[Om mandarin og kantonesisk.]

Jeg får ofte spørsmål om forskjellen mellom kantonesisk og mandarin. Det er, som med det meste i Kina, mange svar på dette. Opptøyene som igjen preget Hongkong etterlater ingen tvil om at Hongkongs lokallingo fortsatt er dagsaktuell tematikk. Språk er politikk, noe vårt eget politiske system et tydelig bevis på. La meg først som sist si at jeg ikke snakker kantonesisk og ønsker ikke slå et slag hverken for eller i mot målsaken i Hongkong, jeg prøver bare løse litt opp i forvirringen.

Det korte svaret er "dialektnyanser."

Spør du kinesiske myndigheter vil de svare dette. Om du spør en linguist, altså en språkekspert, vil kanskje vedkommende si seg enig.

La oss derfor definere dialekter ved å si det er samme språk hvor noen nyanseulikheter allikevel gjør det mulig å gjøre seg forstått: Bergendialekt og Rogalending, eller til og med dansk og norsk om du og mange andre fageksperter virkelig vil.

Således er ikke mandarin og kantonesisk ulike dialekter av samme språk. Jeg forstår ikke kantonesisk, enda jeg forstår mandarin. Ordene uttales så forskjellig at de fleste ikke går an å gjette seg til uten forkunnskaper. Kantonesisk har dessuten mellom seks og ni toner, mandarin har fire (tenk deg her hvordan ordlyden blir på "bønder" og "bønner").

La oss med dette ta utgangspunkt i at det er to ulike språk, og så se på likhetene.

Studentbevegelsen under Occupy Central brukte særlig mye lokaldialekt på demonstransplakatene.  

De har samme skriftspråk. 

Kinesernes skriftspråk består av bilder, som regel av ting som også fantes da skriftspråket ble laget, for ofte noen tusen år siden. Om du setter en strek feil, blir tegnet feil, men på samme måte som at du kan tegne et hjerte over en 'Å', kan en trent leser forstå selv slurvete kråketegn. Det finnes kanskje så mange som 80, 000 kinesiske tegn. I det vanlige bruker man allikevel bare 4 000-6000 tegn, avhengig av hva man bruker språket til. En professor bruker ofte et mer avansert språk i forbindelse med faget sitt enn det man skulle trenge om man er pølseselger på en barneskole på 17. mai. Språket formes etter det man gjør. På norsk har vi flere spesifikke ord for ulike former av snø enn det man finner på for eksempel Somali: sludd, snø, hagl, puddersnø og så videre. Ikke ord man ofte har behov for om man selger te i Mogadishu.

I Sør-Kina og Hongkong har kantonesisk vært hovedspråket blant lokale av etnisk kinesisk opprinnelse (jeg snakker da her i hovedsak ikke om barn av briter eller indere som har flyttet hit - det er en helt egen diskusjon). Kantonesisk betyr "Guangdong-språk" på kinesisk. Guangdong, eller Canton om du vil, har alltid hatt mye handelsvirksomhet med utlendinger, og mange sjømenn reiste også ut herifra til deler av Sørøst-Asia. Det er derfor ikke tilfeldig at dette språket og andre dialekter/språk fra dette området har spredt seg utover i nærliggende land.

Frem til 1956 hadde hele Kina det samme skriftspråket. I 1956 forenklet fastlandet skriftspråket sitt, en prosess som kanskje høres radikal ut, men som kan sammenlignes med nynorsk og bokmål, ihvertfall litt. Bruk av forenklede og tradisjonelle tegn er en vanesak som går an å lære seg, for prinsippet og ordrekkefølgen er det samme. Taiwan og Hongkong beholder det gamle skriftsystemet. Bøker trykkes på begge skriftspråk, avhengig av utgivers geografiske plassering.

Eksempler på tradisjonelle og forenklede tegn. 

På 90-tallet skjer det allikevel en renessanse av Hongkong-kantonesisk muntlig språk. Med digitale medier begynner man bruke mer lokalspråk i kommunikasjonen. Slanguttrykk vokser frem raskere og får større spredning, slik mange i Norge skriver på dialekt. Selv om Hongkong og Guangdong kanskje er geografisk nærme, har de i perioden fortsatt en kulturell distanse. Guangdong mottar dessuten i denne tidsperioden svært mange migrantarbeidere fra distriktene, som tar med seg sine lokalspråk. Hongkong er ikke i like stor grad påvirket av dette, selv om mange av disse også flytter til Hongkong.

Selv om tegnene har samme betydning på begge språk, er både uttalen og ofte kantonesisk grammatikk dessuten annerledes. Ikke alltid, men ofte nok til at man må ha hodet på rett sted om man skal lese en tekst på mandarin, slik de fleste tekster i Kina er. Samtidig har jeg vært på karaokebar og hørt sanger sunget på kantonesisk selv om jeg vet at den samme sangen har blitt sunget på mandarin med de samme tegnene. Når Hongkongs myndigheter i 2014 erklærer kinesisk og ikke kantonesisk som offisielt språk i Hongkong, bryter det ut en heftig debatt som fortsatt ikke er stilnet.

I dagens Hongkong florerer det av lokalslang. De bruker kinesiske tegn hverken jeg eller mine fastlandsbekjente kunne tyde uten å spørre. Noen er nye, andre er tegn som kanskje har vandret frem som nyoppvåknede dinosaurer fra fortiden. Spesielt i forbindelse med Occupy Central var dette tydelig. Dette var jo en demonstrasjon hvor mange ønsket tydeliggjøre Hongkongs kontraster til fastlandskina. Lokaldialekten som kom frem var dessuten så særegen at selv folk som har vokst opp med kantonesisk som morsmål på fastlandet ikke kunne forstå noen av uttrykkene.

Betydningen

Det er, erfaringsmessig, ikke et problem å ikke forstå kantonesisk i Kina i dag. I Hongkong snakker de fleste engelsk. Mandarin har blitt pensum siden overføringen fra britisk koloni til fastlandets myndighet. Alle innbyggere er ikke like gode, men den stadig økende kontakten med fastlandet har gjort at alle er bevisste verdien av å kunne gjøre seg forstått på mandarin. I Sør-Kina er mandarin også hovedmålet på skoler og i offentlig sammenheng. Allikevel er det i følge kinesiske myndigheter 400 millioner mennesker i Kina som ikke kan snakke mandarin. Sammenlagt bor det 1, 5 milliarder mennesker i Midtens rike, men landets 60 millioner kantonesisktalende er allikevel en betydelig gruppe, særlig tatt hensyn til at denne gruppen bor i en av de rikeste regionene i Kina.

Det siste året har jeg blitt fortalt at i Guangzhou har de begynt å undervise kantonesisk på skolene. Det er et interessant skritt tatt i et land hvor myndighetene har ført en hard mandarinpolitikk i flere tiår, til tross for at Mao Zedong selv aldri snakket mandarin.

[Om hvorfor det ikke ble oss.]

Jeg skal medgi, det var en allerede alt for sen kveld for sånne jenter som meg å være ute på byen på. At det attpåtil var på en hverdag av det mer regnfulle slaget, gjorde at Kulturhuset var alt annet enn folksomt. Vi sto i baren da en fyr i rutete flanell kom bort til venninnen min for å si hei. Hun kjente han fra før og introduserte meg kort. Etter litt om hvem vi var og hvem vi kjente, oppdaget vi en felles lidenskap for Kina. 

Han: Jeg har bodd ganske lenge i Kina. Det er mitt andre hjem. 
Tine: Å ja. Kult. Hvor da? 
Han: I Shanghai. Det var fett. Jeg snakker mandarin flytende. 

Han ga meg et ganske selvsikkert glis og holdt en kunstpause for å la uttalelsen synke inn.

Tine: Gjør du? Hvor god er du da?
Han: Bedre enn deg.
Tine: Jaha?

Ikke døm meg her. Jeg har alltid hatt lite til overs for vestlige som skal snakke kinesisk med hverandre i Kina bare for å vise ovenfor andre at de kan det. Det handler om kommunikasjon og forståelse for meg først og fremst. Det er helt greit at noen er bedre enn meg i mandarin. Det er 2,5 år siden jeg var på Taiwan sist, enda lenger siden jeg var på fastlandet. Dessuten, skal man begynne å regne på det, folk flest er bedre enn meg i mandarin. Men om du slenger en slik påstand på bordet, da forventer jeg at det er hold i den. Jeg slo over til mandarin. Han ble stiv og fortsatte på norsk. 

Han: Eh. Jeg har bare bodd der et halvt år, altså.
Tine: Ok, det er greit.
Han: Det begynner bli en stund siden.
Tine: For all del, jeg forstår det.
Han: Jeg er ganske god, men du må gjerne snakke litt langsommere.
Tine: Du, jeg går nå jeg.
Han: Hao...

[Om språkbarrierer.]

Gode nyheter for underskrevne. Jeg har fått kontorplass. Det er ganske kult. Firmaet jeg sitter hos heter Målstua, og de låner meg faktisk en kontorpult, mot at jeg beærer dem med mitt nærvær. De er ganske kule de også. Jeg føler meg heldig, for dette er hele avtalen, og vi kaller det en win-win situasjon. Det står til og med "The Office" på ringeklokken, og jeg får bruke møterommet om jeg bare skriver meg på liste på forhånd.

All seriøsitet til side, foreløpig har jeg riktignok måttet ta til takke med en sofa, da kontorpultene ikke er kommet fra Kina enda. Rettelse, firmaet de har bestilt møbler av fra Kina, har etter all sannsynlighet ikke skjønt at de har bestilt møbler fra Kina. Jeg overhørte to av de ansatte diskutere i dag nemlig, og etter samtalen å dømme, hadde kommunikasjonen stagnert. Lite klar over hvor kritisk situasjonen faktisk var, tilbød jeg litt språklig bistand. Jeg snakket jo mandarin. 

Det var den vanlige reaksjonen. De trodde jeg kødda. De lurte på om kinesisk var det samme som mandarin. Jeg sa ja, og ba om å få ta en titt på e-postene de hadde utvekslet.

Nedenfor følger sist mottatte e-post: 

"Er ikke det jeg skriver til deg på engelsk? Om du ikke forstår, ring meg i morgen."

Lettelsen var der, da de skjønte at jeg faktisk kunne tyde mailene de mottok. Det er kanskje ikke nødvendig å si at jeg skal være med på møbelbestillingen i morgen. Over Skype.

Det er som jeg har prøvd å si til faren min i alle år: Du kan kalle meg en langtidsinvestering.

[Om asiatiske glimt.]

Hva jeg driver med for tiden? Stort sett andre ting enn det jeg trodde jeg kunne få betalt for. Helt andre ting enn det jeg som student hadde planlagt å få betalt for. All erfaring er jo god erfaring, men jeg pleier ikke snakke så mye om hva jeg har gjort før, med mindre det faller seg naturlig.

Jeg var på et av disse startup-minglearrangementene i går hvor alle skal snakke med alle og du helst skal snakke bare med de du ikke kjenner fra før. Jeg stilte meg dertil ved to menn i hver sin respektive  beste alder. Han ene hadde en t-skjorte jeg ikke klarte dra øynene mine bort fra.

Kinesiske tegn gjør dette med meg. Som et barn som ikke har lov å åpne julegavene før etter at nissen er dratt. Han sto så tydelig med armene i kors at jeg etterhvert måtte be han fjerne armene sine så jeg kunne se bedre.

Hestehale: Det kan jeg vel gjøre, men du ser ikke hva det står av den grunn.

Jeg er faktisk så teit at jeg da må lese høyt hva det står. Flaut, ja, for naturligvis blir jeg irritert på andre som gjør det samme. Selvfølgelig blir jeg det. Get over it, tenker jeg da. Og så gjør jeg aller helst det samme selv.

Tegnene var enkle.

Tine: 北京市地方....曄局.

[Som betyr noe sånt som "Sted i Beijing ...byrå."]

Jeg var et spørsmålstegn etterpå. Mannen med hestehale smilte, og prøvde forklare vitsen. Dette er klassisk kinesisk humor, det er visstnok et ordspill jeg fortsatt ikke tar. Han skjønte ikke humoren han heller, for han kunne ikke kinesisk. 

Den tredje i samtalen kremtet, og plutselig slo den norske blonde programmereren over på mandarin.

Lyslugg: 妳會中文嗎？

[Kan du kinesisk?]

Han var gift med en kineseser og hadde nettopp begynt å lære seg kinesisk selv. Da ble det plutselig klart at hestehalen også var gift med en kineser og at han hadde forsøkt seg på mandarinen uten at det hadde gjort han noe klokere. Selv tilsammen kunne de ikke veldig mye. Vi utvekslet knisende de spartanske setningene de forsto. Språk er jo humor. Få ting kan være gøyere enn å snakke et språk man egentlig ikke kan.

Stagnert samtale til tross, hjertet mitt vokste litt. Det gjør det av kinesisk. Det er så mye som skjer for tiden. Det er så mye å gjøre og se og mennesker å møte. Kalenderen min er full og jeg rekker ingenting. Tiden flyr. Å være i tykkeste Oslo i september når det er valgkveld. Kontinuerlig balansere på kanten av komfortsonen, for det er der det spennende skjer. Ramle utfor. En stjålet mobil. Tilbud på telys hos Clas Ohlson. Husket jeg egentlig å låse boden? 

Livet tar så mye plass. Alt annet gjør at jeg glemmer hele Asia. Og så plutselig dukker det opp og det er like overveldende hver gang hvor mye det betyr for meg allikevel.

Jeg forlot stedet en time senere med et lite smil om munnen.

[Om guilty pleasures.]

En kollega spurte om jeg hadde noen glade sommerlåter å dele med henne. 

Dette er den sangen jeg spiller mest på Youtube for tiden:

Jeg sa derfor nei.

[Om et lite mysterium XXVII, XXVIII, XXIX, XXX, XXXI XXXII og XXXIII.]

Jeg har hatt besøk og skolen er begynt! Mer om det siden. Dette er de siste postkortene jeg har fått:

Mysteriekort nummer tjuesyv. Jeg skriver det med bokstaver og ikke med romerske tall. Er nemlig ikke alle som er like stødige i slikt tull.

Dette var et sjokk. Et virkelig sjokk.

"Er ikke vannmelon godt?"

Opp til nå har jeg vært ganske sikker på at det har vært en EXPO-person som har sendt meg disse kortene. Jeg har spurt alle, men ikke stolt på noen når de har sagt nei til at det var dem.

En person som er norsk og jobbet på den norske paviljongen ville aldri stilt dette spørsmålet. Til det var internhumoren rundt vannmeloner for heftig.

I tillegg er dette kortet sendt fra New York. Det er langt mellom New York og Miami.

Jeg er altså helt tilbake til null av hva spor angår. Kan ikke huske sist jeg var så forvirret som nå.

Min australske bror og hans koreanske kjæreste var på tur til Okinawa.

Lillesøsteren til Kanskje har vært på språkskole i San Diego i sommer. Det var fêtt.

Mysteriekort nummer tjueåtte.

Etter at en hel måned var passert uten et eneste mystisk postkort, kom dette. "Har kjøpt ny tusj."

Jeg dunket hodet i veggen.

Mysteriekort nummer tjueni. Sendt fra Miami.

"Hvilket språk er vanskeligst å lære: kinesisk eller japansk?"

Japansk. Japansk, japansk, uten tvil japansk. Så vet du det.

Nærmere analyse:

Ordet brukt for kinesisk, 國語, er ordet brukt for taiwanesisk kinesisk (ordrett betyr det landspråk). Og atter en gang er tegnene skrevet med tradisjonelle tegn.

Mysteriepostkort nummer tretti. Fra Miami.

Også dette kortet er sendt fra Miami:

"床前明月光，
疑是地上霜。
舉頭望明月，
低頭思故鄉 "

Og her er oversettelsen:

In the Quiet of the Night (Li Bai, 701-762 AD, China)

Moonlight reflects off the front of my bed.
Could it be frost on the ground instead?
I look up to view the bright moon ahead.
Thoughts of hometown bring down my head.

Dette virker som min type klassisk kinesisk, om jeg må velge. Jeg forsto det. Allikevel, i følge den anonyme avsenderen er det "Blant de dårligste diktene hans. Barnerim. Litt som at 'Yellow Submarine' er Beatles låt som alle kan. Folk..."

Noe egentlig er litt fornærmende for min del, men vi har jo stadfestet for lenge siden at dette virkelig ikke er mitt område.

Mysteriekort nummer trettien er sendt fra Miami, men selve kortet er fra Massachusetts.

"騎馬看花。。。
我想念台灣"

Den første delen betyr "Ri på hest, se på blomst" og er et gammelt kinesisk ordtak som kan oversettes til speedsightseeing. Det er et av de få ordtakene jeg kan på kinesisk og jeg er derfor ganske stolt av det. Dessuten er jeg ganske glad i speedsightseeing. Mye mer effektivt.

Den andre delen betyr "Jeg savner Taiwan."

Hvem er denne avsenderen som tydeligvis kjenner meg temmelig godt.

Som et ganske ålreit avbrekk oppi alle disse postkortene jeg ikke aner hvem er fra, fikk jeg dette i dag. Det er sendt fra Taunton, og om du er like ustø i land som har slike bynavn som meg, kan jeg nå fortelle at det er i England.

"Konitchiwa & Ni hao!
Et overraskende kort fra den fremmede mannen som følger deg på twitter, og som aldri har ventet utenfor huset ditt med tau, kloroform og kniv. Neida. Froskepillene (se forsiden) holder meg tilregnelig tror jeg da! Koko! Wheeee!
-Ghost"

Der ser du, mamma, jeg har ingen grunn til å være bekymret når jeg møter folk på nettet.

Mysteriekort nummer trettito. Tror det er sendt fra Miami. Trykket er uklart. Det er ihvertfall fra Florida. Har gitt opp å anta at det er noen kobling mellom avsenders identitet og motivet. Romskip liksom. Dette kortet er også 3D. Veldig tøft.

Det er slike spørsmål som dette, som gjør at jeg er ganske overbevist om at vedkommende som sender disse kortene er norsk: "Hva er best på vaffel: Jordbærsyltetøy vs. bringebærsyltetøy?"

Jeg synes bringebær er best. Alltid. Med mindre det er hjemmelaget jordbærsyltetøy. Jeg er veldig svak for hjemmelaget jordbærsyltetøy.

Mystiske postkort nummer trettitre. Det er sendt fra Miami. Ikea-postkort. Jeg liker rosa, så jeg har hengt det over sengen.

"Haha, tenk så gøy det hadde vært om kortene var fra Halvor Eifring!"

Det hadde vært gøy. Virkelig gøy. Halvor Eifring er en professor ved UiO som muligens elsker Taiwan like mye som meg. Og han kan kinesisk og foretrekker naturligvis tradisjonelle tegn. Men det er omtrent den eneste koblingen vi har. Jeg har sett han to ganger i mitt liv, men aldri snakket med han, så tror ikke det er han. Når det er sagt, mange har nevnt han som en potensiell kandidat.

[Om hva man ikke skal gjøre i Japan.]

Hjalp noen venner med eksamensprosjektet deres før sommerferien. Kom tilfeldigvis over resultatet i dag. Det handler om alt man ikke skal gjøre i Japan. Det er muligens mer interessant for de som kan japansk, eller har kjennskap til kulturen, men her er det ihvertfall.



Merk forøvrig at jeg går med bare skuldre hele filmen igjennom. Å ja, og den tilfeldige picachuen til høyre under togdelen. Den gamle damen til høyre sine ansiktsuttrykk under togdelen også er ganske interessant. Hun var så irritert at hun etterhvert gikk av toget, for hun så ikke at jeg ble filmet.

[Om Japan Tent.]

Jeg har vært på Japan Tent. Japan Tent er en årlig tur arrangert av Ishikawa provinsen. Vi fikk hele turen gratis, inkludert reisen dit. Det var fint, for jeg bor langt unna og å reise rundt i Japan blir fort dyrt. 300 andre utvekslingstudenter var der også, og det er egentlig nesten umulig å komme med om ikke du har et sjeldent pass. Jeg har et sjeldent pass i Japan. Sannsynligvis var jeg den eneste nordmannen som hadde meldt meg på, men jeg liker å si at det var vanskelig for meg å komme med også.

Etter å ha reist i åtte timer fra Oita kom vi til Kyoto hvor vi skulle møte de andre. Vi fikk utdelt hver vår japanske matpakke. Litt mer spennende enn to skiver svett gulost. Japanerne legger mye stolthet i sin bento (som betyr matboks) så til de grader at det er egne konkurranser for husmødre om hvem som kan lage den beste bentoen. I tillegg til det du ser over er det gjerne en liten porsjon pasta, litt potetmos, kokte grønnsaker eller noe annet. Variasjon er et nøkkelord.

Etter å ha sittet på bussen i 14 timer til, kom vi endelig frem til Ishikawa. Alle var enige om at det hadde vært en forferdelig natt, og kamerat min og jeg var enige om at det er noen språk som er mer irriterende enn andre når du ønsker å sove på en buss halv fire om morgenen. Russisk er et av disse språkene. Amerikanere som skal introdusere seg selv med hele livshistorien sin like så, men det var heldigvis bare én av de. Velkomstseremonien da vi kom frem var temmelig langdryg. Fordi det er investert så mye penger i det hele og vi er i Japan, var det viktig at alle blir takket ordentlig. Dette resulterte i at enkelte av de på scenen og halve publikum sovnet. Meg inkludert.

Statsminister Kan snakket til oss. Jeg vet ikke helt nøyaktig hva han sa, men det var noe om fremtiden og at vi var velkomne selv om vi var utlendinger. Det siste kan være noe fritt oversatt.

Denne karen her holdt en tale i nesten 55 minutter uten manus. Jeg aner ikke hva han snakket om i det hele tatt. Tvilsomt at noen andre fikk det med seg heller. Tidvis ble han overdøvet av snorking. Litt uheldig, men svært få av oss hadde fått mer enn tre timers søvn natten i forveien.

Etter det og en hel bråte med nye høflighetsfraser ble vi geleidet inn på nye busser. Jeg var et vrak og sovnet i det jeg satte meg på bussen. Russerne snakket russisk og jeg var egentlig ganske sur, så jeg hørte på K-pop kjempehøyt. Jeg fikk ingen nye venner på bussturen ut til Komatsu, byen jeg skulle på homestay til. I Komatsu ble vi plassert i en stor gymsal med beskjed om at vi måtte bli venner. Jeg var heldigvis bare på gruppe med kinesere, afrikanere og en meksikaner. Alle var dritlei russisk. Etterpå måtte vi stå på en scene foran hundre japanere og introdusere oss selv på japansk, og så fikk vi familien vår utlevert. Familien jeg fikk var kjempesøt, og de kunne ikke noe engelsk i det hele tatt. Det synes jeg var fint. Moren hadde pugget noen fraser på norsk. "Er du sulten?" og "god aften" blant annet. Jeg svarte ja og god aften tilbake. Familien besto av en jente på tre, en gutt på åtte en mamma og en pappa.

Jeg fikk mitt eget rom og det var deilig. Jeg sa jeg ville dusje fordi jeg hadde sovet på en buss og luktet vondt. Japanerne, som igjen, aldri sier det de mener, sa de ikke syntes jeg luktet vondt, men moren fant allikevel frem syv forskjellige såper til meg i tilfelle jeg ikke hadde med meg noe. Jeg sa "god aften" igjen og hun lo. Da var isen brutt.

Til middag spiste vi sashimi. Det er ikke vanlig middag. Mer til bursdager og sånn. Du velger det du vil ha av ingredienser, legger på ris og spiser med nori. De hadde vært veldig bekymret på forhånd for at jeg ikke kunne spise japansk mat, så de hadde fylt opp hele fryseren med frossen pizza og loff for sikkerhetsskyld. Jeg digger sashimi. Heldige meg.

Dagen etter kunne vi velge mellom kalligrafi, porselensmaling og haikuskriving. Jeg lo og trodde det var en spøk. Jeg er elendig i kalligrafi, liker egentlig ikke å male, og sistnevnte alternativ sa seg selv at ikke er mitt sterkeste område. Vi dro derfor til malingen. Jeg valgte en stor kopp og tenkte at den kunne Modern få når jeg en gang kommer hjem, for hun er glad i mye kaffe. Samtlige andre i rommet spurte gjentatte ganger om jeg likte øl. Jeg bekreftet at det var ikke noe jeg sa ofte nei til, men syntes det var et pussig spørsmål å stille. Det viste seg at min store kaffekopp var et ølkrus for menn, både i Japan og Korea. Det fant jeg selvsagt ut etter at jeg hadde malt blomster på kruset. Pappa blir nok glad allikevel. Han er umulig å kjøpe ting til og det blir nok den siste selvlagde gaven han noen gang kommer til å få fra meg. Selvportrett av kunstneren på bildet nederst. Han er i det minste glad i meg.

Vertsfamilien min var også med. Jeg tror sønnen Sota og jeg delte manglende interesse for porselensmaling. Håper jeg ikke viste det like tydelig.

Fordi vi ble så fort ferdig, dro vi til kalligrafien også. Jeg skrev navnet mitt på kinesisk. Kalligrafilæreren rettet og viste meg hvordan jeg kunne gjøre det pent, men det ble like stygt andre gangen også. Stolt kalligraf her.

Det beste med den kombinerte kalligrafiskolen og klesbutikken, var at de også hadde en ølmaskin hvor det bare var å forsyne seg. Vertsmoren pushet meg derfor til å forsyne meg flere ganger. Det var jo gratis. Midt på dagen. Og det var hun som skulle ha med seg meg hjem. Japanernes forholdt til alkohol er for en nordmann så komplett uforståelig.

Fortsatt fort ferdig, så vi dro til en annen klesbutikk. Det var ikke lov å gå inne med sko, så vi fikk utdelt tøfler. Jeg prøvde å si at tøflene jeg hadde fått utdelt var en anelse for små, men det var visstnok helsebringende. Det er det nok ikke for nordmenn. Ihvertfall ikke de av oss som ikke er størrelse 34.

Etter det dro vi hjem, spiste lunsj og så dro vi på yoga til en venninne av moren. Det var veldig hyggelig, og etterpå spiste vi en haug med is og drakk minst femten kopper te mens vi lo av hvor lite fleksibel jeg er.

Den kvelden skulle vi ha japansk karrifest. Jeg hadde et håp om å lære å lage japansk karri fra grunnen av, men etter å ha sett vertsmoren min slenge oppi alt fra reker, og kaffe til sjokolade, ble det litt for avansert for meg. Faren i huset er journalist, så han tok alle bildene den kvelden. Jeg har ikke fått dem enda, så dette er det jeg har.

Dagen derpå skulle vi egentlig på kyudo, japansk buseskyting. Det er selvsagt heller ikke mitt største interesseområdet, så jeg var ganske takknemlig da foreldrene foreslo vi skulle finne på noe annet i stedet. Vi dro opp til et gjestgiveri oppe i fjellene.

Fantastisk utsikt.

Ute hadde var det en liten dam og et utendørs nakenspa, men det siste fikk jeg ikke lov å ta bilde av selv om ingen var der.

Barna fikk juice og de voksne drakk kaffe. Jeg fikk te. Datteren Mirei elsker å bli tatt bilder av, og hver gang hun ser et kamera pleier hun å si "Ta bilde av meg! Få se hvor søt Mirei er!" Kan dog være litt vanskelig når man skal spise samtidig.

[Om hva jeg lytter til.]

Jeg digger 非常 Fresh for tiden. Sannsynligvis noe av det beste Tyskland noen gang har produsert. Foruten om Blümchen kanskje.

[Om et lite mysterium XXII og XXIII.]

De siste ukene har virkelig bare blåst bort. Jeg skal legge ut bilder av alt det gøye og eksotiske jeg har fylt dem med, men dagens post skal handle om postkort, for jeg har mottatt en del postkort. Sommertid og fellesferie er jo høysesong, tross alt.

Kortet er sendt fra Albany, New York. Det vet jeg jo ikke en gang hvor er, vel bortsett fra at jeg vet hvor New York er da.

Lenken viser til denne youtubebrukeren, som kun har lastet opp én film, musikkvideoen til min favoritt sommerlåt:

MC Hot Dog med "我愛台妹"

Dessuten står det: "PS: 哈咯雷蕾“ Som betyr "PS: Hallo Lei Lei 雷蕾"

Lei Lei er min kinesiske nabo, som er svært opptatt av disse kortene mine. Lei Lei møtte jeg først tre måneder etter at det første kom, så der er jeg helt sikker på at det ikke er noen kobling ihvertfall. Det er helt greit. Ingen panikk enda.

Dette kortet er sendt fra Springfield. Det er jeg heller ikke sikker på hvor er, men Ghost of Goldwater kunne informere om at et av stedene er i nærheten av New York.

Dette kortet var det faktisk en del jobb med. Jeg har aldri skrytt på meg at jeg er god i klassisk kinesisk. Snarere tvert i mot. Tidligere har det allikevel ikke verdt noe problem å få oversatt kortene, da det alltid har ligget en engelsk oversettelse ute. Det gjorde det ikke denne gangen. Panikk. Til slutt fant jeg en spansk oversettelse. Og en estisk. Jeg kan ikke spansk, og ihvertfall ikke estisk. Dette resulterte i en panisk runde etter venner som kunne hjelpe meg. Det nærmeste jeg kommer spanske venner er søramerikanere og andre som har lært spansk i søramerika. De syntes det var kjempevanskelig selv, for dette er visstnok gammelspansk.

Teksten:

"文杏裁為梁，
香茅結為宇。
不知棟裏雲，
去作人間雨。

(Han er fortsatt best.)

Hei Lilly Nguyen!"

Så, etter flere timer, ringte det plutselig på døren. Det var den spanske jenta som nettopp har flyttet hit og som jeg ikke hadde møtt enda. Hun hadde hørt jeg trengte hjelp. Så oversette hun det til noe sånt som dette:

"Rolige aprikostre, grenene dine strekker seg mot bjelkene,
På den fjerde former den seg som en gruppe (bunch?) parfyrmedunstene [blomster]
Jeg vet ikke om det er skyene mellom bjelkene i taket som sprer regn i verden."

Diktet er skrevet av Wang Wei (Igjen). Tydeligvis en klar favoritt innenfor klassisk kinesisk litteratur.

Lilly Nguyen er den forrige jeg mistenkte sendte kort til meg. Jeg tror ikke det lenger, da.

Jeg mottok også dette postkortet fra den australske jenta som bor her. Det var et ganske informativt kort, tenkte jeg. Passende å gå så i dybden når det gjelder været, men jeg er jo en gang norsk, og veldig glad i å snakke om det. Det var først en stund senere at jeg fant ut at de hadde hatt postkortskriving om været i lekse.

Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg har verdens beste søster. I sommer har hun vært i USA på ferie.

"Den første vi møtte på Times Square var The Naked Cowboy. Pappa og jeg lo. Mamma lo ikke."

Etter New York dro lillesøster til Florida.

Det må hun ha syntes var helt fantastisk.

...Hun lot nemlig bildet tale for seg selv.

Lillesøster var noen dager på Miami Beach:

"Mamma føler seg anorektisk her i USA i forhold til amerikanerne, bortsett fra da hun gikk inn på Abercrombie."

Og på Key West. Lillesøster er seksten. Hun er en av disse jentene med langt blondt hår som er ulastelig kledt og helt sikkert synes at Justin Bieber er dødskul. Nå synes jeg også det da, men du skjønner greia? Allikevel, det er få ting som er mer typisk henne å sende enn et bilde av nakne rumper.

Dette kortet fikk jeg i dag, med streng beskjed fra mor om at hun måtte ha det tilbake så de kunne lime inn oppskriften i fotoalbumet. Modern er mye, men spesielt god på ordspill er hun ikke, noe som gjør at dette kortet aldri skal leveres tilbake noen sinne.

Jeg har også mottatt postkort fra en kamerat som reiser rundt i Japan i disse dager. Dette er fra Kyoto.

-Fy banan, hvor jeg ønsker meg en apekatt-hatt.
-Ja, fytti-katta Fred. En apekatt-hatt hadde vært helmax. Fytti-katta.

Han vil nok for all fremtid hevde at det muligens ikke var helt frivillig at han sendte meg postkort. Det kan hende at han vil si jeg truet med at han ikke kunne sove på gulvet mitt når han kommer til helgen. Dette har jeg selvsagt aldri sagt. Jeg lar dette derfor være et kontroversielt tema, hvor han har vrangforestillinger til han bestemmer seg for det motsatte.

Til slutt, et postkort fra en av de taiwanske vennene mine. Det er snart tre år siden sist.