[Om samboerskap.]

Vi kjøper leilighet sammen. Det skjer plutselig og vi har ikke vært på hundre visninger med lunken kaffe, smørblide meglere og evindelig Twist. Vi har faktisk bare vært på én. To dager senere er vi Oslos lykkeligste leilighetseiere sammen.

Nå diskuterer vi lysekroner og induksjonsgryter og jeg reagerer med vantro når du, som har lovet å elske hvert eneste hakk og lyte hos meg, faktisk ikke er fullt like forelsket i hakkene og lytene på min oldemors gamle skinnstoler. Vi blir i stedet enige om at badet skal pusses opp, og i hjemmet vårt råder glasserte fliser i grønt og blått som fredens farger, til du sier at selv om du vil ha det hvitt og jeg vil ha det svart, «kan vi ikke bare enes om å la det bli grått.»

Vi diskuterer gulvsliping og geografiske former på spisestuer så mye at vi spiser middag på hagemøbler i stuen i to måneder. Du synes det er helt greit og kjenner du virkelig godt etter har du faktisk aldri sittet bedre før. Sofaen er egentlig min, og grillen egentlig din. Vi har med oss hvert vårt sett argumenter til forhandlingsbordet, som strengt tatt burde vært beiset. Det blir våpenhvile.

Så krangler vi om kunst og annen veggpryd. Selv ikke bildene vi selv har tatt er vi enige om. På en guttetur til Paris faller du pladask for et regnbuesprudlende maleri. Jeg vil ha buddhistisk kitch fra Kina i gull, vinrødt og svart. Det er harry, sier du. Jeg sier du er harry. Du sier nei, du heter Jing.

Vi snakker ikke før du kommer hjem igjen, og da har jeg brukt nesten en halv månedslønn på 7,2 kvadratmeter speil. Vi får se på oss selv i stedet, Guds vakreste kunstverk. Du går ut i stuen og kobler til stereoanlegget. Det er heldigvis mange mirakler i 2017-versjonen av Edens hage håper jeg du tenker, mens Adeles skyhøye toner jaller ut vinduene mot våre fortsatt umøtte naboer.

Nytt i samboerskapet er dessuten et ekstra soverom. Det viser seg fort å være en katalysator av utfordringer vi ikke visste vi hadde. Det rosamalte forhenværende barnerommet skal bli bibliotek, walk in-closet, gjesterom, hobbyrom og kontor. Når høyttalerne ble truet med tvangssalg, kommer det en mottrussel om barikadeinnlåsning av høyttalerne på rommet og «jentelus ingen adgang» tydelig skiltet på døren. Selv om rommet foreløpig har vist seg først og fremst å være stedet hvor alle drømmer kommer for å dø, hersker det bred enighet i potensialet det besitter den dag alle andres håp er ute.

Vi kjører til Moss og kjøper en benk så skjør at vi håper selv ikke våre minste gjester bruker den. Den er sykt fin da, sier vi mange ganger til hverandre og snapper bilder av den til alle vi kjenner for å understøtte estetikken i et fremtidig potensielt bomkjøp.

Vi kjører også til Ikea og Grefsen for å hente møbler. Lidenskapen er ikke død. Vi merker allikevel behovet for en diplomatisk pause på Manglerud senter, og spiser pizza i gresset utenfor politistasjonen mens vi snakker om bokhyller, rammemadrasser og hvor alle skoene mine egentlig burde stå. Kommoden på Grefsen er for stor og bilen er for liten. Vi ringer på huset og leverer den tilbake minutter etter at den ble betalt, men damen fra Finn.no takker oss allikevel for at vi kom og slenger inn to håndlagde afrikanske salatboller med tilhørende serveringsbestikk i baksetet på nabobilen før vi freser avgårde. Først når bilen er parkert, en halvtime før midnatt, kommer vi på de fire stolene av typen Äpplarö som står ferdig betalt igjen i kassen på Furuset. Jeg reiser tilbake neste dag og Ikea Furuset forsikrer meg ettertrykkelig om at hendelsen er svært vanlig for par i alle deler av etablererfasen.

Dette går bra. Is i magen blir allikevel nødvendig. Jeg kjøper en 15-pack med Sandwich-is, men du er opptatt med å bære tomme kasser, skiutstyr og julepynt opp på loftet. Isen blir visst borte før du rekker å oppdage fredsofferet mitt i øverste fryseskuff.

Jeg overdriver litt, for det skal sies at vi er så glade begge to, for vi vet at vi er på millenniumets vakreste eventyr. Når de tøffeste slagene handler om hvorvidt baderomstaket skal blekes eller males (er det virkelig forskjell?), om høyttalere skal stå på gulvet eller byttes ut (jeg selger alt dersom du reiser bort) og om det egentlig er nødvendig med åtte pynteputer i sofaen (jeg vet du sitter i dem når jeg er ute), da er livet virkelig på sitt aller beste og det er lov å minne oss selv på at selv det fineste i livet blir enda finere fordi vi tross alt er to.

[Vekten av en blyant.]

Analfabet: person over en viss alder som ikke kan lese og skrive. En funksjonell analfabet er en voksen person som har lært å lese og skrive, men som ikke behersker kunsten godt nok for hverdagens behov. 

Store norske leksikon

- V-o-t-t-e-r.
Med en rynkete hennafarget finger staver Amina seg gjennom ordet. Noen ganger danser lydene frem så fort at hun kan lukke øynene mens hun leser og tyde ordene allikevel. Andre ganger leser hun den samme setningen to ganger uten å legge merke til det. Det kan være vanskelig å huske hvilken krokretningen som gir t-lyd eller f-lyd. Sammensatte ord er lettere å lese med bindestrek. Det norske språket har altfor få bindestreker og altfor mange konsonantoppsamlinger.

Dette er ingen barneskoleklasse. Amina er 55 år gammel. I høst begynte Amina lære å lese.

En etablert studieteknikk

Da Amina ble født i Somalia, hadde ikke landet et eget skriftspråk. Bruken av latinske bokstaver ble etablert i 1972, hele 11 år etter at Amina møtte verden. Selv om 60- og 70-tallets Somalia var preget av sterke visjoner om fremtiden, har realitetens voldelige krig, korrupte myndigheter og en totalt manglende sosioøkonomisk infrastruktur gjort at hele 75 % av Somalias kvinner over 15 år i dag ikke kan lese.

For tre år siden kom Amina til Norge. Hun fikk norskt pass og norskurs. Fordi hun er over 55 år kreves det ikke at hun skal gå på norskurs, men Amina vil. I en svart ryggsekk har hun en blå plastmappe full av skriveøvelser. Hun har ikke akkurat noen god studieteknikk. Det er første gang Amina går på skolen, foruten noen sporadiske korantimer i årenes løp.

Førsteklassinger i Norge lærer om lang lyd og kort lyd. Diftonger. De tegner border for å øve seg på skjønnskrift. Mange har foreldre som ser over leksene med dem hver kveld. Grunnskolen alene tar ti år. Det har ikke Amina tid til. Første skoledag så hun klassekameratene trekke metallpinnene i plastmappene gjennom hullene i stensilene de fikk utdelt. Hun hermet etter de andre. Da de satte blyanten mot arket, gjorde hun likedan, selv om hun enda ikke kunne skrive sitt eget navn. En blyant kan være tung og lett på samme tid.

Det er ikke noe fasitsvar på hvor lang tid det tar å lære å lese. Noen barn kan lese før de begynner på skolen, andre stotrer seg gjennom tekster flere år etter at de begynte læringsprosessen. Det skal allikevel nevnes at det ofte er en korrelasjon mellom foreldres utdanningsnivå og hvor tidlig eller raskt et barn tilegner seg leseforståelse. Barn som blir lest for, har vist seg å være bedre rustet for lesetrening i skolen, og har ofte et større ordforråd. Barn som har bøker tilgjengelig utvikler ofte leseglede. Tilretteleggelse gir ofte forsprang. Jeg sier ofte, unntakene er mange, dette er dog ikke en tekst om disse. Dette handler om de som ble fratatt muligheten til å lære.

Nordmenn liker å gå med strømpebukser

Det er vanskelig å lære et nytt språk uten å kunne lese og skrive på sitt eget. Det begrenser mulighetene for å slå opp gloser man hører og drive selvstudium. Å lese på et nytt språk er en genuin utfordring når selv en grunnleggende setning ikke gir mening:

Kari spiser ris. 

Hva er egentlig en Kari?

Kulturrelaterte ord kan også være vanskelig. På skolen snakker Aminas klasse om norsk kultur og språk. Hun staver seg frem til at nordmenn liker å gå med strømpebukser. Hun lærer forskjellen på ski og skøyter, votter og hansker. En gang kom UDI og delte ut brosjyrer til hele klassen. Hun takket pent og la brosjyren i sekken sammen med de andre arkene. Da hun senere viste frem brosjyren til en venninne som kan lese norsk, lo venninnen av henne. Brosjyren var på somali og handlet om frivillig retur. Amina kan fortsatt ikke lese somali.

Det er ikke så rart. Et tekstløst samfunn fungerer når lese- og skrivekunnskaper ikke er normen. Nyheter kan spre seg raskt via jungeltelegrafen. Som mange andre voksne som ikke kan lese eller skrive, har Amina en god hukommelse. Hun husker lange oppskrifter, timeplaner og datoer. Tekster hun har lest før, flyter godt. Nye tekster er utfordrende og krever høy konsentrasjon. Noen ganger må hun få tankene et annet sted. Da reiser hun seg opp og går en liten tur rundt i rommet. Om hun er i godt humør, synger hun. En sang hun har diktet handler om å ha det fint i Norge. Somali er kjent for å være et poetisk språk, ordene hennes på norsk er flate, setningene adjektivløse.

Lesetrening når man har spist nok og sovet nok og ikke har tusen andre ting i hodet kan gi mestringsfølelse. Men elevrollen kan også være uvant og anstrengende for den som aldri har sittet på en skolebenk. Selv om læringskurven ikke er like jevn hver uke, så er den stigende.

Høst blir vår. Glosene på norskkurset blir også mer gjenkjennelige for den som er vokst opp i et land uten vinter. Amina leser sol og gress. Iskrem. Hun gleder seg til 17. mai, en av de morsomste dagene nordmenn feirer. Hun liker å se på korpset, på barna som vifter med flagg og å kjenne på folkehavet. Det er én lærer per norskklasse. Amina sier ja når læreren spør, selv når hun egentlig ikke forstår hva det betyr å "feire etableringen av egen grunnlov." Han stiller mange spørsmål og står alltid i klasserommet.  De har mye pensum å gå gjennom. Amina vet ihvertfall hvorfor alle er glade den dagen.

Det er ikke gjort mye forskning på lesetrening på annenspråk for for voksne analfabeter. En undersøkelse fra Berkley i California konkluderte med at man ikke visste så mye om dem. En masteroppgave fra Høyskolen i Oslo konkluderte med det samme. Rapportene skyldte på dårlig tid, manglende språkkunnskaper hos forskerne og at temaet ofte er skambelagt for de det gjelder. Forfatterne har enda ikke svart på henvendelsene mine.

"Er det noen vits da?" 

Med en bachelor i kinesisk har jeg lenge trodd jeg lærte å lese i voksen alder. Jeg gjenkjenner følelsen av å se ord på magisk vis flyte frem ut av mystiske symboler, litt etter litt. Jeg forstår at å lese en helside kan være som loddrett fjellklatring uten klatresko.

Men sammenligningen av Aminas leseopplæring og min egen er ikke rettferdig. Jeg fikk tildelt verktøy til læringskassen min allerede som barn. Innføring i studieteknikk fra jeg var seks. Først nå innser jeg hvor heldig jeg var som hadde foreldre som leste for meg, selv om det også var en anerkjennelse av at pappa må ha hatet å lese Blomstenes flora hver eneste kveld. Da søskenflokken min ble stor nok til at vi ikke rakk å lese nok kapitler om Anne-Cath Vestlys Aurora og Sokrates i løpet av en kveld (det vil si alle), leste jeg bøkene ferdig på egenhånd. Aldri har noen skrudd av nattbordlampen min om jeg ville lese en side til. Jeg drodler ord bevisst og ubevisst om jeg har en penn for hånden. Jeg tilhører chatgenerasjonen hvor rettskriving kan spille en avgjørende rolle for oppgradering av sivilstatus.

Livene våre er fundamentalt forskjellige. En bekjent spurte meg om det egentlig var noen vits. Vil leseferdigheter hos kvinner som Amina egentlig ha nytteverdi for samfunnet vårt?

Svaret er nei. Svaret er ja.

La oss starte med at det indirekte gir det deg kortere køtid i matbutikken, Amina finner det hun trenger med mindre hjelp. Med økt språkforståelse kan hun gå til legen uten å måtte være avhengig av tolk, en mindre utgift som ellers ville gått av norske skattepenger. Det skaper livsglede, noe av det mest avgjørende for en god helse. Om statsbudsjettene skal holde må mennesker regnes i kroner og ører. Dårlig helse er dyrt. 

Jeg møtte Amina i januar. Gjennom ukentlige møter har vi jobbet med tekster hun får på voksenopplæringen. Jeg tegner mye når vi snakker sammen. Jeg forsøker etter alle spilleregler å vise respekt for sjal, kultur, religion, aldersforskjell og deling av mat. Men, det er hun som forteller at hun drømmer om bading fra svaberg, som synger om nye ektemenn og som ikke skjønner hvordan jeg kan være så hvit når jeg ikke en gang har melk i den sukkerfrie teen min.

Respekt kommer i flere former. Amina gir meg neven for hver side vi fullfører og kaller meg Macalin, lærer. Jeg tror ikke Amina vet hvor mye hun lærer meg. 

---------------------------------

Vil du lese mer?

• Les kvinneportrettene mine om tedamen Chin,  horemammaen Cecilia, elitestudenten Joscelin og massøren Un.
• Jeg er frivillig på Helseforum for kvinner, hvor jeg blant annet jobber med Amina. Her finner du mer informasjon om det viktige arbeidet de gjør.

[Om nye venner.]

Det var et sånt arrangement hvor ingen kjente alle, og de fleste egentlig ikke kjente noen. Tonen var allikevel god, og jeg fant meg fort i en samtale med to svært naturglade damer. Den ene var fotograf og skrøt av lyset på Svalbard, de mektige fjellene på Svalbard og stort sett det meste annet på Svalbard man kan tenke seg at har en brøkdel av sjarm (om man er opptatt av den slags). Den andre damen var ikke fotograf, men det betydde ikke at hun ikke var minst like entusiastisk, for å si det sånn. Personlig er det sjeldent jeg higer etter den store naturopplevelsen, men det har jo hendt.  Jeg hadde allikevel ikke så spesielt mye å bidra med i samtalen. Inn fra venstre dukket det plutselig opp en annen jente.

"Å, men på Svalbard er det jo masse fint! Tax free for eksempel."

Man finner hverandre.

[Om svært lokal sosial angst.]

Dette er historien om hvordan jeg ble kjent med Christian Kruse. For å begynne med det viktigste: Han er ingen kjendis. Han har så vidt det er meg bekjent ikke vært deltager på et realityshow eller spilt i teater heller. Slapp av, det er ikke nødvendigvis noen grunn til at du burde vite hvem han er. Men det kunne jo hende. Og denne mannen, han har vært årsak til ufortjent mye frustrasjon i vinter.

Det hele begynte med at jeg var på Social Media Days og vi spiste lunsj. Det var lang kø, og jeg snek for å hente bestikk, da en skjeggete bebrillet mann grep tak i skulderen min. Han var høy og stemmen var dyp.

Skjeggete bebrillet mann: Hei Tine.

Jeg frøs. Jeg er god på ansikter, og strengt tatt så er jeg god på navn også, men dette mennesket måtte jeg tenke litt på. Hodet jobbet på speed, men kroppen handlet fortere. Jeg gjorde det ethvert annet menneske i min situasjon burde gjort. Jeg ga han en high five.

Så klemte jeg han.

Tine: Takk for sist, mann!

Og så lot jeg han stå i matkø, mens jeg selv gikk tilbake til plassen min.

Vel tilbake på plass kom jeg på at det nok var den mannen med skjegg jeg nylig hadde vært på middag med hos en kamerat. Vi hadde vært fire personer på middag, men en svært uforutsett misforståelse hvor venneparet trodde at jeg var daten til en kamerat, gjorde at det ble ganske mye vin den kvelden. De syntes det var ubehagelig at jeg var så involvert i min kamerats Tinder-dates, jeg skjønte ikke hvorfor ikke vi ikke snakket mer om utfallet av gårsdagens Tinder-date. Det var en hyggelig kveld, og litt rart, og som du nå forstår, det var nok andre ting enn nok en mann med skjegg i Oslo som hadde satt inntrykk. Jeg var allikevel fornøyd med egen reaksjon.

Men så, noen dager etter dette igjen, så følger  Christian Kruse meg på Twitter. Og det er ikke den samme mannen som jeg var i middag med, for han gjør jo ikke de samme tingene som Christian Kruse oppgir at han gjør. Det er ingen vits i å legge skjul på dette: Slike ting gjør meg litt gal. Så jeg googlet. Og facebooket. Og stalket. Spurte venner. Det var ingen åpenbaringer. Hvem søren var Christian Kruse? Var dette et forsøk fra hans side på å knuse isen, ved å introdusere meg selv til han på den måten? Jeg frøs jo fast, så det forsøket kan man si mye om, men jeg kunne ikke plassere han, og innbilte meg at dette var eneste mulig forklaring.

Månedene gikk. I forrige uke var jeg på fest, og sto og snakket med en venninne da ingen ringere enn Christian Kruse kom slentrende inn. Slikt blir jo jeg svett av. Jeg prøvde å formidle historien til venninnen min i svært korte trekk, men kom ikke lenger enn, "Herregud, det er så kleint at Christian Kruse er her, jeg aner virkelig ikke..." før:

Nevnt venninne: Hei Christian! Har du møtt Tine?
Christian Kruse: Vi har.. øh... klemt.

Og der døde jeg litt. For dette var jo det absolutt eneste jeg kunne si om han også. Og om den svært klønete tilstanden min forrige gang var det som hadde gravd seg inn i hjernebarken hans, da var det på ingen måte en representabel versjon av meg selv. Det er jo ikke forsvarlig. Jeg er jo god med folk flest. Jeg hostet høyt og påpekte at det var salt potetgull og holidaydip på benken og at det fortjente litt mer oppmerksomhet enn jeg hadde bevilget det til nå. Så jeg stakk.

En stund etterpå kvinnet jeg meg opp og forklarte ham situasjonen. Jeg sa at jeg virkelig prøver å sette min ære i å huske folk, men at han hadde blitt glemt om jeg burde huske han fra før jeg takket for sist.

Christian lo. Og prøvde si noe om hvor, men jeg avblåste han tvert. Sa nei, jeg har ikke møtt deg og jeg var ikke der, og det der er jo umulig. Glem det. Du tar feil. Han lot meg virkelig kjøre ferdig hele talen, før han denne gangen insisterte.

Christian Kruse: Da jeg ikke hadde skjegg spiste vi kake en morgen hos Ingvild Moen på hennes kontor.

Og da falt alt på plass.

Hvor vil jeg? Det er helt kurrant å ha litt sosial angst altså, men det er enda bedre når det gir seg og man får sjelefred.

[Om hvorfor det ikke ble oss II.]

Lørdag kveld hadde jeg tydeligvis klagd så mye over stiv nakke at en kompis på eget initiativ ga meg en lett massasje.

Kamerat: Du har ganske definerte ryggmuskler.
Tine: Jo takk. Du kan gjerne kalle meg fitnessgudinnen Tine. Høhø.
Kamerat: Helt ærlig tenkte jeg mer i retning av... eh, beef cake.

Fit er utvilsomt ikke the new sexy i alle kretser. Ihvertfall ikke i min.

[Om hvor tøft singellivet faktisk er.]

Her om dagen ble jeg invitert på date. Trodde jeg.

Det var en fredag kveld, jeg hadde booket meg selv en ganske rolig kveld med en venninne av den feitere sorten, altså Freia. Jeg hadde tatt på meg feelgoodtights og hettegenser og gjorde meg klar til vill fråtsing, da jeg fikk melding fra en bekjent jeg har tenkt at har hatt et godt øye til meg en stund.

"Vil du på kino i dag?" spurte han.

Jeg tenkte litt på det, og bestemte meg for at en date er bedre enn ingen date, og at jeg dessuten egentlig ikke kan fordra nei-mennesker.

"Ja, det vil jeg!" svarte jeg, og lurte på hvordan jeg egentlig skulle få lurt meg selv ut av nevnte tights.

"Jammen så fint. Jeg har to billetter. Filmen begynner om en time. Du kan få begge."

Og dermed satt jeg fredag kveld med to billetter til kino og en do it yourself-date.

Dette skjer bare meg. Jeg har ikke hørt fra han siden.

[Om pre-trettiårskrisa.]

Jeg hadde bursdag på lørdag. Selv om jeg egentlig er vel så fornøyd med å arrangere andres bursdager, pleier det være litt ekstra stas å feire min egen. Overgangen fra 26 til 27 var allikevel mer merkbar enn jeg hadde regnet med. Uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor, har jeg faktisk tåpelig nok gått rundt og sagt jeg har vært 27 et halvt år allerede. Det burde egentlig bare være en ren formell endring, men for første gang i mitt liv hadde jeg en hel dag hvor praktisk talt samtlige mennesker jeg møtte kunne fortelle meg at nå var jeg blitt gammel.

La meg her komme meg highlights:

Søsteren min og foreldrene mine kom innom med frokost og kake med syv lys, siden 27 lys er så himla mange å sette på et bakeverk at det kan sammenlignes med en middels stor husbrann. Da jeg fortalte Modern (mye mer enn 27) at jeg hadde skaffet meg presskanne til kaffebruk sa hun det var fint at jeg var blitt så gammel. Jeg svarte at den ikke var til eget bruk, men i fall jeg skulle få besøk. Det er greit at hun aldri har vært interessert i poker, for det var tydelig at hun slet med å være imponert. Av foreldrene mine fikk jeg stort sett sånne ting de mente jeg trengte. En høydare i gavedrysset var et dampstrykejern, siden jeg til dags dato bare har strøket et laken og ingenting annet. Den slags kan jeg jo ikke vedkjenne meg stort lenger. Visstnok. Jeg fikk dessuten selvsagt bursdagservietter av Modern. Hun har presset på meg servietter i åtte år nå og holdt på å le seg ihjel da hun dro dem opp av posen. Det er så hyggelig å gi noe med en nytteverdi og sånn. Joda, sa jeg, og la serviettene sammen med de ni andre serviettpakkene jeg har fått det siste året. 

Sånn ellers var det en harmonisk frokost. Pappa (enda mye mer enn 27) fikset kjøkkenskuffene mine som har vært ødelagt siden før jul, og søsteren min (19) hadde skrevet et langt brev om hvor vanvittig gammel jeg var blitt. La meg sitere: "Nå er du blitt så gammel at du stopper meg midt under en samtale for å spørre meg hva jeg mener eller hva det betyr. Til tross for det er du i ferd med å bli en av de med trendye kommende 30-åringene som vandrer rundt i Oslos gater." Jada. Som du forstår, det var god S, som kidsa tydeligvis har begynt å si.

Selvsagt hadde jeg laget bursdaggelé til meg selv, det er jo verdens beste dessert. Det var bra å ha noe å støtte seg mot, for dagen utartet seg i samme bane. Utover dagen fikk jeg besøk av blant annet såkalte god venn (21) som kunne informere at det måtte være deilig å være i en alder hvor det virkelig ikke var noen aldersgrenser som hemmet meg. Selv ikke Norwegian ville anse meg som ungdom lenger. Fullpris på meg, med andre ord. Det er fint at jeg er slik en riking. Så ringte farmor (82). Hun elsker bursdager, hun elsker meg, og hun elsket å ha et så godt voksent barnebarn som jo faktisk virkelig var blitt gammelt. "Du vet at nå har den yngre fetteren din giftet seg for to dager siden, forresten? Ja, det var jo virkelig flott at han er blitt så etablert." Host.

Også Bror 2 (23) med kjæreste (21) kom innom. Selv om broren min fortsatt ler høyt hver gang han slipper en fis, er kjæresten hans heldigvis moden nok til å overgå oss alle. Så det var fint. Men så kom Verstevennen (26) brasende inn døren og erklærte dagen vårens vakreste eventyr, da jeg endelig var eldre enn henne igjen. Når det kommer til gaver (og alt annet), vet jeg sjeldent hva jeg kan forvente av Verstevennen. Det er som regel ikke pent. Denne gangen var hun henrykt over å ha kjøpt meg et jævla sjokoladefonduesett. 

(Tacosett til høyre) Altså. Herregud. Hallo. Det er ikke sånn at det er vanskelig å kjøpe gaver til meg, jeg blir glad for alt, bortsett fra ubrukelig dritt og tacosett. Verstevennen min følte hun dodget en kule ved å legge ved en liten sjampis. Hun kan ha rett i det. Allikevel, hun holdt seg ikke for god til å fortelle de andre som var hos meg ettertrykkelig hvor lite glad jeg var i sånne ting som det hun hadde pakket inn.

Vi tok på oss finstasen og stakk til Syng for å bli feiret av folket. Av hun med rødt hår og the T's fikk jeg dette bursdagskortet her. 

Karaokekvelden forøvrig ønsker jeg ikke uttale meg noe særlig om, bortsett fra at jeg fant bitemerker på armen dagen etter. Det er den slags som skaper karakter, vil jeg tro.

[Det ultimate komplimentet.]

Etter at jeg ble kjent med Somalieren, har jeg på mitt snedige vis sakte infiltrert vennegjengen hennes. Det er faktisk gått så langt at vi nylig prøvde å feire bursdagen hennes hos meg, men så ble hun syk og vi satt og spiste bursdagskaken uten henne. Det var litt vemodig, men sannsynligvis mest trist for Somalieren og minst trist for oss, for vi var mange, hadde nevnt kake og vanvittig mye mat.

Uansett, vi satt på Blindern i dag og drakk kaffe og snakket om begravelsesforsikringer og hjemmefødsler og oss som heldigvis befinner oss midt i mellom. Og så skjedde det.

Somalieren: Tine, du kunne jo vært somalier.
Marokkaner: Nei, marokkaner.
Somalieren: Nei, dere er jo så stille og ordentlige. Vi er sånne høylydte og bråkete damer.
Tine: Og sånn er jo jeg...
Somalier: Ja, selvfølgelig. Tine, jeg mener det, du er jo egentlig en somalier. Glem alt annet.

Og så high fivet vi. Jeg har en overhengende mistanke at det ikke akkurat er sånn et reelt klanopptak foregår, men tiggere kan som kjent ikke være kresne. Selv ikke i Somalia.

[Om hvorfor det ikke ble oss.]

Jeg skal medgi, det var en allerede alt for sen kveld for sånne jenter som meg å være ute på byen på. At det attpåtil var på en hverdag av det mer regnfulle slaget, gjorde at Kulturhuset var alt annet enn folksomt. Vi sto i baren da en fyr i rutete flanell kom bort til venninnen min for å si hei. Hun kjente han fra før og introduserte meg kort. Etter litt om hvem vi var og hvem vi kjente, oppdaget vi en felles lidenskap for Kina. 

Han: Jeg har bodd ganske lenge i Kina. Det er mitt andre hjem. 
Tine: Å ja. Kult. Hvor da? 
Han: I Shanghai. Det var fett. Jeg snakker mandarin flytende. 

Han ga meg et ganske selvsikkert glis og holdt en kunstpause for å la uttalelsen synke inn.

Tine: Gjør du? Hvor god er du da?
Han: Bedre enn deg.
Tine: Jaha?

Ikke døm meg her. Jeg har alltid hatt lite til overs for vestlige som skal snakke kinesisk med hverandre i Kina bare for å vise ovenfor andre at de kan det. Det handler om kommunikasjon og forståelse for meg først og fremst. Det er helt greit at noen er bedre enn meg i mandarin. Det er 2,5 år siden jeg var på Taiwan sist, enda lenger siden jeg var på fastlandet. Dessuten, skal man begynne å regne på det, folk flest er bedre enn meg i mandarin. Men om du slenger en slik påstand på bordet, da forventer jeg at det er hold i den. Jeg slo over til mandarin. Han ble stiv og fortsatte på norsk. 

Han: Eh. Jeg har bare bodd der et halvt år, altså.
Tine: Ok, det er greit.
Han: Det begynner bli en stund siden.
Tine: For all del, jeg forstår det.
Han: Jeg er ganske god, men du må gjerne snakke litt langsommere.
Tine: Du, jeg går nå jeg.
Han: Hao...

[Om tre minutters fame II.]

Hvordan forfatterfighten gikk? Vel, jeg hadde på meg min neonoransje powerskjorte og karret meg til en stolt tredjeplass. Pallplass er pallplass, som man sier, og selv om jeg ofte er en temmelig dårlig vinner, er jeg faktisk en himla god taper. Om ønskelig kan du her lese et svært detaljrikt referat fra Eskil Åsmul, som forøvrig også var den som gikk seirende ut. Det unner jeg han faktisk. Det var en svært bemerkelsesverdig presentasjon. Dessuten kan jeg jo legge til at jeg fikk en flaske vin for strevet etter at konkurransen var over i stedet for blomster. "En singel og sexylubben jente som deg, setter nok mer pris på alkohol enn en kvast." Joda. Det er ikke stoltheten det skal stå på.

Uansett, vennene mine stilte selvsagt mannsterke opp. For anledningen hadde de laget en stor og inspirerende plakat:

Om det ikke er kjærligheten fra fansen som driver meg, da kan jeg ïkke skjønne hva det skulle være.

Jeg hadde ikke tenkt å legge ut hele bidraget mitt her. Det er en ganske lang tekst. I stedet skal du få det første utdraget jeg leste. Her har du et opptak jeg lagde mens jeg forberedte meg på sirkuset:

[Om å passe inn i gjengen.]

Årets første julebord gikk nylig av staben. På gjestelisten sto det, av ymse grunner, navnene til flere relativt kjente skuespillere i Norge. 

Enkelte av celebritetene og jeg bondet skikkelig. Faktisk såpass mye at man nesten kan si at det ikke bare var mitt forslag alene å forevige kvelden med et bilde: 

Da vi skulle videre, ramlet hele gjengen ut på fortauet omtrent samtidig. Det skapte litt oppmerksomhet, kan man si. Dette er på ingen måte noen underdrivelse, det var faktisk bare litt, og det foregikk akkurat sånn:

Gutt 1: Hey, se der har du jo hele Hotel Cæsar-gjengen!
Gutt 2: Haha, nei det er det vel ikke. Hun der er ihvertfall ingen kjendis.

Og så pekte han på meg.