[Om den store singeldagen]

11. november har de siste årene blitt en høyt elsket dag i Kina, markert som verdens største kjøpefest. Den spesielle datoen, valgt fordi 11.11 ser ut som en person som står alene, har sitt utspring fra Nanjing University, hvor kjæresteløse studenter feiret seg selv. Fortsatt markeres den spøkefullt blant mange, gjerne ved at man spiser mat som minner om tallet, slik som Pocky, lange kjekspinner ofte dyppet i sjokolade, eller pommes frites.

Treat yourself

Singeldagen ble allikevel først ordentlig kjent da Alibaba, Kinas, og dermed også verdens største netthandel, relanserte konseptet med målrettede tilbud som en dag hvor single skulle spandere på seg selv. I fjor solgte netthandelen for 123 milliarder kroner. Til sammenligning brukte amerikanerene omlag 14 milliarder kroner på netthandel under fjorårets Black Friday.

Screenshot fra da Alibaba gikk live i natt (internasjonal versjon).

Avstand og manglende infrastruktur

I et land hvor en større del av befolkningen vokste opp med spartanske kommunistbutikker og det fortsatt er store landområder uten de store handlemulighetene, er det kanskje ikke så rart at netthandelen har eksplodert de siste årene. Dette, kombinert med at Kina er verdensmestere på logistikk og økt skepsis til kinesiskproduserte varer har gjort at flere og flere kinesiske familier i disse dager begynner å gjøre brorparten av nødvendige innkjøpene gjennom netthandel.

Det er særlig i distrikter hvor befolkningen bor langt fra storbyer, som Indre Mongolia og Tibet*, at netthandel er populært, men også i storbyene er postbudene travelt opptatt med å levere alt fra klær og elektronikk til mat, rengjøringsmidler og møbler klikket hjem av ivrige konsumere. Mange boligkomplekser har ofte egne rekker med postkasser for netthandel slik at det skal være plass. Dette har lettet noe av jobben for de stakkars dørvaktene som ofte må stå å ta i mot de hundrevis av leveringene som kommer i løpet av en dag.

En shoppingfestival på nett

Men i dag er det altså den lenge påventede singeldagen. Nettbutikker har fristet i ukesvis med gode tilbud millioner av kinesere har kunne bokmerke. Dette er viktig for også nettbutikker kan bli utsolgt når så mange bestiller på en gang. Når klokken blir 12 ved midnatt går startskuddet. Da må man belage seg på god nettilgang og håpe at nettsidene klarer bære så mange påloggede på en gang. 

I kollektivet jeg bodde i i Guangzhou var det en jente som jobbet med netthandel. Hun fikk ny jobb i et større firma november 2015, med første arbeidsdag nettopp 11. november. Da hun kom inn dørene sto massører og knadde såre data skuldre. Mange av de ansatte hadde tatt med seg små telt de hadde satt opp ved siden av pultene, parate til å tilbringe det kommende døgnet på jobb. Da de slo fjorårets salgsrekord gjallet det i bjeller og et rockeband holdt konsert.

Du kan også oppleve singeldagen selv om du ikke er i Kina, for den går sin kjøpsgang stort sett på nett. Det vil selvsagt være tilbud i fysiske kinesisk butikker også, men det er i liten skala. De fleste kjøpene gjøres på nett. Slik kan man bruke kvelden på å spise mat i pinneform, eller være med den personen som gjør at man egentlig ikke trenger feire singeldagen allikevel.

*Hvorvidt Tibet faktisk er en del av Kina er en annen diskusjon, men man teller det på kjøpstatistikken.

[Facebook er ikke ulovlig i Kina.]

Kineserne har et aktivt sensursystem. Faktisk verdens mest omfattende. Dette er ingen hemmelighet, spesielt ikke i Kina.

I desember klippet jeg håret på en kinesisk frisørsalong. Frisøren min snakket om tørt hår og slitte tupper, før han plutselig lente seg over mobilskjermen min.

- Er det Facebook du holder på med?

Jeg sa nei. Det var Whatsapp, en meldingsapplikasjon som krever internettilgang. Et sosialt medium som begrenser seg til korrespondanse med de du har kontaktinformasjonen til, lite brukt blant den gjenge kineser. Facebook ble først blokkert i Kina i 2009, og de få lokale vennene jeg hadde i Beijing da, var lite aktive allerede da. Det har etter min forståelse ikke vært noe stort tap for det som nå er blitt drøye 670 millioner kinesiske nettbrukere. Hvor ofte savner du egentlig MSN-vennene dine?

- Nei, jeg var aldri på Facebook. Nå kan man ikke gå på Facebook i Kina, men det trenger jeg ikke. Kanskje de åpner Facebook i kinesisk nyttår?

Jeg hadde hørt ryktet før. Guangzhous nære geografiske plassering til Hongkong, hvor Facebook er tilgjengelig, gjør at Facebook ikke er så eksotisk. Den store gruppen utlendinger gjør at mange i byen har hatt direkte kontakt med utlendinger ofte, og utlendinger, uvante med å omtale sensitive spørsmål, er raskt ute med å spørre kinesere om hvor vanskelig de synes det er å ikke kunne bruke Facebook (selv vel vitende om de selv bruker Facebook i hovedsak til å titte på tidligere kjæresters babyer, naboers frokoster og mammas nyeste strikkeprosjekt).

Mannen bak Facebook, Mark Zuckerberg, snakker mandarin. Han har vært i Kina og snakket på kinesiske universiteter. Blant den utdannede delen av befolkningen er han ingen ukjent mann, for som nevnt, han driver ikke ulovlig. Kinesiske myndigheter har bare ikke mulighet til innsyn i kinesiske nettbrukeres aktiviteter på samme måte som på kinesiske nettplattformer, de har derfor skrudd av det hele.

Om man vil ha tilgang til nettsidene går det an å kjøpe seg internettilgang via en VPN. Det betyr at den kinesiske IP-adressen din blir byttet ut med IP-adressen til en server utenfor Kinas grenser. Det finnes mange ulike tilbydere av denne tjenesten. Som regel får man det man betaler for. Noen ganger fungerer ikke disse heller, eller de kan være svært trege til å laste opp deler av siden. Mange internasjonale hoteller eller ekslusive boligkomplekser i Guangzhou og Shenzhen tilbyr såkalt Hongkong-nett. Da får man tilgang til nettsider som om man skulle være i Hongkong.

I Kina er disse store sosiale mediene blokkert:

• Facebook
• Twitter
• Instagram
• Youtube
• Snapchat

Dessuten er deler av Wikipedia utilgjengelig og alt relatert til Google, inkludert Gmail, Google.com Google Docs og Google+.

At de er blokkert betyr at de er utilgjengelige med vanlig internettforbindelse. Det betyr at om du forsøker åpne Facebook.com med en vanlig nettleser vil du møte dette, "Denne nettsiden er ikke tilgjengelig."

Facebook er ikke ulovlig i Kina. Sant og si er faktisk de største avisene i Kina, alle statseide, på både Facebook og Twitter. Ofte er sidene driftet på engelsk. De er myntet på et utenlandsk publikum, stort sett.

Kineserne selv skjønner ikke alltid problematikken omkring manglende tilgang. De har sine egne plattformer, som ofte til og med er bedre enn våre. De er tilrettelagt for kinesisk bruk, har velfungerende oversettelser (kinesere flest foretrekker kinesisk). Et mønster er at kinesiske nettbrukere ofte foretrekker anonymitet på internett, noe som kræsjer med grunnmodellen til for eksempel Facebook. En av hovedgrunnene til at ryktene om at Facebook skal gjøres tilgjengelig nå, er nettopp at målet om å få et godt nok alternativ til vestlige plattformer er nådd.

Skjermkast fra min egen WeChat-konto.

Her er et knippe av de aller største kinesiske sosiale mediene:

• WeChat

Oftest det som blir sammenlignet med Facebook. Denne appen er spesielt gunstig for mobilbrukere og fungerer ganske dårlig på datamaskin. Man kan ringe og sende meldinger, sette opp grupper og ha offisielle WeChat-sider. Det er en betalingsfunksjon hvor man kan betale alt fra kjøretjenester, strømregningen, bestille legetimer og føre over penger. De fleste store merkevarer i Kina har sine egne sider man kan følge. McDonalds sine sider tilbyr bestilling og levering til døren. Sidene tilbyr allikevel ikke en dialog med de du ikke har kontaktinformasjonen til, unntatt i samtalegrupper. WeChat har også en nyhetsfeed hvor du kan følge innleggene til kontaktene dine, men kommentarer fra de du ikke har lagt til på WeChat vises ikke. 

Under Occupy Central i Hongkong opplevde flere av mine klassekamerater at bildene de sendte fra demonstrasjonene aldri kom frem til mottakere som oppholdt seg på fastlandet. 

Nettbutikken Alibaba er også blokkert på WeChat. Dette er av konkurranseårsaker og ikke kinesiske myndigheter. 

• Tencent Weibo og Sina Weibo

Disse tjenestene er stort sett de samme, men det er ulike eiere. Tencent Weibo eies av Tencent, som også driver WeChat, Sina Weibo eies av Alibaba. Disse er begge mikrobloggtjenester, lik som Twitter. Brukerne kan dele filmer, bilder og korte tekster på opp til 140 tegn. Man kan kommunisere utenom ens egen kontaktsfære. Mange kjendiser og merkevarer bruker disse tjenestene for å markedsføre seg selv. Når du hører om kinesiske Twitter er det disse tjeneste som siktes til, og det er hører til sjeldenhetene at det blir spesifisert. 

Her er en av mine favoritthistorier, om en amerikansk journalist hos Buzzfeed som ble rikskjendis på grunn av Weibo.  

• QQ

Tidligere Kinas største sosiale nettverk. Dette er nå ofte omtalt som en litt døende dinosaur, kanskje spesielt fordi det er best på datamaskin og størsteparten av Kinas nettbrukere foretrekker mobil. Det er allikevel en større gruppe mennesker som bruker det i forbindelse med jobbkommunikasjon, gjerne internt, nettopp av denne grunn. 

• Youku

Kinesiske Youtube. 

Sensur gjennomsyrer alle disse kanalene. Jeg har en venninne viss jobb er å sensurere innlegg på Sina Weibo. Hun går på kurs ihvertfall én gang i måneden om dette. Under Occupy Central sendte hun et hjertesukk til en felles bekjent om at hun måtte slutte å skrive om demonstrasjonene, det ble så mye overtid.

Om du får fjernet et innlegg forsvinner det bare, eller det kommer aldri frem til mottakeren. De fleste innlegg sensureres på grunn av nøkkelord, eksempelvis "Tiananmens mødre" (støttegruppen for studentene som døde i 1989 under demonstrasjonene i Beijing) og "Uavhengig Xinjiang" (et område som lenge har vært i opprør i kampen for suverenitet). Det betyr at det er en maskin som saker bort meldinger som er upassende.

På Youku er de som regel mye raskere til å fjerne videoer med seksuelt og pornografisk innhold enn vold. På de andre kanalene handler det ofte om politiske sensitiv informasjon, bilder fra demonstrasjoner, klager til myndighetene og lignende. Men, i likhet med norske sosiale medier, er det jo ikke det folk flest skriver om. Folk flest skriver om sine egne liv: hunden, lekser, ting de gleder seg til, vesker de ønsker seg. En mer politisk orientert studievenninne fortalte at det hendte ganske ofte at innleggene hennes på Weibo bare forsvant, erstattet med en tekst lignende: "Dette innlegget ble fjernet grunnet upassende innhold. Det kan være av politisk, pornografisk eller spredning av rykter. Ønsker du lese mer om upassende innhold på Weibo kan du lese mer her eller ta kontakt med vår kundeservice."
Ofte husket hun ikke ikke hva hun hadde lagt ut og måtte resonere seg frem til hvilket innlegg det var ved å lese kommentarene under. De ble ofte stående. 

Et eksempel på spredning av rykter er journalistene som ble tiltalt for å rapportere om kritiske tilstander i kinesisk økonomi i fjor sommer. Selv om dette kanskje høres bagatellmessig ut vil jeg minne om at det er svært mange mennesker i Kina. Panikk kan få katastrofale konsekvenser.

Kjente naboer:

• Myanmar

Tidligere ansett som et av verdens tøffeste militærdiktaturer. Det foregår en intern maktomstrukturering, men det er mye å rense opp i, og lokale jeg snakket med da jeg besøkte landet i juni 2015 kfortalte at lite var forandret. Samtidig, det er fire år siden internettkafé-eiere var pålagt å ta skjermbilder av nettsider besøkt. Dette er sentralt med tanke på store mangler innenfor infrastruktur. I 2009 hadde 111 000 personer, 0, 2 % av befolkningen, tilgang til internett. I store deler av Sørøst-Asia møter befolkningen internett for første gang via smarttelefoner, en teknologisk revolusjon som det er umulig å garantere noe om uten å ta på seg en spådomshatt.

• Nord-Korea:

En spredt antagelser er at Nord-Korea overgår Kina når det kommer til internettovervåking. Jeg vil ikke pårope meg tittelen ekspertobservatør, men jeg er allikevel av den forståelse at dette delvis er feil. Først og fremst fordi nordkoreanske statsborgere i Nord-Korea har, kun tilgang til det lokale intranettet. Men, det går det an å skaffe seg internettilgang for utlendinger allerede ved ankomst på flyplassen i Pyongyang. En utlending vil slik oppnå tilgang til det kanskje minst sensurerte internettet i hele verden. Det betyr at ting som nordmenn flest ser som legitim sensur, eksempelvis menneskesmugling, leiemordere og barneporno vil ligge åpent og tilgjengelig. I Sør-Korea blokkeres Nordkoreanske nettsider. I Nord Korea er fritt tilgjengelig for den som kan. 

Mer informasjon om dette finner du via NK News podcast "Perioscoping in North Korea" på Soundcloud eller iTunes NKNews.orgs podcast.

Jeg har også skrevet tidligere om kinesisk mediesensur. 

[Om svært lokal sosial angst.]

Dette er historien om hvordan jeg ble kjent med Christian Kruse. For å begynne med det viktigste: Han er ingen kjendis. Han har så vidt det er meg bekjent ikke vært deltager på et realityshow eller spilt i teater heller. Slapp av, det er ikke nødvendigvis noen grunn til at du burde vite hvem han er. Men det kunne jo hende. Og denne mannen, han har vært årsak til ufortjent mye frustrasjon i vinter.

Det hele begynte med at jeg var på Social Media Days og vi spiste lunsj. Det var lang kø, og jeg snek for å hente bestikk, da en skjeggete bebrillet mann grep tak i skulderen min. Han var høy og stemmen var dyp.

Skjeggete bebrillet mann: Hei Tine.

Jeg frøs. Jeg er god på ansikter, og strengt tatt så er jeg god på navn også, men dette mennesket måtte jeg tenke litt på. Hodet jobbet på speed, men kroppen handlet fortere. Jeg gjorde det ethvert annet menneske i min situasjon burde gjort. Jeg ga han en high five.

Så klemte jeg han.

Tine: Takk for sist, mann!

Og så lot jeg han stå i matkø, mens jeg selv gikk tilbake til plassen min.

Vel tilbake på plass kom jeg på at det nok var den mannen med skjegg jeg nylig hadde vært på middag med hos en kamerat. Vi hadde vært fire personer på middag, men en svært uforutsett misforståelse hvor venneparet trodde at jeg var daten til en kamerat, gjorde at det ble ganske mye vin den kvelden. De syntes det var ubehagelig at jeg var så involvert i min kamerats Tinder-dates, jeg skjønte ikke hvorfor ikke vi ikke snakket mer om utfallet av gårsdagens Tinder-date. Det var en hyggelig kveld, og litt rart, og som du nå forstår, det var nok andre ting enn nok en mann med skjegg i Oslo som hadde satt inntrykk. Jeg var allikevel fornøyd med egen reaksjon.

Men så, noen dager etter dette igjen, så følger  Christian Kruse meg på Twitter. Og det er ikke den samme mannen som jeg var i middag med, for han gjør jo ikke de samme tingene som Christian Kruse oppgir at han gjør. Det er ingen vits i å legge skjul på dette: Slike ting gjør meg litt gal. Så jeg googlet. Og facebooket. Og stalket. Spurte venner. Det var ingen åpenbaringer. Hvem søren var Christian Kruse? Var dette et forsøk fra hans side på å knuse isen, ved å introdusere meg selv til han på den måten? Jeg frøs jo fast, så det forsøket kan man si mye om, men jeg kunne ikke plassere han, og innbilte meg at dette var eneste mulig forklaring.

Månedene gikk. I forrige uke var jeg på fest, og sto og snakket med en venninne da ingen ringere enn Christian Kruse kom slentrende inn. Slikt blir jo jeg svett av. Jeg prøvde å formidle historien til venninnen min i svært korte trekk, men kom ikke lenger enn, "Herregud, det er så kleint at Christian Kruse er her, jeg aner virkelig ikke..." før:

Nevnt venninne: Hei Christian! Har du møtt Tine?
Christian Kruse: Vi har.. øh... klemt.

Og der døde jeg litt. For dette var jo det absolutt eneste jeg kunne si om han også. Og om den svært klønete tilstanden min forrige gang var det som hadde gravd seg inn i hjernebarken hans, da var det på ingen måte en representabel versjon av meg selv. Det er jo ikke forsvarlig. Jeg er jo god med folk flest. Jeg hostet høyt og påpekte at det var salt potetgull og holidaydip på benken og at det fortjente litt mer oppmerksomhet enn jeg hadde bevilget det til nå. Så jeg stakk.

En stund etterpå kvinnet jeg meg opp og forklarte ham situasjonen. Jeg sa at jeg virkelig prøver å sette min ære i å huske folk, men at han hadde blitt glemt om jeg burde huske han fra før jeg takket for sist.

Christian lo. Og prøvde si noe om hvor, men jeg avblåste han tvert. Sa nei, jeg har ikke møtt deg og jeg var ikke der, og det der er jo umulig. Glem det. Du tar feil. Han lot meg virkelig kjøre ferdig hele talen, før han denne gangen insisterte.

Christian Kruse: Da jeg ikke hadde skjegg spiste vi kake en morgen hos Ingvild Moen på hennes kontor.

Og da falt alt på plass.

Hvor vil jeg? Det er helt kurrant å ha litt sosial angst altså, men det er enda bedre når det gir seg og man får sjelefred.

[Om nettdating.]

Pappa ringte meg her om dagen. Han ba meg finne ut av livet mitt. Selv ikke jeg ble noe nevneverdig yngre med årene, sant og si var den tiden som ung allerede forbi. Nå måtte jeg ta i mot et velment råd fra en som har levd i nesten seksti år. Her var det bare å innse at jeg ikke hadde lang tid igjen hvor jeg kunne satse alt av sjarm og personlighet på at noen fortsatt vil ha meg allikevel.

(Kort oppsummert. Det var en ganske lang samtale, og det kan hende noe er tatt litt ut av sammenheng.)

Når din far kommer med slike velvalgte ord, da er det bare å gå til handling med det samme.

Jepp. Jeg bestemte for å høre det jeg ville høre, og opprettet så en profil på EliteSingles - for oss single som har litt høyere forventninger.

Et sympatisk trekk ved elitesingles jeg bet meg merke i med det samme, er den harde utsilingen de driver med fra første stund. Her er spørsmål 2: Bekreft ditt eget kjønn, og så deretter det kjønnet du er ute etter hos din partner. De vil jo ikke ha en vinglepetter som ikke er sikker i sin sak.

Videre fulgte en rekke spørsmål hvor jeg ble oppmuntret til å be venner om hjelp om jeg var usikker. Jeg skulle svare så ærlig som mulig. Her var det et tydelig ledende spørsmål til hvorvidt du anså deg som mest booksmart eller streetsmart. 

Men så skjedde brått dette som gjorde meg en smule forvirret. De rådet meg til å ha et åpent sinn. "Ikke gå inn i partnersøket med et bilde av en feilfri partner." Om jeg ikke skal forspeile meg en plettfri partner, hva er da poenget med elitepartner? Jeg var mildt sagt svært forvirret.

Herfra ble det ganske komplisert. Etter del 6 ser det ut til at man prøvde hinte om at jeg ikke var elite nok? Jeg ble ihvertfall anbefalt å møte mennesker i min egen hverdag også. Elitesingles skulle ikke erstatte mitt "virkelige liv." Det er fint de legger alle kortene på bordet, men allikevel.

Jeg skal ikke kjede deg for mye med alle spørsmålene som kom, for de var mange, gikk på personligheten min, og var svært dyptgående. Det er i ettertid fint å vite at vennene mine kjenner meg så godt som de gjør, og ikke la noen ting i mellom da jeg ba om et anslag hvor jeg burde stille meg på skalaen.

Vel inne og ferdig med alle de kjedelige spørsmålene, kom altså sjokk nummer to: For å se bilder av de andre elitesinglene, må man oppgradere til premiumabonnement. Jeg følte det var litt i meste laget og var skuffet over at de ikke bød på noen smaksprøver overhodet. Det ble derfor aldri til at jeg skrev noe mer om meg selv enn disse utfylte spørsmålene. Alt mot forsvant fra meg og jeg glemte passordet i det jeg la fra meg telefonen.

Men, glemt betyr ikke gjemt. I løpet av en uke har jeg mottatt...

• Tilsammen 33 mailer fra EliteSingles (å neida, jeg har ikke glemt dere!). 
• Seks lister med partnerforslag. 
• Syv besøk på profilen min. 
• Seks bildeforespørsler. 
• Tre mailer om at et av mine partnerforslag har lastet opp et bilde. 
• Én mail om premium-plussmedlemskap til redusert pris. 

Jeg har allikevel mine tvil om hvorvidt mannen i mitt liv befinner seg på EliteSingles.

[Om fremtidsutsikten.]

Vi lever i fremtiden. Det gjør man gjort til alle tider, men jeg opplever mer og mer at jeg er en del av den mellomgenerasjonen som faktisk fikk dataopplæring på skolen, men ikke i alt, og det forsterker min følelse av at tidene har endret seg. Hvordan farmor ser på det, er noe jeg virkelig på.

I dag satt jeg med noen venner og snakket om hjemmefester da vi var yngre. Jeg lo da jeg kom på at vi hadde løpt og tatt bilder med digitalkamera av hvordan stuen så ut etter at venninnens mins foreldre hadde dratt på hytta, slik at vi kunne sette det likt i stand før foreldrene hennes kom hjem (Disclaimer: slapp av mamma, vi hadde ikke fest hos oss. Seriøst liksom, det var de andre søsknene). Kameraten min trakk på smilet. Han er fire år eldre, og bare det gjorde at vår måte å gjøre det på syntes alt for moderne for hans tid.

Søsteren min er åtte år yngre enn meg. Hun har aldri hatt en følelse av en tilværelse uten MSN, mail og nesten ikke facebook. 

Jeg derimot, husker nøyaktig hvordan det var første gang jeg kom borti dette internettet vi hadde snakket om så vidt i IT-timene. Jeg var elleve år gammel og gikk i 6. klasse. Læreren vår var irsk, han spiste pizza til lunsj hver dag. Vi må ha fått beskjed om å komme tidlig inn fra storefri den dagen, for læreren vår brettet pizzastykkene to og to sammen og spiste mens han snakket.

Vi var tyve stykker i klassen. Læreren ba oss skru på datamaskinene, mens han gikk rundt og ga oss et ord hver. Jeg fikk tildelt ordet "Bjørnøya". Oppgaven var enkel. Alle skulle gå inn på en gitt side, jeg vil anta det var Yahoo, dette er noe uklart. Når vi var kommet inn på siden, skulle vi så skrive inn ordet i søkefeltet, og trykke på "Søk". Deretter skulle vi skrive ned en setning om det vi fant.

Søkingen gikk uendelig tregt. Én ble ferdig i løpet av de 45 minuttene skoletimen varte. Det var ikke meg. Tror ikke jeg kom inn på Yahoo en gang.

Nå blir jeg irritert om ikke lenken funker med det samme. Jeg sammenligner kloutscore med vennene mine.

Jeg gikk fra klasserommet den dagen, ikke det minste mer informert om hva dette internettet kunne være, men jeg slo opp Bjørnøya i et leksikon da jeg kom hjem og skrev ned landarealet på en lapp som jeg viste IT-læreren vår neste gang vi hadde time. Han ville jo vite noe om dette stedet, tydeligvis.

[Om ekte internettmennesker.]

Etter at jeg begynte å jobbe i Yelp har forholdet mitt til internett på mange måter endret seg. Jeg har jo funnet et par gode venner gjennom cyberspace. Noen har vært keepers (Hei Kristin og Maren!), andre har jeg møtt på butikken senere og så har det vist seg at vi begge plutselig var litt for opptatt med å sjekke prisene på fiskegrateng til at vi egentlig trengte snakke sammen.

Verden blir mindre. Terskelen for å ta kontakt med folk jeg ikke egentlig kjenner har senket seg betraktelig. Alle har jo felles venner med noen. Det fine med internett er allikevel at det heldigvis stadig er i vekst. Det er flere som ser deg enn det du aner. Dette er en sannhet få kan krangle på, men er det en grunn til å få panikk av den grunn? Nei. Det er det aller beste med internettet. Folk flest som er hyggelige på nett, er det jo faktisk på ordentlig også. De som er tøffe nok til å vise og dele en del av seg selv med andre på denne kontaktflaten er jo der nettopp fordi de ønsker å la andre få ta del i det!

En del av jobben min består i å oppmuntre folk til å stå frem som det de er. Jeg skriver brukeranmeldelser med ekte navn og ekte bilde av meg selv. Dette er rett og slett fordi jeg vet at folk stoler mer på Tine V når jeg som det selverklærte matvraket jeg er, anbefaler en pizzasjappe enn om "Mann46" med bildet av en kaktus gjør det samme. Hva slags forhold får du til han? Ingenting. Jeg stoler automatisk ikke på folk jeg ikke kan få en fornemmelse av, for jeg vet ikke på hvilket grunnlag jeg kan gjøre det. Det er dumt. Mann46 kan vise seg å være en kjernekar, men hvordan skal jeg kunne vite det?

Et mer konkret eksempel:
I fjor høst fikk en venninne og meg det for oss at vi skulle teste ut steder i byen vi ikke turte å gå inn på alene. Vi endte opp på Safari Cafe Club, en svært liten og afrikansk sjappe midt i sentrum. Sjokkerte over at vi i det hele tatt ville inn døren, fortalte eieren at nå var det tilfeldigvis ramadan og de hadde ikke noe å servere somaliere (jeg siterer her altså!), men vi var hjertelig velkomne dagen etter, for det var klart de serverte nordmenn. Jeg gikk hjem og grunnet litt på dette. Jeg visste jo ikke hva somalisk mat var, og i IRL-nettverket mitt hadde jeg heller ingen som ville ha den minste antydning til snøring.

Tilfeldigvis har jeg vært borti Somalieren før, online. Hun har en sterk internettstemme, og var utvilsomt en person med ekspertise til å forklare somalisk mat for meg. Det tok meg litt tid allikevel å kontakte henne. Jeg hadde lest bloggen hennes i mange år. Herregud - jeg kunne jo lese alt om livet hennes på twitter, nesten minutt for minutt! Men, hvordan skulle jeg vite hvem hun var, når hun kun var en rosa logo og het "Somalieren"? Jeg bestemte meg allikevel etter en stund for å tweete henne og invitere meg selv med henne ut på middag. Hun var helt med med en eneste gang. Kjempegøy og dødsfett. Vi tekstet litt til, ble enige om hvor vi skulle møtes og når. Hun sluttet siste melding med "Warsan heter jeg".

Det er rart og si det, men da ble hun med en gang plutselig på ordentlig. Da ble hun ikke så abstrakt. Det var jo Warsan jeg ville bli kjent med. Somaliske kulturkunnskaper var jo en bonus.

Jeg dro med meg to venninner og vi hadde sannsynligvis det mest minneverdige måltidet vi noen gang vil ha i denne byen (her kan du lese en nærmere skildring av dette måltidet). Warsan selv? Hun viste seg å være selve toppen av kransekaken, og det gleder mitt www-hjerte at hun nå heter Warsan på internett også.

Når alt kommer til alt, hvem er det vi prøver å lure? Vi er jo bare mennesker. Selvfølgelig, alle fremmede er ikke nødvendigvis bare venner vi ikke har møtt enda. Noen er freaks. Noen er dritkjedelige. Noen er psykopater. Det er også de som er beliebers. Allikevel er de fleste ganske ok.

Jeg skjønner at ikke alle ønsker å være så åpne som meg på nett. Det er ikke alle som har et behov for å skildre i detalj de flaueste eller særeste opplevelsene sine. Det er ikke alle som vil ha nye venner. Du må ikke det, altså. Her er allikevel en kort youtubefilm fra en kollega som snakket på TedX. Internettet er for ekte mennesker, sier han, og det er jeg så hjertens enig i.

Tenk litt på det. Det er lenge siden høye murer har gagnet oss.