[Om reisen til Laos.]

Jeg dro til Halong Bay, en halv dagstur utenfor Hanoi. I Hanoi er det mange lokale reiseselskaper som tilbyr pakketurer, hvor man enten sover én natt på en båt og én natt på hotell, eller begge nettene på båten. Fjellene er så majestetiske at man lett blir bergtatt, men hadde ikke dette vært på starten av turen min, tror jeg neppe at jeg hadde vært like begeistret. Hanoi Tours AS (fritt valgt navn på turoperatør) behandlet oss stort sett som om vi var på rullebånd. Prisene svingte kraftig for den samme turen, enkelte av de vi var på tur med opplevde at de ble presset for ekstra penger for å få senger, veganerne som hadde bestilt spesialmenyer fikk kun ris, og som alenereisende ble jeg plassert på rom med helt fremmede, uten at det ble hensyn til hverken alder, kjønn eller hva jeg selv hadde foretrukket. Om du er kresen, eller har vært på tur i Asia før, vil jeg derfor ikke anbefale denne turen. Om du derimot bare ønsker å komme deg ut av Hanoi, er det helt greit.

I Halong Bay ligger turistbåtene tett. Det er nok mange år siden man opplevde en følelse av "Mann mot naturen" eller "Første hviting i området."

Uavhengig av hva du er blitt lovet, det blir neppe akkurat sånn. Båten jeg reiste på veien til hadde rotter under dekk, og jeg var glad jeg endte opp med å sove på en annen båt. To amerikanere, et koreansk par, en australier og en haug med kinesere satt plutselig på samme skip siste kvelden. Hadde jeg ikke kunnet kinesisk hadde nok turen blitt ganske kjedelig, men da kineserne oppdaget en måte å kommunisere på, kalte de meg "Kamerat" og jeg var tolk resten av turen. 

Lys som slipper inn i en av grottene vi gikk gjennom. 

Turen jeg tok besto av ørten timer uten informasjon i en svært liten minibuss med altfor mange backpackere som heller ikke visste noen ting. Da vi endelig kom frem og gikk ombord i en båt, fikk vi lunsj. De fleste på båten oppdaget at de hadde fått en pakke med full bar. Jeg oppdaget at jeg var en av de få som ikke hadde det.

Ocean view fra båten, tror jeg.

En matros samlet sammen alle passene våre og sendte oss i land på en øy. Vi fulgte et tog med andre backpackere og kom til slutt inn i en opplyst hule, full av enda flere turister. Etter å ha gått litt til, kom vi tilbake til båten, og de tok oss med til et område hvor vi kunne bade, padle kajakk, og drikke øl.

En dame rodde over for å selge oss kjeks og brus.

Plutselig fikk jeg og en annen tilbake passene våre, og beskjed om å komme oss av båten. De kjørte oss i land og vinket farvel. Heldigvis kom det mange andre båter med turister like etterpå, noe som gjorde det hele mer merkelig enn skummelt.

Meg på toppen av et fjell vi besteg. 

Vi gikk i land og satt latterlig lenge i en altfor trang buss med altfor mange backpackere, alle fulle på det som tydeligvis hadde vært standard åpen bar. Jada. Vi kom frem til et bittelite hotell og fikk en begredelig beskjeden middag. Jeg fant WIFI i restauranten og ble sittende ved bordet hotellverten etterhvert la seg til å sove under.  Dagen etter ble vi kjørt i nok en altfor trang buss med altfor mange backpackere til en liten nasjonalpark, hvor vi klatret opp på det øverste fjellet. Dette er det eneste bildet jeg kom hjem med som ikke inkluderte altfor mange andre backpackere (én er nok). 

Tilbake i Hanoi feiret jeg som nevnt 17. mai, og så tok jeg en buss til Luang Prabang i Laos.

Den vanvittig skuffende sjokoladekjeks til tyskeren foran meg. 

Bussturen mellom Hanoi og Luang Prabang er kjent som "Bussturen fra helvete." Jeg kunne kjøpt en flybillett og vært fremme på under én time, men historiene om halvpsykopatiske bussjåfører som kjørte overfylte, eldgamle kjøretøy fulle av spying og grining og dødsfall var for mange. Selvsagt tok jeg landeveien.

Avgjørelsen skulle vise seg å være en av de bedre på hele turen, og alle historiene ble raskt bragt til skamme. Ihvertfall nesten. Vi var åtte stykk vestlige backpackere og en øvrig besetning på fem ombord da bussen forlot Hanoi sentralstasjon. Bussen hadde seter til 46. God plass. Setene var dessuten bakoverlent, slik at man kunne sove om man ville det. To britiske jenter poppet sovemedisin og sov de 26 timene turen tok mer eller mindre non stop.

Fjellene i Laos.

De øvrige passasjerene og jeg ble derimot godt kjent, der vi var vitne til lugubre stopp midt på natten, esker som ble lesset av og på, og tollposter hvor betjenter i uniform ble tilbudt sigaretter fra vår sjåfør, som skamløst kastet seg ned på kne foran dem. Om det var tilfeldigheter eller konspirasjonstankene fra mistroiske hoder er vanskelig å si, men vi som var passasjerer var overbevist om at det var med overlegg bussen stanset med de blondeste passasjerene godt synlig. Disse mistankene ble ytterligere bekreftet de gangene overnevnt knelende sjåfør pekte på de blonde turistene i vinduet. Tyskeren foran meg fniste og mumlet noe om Røde Khmer.

Da vi kom til grensen til Laos måtte alle ut av bussen. Bagasjen fikk ligge igjen i bussen, men selv den ble flyttet rundt i bussen. jeg hadde kjøpt visum på forhånd, men de andre kjøpte visum på grensen. Så gikk vi de 500 meterne på grusveien og plutselig var vi Laos, og kunne gå ombord i bussen igjen.

De siste timene før bussen var fremme i Luang Prabang, ble jeg plutselig invitert frem til forsetet av bussen. Jeg ble tilbudt te, og sure plommer. Da den eneste tekoppen på bussen var i bruk av hele besetningen, takket jeg ja til sistnevnte. Selv om vi hadde begrensede fellespråkkunnskaper ble samtalen hyggelig. De samme mennene som hadde slengt stygge kommentarer til resten av reisefølget og sparket borti de samme bemerkelsesverdig mange ganger, fant frem ekstra puter til meg, så jeg kunne sitte ekstra godt. De fortalte stolt om deres lønninger (750 kroner i måneden) og så på meg med bekymret mine da de oppdaget at jeg var steingammel og fortsatt barneløs. Vietnameserne var empatiske sånn sett.

I Luang Prabang ga crewet meg high five og hjalp meg med både skateboardet og kofferten min, var ufine mot guttene i reisefølget, og tutet, før de raste nedover veien og ute av syne.

[Om den som sender hemmelige postkort.]

I forrige uke motokk jeg en pakke. Avsender: et fakultet ved ett av Hongkongs største universiteter.

Overraskende.

Det ga meg nemlig muligheten til å søke opp avsenderen som har sendt meg postkort fra Hongkong uten navn de siste månedene. Usikker lot jeg pakken bli liggende uåpnet på stuebordet. Var addressen en glipp fra avsenderens side, eller var det gjort med overlegg fordi han eller hun ville bli funnet? Kanskje personen hadde sendt en pakke fordi han eller hun denne gangen hadde tenkt å avsløre seg selv med litt mer brask og bram? Jeg kunne også risikere at det var en falsk addresse skrevet for å forvirre.

Verst var allikevel usikkerheten jeg følte om hvorvidt jeg faktisk ønsket å vite hvem det var som sto bak. Det magiske med det opprinnelige postkortmysteriet, er jo at avsenderen aldri har stått frem. Mange har blitt irriterte på mine vegne, men det har ikke gjort meg noe. Tanken på postkortene kan fortsatt plutselig få meg til å smile bredt. Det må jo bety at noen der ute jeg muligens ikke har vurdert, setter nok pris på meg til at de gadd sende meg så mange kort.

Ikke misforstå. Jeg visste at å åpne pakken ikke ville bety åpningen av Pandoras eske. Det var mer som å endelig lese siste kapittel i en fantastisk bok uten oppfølger.

Etter en stund ble nysgjerrigheten for stor, og jeg rev av papiret. Nå, kjære avsender, nå hadde jeg personen!

Til min store overraskelse var det ikke et eneste hint.

Jeg brukte store deler av formiddagen på internettsøk. Dette var fakta:

1. Bor i Hongkong
2. Dro hjem til Norge til jul
3. Går/jobber på Chinese University in Hong Kong

I tillegg hadde jeg antatt dette:

1. Jente
2. Studerer/har lært tradisjonell kinesisk

Fordelen med å komme fra et land med en relativt liten befolkning er at denne slags internettsøking ikke er umulig.

Mange søk pekte mot en Hilde.

Denne Hilde hadde jeg ingen kjennskap til. Etter en god porsjon Googling klarte jeg allikevel å finne en uforutsett kobling. Hun var datteren til Karoline. Akkurat da smeltet hjertet mitt. Jeg hadde jo møtt henne før, men det var så lenge siden at det ikke var i nærheten av mine mistenkte. Selv om jeg mente tilfeldighetene var for mange til at svaret umulig, ville jeg allikevel være helt sikker. Jeg kontaktet en ytterst perifer bekjent ved Chinese University, og ba han finne noen som kunne sjekke om det var flere nordmenn ved instituttet addressen svarte til. Som sagt, vi kjenner hverandre ikke så veldig godt. Han brukte tid på å svare, og først i går satte han meg i kontakt med en danske, som egentlig ikke gjorde noe annet enn å bekrefte at det ihvertfall var én nordmann der. Hun het Hilde. Han fant allikevel historien min litt for merkelig til at han egentlig ønsket å gjøre noe mer for meg, annet enn å si, "Jeg kender ikke Hilde så godt, men hun virker til at være en sød pige."

Jenta har sannsynligvis sendt meg flere postkort og godteri uten å kjenner meg. Gamle nyheter, Danmark.

Nå skal det sies at før denne dansken hadde rukket høre at jeg lette etter nordmenn, hadde jeg i euforisk ekstase over å endelig ha relativt harde fakta på bordet, gjort det enhver person i min posisjon ville gjort: Jeg sendte Hilde et postkort.

Jeg vet at ikke alle har det samme eksponeringsbehovet jeg har. Det er greit. Noen synes det er mer underholdning i å ikke gjøre seg selv ved kjenne. Dem om det.

Usikker på hvor mye kontakt hun ønsket, tenkte jeg allikevel at det ikke kunne skade. Hun visste sannsynligvis en hel del mer om meg enn det jeg kunne gjette meg til. Det var neppe et overtramp inn i personlig revir, i hun visste jo hvor jeg bodde. Etter en kjapp vurdering skrev jeg nummeret mitt på slutten av kortet, og foreslo kaffe.

Tirsdag fikk jeg en melding:

"Jeg har faktisk noen ting fra moren min til deg," er en pussig ting å skrive som første melding til en du ikke kjenner. Spesielt fordi jeg ikke hadde skrevet at jeg muligens hadde møtt moren hennes for åtte år siden.

Som alle vet, når en fremmed fra internett hinter om gaver bør man jo slå til før vedkommende rekker ombestemme seg. Vi avtalte å møtes på torsdag, altså i dag.

Hilde dukket opp på avtalt møteplass, hvor jeg skulle betale deltageravgift for et seminar jeg skal på siden. Hun som jobber der kjenner meg godt fra før, og insisterte på at vi skulle komme inn. Etter en stund kom det frem at vi ikke kjente hverandre, og sammen rullet vi opp historien. Jo da. Det var moren hennes som sa hei til den som hadde lavest rang på landets nestmest besøkte bensinstasjon i 2007. Hilde sa det var rart å se en person hun hadde lest om i så mange år plutselig sitte foran henne. Nevnte en mor som syntes det var mindre skummelt å sende datteren på utveksling til Hongkong som 17-åring etter å ha lest om Tine i Taiwan.

Etterpå drakk vi kaffe og snakket om Hongkong og fremtiden og om livet. Hilde tryllet frem to store poser seigmenn fra en veldig snill mor i Norge, og jeg dro hjem med en varm klump i magen. Folk flest er faktisk ganske ålreite.

[Om å fylle 28.]

Jeg gidder ikke legge skjul på det: jeg er sykt glad i å feire min egen bursdag. Det har vært ANSA-samling i Hongkong i helgen (en såkalt 'norgie' HØHØ), og usikker på hvor mye planer jeg ville/burdef legge, la jeg derfor ingen.

Gaven jeg ikke ønsker meg først:
I fjor fikk jeg en sjokoladefondue av Verstevennen. Fordi jeg ikke er spesielt glad i mer kjøkkenræl enn nødvendig, ble det en gave som fortsatt står uåpnet på loftet mitt hjemme. For en måned siden ga hun beskjed om at årets gave var på vei øst. Erfaringsmessig sett er Verstevennen ganske god på frankerte gaver. Jeg så for meg norske melkesjokolader, salt lakris og andre skatter folk i utlendinghet setter pris på.

I år fikk jeg en sjokoladefondue for én person. Sjokolade ikke inkludert.

Lørdag feiret vi litt i den gaten i Hongkong alle som har vært der ønsker å glemme, Lan Kwai Fong.

På søndagen skulle de fleste hjem tidlig, men en nyervervet venninne (Hei Kari!) og søsteren til en gammel venninne (Hei Hanne!) drakk afternoon tea med meg på Upper House, i 49. etasje. 

Jentene hjemme sponset brunsjen (takk jenter!), men jeg ringte selv for å reservere bord:

Tine: Forresten, det er en bursdagsfeiring.

Upper House: Er det? Ønsker du at vi skal gjøre noe spesielt?
Tine: Bursdagen er en ganske big deal.
Upper House: Vi kan skrive en melding i sjokolade på tallerkenen til bursdagsbarnet. Hva vil du det skal stå?
Tine: Ehm.. Vel, det er min bursdag.
Upper House: Vi skriver "Gratulerer med dagen," vi.
Tine: Det er helt topp.

Etter at vi hadde spist skulle Kari tilbake til bøkene hennes og Hanne tilbake til Kina. Den indiske klassekameraten min hadde sendt melding og spurt hva jeg gjorde på kvelden. Jeg lot planene om Ikea-smågodt og seriemaraton vike. Han hentet meg utenfor hotellet. Jeg fikk en hermetisert indisk dessert jeg skulle spise senere og beskjed om at jeg ikke skulle få vite noen ting.

Vi tok trikken til Happy Valley. Inderen ga meg en lengre forklaring på de ulike gravplassene i området, vel uvitende om at jeg nettopp har begynt på Forgotten Souls av Patricia Lim, en bok om gamle gravplasser i Hongkong.

Han dro til sjalet mitt så det dekket hodet og dro meg inn til hindu-tempelet i Happy Valley. Vi tok av oss skoene og vasket hendene, før vi gikk inn i selve tempelrommet og bukket til de tre gudestatuene som sto innenfor. I India går man i templer på bursdager, fortalte inderen meg. Da jeg påpekte at jeg var den eneste jenta med tildekket hår i hele tempelet, innrømmet han at det ble gjort for at jeg skulle føle det var mer eksotisk.

Videre gikk vi så til sikhtempelet i Hongkong. Her måtte alle dekke seg til, også kompisen min. Vi tok av oss skoene og vasket hendene på nytt. Han han la igjen penger og fikk meg til å knele så dypt at hodet mitt var i bakken både foran og bak et alter hvor det sto en mann med turban og viftet med en stor fjær, mens det satt et tremannsband og spilte på indisk orgel. Vi knelte også bak denne mannen.

Jeg har ikke bilder av dette fordi jeg ikke turte spørre om det var greit, sikhtempelet er åpent for alle og de er så vant med ikke-indisk besøk at en blond jente med elefantskaut ikke trakk den minste oppmerksomhet. Etter å ha knekt og bukket fikk vi en neve karah parshad, som en annen mann med skjegg og turban delte ut. Fordi indere spiser med høyrehånden rakte jeg frem én hånd da det var min tur. Han sa med vennlig stemme at jeg skulle bruke to. Sooji Halwa er en myk og svært søt masse laget av mel, sukker og ghee.

Etter å ha spist det opp og vasket hendene, gikk vi ned i et stort rom med tepper på gulvet. En tykk mann gikk rundt med en stor bøtte kikertcurry han øste over i brettene til de som satt på gulvet. Jeg fikk et metallbrett og beskjed om å sitte ned. I tempelet blir det laget mat hver dag, bortsett fra på søndager, da kommer det ulike medlemmer av menigheten og lager det de vil. Vi fikk to andre sauser og chipati.

Vi spiste opp og drakk chai i bakgården. Det er 12 000 sikher i Hongkong. Søndagen er den mest besøkte dagen, men vi var der så sent at det var rolig, bortsett fra en liten gruppe jeg vil anta er menn uten familie.

Ferden gikk så med trikk til central. Vi gikk gjennom Statue Park og videre til Star Ferry Pier. Inderen kjøpte tandoori kebab til oss. Indisk to ganger på en dag kan høres voldsomt ut, men la det bare være sagt at det var han som spøkte om matforgiftning og ikke jeg. Vi spiste kebab på taket med utsikt over Kowloon skyline, før vi tok båten over til den andre siden for å se nyttårslysshowet Avenue of Stars fortsatt holder. 

Etterpå gikk vi opp på toppen av et kjøpesenter og tok en øl mens vi hadde utsikt over Hongkong skyline.

[Om Myeng-dong.]

Etter å ha tilbragt store deler av dagen på spa, følte jeg meg forberedt på å bruke resten av dagen på å kjøpe meg noen litt mer funksjonelle vinterklær.

Det er fem år siden jeg var i Seoul sist. Selv om Korea fortsatt er Korea, så det har skjedd en del ting. Politisk har Japan og Korea blitt mindre gode venner, økonomisk har wonen slitt, og naboene i Kina har fått betraktelig større kjøpekraft. Dessuten har Korea som varemerke blitt kult.

Seouls største handleområde, Myeng-dong, var fullt av japanere forrige gang jeg var der. Man så skilt på japansk og butikkekspeditørene snakket flytende japansk. Nå snakket butikkarbeiderne kinesisk, og det såpass godt at selv jeg følte det var mye mer praktisk å bruke kinesisk enn engelsk. Kineserne reiser nemlig til Korea for å kjøpe kosmetikk slik nordmenn reiser til Svinesund for å kjøpe kjøtt: I kilovis.

Kinesiske forbrukere vet at kinesisk kvalitet ikke nødvendigvis betyr god kvalitet. I Kina kan du få kjøpt alskens sminke, men mye av det er piratkopier, og når fabrikkeiere synker så lavt som  å  forgifte morsmelkerstatning, da er det lett å bli skeptisk til andre varer.

Koreansk kvalitet har kineserne derimot fullstendig tiltro til. Jeg skal ikke gå inn i en lang liste av sminketester, men tro meg når jeg sier at sminken er bra, og den er latterlig billig.

Myeng-dong er et hav av butikker, som hovedsaklig selger sminke. Det er innkastere som deler ut handlekurver med gratis vareprøver for de som kommer inn i butikken, og de som jobber der, fotfølger gjerne kunden til man når kassen, hvor man betaler og gjerne får et drøss av vareprøver til. Den intime salgsteknikken var i drøyeste laget for meg, men den var derimot tilsynelatende svært effektiv på kinesiske kunder. Nå skal det sies at om man har planer om å kjøpe koreansk kosmetikk i gave til hele din utvidede slekt, da er det kanskje greit å spørre betjeningen om hjelp.

Koreanerene kjenner kundeskaren. Det selges 120-pakninger med ansiktsmasker, 20-pakninger med maskaraer, og 20-pakninger med håndkrem. I starten syntes jeg det var absurd at det ble solgt i så store kvanta, men så oppdaget jeg hvordan hordene med kinesere som storhandel. Uten å overdrive, enkelte kinesiske kunder gikk med plastsekker med kosmetikk.

Men Myeng-dong er mer enn kosmetikk. I tillegg til sminke, selges det også en del andre mer alternative skjønnhetsprodukter, av ulike formater. Denne butikken har spesialisert seg på... vel, jeg er faktisk ikke helt sikker.

Og det er klesbutikker og restauranter og alt annet. Om kvelden åpner det seg matboder som selger tteokbokki, grillspyd og annen gatemat for en billig penge. Fordi jeg holdt på å fryse meg halvt fordervet, valgte jeg å først spise meg varm på suppe og tteokbokki. Deretter ble jeg litt blendet av alle sminkebutikkene, og så var plutselig klokken blitt altfor mange til at jeg hadde hverken tid eller ork til å se meg om etter vinterjakke, og jeg dro tilbake til hostellet.

[Om å bli skilt ut.]

Som nevnt, jeg befant meg i går i gangen i en etasje jeg vanligvis ikke holder til i. Plutselig dukket sjefen for fakultet opp. Han er en ganske fleipete type, så jeg fikk litt panikk da han så på meg gravalvorlig:

Fakultetsjefen: Du. Du er hun norske.
Tine: Jepp. Det er meg.
Fakultetsjefen: Har du fem minutter? Jeg må snakke med deg om noe.

Jeg var tidlig ute og lette egentlig etter et rom jeg kunne slå ihjel en time i. Han dro meg med inn på kontoret til en av de amerikanske lærerne og introduserte meg som hun norske. Også hun sa det var på tide at vi snakket sammen, mens hun nikket bekreftende. Det hadde gått altfor lang tid.

Fakultetsjefen: Hvordan går det egentlig med deg?
Læreren: Er klassen hyggelig mot deg?
Fakultetsjefen: Du er jo en minoritet.
Læreren: Og du er ikke kineser.
Fakultetsjefen: Har du mange venner andre steder i byen?
Læreren: Hvordan fant du oss egentlig? Hvorfor er du her?
Fakultetsjefen: Snakker de andre med deg i det hele tatt?

Alt det vi i Norge aldri ville sagt. Jeg sa jeg hadde det bra. At det var en fordel å være i mindretall. Jeg likte det sånn. Jeg fortalte dem hele livshistorien min (nesten), bare for å underbygge dette argumentet. De lo og forsto. Og så fikk jeg en rekke tips:

- Ikke bli solbrent.
- Ikke surf når det er tyfon.
- Ikke gå på skolen om det er tyfon.
- Gå på bar om det er tyfon. Hva ellers kan du gjøre om skolen allikevel er stengt? (Her fulgte en lang rekke med tips til barer jeg burde sjekke ut.)

Det er nemlig sendt ut tyfonvarsel i byen. Jeg bor i Central, hvor de kunne fortelle at bygningene var ganske godt bygget. Jeg trengte ikke være bekymret for leirskred. Men om det fortsatt var action jeg var ute etter så som sagt, jeg kunne jo bare dra på byen og sørge for det på egenhånd.

Jeg blir ihvertfall ettertrykkelig godt tatt vare på.

[Om det første møtet med skolen.]

                                  

Jeg har rukket å være en tur innom skolen min. Den består stort sett av kinesere, og da henholdsvis mange fra fastlandet. Det er fint. Jeg føler en pervers begeistring når jeg kan skille meg ut sånn. Nå skal det sies, det er mulig den innbilte kjendisstatusen har gått litt til hodet på meg allerede. Her er en samtale jeg hadde med en tilfeldig sidemann i registreringskøen på skolen:


Kineser: Kan du snakke kinesisk?
Tine: Ja.

Vi fortsatte på kinesisk.

Kineser: Tror jeg kan komme til timen din?
Tine: Kanskje? Det må du nesten spørre læreren om selv. Jeg vet dessuten ikke hvilke fag jeg selv skal ta enda.
Kineser: Ja, jeg kan spørre læreren, og så får jeg en lapp med tillatelse, og da kan jeg komme til timene dine.
Tine: Ja, ok.
Kineser: Kan jeg få nummeret ditt?
Tine: Jeg har ikke noe telefonnummer enda.
Kineser: Å, men har du [Fyll inn fem ulike kinesiske kontakttjenester á la What's app]?
Tine: Nei....
Kineser: Men hvordan skal jeg finne deg da?
Tine: Nei, der har du et problem, gitt. Nå må jeg nesten gå.

Og så gikk jeg.

Jeg innser at det nok var et vennlig forsøk på et bekjentskap, men det var litt i overkant pågående for første skoledag, rett og slett.

[Om årets flyttemelding.]

På mandag dro jeg til Hongkong for å ta en ettårig master ved HKBU i internasjonal journalistikk. Skolen begynner neste uke. Jeg kjenner ingen ved skolen. Og ja, jeg gleder meg til å begynne!

Jeg har funnet et sted å bo allerede. En amerikaner som begynte på skolen min i Taiwan etter at jeg dro, har bodd noen år i HK. Han har studert journalistikk her. Nå jobber han, og tilfeldigvis hadde han et ledig rom i et relativt rimelig kollektiv, så jeg tok det. Rommet er lite, men HKs hjerte av byen er stort og jeg bor virkelig kjempesentralt, og jeg er storfornøyd over hvor enkelt akkurat dette ordnet seg. Litt flaks bør sånne som meg også ha. Jeg bor rett ved hipsterområdet, barområdet, og en gate kjent for gatemat - som du forstår, de viktige tinga. Som dere vet, jeg er en ihuga postkortsamler. Skulle fristelsen falle deg for pennen, her er adressen min:

Flat number 3F (A)
18A Aberdeen Street
Central
Hong Kong

Hello urbane tilværelse!

I denne svært bratte gaten bor jeg, i fjerde etasje uten heis. Sommerumpa 2015 er med andre ord bankers.

Rundt hjørnet for det jeg vurderer å begynne referere som Hongkongs svar på Stalheimskleiva, og dermed også gaten jeg bor i, finner man dette matmarkedet. Du ser det ikke så tydelig, men det er Yiu Fat Seafood du leser på skiltet der. Lista er lagt, med andre ord.

Men herregud, til alle dere som er opptatt av kostholdet mitt, det er rekkevis med grønnsaksboder i alle smågatene rundt altså.

De siste dagene har gått med til å gjøre praktiske ting, som å kjøpe sengetøy og sko og vaske ned rommet mitt (erfaringsmessig sett, det finnes ikke noe ord for "utvask" på kinesisk). Jeg har dessuten gått mer i trapper enn det jeg skulle tro var mulig gjennom et langt liv. Hele byen består av trapper og mitt medbragte skateboard er foreløpig dyttet innerst under sengen. Jeg har innsett at swagfaktoren rett og slett må håves inn på annet vis. HK som by ellers er fantastisk. Jeg grep meg selv i å tenke på et punkt i går at det var litt merkelig at ikke alle i hele verden ville bo her. Men litt senere tok jeg t-banen midt i rushtiden og innså at jo, hele verden bor tilsynelatende i HK og det er helt greit at noen ønsker å bo i litt mer grisgrente strøk, som Amsterdam eller Hønefoss. Alle byens innbyggere kommer tilsynelatende ut på kveldstid, og det er en grunn til at byen,  som tidligere var verdens mest tettest befolkning, fortsatt oppbevarer beboerne i skyhøye blokker.

[Om pre-trettiårskrisa.]

Jeg hadde bursdag på lørdag. Selv om jeg egentlig er vel så fornøyd med å arrangere andres bursdager, pleier det være litt ekstra stas å feire min egen. Overgangen fra 26 til 27 var allikevel mer merkbar enn jeg hadde regnet med. Uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor, har jeg faktisk tåpelig nok gått rundt og sagt jeg har vært 27 et halvt år allerede. Det burde egentlig bare være en ren formell endring, men for første gang i mitt liv hadde jeg en hel dag hvor praktisk talt samtlige mennesker jeg møtte kunne fortelle meg at nå var jeg blitt gammel.

La meg her komme meg highlights:

Søsteren min og foreldrene mine kom innom med frokost og kake med syv lys, siden 27 lys er så himla mange å sette på et bakeverk at det kan sammenlignes med en middels stor husbrann. Da jeg fortalte Modern (mye mer enn 27) at jeg hadde skaffet meg presskanne til kaffebruk sa hun det var fint at jeg var blitt så gammel. Jeg svarte at den ikke var til eget bruk, men i fall jeg skulle få besøk. Det er greit at hun aldri har vært interessert i poker, for det var tydelig at hun slet med å være imponert. Av foreldrene mine fikk jeg stort sett sånne ting de mente jeg trengte. En høydare i gavedrysset var et dampstrykejern, siden jeg til dags dato bare har strøket et laken og ingenting annet. Den slags kan jeg jo ikke vedkjenne meg stort lenger. Visstnok. Jeg fikk dessuten selvsagt bursdagservietter av Modern. Hun har presset på meg servietter i åtte år nå og holdt på å le seg ihjel da hun dro dem opp av posen. Det er så hyggelig å gi noe med en nytteverdi og sånn. Joda, sa jeg, og la serviettene sammen med de ni andre serviettpakkene jeg har fått det siste året. 

Sånn ellers var det en harmonisk frokost. Pappa (enda mye mer enn 27) fikset kjøkkenskuffene mine som har vært ødelagt siden før jul, og søsteren min (19) hadde skrevet et langt brev om hvor vanvittig gammel jeg var blitt. La meg sitere: "Nå er du blitt så gammel at du stopper meg midt under en samtale for å spørre meg hva jeg mener eller hva det betyr. Til tross for det er du i ferd med å bli en av de med trendye kommende 30-åringene som vandrer rundt i Oslos gater." Jada. Som du forstår, det var god S, som kidsa tydeligvis har begynt å si.

Selvsagt hadde jeg laget bursdaggelé til meg selv, det er jo verdens beste dessert. Det var bra å ha noe å støtte seg mot, for dagen utartet seg i samme bane. Utover dagen fikk jeg besøk av blant annet såkalte god venn (21) som kunne informere at det måtte være deilig å være i en alder hvor det virkelig ikke var noen aldersgrenser som hemmet meg. Selv ikke Norwegian ville anse meg som ungdom lenger. Fullpris på meg, med andre ord. Det er fint at jeg er slik en riking. Så ringte farmor (82). Hun elsker bursdager, hun elsker meg, og hun elsket å ha et så godt voksent barnebarn som jo faktisk virkelig var blitt gammelt. "Du vet at nå har den yngre fetteren din giftet seg for to dager siden, forresten? Ja, det var jo virkelig flott at han er blitt så etablert." Host.

Også Bror 2 (23) med kjæreste (21) kom innom. Selv om broren min fortsatt ler høyt hver gang han slipper en fis, er kjæresten hans heldigvis moden nok til å overgå oss alle. Så det var fint. Men så kom Verstevennen (26) brasende inn døren og erklærte dagen vårens vakreste eventyr, da jeg endelig var eldre enn henne igjen. Når det kommer til gaver (og alt annet), vet jeg sjeldent hva jeg kan forvente av Verstevennen. Det er som regel ikke pent. Denne gangen var hun henrykt over å ha kjøpt meg et jævla sjokoladefonduesett. 

(Tacosett til høyre) Altså. Herregud. Hallo. Det er ikke sånn at det er vanskelig å kjøpe gaver til meg, jeg blir glad for alt, bortsett fra ubrukelig dritt og tacosett. Verstevennen min følte hun dodget en kule ved å legge ved en liten sjampis. Hun kan ha rett i det. Allikevel, hun holdt seg ikke for god til å fortelle de andre som var hos meg ettertrykkelig hvor lite glad jeg var i sånne ting som det hun hadde pakket inn.

Vi tok på oss finstasen og stakk til Syng for å bli feiret av folket. Av hun med rødt hår og the T's fikk jeg dette bursdagskortet her. 

Karaokekvelden forøvrig ønsker jeg ikke uttale meg noe særlig om, bortsett fra at jeg fant bitemerker på armen dagen etter. Det er den slags som skaper karakter, vil jeg tro.

[Det ultimate komplimentet.]

Etter at jeg ble kjent med Somalieren, har jeg på mitt snedige vis sakte infiltrert vennegjengen hennes. Det er faktisk gått så langt at vi nylig prøvde å feire bursdagen hennes hos meg, men så ble hun syk og vi satt og spiste bursdagskaken uten henne. Det var litt vemodig, men sannsynligvis mest trist for Somalieren og minst trist for oss, for vi var mange, hadde nevnt kake og vanvittig mye mat.

Uansett, vi satt på Blindern i dag og drakk kaffe og snakket om begravelsesforsikringer og hjemmefødsler og oss som heldigvis befinner oss midt i mellom. Og så skjedde det.

Somalieren: Tine, du kunne jo vært somalier.
Marokkaner: Nei, marokkaner.
Somalieren: Nei, dere er jo så stille og ordentlige. Vi er sånne høylydte og bråkete damer.
Tine: Og sånn er jo jeg...
Somalier: Ja, selvfølgelig. Tine, jeg mener det, du er jo egentlig en somalier. Glem alt annet.

Og så high fivet vi. Jeg har en overhengende mistanke at det ikke akkurat er sånn et reelt klanopptak foregår, men tiggere kan som kjent ikke være kresne. Selv ikke i Somalia.

[Om tre minutters fame II.]

Hvordan forfatterfighten gikk? Vel, jeg hadde på meg min neonoransje powerskjorte og karret meg til en stolt tredjeplass. Pallplass er pallplass, som man sier, og selv om jeg ofte er en temmelig dårlig vinner, er jeg faktisk en himla god taper. Om ønskelig kan du her lese et svært detaljrikt referat fra Eskil Åsmul, som forøvrig også var den som gikk seirende ut. Det unner jeg han faktisk. Det var en svært bemerkelsesverdig presentasjon. Dessuten kan jeg jo legge til at jeg fikk en flaske vin for strevet etter at konkurransen var over i stedet for blomster. "En singel og sexylubben jente som deg, setter nok mer pris på alkohol enn en kvast." Joda. Det er ikke stoltheten det skal stå på.

Uansett, vennene mine stilte selvsagt mannsterke opp. For anledningen hadde de laget en stor og inspirerende plakat:

Om det ikke er kjærligheten fra fansen som driver meg, da kan jeg ïkke skjønne hva det skulle være.

Jeg hadde ikke tenkt å legge ut hele bidraget mitt her. Det er en ganske lang tekst. I stedet skal du få det første utdraget jeg leste. Her har du et opptak jeg lagde mens jeg forberedte meg på sirkuset:

[Om å komme feil antrukket.]

Det begynte med at en venninne av meg inviterte meg på kino. Det var en slags premiere sa hun. Vi skulle få noe bobler og filmsnacks. Digg, tenkte jeg. Skyndet meg hjem etter jobb for å skifte til noe litt mer komfortabelt. Det er jo ikke så innmari viktig å være noe nevneverdig stilig når jeg skal sitte i mørket. Jeg dro på meg businessoutfiten (det vil si, det jeg kom hjem med den dagen jeg egentlig var ute for å kjøpe businessoutfit, altså Oslos største collegegenser og tights. Sistnevnte naturligvis ikke av den oppstrammende typen. Snarere sigen strikk og forøvrig temmelig slarkete fremtoning.). Kastet meg på bussen. Brukte altfor lang tid på å komme meg til kinoen jeg trodde vi skulle på, altså Felix. Felix var full av mennesker i dress og gallakjoler. Det var fakler utenfor. Jeg skrev en panisk melding til venninnen min om at hun måtte skynde seg. Her sto jeg i feelgood tights og gjorde alt annet enn å føle meg bra. Thanks world. 

 
Venninnen ringte meg raskt. Jeg var på feil kino. Det passet jo bra. Jeg beina videre til Victoria Kino og rakk knapt få tilbake litt av pusten da jeg igjen ble lamslått. 
 
Folkens, dette var jo premierevisningen for selve kinosalen etter at den åpnet. Sykt VIP, med andre ord. Det var rød løper og fakler derfra og til månen. Jeg så en kameramann fra NRK passere meg og han som skriver om de kongelige i Se&Hør. Om jeg ti minutter før hadde følt meg underdressed, gjorde jeg det i hvert fall nå. Inne var det liveband og canapeer og ”noen bobler” viste seg å være ”noen timer” med bobler. Alle gikk i smoking og paljettkjoler og var kjendiser. Så hadde du meg da. Fortsatt i tights. Enkelte andre var sikkert glade de hadde tatt på seg de høyeste hælene sine. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde hull mellom beina i tightsen min. Så fikk det gå at conversene var slitt. 

Her er et bilde av meg, så du kan få se det er sant.

Du kan si så mye du vil at det sikkert ikke var noen som brydde seg, eller at en som meg helt fint kan dra en sånn ting i land uten noe stress. Til det vil jeg si at det er ikke meningen å henge ut noen, men det skjedde faktisk ved én anledning at en kar som vet veldig godt hvem jeg er, totalt ignorerte meg. Jeg følte meg litt som en loser da jeg senere faktisk grep han i armen, og han fortsatte å gå forbi. Jeg er tydeligvis ikke kulere enn resten av verden.

[Om tre minutters fame.]

Kjære fire lesere. 

I all ydmykhet, dette er en invitasjon med forbehold om at du er fan nok til å være på lag med meg.

På onsdag, 11. desember skal jeg være med på Forfatterfight på Kulturhuset på Youngstorget. Jeg har skrevet en dødslang tekst jeg skal lese tre minutter av. Det er freshe premier jeg kan vinne, i tillegg til en viss heder og ære for den som bryr seg om sånt. Om du lover heie på meg, er du derfor herved invitert som publikum med alle dine likesinnede venner.

Bidraget mitt? Teksten er en sint tekst om ting jeg hater. På et punkt sovner hovedpersonen full, singel og ugravid i stjerneformasjon på baderomsgulvet etter å ha rasende skrubbet en do. Det er ikke alt som er basert på egne erfaringer, men jeg tror den har et visst underholdningspotensiale allikevel.

Inngang koster femti kroner. Da får du alle bidragene i sin helhet til odel og eie.

[Om å passe inn i gjengen.]

Årets første julebord gikk nylig av staben. På gjestelisten sto det, av ymse grunner, navnene til flere relativt kjente skuespillere i Norge. 

Enkelte av celebritetene og jeg bondet skikkelig. Faktisk såpass mye at man nesten kan si at det ikke bare var mitt forslag alene å forevige kvelden med et bilde: 

Da vi skulle videre, ramlet hele gjengen ut på fortauet omtrent samtidig. Det skapte litt oppmerksomhet, kan man si. Dette er på ingen måte noen underdrivelse, det var faktisk bare litt, og det foregikk akkurat sånn:

Gutt 1: Hey, se der har du jo hele Hotel Cæsar-gjengen!
Gutt 2: Haha, nei det er det vel ikke. Hun der er ihvertfall ingen kjendis.

Og så pekte han på meg.

[Om ny fortid.]

Vi var ute. Det var fredag kveld og i under diskokulen møtte jeg en bekjent. Vi er ikke akkurat venner. Til det kjenner jeg henne ikke godt nok. Jeg vet ikke annet om henne enn hva hun jobber med og at hun prøver slutte å røyke, men skjønt, det er nok til at vi gjerne slår av en prat når vi treffer på hverandre. 

Hun var der alene så det ble til at vi slo av denne praten, da det kom en jente opp og snakket til henne på dansk. De kjenner hverandre fra før, tydeligvis. Jeg high fivet det nye tilskuddet til samtalen. Dansker gjør meg generelt glad. Bekjenten min så forvirret ut. Dansken gjorde ikke det.

Bekjent: Kjenner dere hverandre? Hvordan kan det ha seg?
Danske: We go way back. Vi gikk faktisk i barnehage sammen. 

Jeg hadde aldri sett dama før, det var helt sikkert. Men, dette er jo skolebokeksemplet på min humor. Jeg parerte kommentaren hennes glatt. 

Tine: Ja, du vet jo at faren min er dansk. 
Bekjent: Men barnehagen? Herregud, hvor gammel er du egentlig?
Tine: 26.
Bekjent: Dette kan jo ikke stemme. 
Tine: Jo, altså, barnehagen i Danmark er liksom førskolen til og med fjerde klasse. 
Danske: Ja! Og etterpå var vi brevvenner. Det er så kult at vi har klart å holde kontakten. 
Tine: Hehe, nemlig. For etter at jeg flyttet hjem sendte vi brev nesten hver uke til vi ikke gadd mer. Hun hadde kanelduftende brevpapir. Sykt fett.
Bekjent: Dette er drøye greier. Jeg visste ikke at barnehage var noe annet på dansk, men da gir det jo mening. Wow. Så stilig at dere møttes her da.
Danske: Enig. Men nå skal jeg på toalettet, vi snakkes etterpå.

Hun kløp meg i albuen i det hun passerte. Jeg slukte ølen min og fulgte etter henne, mens Bekjent sigget ferdig. 

Inne på toalettet dro Dansken meg inn i en bås og låste døren, for resten av toalettene syntes fra der hvor Bekjent sto.

Danske: Fort. Jeg heter G.... Jeg er egentlig serber. Jeg er 19. Broren min er 22. Foreldrene mine bor i Danmark. Jeg bestemte meg plutselig for å flytte til Oslo. Fortell meg alt om deg selv. 
Tine: Øh.. Hæh? Ja jøss. Bekjent vet bare at jeg jobber på nett. Jeg har tre søsken. Jeg hater katter. Jeg har flyttet mye i Asia. Finn på hva du vil.
Danske: Kult. Da sier vi det sånn. 

Og så forsvant hun.

Jeg har møtt min overkvinne.

[Om språkbarrierer.]

Gode nyheter for underskrevne. Jeg har fått kontorplass. Det er ganske kult. Firmaet jeg sitter hos heter Målstua, og de låner meg faktisk en kontorpult, mot at jeg beærer dem med mitt nærvær. De er ganske kule de også. Jeg føler meg heldig, for dette er hele avtalen, og vi kaller det en win-win situasjon. Det står til og med "The Office" på ringeklokken, og jeg får bruke møterommet om jeg bare skriver meg på liste på forhånd.

All seriøsitet til side, foreløpig har jeg riktignok måttet ta til takke med en sofa, da kontorpultene ikke er kommet fra Kina enda. Rettelse, firmaet de har bestilt møbler av fra Kina, har etter all sannsynlighet ikke skjønt at de har bestilt møbler fra Kina. Jeg overhørte to av de ansatte diskutere i dag nemlig, og etter samtalen å dømme, hadde kommunikasjonen stagnert. Lite klar over hvor kritisk situasjonen faktisk var, tilbød jeg litt språklig bistand. Jeg snakket jo mandarin. 

Det var den vanlige reaksjonen. De trodde jeg kødda. De lurte på om kinesisk var det samme som mandarin. Jeg sa ja, og ba om å få ta en titt på e-postene de hadde utvekslet.

Nedenfor følger sist mottatte e-post: 

"Er ikke det jeg skriver til deg på engelsk? Om du ikke forstår, ring meg i morgen."

Lettelsen var der, da de skjønte at jeg faktisk kunne tyde mailene de mottok. Det er kanskje ikke nødvendig å si at jeg skal være med på møbelbestillingen i morgen. Over Skype.

Det er som jeg har prøvd å si til faren min i alle år: Du kan kalle meg en langtidsinvestering.

[Om å være et fallende tre i byskogen.]

Se dette for deg:

Jeg hadde selvsagt litt halvdårlig tid. Jeg gikk med mobilen i den ene hånden og svarte på meldinger, mens jeg samtidig prøvde lete frem bysykkelkortet mitt med den andre. Av upraktiske plagg jeg var iført, kjempet sko som ikke satt ordentlig på beina og en strømpebukse jeg var bekymret for at ville revne om jeg gikk fortere en hard kamp om førstepremien. Jeg gikk forresten like fort som alltid når jeg først ute og går, altså hurtig og brutalt med lite fokus på at jeg egentlig burde gjøre en ting av gangen. Eksempelvis, møter jeg kjentfolk på gaten, er det som regel snarere enn et unntak fordi jeg har skumpet borti de først.

Men dette, kjære venner, dette er på alle måter en klassisk Tine. Enhver som har møtt meg ville kjent meg igjen på mils avstand og glist av synet. Selv har jeg innsett forlengst at det er nok bare sånn jeg er.

Og det var derfor ikke overraskende at det var i denne tilstanden jeg, av alle mennesker, skulle trå på et bananskall, miste balansen et ørlite sekund, skli litt til, og så støtte meg opp mot et girlender. 

Et bananskall. 

Henda i været alle som har drømt om å være vitne til at noen faktisk skle på ordentlig på et bananskall...

Nettopp. Og jeg var så nærme at det da kunne vært en selvopplevd greie for meg selv. Det var ingen å si det til. Humor på sitt beste, det ultimate Donald-øyeblikket, og jeg var helt alene. Noen andre mennesker hastet forbi, men ingen lot til å ha merket noe til hendelsen.

Tankene mine gikk til dette berømte treet som står ensomt i skogen fordi ingen er der, og jeg kunne bekrefte at joda, det lager nok lyd når det faller selv om ingen hører det.

[Om utkledningsfester.]

Er det greit med en throwback Friday?
Hells yes. Jeg har nesten ikke blogget på to år. Det burde være i orden. Dere har jo savnet meg, tross alt. I mellomtiden har jeg klart å ordne meg en telefon med kamera. Det kommer allikevel ikke til å prege bloggen på noen som helst måte. Jeg er jo fortsatt ingen fan av å skrive bildebeskrivelser.

Uansett, la meg ha dette stadfestet: Jeg er ikke så uendelig glad i å kle meg ut. Jeg er virkelig ikke det. Det blir fort litt styrete. Jeg er som regel ikke tidlig ute. Allikevel tar ofte ting litt av. Jeg kommer aldri hjem med det jeg hadde på meg da jeg dro. Temafester er gøy når det er jeg som finner på temaet, men jeg blir nesten litt irritert når det ikke er jeg som har funnet det på. Neida. Jo litt. Det hender til og med at jeg ikke gidder kle meg ut. Min erfaring med det, er at det vil jeg ikke anbefale noen. Ingen liker en partypooper. Da burde jeg heller blitt hjemme.

Men, det hender jeg glimter til. De som kjenner meg, vet jo at jeg har en universaloutfit som passer for alle anledninger, med unntak av muligens "sommerlig stivpyntet." Det liker jeg ganske godt å gå med. Det ser slik ut:

Stitchkostymet mitt sitter som skreddersydd på, det er ikke det, men det er laget av fleece, og gjør seg best når det er litt mindre varmt i været. 

 

Outfiten er så bra at jeg er garantert all oppmerksomhet og Life of the Party-tittel. Jeg prøver derfor av og til å holde litt lav profil før jeg kommer til festlokalet. Halloweenfesten i fjor for eksempel. Da dro jeg på meg trenchen, for å dekke meg til på vei ned til sentrum. Det syntes jeg funket fint. Søsteren min, som forresten ikke var kledd ut som noe som helst, mente at jeg ville skape enda mindre oppmerksomhet om jeg gikk alene.

Det var naturligvis hverken spesielt vennligsinnet eller hyggelig sagt, men jeg gjorde da det.

På festen viste det seg at universalsuiten min faktisk er så anvendelig at det gikk an å kombinere med andres outfit. Når jeg ser tilbake på det, er det litt slik at jeg syntes universaloutfiten ble pitchet opp en smule. Men bare nesten. Den er jo perfekt som den er.

Men, jeg har altså måttet kle meg ut flere ganger det siste året. I mars var jeg i San Francisco på jobbtur. Vi gjorde en hel del fornuftige ting som egentlig ikke er så veldig spennende å fortelle om. Og så hadde vi en jobbfest, hvor temaet var "spill."

Jeg er jo ingen gamer. Teamet mitt ble enige etter en svært opphetet diskusjon om at vi skulle være Fruit Ninja - som i appen, ja. Halve teamet ville være bananer og tomater. Resten ville være ninjaer. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan vi klarte være uenige om dette. Jeg var naurligvis helt sikker på at jeg ville være ninja.

Jeg fant fort ut at det faktisk ikke er så himla mye gøy man kan gjøre utkledd som en ninja. Du skal jo helst hverken høres eller synes. Enhver kjedelig og intetsigende person vil være en mye bedre ninja enn en bråkebøtte som meg. Jeg inntok en rolle som pirat med det samme. Det ble jo helt feil det òg.

Her har du et forsøk på en banana split.

Vi hadde forresten også en sitron. Er det ikke forbausende hva folk har liggende i skapet? 

Dette bildet var det siste bildet som ble tatt før vi var alle enige om at nå holdt det med bilder. 

Da jeg kom inn, fant jeg Singapore, som hadde kledd seg ut som Richard i "Gjett Hvem?" Jeg skjønner forresten ikke at noen gadd å spille Gjett Hvem med meg da jeg var liten. Jeg jukset og var Anne hver eneste gang. Anne var hun pene med flettene. Hver eneste gang.

Utover kvelden kom jeg over dette kostymet her. Dette bildet er forresten fra den baren hvor de solgte jellyshots til $2. Nok om det.

Som du muligens skjønner, var tilstandene litt all over the place grunnet eh... jetlag, naturligvis. Vi klarte i det minste være kritiske nok i valget av taxisjåfør til at vi valgte en som kunne gi oss en ordentlig kvittering.