[Om Nord-Korea 1982-83 og sånn.]

Der hvor de fleste jentegjenger bedyrer at de stort sett snakker om sko, Tinder og slankekurer, vil min jentegjeng hevde at vi har en egen greie for tematikkene folkemord, diktaturer og aller helst Nord-Korea. Det hender selvsagt at vi snakker om sko og Tinder, vi og, men det er ingen av oss som keeps up with the Kardashians, og det går unektelig sport i å vite hva the Kims har gjort i det siste.

Det var derfor et tap for de av oss som ikke kunne være med på dagens lunsjseminar på universitet i Oslo, “Changes in the North Korean Cultural Policy in the 1980s.” Det er vanskelig å forklare hvor sært dette seminaret faktisk var, men om jeg oversetter fritt tittelen til "Nordkoreansk popkulturs innenriksstatus i skoleåret 1982-83 sett gjennom en østtysk students øyne" begynner vi å nærme oss. Dette var en time viet de spesielt spesielt interesserte, for å si det sånn. Folkesangtekster ble oversatt. Innhold av høytidshefter (nordkoreanske "Julehefter" om du vil") ble gjennomgått relativt detaljert. Vi nippet til solo mens vi fikk beskrevet hvordan den sørkoreanske filmskaperen Shin Sang-ok ble kidnappet av Nord-Korea, og hvordan Kim Jong-il anbefalte han nytt ekteskap med sin også kidnappede, daværende ekskone Choi Eun-hee. De tok rådet til seg og giftet seg på nytt. Her kunne vi konkludere med at Nord-Korea er gode på å formidle solskinnshistorier ut til folket.

Jeg var fascinert, og min venninne Yakitori vil jeg anta på sett og vis var det, hun og. Jeg skal spare dere for flere detaljer. Høydepunktet var klipp fra den nordkoreansk filmen Our Fragrance. Du trenger ikke se hele, men jeg anbefaler en titt på den intrikate den statlige snikreklamen for kimchi anticeptic (hva oversetter man dette til?) ved 2:50, for ikke å snakke om den rørerende omtanken som blir vist ved 15:15.

Her har du filmen i sin helhet:

[Om hvordan man ter seg.]

Til tross for at jeg virkelig drikker unormale mengder med te, jeg er ikke kresen på teen min. Det vil si, med unntak av den første koppen. Den bør være svart og aller helst av typen English Breakfast, for alle vet jo at den er best. Og den aller beste engelskefrokostteen på pose, den selger de på alle grønnsaksbutikkene på Oslos beste østkant, altså mitt nabolag. Vanligvis, i det minste. Nå som jeg er gått tom for min maxipakke, virker det som om det har vært en stopp i importen. Den er virkelig ikke å oppdrive. Her om dagen var jeg innom butikk nummer X i femte, selv da uten hell. At denne typen te av en eller annen grunn ofte har kyrillisk skrift på seg i tillegg, gjør at jeg bevilger meg litt lenger tid enn denne letingen fortjener, i et desperat forsøk på å finne den rette. Jeg var der en formiddag, og butikkeieren var derfor mer enn behjelpelig.

Butikkeier: Kan jeg hjelpe deg?
Tine: Ja, jeg vil ha English Breakfast tea. På pose.
Butikkeier: Hva med denne?

Han holdt opp riktig merke, men av typen kardemomme.

Tine: Det er kardemommete. Jeg vil ha frokostte.
Butikkeier: Jammen denne er veldig god.
Tine: Det er ikke den jeg vil ha.
Butikkeier: Nei vel, hva så med denne?

Nå dro han frem en te av russisk opphav, men med masse sitroner på bildet.

Tine: Er det English Breakfast?
Butikkeier: Neppe. Men den er veldig god.
Tine: Jeg skal ha English Breakfast. Og bare det.
Butikkeier: Å ja. Hva med denne?

Nok en kardemommete. Denne gangen tyrkisk.

Tine: Nei, det er også feil. Jeg vil bare ha English Breakfast. I poser.
Butikkeier: Da vil jeg anbefale denne.

Earl Grey. Tyrkisk. Løste. Jeg svelget en luftkamel.

Tine: Nei, ikke den heller. Jeg vil bare ha English Breakfast.
Butikkeier: Ah! Men da vet jeg!

Og så forsvant han en lang stund og kom tilbake med et glass tyrkisk eplete. Sånn som bare er sukker og lite annet.

Tine: Nei, den er absolutt ikke i nærheten, dessverre.
Butikkeier: Hva med denne da?

Han rasket vilkårlig ned nok en boks med kardemommete fra hyllen. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange typer kardemommete. Dette gikk jo over alle støvleskaft.

Tine: Nei, du jeg tror jeg skal gi meg nå, jeg.
Butikkeier: Denne drikker jeg mye. Akkurat det du vil ha. Det er English Breakfast.

Og så ga han meg en boks med grønn te med bare kinesiske tegn på. Det kan jeg heldigvis lese selv. Så da gikk jeg hjem.

[Om nettdating.]

Pappa ringte meg her om dagen. Han ba meg finne ut av livet mitt. Selv ikke jeg ble noe nevneverdig yngre med årene, sant og si var den tiden som ung allerede forbi. Nå måtte jeg ta i mot et velment råd fra en som har levd i nesten seksti år. Her var det bare å innse at jeg ikke hadde lang tid igjen hvor jeg kunne satse alt av sjarm og personlighet på at noen fortsatt vil ha meg allikevel.

(Kort oppsummert. Det var en ganske lang samtale, og det kan hende noe er tatt litt ut av sammenheng.)

Når din far kommer med slike velvalgte ord, da er det bare å gå til handling med det samme.

Jepp. Jeg bestemte for å høre det jeg ville høre, og opprettet så en profil på EliteSingles - for oss single som har litt høyere forventninger.

Et sympatisk trekk ved elitesingles jeg bet meg merke i med det samme, er den harde utsilingen de driver med fra første stund. Her er spørsmål 2: Bekreft ditt eget kjønn, og så deretter det kjønnet du er ute etter hos din partner. De vil jo ikke ha en vinglepetter som ikke er sikker i sin sak.

Videre fulgte en rekke spørsmål hvor jeg ble oppmuntret til å be venner om hjelp om jeg var usikker. Jeg skulle svare så ærlig som mulig. Her var det et tydelig ledende spørsmål til hvorvidt du anså deg som mest booksmart eller streetsmart. 

Men så skjedde brått dette som gjorde meg en smule forvirret. De rådet meg til å ha et åpent sinn. "Ikke gå inn i partnersøket med et bilde av en feilfri partner." Om jeg ikke skal forspeile meg en plettfri partner, hva er da poenget med elitepartner? Jeg var mildt sagt svært forvirret.

Herfra ble det ganske komplisert. Etter del 6 ser det ut til at man prøvde hinte om at jeg ikke var elite nok? Jeg ble ihvertfall anbefalt å møte mennesker i min egen hverdag også. Elitesingles skulle ikke erstatte mitt "virkelige liv." Det er fint de legger alle kortene på bordet, men allikevel.

Jeg skal ikke kjede deg for mye med alle spørsmålene som kom, for de var mange, gikk på personligheten min, og var svært dyptgående. Det er i ettertid fint å vite at vennene mine kjenner meg så godt som de gjør, og ikke la noen ting i mellom da jeg ba om et anslag hvor jeg burde stille meg på skalaen.

Vel inne og ferdig med alle de kjedelige spørsmålene, kom altså sjokk nummer to: For å se bilder av de andre elitesinglene, må man oppgradere til premiumabonnement. Jeg følte det var litt i meste laget og var skuffet over at de ikke bød på noen smaksprøver overhodet. Det ble derfor aldri til at jeg skrev noe mer om meg selv enn disse utfylte spørsmålene. Alt mot forsvant fra meg og jeg glemte passordet i det jeg la fra meg telefonen.

Men, glemt betyr ikke gjemt. I løpet av en uke har jeg mottatt...

• Tilsammen 33 mailer fra EliteSingles (å neida, jeg har ikke glemt dere!). 
• Seks lister med partnerforslag. 
• Syv besøk på profilen min. 
• Seks bildeforespørsler. 
• Tre mailer om at et av mine partnerforslag har lastet opp et bilde. 
• Én mail om premium-plussmedlemskap til redusert pris. 

Jeg har allikevel mine tvil om hvorvidt mannen i mitt liv befinner seg på EliteSingles.

[Om å komme feil antrukket.]

Det begynte med at en venninne av meg inviterte meg på kino. Det var en slags premiere sa hun. Vi skulle få noe bobler og filmsnacks. Digg, tenkte jeg. Skyndet meg hjem etter jobb for å skifte til noe litt mer komfortabelt. Det er jo ikke så innmari viktig å være noe nevneverdig stilig når jeg skal sitte i mørket. Jeg dro på meg businessoutfiten (det vil si, det jeg kom hjem med den dagen jeg egentlig var ute for å kjøpe businessoutfit, altså Oslos største collegegenser og tights. Sistnevnte naturligvis ikke av den oppstrammende typen. Snarere sigen strikk og forøvrig temmelig slarkete fremtoning.). Kastet meg på bussen. Brukte altfor lang tid på å komme meg til kinoen jeg trodde vi skulle på, altså Felix. Felix var full av mennesker i dress og gallakjoler. Det var fakler utenfor. Jeg skrev en panisk melding til venninnen min om at hun måtte skynde seg. Her sto jeg i feelgood tights og gjorde alt annet enn å føle meg bra. Thanks world. 

 
Venninnen ringte meg raskt. Jeg var på feil kino. Det passet jo bra. Jeg beina videre til Victoria Kino og rakk knapt få tilbake litt av pusten da jeg igjen ble lamslått. 
 
Folkens, dette var jo premierevisningen for selve kinosalen etter at den åpnet. Sykt VIP, med andre ord. Det var rød løper og fakler derfra og til månen. Jeg så en kameramann fra NRK passere meg og han som skriver om de kongelige i Se&Hør. Om jeg ti minutter før hadde følt meg underdressed, gjorde jeg det i hvert fall nå. Inne var det liveband og canapeer og ”noen bobler” viste seg å være ”noen timer” med bobler. Alle gikk i smoking og paljettkjoler og var kjendiser. Så hadde du meg da. Fortsatt i tights. Enkelte andre var sikkert glade de hadde tatt på seg de høyeste hælene sine. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde hull mellom beina i tightsen min. Så fikk det gå at conversene var slitt. 

Her er et bilde av meg, så du kan få se det er sant.

Du kan si så mye du vil at det sikkert ikke var noen som brydde seg, eller at en som meg helt fint kan dra en sånn ting i land uten noe stress. Til det vil jeg si at det er ikke meningen å henge ut noen, men det skjedde faktisk ved én anledning at en kar som vet veldig godt hvem jeg er, totalt ignorerte meg. Jeg følte meg litt som en loser da jeg senere faktisk grep han i armen, og han fortsatte å gå forbi. Jeg er tydeligvis ikke kulere enn resten av verden.

[Om dagen derpå.]

Tirsdag kveld var det julebord for Taiwan Friendship Association. Det endte som det gjerne gjør i lystig lag med taiwanesere: Noen drikker for mye og alle synes karaoke er det eneste opplagte utfallet. Lavterskel er et temmelig beskrivende ord her. Oh Lord.

Fordi dette var på en vanlig ukedag, stengte stedet vi var på tidlig. Vi opplevde det ihvertfall slik. Natten var enda ung, og selv jeg som på ingen måte er noen nachspieldronning (nei, faktisk ikke) sa meg gladelig enig i at nachspiel var en like god idé som karaoken var. Idiot.

Jeg må vedkjenne at det (sannsynligvis) ble tålelig sent før jeg fikk slept meg hjemover. Såpass sent at jeg faktisk ikke fikk med meg at mobilen min hadde blitt med noen andre hjem, før jeg skulle sette alarmen til 05.50 og ikke hadde muligheten.

Dagen etter hjalp gode venner meg søke opp telefonen med den fantastiske appen Find my iphone. Den gode vennen, lykkelig uvitende om gårsdagens karaokeeskapader, kunne fortelle meg at mobilen befant seg i politihuset i Christian Kroghs gate.

Jeg ante ikke at det var et politihus der, men det er jo mye jeg også ikke vet, og det ga jo mening at noen hadde plukket med seg telefonen og levert den på et hittegodskontor. Jeg droppet derfor lunsjen, og dro den svært reduserte kroppen min i retning Legevakta. Kraftanstrengelsen var poengløs. Politistasjonen var ingen politistasjon. Det var UDI. Er du klar over hvor utrolig mye en person som meg skiller seg ut hos UDI? Svaret er betraktelig mye mer enn bare ganske mye, det kan jeg fortelle deg. Ingen av de hadde sett telefonen min, enda jeg insisterte på at Find my iPhone hadde sagt den var her, og hello, kan man krangle med teknologi? Jeg spurte tre personer og alle lurte på om det ikke var Grønland Politistasjon jeg egentlig hadde tenkt meg til. Nei, nei og nei.

Jeg forlot stedet ganske nedbrutt. Det var selvsagt da jeg oppdaget at åstedet for gårsdagens nachspiel var rett over veien for der jeg sto. Ugh. Seriøst. Mine damer og herrer, her har dere mitt liv.

[Om tre minutters fame.]

Kjære fire lesere. 

I all ydmykhet, dette er en invitasjon med forbehold om at du er fan nok til å være på lag med meg.

På onsdag, 11. desember skal jeg være med på Forfatterfight på Kulturhuset på Youngstorget. Jeg har skrevet en dødslang tekst jeg skal lese tre minutter av. Det er freshe premier jeg kan vinne, i tillegg til en viss heder og ære for den som bryr seg om sånt. Om du lover heie på meg, er du derfor herved invitert som publikum med alle dine likesinnede venner.

Bidraget mitt? Teksten er en sint tekst om ting jeg hater. På et punkt sovner hovedpersonen full, singel og ugravid i stjerneformasjon på baderomsgulvet etter å ha rasende skrubbet en do. Det er ikke alt som er basert på egne erfaringer, men jeg tror den har et visst underholdningspotensiale allikevel.

Inngang koster femti kroner. Da får du alle bidragene i sin helhet til odel og eie.

[Om familieshopping.]

I helgen var deler av familien min og jeg på familieutflukt. Turen bar til en av de få butikkene begge foreldrene mine er enige om at rangerer høyt på topp ti-listen over beste butikker i verden, nemlig Bauhaus. Jepp.

På Bauhaus fant Modern endelig taklampen hun har lett etter til det kombinerte værelset som fungerer både som treningsrom, gang ut til verandaen og... øh forøvrig også mitt rom når jeg er hjemme, uten at noen tar hensyn til det særlig ofte. Det blir eksempelvis nok ganske fint å få en sammenbrettbar seng fra Ikea. Uansett, Bror 2 var henrykt over gullfunnet til Modern. Dessverre er det slik at til tross for at Bror er blitt hele 23 år, er ikke sarkasmen hans noe Modern har fått helt draget på enda.

Modern: Se her, det er med feste så kan vi kan henge den rett opp i taket. Såååå praktisk.
Bror 2: Ja. Dødskult. Og så er det jo med fire forskjellige fargeinnstillinger. Det er ingenting som å pumpe litt jern i lilla LED-lys.
Modern: Hmm, det hadde jeg ikke tenkt på. Jeg vil jo ikke ha det noe annet enn vanlig lys.
Bror 2: Og rødt lys til jul! Du, tenk da, hvor kjekt det er med en taklampe som dessuten går på batterier. Her kan det trenes til alle høytider uavhengig av om vi har strøm eller ikke.
Modern: Jeg tror vi dropper den lampen.
Bror 2: Dæven. Mulighetene! Det er jo bare å kjøpe ekstra batterier. Er det en høytid som er grønn? Og forresten, kan vi kjøpe dette dusjhodet her? Det har innebygd radio.
Modern: Nå. Går. Vi. 
Bror 2: Jammen hallo, tenk deg fordelene av å ha en dusjradio. Kan jo endre stasjon når som helst! "Miley Cyrus, neeeeei, tror ikke det du."

Det ble hverken LED-taklampe eller dusjhode med radio den dagen.

[Om veien videre.]

Det har gått nesten to år. 

Enkelte har hevdet at dette er det jeg har gjort i mellomtiden:

Dem om det. Det meste har allikevel ikke forandret seg.

Jeg spiser fortsatt stort sett nudler til middag. Jeg tror nok jeg allerede har konsumert mer enn min kroppsvekt i te så langt i år, men jeg har begynt å drikke cappuccino hvis jeg skal tøffe meg. Jeg er glad i internett, men jeg ler fortsatt best av mine egne vitser. Mange av vennene mine snakker kinesisk. Jeg vet fortsatt ikke hvem som sendte meg så utrolig mange postkort i 2011. Jeg er fortsatt temmelig høylydt i lystig lag, og det er fortsatt jeg som snakker med deg i heisen, spesielt om vi ikke har møttes før. Stitch-kostymet er fortsatt det eneste antrekket jeg eier som utvilsomt passer til enhver anledning.

Noen ting har forandret seg ganske mye allikevel.

Jeg har endret poststed til Oslo, og Nishiki Machi er byttet ut med Grünerløkka. De selvpåtenkte onelinerne jeg får meg selv til å le av, deler jeg med verden i de sene nattetimer på twitter (jeg får forøvrig like få retweets som før, noe som tyder på lite annet enn at jeg fortsatt er min egen biggest fan). Jeg har begynt å jobbe. Lillesøsteren er blitt 18. Selv er jeg fylt 26. Det innebærer at jeg kan være like useriøs som før, men at jeg stadig oftere faktisk synes det er helt greit å stå opp klokken 8 på en lørdag, for å kunne jogge om morgenen og allikevel få utnyttet dagen. Selvfølgelig betyr det at jeg ikke er på randen hver eneste fredag. Muligens bare annenhver. Jeg har vært på kino helt alene. Det gjorde meg ingenting å ikke ha følge. Jeg har måttet kjøpe nye shampooflasker fordi de var tomme, ikke fordi jeg var flyttet til et nytt sted. Jeg har skrudd i min første lyspære. 

Jeg har ikke blitt døll av den grunn. Om noe, vil jeg driste meg til påstanden om at historiene mine er blitt mer utrolige. Jeg driter meg naturligvis fortsatt ut til stadighet, eller som en venninne sa, jeg lar andre mennesker fremstå bedre. La oss gi henne rett i det.

• Jeg måtte kjøpe ny flybillett hjem fra San Francisco i mars fordi flyet jeg egentlig skulle med, lettet kl 09.03, den 9/3. Da satt jeg fortsatt på hotellrommet mitt, fordi det var en tulletid. Jeg tok jo ikke 09.03 spesielt seriøst. Den estimerte reisetiden på 14 timer, var derimot det jeg antok at var faktisk avgangstid. Gjett om jeg har slått meg selv i pannen mye for den konklusjonen. 
• Jeg har kjøpt tre gardinstenger til soveromsvinduet i leiligheten jeg flyttet inn i for 9 uker siden. Den siste passer heldigvis, men det betyr ikke at gardinene er oppe enda. Det glemmer jeg hele tiden, så jeg underholder nabolaget mitt støtt og stadig med ublu bekledning.
• Jeg brukte 48 timer på å komme meg hjem fra London i sommer. Et resultatet av kombinasjonen flybrann, flykansellering, partycrashing, flystreik, svært mange flyforsinkelser, to tamponger, en tannbørste og en altfor stor t-skjorte.

*For å klarere, jeg kjenner ikke han i bakgrunnen.

Så slapp av, jeg vil påstå underholdningsverdien er her fremdeles, selv om jeg nå altså ikke like ofte blir spurt om hvilket kinesisk stjernetegn jeg er når jeg møter folk på byen.

[Om å være uheldig, eller skikkelig skuffet.]

I det siste har jeg tenkt mye på om flaks og uflaks egentlig finnes. Jeg har ikke havnet i en filosofisk avgrunn, det har mer vært en stille avveing for meg selv, hvor jeg har vurdert enkeltsituasjoner til om det bare skjedde, eller om jeg var veldig uheldig. Det eneste jeg har kommet frem til, er at jeg nok egentlig er rimelig heldig til å være så fordømt uheldig. Her skal jeg komme med en innrømmelse først som sist: Det irriterer meg, for det gjør at det egentlig ikke er synd på meg. Og jeg er tidvis svært tynget av selvmedlidenhet om dagen.

La meg nå gi et ekstremt, men sant eksempel: Skolen jeg skal begynne på om tre uker, er truet av en atomsky. Det vil si, dette er det ingen som vet helt sikkert, men Modern har gitt klar beskjed om at det er hennes potensielle barnebarn jeg risikerer fremtiden til, og det har foreløpig vært et ganske vinnende argument mot å dra i Casa del Venås. Jeg er heldig. Jeg har jo ikke blitt direkte berørt av dette i det hele tatt. Dessuten, klimaflyktning som jeg prøver å være, har jeg selvsagt valgt å søke meg selv til en skole helt i sør av Japan. Skolen har vært helt uberørt av jordskjelv og tsunami. Byen er utenfor kartet når de snakker om strålingsradius. Ikke nok med det, velger jeg å ikke dra, har jeg fortsatt tid nok til å finne på noe annet for neste semester før alle frister går ut. Før det har jeg jobber å gå til, og jeg har et sted å bo. Det er ingen personlig krise. Ting hadde ordnet seg, uten at jeg hadde måttet gjennomgå noen betydelige omveltninger. Dette er kanskje noe av det som er tyngst.

Allikevel, at Japan sliter med en svært potensiell atomreaktorkatastrofe kan for for meg ikke beskrives som noe annet enn skikkelig, skikkelig kjipt. En svært lite imponerende følelseskildring av en lingvist, men hva annet kan man si? Om det er aldri så lite min skyld- dette kan ikke sies å være uflaks. Atomkraft handler jo ikke om hell eller ikke hell.

Jeg bruker selvsagt ekstremt mye tid på nyheter for tiden. På torsdag måtte jeg ta stilling til om jeg skulle kjøpe busskort for en måned eller bare for en uke. Det ble det første. Jeg er dårlig i fysikk. Jeg skjønner ikke hvordan vann kan vaske bort byer. Det er ikke mulig for meg å forstå at flere hundre tusen er blitt hjemløse på grunn av radioaktivitet. Månedskortet ble derfor et personlig symbol på alvoret av situasjonen. Karen bak skranken hos Narvesen må jo ha undret seg over hvor slunken lommeboken min var, da jeg med tårer i øynene trakk kortet. På fredag ble avskjedsfesten på jobben min endret til en nesten-midtvårs-feiring, og jeg hadde lyst til å gi sjefen en klem da hun skålte med meg og sa, "Tine, thank God it's Friday". Det gjorde tristheten min litt lettere enn om hun hadde sagt at det var dumt det ikke ser ut til å bli noen tur. Lørdag flyttet jeg trillekofferten, som har stått på rommet mitt en måned, tilbake i boden. Det var med tungt hjerte, jeg hadde allerede begynt å pakke.

[Om store barn.]

-Hadde jeg ikke et skoleprosjekt jeg må gjøre ferdig, hadde jeg blitt med deg på jobb i morgen, erklærte søsteren min nå nylig. Jeg ble paff, og rakk ikke svare før hun ettertenksomt fortsatte,

- Jeg tror jeg vil være Kelly. Eller kanskje Angela. Hvem er du egentlig?

Jeg er redd Benedicte faktisk helt oppriktig tror at jeg jobber deltid på The Office. Det må hun gjerne fortsette å tro. Problemet er bare at det ikke er gitt ut noen selvhjelpsbøker om hvordan forklare 16åringen at det ikke finnes noen offisiell "Bring your sister to work"-day.

Jeg ga meg selvsagt ende over hvor leit det var at det ikke lot seg gjøre denne gangen.

[Om å bli 24.]

Jeg har bursdag i dag. Dette var dagen hvor søsteren min hadde laget prinsessecupcakes og te til frokost til meg (vi spiser aldri frokost sammen på hverdager til vanlig) og verdens beste goodie bag, jeg hadde en evindelige kjedelig dag på jobben, spiste sushi, og prøvde å bestille flybilletter til Oita, uten at det gikk noen vei. Jeg hadde dessuten nesten et lite sammenbrudd halveis gjennom dagen, da jeg kom på at jeg hadde glemt å lage bursdagsgelé, noe som var fullstendig krise, da gelé er omtrent det beste jeg vet. Jeg slo meg til ro med at sjokoladepudding ikke er så verst det heller. Spesielt fordi pudding heter 布丁 [pu-ding] på kinesisk, og det er alltid morsomt.

Jeg har også lært forskjellen på muffins og cupcakes: Muffins er noe man spiser til frokost, og er et helt annet bakverk, i følge søsteren min. Man får vel bare ta de unge på ordet. Og så har jeg oppdaget at den finske nasjonalsangen ikke er mummitrollsangen. Det siste var svært skuffende, dog ikke så altfor overraskende kanskje.

Å ja, og så har jeg fått nok et postkort uten avsender, men det kommer ikke ut før i morgen, fordi jeg føler de mystiske postkortene spiser opp bloggen min.

[Om familieidyll.]

Jeg hadde vært hjemme alene en uke. Det har vært vinterferie, og til tross for at jeg har vært på jobb, skal det ikke stikkes under en stol at det har vært en ferie for meg også. At familien valgte å komme hjem på lørdagen- en hel dag før planlagt, var allikevel litt hyggelig. Så hyggelig at jeg valgte å tilbringe lørdagen hjemme. Smellen de hjemmelagde (les: hjemmebryggede) bananølvaflene ga meg i forrige uke kan dessuten også gjerne sies å være litt av grunnen.

Til tross for at enkelte har hevdet det motsatte, er det helt greit å innrømme at det kan være kult å sitte hjemme på en lørdag. Det er like sant som at gutter som er trygge på sin egen seksualitet helt fint kan foretrekke å gå i rosa jentetruser med blonder uten at det trenger å bety noe som helst.

• Mens den øvrige familien dyrket VM, leste jeg en bok om Talibans herjinger i Kabul, så Kautokeinoopprøret og en dokumentar om jentesoldater i Israel. Gjett hvem som satt med headsett, og gjett så på hvem som jeg personlig mener at burde gjort det. Ordene "Kringsatt av fiender" har tidvis gått gjennom tankene mine.
  
• Vi snakket om at det er ganske rart at pappa reagerte på at noen ønsker å bo i telt, men at han ikke syntes det er det minste merkelig at noen bæsjer på pose. Enkelte vil jo hevde at det er ganske spesielt.
• Jeg besøkte mormor og snakket kjempelenge med bestefar på telefon om været.
• Vi feiret fastelavn en uke for tidlig.
• Modern viste at hun er god i yoga, og pappa snakket mye om at han vil begynne å meditere. Ihvertfall kjøpe en bok om det. Jeg kaller det konservativ new age, fordi jeg tror de ville blitt fornærmet om jeg kalte det midtlivskrise. Tolk det som du vil.
• Jeg løy til foreldrene mine og sa at lampen jeg knuste da jeg løftet vekter, knuste fordi jeg kom borti den mens jeg støvsugde. De trodde på det, og påpekte at huset var svært rent. Jeg har selvsagt ikke støvsugd i det hele tatt, men hadde jeg sagt det med vektløftingen, hadde jeg fått husarrest for å ha hatt fest. Det til tross for at det er to dager til jeg fyller 24. Denne saken ville nemlig ikke blitt henlagt som følge av bevisets stilling.
• Jeg har brukt en time på å grave en solgrop i snøen ute, bare for å oppdage at det var blitt overskyet.
• Søsknene mine har bevist at selv om de er blitt ganske store, klarer de fortsatt helt fint å rappe den ene strofen de kan av en sang sammenhengende gjennom et måltid.
• Jeg har drukket syv kanner te.

Helgen har vært, som du skjønner, svært begivenhetsrik.

[Om et lite mysterium VII.]

Jeg hadde slått meg til ro med at motivene på postkortene ikke betydde noe. Så kom dette. Noen leker med meg.

那麼好 [namehao] betyr "Så bra," i tillegg til å være den siste (og beste) delen av mitt kinesiske navn. Tradisjonelle tegn. Den oppmerksomme leser vil her kanskje bemerke at det er noe kjent med akkurat disse tre tegnene. Det er fordi det tilfeldigvis også er navnet på bloggen min.

Med dette har kortet bragt meg ytterligere forvirring. Var temmelig sikker på at det ikke var meg. Alle bevis så langt tyder på det motsatte. Bortsett fra at jeg aldri har vært i USA.

孔子曰：“生而知之者，上也；學而知之者，次也；困而學

之，又其次也；困而不學，民斯為下矣。”

Eller, for oss vanlige som ikke er helt stødige i klassisk kinesisk:
Konfusius sa, "De som er født innehavende med kunnskap er av den høyeste klassen hos mennesket. De som lærer, og slik oppnår kunnskap, tilhører den neste. De som er late og dumme, og allikevel lærer, tilhører klassen etter disse. Når det kommer til de som er late og dumme og ikke lærer - det er de mest lavstående av alle mennesker.

Dette er min blogg. Jeg kan si at jeg hverken er lat eller dum, og at jeg faktisk har klart å oppdrive meg noe livserfaring. Velger derfor å ikke tolke teksten som en pekepinn, men heller som en leveregel.

Jeg klarer ikke tyde hvor i USA dette er poststemplet. Personen skriver tvilsomt løkkeskrift til vanlig, men har brukt det på adressen min nå. I likhet med størsteparten av norges skrivende befolkning, med andre ord.

[Om det som egentlig burde vært selvforklarende.]

Gående på vei til jobben i dag, kom jeg frem til fem utrolig teite fashion statements. Jeg synes egentlig at det meste som er teit er veldig morsomt, men dette er faktisk selv for teit for meg.

1. Solbriller om kvelden. Det heter solbriller. Unntaket til at dette er teit, er nok muligens i Norge om sommeren, men altså i en svært begrenset periode av året. Eller forresten, jeg synes det er teit da også.
2. Hunder i vesker. Hunder er dyr. De skal løpe i skogen og angripe farlige menn med urene tanker som sniker seg inn på området ditt om natten. Unntaket er selvsagt om du har tenkt å spise hunden. Det er jo lov å legge en pølsepakke i vesken.
3. Sokker i sandaler. Enkelte sannheter er sant selv om det sies ofte. Unntaket er om du skulle ha kommet til skade for å miste en kniv i foten og måtte sy og gå med gips- men hvorfor skulle du hatt sokker på deg da?
4. Leggvarmere og hotpants. Ta et valg. Unntaket gjelder om du velger å ta på deg alle klærne du har.
5. Sykling i snøen. Dette er faktisk det aller teiteste jeg vet. Det er griseteit. "Å, se på meg, jeg er kjempesprek og kjempebarsk og synes det er kjempekult å sykle til jobben selv om det er kjempekaldt ute og det er kjempefarlig å sykle og det kan godt hende jeg faller og dør av det, men det er jo helt klart en risiko jeg er villig til å ta." Akkurat så teit synes jeg faktisk at det er. Dødsteit.

[Om mitt forhold til kinesisk nyttår.]

Mange tror at jeg, som den kinapiken jeg går for å være, elsker kinesisk nyttår. De tror dette er noe som jeg gleder meg til, som jeg markerer og feirer, ja, ganske enkelt noe som betyr noe for meg. De tar feil.

Jeg hater kinesisk nyttår.

Som regel snarere enn et unntak har dette vært ferien jeg ikke har villet ha. Ikke misforstå, ferie er ikke feil om det passer seg med en tur til Hong Kong eller Thailand, eller om jeg skal få besøk av min beste og min verste venn. Midtveis i januar har dette selvsagt ikke pleid å være tilfelle. Det som snarere heller har vært saken, er at jeg har elsket å gå på skolen, og kinesisk nyttår har derfor virket som verdens lengste og mest ubrukelige ferie. Jeg har allerede innsett at 2011 nok kommer til å bli det store dannelsesåret mitt. Det er dette året jeg skal utsettes for alle de prøvelsene som vil gjøre meg til et større og bedre menneske. Derfor, av alle ting jeg har klart å rote meg borti, har jeg da på uforklarlig vis ordnet meg én av de omtrent ti jobbene i Norge med obligatorisk kinesisk nyttårsferie.

Så, hvorfor skulle ikke en ukes ferie være ønskelig i år? Vel, for tiden jobber jeg med å bli rik. Korttenkt som jeg er, har jeg valgt den slitsomme, men som oftest enkleste måten, ved å ikke satse på arv og gaver. Jeg jobber. Minuset ved denne metoden er dessverre at man da ikke blir spesielt rik av å ha ferie. Allikevel har dette altså skjedd meg. En hel uke plutselig ferie er dessuten unødvendig dyrt også, for oss som har timesbetalt og ikke fastlønn.

Når alt dette er sagt, det er Kaninens år vi trer inn i nå. Fyller du i år noe som kan deles med tolv, er du kanin. Er du av den overtroiske typen innebærer dette at du i hele år burde gå med noe rødt for at ikke onde ånder skal komme og spise opp hellet ditt. Jeg fyller 24 år om knappe tre uker. Altså er dette mitt år, men kom ikke til meg og ønsk meg godt nyttår. Skal du virkelig være ålreit og følge kinesisk kutyme, er det mest korrekte en rød konvolutt med penger. Ellers kan det være det samme.

[Om stakkars meg.]

Å. HERRE. GUD.

Så langt har 2011 vært et skikkelig drittår. Det nytter ikke komme og si at karma lønner seg, for aldri har jeg oppført meg bedre, og aldri- jeg mener seriøst ALDRI - har verden jobbet meg mer i mot. Aldri aldri aldri.

Kort oppramsning av kjipe ting som har skjedd meg:

1. januar: Oversvømmelse i garasjen. Jeg er alene hjemme og er i sjokk, før jeg kommer på at jeg har en rørleggerkamerat som ikke bare vet hvordan jeg får skrudd av vannet, han kan også fortelle meg hvor kranen jeg skal skru av er. Det var tydeligvis han som hadde satt opp systemet. Allikevel fører dette med at på den første dagen i året må jeg koke vann i vannkoker og vaske meg med klut, fordi alt varmtvannet er brukt opp.

2. januar: Foreldrene mine kommer hjem og oppdager at det ikke er bare garasjen som er oversvømt. Skoboden bader også i vann. Det er i det store og hele mest mine sko som flyter frem og tilbake i vår nyanlagte private innsjø. Mine sko er som regel kjøpt i Kina og på Taiwan, og tåler derfor egentlig ikke svømmeturer noe særlig.

3. januar: Jeg bruker Itouchen min som vekkerklokken. Tror du den funker? Nei. Jeg forsover meg selvsagt de tre påfølgende dagene fordi Apple nekter å være behjelpelig med problemet. Mobilen min har selvsagt ikke en alarm som virker mer enn kanskje én gang i uken. Dette er selvsagt tilfeldig hver eneste gang, og trenger ikke nødvendigvis være på de dagene den er innstilt på å ringe.

8. januar: Jeg oppdager at deler av alkoholforådet mitt er forsvunnet. Jeg banner mye, for jeg vet det ikke er jeg som har drukket det opp, men det er jo ingen andre heller i følge dem selv, og når ingen synder er tatt, kan ingen gjøre opp for det.

10. januar: Det vi har tatt for å være en ganske overdreven influensa viser seg å være ganske alvorlig og pappa blir innlagt på sykehus uten at de helt vet hvorfor han er kjempesyk. Dagen etter er han enda verre og blir hasteoperert. Uken etter kan kun beskrives med verst. Guttene kommer hjem på besøk og status i hjemmet er i det hele tatt ganske så kjipt før pappa etter to uker heldigvis blir i så fin form at vi kan ta han med oss hjem igjen.

22. januar: Jeg tenker at nå har jeg vært den gode hjemmeværende datteren mer enn kjempelenge og at det er på tide å se venner igjen. Modern er helt enig og ønsker meg vel avgårde, klokken syv lørdag kveld. Det er nå jeg oppdager at flere deler av alkoholageret jeg har klart å hamstre opp etter en semihvit november og desember er forsvunnet. Jeg vet at det ikke er jeg som har drukket det opp, og kaster beskyldninger over en lav sko, uten at synderen blir funnet nå heller. Jeg vet ikke hva som er mest frustrende med å bo hjemme, at det er for sent å kjøpe øl klokken syv på en lørdag, eller at alt foreldrene mine har å tilby som kompensasjon er det gode rådet om at jeg burde finne et bedre oppbevaringsted.

24. januar: Jeg arvet mobilen til søsteren min etter at den forrige jeg hadde valgte å takke for seg. Den fungerer helt fint, til jeg oppdager på mandag at grunnen til at jeg ikke har fått meldinger på en hel uke, er at den har tydeligvis vært full av meldinger uten å si fra til meg. En rask sjekk bakover i innboksen viser at dette har skjedd flere ganger uten at jeg har vært klar over det. Livet er jo litt mer spennende for oss eiere av mobiler som kun tar i mot meldinger en dag i uken. Problemet er at jeg ikke søker denne spenningen i hverdagen.

25. januar: Jeg får min første parkeringsbot. Om noen skulle lure på hvordan de skal bli kvitt 700 kroner har jeg en varm anbefaling: Parker på høyre side for inngangen til Rimi i Sandvika. Det nytter ikke at du har en parkeringslapp, at du har vært inne i nøyaktig fire og et halvt minutt, eller at du bare har gjort gode gjerninger hele dagen, som å gå tur med den syke pappaen din fordi du er redd for at han ikke kan gå hjem selv, lage middag til familien, ta med deg søsteren din på hundebesøk (selv om du ikke liker dyr) til en venninne, og til slutt face en av dine største frykter- kjøre bil, slik at du kan handle mat til familien din.

Nå holder det.

[Om hjemme-Tine.]

De kaller det visstnok reversed culture shock, disse amerikanerene. Det handler om å flytte hjem igjen, og allikevel føle at man ikke passer inn, eller å ikke helt klare å følge de så altfor vante normene man gjerne i utgangspunktet var så glad for å slippe unna at man gjorde sitt ytterste for å glemme dem.

Det er ikke en lidelse jeg dveler så mye over. Jeg humret litt da vi snakket om det, den amerikanske EXPO-vertinnen og jeg, bare dager før vi begge skulle reise hjemover til den normale hverdagen. Det skulle bli greit å få inn gamle rutiner igjen. Helgefri. Soverom man ikke delte. En jobb som ikke besto 75 prosent av tiden av å motta onde eder fra et folk som antok at du ikke forsto hva de sa om deg (noe som gjerne gjorde at de la på litt ekstra som for å forsikre seg om at du da kanskje forsto dem allikevel). Konstant nedstirring av mennesker og en evig kø av folk som ville ta bilder med deg. Alt til sin tid. Det hadde vært gøy i mai. Nå var vi rimelig lei mye av EXPO, begge to. Hun, en afroamerikaner som var i Asia for første gang. Jeg, en norsk jente hvis Asia-erfaring enkelte ganger hadde blitt så godt konstantert av jeg nesten glemte at jeg ikke var født med spisepinner i den ene hånden og V-tegn i den andre. Hun snakket til meg om reversert kultursjokk. Ha! For noe tull.

Allikevel, jeg merker det kanskje når jeg kommer hjem, at det er ett eller annet. Jeg sier når, for det har vært sånn før også. Jeg går liksom gjennom en prosess. Jeg tar det rolig de første dagene, for som regel har den siste uken før avreise vært svært hektisk. Jeg er mye med familien. Leser. Spiser knekkebrød med ost og drikker vann fra springen. Gjennoppdager muligheten til å nyte stillheten og hvor deilig det er å kunne stå midt i veien, men allikevel vært helt alene. Jeg møter det søsteren min kaller "Kina-vennene" mine. De som vet hva jeg har vært gjennom. Aller helst de som har vært der selv. Det er nesten så jeg trenger en bekreftelse om at det jeg har gjort er sant. Det jeg har opplevd, det har faktisk skjedd. 2010 har gått på hurtigspoling. Jeg har knapt merket at det er passert. Nå er det nesten bare en uke igjen.

Det er de små tingene som er annerledes. Jeg trives i Asia. Det har fortsatt ikke skjedd at jeg et eneste sekund har hatt hjemlengsel, men det er når jeg kommer hjem at jeg innser hvilke fordeler hjemme også har: Undrene en stekeovn kan utrette. At håret mitt ikke inntar fasongen oppned-trekant som følge av at vannet er så hardt. Holiday-dip og smågodt.

Noe reversert kulturkræsj er det ikke jeg lider av. Da jeg bodde i Beijing og en kamerat skulle flytte hjem, spurte jeg hva han skulle hjem til. "My boring German life," svarte han tørt, uten å tilsynelatende være så veldig berørt av sannheten. Det var egentlig ganske godt sagt, slo det meg siden. Nå står jeg her selv og ønsker meg noen måneder med et svært kjedelig normalt liv så jeg kan verdsette en alternativ hverdag så mye som det fortjener. Rutinen stå opp, jobb, hjem, middag, tv, joggetur og seng til en fornuftig tid har blitt etterlengtet til det absurde. For all del ikke misforstå, Shanghai var gull. Jeg bare kjenner at det kroppen min ønsker seg til jul er muligheten til å fordøye alle opplevelsene. Jeg vil kunne sitte i min egen (vel, moderns) sofa uten den evige dårlige grønne samvittigheten som maste "Hvorfor inne? Gå ut! Opplev Kina! Byen! Ungdomstiden!" Det er jo min egen feil at jeg ikke har hadde mer enn to kvelder på syv måneder hvor jeg satt alene i min egen leilighet, foruten om den måneden jeg leste til eksamen. Jeg angrer ikke, men det sier seg jo selv at når man jobber på et sted hvor det er i snitt 24 000 mennesker innom hver dag, da har man kanskje godt av en dag inne når man har fri.

Jeg har troen på nyttårsforsetter. Jeg antar dette er begynnelsen på en utbrodering om mine.