[Om at det aldri er bra nok.]

Påsketid er familietid og i vår familie er dette ensbetydende med hyttetid. Som i de fleste familier, går jo dette naturligvis på helsa løs også hos oss. La meg si det sånn: Det er mye stolthet i påskeegg, det er svært mye stolthet i annen matlaging og det går ekstremt mye stolthet i generell vinteridrettsutøvelse (kan du forstå hva jeg slekter på?).

Jeg skal sannsynligvis fortelle mer om påskekyllinger og slikt senere, denne historien handler om sport. Jeg sto på kjøkkenet og drakk vann da pappa kom inn:

Pappa: Hvor har du vært?
Tine: Jeg har vært ute og jogget.
Pappa: Å ja. Hvorfor gikk du ikke på ski?
Tine: Fordi jeg hadde lyst å løpe 14 kilometer.
Pappa: Du burde gått på ski.
Tine: Men jeg ville løpe. Noen vil jo også løpe.
Pappa: De fleste vil nok gå på ski.

Det er aldri bra nok.

[Om videreføring av familietradisjonene.]

Søsteren min overnattet. Det var en lang dag, men været var dårlig og det fristet lite å gå utenfor døren. Etter lunsj tenkte jeg at når jeg likevel hadde en innedag kunne jeg få gjort unna litt såkalt forfallent husarbeid.

Tine: Du, jeg tror jeg skal gå og stryke litt sengetøy, jeg.
Lillesøster: Ja, ok.
Tine: Ingen morsomheter om det der?
Lillesøster: Nei. Ingen.

Vi ryddet av bordet.

Lillesøster: Men nå tror jeg jammen meg at jeg skal gå og se litt på Paradise Hotel, jeg.
Tine: Ja.... Ok.
Lillesøster (sarkastisk): Hva? Ingen morsomheter om det der?

Jeg svelget unna resten av innholdet i tekoppen. Den jenta altså. Hvor får hun det fra?

[Om å komme godt forberedt.]

Jeg var på middag hos Mummi, altså min høyt beskattede mormor. Jeg snakket om hvordan Lillesøster er russ nå til våren, og om hvor fett det skulle bli å endelig skulle få være på en russebuss, i og med at jeg aldri var russ selv.

Mummi: Å, men du, det har jeg vært på.
Tine: Hva? Har du?
Mummi: Å ja. Og det var flott. Skinnseter og greier. Mye liv. Ta med paraply.
Tine: Jeg kan tenke meg at det satte inntrykk, ja. Men bussen hadde vel tak?
Mummi: Jo da, men det jeg husker best var at jeg måtte sitte med paraply inne.
Tine: På en russebuss?
Mummi: Det var litt av problemet. For det ble sprutet så mye champagne, så jeg bare slo opp paraplyen min, jeg.

[Om pre-trettiårskrisa.]

Jeg hadde bursdag på lørdag. Selv om jeg egentlig er vel så fornøyd med å arrangere andres bursdager, pleier det være litt ekstra stas å feire min egen. Overgangen fra 26 til 27 var allikevel mer merkbar enn jeg hadde regnet med. Uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor, har jeg faktisk tåpelig nok gått rundt og sagt jeg har vært 27 et halvt år allerede. Det burde egentlig bare være en ren formell endring, men for første gang i mitt liv hadde jeg en hel dag hvor praktisk talt samtlige mennesker jeg møtte kunne fortelle meg at nå var jeg blitt gammel.

La meg her komme meg highlights:

Søsteren min og foreldrene mine kom innom med frokost og kake med syv lys, siden 27 lys er så himla mange å sette på et bakeverk at det kan sammenlignes med en middels stor husbrann. Da jeg fortalte Modern (mye mer enn 27) at jeg hadde skaffet meg presskanne til kaffebruk sa hun det var fint at jeg var blitt så gammel. Jeg svarte at den ikke var til eget bruk, men i fall jeg skulle få besøk. Det er greit at hun aldri har vært interessert i poker, for det var tydelig at hun slet med å være imponert. Av foreldrene mine fikk jeg stort sett sånne ting de mente jeg trengte. En høydare i gavedrysset var et dampstrykejern, siden jeg til dags dato bare har strøket et laken og ingenting annet. Den slags kan jeg jo ikke vedkjenne meg stort lenger. Visstnok. Jeg fikk dessuten selvsagt bursdagservietter av Modern. Hun har presset på meg servietter i åtte år nå og holdt på å le seg ihjel da hun dro dem opp av posen. Det er så hyggelig å gi noe med en nytteverdi og sånn. Joda, sa jeg, og la serviettene sammen med de ni andre serviettpakkene jeg har fått det siste året. 

Sånn ellers var det en harmonisk frokost. Pappa (enda mye mer enn 27) fikset kjøkkenskuffene mine som har vært ødelagt siden før jul, og søsteren min (19) hadde skrevet et langt brev om hvor vanvittig gammel jeg var blitt. La meg sitere: "Nå er du blitt så gammel at du stopper meg midt under en samtale for å spørre meg hva jeg mener eller hva det betyr. Til tross for det er du i ferd med å bli en av de med trendye kommende 30-åringene som vandrer rundt i Oslos gater." Jada. Som du forstår, det var god S, som kidsa tydeligvis har begynt å si.

Selvsagt hadde jeg laget bursdaggelé til meg selv, det er jo verdens beste dessert. Det var bra å ha noe å støtte seg mot, for dagen utartet seg i samme bane. Utover dagen fikk jeg besøk av blant annet såkalte god venn (21) som kunne informere at det måtte være deilig å være i en alder hvor det virkelig ikke var noen aldersgrenser som hemmet meg. Selv ikke Norwegian ville anse meg som ungdom lenger. Fullpris på meg, med andre ord. Det er fint at jeg er slik en riking. Så ringte farmor (82). Hun elsker bursdager, hun elsker meg, og hun elsket å ha et så godt voksent barnebarn som jo faktisk virkelig var blitt gammelt. "Du vet at nå har den yngre fetteren din giftet seg for to dager siden, forresten? Ja, det var jo virkelig flott at han er blitt så etablert." Host.

Også Bror 2 (23) med kjæreste (21) kom innom. Selv om broren min fortsatt ler høyt hver gang han slipper en fis, er kjæresten hans heldigvis moden nok til å overgå oss alle. Så det var fint. Men så kom Verstevennen (26) brasende inn døren og erklærte dagen vårens vakreste eventyr, da jeg endelig var eldre enn henne igjen. Når det kommer til gaver (og alt annet), vet jeg sjeldent hva jeg kan forvente av Verstevennen. Det er som regel ikke pent. Denne gangen var hun henrykt over å ha kjøpt meg et jævla sjokoladefonduesett. 

(Tacosett til høyre) Altså. Herregud. Hallo. Det er ikke sånn at det er vanskelig å kjøpe gaver til meg, jeg blir glad for alt, bortsett fra ubrukelig dritt og tacosett. Verstevennen min følte hun dodget en kule ved å legge ved en liten sjampis. Hun kan ha rett i det. Allikevel, hun holdt seg ikke for god til å fortelle de andre som var hos meg ettertrykkelig hvor lite glad jeg var i sånne ting som det hun hadde pakket inn.

Vi tok på oss finstasen og stakk til Syng for å bli feiret av folket. Av hun med rødt hår og the T's fikk jeg dette bursdagskortet her. 

Karaokekvelden forøvrig ønsker jeg ikke uttale meg noe særlig om, bortsett fra at jeg fant bitemerker på armen dagen etter. Det er den slags som skaper karakter, vil jeg tro.

[Om nettdating.]

Pappa ringte meg her om dagen. Han ba meg finne ut av livet mitt. Selv ikke jeg ble noe nevneverdig yngre med årene, sant og si var den tiden som ung allerede forbi. Nå måtte jeg ta i mot et velment råd fra en som har levd i nesten seksti år. Her var det bare å innse at jeg ikke hadde lang tid igjen hvor jeg kunne satse alt av sjarm og personlighet på at noen fortsatt vil ha meg allikevel.

(Kort oppsummert. Det var en ganske lang samtale, og det kan hende noe er tatt litt ut av sammenheng.)

Når din far kommer med slike velvalgte ord, da er det bare å gå til handling med det samme.

Jepp. Jeg bestemte for å høre det jeg ville høre, og opprettet så en profil på EliteSingles - for oss single som har litt høyere forventninger.

Et sympatisk trekk ved elitesingles jeg bet meg merke i med det samme, er den harde utsilingen de driver med fra første stund. Her er spørsmål 2: Bekreft ditt eget kjønn, og så deretter det kjønnet du er ute etter hos din partner. De vil jo ikke ha en vinglepetter som ikke er sikker i sin sak.

Videre fulgte en rekke spørsmål hvor jeg ble oppmuntret til å be venner om hjelp om jeg var usikker. Jeg skulle svare så ærlig som mulig. Her var det et tydelig ledende spørsmål til hvorvidt du anså deg som mest booksmart eller streetsmart. 

Men så skjedde brått dette som gjorde meg en smule forvirret. De rådet meg til å ha et åpent sinn. "Ikke gå inn i partnersøket med et bilde av en feilfri partner." Om jeg ikke skal forspeile meg en plettfri partner, hva er da poenget med elitepartner? Jeg var mildt sagt svært forvirret.

Herfra ble det ganske komplisert. Etter del 6 ser det ut til at man prøvde hinte om at jeg ikke var elite nok? Jeg ble ihvertfall anbefalt å møte mennesker i min egen hverdag også. Elitesingles skulle ikke erstatte mitt "virkelige liv." Det er fint de legger alle kortene på bordet, men allikevel.

Jeg skal ikke kjede deg for mye med alle spørsmålene som kom, for de var mange, gikk på personligheten min, og var svært dyptgående. Det er i ettertid fint å vite at vennene mine kjenner meg så godt som de gjør, og ikke la noen ting i mellom da jeg ba om et anslag hvor jeg burde stille meg på skalaen.

Vel inne og ferdig med alle de kjedelige spørsmålene, kom altså sjokk nummer to: For å se bilder av de andre elitesinglene, må man oppgradere til premiumabonnement. Jeg følte det var litt i meste laget og var skuffet over at de ikke bød på noen smaksprøver overhodet. Det ble derfor aldri til at jeg skrev noe mer om meg selv enn disse utfylte spørsmålene. Alt mot forsvant fra meg og jeg glemte passordet i det jeg la fra meg telefonen.

Men, glemt betyr ikke gjemt. I løpet av en uke har jeg mottatt...

• Tilsammen 33 mailer fra EliteSingles (å neida, jeg har ikke glemt dere!). 
• Seks lister med partnerforslag. 
• Syv besøk på profilen min. 
• Seks bildeforespørsler. 
• Tre mailer om at et av mine partnerforslag har lastet opp et bilde. 
• Én mail om premium-plussmedlemskap til redusert pris. 

Jeg har allikevel mine tvil om hvorvidt mannen i mitt liv befinner seg på EliteSingles.

[Om sosial status innad i familien.]

Jeg var hjemme på besøk i helgen. Vi spøkte om hvordan modern på et nesten overraskende vis er særs populær blant søskenbarna våre. Mamma mener dette er en selvsagt. Søsteren min og jeg forstår stort sett ikke hvor det kommer fra. La meg gi deg noen konkrete eksempler:

• De ler av vitsene hennes (de er jo ikke alltid morsomme)
• Liker alt hun legger ut på Facebook (dame over femti, det er ikke alltid interessant)
• Kommenterer på det hun legger ut på Facebook (hvordan finner de på noe å si?)
• Sender henne jevnlig meldinger (det... Nei, det gjør vi stort sett ikke)

Plutselig skyter allikevel søsteren min inn: "Men mamma, jeg tror egentlig at jeg nok hadde syntes du var litt kul, hadde jeg bare ikke hatt så mye med deg å gjøre."

Det er fint å ha sånne samtaler når det er januar og fortsatt svært lenge til jul. Om du lurte, modern hadde ikke så mye å si til akkurat det.

[Om slutten på juleferien.]

Joda. Familieidyllen i julen var som nevnt komplett og så tydelig og sterk som aldri før. Vi var på alle vis klare for den ultimate testen: juleraclette.

Og plutselig var alt tilbake til normalen. Det er en grunn til at man bare har jul en gang i året.

Urelatert til øvrig tekst: de fleste dro ned fra fjellet i dag.

[Om Julen 2013.]

Det har vært en sånn vakker jul man ikke tror at finnes på ordentlig. Vi har som det er blitt gjort de siste årene, feiret jul på hytta. Det har vært et salig snøkaos, selvhugget juletre og store nok dalende snøflak til at man virkelig skal få den rette stemningen. I det minste om det er det som må til for at man skal klare å minnes at en liten guttebaby ble født i Midtøsten for 2000 år siden.

 

Vi har spist oss halvt fordervet på tørket, syltet, kokt og stekt kjøtt av alle arter, naturligvis. Til forandring fra de fleste andre år, har etegildene skjedd i ro og mak og med en viss andakt, i den tradisjon tro det visstnok hører julen til (ja, det er en magisk tid vi er i, selv i dag). For en gangs skyld har ikke hyttelivets julefred vært preget av samtaler om når neste mann skal reise opp eller ned eller bort til alle andre steder. Energien hos de som kjente den presset mest fikk timelig og praktisk løpe den ut av seg på juleaften formiddag, da det blåste stiv kuling, regnet vertikalt, og hele fjellet var dekket av en tåke tettere enn syltetøy. Typisk hoppvær, sa brødrene mine, og klatret opp på hyttetaket så de kunne rekke å hoppe tre ganger før de raste over bilveien ("det er vel ingen som er ute og kjører i et vær som dette") og ned en skråning til.

 

Leken med livet på formiddagen kortet ikke bare ned på ventetiden, det sørget heldigvis også for å dekke det trykkende behovet for en fysisk kamp på liv og død som lett oppstår ved slike anledninger da det endelig var tid for julegaver, og man var oppriktig interessert i det de andre fikk. Og dere, med fare for å gjenta meg selv, dette er virkelig miraklenes tid, for Modern hadde bestemt seg for noe nytt i år, og følgende ignorert alle forsøk på hint og tips om hva man ønsket seg. Til alt hell, viste det seg at avkommet endelig (eller i det minste i snitt) er blitt såpass voksne at man klarer vise en viss takknemlighet for gaver av det slaget hun selv alltid har ønsket seg, i kategoriene riskokere, jerngryter, frokostskåler og elektriske vinåpnere. For å nevne noe.

 

Videre, til tross for at Venås-familien aldri har eid flere egenkjøpte elektriske artikler med fruktnavn, har ikke kveldene passert i hvert vårt blå gjenskinn fra plastskjermer. Vi har spilt spill til mormor erklærte at Trivial Pursuit var det kjedeligste spillet hun hadde vært borti. Vi har sett alle de mest julete julefilmene  til mor ikke orket mer, og som nevnt, lekt i sneen til vi alle gikk hjem og drakk varm eplegløgg ved peisen. Eller som enkelte andre, bestemt oss for å kjøre snowracere bak en bil om vi ikke var kalde nok.

 

På flere måter kan man egentlig si at det har vært den komplette familieidyll. Ihvertfall nesten. Det mest dramatiske var det min far som egenhendig sto for, uten at han egentlig har sanket noen sympati fra noen av den grunn. To ganger skulle han tøffe seg for brødrene mine, uten at de neppe ble noe nevneverdig imponerte over hvordan han for eksempel stupte ned og med ansiktet godt plantet på isen, dro det bortover hålken i en høyst uelegant kiteballet fjellet tvilsomt har sett maken til. Egoet vokste ei heller på noen andre enn han selv, da han på en langrennstur ramlet hardt ned i en elv og slo den ene skulderen (den Han har igjen som faktisk fungerer) så mye at han egentlig burde fått den sjekket på sykehuset på Hønefoss, hadde noen bare giddet kjøre han. Forresten, om du lurer på hvor jeg har fått mitt egen klumsel fra, så jeg kan jeg informere om at det nok er fra han det og. Min far kan være raus når det gjelder.

Svært kort fortalt, slik var julen 2013. Som du ser, årets julebrev kom i seneste laget, og rundes av ved å vise dere årets julebilder, så du virkelig kan forstå hvorfor familien min er bedre enn de fleste på akkurat disse tingene.

 

[Om et ransforsøk.]

Familien var i Ålesund. Stormen Hilda red byen som et.. ja.. uvær.

Modern og jeg var innom slakteren for å handle 20 kilo pølser (dette er ikke grovt overdrevet). Lillesøster og pappa ble igjen i bilen.

Når det blåser så mye at vannet går opp og ikke ned bakkene. Når du er bekymret for å kjøre langs havkanten av frykt for å bli blåst ut på sjøen, hvor forventer du da at personen som blir igjen i den tørre bilen parkerer?

Rett utenfor slakteren. Selvfølgelig.

Modern og jeg tok hver vår store pose med pølser og løp ut i regnet. Jeg rakk å sette meg inn og nesten lukke døren før jeg oppdaget at pappa gjorde alt han kunne for at modern ikke skulle få komme inn i bilen. Det regnet og blåste og modern synes ikke sånt er det minste morsomt til vanlig. Hun var mildt sagt fly forbannet. Så satte pappa i et skrik.

"RAN!"

Slik ble jeg klar over at det satt en fremmed dame bak rattet og at jeg hadde satt meg i feil bil, mamma ble klar over at hun faktisk ikke skulle inn i bilen og hylte til meg at "Tine, det er ikke faren din."

Vi beinet tilbake til slakterbutikken. Hikst.

[Om voksenturen til Ikea.]

"Jeg tror vi dropper julekalendere i år," sa Modern. "Du får dette juletreet i stedet."

"Kan jeg velge kalender om jeg heller vil ha det?" spurte jeg. 
"Nei," sa hun resolutt.

Så vi dro hjem fra Ikea med et lite juletre av plast i størrelse dverg. 

Den lille saken ved siden av, er en lighter i frisk grønn, slik at du kan se hele stasen i størrelsesperspektiv.

[Om moderne trusler.]

Farmor er dame.

En festlig en sådan. Hun og jeg snakker sammen en gang i uken. Om vi har tid. Hun som bor på en gård så langt ute på landet at postadressen begrenser seg til et postnummer, er nemlig ganske så travel. I forrige uke ringte hun for å spørre om været og for å fortelle at pappas kusine nekter henne å bruke mikrobølgeovnen. 

Farmor: Det har med stråling og sånn å gjøre, skjønner du. Slikt er farlige greier. 
Tine: Men farmor, er ikke du straks 80 år gammel?
Farmor: Jo, jeg er en gammel dame. 
Tine: Du er jo det. Jeg nekter å tro at et er mikrobølgeovnen som vil stå for ditt endelikt. 
Farmor: Nei, du har jo rett i det. 
Tine: Jeg derimot, som jo strengt tatt er reneste ungfolen i forhold, jeg ville ikke nølt med å bruke mikroen, hadde jeg bare hatt en. Det er en risiko jeg ikke ville tenkt over to ganger med å ta.
Farmor: Hva? Har du ikke mikro? 
Tine: Nei, jeg har ikke det.

Og dermed insisterte farmor, som jo i utgangspunktet ringte for å fortelle meg at jeg skulle la være å bruke mikroen jeg ikke eier, på at jeg skulle ut og kjøpe meg en mikrobølgeovn. Hun skulle føre over penger. Det gikk jo ikke an å leve uten i dag!

Fnis.

[Om familieshopping.]

I helgen var deler av familien min og jeg på familieutflukt. Turen bar til en av de få butikkene begge foreldrene mine er enige om at rangerer høyt på topp ti-listen over beste butikker i verden, nemlig Bauhaus. Jepp.

På Bauhaus fant Modern endelig taklampen hun har lett etter til det kombinerte værelset som fungerer både som treningsrom, gang ut til verandaen og... øh forøvrig også mitt rom når jeg er hjemme, uten at noen tar hensyn til det særlig ofte. Det blir eksempelvis nok ganske fint å få en sammenbrettbar seng fra Ikea. Uansett, Bror 2 var henrykt over gullfunnet til Modern. Dessverre er det slik at til tross for at Bror er blitt hele 23 år, er ikke sarkasmen hans noe Modern har fått helt draget på enda.

Modern: Se her, det er med feste så kan vi kan henge den rett opp i taket. Såååå praktisk.
Bror 2: Ja. Dødskult. Og så er det jo med fire forskjellige fargeinnstillinger. Det er ingenting som å pumpe litt jern i lilla LED-lys.
Modern: Hmm, det hadde jeg ikke tenkt på. Jeg vil jo ikke ha det noe annet enn vanlig lys.
Bror 2: Og rødt lys til jul! Du, tenk da, hvor kjekt det er med en taklampe som dessuten går på batterier. Her kan det trenes til alle høytider uavhengig av om vi har strøm eller ikke.
Modern: Jeg tror vi dropper den lampen.
Bror 2: Dæven. Mulighetene! Det er jo bare å kjøpe ekstra batterier. Er det en høytid som er grønn? Og forresten, kan vi kjøpe dette dusjhodet her? Det har innebygd radio.
Modern: Nå. Går. Vi. 
Bror 2: Jammen hallo, tenk deg fordelene av å ha en dusjradio. Kan jo endre stasjon når som helst! "Miley Cyrus, neeeeei, tror ikke det du."

Det ble hverken LED-taklampe eller dusjhode med radio den dagen.

[Om å være seksten igjen.]

Søsteren min på seksten var som nevnt på besøk i forrige uke. Det var strålende. Hun var her altfor kort, men jeg tror ikke noen tidsperiode ville vært passe lenge. Vi rakk å gjøre ganske mye for hun dro da. Blant annet gikk vi amok på mitt lokale sushisted.

Og vi tok klistremerkebilder (purikura) fire ganger.

Dessuten var vi på karaoke. Det var da vi forberedte oss tidligere på karaokedagen at denne samtalen foregikk:

Lillesøsteren: Har du noe med Justin Bieber?
Tine: Nei. Eller jo, kanskje?
Lillesøsteren: Å. EM. GE.
Tine: Hva?
Lillesøsteren: Du har jo bare "Baby" sangen jo! Du må jo få tak i flere!
Tine: Hvilke er det som er bra da?

Hun himlet med øynene og sukket tungt.

Lillesøsteren: ALLE!!!!

Og slik ble det til at jeg nå sannsynligvis har alle versjoner av alle sanger Justin Bieber noen gang sinne har laget.

[Om helgen.]

Det har vært en absurd helg for oss alle. En absurd helg på den måten jeg skulle vært foruten.

Fredag til lørdag hadde jeg en kamerat fra Norge og kjæresten hans på besøk. Han er en type jeg gikk på videregående med, så naturligvis ble internettnyheter nedprioritert (jeg fråtser jo i alt av nyheter til vanlig), og vi fikk derfor ikke med oss noe av det som har skjedd hjemme før lørdag morgen. Jeg lager pannekaker, og kameraten min sitter på internett og bestiller nye togbilletter, når han kommenterer at for første gang har utenlandske venner begynt å spørre om hvordan det går med familien hans hjemme. Vi vet det er meldt mye regn og flom til helgen, men vi er begge fra Bærum, og der er det jo aldri flom. Dessuten, er det ikke bare nordmenn som snakker om været?

Han sjekker litt til, og så oppdager han at det har vært en bombe i Oslo. En bombe. Vi ler, og sier at det er typisk opphausning av noe som sannsynligvis ikke har vært noen ting. Jeg steker pannekaker videre, og kjæresten til kameraten min sminker seg. Så sier han at det er noe rart. Det har vært skyting også. Det er mange døde. Jeg spør om det er et gjengopprør eller en romanifamiliefeide. Han må jo ha lest feil. Det var tidlig og dessuten, det er jo gjerne det man tror. Det er jo alltid en årsak til ting.

To minutter senere må jeg skru av gassen på komfyren. Den norske venninnen min i etasjen under ringer og sier det samme som kameraten min. Det er sant. Det er ikke tull. Det er ikke folk som har gjort ting de ikke skulle. Det er barn og ungdommer.

Resten av dagen gikk med til twitter. RT og oppdater. Igjen og igjen. Lillesøster spør om vi kan skype. Klokken er fire om morgenen i Norge og hun får ikke sove og hun er veldig alene for de andre sover. Hun hørte eksplosjonen enda hun var hjemme i huset vårt. Vi gråter. Vi ser NRK nett-tv. Det er helt uvirkelig. Alle kjenner noen som har var der eller som kjenner noen som kjenner noen. Vi synes det er rart at skolen ikke kontakter oss. Det er en lærer som sender en melding til venninnen min og sier at det som er skjedd i Norge er forferdelig og at i Japan har man ikke lov å gå med pistol, så da dreper man med kniv og da går det saktere. Han håper det går bra med oss. Hun svarer at det gjør det. Det er liksom ikke så mye annet å si.

Japanske og koreanske nyheter har vært veldig flinke til å legge all skyld på Al Qaida. Frankly sier at alle koreanere er glade i Norge så det er forferdelig dumt å ta livet av unge nordmenn og at jeg ikke skal være så lei meg. Det er fint. De fleste av de som går på skolen min leser ikke nyheter overhodet. Det er ingen som har tv, og uansett ville det vært få av oss som skjønner nok japansk til å få med oss hva som blir sagt.

Vennene mine skjønner ikke omfanget før jeg forteller hvor lite Oslo faktisk er.

Det er eksamenstid og jeg har hjemmeeksamen. Det var absurd å høre på gudstjeneste mens jeg skrev om yellow fever.

Jeg har ikke flere ord. Det er forferdelig. Ta vare på hverandre.

[Om et lite mysterium XII.]

Jeg har fått et nytt postkort.

Motivet er en babydinosaur. Et eksemplar av nøyaktig denne dyrearten hadde besøk av i leiligheten min julen 2007 i Taiwan. Det var dødsskummelt.

Dette kortet er igjen sendt fra Miami, Florida. Det gir ikke mening. Jeg skjønner ikke hvordan personen rekker alle forflytningene. Det er samme skrift. Samme tusj. Ulike steder.

Teksten fikk meg til å le høyt, selv om jeg var alene da jeg hentet posten: "Il pleut sur la plage?"

-Ici? Non, svarer jeg da.

Mistenkte så min danske venn A, noe jeg har gjort en stund. Han kan kinesisk, er glad i norsk og norske diskusjoner, og jeg har ikke en så voldsom god oversikt over hva han gjør, når han ikke sitter og sjekker hvilken kanal Earth Hour går på tv. Dessuten mener jeg å huske at han også kan fransk.

...Sjokket var derfor stort da jeg gravde videre i postbunken og oppdaget at jeg hadde fått to postkort i dag. Dette kortet er faktisk fra Anders. Han skrev at jeg var digg og sånn.

Nei da.

Han skrev derimot at det ikke var Konfusius-sitater på kortet, men at han var i New York og at han håpet alt sto vel til. Dét gjør det. Han har faktisk håndplukket kortet til meg. En dødkattekvinne er også en god kattekvinne.

På lørdag fikk søsteren og jeg et kort fra pappa som har vært i Ghana. Pappa har aldri sendt for mange postkort. Sannheten er nok heller at han aldri har sendt noen, men jeg har sagt at nå som også pappa vet hvordan man utøver disse nymotens greiene, ser jeg frem til mange flere postkort fra han.

[Om store barn.]

-Hadde jeg ikke et skoleprosjekt jeg må gjøre ferdig, hadde jeg blitt med deg på jobb i morgen, erklærte søsteren min nå nylig. Jeg ble paff, og rakk ikke svare før hun ettertenksomt fortsatte,

- Jeg tror jeg vil være Kelly. Eller kanskje Angela. Hvem er du egentlig?

Jeg er redd Benedicte faktisk helt oppriktig tror at jeg jobber deltid på The Office. Det må hun gjerne fortsette å tro. Problemet er bare at det ikke er gitt ut noen selvhjelpsbøker om hvordan forklare 16åringen at det ikke finnes noen offisiell "Bring your sister to work"-day.

Jeg ga meg selvsagt ende over hvor leit det var at det ikke lot seg gjøre denne gangen.

[Om å bli 24.]

Jeg har bursdag i dag. Dette var dagen hvor søsteren min hadde laget prinsessecupcakes og te til frokost til meg (vi spiser aldri frokost sammen på hverdager til vanlig) og verdens beste goodie bag, jeg hadde en evindelige kjedelig dag på jobben, spiste sushi, og prøvde å bestille flybilletter til Oita, uten at det gikk noen vei. Jeg hadde dessuten nesten et lite sammenbrudd halveis gjennom dagen, da jeg kom på at jeg hadde glemt å lage bursdagsgelé, noe som var fullstendig krise, da gelé er omtrent det beste jeg vet. Jeg slo meg til ro med at sjokoladepudding ikke er så verst det heller. Spesielt fordi pudding heter 布丁 [pu-ding] på kinesisk, og det er alltid morsomt.

Jeg har også lært forskjellen på muffins og cupcakes: Muffins er noe man spiser til frokost, og er et helt annet bakverk, i følge søsteren min. Man får vel bare ta de unge på ordet. Og så har jeg oppdaget at den finske nasjonalsangen ikke er mummitrollsangen. Det siste var svært skuffende, dog ikke så altfor overraskende kanskje.

Å ja, og så har jeg fått nok et postkort uten avsender, men det kommer ikke ut før i morgen, fordi jeg føler de mystiske postkortene spiser opp bloggen min.

[Om selvironi.]

Modern satt og var oppriktig lei seg for at alle barna hennes dro sin vei. Lillesøster Benedicte la en arm rundt henne og sa at hun ikke skjønte hva problemet var.

- Men mamma, du har jo fortsatt Plan B: Meg.

[Om familieidyll.]

Jeg hadde vært hjemme alene en uke. Det har vært vinterferie, og til tross for at jeg har vært på jobb, skal det ikke stikkes under en stol at det har vært en ferie for meg også. At familien valgte å komme hjem på lørdagen- en hel dag før planlagt, var allikevel litt hyggelig. Så hyggelig at jeg valgte å tilbringe lørdagen hjemme. Smellen de hjemmelagde (les: hjemmebryggede) bananølvaflene ga meg i forrige uke kan dessuten også gjerne sies å være litt av grunnen.

Til tross for at enkelte har hevdet det motsatte, er det helt greit å innrømme at det kan være kult å sitte hjemme på en lørdag. Det er like sant som at gutter som er trygge på sin egen seksualitet helt fint kan foretrekke å gå i rosa jentetruser med blonder uten at det trenger å bety noe som helst.

• Mens den øvrige familien dyrket VM, leste jeg en bok om Talibans herjinger i Kabul, så Kautokeinoopprøret og en dokumentar om jentesoldater i Israel. Gjett hvem som satt med headsett, og gjett så på hvem som jeg personlig mener at burde gjort det. Ordene "Kringsatt av fiender" har tidvis gått gjennom tankene mine.
  
• Vi snakket om at det er ganske rart at pappa reagerte på at noen ønsker å bo i telt, men at han ikke syntes det er det minste merkelig at noen bæsjer på pose. Enkelte vil jo hevde at det er ganske spesielt.
• Jeg besøkte mormor og snakket kjempelenge med bestefar på telefon om været.
• Vi feiret fastelavn en uke for tidlig.
• Modern viste at hun er god i yoga, og pappa snakket mye om at han vil begynne å meditere. Ihvertfall kjøpe en bok om det. Jeg kaller det konservativ new age, fordi jeg tror de ville blitt fornærmet om jeg kalte det midtlivskrise. Tolk det som du vil.
• Jeg løy til foreldrene mine og sa at lampen jeg knuste da jeg løftet vekter, knuste fordi jeg kom borti den mens jeg støvsugde. De trodde på det, og påpekte at huset var svært rent. Jeg har selvsagt ikke støvsugd i det hele tatt, men hadde jeg sagt det med vektløftingen, hadde jeg fått husarrest for å ha hatt fest. Det til tross for at det er to dager til jeg fyller 24. Denne saken ville nemlig ikke blitt henlagt som følge av bevisets stilling.
• Jeg har brukt en time på å grave en solgrop i snøen ute, bare for å oppdage at det var blitt overskyet.
• Søsknene mine har bevist at selv om de er blitt ganske store, klarer de fortsatt helt fint å rappe den ene strofen de kan av en sang sammenhengende gjennom et måltid.
• Jeg har drukket syv kanner te.

Helgen har vært, som du skjønner, svært begivenhetsrik.

[Om å overvinne angsten.]

Første gang jeg sto på slalåm var jeg seks år. Det er sannsynligvis den mest traumatiske episoden i hele min barndom. Jeg skal ikke legge ut hele historien i detalj, dette skal ikke handle om ski. Jeg liker å stå på ski. Jeg kan allikevel nevne såpass at midtveis i historien dukker det opp et par brukne ribbein. De er ikke mine, men en voksen manns, og det var helt klart min skyld. At historien likevel ender godt, skal pappaen min ha all ære for. Pappaen min er nemlig en smart kar riktig så ofte. Noe av det smarteste han har gjort noen sinne, tror jeg allikevel var da han bestemte seg for at skiangsten ikke skulle sette seg i meg, og dagen etter den mest traumatiske dagen i mitt liv, dro han meg grytidlig opp om morgenen, og vi sto i barnebakken hele dagen.

Moralen er at om du redd for noe, skal du møte frykten til det ikke er skummelt mer.

Dette tenkte jeg på da jeg satte meg inn i bilen i dag. Som nevnt, jeg hater virkelig å kjøre bil. Jeg hater å rygge, jeg hater å kjøre i oppover bakke, jeg hater å stoppe i veikryss, og jeg hater mest av alt å parkere. Om jeg skulle oppdage at den fremtidige Mannen i Mitt Liv ikke kjører bil, da vil det derfor ikke være Mannen i Mitt Liv stort lenger. Parkeringsboten på tirsdag var derfor alt annet enn motiverende for mitt liv on the road. Jeg sverget dyrt og hellig på at dette var en risiko jeg aldri skulle løpe igjen, og la sertifikatet på hyllen.

I dag angret jeg, for såpass selvinnsikt har jeg. Det var jo litt tåpelig å ta en slik avgjørelse. Jeg insisterte derfor på at jeg skulle kjøre søsteren min, da hun sa hun skulle levere noen ting til en venninne. Jeg er jo verdens beste storesøster.

Det gikk fint. Ingen bøter på veien til, jeg fikk parkert i verdens største innkjørsel og hjertetakten hadde nesten sunket til normal rytme igjen, da vi skulle kjøre hjem igjen. Bilene i innkjørselen sto veldig nærme. Plutselig sto det en telefonstolpe nesten midt i veien, og det var liksom søppelkasser og postkasser overalt.

Tine: Hmm. Tror du jeg klarer å svinge ut av denne oppkjørselen her?
Benedicte: Vil du ha et ærlig svar?
Tine: Er det ikke noe hyggelig kan du i grunn la være å svare.
Benedicte: Ok.
Tine: Så?
Benedicte: ...

Det er fint når du har familiens støtte i ryggen.

(Det gikk bra.)