[Om historiefortellerens rolle.]

Til faget Reporting Southeast Asia hadde vi prominent besøk av Zoher Abdolkarim og David Stout fra Time Magazine. Stout er en amerikaner. Han snakker mye, men han har også vært i Asia lenge nok til å forstå at han av og til må stille spørsmål direkte til kinesiske elever.

Stout: I fjor var jeg i Vietnam for å skrive en reportasje i forbindelse med 35-års markeringen av den kinesiske invasjonen.

Det ble stille.

Stout: Har dere hørt om den kinesiske invasjonen av Vietnam?

Alle nikket.

Stout: Dere lærte om det på skolen?

Noen kommenterte at det hadde blitt nevnt såvidt.

En av de tøffere guttene i klassen kremtet: I Kina heter det forsvarskrigen mot Vietnam.

Stout: Men det blir ikke snakket så mye om det?
Tøff gutt: Partiet vårt liker ikke å fokusere for mye på den perioden av historien.
Stout: Det gjør de ikke i Vietnam heller.

Resten av klassen nikket. Noen lo på kinesisk vis, for å løfte den litt ubehagelige stemningen som av og til skjer når historiedetaljer ikke stemmer med det de har lært.

En sa at på barneskolen hadde en medelev konsekvent mottatt bedre karakterer på grunnlag av at faren hadde kjempet på kinesisk side. En annen fortalte at faren hennes også hadde vært med. Stemmen hennes var derimot annerledes enn da hun fortalte meg om det for noen måneder siden. Da hadde hun sagt med iver at faren ofte snakket om glansdagene ved fronten og at han nok savnet å være soldat. Nå virket hun nesten litt beklemt.

Stout flyttet temaet hastig videre. Vi snakket ikke så mye om Kina etter det.

[Om en kinesisk brannøvelse.]

Alarmen gikk av nesten med en gang timen hadde begynt. Læreren min så først litt forvirret ut, men så ga hun følgende instrukser:

"Pakk sammen alle tingene deres og gå ut. Ikke glem mobilen."

Det var heldigvis bare en øvelse.

[Om at folk flest bor i Kina.]

Vi satt i kantinen og snakket om boforhold. I Norge har vi god plass, i Kina har de egentlig enda bedre plass, men alle vil helst bo på samme sted, og da blir det jo dårlig plass begge steder. I Hongkong, til tross for at dette lille området med land har så mange mennesker, er det fortsatt slik at mesteparten er ubebygd territorium. Befolkningstettheten er høy.

Nå skal det sies at både Hongkong og resten av Kina forøvrig, er svært gode på å stable folk i høyden. Guttene jeg spiste lunsj med fortalte at de bodde henholdsvis fire og åtte på hvert rom på universitet hjemme. Å bare dele rom med én person som de nå gjorde, var en tydelig oppgradering av hva livskvalitet angikk. Jeg fortalte at i Norge kjenner jeg nesten ingen noen voksne som deler rom hjemme, med mindre de er kjærester. Det hadde nok blitt rabalder om universitetsstudenter skulle måtte dele rom.

En av guttene smilte og bekreftet det jeg har følt på kroppen så altfor mange ganger:

"Men Tine, vi kinesere har jo ingen forståelse for 'personal space'!"

Jeg la ikke skjul på at jeg hadde hatt en viss mistanke.

[Om klasselisten min.]

La oss snakke litt om navn. Ikke mitt eget, jeg heter stort sett Tine. Det er både barnevennlig og språkvennlig. Enkelt å huske er det óg. Jeg mener derfor jeg gjør de kinesiske klassekameratene mine en tjeneste- for ikke å snakke om at jeg, som nevnt, er den eneste vestlige i klassen.

Nei, jeg vil snakke om resten av klassen. De som har kinesiske navn av typen Tanke Hest Grasiøs, eller Konge Velduftende Kraft (fiktive navn)... Kinesiske navn er generelt sett vanskelige å huske om man ikke er vant til dem, også for meg. Jeg kjenner til og med flere norskkinesere som sliter med kinesiske navn. De fleste av lærerne mine er vestlige, og de kan ikke mandarin, noe som gjør det dertil vanskelig å vite hvem de ønsker henvende seg til. Den vanlige løsningen er derfor å skaffe seg et såkalt engelsk navn. La det allikevel være sagt, definisjonen av navn kan være relativt.

Å finne et navn til seg selv kan være en utfordring. Dette er ikke offisielle navn, og uansett så er ikke den kinesiske navneloven så himla omfattende på akkurat dette området. Noen velger navn etter kjendiser de liker - eller kanskje en og annen forfatter. I boken "River Town: Two Years on the Yangze" nevner forfatteren at det var en trend å hete Helen, etter Helen Keller, da hun visstnok var kjent som en ganske kommunistisk orientert dame. Det er mange som heter Helen i klassen min, men jeg er ikke sikker på om det er basert på dette. Det er nesten 20 år siden det Kina han beskriver i boken, og ting har forandret seg.

Ikke så rent sjeldent møter man på folk med navn av et svært uvisst opphav. Av disse kan jeg nevne "Krest" (som Google forteller meg at er et lokalt produkt av Coca Cola på Malta) og "Sice" som eksempler. Sistnevnte betyr seks på en terning, men det var ikke nevnt person bevisst på da han valgte dette navnet, mistenker jeg. Enda vanligere er det å velge seg et substantiv. Her er alternativene mange: Jeg har møtt Girl, Cappuccino, Box og Roses. Jeg har dessuten møtt både en mannlige kaptein på et basketballlag som het Happy, og jeg har møtt jenta Jonas.

Uansett, i klassen min har de fleste et ganske streit engelsk navn. Vi bruker appen WeChat til å kommunisere med utenfor timene. Der har vi laget en gruppe med 100 deltagere. For meg er det nesten blitt et mareritt. 100 deltagere, som selvsagt har valgt et helt tilfeldig og ugjenkjennelig profilbilde. Vi snakker bilder av en fjær, en popstjerne, eller en tegneseriefigur. Ikke har de sine egentlige navn heller. Med noen få unntak bruker de kinesiske kallenavn, som "Blomst Blomst" eller "Kjøttbolle". Noen har emoticons som "Helikopter, svømmende mann, svømmende mann" eller bare ganske enkelt "Stjerne". De som bruker engelske navn, har allikevel valgt å bytte ut det de bruker på skolen med navn som "Struts" eller til og med "Omelett". Eller, som om ikke dette var nok. Enkelte av klassekameratenemine har naturligvis skaffet seg et japansk navn i tillegg, som jo er ganske opplagt å bruke når man er på WeChat. Hvorfor gjør ting enkelt?

Det var med stor ekstase jeg oppdaget hvordan man selv kunne endre navn på WeChats kontaktliste. Allikevel, jeg har gjort en avtale med filippineren i klassen om at hvis det er noe vi ikke forstår så spør vi hverandre. Da vet vi helt sikkert hvem vi skriver med. 

(Forresten byttet jeg navn til 歐 Tine etterfulgt av en vannmelon. Jeg er jo europeiske Tine- og vannmelon på kinesisk betyr "vestmelon". Litt humor må man ha i hverdagen.)