[Om ting man ønsker usagt.]

Av alle dumme ting jeg har gjort i mitt liv, vil bommerten jeg nå har gjort kanskje bli en av de pinligste så langt.

Vi var tre jenter i klassen på Lincoln American School som fikk lov av foreldrene våre til å ha et liv utenom skolen. Dette ble utnyttet til gangs. Vi var sammen konstant. Full pakke. Bestevenner for livet, og våre barnebarn kommer til å le av historiene våre, kniste vi inn i natten. Det var de to japanske jentene og jeg. Jeg har vært i Japan to ganger. Begge gangene har de tatt meg med rundt, og vartet meg opp så til de grader at selv ferie hos farmor blekner i sammenligning. Hver gang jeg har forsynt meg for tredje gang, eller jeg skyldbetinget har akseptert at mødrene har forhåndsbestilt billetter til togturer/museer/konserter/utstillinger så jeg ikke skulle betale, har jeg sverget at om det noen sinne skulle bli at de, eller noen de kjenner, kommer til Oslo, da skal jeg gjøre opp for meg.

Nå er tiden endelig her. Og jeg får pustebesvær av å tenke på det. Jeg kan jo ikke Oslo.

Det begynte i februar.

Frk. Japan: Hei Tine, en kamerat av meg flytter til Oslo til høsten.
Tine: Tuller du?
Frk. Japan: Nei, det er helt sant. Og han har aldri vært i Skandinavia, så vidt jeg vet. Kan du ikke ta deg av han sånn i starten?
Tine: Kjære deg, selvsagt skal jeg det.

Og la meg gjenta det siste:

"Selvsagt skal jeg det."

Japanere sier ofte ting de ikke mener for å være hyggelige. Hvite løgner. Mine japanske jenter vet at det ikke er en skikk i Norge. Angsten kom.

I mars sank skuldrene litt. Da fikk jeg nemlig et Oslokart til bursdagen min.

Men de neste månedene fløy forbi. Det skal være sagt, tiden i Oslopuls var svært lærerik, også på denne fronten. Jeg noterte flittig ned adresser og gatenavn, men allikevel, for en person som trenger hjelp til å komme seg til Colosseum Kino, trengs det nok litt mer enn bare vennlig assistanse.

Og nå kommer altså kameraten. I morgen. Og jeg har sagt jeg skal møte han til helgen for å snakke om Oslo, my hometown, som jeg i et hjernedødt øyeblikk valgte å kalle det. Jeg skjønner jo nå at det var dumt.

For å gjøre det hele enkelt:

• Jeg oppdaget for to år siden, ved at jeg faktisk ikke fant kontoret jeg skulle til, at Universitetet i Oslo ikke ligger på Universitetsplassen.
• Jeg har en personlig gulesider-guide på speed dial til bruk når jeg går meg vill (for øvrig samme vedkommende som jeg fikk kartet av. Jeg burde kanskje tatt et hint der? Han sluttet nemlig å ringe meg etter det.)
• Jeg er Tine i det kjente uttrykket "Kan jo ikke være helt Tine heller."
  

Jeg spår at søndag vil bli en rimelig pinlig affære. Dette sier jeg ikke for å være beskjeden. Jeg pleier jo sjeldent å være det når det kommer til egne attributter.

Needless to say, alle forslag mottaes med takk.