[Alle visste hvem jeg var.]

Fem minutter før stengetid på norskkurs på Helseforum for Kvinner, sier Sahra* at hun ønsker seg jobb på omsorgsbolig. Slike jobber vokser ikke på trær for mine damer, som gjerne har erkjent for lenge siden at søknadene deres ofte havner nederst i søknadshaugen. Ja vel, hvorfor akkurat det, spør jeg.

Hun forteller hun har erfaring fra hjemlandet. Krig og bomber gjorde at man måtte sy de som trengte hjelp selv. Husker du den krigen som er blitt film med den hjelpeorganisasjonen og amerikanerene?

– Black Hawk Down?

– Jeg var der.

Ordene ramler ut så fort at jeg ikke rekker å fordøye det hun sier. Hun har vært jordmor for åtte fødsler. Sydde kvinnene sammen igjen etterpå. Hun rister på skuldrene.

– Alle er omskåret i Somalia. Jeg måtte sy igjen. Det er jo ikke riktig, men de ba om det. Kanskje mannen ikke ville like det. Hva skal man gjøre liksom?

Hun ser formanende på meg. Nei, tenker jeg. Hva skal man gjøre? Jeg har ikke noe godt svar, og ukens norsktime ble avsluttet mens jeg keitete prøvde å få det til å bli naturlig at fordi klokken var mange skulle vi bli vanlige ukjente igjen. Hun klemmer meg når hun går og takker for en fin time. Jeg takker for at hun deler.

Uken etter har hun skrevet ned historien til meg. Den er til for å deles, sier hun:

Jeg var født og oppvokst i Mogadishu, hovedstaden i Somalia. Somalia var helt ødelagt i 1991, da var jeg 11 år og vi måtte derfor flytte til en liten by som het Aliyaalo. Vi bodde der en stund, sammen med flere av naboene våre, og flere bekjente. Det var vanskelig å bo der fordi det var så klamt og varmt. Vinden var også varm. Etter en periode reiste vi tilbake til Mogadishu, men vi kunne ikke bo i vårt eget hus eller område, det var livsfarlig. Jeg likte å hjelpe folk, som foreldre med barn yngre enn meg. Utover dette hjalp jeg også andre barn som ikke hadde familie og var hjemløse.

Nabodamen hadde ikke barn, men hun eide en klesbutikk. Hun trengte noen ansatte som kunne hjelpe henne i butikken. Nabodamen tok derfor kontakt med mine foreldre og fortalte dem hvor godt hun likte meg og ønsket å ha meg i butikken sin. Foreldrene mine lo og lovte henne at jeg skulle hjelpe henne. Jeg fikk dermed erfaring med hvordan man kan selge diverse produkter, hvordan man benytter kassen og utfører kassearbeid. Gjennom denne erfaringen lærte jeg også å ta mer ansvar og hvordan det føles å ha ansvar for en butikk. Da jeg ble 15 år, begynte jeg å hjelpe andre. Jeg hjalp ofte kvinner og deres barn, av og til hjalp jeg kvinner med fødsel, samt de eldre.

En dag så jeg en dame som var gravid, vi traff hverandre på gaten og jeg hilste på henne, hun informerte meg om at hun var hjemløs, og hadde ikke noen som kunne hjelpe henne. Det var ingen i familien hennes som var tilstede, verken mannen hennes eller foreldrene hennes. Hun fortalte meg etter hvert i samtalen at hun hadde vondt i magen og etter hvert svimte hun av. Jeg fikk sjokk og var usikker på hva som skjedde. Hun informerte meg om at hun hadde rier i magen. Etter jeg fikk tenkt litt, kom jeg på at jeg hadde en barberhøvel i vesken min.

Etter 15 minutter lå kvinnen i bakken og skrek, det antok meg at hun holdt på å føde. Det var første gangen jeg opplevde noe slik, jeg skar henne opp nedenfra og hjalp henne med fødselen. Hun fødte en pen jente. Jeg fikk dermed erfaring med å hjelpe kvinner med fødsel, og hjalp flere. Det var lett for meg å hjelpe disse kvinnene, etter hvert ble jeg kjent og folk ropte på meg og hentet meg når de trengte hjelp. Det kunne være kvinner som hadde rier, eller trengte hjelp med å ta vaksiner. Alle visste hvem jeg var.

*Historien er gjengitt med tillatelse mot anonymisering.

Les også hva jeg har skrevet om norskkurset vårt og analfabetisme før:

• Om et helt slags skoleår
• Den tause analfabetismen
• Vekten av en blyant

[Om kinesisk fjellavstand.]

I Kina sier et ordtak 山高皇帝遠, fjellet er høyt og keiseren langt borte. Tradisjonelt sett har ledelsen i Beijing hatt liten kontakt med folket, og uttrykket blir ofte brukt om å gjøre ting man ikke har lov til uten å bli oppdaget. Det kanskje aller tydeligste eksempelet på kinesisk fjellavstand opplevde jeg på et massasjestudio i Sør-Kina.

Jeg har nettopp tilbragt fire måneder i Guangzhou, den største byen i Guangdong-provinsen, kanskje enda mer kjent under sitt kantonesiske navn, Canton. Allerede under Tang-dynastiet (618-907 e.Kr) bodde det omtrent 100 000 utenlandske kjøpmenn i byen. I perioder hvor Kina har vært lukket, har dette vært den eneste forbindelsen tilgjengelig for utlendinger. I dag sies det at Guangzhou er den byen i verden med flest afrikanere utenfor Afrika. Den geografiske og kanskje også den kulturelle avstanden fra maktsentrumet i nord har gjort at befolkningen er kjent for en relativt liberal holdning til Beijing. Eksempelvis fortalte flere kinesiske journalister jeg har møtt i Guangzhou at de søkte jobb i der nettopp fordi lokalpressen er litt dristigere enn deres bransjefeller lenger nord.

En lørdag var jeg på et lokalt studio for å få massasje. Vi ble vist inn på et rom og lente oss tilbake i håndklekledde plastskinnstoler. Massørene bar med seg en kanne varm kamomillete og små porselenskopper som vi skjenket i selv. Kinesere er glade i bakgrunnstøy, aller helst når de skal slappe av. Massørene spurte derfor ikke oss før de skrudde på TVen med volumet på fullt og ga seg til å kna våre slitne ben med ryggene sine mot skjermen. Om vi tidligere skulle vært i tvil ble det raskt tydelig at underholdningen, i form av nyhetskanalen til CCTV, var tilregnet oss.

Sendingens viktigste nyhet handlet om det historiske møtet mellom Xi Jinping og Ma Ying-jeou, presidentene av henholdsvis Kina og Taiwan. Lederne har ikke møttes på seks tiår, etter at Chiang Kai-Shek stakk med troppene sine til Taiwan. Konflikten står stadig like dagsaktuell, Kina har fortsatt ikke anerkjent Taiwan som en selvstendig stat, noe det hersker bred enighet om blant fastlandsbefolkningen. Taiwan på sin side kaller seg som regel "Kinesiske Taipei" under OL og når de driver lobbyvirksomhet i diplomatiske internasjonale sammenhenger, noe kineserne pleier å tolerere så lenge de ikke lager bølger - et annet kinesisk uttrykk som betyr å skape oppmerksomhet. Norge har per dags dato ikke diplomatiske forbindelser med Taiwan, det nærmeste du kommer en taiwanesisk ambassade hos oss er Taipei Representative Office.

Lyden duvet i bakgrunnen. Massøren min nikket mot skjermen.

- Synes du Taiwan burde være selvstendig?

Å nei. Jeg snakker bevisst ikke om Taiwan-Kina forholdet med kinesere. Mange kinesere tar konflikten svært personlig og jeg har nære venner som blir tårevåte ved den minste hentydning om at Midtens Rike skulle kunne brytes opp. I et forsøk på å vri meg unna, svarte jeg at jeg ikke helt hadde satt meg inn i konflikten og at dette var en problematikk som de ulike partene nok best kunne løse selv. Et diffust svar jeg tidligere har møtt forståelse for, og som har gjort at temaet hastig har blitt flyttet.

Han ga seg ikke. Ville vite hva en utlending tenkte og sa at siden jeg kunne kinesisk hadde jeg nok gjort meg opp mange tanker om folket hans. Jeg ba om hans egen mening om saken.

- Det er for lenge siden. Kinesere og taiwanesere snakker samme språk, men den konflikten som pågår er ikke lenger vår kamp. Taiwanesere bruker penger i Kina, nå kan også mange kinesere reise til Taiwan og spiste taiwansk mat. Det er helt vanvittig at vi fortsatt skal krangle sånn som dette her.

Jeg prøvde å skjule en svært overrasket mine. Det er sjeldent fremmede kinesere ytrer seg om politikk, og ihvertfall ikke om et tema så sensitivt. At massøren min kom fra en ytterliggende, fattigere provins og var lavt utdannet gjorde at det var desto mer fjernt.

Nyhetsoppleseren ga en grundig analyse av fargene på slipsene til de to lederne. Fortalte at regningen på middagen var delt "AA." Massøren min kniste. "AA" betyr å spleise.

- Tenk at så viktige personer også spleiser. Man skulle jo tro at én av dem kunne tatt hele regningen.

I Kina, hvor det ligger prestisje i å betale hele gildet, var det nok ikke tilfeldig at det var akkurat dette som ble vektlagt av det statseide CCTVs analyse av møtet.

Til tross for den storstilte begivenhetens viktighet både i historisk og diplomatisk sammenheng var det allikevel denne enkle hendelsen som gjør at jeg vil huske nøyaktig hvor jeg var da Xi møtte Ma.