Hva skjer nå? Blir det nok en mur enda verdenshistorien aldri har vært tjent med menneskeskapte skillelinjer? Blir det handelskrig mellom USA og Kina? Vil de som har lidd under Trumps usmakelige vitsing og valgharselas - USAs homofile, muslimer, latinoamerikanere og kvinner, faktisk føle seg inkludert de neste årene når USA skal bli storslått igjen?
Dagen etter valget har unektelig vært spesiell. Det var rart å kjenne på skuffelsen som hang i luften på bussen denne morgenen. I stedet for irritasjon og utveksling av plagede blikk vendte folk ørene mot medpassasjeren som satte telefonradioen på høytaler så flere kunne høre. Folk har klikket og delt og kondolert. En amerikansk bekjent inviterte til felles sorgstund utenfor Fredssenteret. Folk har minnet hverandre på at Obama tross alt slet hele perioden sin med å få gjennomført noe som helst. Det finnes jo bremseklosser. Hvordan funker det amerikanske systemet igjen, hvem har øverste mandat og skal vi ikke strengt tatt begynne å snakke om hva som skjer i Frankrike?
De store spørsmålene har vært stilt retorisk, panisk og i fullt alvor.
Og så gikk jeg til norskundervisning på Helseforum. Der er gjensynsgleden stor, klemmene mange og verden utenfor får lov å bli igjen ved dørterskelen. Den har ihvertfall vært det til nå, for alle har sin bagasje og om du ikke ønsker pakke ut er det helt greit, no questions asked.
Midt i et høyst konsentrert forsøk på å forstå ulike yrkestitler på norsk avbrøt Amina seg selv.
— Presidenten... Den amerikanske presidenten...
Hun ristet på hodet.
— Han må lukke munnen.
Og så fortsatte min voksne norskelev å stave seg gjennom ordet "Dyrlege," kanskje vel uvitende om at hun som lå an til å bli verdens mektigste kvinne for mindre enn et døgn siden, Hillary Clinton, sa det samme til den nye presidenten på Twitter få måneder før.
Den lille politiske kommentaren fikk allikevel meg til å smile og tenke at det var kanskje dette som måtte til for å forene resten av verden, ihvertfall for en liten stund.
Viser innlegg med etiketten Det som ikke blir sagt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Det som ikke blir sagt. Vis alle innlegg
9. november 2016
3. oktober 2016
[Om den tause analfabetismen.]
I primetime nå-går-vi-fra-jobb-og-spiser-middag-på-Ikea-tid venter også jeg på den kjente blå bussen. En somalisk dame kommer bort til meg og den voksende gjengen som venter.
— Til Furuset-Ikea, spør hun oss.
Det er stille en liten stund, før en bebrillet hipster med baguett i hånden og slitne Converse kaster hodet mot et skilt som viser busstabellen noen meter bortenfor.
— Det står på skiltet, les selv da vel.
Hun ser på skiltet og kaster på skuldrene. Overhører han og spør igjen, denne gangen med øynene vendt mot meg.
—Ikea, til Furuset?
Hun ser sliten ut i ansiktet, klærne dekker kanskje kroppens former, men ikke overordnet fasong. Det er tungt å gå allerede, men det er ikke det som gjør det vanskelig å gå til skiltet. Jeg kjenner typen godt. Hun er Amina og Safia og Zara. En av historiefortellerne, mødrene og tedrikkerne. Analfabetene. De som virkelig kjenner vekten av en blyanten.
Det aner meg at denne kvinnen ikke kan lese, men selvfølgelig er ikke det åpenbart for alle. Hvordan skal man forstå at et skilt betyr ingenting for den som ikke kan tilegne seg skriftlig informasjon? For de uinvidde er det utenkelig at det finnes voksne som ikke kan lese i Oslo. Ingen vet hvor mange det faktisk er.
Hipsteren ser irritert på meg når jeg tar kvinnen med bort til skiltet og peker.
—Furuset-bussen går klokken fem, sier jeg.
Usikker på om hun forstår hva jeg sier holder jeg opp fem fingre, viser så på armbåndsuret mitt hvor lenge hun må vente. Jeg tror hun kan nok norsk, det er ikke det som er problemet. Det er heller det at ikke alle damene på norskopplæringen min kan klokken.
Hun gjentar de siste ordene mine. —Klokken fem.
Hipsteren tygger baguetten videre i stillhet uten å se på meg. Etter noen minutter kommer den store blå bussen. Over vinduet i førersetet står det «Slependen». Jeg hopper inn med resten av de som har ventet. Bakerst følger den somaliske kvinnen. Jeg møter øynene hennes og sier at denne skal til Slependen.
—Ikke Furuset.
Hun smiler ikke. Går fort av bussen, på nytt har hun stilt seg opp for å vente.
I det bussen svinger ut for å kjøre mot Oslos vestkant, hører jeg to amerikanerne foran meg diskutere hva de liker ved Norge.
— It's the little things, like electrical cars and the chill friendly people.
Dem om det.
Analfabetisme er et usynlig handicap i vårt samfunn. Vi som foretrekker å ikke snakke sammen, ei heller høres. En større prosentdel av kommunikasjonen vår foregår over dempede tastetrykk. De som ikke kan, faller utenfor. Det hender så altfor ofte på norskopplæringen at forrige ukes lærevillige elever atter en gang sier at de ikke har gjort lekser. At de glemte å gjøre dem, eller at de ikke fikk tid. Inshallah, neste uke? Lover du å ikke bare drikke te, du må jobbe for å bli god! Ja, inshallah. Norskopplæring for voksne analfabeter er ikke for den som bare er glad i toppturer. Terskelen for å begynne er allerede skyhøy, vi feirer ethvert fremskritt. Inshallah.
Unnskyldningene er mange. Noen har mange barn. Noen har ingen. De har for mye tid eller for liten tid. Det jeg kan si uten å ha kontrollert fakta med noen er at de aller fleste analfabeter i Norge har dårlig råd, liten kontakt med nordmenn privat og dessverre få evner vi liker å betale for. Mange av mine norskelever har ikke fullført 3. klasse. De har brukt hele liv på å unngå tall og bokstaver. Hjertet mitt svulmer når de tillater seg å lese høyt med stotrende stemmer og hennafargede fingre sakte glidende over ordene i klasserommet. I dag ble jeg igjen minnet om hvorfor læringskurven kanskje ikke er så bratt som det jeg forventer.
Det er ikke rom for å bruke en seig mannsalder på å tyde en busstabell mellom 30 kjøttbollesultne. For den som trenger det, så holder det neppe at det finnes en app for slikt.
24. mars 2015
[Om et lite mysterium XLVI.]
Elisabeth har vært på tur igjen, takk for kort! Mer som en regel enn et unntak, vet jeg jo ikke hvem avsenderen er, men om du drar kjensel på dette, si gjerne i fra!
"Hei Tine
Man kan jo ikke være i Finmark uten å tenk på postkort og deg... Jeg tok det fineste ikke-natur-panorama'et jeg fant, og håper det faller i smak. Her har vært storm og uvær, men nå er det påskevær og helt nydelig ute. Kos deg masse, og lykke til videre med studiene. Hilsen Elisabeth"
6. mars 2015
[Om en søt overraskelse.]
Jeg har gått lenge og ventet på en pakke fra Oslo, og da hentelappen lå i postkassen min i går, var jeg temmelig skuffet over at postkontoret allerede var stengt.
I dag var jeg oppe grytidlig, og ble ganske paff da jeg så at avsenderaddressen var fra et universitet i Hongkong.
I dag var jeg oppe grytidlig, og ble ganske paff da jeg så at avsenderaddressen var fra et universitet i Hongkong.
Inni pakken lå en pose Malaco-karameller og en lapp med beskjeden: "不知道你喜歡吃這個 Hilsen Meg," som betyr "Jeg vet ikke om du liker spise disse."Skriften er den samme som tidligere mystiske postkort sendt med hemmelig avsender i Hongkong.
For å svare, jeg gjør det. Veldig. Spesielt fordi Malaco har en betydelig høyere valutakurs i Hongkong enn hjemme.
5. mars 2015
[Om historiefortellerens rolle.]
Til faget Reporting Southeast Asia hadde vi prominent besøk av Zoher Abdolkarim og David Stout fra Time Magazine. Stout er en amerikaner. Han snakker mye, men han har også vært i Asia lenge nok til å forstå at han av og til må stille spørsmål direkte til kinesiske elever.
Stout: I fjor var jeg i Vietnam for å skrive en reportasje i forbindelse med 35-års markeringen av den kinesiske invasjonen.
Det ble stille.
Stout: Har dere hørt om den kinesiske invasjonen av Vietnam?
Alle nikket.
Stout: Dere lærte om det på skolen?
Noen kommenterte at det hadde blitt nevnt såvidt.
En av de tøffere guttene i klassen kremtet: I Kina heter det forsvarskrigen mot Vietnam.
Stout: Men det blir ikke snakket så mye om det?
Tøff gutt: Partiet vårt liker ikke å fokusere for mye på den perioden av historien.
Stout: Det gjør de ikke i Vietnam heller.
Resten av klassen nikket. Noen lo på kinesisk vis, for å løfte den litt ubehagelige stemningen som av og til skjer når historiedetaljer ikke stemmer med det de har lært.
En sa at på barneskolen hadde en medelev konsekvent mottatt bedre karakterer på grunnlag av at faren hadde kjempet på kinesisk side. En annen fortalte at faren hennes også hadde vært med. Stemmen hennes var derimot annerledes enn da hun fortalte meg om det for noen måneder siden. Da hadde hun sagt med iver at faren ofte snakket om glansdagene ved fronten og at han nok savnet å være soldat. Nå virket hun nesten litt beklemt.
Stout flyttet temaet hastig videre. Vi snakket ikke så mye om Kina etter det.
Stout: I fjor var jeg i Vietnam for å skrive en reportasje i forbindelse med 35-års markeringen av den kinesiske invasjonen.
Det ble stille.
Stout: Har dere hørt om den kinesiske invasjonen av Vietnam?
Alle nikket.
Stout: Dere lærte om det på skolen?
Noen kommenterte at det hadde blitt nevnt såvidt.
En av de tøffere guttene i klassen kremtet: I Kina heter det forsvarskrigen mot Vietnam.
Stout: Men det blir ikke snakket så mye om det?
Tøff gutt: Partiet vårt liker ikke å fokusere for mye på den perioden av historien.
Stout: Det gjør de ikke i Vietnam heller.
Resten av klassen nikket. Noen lo på kinesisk vis, for å løfte den litt ubehagelige stemningen som av og til skjer når historiedetaljer ikke stemmer med det de har lært.
En sa at på barneskolen hadde en medelev konsekvent mottatt bedre karakterer på grunnlag av at faren hadde kjempet på kinesisk side. En annen fortalte at faren hennes også hadde vært med. Stemmen hennes var derimot annerledes enn da hun fortalte meg om det for noen måneder siden. Da hadde hun sagt med iver at faren ofte snakket om glansdagene ved fronten og at han nok savnet å være soldat. Nå virket hun nesten litt beklemt.
Stout flyttet temaet hastig videre. Vi snakket ikke så mye om Kina etter det.
12. januar 2015
[Om den kinesiske buffeen.]
Tjue kinesere, en brite og en nordmann går inn på en buffeet-restaurant. Så gikk nordmannen ut igjen.
Nei da. Men neste gang tror jeg at jeg i det minste skal vurdere det, for det har vært ekstremt overveldende.
Fakta: Kinesere er et matglad folkeslag. Jeg har klassekamerater som hilser meg ved å spørre om jeg har spist når jeg kommer til timen. Om en ting er erklært spiselig, uavhengig av hva det er, er reaksjonen stort sett "Å, hva smaker det? Kan jeg få smake?" Dette aller helst i situasjoner hvor jeg helst ikke vil vite hvordan man bør konsumere objektet en gang. Påstand: Kinesere spiser alt med bein med unntak av bord og stoler, og særlig på buffet.
Fordi vi var et reisefølge bestående av nesten bare kinesere, hadde reisebyrået reservert restauranter til så og si alle måltidene våre. Med få unntak var restaurantene av typen buffet. Menyen var alltid helt eller delvis også kinesisk. Kineserne har vært i Kambodsja i mange hundre år, og det er fortsatt en større brøkdel av landets innbyggere, så det er ikke merkelig i og for seg at det er noe kinesisk mat, men alvorlig talt, en hel uke kan være litt i drøyeste laget for et norsk matvrak. Det er ikke selve menyen jeg skal ta for meg, men jeg vil bemerke at det nok var en gryende mattrøtthet som reddet meg fra en ekstrem frustrasjonseksplosjon, og dermed totalt tap av ansikt.
Kinesere har en litt annen kultur når det kommer til buffet enn det vi har i Norge:
Det hører med til dette at vi har stort sett vært på restauranter tilsynelatende myntet på et asiatisk publikum. Ved de fleste anledningene var det bare sannsynligvis bare læreren min og jeg som ikke var født med svart hår i hele restauranten. De andre tilstede hadde de samme spisse albuene som mine klassekamerater. Det var derfor bare jeg som fikk stjålet speileggene jeg hadde bestilt av eggekokken rett foran nesen på meg. Det var jeg som fikk de frustrerte blikkene fra den vestlige familien som forsøkte gjentatte ganger å få lagt brød i brødristeren innimellom de seks skivene som gjerne ble pålagt av noen fra midtens rike. Det var jeg som fikk tilbudet om å dele den siste biten med ananas med av australsk jente da buffeen var skrapet tom, og det i sedvanlig kambodjansk serviceånd ikke ble gjort et nevneverdig forsøk på å fylle på noe som helt.
Det var også jeg som fikk blikkene som anklagde forræderi da jeg allikevel ble tilbudt nesten uendelige mengder med nyristet loff og bacon, siden det ikke var mer igjen på fatene. Jeg er jo en 中國同胞.
Nei da. Men neste gang tror jeg at jeg i det minste skal vurdere det, for det har vært ekstremt overveldende.
Fakta: Kinesere er et matglad folkeslag. Jeg har klassekamerater som hilser meg ved å spørre om jeg har spist når jeg kommer til timen. Om en ting er erklært spiselig, uavhengig av hva det er, er reaksjonen stort sett "Å, hva smaker det? Kan jeg få smake?" Dette aller helst i situasjoner hvor jeg helst ikke vil vite hvordan man bør konsumere objektet en gang. Påstand: Kinesere spiser alt med bein med unntak av bord og stoler, og særlig på buffet.
Fordi vi var et reisefølge bestående av nesten bare kinesere, hadde reisebyrået reservert restauranter til så og si alle måltidene våre. Med få unntak var restaurantene av typen buffet. Menyen var alltid helt eller delvis også kinesisk. Kineserne har vært i Kambodsja i mange hundre år, og det er fortsatt en større brøkdel av landets innbyggere, så det er ikke merkelig i og for seg at det er noe kinesisk mat, men alvorlig talt, en hel uke kan være litt i drøyeste laget for et norsk matvrak. Det er ikke selve menyen jeg skal ta for meg, men jeg vil bemerke at det nok var en gryende mattrøtthet som reddet meg fra en ekstrem frustrasjonseksplosjon, og dermed totalt tap av ansikt.
Kinesere har en litt annen kultur når det kommer til buffet enn det vi har i Norge:
- Man legger fra seg kameraet når man er på buffeet. Dette er den eneste tiden en kinesisk turist ikke tar bilder, da man ikke har tid.
- Det er ikke et kinesisk ord for køkultur. Ihvertfall ikke for den vestlige forståelsen av ordet. Kineseren spisser albuene og forsyner seg nonsjalant fra hvor han eller hun vil, uavhengig av hvem som står rundt rundt en.
- Selvsagt har man i Kina også lov å gå to ganger, men det er gjerne fordi kineseren går mange ganger første runde for å kunne få med seg alle tallerkenene med mat man forsynte seg med på første runde.
- En kineser tar ikke bare én ting om han er usikker på hva det er, han sørger for å ta med seg nok til at hele bordet kan få smake. Dette gjelder alt på buffeen. Bygg i høyden, så får du plass til mer.
- At alle forsyner seg med minst dobbelt så mye som man planlegger å selv spise, resulterer ofte i at det fort blir tomt for ting på buffeen.
- Dette er en ond sirkel. Kineseren vil jo nødig gå glipp av noe, så da er det bare å forsyne seg med mye mer enn det man antar at man selv orker å spise.
- Det er ikke uvanlig at kinesiske familier fordeler hvem som henter hva, eksempelvis: en som henter bare ris, en som henter bare reker, en som henter bare salat. Når du tenker over det, så er det faktisk ikke så upraktisk. Det er jo mye hyggeligere å spise sammen, enn at hele familien løper hver sin vei for å hente mat. Mindre travelt er det også.
- I Kina har man tradisjonelt sett ikke satt av en del av måltidet til dessert. Det er riktignok ikke uvanlig ved middager at man får servert frukt etter måltidet, men det betyr allikevel at mange kinesere har et noe uortodoks forhold til desserten, om man skal se det med strenge vestlige skikk og bruk-briller. Tatt øvrige punkter i etterretning i tillegg, er det derfor muligens ikke så merkelig at du vil se at kineseren på sin første runde forsyner seg like mye av dessertbordet, som av såkalte forretter og hovedretter. Dette uavhengig av om det er is som smelter, nettopp frityrstekte bananer, eller cornflakes på frosne isbiter som mykner før noen på bordet rekker vurdere om de vil spise dem.
- De neste rundene involverer en gjentagelse av henting av det kineseren har fått anbefalt av andre etter første runde, og dernest henting av eventuell annen mat man kan anta at andre rundt bordet ønsker å smake.
Det hører med til dette at vi har stort sett vært på restauranter tilsynelatende myntet på et asiatisk publikum. Ved de fleste anledningene var det bare sannsynligvis bare læreren min og jeg som ikke var født med svart hår i hele restauranten. De andre tilstede hadde de samme spisse albuene som mine klassekamerater. Det var derfor bare jeg som fikk stjålet speileggene jeg hadde bestilt av eggekokken rett foran nesen på meg. Det var jeg som fikk de frustrerte blikkene fra den vestlige familien som forsøkte gjentatte ganger å få lagt brød i brødristeren innimellom de seks skivene som gjerne ble pålagt av noen fra midtens rike. Det var jeg som fikk tilbudet om å dele den siste biten med ananas med av australsk jente da buffeen var skrapet tom, og det i sedvanlig kambodjansk serviceånd ikke ble gjort et nevneverdig forsøk på å fylle på noe som helt.
Det var også jeg som fikk blikkene som anklagde forræderi da jeg allikevel ble tilbudt nesten uendelige mengder med nyristet loff og bacon, siden det ikke var mer igjen på fatene. Jeg er jo en 中國同胞.
30. november 2014
[Om homoholdninger.]
- Foreldrene mine har ikke snakket med meg på nesten en måned.
Hun dro på skuldrene, og sa at hun ikke visste helt hva hun skulle gjøre med det. Etter at den kinesiske klassevenninnen min fortalte foreldrene hennes at hun hadde dratt for å se Hong Kongs Pride parade, hadde de sluttet snakke med henne.
- Fordi jeg dro, tror de nå faktisk at jeg er lesbisk, og de ser på det som en sinnslidelse.
Som om hun skulle kunne "smitte" foreldrene sine over telefonen. Det var jo så dumt at man skulle tro man bare kunne le av det.
Problemet er allikevel så dagsaktuelt at latter føles malplassert.
Tidligere i høst hadde en i klassen nyhetsfremlegg om pavens forsøk på å få homofile godtatt av den katolske kirke. Fremlegget var kort, men det varte allikevel lenger enn det skulle, fordi store deler av klassen lo hver eneste gang hun sa ordet "homofil." I en masterklasse for aspirerende internasjonale journalister. Etter fremlegget, forklarte jenta at hun hadde valgt denne artikkelen fordi hun var nysgjerrig på homofile og hva de var, siden hun aldri hadde møtt noen homofile.
La meg gjenta dette: En person vokser opp i et land med 1, 4 milliarder mennesker, og har aldri møtt en homofil person.
Det er jo noe som skurrer her.
Jeg var sint og opprørt da jeg gikk hjem den dagen. Jeg syntes klassen min var umodne og trangsynte, samtidig så er jeg jo klar over at homofile er stigmatisert i Kina. I hele min Kina-karriere, har jeg møtt omlag fire kinesere som har sagt til meg at de er homofile. Samtlige i utlandet, med unntak av én, men han pleide unnskylde seg med at han bare spøkte om det når han var full. Ha ha, liksom.
I Taiwan og Hong Kong er homofile mer godtatt, men det har også vært en utvikling de siste årene: I 2004 hadde Taipei Pride omlag 4 000 deltagere i paraden, omtrent alle gikk med masker. I år hadde de 65 000, og eventuelle masker ble stort sett brukt som en del av kostymene de gikk med.
Da vi fikk i oppgave å skrive om en minoritetsgruppe i Hong Kong, fortalte jeg klassen at det var Hong Kong Pride den påfølgende helgen, spent på reaksjonen. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk derimot et ras av meldinger.
Resultatet var at jeg kjente en større andel av de oppmøtte ved startstreken. Neida. Men det var veldig mange som kom. De fleste av klassekameratene mine sto i grupper, med kameraer og notatblokker, og var kjempenervøse.
Klassekamerat: Kjenner du noen homofile her?
Tine: Jeg kjenner én, men han forsvant i mengden.
Klassekamerat: Kan du finne han? Jeg vil intervjue en som er homo.
Tine: Alle her er homo. Det er jo homofestival. Snakk med hvem du vil.
Klassekamerat: Nei, hva om de ikke er homo?
Tine: Du kan jo bare spørre.
Hun gjorde store øyne.
Klassekamerat: Jeg kan jo ikke det. Det er jo frekt.
Tine: Du er på homofestival. Det er garantert ingen som blir fornærmet over det.
Klassekamerat: Hvordan ser egentlig en homo ut?
Tine: Som alle andre mennesker.
Klassekamerat: Nei, jeg kan ikke spørre noen. Det går ikke. Slikt går virkelig ikke an.
Samtalen gjentok seg mer eller mindre med flere. Jeg ga til slutt opp å overbevise dem om noe annet. Jeg var egentlig mest glad for at de hadde møtt opp.
Tilbake til hun som foreldrene ikke vil snakke med lenger. Hun sa det var teit av foreldrene hennes, at unge kinesere er blitt mer åpne, men at det var et stort generasjonskille. Det er vanskelig å endre gamle holdninger.
Kinas ettbarnspolitikk bidrar også for at de ytterligere skal bli sett ned på. Hvordan skal man kunne føre etternavnet videre om sønnen din er sammen med en mann?
Hun dro på skuldrene, og sa at hun ikke visste helt hva hun skulle gjøre med det. Etter at den kinesiske klassevenninnen min fortalte foreldrene hennes at hun hadde dratt for å se Hong Kongs Pride parade, hadde de sluttet snakke med henne.
- Fordi jeg dro, tror de nå faktisk at jeg er lesbisk, og de ser på det som en sinnslidelse.
Som om hun skulle kunne "smitte" foreldrene sine over telefonen. Det var jo så dumt at man skulle tro man bare kunne le av det.
Problemet er allikevel så dagsaktuelt at latter føles malplassert.
Tidligere i høst hadde en i klassen nyhetsfremlegg om pavens forsøk på å få homofile godtatt av den katolske kirke. Fremlegget var kort, men det varte allikevel lenger enn det skulle, fordi store deler av klassen lo hver eneste gang hun sa ordet "homofil." I en masterklasse for aspirerende internasjonale journalister. Etter fremlegget, forklarte jenta at hun hadde valgt denne artikkelen fordi hun var nysgjerrig på homofile og hva de var, siden hun aldri hadde møtt noen homofile.
La meg gjenta dette: En person vokser opp i et land med 1, 4 milliarder mennesker, og har aldri møtt en homofil person.
Det er jo noe som skurrer her.
Jeg var sint og opprørt da jeg gikk hjem den dagen. Jeg syntes klassen min var umodne og trangsynte, samtidig så er jeg jo klar over at homofile er stigmatisert i Kina. I hele min Kina-karriere, har jeg møtt omlag fire kinesere som har sagt til meg at de er homofile. Samtlige i utlandet, med unntak av én, men han pleide unnskylde seg med at han bare spøkte om det når han var full. Ha ha, liksom.
I Taiwan og Hong Kong er homofile mer godtatt, men det har også vært en utvikling de siste årene: I 2004 hadde Taipei Pride omlag 4 000 deltagere i paraden, omtrent alle gikk med masker. I år hadde de 65 000, og eventuelle masker ble stort sett brukt som en del av kostymene de gikk med.
Da vi fikk i oppgave å skrive om en minoritetsgruppe i Hong Kong, fortalte jeg klassen at det var Hong Kong Pride den påfølgende helgen, spent på reaksjonen. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk derimot et ras av meldinger.
Resultatet var at jeg kjente en større andel av de oppmøtte ved startstreken. Neida. Men det var veldig mange som kom. De fleste av klassekameratene mine sto i grupper, med kameraer og notatblokker, og var kjempenervøse.
Klassekamerat: Kjenner du noen homofile her?
Tine: Jeg kjenner én, men han forsvant i mengden.
Klassekamerat: Kan du finne han? Jeg vil intervjue en som er homo.
Tine: Alle her er homo. Det er jo homofestival. Snakk med hvem du vil.
Klassekamerat: Nei, hva om de ikke er homo?
Tine: Du kan jo bare spørre.
Hun gjorde store øyne.
Klassekamerat: Jeg kan jo ikke det. Det er jo frekt.
Tine: Du er på homofestival. Det er garantert ingen som blir fornærmet over det.
Klassekamerat: Hvordan ser egentlig en homo ut?
Tine: Som alle andre mennesker.
Klassekamerat: Nei, jeg kan ikke spørre noen. Det går ikke. Slikt går virkelig ikke an.
 |
| "Hvordan ser en homo ut?" |
Tilbake til hun som foreldrene ikke vil snakke med lenger. Hun sa det var teit av foreldrene hennes, at unge kinesere er blitt mer åpne, men at det var et stort generasjonskille. Det er vanskelig å endre gamle holdninger.
Kinas ettbarnspolitikk bidrar også for at de ytterligere skal bli sett ned på. Hvordan skal man kunne føre etternavnet videre om sønnen din er sammen med en mann?
2. november 2014
[Om et lite mysterium XLIV.]
Dette postkortet må ha vært kjempegøy å skrive. Turen til Dublin må ha vært tilsvarende gøy.
"Hei Tine!
Cheers fra Dublin fra to partyløver i pysjbukse.
Turens to mottoer:
1. Nap all day, sleep all night. Party never.
2. No pants, no bra #win!
Turens seneste kveld var en litterær pubcrawl med mye kultur og veldig lite øl; og vi var tilbake på hotellet kl. 22.
Du vet ikke hvem vi er (enda) men vi jobber for å få møtt deg via felles bekjent (passe creepy?) Kodeord Guiness.
Håper alt står bra til!
Hilsen to lurkers "
Ja, jøss folkens. Dere høres jo ut som kremen av hva sosial underholdning angår. Den dagen vår felles bekjente bestemmer seg for å innvie meg i gjengen blir nok desto bedre.
Cheers fra Dublin fra to partyløver i pysjbukse.
Turens to mottoer:
1. Nap all day, sleep all night. Party never.
2. No pants, no bra #win!
Turens seneste kveld var en litterær pubcrawl med mye kultur og veldig lite øl; og vi var tilbake på hotellet kl. 22.
Du vet ikke hvem vi er (enda) men vi jobber for å få møtt deg via felles bekjent (passe creepy?) Kodeord Guiness.
Håper alt står bra til!
Hilsen to lurkers "
Ja, jøss folkens. Dere høres jo ut som kremen av hva sosial underholdning angår. Den dagen vår felles bekjente bestemmer seg for å innvie meg i gjengen blir nok desto bedre.
26. oktober 2014
[Om kinesiske frustrasjoner.]
- Tine, vi er ganske like du og jeg.
Han er bråkjekk av type og kledd i den androgyne stilen man nesten bare ser i koreanske musikkvideoer. Bleket lyst brunt hår, svarte tights, svarte lærsandaler og en frakk i svart imitert skinn med ordet "Boss" i store hvite bokstaver på ryggen. Det er gullglidlås på tightslommene. I den ene er det en pakke rullings. Da han oppdaget at jeg kunne mandarin, håndhilste han og bukket så ærbødig at jeg ble litt stolt over at jeg hadde imponert. Hadde han vært norsk, hadde jeg vært redd han.
Litt usikker på hvilke likheter han sikter til, ber jeg Beijing-kineseren fortsette.
- Jeg er den eneste fastlandskineseren i klassen min, sånn omtrent. Jeg er ihvertfall den eneste kineseren som kommer nordfra og snakker mandarin hjemme. Det er så mye jeg må stå til ansvar for.
Det er velkomstkveld for skolens vinklubb, en begivenhet utsatt i flere uker på grunn av demonstrasjonene i byen. Jeg må innrømme at jeg hadde sprikende forventninger til det hele på forhånd, men jeg er blitt godt tatt i mot av det de selv anser for å være skolens kulturelite. Ihvertfall av hva drikkevaner angår. I dag har vi ikke lært så mye. Til gjengjeld har vi gjort betraktelig mer enn å bare smake på de utallige vinene som er satt frem. Tre timer ute i gildet har allerede tre kapitulert og blitt båret ut i ventende taxier av de få som har vist et noe større måtehold. Fire andre har dessuten droppet festen helt, og sitter og ser på en europeisk fotballkamp på en PC på naborommet.
- Kina gjør mye dumt. De gjør det. Jeg kan ikke være enig i alt det de sier. Men jeg er jo kineser. Jeg er jo glad i landet mitt. Jeg vet allikevel ikke hva jeg skal svare når alle hele tiden forteller meg hva vi gjør galt. Hva myndighetene gjør galt.
Han er alvorlig, og dytter bort de som spør han om noe, eller vil skåle. Ber de om å tie stille og gå bort.
- Dette er viktig for meg. Forstår du? Kina har så mange folk. Vi kan ikke være enige om alt. Hvordan kan noen være enige om noe som helst?
Han gjentar seg selv på engelsk. Han snakker sakte. Jeg sier jeg forstår, men det er en løgn. Hvordan skal jeg noensinne kunne forstå han? Dette er noe jeg har tenkt en del på. Det er ikke lett å være fastlandskineser i Hong Kong. Temaet er både klisjé og passé for de fleste. Alle har en mening om Kina. De fleste fastlandskineserne velger å ikke kommentere, det er et vanlig og respektert kinesisk svar å si at man ikke vet noe om politikk, fordi man ikke er ekspert på området. Hva som blir diskutert innad i familien eller i tette vennekretser får jeg sjeldent innsyn i. Mine blonde lokker og blå øyne er en tydelig indikator på at jeg ikke er en av de. Det har allikevel slått meg at det må være frustrende å holde på alt man synes og mener uten å i det hele tatt gjøre et forsøk på å forsvare seg.
- Du må nok gå og tenke ditt om oss hele dagen. Hva gjør du med det? Du er hele vesten, du Tine.
Nok en av de eminente vinkjennerne erkjenner at det er et akutt behov for frisk luft og en bøtte. Han ser unnskyldende på meg og indikerer at her må det nok bistand til.
- Vi har det på samme måte, du og jeg.
"Boss" løfter opp bylten som har segnet om på en klappstol og drar han med seg bort til heisen.
Han er bråkjekk av type og kledd i den androgyne stilen man nesten bare ser i koreanske musikkvideoer. Bleket lyst brunt hår, svarte tights, svarte lærsandaler og en frakk i svart imitert skinn med ordet "Boss" i store hvite bokstaver på ryggen. Det er gullglidlås på tightslommene. I den ene er det en pakke rullings. Da han oppdaget at jeg kunne mandarin, håndhilste han og bukket så ærbødig at jeg ble litt stolt over at jeg hadde imponert. Hadde han vært norsk, hadde jeg vært redd han.
Litt usikker på hvilke likheter han sikter til, ber jeg Beijing-kineseren fortsette.
- Jeg er den eneste fastlandskineseren i klassen min, sånn omtrent. Jeg er ihvertfall den eneste kineseren som kommer nordfra og snakker mandarin hjemme. Det er så mye jeg må stå til ansvar for.
Det er velkomstkveld for skolens vinklubb, en begivenhet utsatt i flere uker på grunn av demonstrasjonene i byen. Jeg må innrømme at jeg hadde sprikende forventninger til det hele på forhånd, men jeg er blitt godt tatt i mot av det de selv anser for å være skolens kulturelite. Ihvertfall av hva drikkevaner angår. I dag har vi ikke lært så mye. Til gjengjeld har vi gjort betraktelig mer enn å bare smake på de utallige vinene som er satt frem. Tre timer ute i gildet har allerede tre kapitulert og blitt båret ut i ventende taxier av de få som har vist et noe større måtehold. Fire andre har dessuten droppet festen helt, og sitter og ser på en europeisk fotballkamp på en PC på naborommet.
- Kina gjør mye dumt. De gjør det. Jeg kan ikke være enig i alt det de sier. Men jeg er jo kineser. Jeg er jo glad i landet mitt. Jeg vet allikevel ikke hva jeg skal svare når alle hele tiden forteller meg hva vi gjør galt. Hva myndighetene gjør galt.
Han er alvorlig, og dytter bort de som spør han om noe, eller vil skåle. Ber de om å tie stille og gå bort.
- Dette er viktig for meg. Forstår du? Kina har så mange folk. Vi kan ikke være enige om alt. Hvordan kan noen være enige om noe som helst?
Han gjentar seg selv på engelsk. Han snakker sakte. Jeg sier jeg forstår, men det er en løgn. Hvordan skal jeg noensinne kunne forstå han? Dette er noe jeg har tenkt en del på. Det er ikke lett å være fastlandskineser i Hong Kong. Temaet er både klisjé og passé for de fleste. Alle har en mening om Kina. De fleste fastlandskineserne velger å ikke kommentere, det er et vanlig og respektert kinesisk svar å si at man ikke vet noe om politikk, fordi man ikke er ekspert på området. Hva som blir diskutert innad i familien eller i tette vennekretser får jeg sjeldent innsyn i. Mine blonde lokker og blå øyne er en tydelig indikator på at jeg ikke er en av de. Det har allikevel slått meg at det må være frustrende å holde på alt man synes og mener uten å i det hele tatt gjøre et forsøk på å forsvare seg.
- Du må nok gå og tenke ditt om oss hele dagen. Hva gjør du med det? Du er hele vesten, du Tine.
Nok en av de eminente vinkjennerne erkjenner at det er et akutt behov for frisk luft og en bøtte. Han ser unnskyldende på meg og indikerer at her må det nok bistand til.
- Vi har det på samme måte, du og jeg.
"Boss" løfter opp bylten som har segnet om på en klappstol og drar han med seg bort til heisen.
4. juni 2014
[Om likegyldighet.]
Jeg var nylig ute på joggetur. Jeg var kommet nesten opp til Teknisk Museum da jeg tenkte at jeg skulle teste ut dette konseptet "jogging på sti". Fordi jeg er ganske klønete av natur, gjør jeg dette sjeldent. Kroppen min satte seg kraftig til motverge, jeg hylte og like etter lå jeg i stjerneformasjon på bakken. Det var ikke pent. Til deg som lurer på om det i det minste var morsomt å se på, så kan jeg faktisk opplyse om at det vet jeg med sikkerhet. Det var nemlig tre stykker som var i umiddelbar nærhet av meg da jeg falt. Én lo. Det var ikke meg. Ingen kom og hjalp meg opp heller. Det er forøvrig nesten forståelig. Etter å ha løpt syv kilometer i solen var jeg svett og et fint lag med sand dekket nesten hele kroppen min som følge av mitt plutselige møte med bakken. Jeg hadde dessuten skrapt opp begge hendene mine og knærne. For en som sjeldent har skrubbsår, opplevde jeg det som det rene blodbad.
Men, det er altså bare nesten forståelig.
Alt tatt i betraktning, det gikk bra med meg. Jeg kommer nok til å få noen ubetydelige arr på leggen, men det er helt ok. Med fare for å være dramatisk: Jeg kunne ha brukket en arm, slått ut noen tenner, eller til og med pådratt meg en hjernerystelse. Det kunne vært mye verre. Jeg endte opp med å halte bort til et apotek i nærheten, hvor jeg fikk vasket av meg det verste griset, før en snill kunde tilbød seg å kjøpe meg plaster før hun kjørte meg hjem.
Det jeg lurer på, er: Hva pokker er galt med folk? Er man så redd for å plage andre at man ikke vil hjelpe de om de trenger hjelp? Jeg forstår det ikke, men jeg har hørt at det er mer sannsynlig å få hjelp om det er færre mennesker i nærheten når du trenger det, enn om det er på et folksomt sted.
I forrige uke var det en mann rett foran meg som prøvde å sykle. Men noen hadde stjålet bolten som festet hjulet til sykkelen (!!!), med resultat at sykkelen falt fra hverandre og han slo hodet i asfalten. Dette var midt på Grünerløkka, fredag ettermiddag. Jeg kan derfor med sikkerhet bekrefte at jeg ville hjulpet til om noen slo seg rett foran meg.
Nå har det skjedd meg to ganger i mai at jeg har trengt hjelp av fremmede, uten å ha fått det. Oslo har mange innbyggere. Ikke alle har samme innstilling, men at det har skjedd i det hele tatt er nok for meg.
Ignorance is not such a bliss.
Men, det er altså bare nesten forståelig.
Alt tatt i betraktning, det gikk bra med meg. Jeg kommer nok til å få noen ubetydelige arr på leggen, men det er helt ok. Med fare for å være dramatisk: Jeg kunne ha brukket en arm, slått ut noen tenner, eller til og med pådratt meg en hjernerystelse. Det kunne vært mye verre. Jeg endte opp med å halte bort til et apotek i nærheten, hvor jeg fikk vasket av meg det verste griset, før en snill kunde tilbød seg å kjøpe meg plaster før hun kjørte meg hjem.
Det jeg lurer på, er: Hva pokker er galt med folk? Er man så redd for å plage andre at man ikke vil hjelpe de om de trenger hjelp? Jeg forstår det ikke, men jeg har hørt at det er mer sannsynlig å få hjelp om det er færre mennesker i nærheten når du trenger det, enn om det er på et folksomt sted.
I forrige uke var det en mann rett foran meg som prøvde å sykle. Men noen hadde stjålet bolten som festet hjulet til sykkelen (!!!), med resultat at sykkelen falt fra hverandre og han slo hodet i asfalten. Dette var midt på Grünerløkka, fredag ettermiddag. Jeg kan derfor med sikkerhet bekrefte at jeg ville hjulpet til om noen slo seg rett foran meg.
Nå har det skjedd meg to ganger i mai at jeg har trengt hjelp av fremmede, uten å ha fått det. Oslo har mange innbyggere. Ikke alle har samme innstilling, men at det har skjedd i det hele tatt er nok for meg.
Ignorance is not such a bliss.
22. mai 2014
[Om å skue hunden på håret.]
Selv om det ikke alltid virker slik, prøver jeg å være en like stor helt om natten om dagen. Selvsagt med vekslende hell, men til alt sigende tror jeg at jeg endelig har fått dreisen på det. I dag hadde jeg denne samtalen på kontoret:
Kollega: Tine, hva gjør du på fredag?
Tine: Jeg skal i bursdag, på Bentse Kafeteria.
Kollega: Hva er det?
Tine: Det er en... Vel, nabolagskafé. Av den heller brune typen.
Kollega: Å? Men du er jo mye mer classy enn det, er du ikke.
Tine: ...
Seriøst.
Jeg droppet å fortelle at jeg er familiens bohem, gjengens backpacker og selverklært strandboms.
Kollega: Tine, hva gjør du på fredag?
Tine: Jeg skal i bursdag, på Bentse Kafeteria.
Kollega: Hva er det?
Tine: Det er en... Vel, nabolagskafé. Av den heller brune typen.
Kollega: Å? Men du er jo mye mer classy enn det, er du ikke.
Tine: ...
Seriøst.
Jeg droppet å fortelle at jeg er familiens bohem, gjengens backpacker og selverklært strandboms.
11. april 2014
[Om videreføring av familietradisjonene.]
Søsteren min overnattet. Det var en lang dag, men været var dårlig og det fristet lite å gå utenfor døren. Etter lunsj tenkte jeg at når jeg likevel hadde en innedag kunne jeg få gjort unna litt såkalt forfallent husarbeid.
Tine: Du, jeg tror jeg skal gå og stryke litt sengetøy, jeg.
Lillesøster: Ja, ok.
Tine: Ingen morsomheter om det der?
Lillesøster: Nei. Ingen.
Vi ryddet av bordet.
Lillesøster: Men nå tror jeg jammen meg at jeg skal gå og se litt på Paradise Hotel, jeg.
Tine: Ja.... Ok.
Lillesøster (sarkastisk): Hva? Ingen morsomheter om det der?
Jeg svelget unna resten av innholdet i tekoppen. Den jenta altså. Hvor får hun det fra?
Tine: Du, jeg tror jeg skal gå og stryke litt sengetøy, jeg.
Lillesøster: Ja, ok.
Tine: Ingen morsomheter om det der?
Lillesøster: Nei. Ingen.
Vi ryddet av bordet.
Lillesøster: Men nå tror jeg jammen meg at jeg skal gå og se litt på Paradise Hotel, jeg.
Tine: Ja.... Ok.
Lillesøster (sarkastisk): Hva? Ingen morsomheter om det der?
Jeg svelget unna resten av innholdet i tekoppen. Den jenta altså. Hvor får hun det fra?
27. februar 2014
[Om at det egentlig ikke er så nøye.]
"YALA, You Always Lives Always, som buddhistene sier. "
Dette lærte jeg egentlig av en muslim. Jeg tror egentlig ikke buddhistene sier det heller.
Jeg skal ikke snakke om religion, men å min Gud, så lei jeg er av mennesker som undergraver seg selv. Av jenter, nei damer som fornedrer sine egne evner. Som sier de er for ukvalifiserte, som bestemt mener de ikke kan, greier eller får til å nå opp til det de selv ser på som uoverstigelige fjell. Det skjer så ofte at jeg ikke en gang lenger blir forbannet når jeg hører det. De som er flinke er faktisk ikke blitt det fordi de har vært så heldige at de har lykkes. De har trodd på seg selv og jobbet beinhardt for det. De har tenkt lenger enn sine egne primalbehov og jeg er dritt lei av at det skal minimaliseres til noe så enkelt og ukonkret som flaks. Tenk å være så heldig at man får en fot innenfor systemet, enten det er i en bransje man vil være i eller at det var tilfeldigheter som gjorde at man kom i snakk med akkurat den personen akkurat da som var villig til å gi deg en sjanse. En sjanse! Hva skal det bety? Suksess handler ikke om bra timing og tilfeldigheter. Det handler faktisk bare om å ta seg selv i nakken og bestemme seg for at man skal være på rett plass til rett tid. Yte det som trengs. Enkelte bruker lenger tid på dette enn andre, det er sant, men det er lov. Dessverre er det ofte fordi de prøver å bli noen andre for å nå det man tror er egne mål. Dropp det. Det er den slags som er den faktiske tidstyven. Se på det slik: om du ikke er klar for å bli din egen helt, hvordan skal du da nå et mål du selv har satt deg?
Tror du at du ikke får det til? Hvem er det som egentlig har ork til å sitte å høre på den slags? Selvdestruksjon er dødskjedelig! Jeg har da ikke tid til å være min verste kritiker. Det kan dessuten lett bli en så omfattende jobb at jeg nesten må overlate det til noen som bryr seg. En dårlig venn jeg ikke har lenger, for eksempel.
De siste månedene har jeg selv brukt mye tid på å menge meg med det jeg mener er rette folk for meg. Dette inspirerer meg: supre, smarte mennesker som løfter frem hverandre. De som imponerer meg ved å være seg selv. Som gir beng i om de egentlig er gode nok. Sitatet til Pippi Langstrømpe om at den slags har hun aldri gjort før, så det er hun sikkert god til, har dessverre blitt så ihjelbrukt de siste tiårene at jeg er lei av å høre det, men det er allikevel brukt fordi det er en sannhet i det. Man bør tøye strikken som omkranser sin egen komfortsone. Man bør av og til hoppe ut i bassenget uten å sjekke temperaturen på forhånd. Ved en sjelden anledning burde man kanskje til og med hoppe uten å sjekke om det er vann der i det hele tatt om det er det som trengs. (NB! Ikke ta dette for bokstavelig, for selv om det er sticks and stones som kan skade deg, så er det både testet og vedtatt at en nådeløs sementbunn fort kan gjøre det samme.) Jeg elsket Ida Jackson litt da hun proklamerte at hun pleier google alle hun holder foredrag for på forhånd. Joda, det tar vanvittig lang tid, men den tiden bruker hun på å sitte og grue seg uansett.
Jeg sa det til henne etterpå, og hun lo det bort. Det er litt vemodig alltid å se de som blir helt satt ut av veltruffen ros. Ikke misforstå, det er fint at å få anerkjennelse for noe de selv vet så altfor godt at de er gode på er det som gjør dagen bra for dem. Men, det burde vært så selvsagt.
Det virker som om dette ble mitt nyttårsinnlegg. Jeg hadde ikke så mye mer å legge til. Det kommer lovlig sent, men godt. Forhåpentligvis tar du det litt mer til deg når ikke alle de andre livsrådene kommer samtidig.
Mine mål for 2014 er enkle. Smart says no, stupid says yes. Noen ideer er så dårlige at de bare må funke. Ta sjanser. Vær uredd. Måtehold og ydmykhet er fint til et visst punkt, det er ingen som liker hovmod, men det er lov å si at man er bra.
Selv vil jeg selvsagt aller helst bare være best. Inntil da får det bli en hel del YAMA.
Dette lærte jeg egentlig av en muslim. Jeg tror egentlig ikke buddhistene sier det heller.
Jeg skal ikke snakke om religion, men å min Gud, så lei jeg er av mennesker som undergraver seg selv. Av jenter, nei damer som fornedrer sine egne evner. Som sier de er for ukvalifiserte, som bestemt mener de ikke kan, greier eller får til å nå opp til det de selv ser på som uoverstigelige fjell. Det skjer så ofte at jeg ikke en gang lenger blir forbannet når jeg hører det. De som er flinke er faktisk ikke blitt det fordi de har vært så heldige at de har lykkes. De har trodd på seg selv og jobbet beinhardt for det. De har tenkt lenger enn sine egne primalbehov og jeg er dritt lei av at det skal minimaliseres til noe så enkelt og ukonkret som flaks. Tenk å være så heldig at man får en fot innenfor systemet, enten det er i en bransje man vil være i eller at det var tilfeldigheter som gjorde at man kom i snakk med akkurat den personen akkurat da som var villig til å gi deg en sjanse. En sjanse! Hva skal det bety? Suksess handler ikke om bra timing og tilfeldigheter. Det handler faktisk bare om å ta seg selv i nakken og bestemme seg for at man skal være på rett plass til rett tid. Yte det som trengs. Enkelte bruker lenger tid på dette enn andre, det er sant, men det er lov. Dessverre er det ofte fordi de prøver å bli noen andre for å nå det man tror er egne mål. Dropp det. Det er den slags som er den faktiske tidstyven. Se på det slik: om du ikke er klar for å bli din egen helt, hvordan skal du da nå et mål du selv har satt deg?
Tror du at du ikke får det til? Hvem er det som egentlig har ork til å sitte å høre på den slags? Selvdestruksjon er dødskjedelig! Jeg har da ikke tid til å være min verste kritiker. Det kan dessuten lett bli en så omfattende jobb at jeg nesten må overlate det til noen som bryr seg. En dårlig venn jeg ikke har lenger, for eksempel.
De siste månedene har jeg selv brukt mye tid på å menge meg med det jeg mener er rette folk for meg. Dette inspirerer meg: supre, smarte mennesker som løfter frem hverandre. De som imponerer meg ved å være seg selv. Som gir beng i om de egentlig er gode nok. Sitatet til Pippi Langstrømpe om at den slags har hun aldri gjort før, så det er hun sikkert god til, har dessverre blitt så ihjelbrukt de siste tiårene at jeg er lei av å høre det, men det er allikevel brukt fordi det er en sannhet i det. Man bør tøye strikken som omkranser sin egen komfortsone. Man bør av og til hoppe ut i bassenget uten å sjekke temperaturen på forhånd. Ved en sjelden anledning burde man kanskje til og med hoppe uten å sjekke om det er vann der i det hele tatt om det er det som trengs. (NB! Ikke ta dette for bokstavelig, for selv om det er sticks and stones som kan skade deg, så er det både testet og vedtatt at en nådeløs sementbunn fort kan gjøre det samme.) Jeg elsket Ida Jackson litt da hun proklamerte at hun pleier google alle hun holder foredrag for på forhånd. Joda, det tar vanvittig lang tid, men den tiden bruker hun på å sitte og grue seg uansett.
Jeg sa det til henne etterpå, og hun lo det bort. Det er litt vemodig alltid å se de som blir helt satt ut av veltruffen ros. Ikke misforstå, det er fint at å få anerkjennelse for noe de selv vet så altfor godt at de er gode på er det som gjør dagen bra for dem. Men, det burde vært så selvsagt.
Det virker som om dette ble mitt nyttårsinnlegg. Jeg hadde ikke så mye mer å legge til. Det kommer lovlig sent, men godt. Forhåpentligvis tar du det litt mer til deg når ikke alle de andre livsrådene kommer samtidig.
Mine mål for 2014 er enkle. Smart says no, stupid says yes. Noen ideer er så dårlige at de bare må funke. Ta sjanser. Vær uredd. Måtehold og ydmykhet er fint til et visst punkt, det er ingen som liker hovmod, men det er lov å si at man er bra.
Selv vil jeg selvsagt aller helst bare være best. Inntil da får det bli en hel del YAMA.
13. desember 2013
[Om å komme feil antrukket.]
Det begynte med at en venninne av meg inviterte meg på kino. Det var en slags premiere sa hun. Vi skulle få noe bobler og filmsnacks. Digg, tenkte jeg. Skyndet meg hjem etter jobb for å skifte til noe litt mer komfortabelt. Det er jo ikke så innmari viktig å være noe nevneverdig stilig når jeg skal sitte i mørket. Jeg dro på meg businessoutfiten (det vil si, det jeg kom hjem med den dagen jeg egentlig var ute for å kjøpe businessoutfit, altså Oslos største collegegenser og tights. Sistnevnte naturligvis ikke av den oppstrammende typen. Snarere sigen strikk og forøvrig temmelig slarkete fremtoning.). Kastet meg på bussen. Brukte altfor lang tid på å komme meg til kinoen jeg trodde vi skulle på, altså Felix. Felix var full av mennesker i dress og gallakjoler. Det var fakler utenfor. Jeg skrev en panisk melding til venninnen min om at hun måtte skynde seg. Her sto jeg i feelgood tights og gjorde alt annet enn å føle meg bra. Thanks world.
Venninnen ringte meg raskt. Jeg var på feil kino. Det passet jo bra. Jeg beina videre til Victoria Kino og rakk knapt få tilbake litt av pusten da jeg igjen ble lamslått.
Folkens, dette var jo premierevisningen for selve kinosalen etter at den åpnet. Sykt VIP, med andre ord. Det var rød løper og fakler derfra og til månen. Jeg så en kameramann fra NRK passere meg og han som skriver om de kongelige i Se&Hør. Om jeg ti minutter før hadde følt meg underdressed, gjorde jeg det i hvert fall nå. Inne var det liveband og canapeer og ”noen bobler” viste seg å være ”noen timer” med bobler. Alle gikk i smoking og paljettkjoler og var kjendiser. Så hadde du meg da. Fortsatt i tights. Enkelte andre var sikkert glade de hadde tatt på seg de høyeste hælene sine. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde hull mellom beina i tightsen min. Så fikk det gå at conversene var slitt.
Her er et bilde av meg, så du kan få se det er sant.
Du kan si så mye du vil at det sikkert ikke var noen som brydde seg, eller at en som meg helt fint kan dra en sånn ting i land uten noe stress. Til det vil jeg si at det er ikke meningen å henge ut noen, men det skjedde faktisk ved én anledning at en kar som vet veldig godt hvem jeg er, totalt ignorerte meg. Jeg følte meg litt som en loser da jeg senere faktisk grep han i armen, og han fortsatte å gå forbi. Jeg er tydeligvis ikke kulere enn resten av verden.
27. august 2013
[Om guilty pleasures.]
En kollega spurte om jeg hadde noen glade sommerlåter å dele med henne.
Dette er den sangen jeg spiller mest på Youtube for tiden:
Jeg sa derfor nei.
Dette er den sangen jeg spiller mest på Youtube for tiden:
Jeg sa derfor nei.
9. november 2011
[Om et lite mysterium XXXIX.]
Min kamerat Liksomtvillingen til Verstevennen (avbildet her) og jeg er veldig glade i hatter. Da gjerne hatter utenom det vanlige. Liksomtvillingen har vært i Vatikanet og sendt meg et bildet av de fantastiske hattene til noen sveitsere han møtte på.
Dette kortet var en uventet hyggelig overraskelse. På vei til Japan Tent satt vi bak noen kinesere, som selvsagt satt og snakket om oss stort sett hele veien. Først en uke senere fikk jeg fortalt han ene at jeg kunne kinesisk. Jeg hadde ikke fulgt med på samtalen det grann, men den tydelige flaue reaksjonen hans tilsa at det nok kan stemme. Uansett, jeg har ikke akkurat holdt kontakten med denne typen, men plutselig så datt det ned et kort fra han i Hong Kong i postkassen min. "Hei Tine, lenge siden sist. Håper alt blir ok!" og så hadde han signert med fullt navn. Jeg håper for øvrig også alt blir ok.
Mottok dette kortet i dag. Det er fra Miami.
"So long, and thanks for all the fish". Det er selvsagt tittelen på en bok av Douglas Adams. Jeg har ikke lest denne boken, og skjønner dermed ikke om det er over. Betyr det at det vil fortsette for alltid? Jeg er mer spent på neste ukes kort enn noen gang før.
8. november 2011
[Om japanske sykkelregler.]
Jeg har nevnt før at japanere er noen forbannede idioter i trafikken. De kjører som noen idioter, de går som noen idioter og de sykler som noen idioter. Det hjelper svært lite at de bukker om de kjører rett foran meg selv om det var min tur, og det egentlig er rødt lys. De har fortsatt kjørt foran meg.
I tillegg til å være noen hensynsløse idioter ovenfor oss utlendinger, sliter alle med japanerne som sykler tre personer i bredden på smale sykkelstier. Dette er gjerne skoleelever på vei til eller fra skolen, som snakker sammen. De sykler i et dørgende sakte tempo, og ignorerer alle forsøk fra andre om å komme forbi. Om noe flytter de seg faktisk slik at det blir enda mer umulig å komme forbi. Ofte tekster de mens de sykler. Dette gjør at de sykler desto mer vinglete enn det de i utgangspunktet gjør, hvilket er ganske imponerende, fordi de sykler gjerne i slangegang (om du skjønner hva jeg mener).
Alt dette gjør at jeg ankommer skolen svært ofte rasende. Jeg har nemlig syklet åtte kilometer bak japanere på sykkel i flokk, med minst én, men ofte to mobiler de har tekstet med.
På veien hjem pleier det være litt bedre. Jeg slutter ganske tidlig, og midt på dagen er det gjerne ikke så mange skoleelever på veien. Det er gamle mennesker, men de har sjeldent så mange venner de sykler parallelt med at jeg trenger stanse for å kunne gå forbi dem (det er så sakte ungdommene sykler).
Så, hvor vil jeg med dette? Vel, saken er det at det faktisk er ulovlig i Japan å sende tekstmeldinger mens man sykler. Du kan bli bøtelagt for det. Det samme gjelder om man sykler ved siden av folk. Det er lov å passere, men det er ikke lov å blokkere veien. Jeg så det på et TV-show, og hele salen var sjokkert. Lite overraskende er det svært få mennesker som er klar over denne regelen.
I dag på veien hjem var det politikontroll ved politistasjonen ved skolen. Tre politibetjenter blokkerte veien for meg, og vinket meg inn til siden. Jentene foran meg, som syklet ved siden av hverandre mens de sendte tekstmeldinger ble ikke stoppet. Jeg ble stoppet for å ha syklet uten å ha begge hendene på styret. En av politibetjentene leste opp loven for meg, og viste fysisk hva det ikke var lov å gjøre, og forklarte det med at vi var i Japan, og jeg hadde værsågod å følge japansk lov. Det var derimot ingenting sagt på at jeg syklet uforsvarlig fort, eller at jeg hørte på musikk.
Jeg beklaget veldig, bukket to ganger, og syklet videre. Selvsagt skal jeg aldri sykle uten begge hendene på styret igjen. Når jeg er utenfor overnevnte politistasjon i det minste.
I tillegg til å være noen hensynsløse idioter ovenfor oss utlendinger, sliter alle med japanerne som sykler tre personer i bredden på smale sykkelstier. Dette er gjerne skoleelever på vei til eller fra skolen, som snakker sammen. De sykler i et dørgende sakte tempo, og ignorerer alle forsøk fra andre om å komme forbi. Om noe flytter de seg faktisk slik at det blir enda mer umulig å komme forbi. Ofte tekster de mens de sykler. Dette gjør at de sykler desto mer vinglete enn det de i utgangspunktet gjør, hvilket er ganske imponerende, fordi de sykler gjerne i slangegang (om du skjønner hva jeg mener).
Alt dette gjør at jeg ankommer skolen svært ofte rasende. Jeg har nemlig syklet åtte kilometer bak japanere på sykkel i flokk, med minst én, men ofte to mobiler de har tekstet med.
På veien hjem pleier det være litt bedre. Jeg slutter ganske tidlig, og midt på dagen er det gjerne ikke så mange skoleelever på veien. Det er gamle mennesker, men de har sjeldent så mange venner de sykler parallelt med at jeg trenger stanse for å kunne gå forbi dem (det er så sakte ungdommene sykler).
Så, hvor vil jeg med dette? Vel, saken er det at det faktisk er ulovlig i Japan å sende tekstmeldinger mens man sykler. Du kan bli bøtelagt for det. Det samme gjelder om man sykler ved siden av folk. Det er lov å passere, men det er ikke lov å blokkere veien. Jeg så det på et TV-show, og hele salen var sjokkert. Lite overraskende er det svært få mennesker som er klar over denne regelen.
I dag på veien hjem var det politikontroll ved politistasjonen ved skolen. Tre politibetjenter blokkerte veien for meg, og vinket meg inn til siden. Jentene foran meg, som syklet ved siden av hverandre mens de sendte tekstmeldinger ble ikke stoppet. Jeg ble stoppet for å ha syklet uten å ha begge hendene på styret. En av politibetjentene leste opp loven for meg, og viste fysisk hva det ikke var lov å gjøre, og forklarte det med at vi var i Japan, og jeg hadde værsågod å følge japansk lov. Det var derimot ingenting sagt på at jeg syklet uforsvarlig fort, eller at jeg hørte på musikk.
Jeg beklaget veldig, bukket to ganger, og syklet videre. Selvsagt skal jeg aldri sykle uten begge hendene på styret igjen. Når jeg er utenfor overnevnte politistasjon i det minste.
31. oktober 2011
[Om et lite mysterium XXXIV, XXXV, XXXVI, XXXVII, XXXIII.]
Ok, jeg innrømmer begynner å angre på at jeg startet med å skrive romertall. Nå er jeg stuck med et forferdelig styr hver eneste gang jeg skal legge ut bilder av de nye kortene. Men for all del, det er fortsatt svært hyggelig med postkort.
Nummer 34 er sendt fra Philadelphia, som er ganske langt unna Florida, hvor postkortet er fra. Jeg antar det er fordi det ble skrevet i Florida og sendt over?
"Hvis du synes du har fått mange kort, skulle du bare visst hvor mange som ikke er kommet frem!"
Det er jo bare trist. Jeg skulle ønske jeg ikke visste at det var kort som ikke var kommet frem.
Det er et dikt skrevet av Li Bai, "Waking from Drunkenness" (hva nå enn det siktes til). Det er et relativt nytt dikt, knappe hundre år gammelt. Jeg likte det ganske godt når jeg fikk alle delene. Diktet ble nemlig sendt i tre deler. Takk venn!
感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。
Som kan oversettes til:
"Life in the world is but a big dream;
I will not spoil it by labour or care."
So saying, I was drunk all the day,
Lying helpless at the porch in the front of my door"
Dette kortet er også sendt fra Philadelphia.
"感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。"
Som kan oversettes til:
"The Spring-wind was telling the mango-bird.
Moved by its song, I soon began to sigh,
And as wine was there, I filled my own cup.
Wildly singing, I awaited for the moon to rise;
When my song was over, all my senses had gone."
Jeg likte faktisk dette diktet ganske godt.
Jeg har også begynt å tenke at jeg kanskje har stilt feil spørsmål når jeg har spurt folk ved å si "Er det du som sender meg postkort?". Kanskje jeg heller burde spørre "Er det du som får andre til å sende meg postkort?".
Nok et postkort fra Philadelphia.
"Dette ble mange kort på snappen. Men sånn måtte det nesten bli når du var borte i september."
Hvordan visste du det? Det var en slags impulstur. Selv Modern visste knapt at jeg skulle dra før jeg dro!
Det er jo bare trist. Jeg skulle ønske jeg ikke visste at det var kort som ikke var kommet frem.
Det ser ut som det var noe festet til forsiden på dette kortet, men det er falt av.
Det er et dikt skrevet av Li Bai, "Waking from Drunkenness" (hva nå enn det siktes til). Det er et relativt nytt dikt, knappe hundre år gammelt. Jeg likte det ganske godt når jeg fikk alle delene. Diktet ble nemlig sendt i tre deler. Takk venn!
感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。
Som kan oversettes til:
"Life in the world is but a big dream;
I will not spoil it by labour or care."
So saying, I was drunk all the day,
Lying helpless at the porch in the front of my door"
Dette kortet er også sendt fra Philadelphia.
Nok et Floridakort fra Philadelphia.
Del 2:
"覺來盼庭前，
一鳥花間鳴。
借問此何時，
春風語流鶯"
Som kan oversettes til:
"When I woke up, I blinked at the garden-lawn;
A lonely bird was singing amid the flowers.
I asked myself, had the day been wet or fine?"
Del 2:
"覺來盼庭前，
一鳥花間鳴。
借問此何時，
春風語流鶯"
Som kan oversettes til:
"When I woke up, I blinked at the garden-lawn;
A lonely bird was singing amid the flowers.
I asked myself, had the day been wet or fine?"
Den dagen kom enda et kort fra Philadelphia. Tror jeg. Det var faktisk ikke stemplet i det hele tatt, så jeg bare antar.
"感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。"
Som kan oversettes til:
"The Spring-wind was telling the mango-bird.
Moved by its song, I soon began to sigh,
And as wine was there, I filled my own cup.
Wildly singing, I awaited for the moon to rise;
When my song was over, all my senses had gone."
Jeg likte faktisk dette diktet ganske godt.
Jeg har også begynt å tenke at jeg kanskje har stilt feil spørsmål når jeg har spurt folk ved å si "Er det du som sender meg postkort?". Kanskje jeg heller burde spørre "Er det du som får andre til å sende meg postkort?".
Nok et postkort fra Philadelphia.
"Dette ble mange kort på snappen. Men sånn måtte det nesten bli når du var borte i september."
Hvordan visste du det? Det var en slags impulstur. Selv Modern visste knapt at jeg skulle dra før jeg dro!
Dessuten har jeg fått kort fra Ghost som har vært på tur til blant annet Leicestershire.
Og til slutt, Papua New Guinea kort fra en kamerat i Tokyo.
11. oktober 2011
[Om et lite mysterium XXVII, XXVIII, XXIX, XXX, XXXI XXXII og XXXIII.]
Jeg har hatt besøk og skolen er begynt! Mer om det siden. Dette er de siste postkortene jeg har fått:
Mysteriekort nummer tjuesyv. Jeg skriver det med bokstaver og ikke med romerske tall. Er nemlig ikke alle som er like stødige i slikt tull.
Dette var et sjokk. Et virkelig sjokk.
"Er ikke vannmelon godt?"
Opp til nå har jeg vært ganske sikker på at det har vært en EXPO-person som har sendt meg disse kortene. Jeg har spurt alle, men ikke stolt på noen når de har sagt nei til at det var dem.
En person som er norsk og jobbet på den norske paviljongen ville aldri stilt dette spørsmålet. Til det var internhumoren rundt vannmeloner for heftig.
I tillegg er dette kortet sendt fra New York. Det er langt mellom New York og Miami.
Jeg er altså helt tilbake til null av hva spor angår. Kan ikke huske sist jeg var så forvirret som nå.
Min australske bror og hans koreanske kjæreste var på tur til Okinawa.
Lillesøsteren til Kanskje har vært på språkskole i San Diego i sommer. Det var fêtt.
Mysteriekort nummer tjueåtte.
Etter at en hel måned var passert uten et eneste mystisk postkort, kom dette. "Har kjøpt ny tusj."
Jeg dunket hodet i veggen.
Mysteriekort nummer tjueni. Sendt fra Miami.
"Hvilket språk er vanskeligst å lære: kinesisk eller japansk?"
Japansk. Japansk, japansk, uten tvil japansk. Så vet du det.
Nærmere analyse:
Ordet brukt for kinesisk, 國語, er ordet brukt for taiwanesisk kinesisk (ordrett betyr det landspråk). Og atter en gang er tegnene skrevet med tradisjonelle tegn.
Mysteriepostkort nummer tretti. Fra Miami.
Også dette kortet er sendt fra Miami:
"床前明月光，
疑是地上霜。
舉頭望明月，
低頭思故鄉 "
Og her er oversettelsen:
In the Quiet of the Night (Li Bai, 701-762 AD, China)
Moonlight reflects off the front of my bed.
Could it be frost on the ground instead?
I look up to view the bright moon ahead.
Thoughts of hometown bring down my head.
Dette virker som min type klassisk kinesisk, om jeg må velge. Jeg forsto det. Allikevel, i følge den anonyme avsenderen er det "Blant de dårligste diktene hans. Barnerim. Litt som at 'Yellow Submarine' er Beatles låt som alle kan. Folk..."
Noe egentlig er litt fornærmende for min del, men vi har jo stadfestet for lenge siden at dette virkelig ikke er mitt område.
Mysteriekort nummer trettien er sendt fra Miami, men selve kortet er fra Massachusetts.
"騎馬看花。。。
我想念台灣"
Den første delen betyr "Ri på hest, se på blomst" og er et gammelt kinesisk ordtak som kan oversettes til speedsightseeing. Det er et av de få ordtakene jeg kan på kinesisk og jeg er derfor ganske stolt av det. Dessuten er jeg ganske glad i speedsightseeing. Mye mer effektivt.
Den andre delen betyr "Jeg savner Taiwan."
Hvem er denne avsenderen som tydeligvis kjenner meg temmelig godt.
Som et ganske ålreit avbrekk oppi alle disse postkortene jeg ikke aner hvem er fra, fikk jeg dette i dag. Det er sendt fra Taunton, og om du er like ustø i land som har slike bynavn som meg, kan jeg nå fortelle at det er i England.
"Konitchiwa & Ni hao!
Et overraskende kort fra den fremmede mannen som følger deg på twitter, og som aldri har ventet utenfor huset ditt med tau, kloroform og kniv. Neida. Froskepillene (se forsiden) holder meg tilregnelig tror jeg da! Koko! Wheeee!
-Ghost"
Der ser du, mamma, jeg har ingen grunn til å være bekymret når jeg møter folk på nettet.
Mysteriekort nummer trettito. Tror det er sendt fra Miami. Trykket er uklart. Det er ihvertfall fra Florida. Har gitt opp å anta at det er noen kobling mellom avsenders identitet og motivet. Romskip liksom. Dette kortet er også 3D. Veldig tøft.
Det er slike spørsmål som dette, som gjør at jeg er ganske overbevist om at vedkommende som sender disse kortene er norsk: "Hva er best på vaffel: Jordbærsyltetøy vs. bringebærsyltetøy?"
Jeg synes bringebær er best. Alltid. Med mindre det er hjemmelaget jordbærsyltetøy. Jeg er veldig svak for hjemmelaget jordbærsyltetøy.
Mystiske postkort nummer trettitre. Det er sendt fra Miami. Ikea-postkort. Jeg liker rosa, så jeg har hengt det over sengen.
"Haha, tenk så gøy det hadde vært om kortene var fra Halvor Eifring!"
Det hadde vært gøy. Virkelig gøy. Halvor Eifring er en professor ved UiO som muligens elsker Taiwan like mye som meg. Og han kan kinesisk og foretrekker naturligvis tradisjonelle tegn. Men det er omtrent den eneste koblingen vi har. Jeg har sett han to ganger i mitt liv, men aldri snakket med han, så tror ikke det er han. Når det er sagt, mange har nevnt han som en potensiell kandidat.
10. oktober 2011
[Om hva man ikke skal gjøre i Japan.]
Hjalp noen venner med eksamensprosjektet deres før sommerferien. Kom tilfeldigvis over resultatet i dag. Det handler om alt man ikke skal gjøre i Japan. Det er muligens mer interessant for de som kan japansk, eller har kjennskap til kulturen, men her er det ihvertfall.
Merk forøvrig at jeg går med bare skuldre hele filmen igjennom. Å ja, og den tilfeldige picachuen til høyre under togdelen. Den gamle damen til høyre sine ansiktsuttrykk under togdelen også er ganske interessant. Hun var så irritert at hun etterhvert gikk av toget, for hun så ikke at jeg ble filmet.
Merk forøvrig at jeg går med bare skuldre hele filmen igjennom. Å ja, og den tilfeldige picachuen til høyre under togdelen. Den gamle damen til høyre sine ansiktsuttrykk under togdelen også er ganske interessant. Hun var så irritert at hun etterhvert gikk av toget, for hun så ikke at jeg ble filmet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)