[Om et lite mysterium XXIV og XXV.]

Problemet med sommerferie er at det frister lite å oppdatere når man kan være ute i solen. Dette er postkortene jeg har mottatt siden sist:

Kort fra en dansk venninne. Det er kjøpt i Uganda, skrevet i Rwanda, og postlagt i Kenya, Hun har reist alene til Afrika på tur. Det er crazy, spør du meg.

Daytona Beach kort fra Lillesøster. Kortet er enormt. Jeg prøvde å legge en ølboks ved det for å vise hvor stort det er, uten at det var noen stor suksess.

Et enda mer mystisk postkort.

Dette var et mystisk postkort jeg var litt usikker på. Kortet var nemlig ulikt alle andre sendte kort: Valg av skriveredskap, det manglende "By airmail," skriften var ulik, det var ingen forvirrende tekst (bortsett fra fransken, selvsagt), det var en tegning... Jeg konkluderte med at det sannsynligvis var en copy cat. Kjørte en nettrunde blant mulige avsendere, uten at jeg fant ut noe mer.

Det som gjør det hele desto mer forvirrende er hvordan etternavnet mitt er stavet. Venas, ikke Venås. En norsk person ville stavet det riktig, hvilket igjen tilsier at det ikke er den opprinnelig mystiske avsenderen. Kortet er sendt fra Monaco. Jeg vet ikke om noen som har vært i Monaco.

Noen dager senere mottok jeg dette.

Hvilket gjorde det litt vanskeligere, men samtidig var det godt å vite at jeg i det minste hadde rett i mine antagelser. Det var noe rart med Monaco-kortet. Dette er forøvrig sendt fra Miami.

Partner in Crime har endelig rotet seg til å sende postkortet hun fortalte meg hun hadde skrevet for to og en halv måned siden. Det er mye kjærlighet i slikt. Hun kunne jo bare kastet det.

I postkassen lå også dette mystiske postkortet.

Det er også sendt fra Miami. Egentlig ikke så mye mer å si om det, på en måte.

En av de glamorøse jentene fra EXPO har vært på den Franske Rivieraen.

Mr. Lee, en koreaner jeg kjenner fra Beijing er på utveksling i Frankrike. Han tok turen til tyskerne i Frankfurt, hvor de sendte meg dette kortet.

Grand Prix-venninnen min har vært på tur til Mauritius. Vanligvis skriver hun på språket de snakker der hvor hun er. Fransk er unntaket. Det synes jeg er fint.

Det er rart hvordan det liksom er blitt helt greit å motta kort fra ukjente. Det er jo egentlig ikke normalt.

[Om toaletter i Kina.]

Jeg var ute og spiste middag med en norsk nabo og besøket hennes fra Norge i går. Besøk er morsomt, for det de som regel reagerer mest på, er de tingene vi er blitt så vant til at vi ikke tenker på det lenger. Eksempelvis, toaletter i Kina.

Første kvelden til Partner in Crime og Verstevennen var vi ute og spiste hot pot. Partner in Crime og jeg tok følge ut på do. Jeg gikk først, vasket hender, og var klar til å gå tilbake til bordet, da jeg hørte et halvkvelt panikkskrik fra avlukket til venstre.

Partner in Crime: Men Tine, skal du bare la meg være igjen alene her?
Tine: Ehm... ja?

Jeg skjønte ikke helt hva hun siktet til. Riktignok er vi gode venner, men så gode venner er vi dog ikke. Litt må hun gjøre selv.

Partner in Crime: Kan du ikke i det minste fortelle meg hva som er foran og hva som er bak?

[Om historiene bak musikken.]

-Tine, hvorfor har du ikke lagt ut denne musikkvideoen? Den er jo fantastisk!

Verstevennen og Partner in crime satt klistret til skjermen hvor det koreanske jentebandet Wondergirls løp frem og tilbake og fortalte om at de ikke ville ha noen andre enn meg.

Tine: Vel, husker dere for en uke siden, da dere først kom, og akkurat denne sangen ble totalt ignorert?

De ristet synkront på hodene begge to. Umulig.

Tine: Hmm.. Ok, la oss si at jeg ville overraske dere da.

Det slo de seg til ro med.
----


Tine: Tysk musikk har alltid vært stort i Norge.
Tyskerne: Ja... det er jo klart. Nøyaktig hvem er det vi snakker om forresten? Scooter, Blümchen, og Vengaboys, eller?
Tine: München. Faktisk kun München.

----

Tine: Det finnes en slags gutteutgave av Wondergirls i Korea. De heter Big Bang, bare at de er mye bedre enn norske Big Bang.

Jeg trykket på play.

Verstevennen: Å. Herre. Gud.
Partner in Crime: Jeg er forelsket. I han. Eller han. Å nei vent. Han.

Da koreansken til oss alle kan sies å være noe "rusty" ble det til at teksten ble tilrettelagt norske språkevner. Vi hylte ut "I'm so sorry but I love you like a Jinma." (Gullhest på kinesisk) og "So sorry, but I love you like Corona!" (Tvilsomt riktig, Korea er et av de mest konservative landene i verden... på enkelte områder). Den beste delen er allikevel når det blir sagt "Drop dead, bitch." Med knuste hjerter og tapt tiltro til alle sangtekster i hele verden for alltid, ble dessverre også denne delen ødelagt da vi oppdaget at det som egentlig blir sagt er "Drop that beat."

Etter noe som virket som noen få minutter kom naboen i etasjen under opp for å klage over mangel på nattero. Da hadde vi hørt på Big Bangs "Lie" sammenhengende i fire timer i ulike versjoner. Kanskje på tide å ta en pause, vi skulle tross alt stå opp fire timer senere for å gå på Muren, og vi var temmelig utslitt. Det tar på å bli blodfan.

----


Koreaneren med hatt har flyttet tilbake til Korea. Han savner Beijing, men er samtidig utrolig glad for å være tilbake i Seoul. "Det er så mye bra ny musikk ute nå," forkynte han en sen kveld over MSN. Og så sendte han meg... denne.

[Om nordmenn i Kina.]

Etter å ha vært på flere politistasjoner enn jeg har tidligere vært på i mitt liv i løpet av en dag, kom vi oss endelig av gårde til muren. Det var Verstevennen, Partner in Crime, to ut av tre Kjellerpuertorikere, og jeg. Denne gangen på Mutianyu (慕田峪), etter å ha blitt fortalt at det er den fineste delen. Det tror jeg på. Det var en dag med mye posing for cams, tidenes beste picnic (dog iskald) på toppen i den enden vi egentlig ikke har lov til å gå på. Vi tok skiheisen opp, og kjørte sånn sommerbob-bane ned igjen.

Partner in Crime, som faktisk presterte å være først opp enhver trapp.

Du vet du ikke er førstemann på tur når du oppdager at dette er solgt ved muren:

Eller enda verre:

Www.ontheroad.no, ærlig talt, den var seriøst pinlig å møte på.


Puertoriker #2

Puertoriker#3

[Om ulovligheter i Kina.]

Det har vært lite med oppdateringer dette året. Det er flere grunner til dette. Følgende er grunn nummer syv... sånn omtrent.

Jeg er en lovbryter. I Kina.

Noen mennesker er bare eksepsjonelt dårlige på ting. Å bryte lover er en av mine. Jeg får fortsatt angst bare jeg tenker på de to gangene jeg skulket på videregående, og den ekstra ringen jeg tok med meg fra tannlegen i tredjeklasse, som ble gjemt under sengen i frykt for at mamma skulle oppdage det. Allikevel, nå har jeg altså prestert å gjøre det store. Jeg har blitt en lovbryter. I Kina. Det har vært helt forferdelig. Det har vært netter hvor jeg har våknet, dryppende våt av svette og en konstant angstfølelse som (nesten) har tatt matlysten min. Det vil si, hadde jeg bare ikke vært i Kina, hvor mat er best alltid .

Det hele begynte med spontanturen til Sør-Kina. Vi endte opp i Hong Kong. Mitt kinesiske visum gikk ut 31. januar. Jeg dro hjem til Beijing sent 23. januar. Jeg hadde tid nok til å fornye visumet mitt. Få en visumutvidelse. Ting ville ordnet seg, til tross for at den kinesiske nyttårsfeiringen startet påfølgende uke. Trodde jeg. Ting var nemlig ikke stengt da vi feiret nyttåret i Taiwan. Jeg tok feil. Veldig feil. Så da jeg sto på skolen lørdag 24. januar, møtte jeg en stengt dør, med lapp om at de ikke åpnet før 2. februar. Om man oppholder seg i Kina uten visum får man en bot på fem hundre kroner per dag. Det er fort mye penger. Pokker, pokker, pokker, tenkte jeg, men slo meg selv like fort til ro med at det ikke var noe å gjøre med. Dessuten var Verstevennen og Partner in Crime på besøk og det hjalp for ganske mye. De er tross alt verdens beste distraksjonsmomenter om de prøver eller ei.

Ti dager senere var jeg på skolens visumkontor igjen, som fortsatt var stengt. En dame fortalte at de ikke åpnet før 4. februar. Ingen overraskelse. Er jo tross alt i Kina. Etter å ha forklart situasjonen sendte hun meg strake veien til politistasjonen, som nektet å ta i mot meg, med mindre jeg hadde med meg huseieren min. Passet mitt kunne de derimot godt ta. Det begynner i det små. På en snau uke hadde jeg altså blitt både lovløs, visumløs, og passløs. Jeg ringte huseieren, og til tross for planlagt grytidlig avgang til den kinesiske mur dagen derpå, ble vi enige om å møtes på politistasjonen. Etter at han litt pinlig berørt kom bankende for å ta bilder av meg og leiligheten er han ikke så vanskelig å ha med å gjøre nemlig.

Neste morgen sto jeg på døren i det de åpnet. Herr Kang skrev under på tingene han trengte og dro hjem. Jeg fikk beskjed om å vente. Tre kvarter senere kom en amerikaner ruslende inn. Etter nok en lengre venteperiode kom en politimann inn på stasjonen, og med stram mine fikk vi beskjed om å følge med ut i bilen hans. Han hadde passene våre i hånden.

Vi kjørte langt. Og så ble vi tatt med ned i kjelleren og inn på et avhørsrom med en seng i det ene hjørnet. Amerikanerens kinesisk var omtrent på nivå med en saus. "Wååå buuu zhirrrr dao zhångwen." Meh. Det ble derfor fort tydelig at nok ville være jeg som måtte stå for snakkingen for oss begge, men det var greit for det viste seg at vi begge var skyldige i nøyaktig samme sak. Etter en stund om tre politimenn inn. De var heldigvis hyggelige. Vi snakket om at norsk laks var bedre i Kina ("Selvfølgelig! Hvorfor tror du jeg har flyttet hit?"). At luen min var fantastisk kul ("Det er Verstevennen som har laget den, men du kan få den om vi kan se gjennom på disse visumgreiene? -Nei."). At mobilen min var dårlig fordi den er kjøpt i Taiwan, at jeg leste navnet mitt feil for i Taiwan blir det ene tegnet mitt lest annerledes, at det var unødvendig med så mange søsken som jeg har, og at det var tankeløst av meg å være i Kina uten visum. Taiwan er for evig og alltid en del av Kina og jammen meg burde nesten ikke Korea og Vest-Afrika vært det også. Etter en stund spurte jeg om vi ikke kunne komme i gang med det vi var der for, da mine venner satt i en tourbuss og ventet på at jeg skulle bli lovlig i Kina igjen. Joda, sa en dame som hadde sittet og sett på en data skjermstore deler av tiden.

Politi: Innrømmer du at du har brutt den kinesiske lov?
Tine: Ja.
Politi: Er du villig til å påta den straff som eventuelt vil bli pålagt deg av den kinesiske stat.
Tine: Lett.

Så printet hun ut det hun hadde skrevet, og rakte det til meg. "-Skriv under på dette."

I hendene mine hadde jeg et to siders sammendrag av mine meninger om norsk laks, en strikkelue, Ikea, håpløse taiwanske nokiatelefoner, søsknene mine, Beijing som OL-by, og alt det andre vi hadde snakket om mens vi hadde vært der. Over linjen jeg skulle signere sto det at tiltalte erkjenner seg skyldig og er klar til å motta akkurat den straffen det kinesiske politi fant passende. Omtrent. Damen insisterte på at en signering av dette skrivet ikke ville føre for vanskeligheter for å komme inn i USA, og dermed skrev jeg like så godt under på både amerikanerens og mitt eget.

Dernest ble vi tatt med til enda et kontor. Det offisielle visumkontoret i Beijing. Det er langt unna. Amerikaneren og jeg ble plassert i et hjørne med et ark og en kulepenn hver. Vi måtte skrive vår egen politierklæring. På kinesisk.

Og jeg som ikke har skrevet tegn omtrent på en måned. Etter en betydelig lang stund hadde jeg knotet ned tre hundre tegn. Alt måtte forklares på nytt, for politiavhørsreferatet var selvsagt ikke sendt over til visumkontoret. Jeg var svært takknemlig for alle avistimene jeg hadde slitt meg gjennom, for det gjorde at jeg at jeg hadde lært å skrive kort og konsist nok. En politidame kom bort for å se hvordan det gikk med oss, for vi brukte overdrevent lang tid. Hun ble mildt sagt mektig imponert over at jeg skrev på kinesisk, og dro den opprinnelige mannen som passet på oss bort for å vise han.

Han lo lenge, før han sa han hadde tullet. Hadde ikke regnet med at vi kunne skrive såpass. Det hele var så utrolig teit at vi ble sittende å le, før de skrev ut advarsler til oss begge to. Jeg slapp unna uten å måtte betale noe som helst, og fikk visumutsettelse i hele ti dager.

Lettet løp jeg ut til den ventende bussen, og så dro vi til muren. Fire timer forsinket.

[Om besøk i kinesisk nyttår.]

GODT NYTTÅR!

Det er siste dagen av kinesisk nyttår, og det krampesprenges kinaputter og fyrverkeri nok for det neste århundre. Man har mye å ta igjen når man bare er i år 98. Dessuten har kinesere på lik måte som oss nordmenn en evig kamp med naboen om de største og beste rakettene, og for å si det mildt, det er mange naboer i Beijing. Det gjør at luften er tettere enn inne på speiderhytten til 1. Høvik speidergruppe (den gang da pipen ikke hadde vært renset på 16 år) grunnet alt støvet det tar med seg, vi er halvt døve av de høye lydene, og alle gatene i Beijing for en gangs skyld faktisk er opplyst. Samtidig kan jeg informere om at Beijing er folketom, for ingen i Beijing er egentlig fra Beijing, og liksom at alle i Norge skal hjem til jul, har alle som bor i Beijing også dratt hjem under Kinas største høytid.









Så hva gjør jeg? Dagen jeg kom hjem fra spontanferien min hadde jeg fått besøk av liksom-tvillingen til Verstevennen, og dagen etterpå ramlet jammen meg både hun og Partner in Crime in døren. Stavanger dro til Korea to dagere senere og det tror jeg han gjorde lurt i. Å leve med meg kan være en prøvelse nok, men tre av oss kan bli litt i verste laget. Stavanger eller ei, de siste dagene har derfor vært travle. Vi har sett tidenes villeste fyrverkeri- fem dager i strekk, skaffet en tatovering (slapp av mor, ikke meg), sett turistting, spist mat, spist mer mat, spist enda mer mat, handlet, laget Peppes pizza fra scratch, vært nattens dronninger, og verdens mest morgenfriske. Vi har hørt på Wondergirls, og det koreanske BigBang, og hatt lange dovne frokoster. De er her en hel uke til, og til tross for alt bråket og levenet de hadde med seg i bagasjen, kunne ikke besøket deres vært mer etterlengtet.

[Om de viktige tingene Oslo har å by på.]

Sånn situasjonen tatt i betraktning skal man ikke gjøre annet enn å si seg fornøyd. Her er brevet jeg håper den japanske gutten ikke sendte til foreldrene sine etter at Se&Hør-piken, Partner in Crime, og jeg hadde guidet han gjennom Oslo.

"Kjære Mor og Far.
Oslo er en fin by. På tirsdag tok noen norske jenter meg rundt i Oslo. De var veldig flinke til å fortelle om de tingene det ikke står om i Lonely Planet boken min. Det begynte med at vi kjøpte mobil til meg. Da jeg ikke har så stor peiling på vestlige mobiler var det bra det raskt ble poengtert at jeg nok ikke trengte noe annet enn det billigste. Jeg har jo ingen venner. Etter innkjøpt dro vi på et av de utallige supermarkedene de har i byen, kalt Narvesen. Utvalget var heller skuffende, men Norge er jo et kjølig land, og så lenge det er snus, kaffe, og pølser å oppdrive, tror jeg nordmennene klarer seg.

Da vi skulle registrere mobilen min, satte vi oss på noen trapper utenfor togstasjonen. Der var det mange ivrige mennesker som ville hilse på meg, men av en eller annen grunn ble de fort viftet bort av de norske jentene. Jeg fikk streng beskjed at uansett hvor full jeg skulle komme til å bli, og uansett hvor tung kebaben måtte føles i håndleddet, måtte jeg aldri finne på å sette meg frivillig på trappene der alene. Skulle jeg gjøre det, vil nemlig en liten japansk gutt som meg selv bli løpt ned av narkovrak, prostituerte, eller sigøynere, kommer litt an på hvem som rekker å gjøre det først.

For å gi meg et eksempel på hvordan en skikkelig Oslo-prostituert så ut (de som hadde blitt pekt ut hittil hadde vist seg å være turister), tok de meg med til Skippergata. Og så Tollbugata. De viste meg hvor damene fra Øst-Europa sto, og hvor den japanske butikken Neo Tokyo ligger. Jeg hadde en svak mistanke om at de tok meg med mest dit for sin egen del, men som ellers denne dagen, fant jeg det best også her å ikke si noe.

En av jentene som tok meg med rundt fortalte at hun var lovet en større karriere innenfor Norges største pizzakjede, men at hun i stedet valgte å prioritere hjelp til fattige barn i Kina. Jeg viste meg derfor meget forstående for at hun vendte ansiktet sitt bort hver eneste gang vi passerte et Peppes-skilt. Enkelte ting kan jo bare være litt for sårt. Heldigvis hadde vi "kjendiser i Oslo" som et gjennomgangstema. Om jeg forsto det rett er omtrent åtti prosent av Oslos befolkning kjendiser. Jentene jeg vanket med ikke minst, de er på forsiden av alle moteblader til enhver tid, men dette var en hemmelighet jeg ikke måtte fortelle videre. Slitsomme fans og slikt. Av kolleger av dem selv så vi den store spåmannen Henning Hai Lee Yang og den verdenskjente komikeren Espen Eckbo. Vi så også statuen av Henrik Ibsen mange ganger, slik at de alle kunne fortelle om han en gang hver. Og dette er bare for å nevne noen.

Da jeg lurte på hva nordmenn spiste til lunsj ble jeg ganske raskt forklart hvor tøft det er å være fattig student i verdens dyreste by. Man spiser "foodpacks." Disse må lages selv. Det er kun de med virkelig lav inntekt som har lov til å hente ferdiglaget mat hos Bymisjonen. For å gå på do må man stå på hjørnet og vente til noen har betalt for å snike seg inn etterpå, og om man kjøper en t-banebillett må man ikke stemple den, men heller vente til det blir kontroll, og så snakke veldig fort og mye på et språk kontrolløren garantert ikke forsto. Jeg tror japansk gjør seg her, men det er mulig jeg må velge noe litt mer sjeldent. Samisk eller noe. Hun som utga seg for å være minoritet (man er det om man kommer fra Bergen) anbefalte uansett å ha noe i bakhånd.

Vi vandret også til et sted som het Tjuvholmen. Det var visstnok veldig dagsrelevant, for da ble jeg fortalt om at det ble spilt inn pornofilm i området, og om hvordan det lønte seg å gå med lutekofte og melkesjokkis i lommen om jeg skulle finne på å rane en bank. John Christian Elden het advokaten som anbefalte dette. Det var så viktig å få med seg at jeg lenge vurderte å skrive det ned så jeg vet hvem jeg burde ringe.

På slutten av dagen dro vi til Operataket. Da jeg så Operaen første gangen, var jeg helt sikker på at det var dit nordmenn sto på ski om sommeren. Det viste seg å være feil, for den er laget av marmor. Ikke kan man sykle eller skate der heller, men jeg ble fortalt at rulleskøyter nok helt sikkert var lov.

Som dere skjønner, Oslo blir nok bra videre. Jeg har hele to telefonnumre lagret på mobilen min, og i følge jentene er det alt jeg trenger. Om det er noe skulle det bare være å ringe. Jeg har nemlig kontakter på Grønland, og der kan alt oppdrives.

Mvh,
den ikke fullt så uskyldige sønnen deres lenger, Yuto."

Jeg føler jo at vi gjorde oss.

[Om the faces of Trondheim.]

Det var mye å se og mange å møte i Trondhjem.
Her er først noen hete motetips fra Europas ukjente motemekka:

Zparkle med en frekk t-skjorte med spenstig indianermotiv.

I Trondhjem må alle gå med hatt grunnet den sterke solen. Den ene av disse to moteløvene tilbød seg senere samme kveld å følge Partner in Crime hjem med nattbussen. Partner in Crime takket pent nei, og ga han i stedet halve nummeret mitt. Partner in Crime er en hyggelig jente sånn sett.

Vi trodde de var utdødd, men seriøst, det er buffalosko.

Eksempel på hattebruk i Trondhjem.

To andre dristige alternativer.

Her en av fansene jeg møtte på Mirs Kebab. Sitatet fra vennen min til en annen kamerat er uforglemmelig: "Du skjønner, Tine er internettkjendis." Jeg klappet han lett på lanken å sa beskjedent at slikt er noe man må regne med når man er av slikt et talentfull kaliber som meg selv. Det er klart, Trondhjem er en betydelig mindre by enn Oslo, hvor det er lettere å leve et vanlig liv, så jeg har klart å holde begge beina på jorden.

DJen på BrukBar som var en enorm skuffelse. Faktisk så mye at jeg velger henge han ut på nett.

Noen pinlige turister uten sans for respekt for lokal kunst.

"Unnskyld Same, jeg er Kaja, Kyllingkvinnen. Kan vi ta et bilde med deg?" Samen var hyggelig han, og bannet mer enn noe annet jeg har møtt i hele mitt liv. Fordommene mot nordlendinger ble herved bekreftet. Etterhvert ble han dessverre ytterligere mer ufin, og vi forlot mannen relativt rasende minutter senere.

Mor og sånn på kafé. Mor i helgult og sønn i helrødt. Jeg synes det er koselig når mor og sønn kan dele både frisør, skosmak (adidasko), garderobe, og lørdagsettermiddager.

Denne deilige mannen vinket oss farvel da vi dro.

Igjen, trøndere var faktisk et særdeles hyggelig folkeslag. Hvordan vi overlevde en hel helg uten juling, det er utenfor min fatteevne. Partner in Crime mente at det ikke var så rart folk var vennlige, etter at samene løp nordover og isbjørnen døde var det jo ikke så mye annet å gjøre. Uansett, takk for oss. Vi kommer garantert igjen.

[Om Trondhjem.]

Oh Lord. Partner in Crime, Zparkle, Kyllingkvinnen, og jeg flyttet Verstevennen til Trondhjem i helgen. For en tur. Det skal sies at med unntak av ett Bergensk minoritetsinnslag, var vi kun trauste Bærumsjenter, med mange fordommer om bartebyen. Samtlige ble bekreftet til det fulle, og attpåtil fikk vi noen til, uten at vårt inntrykk av byen led noe tap av den grunn. Trondhjem skal vi så absolutt tilbake til så fort muligheten byr seg.

På flyplassen møtte vi et vær så bra at Partner in Crime og underskrevne selv var helt overbevist om at vi hadde kastet oss på feil fly og egentlig var landet i Syden. Trivelige Trønderlag-plakaten gjorde oss allikevel litt betenkte til akkurat det, det kan dog innrømmes.

Fra flybussen knipset vi bilder av alle turistattraksjonene, slik at vi liksom hadde det overstått først som sist. Det kunne jo hende at vi hatet byen og snudde i døren. Vi kjørte ikke forbi Nidarosdomen, men vi gjorde det beste ut av det. Om du ser mellom bilene vil du se den ene veggen av en potensiell Nidarosdom. Vi så tilsammen fire. Trondhjem må være en sterkt religiøs by.

Da Partner in Crime alltid er opptatt av å ivareta minoriteter, tok hun også bilde av det hun hevdet var den lokale moskeén. Skeptisk her.

Et av turens store høydepunkter var Day of Fun på Ikea. Som alle vet er de beste dagene på Ikea når det er temperatur type tropevarme ute, derfor valgte vi denne dagen med omhu. Gleden var derfor til å ta og føle på da vi våknet opp til tretti grader pluss.

Mens Verstevennen fartet rundt og kjøpte CD-hyller og oppbevaringsbokser, sørget enkelte andre for mer nødvendig utstyr. Sitat "Nå kommer hun nok snart til å bli mer enn stresset. Da er det nok lurt at jeg kjøper denne kyllinghatten slik at vi har noe å muntre henne opp med." Siden, da behovet meldte seg, ble katastrofen fort avverget av det gode framsynet.

Etter en ventepølse, et større etegilde med tilhørende førti kopper cola (vi må jo få pengene våre verdt) og enda flere kopper kaffe, delte vi oss opp. Zparkle og Verstevennen valgte å kjøre hjem for å late seg på divanen, mens de tre resterende valgte å ofre seg for fellesskapet og tok bussen med de resterende tingene.

Sjokket var stort da det viste seg at den lokale Ikea-bussen ikke var gratis. Kyllingkvinnen spurte om det var mulighet for honnørbillett, eller kanskje noen penger tilbake. Vi andre lurte på om hun i det minste kunne få handikapbillett, da hun fortsatt led under hjerneskaderyktet Verstevennen hadde spredd om henne på ungdomsskolen. Sjåføren beklaget så mye, men han var allikevel en ålreit kar, og inviterte oss med på fest til Klæbu.

Da bagasjen besto av en mindre hendig tre meter lang hylleeske, valgte vi å ha festen til gode. Man vet jo aldri når behovet melder seg for slike venner. Vi tok derfor esken mellom oss og gikk hjem. Her er for Kyllingkvinnen (inkognito) og Drageløperen i turtlesko på vei gjennom byen.

Dagen etter så vi alle de obligatoriske turistattraksjonene IRL (og ikke fra bussperspektiv). Zparkle kjøpte mokasiner, vi studerte Adidas-slippers, spiste is, og så på Nidarosdomen.

På veien hjem den siste dagen hadde vi power-stopp i Alvdal. Kyllingkvinnen kjøpte verdens fineste postkort, men var for sjenert til å spørre om det var mange andre som hadde kjøpt kort før henne. Skeptisk selv, jeg.