[Om å reise til Hanoi.]

Jeg gjorde ferdig masteren min og stakk til Hanoi, Vietnam. Jeg drømte om foodcation, backpacking, soloreising og strandslacking. Det ble det, i tillegg til en hel del andre ting.

Rett før jeg dro sendte jeg mail til en vietnamesisk jente jeg var på minnemarkering i Hiroshima med i 2011, uvitende om hvor i verden hun var, eller hvor i Vietnam hun var fra. I det jeg gikk på flyet fikk jeg svar om at hun var tilbake i Vietnam og hun bodde i Hanoi. Ville jeg bo hos henne en natt?

Jeg takket selvsagt ja, og endte opp med å bo der en hel uke.

Den første natten hadde jeg booket meg inn på hostell i French Quarter, et område fullt av gaterestauranter, markedsboder, scootere og backpackere. Jeg la fra meg kofferten på hostellet og gikk til nærmeste restaurant og bestilte omtrent alt på menyen.

Teselskap i kommunistuniformer.

En av Hanois spesialiteter er eggekaffe, en slags tiramisu i væskeform, om du vil. Det sies at det en periode var melkemangel i Hanoi, og en kaféeier pisket egg som en slags erstatning. I dag serveres eggekaffe på de fleste kafeer i Hanoi. Kaffen er kullsvart, eggeskummet er fløyelsmykt og det hele søtes til med kondensert melk. 

Den franske kolonitiden etterlot seg en sterk kafékultur. Mens det i nord drikkes mest kaffe, er tekulturen mer utpreget i sør.

Stereotypisk gatebilde fra Vietnam.

Selv om området heter det franske kvartalet, preget den vietnamesiske nasjonalismen gatebildet. 

Fangerom for vietnamesere i Hoa Lo Prison.

Jeg besøkte Hoa Lo Prison, som ligger praktisk talt i Hanoi sentrum. Franskmennene brukte fengselet til å bure inne vietnamesere som gjorde opprør mot kolonimakten. Siden ble det døpt Hanoi Hilton av de amerikanske krigsfangene som satt der under Vietnam-krigen. Museumet var verdt et besøk, for det er svært godt vedlikeholdt, men en viss form for forhåndskunnskap om Vietnams historie anbefales, da propagandamaskineriet virkelige har gjort seg flid med plakatene: "Lykkelige amerikanske soldater feirer julen, en feiring mer storartet enn hjemme!"

En gaterestaurant av enkleste sort: båret på skuldrene. En liten minigrill til venstre, og baguetter, sauser og krydder på den andre siden. 

Ispause ved Hoàn Kiếm Lake.

Mangoselger i det franske kvartalet.

Jeg fikk et veldig godt forhold til moren i familien. Hun fortalte om hvordan hennes mor hadde vokst opp under svært gode kår i Thailand, for deretter bli sendt tilbake til Vietnam alene som 16-åring, av foreldrene som ville hun skulle lære litt vietnamesisk kultur. Kort tid etter brøt Vietnam-krigen ut, og det ble umulig å komme seg tilbake. Hun giftet seg med en mann og fikk tre barn. Mannen ble voldelig, og til slutt orket hun ikke mer. De ble skilt mens barna fortsatt var små, i et den gang fortsatt svært konservativt Vietnam. Ingen familie i nærheten og et ellers lite nettverk gjorde de påfølgende årene tøffe. Det var allikevel ikke de som hadde det verst, fortalte moren videre. Familien i Thailand sendte gaver via Hongkong, selv om bare en liten brøkdel av leveransen kom frem etter at alle mellommennene hadde tatt sin del av kaken.

Mens vi snakker om kommunismen, venninnen min tok meg med til en av Hanois hippeste kafékjeder, Cong Caphe. Kjeden har fem (seks?) filialer i Hanoi. Den er startet av en lokal kunstner, og skulle egentlig være et spydig sleivspark til hva den vietnamesiske kommunismen er blitt, og ble innredet i kommunistisk stil. Det ble dårlig mottatt av myndighetene, og nå er kafeene i stedet innredet i Vietnam-krigstil, som om det er noe bedre.

Kafeen serverte ørten typer kaffe og solsikkefrø. Vi bestilte kaffe med kokossorbet.  

Foreldrene til venninnen min hadde henholdsvis en mastergrad og en doktorgrad i kjernefysikk fra Russland. Begge to var medlemmer av kommunistpartiet, selv om det muligens var partigodene snarere enn sosialismens verdier som lå til grunn for dette. Vietnam har endret seg siden Ho Chi Minh kjempet for likhet og brorskap. Som venninnen min sa, "Det er interessant å se Vietnams utvikling. Mormor måtte lære seg fransk, min far lærte seg russisk, jeg lærte meg japansk, men mine barn kommer nok snakke kinesisk."

Gatepho med venninnen min. Oh. My. 

Jeg fikk eget rom med utsikt. Det er mitt longboard du ser der, ja. I fall du skulle være i tvil: Sørøstasia er ikke spesielt skatevennlig. 

Provisorisk gatefrisør utenfor Hanoi

Nok en ting Vietnam er kjent for: grisekjøring.

Spennende meny.

Gatene i Hanoi var fulle av provisoriske kjøkken frem til klokken ti, hvor alt plutselig stengte.

Jeg ble der helt til 17. mai, og tok like så godt med meg datteren i huset til den norske ambassadeboligen for feiring. Både vi og taxisjåføren slet med å finne veien, men vi rakk i det minste siste rest av barnetoget.

Pyntet til fest.

Rundkjøringen hvor det første kommunistflagget i Hanoi ble heist.

Det egentlig Hanoi Hilton, som forøvrig bare blir kalt Hilton, grunnet den litt uheldige historiske konasjonen. 

Hotel Metropole Hanoi, det historiske hotellet kjent fra blant annet Graham Greenes The Quiet American. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om hverken boken eller filmen da jeg ble dratt med inn, men det er jo noe å skryte av i ettertid.

Det kjente dukketeateret, Thang Long Wang.

St. Joseph's Catedral i Hanoi. 

Vietnamesisk hverdagsfrokost: Varme baguetter, enorme avokadoer fra familiens gård i Dalat, svart kaffe, bananbrød og hjemmelagd mangosmoothie. 

Ho Chi Minhs Mausoleum

Som enhver god kommunistisk leder, ligger også Ho Chi Minh balsamert i et mausoleum. Om man bare står opp tidlig nok, kan man fortsatt gå på likskue. Det er selvsagt strenge regler rundt dette, inkludert kleskode og bildeforbud. Etter å ha besøkt mausoleet, kan man besøke Ho Chi Minh museet, og også gå rundt i huset han bodde i.

Vietnamesiske soldater drikker Coca Cola i Ho Chi Minhs hage.

Soldat på Ho Chi Minh tour.

Utvalget suvenierer solgt på Ho Chi Minh museet ville nok fått lederen til å snu seg i graven. 

Tempelet i hagen til Ho Chi Minh, kommunistlederen. Hikst. 

Ho Chi Minh-statue.

Selv om kommunister visstnok skal være ateister, henger det fortsatt igjen mye religiøse tradisjoner. Her er familiealteret, godt plassert i midten av stuen. Da jeg skulle dra, var moren bekymret for at jeg ikke hadde med meg nok mat (jeg hadde det) og plukket med seg noen av mangoene egentlig ofret til hennes egen mor og farens grandtanter. 

Deler av middagen laget til meg kvelden før jeg skulle dra. 

[Om en søt overraskelse.]

Jeg har gått lenge og ventet på en pakke fra Oslo, og da hentelappen lå i postkassen min i går, var jeg temmelig skuffet over at postkontoret allerede var stengt. 

I dag var jeg oppe grytidlig, og ble ganske paff da jeg så at avsenderaddressen var fra et universitet i Hongkong. 

Inni pakken lå en pose Malaco-karameller og en lapp med beskjeden: "不知道你喜歡吃這個 Hilsen Meg," som betyr "Jeg vet ikke om du liker spise disse."Skriften er den samme som tidligere mystiske postkort sendt med hemmelig avsender i Hongkong.

For å svare, jeg gjør det. Veldig. Spesielt fordi Malaco har en betydelig høyere valutakurs i Hongkong enn hjemme.

[Om akkurat det jeg ønsket meg.]

En jente i klassen sendte melding:

Hun: Tine! Du har hatt bursdag! Gratulerer med dagen!
Tine: Ja! Takk!
Hun: Kan du spise sterk mat?
Tine: Ja, det liker jeg.
Hun: Har du noe i mot å spise andehals? Det er veldig godt.
Tine: Ja, beklager, men det har jeg faktisk.
Hun: Du får en av meg uansett. For jeg har med en andehals fra hjembyen min jeg skulle gitt deg i dag, men så tok jeg med meg laptopen på skolen, og da ble det så tungt å bære alt.
Tine: Det skjønner jeg at er mye.
Hun: Men du får andehalsen og noen søtsaker i morgen. Jeg skal på forelesningen. Finn meg!

[Om å fylle 28.]

Jeg gidder ikke legge skjul på det: jeg er sykt glad i å feire min egen bursdag. Det har vært ANSA-samling i Hongkong i helgen (en såkalt 'norgie' HØHØ), og usikker på hvor mye planer jeg ville/burdef legge, la jeg derfor ingen.

Gaven jeg ikke ønsker meg først:
I fjor fikk jeg en sjokoladefondue av Verstevennen. Fordi jeg ikke er spesielt glad i mer kjøkkenræl enn nødvendig, ble det en gave som fortsatt står uåpnet på loftet mitt hjemme. For en måned siden ga hun beskjed om at årets gave var på vei øst. Erfaringsmessig sett er Verstevennen ganske god på frankerte gaver. Jeg så for meg norske melkesjokolader, salt lakris og andre skatter folk i utlendinghet setter pris på.

I år fikk jeg en sjokoladefondue for én person. Sjokolade ikke inkludert.

Lørdag feiret vi litt i den gaten i Hongkong alle som har vært der ønsker å glemme, Lan Kwai Fong.

På søndagen skulle de fleste hjem tidlig, men en nyervervet venninne (Hei Kari!) og søsteren til en gammel venninne (Hei Hanne!) drakk afternoon tea med meg på Upper House, i 49. etasje. 

Jentene hjemme sponset brunsjen (takk jenter!), men jeg ringte selv for å reservere bord:

Tine: Forresten, det er en bursdagsfeiring.

Upper House: Er det? Ønsker du at vi skal gjøre noe spesielt?
Tine: Bursdagen er en ganske big deal.
Upper House: Vi kan skrive en melding i sjokolade på tallerkenen til bursdagsbarnet. Hva vil du det skal stå?
Tine: Ehm.. Vel, det er min bursdag.
Upper House: Vi skriver "Gratulerer med dagen," vi.
Tine: Det er helt topp.

Etter at vi hadde spist skulle Kari tilbake til bøkene hennes og Hanne tilbake til Kina. Den indiske klassekameraten min hadde sendt melding og spurt hva jeg gjorde på kvelden. Jeg lot planene om Ikea-smågodt og seriemaraton vike. Han hentet meg utenfor hotellet. Jeg fikk en hermetisert indisk dessert jeg skulle spise senere og beskjed om at jeg ikke skulle få vite noen ting.

Vi tok trikken til Happy Valley. Inderen ga meg en lengre forklaring på de ulike gravplassene i området, vel uvitende om at jeg nettopp har begynt på Forgotten Souls av Patricia Lim, en bok om gamle gravplasser i Hongkong.

Han dro til sjalet mitt så det dekket hodet og dro meg inn til hindu-tempelet i Happy Valley. Vi tok av oss skoene og vasket hendene, før vi gikk inn i selve tempelrommet og bukket til de tre gudestatuene som sto innenfor. I India går man i templer på bursdager, fortalte inderen meg. Da jeg påpekte at jeg var den eneste jenta med tildekket hår i hele tempelet, innrømmet han at det ble gjort for at jeg skulle føle det var mer eksotisk.

Videre gikk vi så til sikhtempelet i Hongkong. Her måtte alle dekke seg til, også kompisen min. Vi tok av oss skoene og vasket hendene på nytt. Han han la igjen penger og fikk meg til å knele så dypt at hodet mitt var i bakken både foran og bak et alter hvor det sto en mann med turban og viftet med en stor fjær, mens det satt et tremannsband og spilte på indisk orgel. Vi knelte også bak denne mannen.

Jeg har ikke bilder av dette fordi jeg ikke turte spørre om det var greit, sikhtempelet er åpent for alle og de er så vant med ikke-indisk besøk at en blond jente med elefantskaut ikke trakk den minste oppmerksomhet. Etter å ha knekt og bukket fikk vi en neve karah parshad, som en annen mann med skjegg og turban delte ut. Fordi indere spiser med høyrehånden rakte jeg frem én hånd da det var min tur. Han sa med vennlig stemme at jeg skulle bruke to. Sooji Halwa er en myk og svært søt masse laget av mel, sukker og ghee.

Etter å ha spist det opp og vasket hendene, gikk vi ned i et stort rom med tepper på gulvet. En tykk mann gikk rundt med en stor bøtte kikertcurry han øste over i brettene til de som satt på gulvet. Jeg fikk et metallbrett og beskjed om å sitte ned. I tempelet blir det laget mat hver dag, bortsett fra på søndager, da kommer det ulike medlemmer av menigheten og lager det de vil. Vi fikk to andre sauser og chipati.

Vi spiste opp og drakk chai i bakgården. Det er 12 000 sikher i Hongkong. Søndagen er den mest besøkte dagen, men vi var der så sent at det var rolig, bortsett fra en liten gruppe jeg vil anta er menn uten familie.

Ferden gikk så med trikk til central. Vi gikk gjennom Statue Park og videre til Star Ferry Pier. Inderen kjøpte tandoori kebab til oss. Indisk to ganger på en dag kan høres voldsomt ut, men la det bare være sagt at det var han som spøkte om matforgiftning og ikke jeg. Vi spiste kebab på taket med utsikt over Kowloon skyline, før vi tok båten over til den andre siden for å se nyttårslysshowet Avenue of Stars fortsatt holder. 

Etterpå gikk vi opp på toppen av et kjøpesenter og tok en øl mens vi hadde utsikt over Hongkong skyline.

[Om mitt Korea.]

Jeg var i Korea i en uke. Hadde ikke vinteren vært så hard mot meg, hadde jeg syntes det var altfor kort. Korea er så spennende, landet er så vakkert, maten er så digg og vennene mine tar alltid så altfor godt i mot meg. Her er noen av øyeblikkene jeg mener fortjener å deles:

Korea er visstnok kjent for å være et konservativt land hvor innbyggerne er skeptiske til utlendinger. Det er mye snakk om diskriminering, om folk som sliter med å komme inn på utesteder, restauranter eller lignende. Et veldig vanlig problem er å komme seg inn på leiemarkedet, enten fordi eiendomsmeglerne ikke kan engelsk eller fordi huseierne ikke ønsker utlendinger. Dette meglerfirmaet har derfor spesialisert seg på utleie til utlendinger. 

Og når vi snakker om utlendinger i Korea, jeg så dette dørskiltet på toalettet på et marked. I Korea finnes det tradisjonelle hull i gulvet-doer, og vanlige vannklossetter, slik som i de fleste andre land i Kina. Det er allikevel første gangen jeg har sett alternativet markert slik. 

I Korea spiser man hundesuppe på vinterstid. Det er stort sett sett på som en mandig og mer tradisjonell greie, men venninnen min var ikke helt fremmed for tanken. 

Her er forresten venninnen min. Vi kjenner hverandre fra da vi studerte japansk i Oita. Siden den gang hadde hun lært seg engelsk og jeg har blitt.. øh.. voksen. 

En av de siste nyeste mattrendene er koreansk grill med mochi, eller klebrig ris. På bildet ser du det som er neonrosa og hvitt. Man spiser det på samme måte som man ellers ville spist salatbladene på koreansk restaurant: fyll det med litt ris, litt kimchi, kjøtt dyppet i en av dippene og alt i en munnfull. 

Den ene dagen i Myeng-dong dukket det opp fem gutter i flashy klær som bukket noe voldsomt. Noen koreanske skolejenter tok bilder av dem, og plutselig sto flere hundre kinesiske turister og gjorde det samme. Jeg er like glad i kjendiser som de fleste andre, men det hadde nok vært litt mer stas å se 100% om jeg hadde hørt én av sangene deres på forhånd.

Kirken har mye makt i Korea. Den sponser politikkere og engelskundervisning, og slik påvirker den samfunnet mer enn det folk flest liker å erkjenne. Allikevel var det helt feil vurdering av dommedagsmelderen å gå gjennom i det 100% forberedte de koreograferte dansetrinnene. 

Venninnen jeg skulle bo hos i Seoul kom først tilbake fra reise en dag etter at jeg ankom byen. Det passet fint for da rakk jeg besøket til DMZ uten å ha dårlig samvittig, og dessuten kunne jeg spise både skamløst og hemningsløst et døgn uten at det ble direkte pinlig. Jeg spiste middag på Gwangjang markedet. Det er egentlig et tekstilmarked, men på ettermiddagen kommer det også enormt mange matboder, og er derfor virkelig verdt et besøk. Maten er billig og alt er fristende. Man kan spise alt fra aannakji (blekksprut som fortsatt beveger på seg), koreanske dumplings, nudler og annen gatemat til en rimelig penge. Valget mitt falt på chijimi og annet frityrstekt snacks. 

Selv om akkurat restauranten jeg satt på også hadde bor inne, ville jeg sitte ute. Fordi det var kaldt hadde de lagt et elektrisk varmeteppe på benken, og jeg syntes det var gøy å kunne se på folkelivet. I grytene kan du se henholdsvis bønnesuppe, gresskarsuppe og toppokkigryte. 

Hostellet jeg bodde på den første natten, Nomad Hostel Itaewon var helt greit, om man tar prisen i betraktning. Det er relativt nytt, og mangler enkelte praktiske rutiner (hvor ble det egentlig av den lovede inkluderte frokosten?), men verten Joe er svært hyggelig, og står absolutt på tilbudssiden. Et kurrant sted for den som er keen på et sentralt sted, selv om det var svært klønete å finne både ved første og andre forsøk.

Jeg valgte det ene og alene på grunn av prisen (under 70 kroner/natten), og fordi det lå nærme der venninnen min bor, og stedet vi skulle møte opp for å dra til DMZ, da oppmøte var type grytidlig. 

Da venninnen min ankom Seoul, dro vi en tur ned til Busan for å besøke noen venner. Busan er kanskje internasjonalt kjent for sjømat, men lokalt er det svinerissuppen, dwaeji gukbop, man snakker om. Det består av en ganske salt suppe av svinekraft og vårløk, kokt fett svinekjøtt som holdes varmt på bordet, og serveres med ris og alle det andre vanlige tilbehøret man finner på koreanske matbord. Tradisjonelt sett var koreansk mat kraftigere, eller tykkere om du vil, men det var matmangel under krigen og i tiden etter, ble folk vant til å vanne ut maten, slik den er i dag.

Vi spilte gabong og testet ut noen av de absurd mange ansiktsmaskene vi hadde karret til oss som følge av mengden sminkeshoppingen min, siden sminkebutikkene gjerne deler de ut som prøver hver gang vi går inn i en butikk. 

Frokost er et relativt begrep i Asia. 

Koreansk grill, hvor kelneren selv prepper kjøttet for oss.

Nok et dwaeji gukbop-måltid, denne gangen med egen kimchibuffet, til underskrevnes store fryd.

Busan har verdens eneste Forente Nasjoners minnekirkegård. Her hviler de soldatene som døde under Korea-krigen, og som ikke ble sendt hjem, enten fordi det ikke var mulig, eller fordi man ikke visste hvem de var. Det ligger også tre nordmenn her. Disse var helsearbeidere og deltok derfor ikke direkte i krigshandlingene.

Jeg tilhører en generasjon som knapt nok fikk med oss denne krigen, nevnt i en bisetning i historiebøkene på ungdomsskolen. I ettertid har jeg ikke bare lært årsakene og utfallet, men også hvor stor påvirkning krigen hadde på dagens internasjonale politikk. Det var interessant å se folk fra ulike deler av verden gå til sine respektive landsmenn - indere, afrikanere og et utall hvite. Etter å ha vært gjennom alle krigsbeskrivelsene og våpenutstillingene ved DMZ, var det dessuten fint å kunne gå til et "fredeligere" minnesmerke.