[Om reisen til Laos.]

Jeg dro til Halong Bay, en halv dagstur utenfor Hanoi. I Hanoi er det mange lokale reiseselskaper som tilbyr pakketurer, hvor man enten sover én natt på en båt og én natt på hotell, eller begge nettene på båten. Fjellene er så majestetiske at man lett blir bergtatt, men hadde ikke dette vært på starten av turen min, tror jeg neppe at jeg hadde vært like begeistret. Hanoi Tours AS (fritt valgt navn på turoperatør) behandlet oss stort sett som om vi var på rullebånd. Prisene svingte kraftig for den samme turen, enkelte av de vi var på tur med opplevde at de ble presset for ekstra penger for å få senger, veganerne som hadde bestilt spesialmenyer fikk kun ris, og som alenereisende ble jeg plassert på rom med helt fremmede, uten at det ble hensyn til hverken alder, kjønn eller hva jeg selv hadde foretrukket. Om du er kresen, eller har vært på tur i Asia før, vil jeg derfor ikke anbefale denne turen. Om du derimot bare ønsker å komme deg ut av Hanoi, er det helt greit.

I Halong Bay ligger turistbåtene tett. Det er nok mange år siden man opplevde en følelse av "Mann mot naturen" eller "Første hviting i området."

Uavhengig av hva du er blitt lovet, det blir neppe akkurat sånn. Båten jeg reiste på veien til hadde rotter under dekk, og jeg var glad jeg endte opp med å sove på en annen båt. To amerikanere, et koreansk par, en australier og en haug med kinesere satt plutselig på samme skip siste kvelden. Hadde jeg ikke kunnet kinesisk hadde nok turen blitt ganske kjedelig, men da kineserne oppdaget en måte å kommunisere på, kalte de meg "Kamerat" og jeg var tolk resten av turen. 

Lys som slipper inn i en av grottene vi gikk gjennom. 

Turen jeg tok besto av ørten timer uten informasjon i en svært liten minibuss med altfor mange backpackere som heller ikke visste noen ting. Da vi endelig kom frem og gikk ombord i en båt, fikk vi lunsj. De fleste på båten oppdaget at de hadde fått en pakke med full bar. Jeg oppdaget at jeg var en av de få som ikke hadde det.

Ocean view fra båten, tror jeg.

En matros samlet sammen alle passene våre og sendte oss i land på en øy. Vi fulgte et tog med andre backpackere og kom til slutt inn i en opplyst hule, full av enda flere turister. Etter å ha gått litt til, kom vi tilbake til båten, og de tok oss med til et område hvor vi kunne bade, padle kajakk, og drikke øl.

En dame rodde over for å selge oss kjeks og brus.

Plutselig fikk jeg og en annen tilbake passene våre, og beskjed om å komme oss av båten. De kjørte oss i land og vinket farvel. Heldigvis kom det mange andre båter med turister like etterpå, noe som gjorde det hele mer merkelig enn skummelt.

Meg på toppen av et fjell vi besteg. 

Vi gikk i land og satt latterlig lenge i en altfor trang buss med altfor mange backpackere, alle fulle på det som tydeligvis hadde vært standard åpen bar. Jada. Vi kom frem til et bittelite hotell og fikk en begredelig beskjeden middag. Jeg fant WIFI i restauranten og ble sittende ved bordet hotellverten etterhvert la seg til å sove under.  Dagen etter ble vi kjørt i nok en altfor trang buss med altfor mange backpackere til en liten nasjonalpark, hvor vi klatret opp på det øverste fjellet. Dette er det eneste bildet jeg kom hjem med som ikke inkluderte altfor mange andre backpackere (én er nok). 

Tilbake i Hanoi feiret jeg som nevnt 17. mai, og så tok jeg en buss til Luang Prabang i Laos.

Den vanvittig skuffende sjokoladekjeks til tyskeren foran meg. 

Bussturen mellom Hanoi og Luang Prabang er kjent som "Bussturen fra helvete." Jeg kunne kjøpt en flybillett og vært fremme på under én time, men historiene om halvpsykopatiske bussjåfører som kjørte overfylte, eldgamle kjøretøy fulle av spying og grining og dødsfall var for mange. Selvsagt tok jeg landeveien.

Avgjørelsen skulle vise seg å være en av de bedre på hele turen, og alle historiene ble raskt bragt til skamme. Ihvertfall nesten. Vi var åtte stykk vestlige backpackere og en øvrig besetning på fem ombord da bussen forlot Hanoi sentralstasjon. Bussen hadde seter til 46. God plass. Setene var dessuten bakoverlent, slik at man kunne sove om man ville det. To britiske jenter poppet sovemedisin og sov de 26 timene turen tok mer eller mindre non stop.

Fjellene i Laos.

De øvrige passasjerene og jeg ble derimot godt kjent, der vi var vitne til lugubre stopp midt på natten, esker som ble lesset av og på, og tollposter hvor betjenter i uniform ble tilbudt sigaretter fra vår sjåfør, som skamløst kastet seg ned på kne foran dem. Om det var tilfeldigheter eller konspirasjonstankene fra mistroiske hoder er vanskelig å si, men vi som var passasjerer var overbevist om at det var med overlegg bussen stanset med de blondeste passasjerene godt synlig. Disse mistankene ble ytterligere bekreftet de gangene overnevnt knelende sjåfør pekte på de blonde turistene i vinduet. Tyskeren foran meg fniste og mumlet noe om Røde Khmer.

Da vi kom til grensen til Laos måtte alle ut av bussen. Bagasjen fikk ligge igjen i bussen, men selv den ble flyttet rundt i bussen. jeg hadde kjøpt visum på forhånd, men de andre kjøpte visum på grensen. Så gikk vi de 500 meterne på grusveien og plutselig var vi Laos, og kunne gå ombord i bussen igjen.

De siste timene før bussen var fremme i Luang Prabang, ble jeg plutselig invitert frem til forsetet av bussen. Jeg ble tilbudt te, og sure plommer. Da den eneste tekoppen på bussen var i bruk av hele besetningen, takket jeg ja til sistnevnte. Selv om vi hadde begrensede fellespråkkunnskaper ble samtalen hyggelig. De samme mennene som hadde slengt stygge kommentarer til resten av reisefølget og sparket borti de samme bemerkelsesverdig mange ganger, fant frem ekstra puter til meg, så jeg kunne sitte ekstra godt. De fortalte stolt om deres lønninger (750 kroner i måneden) og så på meg med bekymret mine da de oppdaget at jeg var steingammel og fortsatt barneløs. Vietnameserne var empatiske sånn sett.

I Luang Prabang ga crewet meg high five og hjalp meg med både skateboardet og kofferten min, var ufine mot guttene i reisefølget, og tutet, før de raste nedover veien og ute av syne.

[Om koreanske spa.]

Til tross for egenerklært status som klimaflyktning, jeg gjorde et unntak i desember. En koreansk venninne inviterte meg til Seoul før hun begynte å jobbe for fullt. Jeg er en sucker for Korea.

I god tro om at jeg ville utføre fornuftige valg av hva reisedestinasjoner angår det kommende året, pakket jeg selvsagt ingen kuleisolerende klær da jeg vendte snuten mot Hongkong i august. Jeg visste at Seoul kom til å være kaldt, så jeg slang derfor det lille opplaget av varme klær jeg har akkumulert over de siste månedene i kofferten min og innbilte meg selv at det neppe kom til å være så ille.

Da flyet mitt landet halv seks om morgenen til -14 grader celsius, skjønte jeg at det kom til å bli så ille. Så jeg gjorde det enhver opplyst person i Seoul ville gjort i slik elende: jeg dro på spa.

En av de tingene jeg virkelig vil anbefale en vinterturist til Korea, er faktisk et besøk til et koreansk spa, eller jjimjilbang, som det heter på lokallingo. Det innebærer riktignok at du legger vekk det du har av blygsel og angst over selveksponering av egen kropp, men er du villig til det, er jjimjilbang noe av det beste du kan gjøre mot deg selv.

Av praktiske hensyn valgte jeg å gå til Silloam Sauna, det lå i umiddelbar avstand fra togstasjonen, og er kjent for å være greit for utlendinger. Klok av tidligere skade, språkforviklinger er betraktelig mye mer frustrerende når man står der splitter naken.

Et koreansk spa er litt annerledes enn for eksempel Farris Spa. Et koreansk spa innebærer at du (som regel) tar med deg selv det du trenger av såper, sjampo og lignende, og henger på spa i opp til 24 timer, helst som en slags familiebegivenhet. Avhengig av når på døgnet du kommer, koster det mellom 70-100 kroner i inngang, noe som gjør det til en relativt rimelig, og derfor også vanlig, overnatting i Seoul for de som ikke bor der fast. De spaene som er kjent for turistene pleier å ha et eget område hvor man kan sette fra seg bagasje og lignende, i tillegg til at man selvsagt får et eget skap til å låse inn verdisaker.

Så hva gjør man?

Når du kommer inn, får du en nøkkel til nøkkelskapet ditt, et lite håndkle og en pysj. Først kler du av deg alle klærne, og går ned i selve vaskeområdet. Vaskeområdet består av lave fliselagte hyller med speil og dusj. Ta en plastkrakk og en plastbalje, sett deg ned og skrubb deg hudløs. Dette er veldig viktig, fordi koreanere ser på det som ekstremt skittent om du ikke gjør det før du setter deg i boblebadene. Alternativt kan du få en av de gamle damene som jobber der til å gjøre det for deg. Det koster omlag 100 kroner ekstra, og er en service man kanskje bør være litt mentalt forberedt på. Jeg var ikke selvsagt ikke det.

Etter å ha, trodde jeg selv, skrubbet meg så hardt som overhodet var mulig, vasket håret mitt to ganger, (vasket plastkrakken og plastbaljen jeg selv hadde brukt!) plasket rundt i de ulike varmebadene, og torturert meg selv med en saltskrubb i en badstue, tenkte jeg at det var på tide å tre utenfor komfortsonen. Jeg meldte interesse for en kroppskrubb. Etter en stund, kom en eldre dame og sa at det var min tur. Det mikroskopiske håndkleet mitt var forlagt på en helt annen side av lokalet og siden alle de øvrige koreanske besøkende var veldig bevisste at utlendingen skulle skrubbes, valgte jeg å la det være. Angeren skulle melde seg umiddelbart.

Så lå jeg der, i fødselsdrakten min. Beina var tvunget i uforutsette vinkler og en dame eldre enn begge bestemødrene mine tilsammen iført gjennomsiktig matchende undertøy raget over meg, mens hun sakte gjorde ende på mitt største organ med en godt saltet svamp. Alt ble skrubbet ned, og med det, la meg virkelig understreke alt. Om du lever i den forståelse at brasiliansk voksing er den mest intime ulugubre tjenesten på markedet, la meg avsette den barnetroen med det samme. Saltskrubb med koreanske bestemorhender er dessuten ekstremt smertefullt. Jeg hylte, hun lo, og de andre gamle damene heiet begeistret da de oppdaget at jeg fortsatt hadde skille etter sommerens iherdige solslikking. Jeg hadde ikke det en halvtime senere, for å si det sånn. Den eneste trøsten var at huden min var så rødflammet etterpå at ingen kunne se de stolte tårene mine. Jeg forlot premissene med halen mellom beina, mens den eldre damen tok av seg undertøyet før hun tok seg en dukkert.

Jeg vasket håret mitt nok en gang, før jeg gikk inn på et annet rom for å smøre inn den nå smekre kroppen min med alle de ulike hudkremene satt frem. Jeg gikk deretter opp i skifterommet og kledde på meg den utdelte pysjen, og videre opp til fellesarealene.

Dette er den beste delen med koreanske spa: det er så utrolig mye å gjøre. Dette spaet hadde ulike varmerom, oksygenrom, sovesaler, rom med te, rom med krystaller, treningsrom, TV-rom, spillrom, datarom... Du skjønner greia. Dessuten er det en juicebar og en koreansk restaurant. Jeg spiste en bedre lunsj og la meg til å lese i et rom med oppvarmet sand.

PS!

• Jeg har ingen bilder fra spaet, kuldesjokket var for stort, og deretter kultursjokket, men om du er i Seoul og vil på spa, finner du dette spaet ved å dra til Seoul stasjon, og gå ut utgang 3. Gå forbi Lotto kjøpesenter og kryss så veien. Det er ikke langt, med mindre du velger å ignorere dette, og følger reisebeskrivelsen i Lonely Planet i stedet. Den er nemlig helt fullstendig feil. 
• Dette er som sagt et spa som er populært blant turister, mine koreanske venner hadde derfor ikke hørt om det, men det er allikevel hovedsaklig koreanere som går her, så jeg antar det er legitimt nok. Fordelen er at de er til et visst punkt vant til at folk ikke snakker koreansk, og de er også mer villige til å forklare deg hva du skal gjøre, i stedet for å vike unna. En eldre engelsktalende dame som bodde fast på dette spaet, tok på seg rollen som guide for meg. Praktisk da jeg sto der naken og rådvill og lurte på hvordan jeg skulle bestille en kroppskrubb, muligens ikke så nødvendig da hun fortsatt ble stående mens jeg fikk innsiden av lårene mine forsøkt høvlet bort.

[Om å gå i mot autoriteter.]

Jeg brøt Konfusius første regel: Jeg sa læreren vår tok feil.

Man skal aldri si at en lærer tar feil.

Det har bygd seg opp over tid. Tidlig i semesteret sendte han en mail hvor han sa at han regnet med at jeg, som norsk, ville være et interessant tilskudd i klassen. Senere flere mailer, hvor han spurte om hva jeg syntes om ulike nyhetssaker. Kanskje han er interessert i et vestlig perspektiv? Jeg opplever allikevel at han gjør det mest for å se hva jeg tør si. Han er opprinnelig fra fastlandskina, men har bodd en del år i utlandet og reist mye. Europa er allikevel fortsatt merkbart eksotisk, man er stort sett alltid sitt eget land nærmest. Det er aldri slik at det er noen diskusjon i timene våre. Om jeg er raus vil jeg snarere kalle det en dialog mellom læreren og meg, med resten av klassen som passivt publikum. Jo mer jeg snakker i timene, dess mer slår han over fra engelsk til mandarin, uten at det gjør at noen av de andre i klassen min sier noe mer av den grunn.

Faget internasjonale relasjoner er mitt favorittfag, selv om det skal sies at det i god nasjonalånd undervises med visse kinesiske karakteristikker. Da vi snakket om kinesisk sensur av sosiale medier, lo han hjertelig og sa at det i det minste sørget for lavere arbeidsledighet. Da vi snakket om etniske konflikter, sa han i samme tone at det jammen var bra at Kina ikke slet med noe slikt. I stedet snakket vi lenge om folkemordet i Rwanda, naturlig nok.

Uansett, i dag åpnet han timen med å vise et klipp fra en amerikansk nyhetssending hvor en politimann bruker pepperspray mot noen studenter i USA som fredelig demonstrerte. "Slik er det i Amerika!" utbrøt han, før han lot oss se videre. Nyhetsoppleseren fortalte om hvordan denne politimannen hadde senere fått masse drapstrusler, mistet jobben, og fått en økonomisk oppreisning som følge av dette som var betraktelig mye høyere enn de stakkars studentene som bare satt der. "Dette er Amerika!" Alle lo. Jeg syntes det var en merkelig form for underholdning, men humor er ikke alltid universalt.

Videre på dagens saksliste var to amerikanske mindreårige jenter som hadde forsøkt å bli en del av IS. De ble stoppet i Frankfurt, og siden de var mindreårige kom de neppe til å bli straffet mer enn at amerikanske myndigheter kom til å gå gjennom all datahistorikken deres og lignende.

"Tenk på de mindreårige demonstrantene som sitter i Mong Kong. De skjer det ingenting med. Sånn er Amerika!"

Hånden min skjøt i været. Jeg rakk ikke tenke meg om før jeg hørte stemmen min si:

"Men du kan ikke si det! Det er vel forskjell på landsforræderi og en ikke-voldelig demonstrasjon for allmenn stemmerett?"

Det ble stille. Han nevnte at det var elever ved skolen vår som også hadde blitt arrestert som følge av demonstrasjonene.

Jeg så fortsatt ikke forbindelsen og satt der som et eneste stort spørsmålstegn. 

"Det er jo flere ved skolen vår som har blitt arrestert, som sagt."

Han la til at det dessuten var en spøk. Så fortsatte vi å snakke om terrorister.

Da timen var ferdig kom læreren min bort og spurte hva jentene i klassen og jeg hadde fnist av i pausen. Vi hadde liksom-mobbet en av jentene i klassen fordi hun er mindre enn oss. Utseende er helt kosher å spøke med i Kina. Han smilte.

"Tine, vitser kommer i flere former. I dag dro jeg en dårlig vits. Det burde jeg ikke. Unnskyld."

Den så jeg ikke komme.

[Om å bli skilt ut.]

Som nevnt, jeg befant meg i går i gangen i en etasje jeg vanligvis ikke holder til i. Plutselig dukket sjefen for fakultet opp. Han er en ganske fleipete type, så jeg fikk litt panikk da han så på meg gravalvorlig:

Fakultetsjefen: Du. Du er hun norske.
Tine: Jepp. Det er meg.
Fakultetsjefen: Har du fem minutter? Jeg må snakke med deg om noe.

Jeg var tidlig ute og lette egentlig etter et rom jeg kunne slå ihjel en time i. Han dro meg med inn på kontoret til en av de amerikanske lærerne og introduserte meg som hun norske. Også hun sa det var på tide at vi snakket sammen, mens hun nikket bekreftende. Det hadde gått altfor lang tid.

Fakultetsjefen: Hvordan går det egentlig med deg?
Læreren: Er klassen hyggelig mot deg?
Fakultetsjefen: Du er jo en minoritet.
Læreren: Og du er ikke kineser.
Fakultetsjefen: Har du mange venner andre steder i byen?
Læreren: Hvordan fant du oss egentlig? Hvorfor er du her?
Fakultetsjefen: Snakker de andre med deg i det hele tatt?

Alt det vi i Norge aldri ville sagt. Jeg sa jeg hadde det bra. At det var en fordel å være i mindretall. Jeg likte det sånn. Jeg fortalte dem hele livshistorien min (nesten), bare for å underbygge dette argumentet. De lo og forsto. Og så fikk jeg en rekke tips:

- Ikke bli solbrent.
- Ikke surf når det er tyfon.
- Ikke gå på skolen om det er tyfon.
- Gå på bar om det er tyfon. Hva ellers kan du gjøre om skolen allikevel er stengt? (Her fulgte en lang rekke med tips til barer jeg burde sjekke ut.)

Det er nemlig sendt ut tyfonvarsel i byen. Jeg bor i Central, hvor de kunne fortelle at bygningene var ganske godt bygget. Jeg trengte ikke være bekymret for leirskred. Men om det fortsatt var action jeg var ute etter så som sagt, jeg kunne jo bare dra på byen og sørge for det på egenhånd.

Jeg blir ihvertfall ettertrykkelig godt tatt vare på.

[Om blind vold.]

På 17. mai skjedde det som ikke skal skje.

Jeg ble utsatt for blind vold.

Etter å ha spradet i drøye tolv timer i bunad, hadde jeg vært hjemme for å skifte, og gikk derfor på høvelig måte nedover Thorvald Meyers gate. Jeg snakket riktignok i telefonen, men bortsett fra det vil jeg på ingen måte si jeg opptredde det minste provoserende. Klokken var enda ikke blitt åtte på kvelden, og dette tatt i betraktning, var jeg ganske fornøyd med hva jeg hadde fått utrettet i løpet av dagen. Så, plutselig, kommer det en mann bort og slår meg i magen. Jeg var så sjokkert at jeg ikke fikk meg selv til å flytte på meg, og han grep tak i meg, og flyttet meg like så greit ut i veien, rett foran en bil. Bilen tutet høyt og så ble telefonen min brutt. Mannen løp videre. Jeg så han slo til en afrikaner i "afrikansk" nasjonaldrakt (dette provoserte meg egentlig mest, for når vi holder en nasjonaldag for å feire frihet og selvstendighet, så er det særs lite i orden å slå til andre som vil være med på det), og brølte videre oppover veien. Tilbake sto jeg, og det som viste seg å være en dame som kjente han.

Hun: Det var jo unødvendig da.
Tine: Eh... JA.

Og så løp hun etter voldsutøveren og jeg ble stående igjen. Venninnen jeg hadde vært i telefonen med, ringte meg opp. Av en eller annen grunn, hørte hun ikke hva jeg sa.

Venninne: Tine, går det bra? Om du er døende, vil du ringe meg tilbake igjen?

Profesjonell krisehåndtering der ja.

Det gikk bra altså. Jeg var verken redd eller skadd. Sant og si hadde jeg nok den beste 17. mai-historien den kvelden. Det er jo sånt jeg vet å verdsette.

For å toppe det hele, dette er samtalen jeg hadde med Modern dagen derpå:

Tine: Jeg ble slått skikkelig hardt i magen av en fremmed på 17. mai.
Modern: Det er jo fryktelig! Tenk om du hadde hatt utlagt tarm. Da kunne du jo dødd!

Det hadde jo vært skikkelig... dritt. 

[Om tre minutters fame II.]

Hvordan forfatterfighten gikk? Vel, jeg hadde på meg min neonoransje powerskjorte og karret meg til en stolt tredjeplass. Pallplass er pallplass, som man sier, og selv om jeg ofte er en temmelig dårlig vinner, er jeg faktisk en himla god taper. Om ønskelig kan du her lese et svært detaljrikt referat fra Eskil Åsmul, som forøvrig også var den som gikk seirende ut. Det unner jeg han faktisk. Det var en svært bemerkelsesverdig presentasjon. Dessuten kan jeg jo legge til at jeg fikk en flaske vin for strevet etter at konkurransen var over i stedet for blomster. "En singel og sexylubben jente som deg, setter nok mer pris på alkohol enn en kvast." Joda. Det er ikke stoltheten det skal stå på.

Uansett, vennene mine stilte selvsagt mannsterke opp. For anledningen hadde de laget en stor og inspirerende plakat:

Om det ikke er kjærligheten fra fansen som driver meg, da kan jeg ïkke skjønne hva det skulle være.

Jeg hadde ikke tenkt å legge ut hele bidraget mitt her. Det er en ganske lang tekst. I stedet skal du få det første utdraget jeg leste. Her har du et opptak jeg lagde mens jeg forberedte meg på sirkuset:

[Om en fjelltur.]

Enkelte ville nok definert dette som en slags reiseblogg på deltid. Som en eksotisk kontrast til mine reiser i det fjerne østen skulle jeg jo naturligvis delt de fantastiske naturbildene jeg tok da jeg vandret Jotunheimen på tvers (grovt anslått) i sommer.

Om det bare er vakre naturbilder du leter etter, vil jeg anbefale deg å kjøpe et postkort. Sannheten er nemlig at til tross for upåklanderlige værforhold, og helt ok utstyr: naturen er ubarmhjertig når du setter ut mot den. Kvinne mot natur. En svett, oppgitt og sliten Tine ville aldri tatt noen gode bilder, det skjønte jeg heldigvis så tidlig at jeg ikke tok noen. Neida. Jo nesten.

La oss begynne fra starten. 

I år var feriebudsjettet særs lite. Heldigvis hadde jeg venner som var like blakke (gjerrige) som meg selv. Jeg mener helt og holdent å erindre at jeg ble invitert på en kosetur i fjellet. Oss jentene, et bedagelig tempo, sjokolade og vennlig samtale oss i mellom. Vi var fire som gikk en kosetur på over 80 kilometer på tre dager. Jada. I fjellet. Nå vet jeg også hva en kosetur er i kilometer.

Man lærer mye om seg selv på slike turer. Når sant skal sies, var min vekkelse allerede før turen. I ukene i forkant hadde jeg flere ganger daglig denne samtalen når jeg fortalte om "ferie"-planene mine:

Person: Hva skal du i ferien?
Tine: På fjelltur.
Person: . . .
Tine: Hallo?
Person: Skal... du?
Tine: Ja.
Person: Hmmm.

Lesson learned: Jeg utstråler tydeligvis en svært uforenelig personlighet med natur og fjellheim. Det var faktisk ikke én person som ikke hadde denne reaksjonen. Det inkludert folk jeg faktisk gikk i speideren med. 

Uansett, det var jo god stemning i starten. Spesielt da jeg fikk velge soundtrack i bilen det siste stykket på vei opp til Fondsbu. Justin Bieber, naturligvis. Her er et svært lite representabelt stemningsbilde fra denne delen av turen. Dette var forøvrig også tidsrommet for mitt andre sjokk. Ser du snøen i det fjerne? I juli. Jeg setter jo min ære i å være klimaflyktning. Hva noen som helst ved sine fulle fem oppsøker snø for, det er utenfor min fatteevne.

Vi kom ganske sent opp til Fondsbu. Senere enn planlagt, men det var verdt det, for Verstevennen ropte plutselig "Fugl! og Fuglejenta er så glad i fugler at vi måtte stoppe hele bilen og se om det virkelig kunne være slik at Verstevennen bare hadde lurt henne. Jeg lo så jeg grein, Dr. K hikstet, og Fuglejenta var både dødsskuffet og tillitsvekket resten av turen.

Vi kom så sent opp at vi måtte sove i en gang. Her er et bilde fra inngangspartiet. Gjett hvilke sko som er mine (du får ingen premie selv om du gjetter riktig):

Etter gjentatte ompakninger, hvor vi gikk gjennom alle de unødvendige tingene jeg hadde med meg, var vi dagen derpå klare for å sette i gang. De overnevnte bildene var alle bildene jeg tok på hele turen. Resten akkrediteres herved Dr. K.

Det er flaks været var fint hele veien. Vi begynte sånn som dette her. Jeg spiste dumt nok omtrent en hel sjokoladeplate før vi nådde toppen og var både lei fruktnøtt og på en svært irriterende sweet sugar high før første pause.

Dette gliset kommer av at jeg ikke vet bedre, og tror det er omtrent en halvtime igjen. Vi kom ikke frem før det var blitt mørkt. Og vel, det var sommer, så du kan jo tenke deg hvor lang tid det egentlig betyr.

Dette like tåpelige som fårete premiegliset, er Verstevennen som tenker på at vi skal over det fjellet bak der, og at jeg på dette tidspunktet ikke vet at vi neppe kommer frem før det er blitt mørkt. Så god venn er hun.

Jeg løy i sted. Jeg tok et bilde til, fra da turmoralen fra min side var nest lavest på hele turen. Vi gikk gjennom en dal som virkelig aldri sluttet, og jeg døpte den med bitterhet i stemmen til "Dødens Dal." Fuglejenta, som var kartansvarlig, kunne da velvillig opplyse om at nei, dette var ingen Dødens Dal. Dette var "Horungene," som jo vitterlig betyr akkurat det samme i min ordbok.

Her tror jeg at jeg er lykkelig for at ihvertfall den verste delen er over, og at det skal smake godt med brødskive nummer 17 på to dager med Nugatti. Det gjør ikke det, vettu. Det gjør aldri det.

Dette var også den sjebnesvangre dagen som skulle bli den tyngste for oss alle. La meg ha det sagt, jeg bærer ingen nag mot den som tok den endelige avgjørelsen om dette. Mest fordi jeg ikke vet hvem det var, da jeg hadde meldt meg ut av en hver rutedebatt før vi i det hele tatt hadde begynt å ta på oss sekkene. Det er allikevel på sin plass å sende en ærbødig takk til den som tok avgjørelsen om at vi ikke skulle gå på noen topptur.

På kartet så det visstnok nemlig fint ut å gå gjennom en skog. Vi gikk derfor en lengre omvei for å sikre oss en tur i skogen. Det skulle vise seg at denne skogen er mange ting. Enkelte (jeg) vil gå så langt som ikke bare å bruke adjektivene endeløs, håpløs og skamløs om skogen, men også nevne at på det naturlige vis bare en skog klarer, var den også full av mygg, gjørme og en rekke andre grusomheter. Lurer du på hvor ideen om at det er ingen som hører et tre som faller i skogen kommer fra? Dette kan være svaret. Over er et bilde av Fuglejenta som fortsatt er lykkelig uvitende om hvordan bunnløs moral kan oppleves på kroppen. Jeg vet det ble sverget død og pine og at vi aldri skulle snakke om tilstandene noen sinne igjen, men la det i det minste være skrevet at solen fortsatt skinte mellom tretoppene. Og det at vi alle på det tidspunktet var så lei sjokolade at vi ble grinete selv av å snakke om pauser, var det eneste som faktisk fikk oss over til den andre siden.

Om man skal se det positive i det hele, Dag 3 på tur, var jeg midlertidig i ferd med å akseptere situasjonen jeg var i. Det var ikke mye klaging da vi bedrev litt lett brevandring. For å få meg over, gjorde noen et større nummer av at man blir sykt tan av å gå i snø. Det hjalp jo litt, det óg. At jeg dessuten hadde en mistanke om at det ikke bare var en tom trussel om at man ville gå fra den som ble igjen, hjalp litt mer. Søsterskap ass.

Jeg velger å avslutte mine beretninger om årets ferietur her, med å si at en av de mest bevandrede jentene i gruppen vår påpekte i det vi kom inn døren den siste kvelden at jeg hadde vært flink, tross den utvilsomt aller tyngste sekken. De fleste av klagebønnene mine hadde vært innvendig. Jeg bare nevner det.

Jeg sier som Vampus. Alle var enige om at det hadde vært en... tur.

[Om å løpe konkurranse.]

Jeg løp halvmaraton i går. Det er sant.

Som ganske mye annet i min verden, var seansen temmelig ad hoc. Om du allikevel ønsker noen råd om hvordan fullføre et halvmaraton, kan jeg jo dele erfaringene mine her:

Vær ute i god tid for å sikre deg billett

Jeg kjøpte billetten min på nett 1. september, ca et par måneder etter at de var utsolgt. På impuls. Jeg er jo strengt tatt ikke så glad i hverken å løpe mot andre eller å løpe i nærheten av folk. 22 000 påmeldte. Jeg trøstet meg med at jeg har gjort dummere innkjøp.

Enhver person ville nok sjekket omregistreringsprosessen tidligere enn dagen før. Flaks skal ha det at jeg kjøpte billetten av en dugelig dame som faktisk gadd å hjelpe meg med dette, til tross for at hun ikke kunne løpe fordi hun var i Boston. Det var ikke så enkelt som jeg hadde forestilt meg.

Når man omregistrerer billetten dagen før løpet, er det for sent å endre på navnet som pryder deltager lappen man løper med på brystet. I går het jeg derfor Unni til jeg fant en sprittusj og kunne fikse litt selv. Dette plaget meg strengt tatt ikke noe nevneverdig.

Tren deg god
En halvmaraton er 21 kilometer. Det er langt, men det er ingen umulig distanse. Det er ikke så mye lenger enn det jeg selv løper til vanlig. (Å ja, dette vil nok overraske de fleste lesere, men jeg løper faktisk ganske mye.) Høy på selvtillit valgte jeg derfor å drite i alle slags råd og tips om hvordan man trener seg til noe slikt, og satset på at Nike + motivasjonen min fortsatt ene og alene ville være nok til å bære skipet.

Men så ble jeg syk. Feberrus og forkjølelsespsykose til tross, her innså jeg at man måtte velge mellom pest eller kolera. Jeg gjorde et forsøk på å drikke bort basillene. Resultatet var at jeg ikke trente noe særlig i hele september. Mangelen på noen som helst form for fysisk anstrengelse bortsett fra absolutt minstenivå gjorde jo at jeg hadde en gryende bekymring etterhvert som lørdagen nærmet seg. Denne bekymringen ga seg ikke før jeg lørdag morgen valgte å lese en kort tipunktsliste over råd som sikkert hadde vært betraktelig mye bedre hadde jeg lest de for to måneder siden. Det eneste rådet jeg tok til meg, var at det ble anbefalt å ikke trene noe nevneverdig de siste tre ukene. Flaks.

Lag deg en skikkelig spilleliste
Her var jeg faktisk forutseende nok til å lage en ny spilleliste med ikke bare sanger jeg var møkk lei fra før. Det går mye i Justin Bieber når jeg er på tur. Dagens liste var intet unntak.

Er du ikke glad i å løpe med headset? Først av alt: Freak.
Videre, joda, du blir jo underholdt på veien. Langs hele ruten var det nemlig satt opp ulike musikkstasjoner. Her følger en liste over utvalgte deler av musikkprogrammet, slik jeg husker det:

• Kirkekor 
• Klassisk piano
• Frelsesarmeens musikkkorps
• En Shrillex-spillende DJ
• Et random bæljeband bestående av bare trommer

Jeg har ikke så mye mer å utdype utover dette.

Spis en dugelig frokost
Jeg spiste så ferdig frokosten min. Jeg har ikke et kosthold verdt å blogge om på noen som helst måte. Rådet mitt for dette punktet er derimot å ikke bøtte nedpå med to kanner av den svarteste teen du eier. Sikre kilder skal ha det til at det ikke bare dehydrerer kroppen, det gjør også at man må ha to toalettpauser på vei ned til Rådhusplassen før løpet begynner. Heldigvis var jeg så opptatt av å bare bli ferdig med hele greia at jeg bet tennene sammen under selve løpet. Alvorlig talt. Retrospektivt kan jeg innrømme at det var litt korttenkt.

Finn deg en løpepartner
Uansett, jeg brettet sammen bladet, skiftet så og tråkket nedover mot sentrum. Leverte inn posen med en tørr genser og vann til de som skulle passe på den, og stilte meg ved start. Foran meg sto Kronprins Haakon, og jeg innbilte meg at han neppe kunne være i så mye bedre form enn meg, han heller. 

Hallo, 40 år og rikskjendis liksom? Jeg ble så starstruck at jeg ikke tenkte på å finne en jente på min egen alder og størrelse jeg kunne legge meg bak for å følge med på hvordan jeg lå an. Startskuddet gikk, og jeg så ikke noe mer til Haakon gjennom hele løpet (eller etter for den saks skyld). Aftenposten kunne senere fortelle meg at han klokket inn på 1.49, som var seks minutter før meg. Det er greit nok.

Hold et levbart tempo
Vi Venåser har historisk sett få ganger vært sprintere. Vi er snarere kameler som bare går og går og går uten å egentlig skjønne at vi burde være slitne. For å gi et eksempel, en 200 meters sprint tar knekken på meg, 10 kilometer jogg er en lek jeg gjerne tar før frokost. Jeg løp hele strekningen, bortsett fra akkurat bakken ved Botanisk Hage. Jeg vet av erfaring at den bakken er ganske grufull, dessuten hadde jeg fått en banan. Det var også her jeg oppdaget at jeg muligens holdt på å få et gnagsår, og at det bare var latterlige skarve fem kilometer igjen.

Tjen deg inn tid på innspurten
Fordi jeg er en treiging av hva løping angår, var ikke sluttiden noe jeg hang meg så mye opp i, helt til det var nettopp bare fem kilometer igjen. Det er mulig det bare var slik jeg så det, men det var nå folk begynte å sakne farten. Det så ut som de hadde det tungt. Fem kilometer og nedoverbakke? Jeg satte opp tempoet. Herlighet, jeg mener selv jeg spurtet nedover Karl Johan. Der hvor andre trodde at de løp, men regelrett gikk inn målstreken, sprintet jeg de siste par hundre meterne til mål, irritert over at det var andre tilstede.

Som nevnt, kroppen min er ikke laget for sprint. Rett over målstreken sjanglet jeg meg inntil et gjerde og satte musikken min høyt nok til å overdøve Vangelis fra lydanlegget. 

Jeg løp inn 21 kilometer på 1 time, 55 minutter og 39 sekunder. Ikke verst. Jeg fikk en tåpelig medalje rundt halsen jeg skulle ønske var en snickersbar i stedet.

Jeg kjøpte både lakris og koreanske topokki før jeg gikk hjem og sov i tre timer. Det er viktig å premiere seg selv.

[Om oslonetter.]

Vi hadde faktisk sittet store deler av kvelden og snakket om hvor utrolig farlig det er å være jente i Oslo når det er mørkt og sent og man er ute og går om kvelden. Hvem som helst kan jo hoppe på deg. Teoretisk sett er man fritt vilt. Kameraten til venninnen min var blitt slått ned i helgen. En annen hadde funnet en jente i en bakgate, også hun slått ned. Hele byen var med full av gærninger, men vi var alle tre svært prinsippfaste på at vi aldri skulle være redde. Oslo skulle være trygt. Ferdig snakka.

Det var allikevel realitetens bitre ironi som gjorde at jeg nå ikke bare hadde hatt en halvskummel kar gående parallelt med meg hele Sofienbergveien, han hadde også fulgt med meg videre inn i bakgården min. Den som egentlig er ganske mørk. Videre, helt inn til min oppgang. Det var så usannsynlig at jeg faktisk ikke en gang gadd å bli redd. Jeg ble snarere irritert. Kvelden hadde vært altfor lang og slitsomt til at jeg orket det der.
 
Jeg ble stående et par meter unne og fikle med mobilen min, mens jeg halvhjertet lette etter nøklene mine. Han gikk opp trappen og prøvde åpne døren. Den døren som alltid er låst. Han så på meg og spurte om jeg hadde nøkler. Jeg nappet den ene øretelefonen ut av øret, før jeg spurte oppgitt hvem han skulle til. Som om jeg vet hvem noen av naboene mine er.

- En kamerat.

Jeg trodde ikke på han, og han skjønte det. Jeg begriper faktisk ikke hvorfor jeg selv ikke da begynte bli litt nervøs. Her kunne jeg jo lett og enkelt bli slått helseløs. Ingen ville funnet meg før morgenen etter. Voldtektsalarmen jeg fikk til jul i 2011 lå i en veske på loftet. Jeg har aldri en gang sett en pepperspray. Hadde det blitt basketak, hadde jeg tapt den kampen lett. I stedet for å kaste fra meg alt og løpe, svarte jeg faktisk at da fikk han vær så god prøve å ringe på ringeklokken. Han lot som om han gjorde et forsøk. Irritasjonen min steg faktisk ytterligere. Han lurte på om jeg bodde her. Jeg sa ja, og dro frem mine egne nøkler. Han tok et skritt mot døren etter at jeg hadde passert, hvor jeg så ga ganske tydelig tegn til hvor langt unna jeg ville ha han.

- Du får ringe han kameraten din, du.

Jeg ga han et skjevt smil mens jeg lukket døren markant bak meg.

[Om å bli slått i ansiktet med sin egen sko: japansk rasisme.]

Japan er kjent for mye rart. Blant annet er japanere kjent for å bare like andre japanere. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg er som regel ganske kul i Japan, men man er ikke godkjent med mindre man faktisk har japansk blod i årene. Etterkommerne etter koreanerne som kom til Japan for snart hundre år siden blir eksempelvis fortsatt diskriminert. Det kan ofte være umulig å se det på dem at de er etnisk japanske, mange er enten ikke klare over det selv, eller velger å skjule det, da det kan skape vanskeligheter for dem både i jobbsøkningsprosesser eller når de velger seg livspartnere. Sannheten er at befolkningen er så gruppeorientert at det ville skape kaos om ikke alle gjorde nøyaktig som de andre. En utlending vil umulig kunne gjøre som alle andre, og da er det like så greit å unngå å ha noe med de å gjøre, for å kunne opprettholde harmonien.

Som hvit i Japan merker jeg strengt tatt ikke så mye til dette. Det er vanskelig å sette seg opp et sosialt nettverk med mange japanere, men det kan for min del være like fullt fordi det er en språkbarriere. Dessuten er jo nordmenn hjemme tidvis vanskelige å bli kjent for nye landsmenn også, har jeg blitt fortalt.

Allikevel har jeg to historier jeg vil fortelle om angående dette temaet.

Den første handler om da noen venner og jeg var på tur til Fukuoka. Fukuoka er en ganske stor by, faktisk den største på Kyushu, øya jeg bor på. De som bor der er derfor mer vant med utlendinger enn i Oita, hvor jeg fortsatt skaper en del blest hvor enn jeg befinner meg. Vi var ute i barstrøket en av kveldene, møtte på et par japanere, og ble dratt med inn på et utested, hvor vi ganske fort ble kongene og dronningene av dansegulvet. Det var kjempegøy. Vennene mine gikk inn på naborommet for å røyke, og jeg ble stående alene, da fire japanske hip hop gutter kom bort til meg. Den kuleste av de satte hatten sin på hodet mitt. De klarte å få meg inn i et hjørne, hvor de tydeligvis skulle ha en dansekonkurranse. Det skal nevnes her at jeg ikke akkurat er verdens flinkeste til å danse. Sant og si har flere hevdet at jeg danser som stratoskua i reklamen. Det er nok dessverre ikke så langt fra sannheten. At jeg hadde på meg flipfloper gjorde ikke at prestasjonen ble spesielt bedre. Jeg sparket dem derfor av meg inn i et hjørne. Guttene var rågode. De gjorde freezes og headspinns og en del andre ting jeg ikke kan navnet på. Jeg sto i midten av danseringen og fikk ikke lov å komme ut, men det var greit. De var kule. Vi lo. Jeg tror jeg lo mest. Hele situasjonen var så absurd. Allikevel, plutselig oppdaget jeg at gutten som ga meg hatten hans tok opp skoene mine. Før jeg visste ordet av det, slo han begge sandalene i ansiktet mitt, en på hvert kinn.

La meg gjenta dette: Jeg blir slått i ansiktet med mine egne sko.

Det var ikke spesielt hardt. Jeg fikk ikke vondt. Allikevel, sko er noe av det laveste og skitneste i Asia. Sko i ansiktet er ufint i alle kulturer så vidt meg er bekjent, og ihvertfall i Japan. Jeg ble selvsagt sjokkert. Mest av alt fordi det i løpet av noen snaue sekunder plutselig gikk opp for meg hvor hvit jeg faktisk er i dette landet. Jeg hører ikke til her, noe jeg ofte glemmer. Dette er når alt kommer til alt deres land. Jeg valgte derfor å ta av meg hatten hans, og legge den i hjørnet hvor skoene mine før hadde stått. Guttene gikk og leken var over.

En stund senere, etter at vennene mine var kommet tilbake, kom også gutten med hatten tilbake. Han ville danse mer. Jeg ga han fingeren, og han forlot utestedet like etterpå. Da vi dro kom en av vennene hans løpende etter oss, sannsynligvis flau på vegne av kameraten, bukkende inn i heisen og helt ut på fortauet. "Takk for at dere kom."

Jeg tror det verste sjokket faktisk var at jeg aldri hadde følt meg mer som en utlending. Det ville aldri skjedd med en Michiko eller en Yukiko. Det skjedde meg fordi jeg var hvit og han ville markere territoriet sitt.

Den andre handler om sykling, og er et litt mer typisk hverdagsproblem for min del. Japanere er verdensmestere i å følge regler, sannsynligvis fordi det er fatalt med en gang det ikke er regler å følge. På vei til skolen pleier jeg å sykle på en sykkelsti langs elven. Veien er bred nok til at det skulle gå greit når syklister passerer hverandre. Den er allikevel ikke bred nok til at tre japanere kan sykle ved siden av hverandre mens de sender tekstmeldinger med den ene hånden og snakker i telefonen med den andre og jeg skal passere. De svinger aldri til siden slik at jeg kan få komme forbi. Aldri. Ikke om jeg kommer gående heller. Opptil flere ganger daglig må jeg stanse eller kjøre ut i grøften fordi de rett og slett ignorerer at jeg er der. Regner det, blir jeg som regel tvunget til å måtte sykle i samtlige vanndammer. Jeg har snakket med flere venner om dette fenomenet. De med asiatisk utseende har aldri opplevd det, og blir overrasket når forteller om det. "Jeg trodde japanere likte vestlige" pleier de å si. Og det er også min oppfatning. Det er derfor dette er så rart. Andre vestlige har bekreftet at de har hatt de samme opplevelsene.

I forrige uke var jeg i Hiroshima. En morgen jeg var ute og jogget kom en syklist mot meg. Jeg løp på et ganske smalt fortau langs ved en bilvei. Plutselig ser jeg en syklist i det fjerne. Jeg sakner ned farten. Hun tråkker på. Vi kommer nærmere og nærmere. Jeg har praktisk talt stoppet, jeg har nemlig innsett at det er virkelig ikke plass til oss begge på fortauet med mindre hun også tilpasser seg. Det gjør hun ikke. Rett før hun er i ferd med å kræsje i meg, ser jeg meg derfor nødt til å hoppe ut i veibanen. All flaks i verden gjorde at det ikke var biler der akkurat da. All uflaks i verden gjorde allikevel slik at jeg hoppet feil og endte opp med et skikkelig mageplast på solvarm asfalt. Dama saknet farten. Hun hørte at jeg falt. Hun må ha hørt hylet mitt. Hun snudde seg, så at jeg lå nede, men allikevel valgte hun å kjøre videre.

Full av skrubbsår, blod og sand fikk jeg karret meg til en McDonalds i nærheten. Som alle andre McDonaldser i Japan var også denne full av videregående elever i uniform som gjorde lekser, til tross for at det nå er sommerferie. Jeg vet ikke helt om jeg hadde forventet noen videre sympati, men jeg hadde ihvertfall ikke forventet at de skulle le av meg. "Haha, se på amerikaneren".

Jeg har følt meg kulere.

Det er rart. Jeg har bodd i Asia i fem år nå. Jeg føler at er det noe jeg virkelig kan, så er det nettopp det. Allikevel, full integrering vil være umulig. Det skal sies at de japanske vennene jeg har har blitt like sjokkerte som meg. Dette er jo en del av deres kultur de, som japanere, ikke kjenner til. Jeg ler litt av det, for i det store og hele er jo de aller fleste hyggelige og synes det er staselig når de ser meg. Jeg er blitt tatt godt i mot, men overnevnte opplevelser har vært tankevekkere.

[Om å overvinne angsten.]

Første gang jeg sto på slalåm var jeg seks år. Det er sannsynligvis den mest traumatiske episoden i hele min barndom. Jeg skal ikke legge ut hele historien i detalj, dette skal ikke handle om ski. Jeg liker å stå på ski. Jeg kan allikevel nevne såpass at midtveis i historien dukker det opp et par brukne ribbein. De er ikke mine, men en voksen manns, og det var helt klart min skyld. At historien likevel ender godt, skal pappaen min ha all ære for. Pappaen min er nemlig en smart kar riktig så ofte. Noe av det smarteste han har gjort noen sinne, tror jeg allikevel var da han bestemte seg for at skiangsten ikke skulle sette seg i meg, og dagen etter den mest traumatiske dagen i mitt liv, dro han meg grytidlig opp om morgenen, og vi sto i barnebakken hele dagen.

Moralen er at om du redd for noe, skal du møte frykten til det ikke er skummelt mer.

Dette tenkte jeg på da jeg satte meg inn i bilen i dag. Som nevnt, jeg hater virkelig å kjøre bil. Jeg hater å rygge, jeg hater å kjøre i oppover bakke, jeg hater å stoppe i veikryss, og jeg hater mest av alt å parkere. Om jeg skulle oppdage at den fremtidige Mannen i Mitt Liv ikke kjører bil, da vil det derfor ikke være Mannen i Mitt Liv stort lenger. Parkeringsboten på tirsdag var derfor alt annet enn motiverende for mitt liv on the road. Jeg sverget dyrt og hellig på at dette var en risiko jeg aldri skulle løpe igjen, og la sertifikatet på hyllen.

I dag angret jeg, for såpass selvinnsikt har jeg. Det var jo litt tåpelig å ta en slik avgjørelse. Jeg insisterte derfor på at jeg skulle kjøre søsteren min, da hun sa hun skulle levere noen ting til en venninne. Jeg er jo verdens beste storesøster.

Det gikk fint. Ingen bøter på veien til, jeg fikk parkert i verdens største innkjørsel og hjertetakten hadde nesten sunket til normal rytme igjen, da vi skulle kjøre hjem igjen. Bilene i innkjørselen sto veldig nærme. Plutselig sto det en telefonstolpe nesten midt i veien, og det var liksom søppelkasser og postkasser overalt.

Tine: Hmm. Tror du jeg klarer å svinge ut av denne oppkjørselen her?
Benedicte: Vil du ha et ærlig svar?
Tine: Er det ikke noe hyggelig kan du i grunn la være å svare.
Benedicte: Ok.
Tine: Så?
Benedicte: ...

Det er fint når du har familiens støtte i ryggen.

(Det gikk bra.)

[Om stakkars meg.]

Å. HERRE. GUD.

Så langt har 2011 vært et skikkelig drittår. Det nytter ikke komme og si at karma lønner seg, for aldri har jeg oppført meg bedre, og aldri- jeg mener seriøst ALDRI - har verden jobbet meg mer i mot. Aldri aldri aldri.

Kort oppramsning av kjipe ting som har skjedd meg:

1. januar: Oversvømmelse i garasjen. Jeg er alene hjemme og er i sjokk, før jeg kommer på at jeg har en rørleggerkamerat som ikke bare vet hvordan jeg får skrudd av vannet, han kan også fortelle meg hvor kranen jeg skal skru av er. Det var tydeligvis han som hadde satt opp systemet. Allikevel fører dette med at på den første dagen i året må jeg koke vann i vannkoker og vaske meg med klut, fordi alt varmtvannet er brukt opp.

2. januar: Foreldrene mine kommer hjem og oppdager at det ikke er bare garasjen som er oversvømt. Skoboden bader også i vann. Det er i det store og hele mest mine sko som flyter frem og tilbake i vår nyanlagte private innsjø. Mine sko er som regel kjøpt i Kina og på Taiwan, og tåler derfor egentlig ikke svømmeturer noe særlig.

3. januar: Jeg bruker Itouchen min som vekkerklokken. Tror du den funker? Nei. Jeg forsover meg selvsagt de tre påfølgende dagene fordi Apple nekter å være behjelpelig med problemet. Mobilen min har selvsagt ikke en alarm som virker mer enn kanskje én gang i uken. Dette er selvsagt tilfeldig hver eneste gang, og trenger ikke nødvendigvis være på de dagene den er innstilt på å ringe.

8. januar: Jeg oppdager at deler av alkoholforådet mitt er forsvunnet. Jeg banner mye, for jeg vet det ikke er jeg som har drukket det opp, men det er jo ingen andre heller i følge dem selv, og når ingen synder er tatt, kan ingen gjøre opp for det.

10. januar: Det vi har tatt for å være en ganske overdreven influensa viser seg å være ganske alvorlig og pappa blir innlagt på sykehus uten at de helt vet hvorfor han er kjempesyk. Dagen etter er han enda verre og blir hasteoperert. Uken etter kan kun beskrives med verst. Guttene kommer hjem på besøk og status i hjemmet er i det hele tatt ganske så kjipt før pappa etter to uker heldigvis blir i så fin form at vi kan ta han med oss hjem igjen.

22. januar: Jeg tenker at nå har jeg vært den gode hjemmeværende datteren mer enn kjempelenge og at det er på tide å se venner igjen. Modern er helt enig og ønsker meg vel avgårde, klokken syv lørdag kveld. Det er nå jeg oppdager at flere deler av alkoholageret jeg har klart å hamstre opp etter en semihvit november og desember er forsvunnet. Jeg vet at det ikke er jeg som har drukket det opp, og kaster beskyldninger over en lav sko, uten at synderen blir funnet nå heller. Jeg vet ikke hva som er mest frustrende med å bo hjemme, at det er for sent å kjøpe øl klokken syv på en lørdag, eller at alt foreldrene mine har å tilby som kompensasjon er det gode rådet om at jeg burde finne et bedre oppbevaringsted.

24. januar: Jeg arvet mobilen til søsteren min etter at den forrige jeg hadde valgte å takke for seg. Den fungerer helt fint, til jeg oppdager på mandag at grunnen til at jeg ikke har fått meldinger på en hel uke, er at den har tydeligvis vært full av meldinger uten å si fra til meg. En rask sjekk bakover i innboksen viser at dette har skjedd flere ganger uten at jeg har vært klar over det. Livet er jo litt mer spennende for oss eiere av mobiler som kun tar i mot meldinger en dag i uken. Problemet er at jeg ikke søker denne spenningen i hverdagen.

25. januar: Jeg får min første parkeringsbot. Om noen skulle lure på hvordan de skal bli kvitt 700 kroner har jeg en varm anbefaling: Parker på høyre side for inngangen til Rimi i Sandvika. Det nytter ikke at du har en parkeringslapp, at du har vært inne i nøyaktig fire og et halvt minutt, eller at du bare har gjort gode gjerninger hele dagen, som å gå tur med den syke pappaen din fordi du er redd for at han ikke kan gå hjem selv, lage middag til familien, ta med deg søsteren din på hundebesøk (selv om du ikke liker dyr) til en venninne, og til slutt face en av dine største frykter- kjøre bil, slik at du kan handle mat til familien din.

Nå holder det.

[Om det neste punktet på merittlisten.]

Først så var det en tilfeldig utfylling av tidenes lengste arbeidssøknad en svett dag i juni i fjor, med Partner in Crime vrakliggende på sofaen min i Beijing. Deretter var det nervepirrende venting, før det plutselig dumpet inn en invitasjon til intervju i innboksen min i oktober, og deretter det mest ekstravagante jobbintervjuet jeg sannsynligvis kommer til å være på i mitt liv og sannsynligvis ditt også.

(Hvordan våger jeg å insinuere? Hvor mange jobbintervjuer har du vært med på hvor NRK var der, og den fremtidige arbeidsgiveren leide inn en hel liten strykerkvartett? Tenkte meg det, ja.)

Og deretter måtte jeg vente en hel måned til. Og så begynte papirstyret. Men nå er den delen over! Nå er visumsøknad levert inn, arbeidskontrakt utfylt og innsendt, vaksiner påfylt (så gammel er jeg blitt, altså), hybel oppsagt, flytting av eksamen klarert, permisjon for neste semester innvilget, og førerprøve bestått.

Dagene nå er mer enn lange nok, og består stort sett av altfor mye lesing og oppgaveskriving i hytt og gevær, men vet du hva, det er faktisk helt greit. Jeg vet nemlig at om under en måned flytter jeg til Shanghai for å jobbe på verdensutstillingen Shanghai EXPO 2010!

(Det er nesten så jeg hikster av fryd, her jeg sitter, mutters alene på biblioteket.)

Phew! SHANGHAI BABY!

[Om en ikke fremtidig treningsnarkoman.]

Jeg hadde vært på G-sport og ikke en gang giddet legge skjul på at joggeskoene kun ble innkjøpt fordi jeg ga etter for treningspresset jentene mine hadde utsatt seg for. Jeg kjøpte de fineste skoene i hele butikken, mest for å imponere de som spise sekkevis med potetgull, popcorn, og sjokolade på en daglig basis, men allikevel så ut som vandrende tran-reklamer hele gjengen. Nå sto jeg der, utenfor Moldehallen, og følte meg som den minst kule personen i verden. Klagesangen min over at jeg allerede hadde fått gnagsår, at t-skjorten var for liten, og sokkene våte av sludd-dammen jeg hadde tråkket i, ble glatt overhørt. Nå skulle vi jo kose oss og ha det gøy. Som Frk. Harstad sa mellom to tygg av en snickersis, vi ska jo på træning, før hælvete.

La meg forklare saken en gang for alle. Det er mange år siden trening sto som et høydepunkt på timeplanen min. Jeg er glad i å lese, se på film, drikke te, og spille kort. Jeg tar buss eller t-bane når jeg er på ferie og går langt. Backpacking og speidertur skjer med koffert. Trening er forbeholdt byturer, og etter at jeg flyttet hjem fra Kina, er det blitt kuttet drastisk ned på det også. På fredag hadde det derfor gått så langt at jeg var stiv i beina etter fem timer på jobb. Da jeg skrev under treningssenterets kontrakt på det jeg ser godt vil bli Moldehallens beste støtteordning for deres del, spurte jeg derfor om de solgte treningsglede også. Mannen bak kassen så totalt uforstående på meg. Han hadde tydeligvis gått tom for femten år siden.

Så gikk vi inn i garderoben. Det slo meg at treningssentere i grunn er noe av det dummeste og mest geniale oppfunnet i hele verden. Det er ondeste av alle sirkler, og så altfor mange sjebnehistorier forbundet til at det faktisk burde være lovlig. Der sto vi, nesten førti damer i våre beste aldre (15-60) og skulle svette oss halvt fordervede fordi vi led av samme sykdom: lyst på sjokolade. Hadde vi bare droppet å sponse Freia-eierne så jevnlig hadde vi nok ikke stått der, noen av oss. Det var så forbannet teit at det ga meg lyst til å forsvinne ut døren før vi i det hele tatt hadde begynt.

Da jeg kom inn i treningssalen sto en smekker liten, og altfor solbrun sak foran oss og messet om at vi som var nye, ikke burde bruke mer enn én kilosvekter, da vi sannsynligvis ikke kom til å kunne gå i morgen uansett. Body Pump var ikke for pyser. Jeg fnøs, og satte selvsagt på to kilo, kun på trass. Pokerjenta ga meg et fortvilet blikk for å advare. Jeg la vektene forsiktig tilbake igjen.

Etter fire minutter innså jeg at det var noe galt med klokken. Det hadde da strengt tatt gått en halvtime.
Etter et kvarter lurte jeg på om Robbie Williams "Let me entertain you" faktisk varte så lenge da jeg hørte den i forrige uke også. Noe hadde skjedd på veien.
Etter en halvtime bannet jeg for meg selv over at jeg hadde glemt å ta av sølvarmbåndet mitt. Det hadde vært deilig å kunne lette femti gram til.
Etter tre kvarter klarte jeg faktisk ikke bøye meg ned i skihopper-stilling. Det gikk ikke. Dessuten var det mistenkelig glatt på gulvet, og jeg lurte på hvem som hadde vært så ekkel at de hadde svettet så mye.
Da vi var ferdige med timen sa treneren vår, fortsatt uten en svettedråpe i pannen, at vi kunne legge oss ned på gulvet. Jeg kollapset som en potetsekk, vel vitende om at jeg sannsynligvis kom til å bli liggende der i hele natt.

Jeg tror det er en grunn til at tran-jentene mine ba meg skrive under på kontrakten først. Jeg skulle selvsagt tøffe meg, og sa det hørtes helt rimelig ut med en (bundet) nybegynnerkontrakt på seks måneder.

Fint og ambisiøst skal det være. Idiot. Om det vil bli en lang vinter? Utvilsomt.

[Om da Tine søkte jobb på Kinarestaurant.]

Det var vel bare et spørsmål om tid:
Tine: Ni hao. Jeg snakker kinesisk, og så lurte jeg bare på om dere trengte noen ekstrahjelp?

Kokken så seg om i det tomme lokalet.

Kokk: Nei.
Tine: Men jeg kan jobbe gratis altså. Jeg er i grunn bare interessert etter noen å snakke kinesisk med.
Kokk: Fortsatt nei. Det er ikke akkurat så veldig travelt her.

Og med det ble jeg også klar over hvor tomt lokalet faktisk var. Det var ingen der.

Da venninnen min og jeg kom ut, sa hun oppmuntrende til meg at det sikkert fantes flere Kina-restauranter i Molde. Jeg så nedover Storgaten, som utgjør Moldes sentrum. Tvilsomt. Allikevel fant vi faktisk en Kina-restaurant til et stykke ned i veien. "Hong Kong-palace" sto det på et stort skilt. I Hong Kong snakker de kantonesisk, sa jeg, men tenkte at det ikke skadet å forsøke. Vi tråkket opp alle de tusen trappene til toppen hvor det lå, og gikk inn.

Tine: Hei, snakker dere mandarin?
Kelner: Nei.
Tine: Det var dumt.
Kelner: Jeg antar det.

[Om kunsten å være optimist.]

Kvelden i går var faktisk så katastrofal at da jeg oppdaget at jeg hadde gått halve kvelden med skjørtet mitt stappet ned i tightsene mine bak, virket det så minimalt sammenlignet med alt det andre som hadde skjedd, at jeg kunne fint bare trekke på skuldrene uten det minste snev av forlegenhet.

-----

For den ene leseren som kun følger med på bloggen min for å holde seg oppdatert på K-pop, dette er forresten årets store påske-hit i Seoul.

[Om å sakte knuse isen.]

Jeg skjønte ikke hvordan det store flertall i klassen min tenkte, da de på første skoledag introduserte seg selv ved å si at de var beskjedne. Det kommer kanskje som en bombe, men jeg finner det svært sjeldent et flatterende trekk, og av hensyn til både dem og mitt eget, pleier jeg å unngå slike mennesker så langt det er mulig. Da de fortsatte med å si at de allikevel ønsket seg venner, men helst så at motparten tok kontakt med dem, kniste jeg for meg selv. Dette fenomenet hadde jeg aldri vært vitne til før.

Det har dessverre vist seg å være sant. I dag hadde tyskeren i klassen med seg sjokolade som han delte ut i storefri. Alle kastet seg over, takknemlige for at han ved denne gesten hadde klart å slå ihjel tre minutters pinlig stillhet.

Dessverre tar det ikke fullt tyve minutter å spise opp en liten sjokoladebit. Derfor, i en handling av ren desperasjon (dette har tross alt pågått noen uker), da stillheten atter en gang kom snikende, knøt jeg like så godt skjerfet mitt rundt hodet, og gjorde noen skyhøye Bruce Lee spark mens jeg fløy gjennom rommet. De fire indonesiske jentene i klassen begynte en heftig diskusjon om hvilken farge japanske kamikazepiloter brukte på hodebåndene sine, og før jeg rakk å lande etter siste hopp var det så mye bråk at læreren som var kommet inn måtte faktisk be sirkuset om å dempe seg.

Jeg stiller meg tvilende til at det kommer til å holde seg. Om jeg elsker asiatere aldri så mye, det burde være en lov mot å sette tretten asiatiske jenter i en klasse på tilsammen 18.

[Om å menge seg med de andre barna.]

Første dag på atter en ny skole. Det er den åttende skolen jeg går på siden 2003. Jeg burde ha lært nå at den beste måten å innpasse seg er å gjøre som de andre barna. Allikevel, jeg klarte ikke å si at min hovedinteresse var å være på internett. Selv om det er den største tidslukeren i mitt liv. At jeg sjekker mailen min nesten hver halvtime. At jeg alltid er pålogget. Og at alle de andre i klassen min sa det som eneste hobby.

I stedet sa jeg at jeg likte å danse.

Læreren: Klassisk, eller?
Tine: Hm. Ja, jøss. Ballett og sånt.

Skeptisk blikk fra lærer i det hun svært lite skjult avstandsestimerte leggene mine. Jeg kunne jo valgt en mer sannsynlig hobby.

[Om ulovligheter i Kina.]

Det har vært lite med oppdateringer dette året. Det er flere grunner til dette. Følgende er grunn nummer syv... sånn omtrent.

Jeg er en lovbryter. I Kina.

Noen mennesker er bare eksepsjonelt dårlige på ting. Å bryte lover er en av mine. Jeg får fortsatt angst bare jeg tenker på de to gangene jeg skulket på videregående, og den ekstra ringen jeg tok med meg fra tannlegen i tredjeklasse, som ble gjemt under sengen i frykt for at mamma skulle oppdage det. Allikevel, nå har jeg altså prestert å gjøre det store. Jeg har blitt en lovbryter. I Kina. Det har vært helt forferdelig. Det har vært netter hvor jeg har våknet, dryppende våt av svette og en konstant angstfølelse som (nesten) har tatt matlysten min. Det vil si, hadde jeg bare ikke vært i Kina, hvor mat er best alltid .

Det hele begynte med spontanturen til Sør-Kina. Vi endte opp i Hong Kong. Mitt kinesiske visum gikk ut 31. januar. Jeg dro hjem til Beijing sent 23. januar. Jeg hadde tid nok til å fornye visumet mitt. Få en visumutvidelse. Ting ville ordnet seg, til tross for at den kinesiske nyttårsfeiringen startet påfølgende uke. Trodde jeg. Ting var nemlig ikke stengt da vi feiret nyttåret i Taiwan. Jeg tok feil. Veldig feil. Så da jeg sto på skolen lørdag 24. januar, møtte jeg en stengt dør, med lapp om at de ikke åpnet før 2. februar. Om man oppholder seg i Kina uten visum får man en bot på fem hundre kroner per dag. Det er fort mye penger. Pokker, pokker, pokker, tenkte jeg, men slo meg selv like fort til ro med at det ikke var noe å gjøre med. Dessuten var Verstevennen og Partner in Crime på besøk og det hjalp for ganske mye. De er tross alt verdens beste distraksjonsmomenter om de prøver eller ei.

Ti dager senere var jeg på skolens visumkontor igjen, som fortsatt var stengt. En dame fortalte at de ikke åpnet før 4. februar. Ingen overraskelse. Er jo tross alt i Kina. Etter å ha forklart situasjonen sendte hun meg strake veien til politistasjonen, som nektet å ta i mot meg, med mindre jeg hadde med meg huseieren min. Passet mitt kunne de derimot godt ta. Det begynner i det små. På en snau uke hadde jeg altså blitt både lovløs, visumløs, og passløs. Jeg ringte huseieren, og til tross for planlagt grytidlig avgang til den kinesiske mur dagen derpå, ble vi enige om å møtes på politistasjonen. Etter at han litt pinlig berørt kom bankende for å ta bilder av meg og leiligheten er han ikke så vanskelig å ha med å gjøre nemlig.

Neste morgen sto jeg på døren i det de åpnet. Herr Kang skrev under på tingene han trengte og dro hjem. Jeg fikk beskjed om å vente. Tre kvarter senere kom en amerikaner ruslende inn. Etter nok en lengre venteperiode kom en politimann inn på stasjonen, og med stram mine fikk vi beskjed om å følge med ut i bilen hans. Han hadde passene våre i hånden.

Vi kjørte langt. Og så ble vi tatt med ned i kjelleren og inn på et avhørsrom med en seng i det ene hjørnet. Amerikanerens kinesisk var omtrent på nivå med en saus. "Wååå buuu zhirrrr dao zhångwen." Meh. Det ble derfor fort tydelig at nok ville være jeg som måtte stå for snakkingen for oss begge, men det var greit for det viste seg at vi begge var skyldige i nøyaktig samme sak. Etter en stund om tre politimenn inn. De var heldigvis hyggelige. Vi snakket om at norsk laks var bedre i Kina ("Selvfølgelig! Hvorfor tror du jeg har flyttet hit?"). At luen min var fantastisk kul ("Det er Verstevennen som har laget den, men du kan få den om vi kan se gjennom på disse visumgreiene? -Nei."). At mobilen min var dårlig fordi den er kjøpt i Taiwan, at jeg leste navnet mitt feil for i Taiwan blir det ene tegnet mitt lest annerledes, at det var unødvendig med så mange søsken som jeg har, og at det var tankeløst av meg å være i Kina uten visum. Taiwan er for evig og alltid en del av Kina og jammen meg burde nesten ikke Korea og Vest-Afrika vært det også. Etter en stund spurte jeg om vi ikke kunne komme i gang med det vi var der for, da mine venner satt i en tourbuss og ventet på at jeg skulle bli lovlig i Kina igjen. Joda, sa en dame som hadde sittet og sett på en data skjermstore deler av tiden.

Politi: Innrømmer du at du har brutt den kinesiske lov?
Tine: Ja.
Politi: Er du villig til å påta den straff som eventuelt vil bli pålagt deg av den kinesiske stat.
Tine: Lett.

Så printet hun ut det hun hadde skrevet, og rakte det til meg. "-Skriv under på dette."

I hendene mine hadde jeg et to siders sammendrag av mine meninger om norsk laks, en strikkelue, Ikea, håpløse taiwanske nokiatelefoner, søsknene mine, Beijing som OL-by, og alt det andre vi hadde snakket om mens vi hadde vært der. Over linjen jeg skulle signere sto det at tiltalte erkjenner seg skyldig og er klar til å motta akkurat den straffen det kinesiske politi fant passende. Omtrent. Damen insisterte på at en signering av dette skrivet ikke ville føre for vanskeligheter for å komme inn i USA, og dermed skrev jeg like så godt under på både amerikanerens og mitt eget.

Dernest ble vi tatt med til enda et kontor. Det offisielle visumkontoret i Beijing. Det er langt unna. Amerikaneren og jeg ble plassert i et hjørne med et ark og en kulepenn hver. Vi måtte skrive vår egen politierklæring. På kinesisk.

Og jeg som ikke har skrevet tegn omtrent på en måned. Etter en betydelig lang stund hadde jeg knotet ned tre hundre tegn. Alt måtte forklares på nytt, for politiavhørsreferatet var selvsagt ikke sendt over til visumkontoret. Jeg var svært takknemlig for alle avistimene jeg hadde slitt meg gjennom, for det gjorde at jeg at jeg hadde lært å skrive kort og konsist nok. En politidame kom bort for å se hvordan det gikk med oss, for vi brukte overdrevent lang tid. Hun ble mildt sagt mektig imponert over at jeg skrev på kinesisk, og dro den opprinnelige mannen som passet på oss bort for å vise han.

Han lo lenge, før han sa han hadde tullet. Hadde ikke regnet med at vi kunne skrive såpass. Det hele var så utrolig teit at vi ble sittende å le, før de skrev ut advarsler til oss begge to. Jeg slapp unna uten å måtte betale noe som helst, og fikk visumutsettelse i hele ti dager.

Lettet løp jeg ut til den ventende bussen, og så dro vi til muren. Fire timer forsinket.

[Om den foerste uken med ferie.]

Det har skjedd saa sykt mye den siste uken. Alt paa impuls og ingenting har vaert planlagt. Jeg skulle jo egentlig vasket leiligheten, sovet ut eksamensvaaketimene, og gjort klart til jentene mine kommer til Kina paa loerdag. I stedet er jeg i skrivende stund paa verdens mest shabby internettcafe, i den skitneste bygningen i hele Hong Kong. Jeg har vaert paa en trettito timers togtur fra Beijing til Xiamen. Ti timers bussstur fra Xiamen til Shenzhen. Xiamen er den fineste byen jeg har vaert i i hele Kina. Om Shenzhen har jeg ikke annet aa si enn at de har de fleste horene, og en turistattraksjon som heter Minsk World. Men det er greit for jeg er paa en real guttetur. Med paa reisen er det to tyskere, koreaneren med hatt, og inntil vi dro til Hong Kong, en kineser, siden kinesere ikke faar visum til aa reise ut. Ogsaa meg da. Det har vaert gull, og det har vaert kjempekleint (det pusher litt reisegleden med folk naar du ligger med foerti i feber og kaster opp paa et rom du deler med fem andre...), og om historiene var mange foer, saa har vi slaatt nye rekorder i randoms. Dessuten har jeg helt tilfeldig moett paa kjentfolk i gatene. Som vanlig er det altfor mye aa fortelle, men altfor knapp tid, og plass.

Jeg skal dra hjem i morgen. Kveld.