[Om å passe inn i gjengen.]

Årets første julebord gikk nylig av staben. På gjestelisten sto det, av ymse grunner, navnene til flere relativt kjente skuespillere i Norge. 

Enkelte av celebritetene og jeg bondet skikkelig. Faktisk såpass mye at man nesten kan si at det ikke bare var mitt forslag alene å forevige kvelden med et bilde: 

Da vi skulle videre, ramlet hele gjengen ut på fortauet omtrent samtidig. Det skapte litt oppmerksomhet, kan man si. Dette er på ingen måte noen underdrivelse, det var faktisk bare litt, og det foregikk akkurat sånn:

Gutt 1: Hey, se der har du jo hele Hotel Cæsar-gjengen!
Gutt 2: Haha, nei det er det vel ikke. Hun der er ihvertfall ingen kjendis.

Og så pekte han på meg.

[Om språkbarrierer.]

Gode nyheter for underskrevne. Jeg har fått kontorplass. Det er ganske kult. Firmaet jeg sitter hos heter Målstua, og de låner meg faktisk en kontorpult, mot at jeg beærer dem med mitt nærvær. De er ganske kule de også. Jeg føler meg heldig, for dette er hele avtalen, og vi kaller det en win-win situasjon. Det står til og med "The Office" på ringeklokken, og jeg får bruke møterommet om jeg bare skriver meg på liste på forhånd.

All seriøsitet til side, foreløpig har jeg riktignok måttet ta til takke med en sofa, da kontorpultene ikke er kommet fra Kina enda. Rettelse, firmaet de har bestilt møbler av fra Kina, har etter all sannsynlighet ikke skjønt at de har bestilt møbler fra Kina. Jeg overhørte to av de ansatte diskutere i dag nemlig, og etter samtalen å dømme, hadde kommunikasjonen stagnert. Lite klar over hvor kritisk situasjonen faktisk var, tilbød jeg litt språklig bistand. Jeg snakket jo mandarin. 

Det var den vanlige reaksjonen. De trodde jeg kødda. De lurte på om kinesisk var det samme som mandarin. Jeg sa ja, og ba om å få ta en titt på e-postene de hadde utvekslet.

Nedenfor følger sist mottatte e-post: 

"Er ikke det jeg skriver til deg på engelsk? Om du ikke forstår, ring meg i morgen."

Lettelsen var der, da de skjønte at jeg faktisk kunne tyde mailene de mottok. Det er kanskje ikke nødvendig å si at jeg skal være med på møbelbestillingen i morgen. Over Skype.

Det er som jeg har prøvd å si til faren min i alle år: Du kan kalle meg en langtidsinvestering.