[Om juksing.]

Jeg veide arkene i hånden. Oppgave 1, oppgave 2, oppgave 3, 4, 5... De var der alle sammen. Tenk så lett det kunne være. Jeg kunne brette dem i to, legge dem i sekken, og så, om 24 timer kunne alle svarene på muntligprøven selv før læreren rakk å spørre. Han så på meg med et lurt smil. Hvem var det jeg skulle kalle ubrukelig koreaner nå? Jeg hevet øyenbrynene. Det var nå så. Jeg tok han stadig i å ta i bruk "mine" ord og uttrykk jeg egentlig var i tvil om fantes, eller bare var noe jeg selv hadde funnet på.

Klein latter. Han ba meg innstendig om å ikke si det til noen. Kors på halsen og ti kniver i hjertet.

Men i det jeg skulle legge papirene i sekken innså jeg at jeg ikke ville ha dem. Det ble for dumt at jeg, som snakker mest i hele klassen, og som mener at vi går på en tulleskole, skulle jukse.

Så jeg ga dem tilbake. Takk, men nei takk. Han sa ikke noe på det.

Kanskje det var dumt? Jeg hadde muntligeksamen i dag. Det gikk greit, følte jeg selv. Hun sendte meg ut før tiden. Det pleier jo å være et godt tegn.

Jaja, Mamma, så voksen er jeg faktisk blitt, gitt.

[Om de virkelig store Kodak-øyeblikkene.]

Vi trodde vi var i en dårlig pornofilm da tre nakne gutter kom brasende inn på bensinstasjonen med ølpappbokser på hodet og en jente i undertøy på slep søndag morgen. Boksere kom heldigvis på etterhvert.

-Vi skal ha pølser! ropte de, og smalt kortet på disken.

Så løp de rundt på hele stasjonen så det fløt rekesalat og brus overalt. Strekkøvelser gjorde de også. Da forsvant bokserne gjerne av.

Etter en stund kom det fire kristne ungdommer inn, med Bibelsitater på t-skjortene, kors i halsen og What Would Jesus Do?-armbånd. Da begynte jeg for alvor å lure på om vi var med på skjult kamera. Dette var litt for tilfeldig. Det syntes tydeligvis de nakne guttene som løp rundt også, for de forsvant ut for å legge seg på panseret på bilen til Jesusbarna.

Jeg trodde jeg skulle besvime av latter.

Et kvarter senere hadde Jesusbarna blitt kvitt de nakne vandalene, kjøpt det de skulle, og dratt igjen. Guttene hadde løpt fra seg og dratt, og roen hadde igjen endelig senket seg, da vi hørte en kjent stemme gjalle gjennom lokalet atter en gang.

-Er det noen mulighet for at vi kan kjøre testvask i vaskehallen?

Og plutselig sto de der igjen. Kjæresten forsvant ganske fort, rasende. Hun var ingen stor tilhenger kan du si.

-Vi vil ha med alt. Voksing, og børster.

Klokken halv syv, søndag morgen, sto det derfor tre gutter, lettere påkledd, i vaskehallen på YX på Høvik.

Visstnok var tørkingen å foretrekke. Det er jo veldig typisk at jeg hadde tatt ut kameraet mitt av sekken dagen i forveien.

[Om å ha en jobb man hater II.]

Hydro-quote of the night:

-Kjerring, jeg tisset forresten i en flaske og la den i sengen, men nå finner jeg den ikke. Regner med at det går greit, barna kommer jo ikke til campingen før i morgen, så vi må rydde uansett.

[Om å ha en jobb man hater.]

Det er enkelte ting man kun gjør for pengenes del.

En av disse tingene er nattskiftet på Hydro. Jeg har jo egentlig sluttet, men nattskift er jo gode penger. I teorien. Dessuten gir det goodwill hos sjefen (jeg er jo kanskje bransjens dårligste ansatte), og en fortsatt legitim grunn til å stoppe der for gratis mat en kald vinternatt. Ikke at jeg orker tanken på Hydromat, men muligheten er der. Og jeg liker å holde mulighetene åpne.

Natten time for time:

23.00 Skiftet begynner og det er nesten 40 grader bak disken. Jeg går inn til brusen og tester ut nye brustyper. Dette tar elve minutter. Da er jeg lei. Det er syv timer og 49 minutter igjen av skiftet.
00.00 VG, Dagbladet, og Aftenposten er lest. Da er det bare å vente tre timer til neste avislass kommer. Jeg begynner på bladhyllen.
01.00 En av de ansatte, som egentlig har fri, kommer løpende inn for å spørre etter nummeret til politiet. Det går en ganske beruset dame langs E-18. Mens jeg gir han nummeret, hopper jeg i taket av lykke over litt action. Minutter senere innser jeg at jeg burde tilbudt meg å løpe for å finne henne selv. Stasjonen blir dørgende kjedelig når den andre ansatte går igjen.
02.00 Bror 2 med kjæreste kommer innom. De får boller mot at de holder meg med selskap, men går når jeg har fortalt ferdig listen over mine top ten Hydro-øyeblikk. Dette har jeg selvsagt ingen forståelse for overhodet, og i døren sverger jeg på mitt bare liv at det er siste gang de skal få utnyttet meg mens jeg er på vakt.
03.00 En voksen mann, minst ti år eldre enn pappa, prøver å flørte til seg en ekstra sylteagurk ved å blunke til meg. Jeg "glemmer" å legge på noen som helst, og går inn for å tømme oppvaskmaskinen.
04.00 Trøtt nå. Jeg som hater kaffe har drukket tre store kopper. Formen er deretter. Heldigvis er avisene endelig kommet. Det underholder i akkurat 25 minutter. Jeg finner tretti kroner som noen har glemt igjen, og kjøper potetgull for alle pengene.
05.00 En fyr på min alder, tydelig overstadig beruset kommer inn og bestiller en wiener. Og en til. Og en til. Og enda en til. Jeg spør om det er for å forberede bikinisesongen. Ja, sier han. Man er jo hva man spiser. Jeg tenker for meg selv at om jeg hadde levd i forståelse av at man ble lang, tynn, og fikk en jevn gylden farge av å spise wienerpølser, så hadde nok jeg også kjørt i meg fire pølser på rappen. Etter en halv time kommer vennene hans løpende inn for å spørre hva han driver med. Gutten nekter å forlate stedet før han har fått nummeret mitt. Jeg gir han nummeret til stasjonen og han går med et smil.
06.00 Elle, Nemi, Se&Hør, Costume, Woman, Vi menn, Pondus, Hjemmet, Allers... Jeg er kvalm av duften av melis, sirup, boller, potetgull, burgere og pølser. Vi får dessuten dagens første vaffelkunde.
07.00 Skiftet er over, og jeg prøver igjen å innbille meg selv at det var verdt pengene, tross alt. Forsøket er helt forgjeves, og jeg innser atter en gang det unektelige faktum: Jeg hater virkelig å jobbe på Hydro.

[Om idioter i storbyen.]

I helgen har jeg blitt tilskreket på offentlig sted av en skokk kinesere, og virkelig fått så hatten passet av en selvmotsigende amerikaner fordi jeg ble lurt til å innrømme at jeg er for et selvstendig Taiwan. Om du er like bekymret som Modern for nye triadedrap i hovedstaden, kan jeg berolige deg med at sannsynligheten for akkurat det nå er heldigvis blitt ganske liten igjen, men det var et punkt hvor jeg nesten var i ferd med å bli litt redd. Etter en diskusjon (fra min side, jeg brukte inne-stemme, i motsetning til overnevnte som regelrett kranglet) på litt over halvannen time, gikk jeg ut og tok en pause. Da jeg kom inn igjen hadde motstanderne roet seg ned såpass at det gikk an å ta hverandre i hendene og si at vi var venner og vel forlikt. Personlig følte jeg at jeg gikk relativt seirende ut av disputten, men det skal allikevel sies det nå er lært at dette var et tema man skal gjøre alt for å unngå med kinesere fra fastlandet. Venninnen min og jeg skulle videre, men vi takket for praten, ga bort telefonnumre og hoppet på bussen til Sandvika og Prammen, der det var like hyggelig som alltid. På vei hjemover stakk vi innom Hydro, hvor nattevaktene kunne fortelle at det hadde dumpet innom en busslast med toppløse damer en time i forveien. Så lo vi godt av alle bildene som var blitt slengt opp på pauserommet allerede. Livet på Hydro'n er nå en gang livet på Hydro'n.

Lørdag var jeg i innflyttnings-/bursdagsfeiring på Bislett. Det er lett å imponere folk som ikke kan det du gjør, og ihvertfall folk som har drukket litt, så jeg endte opp med å skrive kinesiske tegn på armene til folk store deler av kvelden. Kult for meg, for jeg elsker jo studiene mine, men at noen andre skal være så interesserte, det skjønner jeg egentlig ikke. Ikke søren om du får lurt så mye som en liten ligning på armen min, uansett hvor gøy det er å studere matematikk for eksempel. I gangen kom jeg til skade for å nevne mitt opphold i Oman for nå snart ti år siden, noe guttene jeg snakket med tok for å være tilsammen ti år, til tross for at jeg gjentatte ganger prøvde å forklare at det ikke var helt slik. En stor del av jenteoppsjekking er nettopp å være interessert, jeg er selvsagt intet unntak. Allikevel, spør du, forventer vi at du kanskje følger den røde tråden vi gir deg litt lenger enn et "Ok, nettopp flyttet hjem fra Taiwan, ja, hva gjorde så tyveåringene i Oman da?". Samtalen var hyggelig, men jeg snakket om Oman i fire timer, og det er litt... lenge.

Senere på kvelden ble jeg også sjekket opp av en kar som var så full av seg selv at jeg ble helt fascinert av å høre om det. Names-dropping er ikke kult uansett hvor du kommer fra, jeg vet nemlig ikke om en Tobias som driver modelling i New York, og det selv om du har x-antall ganger møtt han i Barcelona/London/Milano/Paris/whatever og vet du ikke hvor Høvik er, da er du nok ikke så "Bærumsgutt to da bone" som det du gir deg ut for. Jeg kan forstå at modellyrket er slitsomt, og det er godt å høre at folk gjør det bra, men er du i Norge for å tjene opp penger så du har råd til å dra til utlandet igjen, da har du neppe gjort det så nevneverdig allikevel. Det imponerer lite at du tenker på å søke enten BI eller Copenhagen Business School, for har du ikke gjort det, har du ikke kommet inn heller. Setninger som "Du må slutte å henge i Oslo, utlandet er fremtiden, du kommer ingen vei ved å være her så mye" var dessuten kanskje litt vel bak mål å komme med til underskrevne, men jeg lot han styre uten å si noe. Det var en ytring som hadde vært malplassert til de fleste. Da han endelig hadde greid å pløye gjennom hele sin egen livshistorie, og det uten at jeg hadde respondert med et eneste spørsmål, smilte han og sa at i dag var jeg heldig, for jeg kunne få ringe han en dag om jeg ville, så nå måtte jeg se å få rotet frem mobilen min. Jeg hevet øyenbrynet, og før jeg snudde meg ganske så kokett, forklarte jeg fort at jeg skrev om utelivet i Oslo for Aftenposten, og om han gjorde noe som var verdt tiden min kunne han jo alltids slå på tråden en gang. I bakgrunnen hørte du han rope, "men husker du navnet mitt da? Jeg har bare jobbet for Dagbladet og VG skjønner du, så det kunne jo verdt interessant." Av og til så gjør det seg med et ess i ermet, selv om man må slå det hardere i bordet enn det man strengt tatt burde.

[Om å være en survivor.]

Det var seriøst action på Hydro i dag liksom. Jeg kunne dødd altså. Det er mulig det skulle en del tilfeldigheter til for at det virkelig skulle ende med den sikre død for meg, men kombinasjonen ild og bensin skal man tross alt ikke spøke med.

Jeg begynte syv på jobb søndag morgen. Hun jeg skulle jobbe med hadde forsovet seg og kom mer eller mindre løpende inn på stasjonen. Nattevaktene, som jobbet overtid for andre dag på rad, var forstående nok mer enn klare for å dra hjem, og de forsvant med en gang hun kom innenfor døren. Jeg sto i kassen og fikk bare såvidt med meg at kollegaen min løp bak ryggen på meg og styrte litt før hun forsvant inn på bakrommet for å skifte.

Tjue minutter senere begynte det. Noe luktet brent. Først i det små, såpass at jeg merket det, men allikevel så lite at jeg avslo som ren innbilning. Så mer. Minutter senere nevnte den første kunden det også. Det gikk ikke lang tid før eimen av røyk var tung bak kassen som på en speiderhytte. Jeg tok instinktivt vaflene ut av vaffeljernene og dro kontaktene ut av støpslene. Det er som regel problemet under slike slike "hendelser." Kollegaen min sjekket pølsene, uten å finne noe annet en nylig pålagt løkpølse, og fire grill akkurat passe stekt. Pølsekokeren ble også sjekket, uten at det ble annet konstatert enn at det, om noe, var for mye vann i den, men det var helt tydelig at heller ikke dette var den store røyk-kilden. Køen ble lengre og lengre. Heldigvis skjønte kundene at vi jobbet med saken, og de fleste holdt seg derfor for gode til å fortelle oss det. Når det er sagt, det betyr ikke nødvendigvis at de ikke snakket med hverandre om det. Dørene ble slått på vid vegg. Og ute var det kaldt. Inne kan det på et visst punkt ikke ha vært mer enn ti grader. Vaffeljernene ble sjekket igjen. Luften ble tyngre og tyngre. Mens alt dette sto på fortsatte vi samtidig å ekspedere, vel vitende om at var det noe vi ikke burde gjøre så var det kanskje nettopp det.

Ok. Så er det kanskje en ærlig sak at "kul" ikke akkurat er et ord du forbinder med det å jobbe på Hydro tidlig en søndagsmorgen, men jeg kan garantere deg at jeg sjeldent har vært lenger unna enn da kollegaen min en stund etter åpnet mikrobølgeovnen for å varme en baguett. Det eneste som slo følelsen av fortvilelse var bekymringen for at brannalarmen skulle gå av (ja, og kulden da, en Hydro-uniform er alt annet enn varmende). Da jeg så kollegaen min stå med det som en time tidligere hadde vært planlagt å være dagens frokost i hånden kunne jeg allikevel ikke annet enn å le. Baguetten var nå redusert til en eneste liten sort kullbit. Osten og skinken var forandret til det ugjenkjennelige.

Så som sagt, det skulle kanskje litt mer til for at jeg har røykskader i lungene. Sannsynligheten for at vår lille mikrobølgeovn-episode hadde resultert i en dødsbrann desto mindre.

Det satt til side, det kunne skjedd. Du kan kalle meg "Piken som overlevde."