[Om å fylle 28.]

Jeg gidder ikke legge skjul på det: jeg er sykt glad i å feire min egen bursdag. Det har vært ANSA-samling i Hongkong i helgen (en såkalt 'norgie' HØHØ), og usikker på hvor mye planer jeg ville/burdef legge, la jeg derfor ingen.

Gaven jeg ikke ønsker meg først:
I fjor fikk jeg en sjokoladefondue av Verstevennen. Fordi jeg ikke er spesielt glad i mer kjøkkenræl enn nødvendig, ble det en gave som fortsatt står uåpnet på loftet mitt hjemme. For en måned siden ga hun beskjed om at årets gave var på vei øst. Erfaringsmessig sett er Verstevennen ganske god på frankerte gaver. Jeg så for meg norske melkesjokolader, salt lakris og andre skatter folk i utlendinghet setter pris på.

I år fikk jeg en sjokoladefondue for én person. Sjokolade ikke inkludert.

Lørdag feiret vi litt i den gaten i Hongkong alle som har vært der ønsker å glemme, Lan Kwai Fong.

På søndagen skulle de fleste hjem tidlig, men en nyervervet venninne (Hei Kari!) og søsteren til en gammel venninne (Hei Hanne!) drakk afternoon tea med meg på Upper House, i 49. etasje. 

Jentene hjemme sponset brunsjen (takk jenter!), men jeg ringte selv for å reservere bord:

Tine: Forresten, det er en bursdagsfeiring.

Upper House: Er det? Ønsker du at vi skal gjøre noe spesielt?
Tine: Bursdagen er en ganske big deal.
Upper House: Vi kan skrive en melding i sjokolade på tallerkenen til bursdagsbarnet. Hva vil du det skal stå?
Tine: Ehm.. Vel, det er min bursdag.
Upper House: Vi skriver "Gratulerer med dagen," vi.
Tine: Det er helt topp.

Etter at vi hadde spist skulle Kari tilbake til bøkene hennes og Hanne tilbake til Kina. Den indiske klassekameraten min hadde sendt melding og spurt hva jeg gjorde på kvelden. Jeg lot planene om Ikea-smågodt og seriemaraton vike. Han hentet meg utenfor hotellet. Jeg fikk en hermetisert indisk dessert jeg skulle spise senere og beskjed om at jeg ikke skulle få vite noen ting.

Vi tok trikken til Happy Valley. Inderen ga meg en lengre forklaring på de ulike gravplassene i området, vel uvitende om at jeg nettopp har begynt på Forgotten Souls av Patricia Lim, en bok om gamle gravplasser i Hongkong.

Han dro til sjalet mitt så det dekket hodet og dro meg inn til hindu-tempelet i Happy Valley. Vi tok av oss skoene og vasket hendene, før vi gikk inn i selve tempelrommet og bukket til de tre gudestatuene som sto innenfor. I India går man i templer på bursdager, fortalte inderen meg. Da jeg påpekte at jeg var den eneste jenta med tildekket hår i hele tempelet, innrømmet han at det ble gjort for at jeg skulle føle det var mer eksotisk.

Videre gikk vi så til sikhtempelet i Hongkong. Her måtte alle dekke seg til, også kompisen min. Vi tok av oss skoene og vasket hendene på nytt. Han han la igjen penger og fikk meg til å knele så dypt at hodet mitt var i bakken både foran og bak et alter hvor det sto en mann med turban og viftet med en stor fjær, mens det satt et tremannsband og spilte på indisk orgel. Vi knelte også bak denne mannen.

Jeg har ikke bilder av dette fordi jeg ikke turte spørre om det var greit, sikhtempelet er åpent for alle og de er så vant med ikke-indisk besøk at en blond jente med elefantskaut ikke trakk den minste oppmerksomhet. Etter å ha knekt og bukket fikk vi en neve karah parshad, som en annen mann med skjegg og turban delte ut. Fordi indere spiser med høyrehånden rakte jeg frem én hånd da det var min tur. Han sa med vennlig stemme at jeg skulle bruke to. Sooji Halwa er en myk og svært søt masse laget av mel, sukker og ghee.

Etter å ha spist det opp og vasket hendene, gikk vi ned i et stort rom med tepper på gulvet. En tykk mann gikk rundt med en stor bøtte kikertcurry han øste over i brettene til de som satt på gulvet. Jeg fikk et metallbrett og beskjed om å sitte ned. I tempelet blir det laget mat hver dag, bortsett fra på søndager, da kommer det ulike medlemmer av menigheten og lager det de vil. Vi fikk to andre sauser og chipati.

Vi spiste opp og drakk chai i bakgården. Det er 12 000 sikher i Hongkong. Søndagen er den mest besøkte dagen, men vi var der så sent at det var rolig, bortsett fra en liten gruppe jeg vil anta er menn uten familie.

Ferden gikk så med trikk til central. Vi gikk gjennom Statue Park og videre til Star Ferry Pier. Inderen kjøpte tandoori kebab til oss. Indisk to ganger på en dag kan høres voldsomt ut, men la det bare være sagt at det var han som spøkte om matforgiftning og ikke jeg. Vi spiste kebab på taket med utsikt over Kowloon skyline, før vi tok båten over til den andre siden for å se nyttårslysshowet Avenue of Stars fortsatt holder. 

Etterpå gikk vi opp på toppen av et kjøpesenter og tok en øl mens vi hadde utsikt over Hongkong skyline.

[Om pre-trettiårskrisa.]

Jeg hadde bursdag på lørdag. Selv om jeg egentlig er vel så fornøyd med å arrangere andres bursdager, pleier det være litt ekstra stas å feire min egen. Overgangen fra 26 til 27 var allikevel mer merkbar enn jeg hadde regnet med. Uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor, har jeg faktisk tåpelig nok gått rundt og sagt jeg har vært 27 et halvt år allerede. Det burde egentlig bare være en ren formell endring, men for første gang i mitt liv hadde jeg en hel dag hvor praktisk talt samtlige mennesker jeg møtte kunne fortelle meg at nå var jeg blitt gammel.

La meg her komme meg highlights:

Søsteren min og foreldrene mine kom innom med frokost og kake med syv lys, siden 27 lys er så himla mange å sette på et bakeverk at det kan sammenlignes med en middels stor husbrann. Da jeg fortalte Modern (mye mer enn 27) at jeg hadde skaffet meg presskanne til kaffebruk sa hun det var fint at jeg var blitt så gammel. Jeg svarte at den ikke var til eget bruk, men i fall jeg skulle få besøk. Det er greit at hun aldri har vært interessert i poker, for det var tydelig at hun slet med å være imponert. Av foreldrene mine fikk jeg stort sett sånne ting de mente jeg trengte. En høydare i gavedrysset var et dampstrykejern, siden jeg til dags dato bare har strøket et laken og ingenting annet. Den slags kan jeg jo ikke vedkjenne meg stort lenger. Visstnok. Jeg fikk dessuten selvsagt bursdagservietter av Modern. Hun har presset på meg servietter i åtte år nå og holdt på å le seg ihjel da hun dro dem opp av posen. Det er så hyggelig å gi noe med en nytteverdi og sånn. Joda, sa jeg, og la serviettene sammen med de ni andre serviettpakkene jeg har fått det siste året. 

Sånn ellers var det en harmonisk frokost. Pappa (enda mye mer enn 27) fikset kjøkkenskuffene mine som har vært ødelagt siden før jul, og søsteren min (19) hadde skrevet et langt brev om hvor vanvittig gammel jeg var blitt. La meg sitere: "Nå er du blitt så gammel at du stopper meg midt under en samtale for å spørre meg hva jeg mener eller hva det betyr. Til tross for det er du i ferd med å bli en av de med trendye kommende 30-åringene som vandrer rundt i Oslos gater." Jada. Som du forstår, det var god S, som kidsa tydeligvis har begynt å si.

Selvsagt hadde jeg laget bursdaggelé til meg selv, det er jo verdens beste dessert. Det var bra å ha noe å støtte seg mot, for dagen utartet seg i samme bane. Utover dagen fikk jeg besøk av blant annet såkalte god venn (21) som kunne informere at det måtte være deilig å være i en alder hvor det virkelig ikke var noen aldersgrenser som hemmet meg. Selv ikke Norwegian ville anse meg som ungdom lenger. Fullpris på meg, med andre ord. Det er fint at jeg er slik en riking. Så ringte farmor (82). Hun elsker bursdager, hun elsker meg, og hun elsket å ha et så godt voksent barnebarn som jo faktisk virkelig var blitt gammelt. "Du vet at nå har den yngre fetteren din giftet seg for to dager siden, forresten? Ja, det var jo virkelig flott at han er blitt så etablert." Host.

Også Bror 2 (23) med kjæreste (21) kom innom. Selv om broren min fortsatt ler høyt hver gang han slipper en fis, er kjæresten hans heldigvis moden nok til å overgå oss alle. Så det var fint. Men så kom Verstevennen (26) brasende inn døren og erklærte dagen vårens vakreste eventyr, da jeg endelig var eldre enn henne igjen. Når det kommer til gaver (og alt annet), vet jeg sjeldent hva jeg kan forvente av Verstevennen. Det er som regel ikke pent. Denne gangen var hun henrykt over å ha kjøpt meg et jævla sjokoladefonduesett. 

(Tacosett til høyre) Altså. Herregud. Hallo. Det er ikke sånn at det er vanskelig å kjøpe gaver til meg, jeg blir glad for alt, bortsett fra ubrukelig dritt og tacosett. Verstevennen min følte hun dodget en kule ved å legge ved en liten sjampis. Hun kan ha rett i det. Allikevel, hun holdt seg ikke for god til å fortelle de andre som var hos meg ettertrykkelig hvor lite glad jeg var i sånne ting som det hun hadde pakket inn.

Vi tok på oss finstasen og stakk til Syng for å bli feiret av folket. Av hun med rødt hår og the T's fikk jeg dette bursdagskortet her. 

Karaokekvelden forøvrig ønsker jeg ikke uttale meg noe særlig om, bortsett fra at jeg fant bitemerker på armen dagen etter. Det er den slags som skaper karakter, vil jeg tro.

[Om dagens fangst.]

For tiden leser jeg en bok jeg ikke skryter av til mange at jeg leser. En slik chic-lit hvor jeg innbiller meg at alle kapitlene handler om meg. Det er ikke så nøye hva boken heter eller hvem som har skrevet den, men jeg tenkte å gjengi et sitat om bestevenninnen til hovedpersonen i boken: 

Jeg følte meg dødsmorsom da jeg sendte dette utdraget til min (beste) verstevenn over helgen. Det er jo henne. Selv repliserte hun med å sende meg dette, og sa det var et postkort. Ti kroner ekstra for sporing var vel verdt pengene, mente hun. Spesielt når det innebar at jeg måtte gå hele veien til postkontoret, tenkte jeg, og var ikke det minste overrasket.

Jeg fant postlappen i postkassen min søndag kveld. Jeg synes faktisk at det er så spennende med post at jeg mandag morgen var der i det postkontoret åpnet. Jeg må innrømme at jeg var en smule forbløffet da det viste seg at Verstevennen hadde pakket inn postkortet temmelig godt. Så ombestemte jeg meg. Typisk Verstevennen å pakke et lite postkort himla godt inn, når hun visste at heisen min fortsatt er i ustand, jeg bor i femte etasje, og det er ganske tungvint å gå ut med papir hele tiden. Dessuten, se på størrelsen på denne saken. Alle barna på vei til skolen var selvsagt kjempemisunnelig på meg. Selfie utenfor Bør & Børsen:

Vel hjemme tok jeg av plasten. Jeg trakk av teipen. Tror du ikke den dama har trykket opp det største postkortet jeg noen gang vil motta, med et motiv fra favorittfilmen vår?

Dessuten medfulgte det godteri med mening. For meg. Ingen geit i Afrika her i gården:

• En melkebart som hilsen fra Trondheim.
• Lovehearts fordi Verstevennen tydeligvis er glad i meg på bunn.
• Det som en gang var en Stratos, fordi enkelte har hevdet at jeg ser ut som stratoskua på dansegulvet.
• Hubba bubba, fordi det er alt for lenge siden. (Det er det dessverre alltid, men det må du ikke si til henne).

Postkortet er kjempestort. Minst fire A3-ark. Hva blir det da? A1? Jeg vet ikke. Det er enormt.

Selv tonen i postkortet var hyggelig. Vi har tydeligvis tiårsjubileum. Hva gir du meg? Hjemmelagd postkort og sjokolade. Hun er dame altså. Jeg sendte henne et sitat fra en bok jeg synes er for flaut å oppgi navnet på. 

[Om Trondheim'11].

For snart kjempelenge siden dro jeg på spontantur til Trondheim. Året 2011 herjet som verst, og jeg måtte bort. Min dårligste venn sa hun skulle reise bort den helgen jeg planla, men jeg visste hvor nøkkelen pleier å ligge, så jeg dro allikevel. Trondheim er jo en by full av kjentfolk, så jeg visste jeg ville holde meg travel uansett.

Her er et bilde av min dårligste venn. Lite overraskende var hun selvsagt hjemme allikevel, og til vår felles store lykke, skulle helgen utarte seg ganske hyggelig. Verstevennen hadde kjøpt mat for hele helgen (nesten), nok øl (ihvertfall litt), revybilletter, andre billetter, og til og med redd opp sengen til jeg kom (vel). Jeg tok dessverre alt for få bilder, men tilgjengjeld var de jeg tok ganske fine, så her kommer alle.

Lørdagen var det fantastisk fint vær. Dette var tilfeldigvis dagen da hundre tusen utenlandske studenter også dro dit (tall sånn omtrentlig), og jeg grep sjangsen til å ta tidenes turistbilde.

Failer yrkestilbudene på språkfronten kan jeg alltids begynne i postkortbransjen i stedet.

I gågaten hang det hjerter på himmelen. Enten er trønderne trege med å ta ned julepynt, eller tidlige til å henge opp valentinesdekorasjonene.

Selv om været var kjempefint, var det også kjempekaldt. Jeg gikk i plastikktights store deler av helgen, samtidig som jeg hadde en genuin angst for at de skulle fryse fast i leggene mine. Her er et bevis på hvor kaldt det var.

Her er Verstevennen igjen. Her har hun foreslått at vi skulle ta bilder. Av seg selv. Alene. Ser du hvordan sjelen hennes flyter over hodet på henne? Jeg bare nevner det.

[Om TRHM III.]

De siste bildene.

Uka er Norges største kulturfestival, og dermed også en av de store it-tingene å gjøre denne høsten. Med andre ord: det var kjentfolk overalt. Det lot til at siste slump av Bærumsfolk som enda ikke har flyttet til Trondhjem (jeg visste ikke at det fortsatt eksisterte flere av oss) også hadde tatt turen. Ærlig talt, det skal ikke være meningen at jeg går inn i en helt tilfeldig domkirke, og støter på hele seks stykker jeg kjenner fra før.
Det skjedde så mye, og jeg var helt utslitt da vi kjørte hjemover igjen, ganske så fornøyd med at jeg faktisk ikke har postadresse Trondhjem. Helt ærlig, slike helger er jeg blitt for gammel til. Helgen gjorde meg utbrent. Vi var på Uka-revy og Postgirobygget-konsert, kafébesøk (i flertall), amokkhandling på Gina Tricot, Day of Fun på Ikea, lo av En Løkring eller Tre og Friday Fahrenheit, så Svidd Neger, kjørte handlevogner, var på Trønderfest og annen fest, drakk titalls kanner med te og spiste oss helt fordervet på alt for mange egg. Dessuten gjorde vi ganske mye annet, men det egner seg ikke på trykk. Modern er fortsatt min mest trofaste leser. Gådd dæm.

Mann 1 og jeg slet først med å finne parkering, men så, ut av intet, fant vi plutselig en hel parkeringsplass hvor det ikke sto noen andre biler! Lett å finne på kartet var det også, og alle visste hvor det var.

Her bor: Jan.

Dette er bilder fra Trønderfesten, selvfølgelig. For første gang i mitt liv hadde jeg på meg tennissokker. Det var en sjokkfølelse å kjenne hvordan det strammet seg i skoene av for tykke sokker, og hvordan det varmet rundt leggene av å ikke gå med halvsokker lenger. Tennissokker er fortsatt det mest harry jeg kan tenke meg, men nå har jeg tatt første skritt for å motkjempe min egen fremmedfrykt.

Av alle ting jeg savner fra Beijing, er Lille Bergen en av de soleklare toppene. Nå bor hun heldigvis i Trondhjem, og hun er like fantastisk som før. Som alle gangene før, endte hun også denne helgen med å kle seg ut som gutt, og da hun sto og kjemmet barten foran speilet kunne jeg ikke annet enn å le da hun ettertenksomt sa at "Du Tine, jeg kler jo faktisk bart." Jeg så bort på henne. Placebo-lillesøsteren min var på magisk vis blitt forvandlet til Super Mario.

Det skal ikke sies mye mer om sminkevorset, annet enn at mine venner eier et betydelig høyere antall skinnvester, lisseslips, flanellskjorter, og mokkasiner enn det jeg var klar over. Enkelte ting er greit at folk holder for seg selv.

Etter at jeg hadde kommet over det de verste pustevanskene klessjokket hadde gitt meg, dro vi på Åge Aleksandersen-konsert i Dødens Dal. Vi sang "Levva livet", "Fire pils og en pizza", og "Min dag" til filtbartene revnet og vi ikke hadde stemmer igjen, og så dro vi videre til Samfundet.

I køen for å komme inn ble jeg atter en gang kveldens dronning da jeg dro opp bartelimet fra vesken og delte rundhåndet til alle som hadde behov. Da vi kom inn, beinet vi ned trappen og rett ut på dansegulvet.

Aldri i mitt liv (kanskje med unntak av da vi var i Korea, men det er fortsatt en drøm jeg sliter med å tro at faktisk skjedde på ordentlig) har jeg blitt sjekket opp så mange ganger på en kveld som den gangen jeg dro med bart på byen, og ikke jentene mine heller. Til tross for at jeg var den eneste av trioen som ikke har kjæreste, we like.
Det ironiske forøvrig er jo selvsagt at om Lille Bergen kledde barten aldri så mye, det gjør ikke en Venås. Jeg har endelig forstått til hvilken grad Modern gremmes bilder av Pappa fra den tiden før hun fikk tvunget den av han, og hvorfor vi feiret den dagen at barten til Pappa ble klippet av da jeg var fire. Jeg antar det kan kalles en slags closure.

Enkelte innflyttere integreres lettere enn andre.

Dette bildet er fra et mindre rølpete øyeblikk. Planen om å ikke dusje før søndag gikk litt skeis på lørdagen. Kanskje like greit, ved nærmere ettertanke.

Venninnene mine dro på innflyttningsfest med 48 doruller som innflyttningsgave. De var mildt sagt rimelig skuffet da de ankom stedet og oppdaget at ikke bare var det noen andre som hadde tenkt på samme geniale gave, de hadde kjøpt dobbelt så mange.

[Om kulturforskjeller - TRHM I.]

Jeg er i Trondhjem. Det er Studenthelg i UKA. Jeg kom i går kveld, slik at Verstevennen og jeg kunne slite hverandre ut før de andre rølpejentene mine inntar byen i dag.

Bærums mest harry skapråner, også kjent som Mann I i Molde, og jeg, kjørte opp i går. Da Mann I ikke er like innført i lokalkulturen som det jeg er, har jeg forlengst innsett at det nok er mitt ansvar å hjelpe han med. Man er da ikke halvt romsdaling og halvt sunnmøring for ingenting. At han da velger å si seg enig i at jeg bare later som jeg kommer fra Bærum, er noe jeg bare må ta. At akkurat det ikke gir så mye status i Molde uansett, er noe jeg resonnerte meg ganske tidlig frem til. Derfor, da vi sto i kafeterian på fergen og Mann I ikke ville ha noe når de ikke hadde vafler, brøt jeg gjennom og sa at vi måtte kjøpe sveler.

-Mann I, dette er jo kultur!

Man kan si så mangt om Mann I, men han er ganske ålreit når det kommer til stykket. Med det mener jeg at han som oftest medgir at jeg har rett. Dessuten var jo sveler ganske digg, bare han fikk tenkt seg om. Et par timer senere kjørte vi inn i Sør-Trønderlag. Jeg hadde gjort grundig background-research, og da vi stoppet igjen, kjøpte vi biffsnadder med bernaise. Biffsnadder med bernaise er et fenomen som nesten er å regne som høykultur for de innvidde kretser, og for resten av oss er det ganske så eksotisk. Hadde jeg ikke vært så gudsjammerlig kald og sulten hadde jeg nok klart å grave frem kameraet mitt, men dere får bare ta meg på ordet.

I Trondhjem er ting akkurat som det skal være, ting er riktig så stas. Det vil si, om man ser bort i fra at jeg er endt opp i en leilighet med Trondhjems tregeste nettverk, og norges kaldeste parkett. Det er i grunn helt greit, for ferie for meg har som minstekrav at man skal gjøre alt i sin makt for å være nettløs, og dessuten så har jeg bøffet ullsokkene til Verstevennen. Det er et par jeg akter å beholde, om ikke annet, så kun for å være slem. Sannheten er at jeg prøver å rydde opp i forholdet vårt. Verstevennen er ikke like spiss som hun pleier å være. Det var, (dette må ingen si til henne, hun blir cocky av mindre) regelrett hyggelig å se henne, etter at vi kun såvidt rakk å se hverandre én dag i sommer. Det er nok ikke bare jeg som synes det er lenge siden februardagene våre i Beijing, for da hun hentet meg, tilbød hun seg faktisk å bære den tyngste bagen min, og i dag lagde hun te nok til at jeg kunne drikke tre kopper. Det går seg nok til.

Jepp, jepp. Nå skal jeg sminke meg, og så skal jeg ut og se på alle menneskene. Mann I og jeg fikk nemlig nesten kultursjokk i går. Molde er jo veldig, veldig lite, og da blir Trondhjem veldig, veldig stort. Uttrykk som "ikke den gaten, men den" og "hvilket utested skal vi gå på?" føltes rart i munnen. Men, jeg er jo heldigvis temmelig tilpasningsdyktig av meg. Innstilling er alltid det viktigste, og om vi bare passer på å posjonere ut alle de nye inntrykkene, skulle nok den delen gå forholdsvis greit.

[Om historiene bak musikken.]

-Tine, hvorfor har du ikke lagt ut denne musikkvideoen? Den er jo fantastisk!

Verstevennen og Partner in crime satt klistret til skjermen hvor det koreanske jentebandet Wondergirls løp frem og tilbake og fortalte om at de ikke ville ha noen andre enn meg.

Tine: Vel, husker dere for en uke siden, da dere først kom, og akkurat denne sangen ble totalt ignorert?

De ristet synkront på hodene begge to. Umulig.

Tine: Hmm.. Ok, la oss si at jeg ville overraske dere da.

Det slo de seg til ro med.
----


Tine: Tysk musikk har alltid vært stort i Norge.
Tyskerne: Ja... det er jo klart. Nøyaktig hvem er det vi snakker om forresten? Scooter, Blümchen, og Vengaboys, eller?
Tine: München. Faktisk kun München.

----

Tine: Det finnes en slags gutteutgave av Wondergirls i Korea. De heter Big Bang, bare at de er mye bedre enn norske Big Bang.

Jeg trykket på play.

Verstevennen: Å. Herre. Gud.
Partner in Crime: Jeg er forelsket. I han. Eller han. Å nei vent. Han.

Da koreansken til oss alle kan sies å være noe "rusty" ble det til at teksten ble tilrettelagt norske språkevner. Vi hylte ut "I'm so sorry but I love you like a Jinma." (Gullhest på kinesisk) og "So sorry, but I love you like Corona!" (Tvilsomt riktig, Korea er et av de mest konservative landene i verden... på enkelte områder). Den beste delen er allikevel når det blir sagt "Drop dead, bitch." Med knuste hjerter og tapt tiltro til alle sangtekster i hele verden for alltid, ble dessverre også denne delen ødelagt da vi oppdaget at det som egentlig blir sagt er "Drop that beat."

Etter noe som virket som noen få minutter kom naboen i etasjen under opp for å klage over mangel på nattero. Da hadde vi hørt på Big Bangs "Lie" sammenhengende i fire timer i ulike versjoner. Kanskje på tide å ta en pause, vi skulle tross alt stå opp fire timer senere for å gå på Muren, og vi var temmelig utslitt. Det tar på å bli blodfan.

----


Koreaneren med hatt har flyttet tilbake til Korea. Han savner Beijing, men er samtidig utrolig glad for å være tilbake i Seoul. "Det er så mye bra ny musikk ute nå," forkynte han en sen kveld over MSN. Og så sendte han meg... denne.

[Om nordmenn i Kina.]

Etter å ha vært på flere politistasjoner enn jeg har tidligere vært på i mitt liv i løpet av en dag, kom vi oss endelig av gårde til muren. Det var Verstevennen, Partner in Crime, to ut av tre Kjellerpuertorikere, og jeg. Denne gangen på Mutianyu (慕田峪), etter å ha blitt fortalt at det er den fineste delen. Det tror jeg på. Det var en dag med mye posing for cams, tidenes beste picnic (dog iskald) på toppen i den enden vi egentlig ikke har lov til å gå på. Vi tok skiheisen opp, og kjørte sånn sommerbob-bane ned igjen.

Partner in Crime, som faktisk presterte å være først opp enhver trapp.

Du vet du ikke er førstemann på tur når du oppdager at dette er solgt ved muren:

Eller enda verre:

Www.ontheroad.no, ærlig talt, den var seriøst pinlig å møte på.


Puertoriker #2

Puertoriker#3

[Om ulovligheter i Kina.]

Det har vært lite med oppdateringer dette året. Det er flere grunner til dette. Følgende er grunn nummer syv... sånn omtrent.

Jeg er en lovbryter. I Kina.

Noen mennesker er bare eksepsjonelt dårlige på ting. Å bryte lover er en av mine. Jeg får fortsatt angst bare jeg tenker på de to gangene jeg skulket på videregående, og den ekstra ringen jeg tok med meg fra tannlegen i tredjeklasse, som ble gjemt under sengen i frykt for at mamma skulle oppdage det. Allikevel, nå har jeg altså prestert å gjøre det store. Jeg har blitt en lovbryter. I Kina. Det har vært helt forferdelig. Det har vært netter hvor jeg har våknet, dryppende våt av svette og en konstant angstfølelse som (nesten) har tatt matlysten min. Det vil si, hadde jeg bare ikke vært i Kina, hvor mat er best alltid .

Det hele begynte med spontanturen til Sør-Kina. Vi endte opp i Hong Kong. Mitt kinesiske visum gikk ut 31. januar. Jeg dro hjem til Beijing sent 23. januar. Jeg hadde tid nok til å fornye visumet mitt. Få en visumutvidelse. Ting ville ordnet seg, til tross for at den kinesiske nyttårsfeiringen startet påfølgende uke. Trodde jeg. Ting var nemlig ikke stengt da vi feiret nyttåret i Taiwan. Jeg tok feil. Veldig feil. Så da jeg sto på skolen lørdag 24. januar, møtte jeg en stengt dør, med lapp om at de ikke åpnet før 2. februar. Om man oppholder seg i Kina uten visum får man en bot på fem hundre kroner per dag. Det er fort mye penger. Pokker, pokker, pokker, tenkte jeg, men slo meg selv like fort til ro med at det ikke var noe å gjøre med. Dessuten var Verstevennen og Partner in Crime på besøk og det hjalp for ganske mye. De er tross alt verdens beste distraksjonsmomenter om de prøver eller ei.

Ti dager senere var jeg på skolens visumkontor igjen, som fortsatt var stengt. En dame fortalte at de ikke åpnet før 4. februar. Ingen overraskelse. Er jo tross alt i Kina. Etter å ha forklart situasjonen sendte hun meg strake veien til politistasjonen, som nektet å ta i mot meg, med mindre jeg hadde med meg huseieren min. Passet mitt kunne de derimot godt ta. Det begynner i det små. På en snau uke hadde jeg altså blitt både lovløs, visumløs, og passløs. Jeg ringte huseieren, og til tross for planlagt grytidlig avgang til den kinesiske mur dagen derpå, ble vi enige om å møtes på politistasjonen. Etter at han litt pinlig berørt kom bankende for å ta bilder av meg og leiligheten er han ikke så vanskelig å ha med å gjøre nemlig.

Neste morgen sto jeg på døren i det de åpnet. Herr Kang skrev under på tingene han trengte og dro hjem. Jeg fikk beskjed om å vente. Tre kvarter senere kom en amerikaner ruslende inn. Etter nok en lengre venteperiode kom en politimann inn på stasjonen, og med stram mine fikk vi beskjed om å følge med ut i bilen hans. Han hadde passene våre i hånden.

Vi kjørte langt. Og så ble vi tatt med ned i kjelleren og inn på et avhørsrom med en seng i det ene hjørnet. Amerikanerens kinesisk var omtrent på nivå med en saus. "Wååå buuu zhirrrr dao zhångwen." Meh. Det ble derfor fort tydelig at nok ville være jeg som måtte stå for snakkingen for oss begge, men det var greit for det viste seg at vi begge var skyldige i nøyaktig samme sak. Etter en stund om tre politimenn inn. De var heldigvis hyggelige. Vi snakket om at norsk laks var bedre i Kina ("Selvfølgelig! Hvorfor tror du jeg har flyttet hit?"). At luen min var fantastisk kul ("Det er Verstevennen som har laget den, men du kan få den om vi kan se gjennom på disse visumgreiene? -Nei."). At mobilen min var dårlig fordi den er kjøpt i Taiwan, at jeg leste navnet mitt feil for i Taiwan blir det ene tegnet mitt lest annerledes, at det var unødvendig med så mange søsken som jeg har, og at det var tankeløst av meg å være i Kina uten visum. Taiwan er for evig og alltid en del av Kina og jammen meg burde nesten ikke Korea og Vest-Afrika vært det også. Etter en stund spurte jeg om vi ikke kunne komme i gang med det vi var der for, da mine venner satt i en tourbuss og ventet på at jeg skulle bli lovlig i Kina igjen. Joda, sa en dame som hadde sittet og sett på en data skjermstore deler av tiden.

Politi: Innrømmer du at du har brutt den kinesiske lov?
Tine: Ja.
Politi: Er du villig til å påta den straff som eventuelt vil bli pålagt deg av den kinesiske stat.
Tine: Lett.

Så printet hun ut det hun hadde skrevet, og rakte det til meg. "-Skriv under på dette."

I hendene mine hadde jeg et to siders sammendrag av mine meninger om norsk laks, en strikkelue, Ikea, håpløse taiwanske nokiatelefoner, søsknene mine, Beijing som OL-by, og alt det andre vi hadde snakket om mens vi hadde vært der. Over linjen jeg skulle signere sto det at tiltalte erkjenner seg skyldig og er klar til å motta akkurat den straffen det kinesiske politi fant passende. Omtrent. Damen insisterte på at en signering av dette skrivet ikke ville føre for vanskeligheter for å komme inn i USA, og dermed skrev jeg like så godt under på både amerikanerens og mitt eget.

Dernest ble vi tatt med til enda et kontor. Det offisielle visumkontoret i Beijing. Det er langt unna. Amerikaneren og jeg ble plassert i et hjørne med et ark og en kulepenn hver. Vi måtte skrive vår egen politierklæring. På kinesisk.

Og jeg som ikke har skrevet tegn omtrent på en måned. Etter en betydelig lang stund hadde jeg knotet ned tre hundre tegn. Alt måtte forklares på nytt, for politiavhørsreferatet var selvsagt ikke sendt over til visumkontoret. Jeg var svært takknemlig for alle avistimene jeg hadde slitt meg gjennom, for det gjorde at jeg at jeg hadde lært å skrive kort og konsist nok. En politidame kom bort for å se hvordan det gikk med oss, for vi brukte overdrevent lang tid. Hun ble mildt sagt mektig imponert over at jeg skrev på kinesisk, og dro den opprinnelige mannen som passet på oss bort for å vise han.

Han lo lenge, før han sa han hadde tullet. Hadde ikke regnet med at vi kunne skrive såpass. Det hele var så utrolig teit at vi ble sittende å le, før de skrev ut advarsler til oss begge to. Jeg slapp unna uten å måtte betale noe som helst, og fikk visumutsettelse i hele ti dager.

Lettet løp jeg ut til den ventende bussen, og så dro vi til muren. Fire timer forsinket.

[Om besøk i kinesisk nyttår.]

GODT NYTTÅR!

Det er siste dagen av kinesisk nyttår, og det krampesprenges kinaputter og fyrverkeri nok for det neste århundre. Man har mye å ta igjen når man bare er i år 98. Dessuten har kinesere på lik måte som oss nordmenn en evig kamp med naboen om de største og beste rakettene, og for å si det mildt, det er mange naboer i Beijing. Det gjør at luften er tettere enn inne på speiderhytten til 1. Høvik speidergruppe (den gang da pipen ikke hadde vært renset på 16 år) grunnet alt støvet det tar med seg, vi er halvt døve av de høye lydene, og alle gatene i Beijing for en gangs skyld faktisk er opplyst. Samtidig kan jeg informere om at Beijing er folketom, for ingen i Beijing er egentlig fra Beijing, og liksom at alle i Norge skal hjem til jul, har alle som bor i Beijing også dratt hjem under Kinas største høytid.









Så hva gjør jeg? Dagen jeg kom hjem fra spontanferien min hadde jeg fått besøk av liksom-tvillingen til Verstevennen, og dagen etterpå ramlet jammen meg både hun og Partner in Crime in døren. Stavanger dro til Korea to dagere senere og det tror jeg han gjorde lurt i. Å leve med meg kan være en prøvelse nok, men tre av oss kan bli litt i verste laget. Stavanger eller ei, de siste dagene har derfor vært travle. Vi har sett tidenes villeste fyrverkeri- fem dager i strekk, skaffet en tatovering (slapp av mor, ikke meg), sett turistting, spist mat, spist mer mat, spist enda mer mat, handlet, laget Peppes pizza fra scratch, vært nattens dronninger, og verdens mest morgenfriske. Vi har hørt på Wondergirls, og det koreanske BigBang, og hatt lange dovne frokoster. De er her en hel uke til, og til tross for alt bråket og levenet de hadde med seg i bagasjen, kunne ikke besøket deres vært mer etterlengtet.