[Bøker om Asia]

Noe av det beste jeg vet er å lese bøker om steder jeg besøker, eller har besøkt. Aller helst liker jeg bøkene som skildrer ekte, grusomme opplevelser. Det er en makaber hobby, å fråtse i andres ulykke. Samtidig er det fint å kunne bruke enkelthendelser til å forstå litt mer av hvordan samfunnet fungerer - hvorfor man handler som man gjør og hvorfor ting ble sånn.

Jeg har forsøkt å samle en liste over bøkene jeg har lest de siste årene, sortert etter land de omtaler. Noen av bøkene går over landegrenser, da har jeg plassert dem der jeg følte det var mest naturlig.

Denne listen er ikke ferdig - jeg oppdaterer underveis. Jeg har bare listet opp bøker jeg har lest og husker godt nok til at jeg kan fortelle om hvis du spør. Har du boktips til meg, del gjerne!

Afghanistan:

Åsne Seierstad: Bokhandleren i Kabul
Greg Mortensen: Three cups of tea
Khaled Hosseini: A thousand splendid suns, The kite runner
Rodriguez Deborah: Den lille kafeen i Kabul
Yasmina Kadra: Svalene i Kabul

Burma:

George Orwell: Burmese days
Richard Flanagan: The narrow road to the deep north

Hongkong: 

Yoshiko Nakano: Reporting Hong Kong: Foreign media and the handover

India:

Aravind Adiga: The white tiger
Gregory David Roberts: Shantaram
Rohinton Mistry: A fine balance
Shilpi Somaya Gowda: Indias datter

Japan:

Arthur Golden: Memoirs of a Geisha
Laura Hillenbrand: Unbroken: A World War II story of survival, resiliance and redemtion

Kambodsja:

Chum Mey: Survivor: The triumph of an ordinary man in the Khmer Rouge genocide
Francois Bizot: The gate
Loung Ung: First they killed my father

Kina:

Adeline Yen Mah: Falling leaves
Henning Mankell: Kineseren
Hua-Lun Huang: The missing women of China, Hong Kong and Taiwan
Hui Wei: Shanghai baby
Iris Chang: The rape of Nanking
Jung Chang: Wild swans: Three daughters of China
Leslie T. Chang: Factory girls
Liao Yiwu: The Corpse Walker
Lisa See: Snow Flower and the secret fan
Pang-Mei Chang: Bound feet & western dress
Peter Hessler: Rivertown: Two years on the Yangzi
Torbjørn Færøyvik: Kina: en reise på livets elv
Xinran: Good women of China: Hidden voices

Nord-Korea:

Barbara Demick: Nothing to envy: Daily life in North Korea
Blaine Harden: Escape from Camp 14
Eunsun Kim: A thousand miles to freedom: My escape from North Korea
Hwang Sok-Yong: Prinsesse Bari
Sun Heidi Sæbø: Kims lek

Thailand:

Chai Pinit: Bangkok boy: The story of a stolen childhood
Warren Fellows: The Damage Done

[Om reisen til Laos.]

Jeg dro til Halong Bay, en halv dagstur utenfor Hanoi. I Hanoi er det mange lokale reiseselskaper som tilbyr pakketurer, hvor man enten sover én natt på en båt og én natt på hotell, eller begge nettene på båten. Fjellene er så majestetiske at man lett blir bergtatt, men hadde ikke dette vært på starten av turen min, tror jeg neppe at jeg hadde vært like begeistret. Hanoi Tours AS (fritt valgt navn på turoperatør) behandlet oss stort sett som om vi var på rullebånd. Prisene svingte kraftig for den samme turen, enkelte av de vi var på tur med opplevde at de ble presset for ekstra penger for å få senger, veganerne som hadde bestilt spesialmenyer fikk kun ris, og som alenereisende ble jeg plassert på rom med helt fremmede, uten at det ble hensyn til hverken alder, kjønn eller hva jeg selv hadde foretrukket. Om du er kresen, eller har vært på tur i Asia før, vil jeg derfor ikke anbefale denne turen. Om du derimot bare ønsker å komme deg ut av Hanoi, er det helt greit.

I Halong Bay ligger turistbåtene tett. Det er nok mange år siden man opplevde en følelse av "Mann mot naturen" eller "Første hviting i området."

Uavhengig av hva du er blitt lovet, det blir neppe akkurat sånn. Båten jeg reiste på veien til hadde rotter under dekk, og jeg var glad jeg endte opp med å sove på en annen båt. To amerikanere, et koreansk par, en australier og en haug med kinesere satt plutselig på samme skip siste kvelden. Hadde jeg ikke kunnet kinesisk hadde nok turen blitt ganske kjedelig, men da kineserne oppdaget en måte å kommunisere på, kalte de meg "Kamerat" og jeg var tolk resten av turen. 

Lys som slipper inn i en av grottene vi gikk gjennom. 

Turen jeg tok besto av ørten timer uten informasjon i en svært liten minibuss med altfor mange backpackere som heller ikke visste noen ting. Da vi endelig kom frem og gikk ombord i en båt, fikk vi lunsj. De fleste på båten oppdaget at de hadde fått en pakke med full bar. Jeg oppdaget at jeg var en av de få som ikke hadde det.

Ocean view fra båten, tror jeg.

En matros samlet sammen alle passene våre og sendte oss i land på en øy. Vi fulgte et tog med andre backpackere og kom til slutt inn i en opplyst hule, full av enda flere turister. Etter å ha gått litt til, kom vi tilbake til båten, og de tok oss med til et område hvor vi kunne bade, padle kajakk, og drikke øl.

En dame rodde over for å selge oss kjeks og brus.

Plutselig fikk jeg og en annen tilbake passene våre, og beskjed om å komme oss av båten. De kjørte oss i land og vinket farvel. Heldigvis kom det mange andre båter med turister like etterpå, noe som gjorde det hele mer merkelig enn skummelt.

Meg på toppen av et fjell vi besteg. 

Vi gikk i land og satt latterlig lenge i en altfor trang buss med altfor mange backpackere, alle fulle på det som tydeligvis hadde vært standard åpen bar. Jada. Vi kom frem til et bittelite hotell og fikk en begredelig beskjeden middag. Jeg fant WIFI i restauranten og ble sittende ved bordet hotellverten etterhvert la seg til å sove under.  Dagen etter ble vi kjørt i nok en altfor trang buss med altfor mange backpackere til en liten nasjonalpark, hvor vi klatret opp på det øverste fjellet. Dette er det eneste bildet jeg kom hjem med som ikke inkluderte altfor mange andre backpackere (én er nok). 

Tilbake i Hanoi feiret jeg som nevnt 17. mai, og så tok jeg en buss til Luang Prabang i Laos.

Den vanvittig skuffende sjokoladekjeks til tyskeren foran meg. 

Bussturen mellom Hanoi og Luang Prabang er kjent som "Bussturen fra helvete." Jeg kunne kjøpt en flybillett og vært fremme på under én time, men historiene om halvpsykopatiske bussjåfører som kjørte overfylte, eldgamle kjøretøy fulle av spying og grining og dødsfall var for mange. Selvsagt tok jeg landeveien.

Avgjørelsen skulle vise seg å være en av de bedre på hele turen, og alle historiene ble raskt bragt til skamme. Ihvertfall nesten. Vi var åtte stykk vestlige backpackere og en øvrig besetning på fem ombord da bussen forlot Hanoi sentralstasjon. Bussen hadde seter til 46. God plass. Setene var dessuten bakoverlent, slik at man kunne sove om man ville det. To britiske jenter poppet sovemedisin og sov de 26 timene turen tok mer eller mindre non stop.

Fjellene i Laos.

De øvrige passasjerene og jeg ble derimot godt kjent, der vi var vitne til lugubre stopp midt på natten, esker som ble lesset av og på, og tollposter hvor betjenter i uniform ble tilbudt sigaretter fra vår sjåfør, som skamløst kastet seg ned på kne foran dem. Om det var tilfeldigheter eller konspirasjonstankene fra mistroiske hoder er vanskelig å si, men vi som var passasjerer var overbevist om at det var med overlegg bussen stanset med de blondeste passasjerene godt synlig. Disse mistankene ble ytterligere bekreftet de gangene overnevnt knelende sjåfør pekte på de blonde turistene i vinduet. Tyskeren foran meg fniste og mumlet noe om Røde Khmer.

Da vi kom til grensen til Laos måtte alle ut av bussen. Bagasjen fikk ligge igjen i bussen, men selv den ble flyttet rundt i bussen. jeg hadde kjøpt visum på forhånd, men de andre kjøpte visum på grensen. Så gikk vi de 500 meterne på grusveien og plutselig var vi Laos, og kunne gå ombord i bussen igjen.

De siste timene før bussen var fremme i Luang Prabang, ble jeg plutselig invitert frem til forsetet av bussen. Jeg ble tilbudt te, og sure plommer. Da den eneste tekoppen på bussen var i bruk av hele besetningen, takket jeg ja til sistnevnte. Selv om vi hadde begrensede fellespråkkunnskaper ble samtalen hyggelig. De samme mennene som hadde slengt stygge kommentarer til resten av reisefølget og sparket borti de samme bemerkelsesverdig mange ganger, fant frem ekstra puter til meg, så jeg kunne sitte ekstra godt. De fortalte stolt om deres lønninger (750 kroner i måneden) og så på meg med bekymret mine da de oppdaget at jeg var steingammel og fortsatt barneløs. Vietnameserne var empatiske sånn sett.

I Luang Prabang ga crewet meg high five og hjalp meg med både skateboardet og kofferten min, var ufine mot guttene i reisefølget, og tutet, før de raste nedover veien og ute av syne.

[Om å reise til Hanoi.]

Jeg gjorde ferdig masteren min og stakk til Hanoi, Vietnam. Jeg drømte om foodcation, backpacking, soloreising og strandslacking. Det ble det, i tillegg til en hel del andre ting.

Rett før jeg dro sendte jeg mail til en vietnamesisk jente jeg var på minnemarkering i Hiroshima med i 2011, uvitende om hvor i verden hun var, eller hvor i Vietnam hun var fra. I det jeg gikk på flyet fikk jeg svar om at hun var tilbake i Vietnam og hun bodde i Hanoi. Ville jeg bo hos henne en natt?

Jeg takket selvsagt ja, og endte opp med å bo der en hel uke.

Den første natten hadde jeg booket meg inn på hostell i French Quarter, et område fullt av gaterestauranter, markedsboder, scootere og backpackere. Jeg la fra meg kofferten på hostellet og gikk til nærmeste restaurant og bestilte omtrent alt på menyen.

Teselskap i kommunistuniformer.

En av Hanois spesialiteter er eggekaffe, en slags tiramisu i væskeform, om du vil. Det sies at det en periode var melkemangel i Hanoi, og en kaféeier pisket egg som en slags erstatning. I dag serveres eggekaffe på de fleste kafeer i Hanoi. Kaffen er kullsvart, eggeskummet er fløyelsmykt og det hele søtes til med kondensert melk. 

Den franske kolonitiden etterlot seg en sterk kafékultur. Mens det i nord drikkes mest kaffe, er tekulturen mer utpreget i sør.

Stereotypisk gatebilde fra Vietnam.

Selv om området heter det franske kvartalet, preget den vietnamesiske nasjonalismen gatebildet. 

Fangerom for vietnamesere i Hoa Lo Prison.

Jeg besøkte Hoa Lo Prison, som ligger praktisk talt i Hanoi sentrum. Franskmennene brukte fengselet til å bure inne vietnamesere som gjorde opprør mot kolonimakten. Siden ble det døpt Hanoi Hilton av de amerikanske krigsfangene som satt der under Vietnam-krigen. Museumet var verdt et besøk, for det er svært godt vedlikeholdt, men en viss form for forhåndskunnskap om Vietnams historie anbefales, da propagandamaskineriet virkelige har gjort seg flid med plakatene: "Lykkelige amerikanske soldater feirer julen, en feiring mer storartet enn hjemme!"

En gaterestaurant av enkleste sort: båret på skuldrene. En liten minigrill til venstre, og baguetter, sauser og krydder på den andre siden. 

Ispause ved Hoàn Kiếm Lake.

Mangoselger i det franske kvartalet.

Jeg fikk et veldig godt forhold til moren i familien. Hun fortalte om hvordan hennes mor hadde vokst opp under svært gode kår i Thailand, for deretter bli sendt tilbake til Vietnam alene som 16-åring, av foreldrene som ville hun skulle lære litt vietnamesisk kultur. Kort tid etter brøt Vietnam-krigen ut, og det ble umulig å komme seg tilbake. Hun giftet seg med en mann og fikk tre barn. Mannen ble voldelig, og til slutt orket hun ikke mer. De ble skilt mens barna fortsatt var små, i et den gang fortsatt svært konservativt Vietnam. Ingen familie i nærheten og et ellers lite nettverk gjorde de påfølgende årene tøffe. Det var allikevel ikke de som hadde det verst, fortalte moren videre. Familien i Thailand sendte gaver via Hongkong, selv om bare en liten brøkdel av leveransen kom frem etter at alle mellommennene hadde tatt sin del av kaken.

Mens vi snakker om kommunismen, venninnen min tok meg med til en av Hanois hippeste kafékjeder, Cong Caphe. Kjeden har fem (seks?) filialer i Hanoi. Den er startet av en lokal kunstner, og skulle egentlig være et spydig sleivspark til hva den vietnamesiske kommunismen er blitt, og ble innredet i kommunistisk stil. Det ble dårlig mottatt av myndighetene, og nå er kafeene i stedet innredet i Vietnam-krigstil, som om det er noe bedre.

Kafeen serverte ørten typer kaffe og solsikkefrø. Vi bestilte kaffe med kokossorbet.  

Foreldrene til venninnen min hadde henholdsvis en mastergrad og en doktorgrad i kjernefysikk fra Russland. Begge to var medlemmer av kommunistpartiet, selv om det muligens var partigodene snarere enn sosialismens verdier som lå til grunn for dette. Vietnam har endret seg siden Ho Chi Minh kjempet for likhet og brorskap. Som venninnen min sa, "Det er interessant å se Vietnams utvikling. Mormor måtte lære seg fransk, min far lærte seg russisk, jeg lærte meg japansk, men mine barn kommer nok snakke kinesisk."

Gatepho med venninnen min. Oh. My. 

Jeg fikk eget rom med utsikt. Det er mitt longboard du ser der, ja. I fall du skulle være i tvil: Sørøstasia er ikke spesielt skatevennlig. 

Provisorisk gatefrisør utenfor Hanoi

Nok en ting Vietnam er kjent for: grisekjøring.

Spennende meny.

Gatene i Hanoi var fulle av provisoriske kjøkken frem til klokken ti, hvor alt plutselig stengte.

Jeg ble der helt til 17. mai, og tok like så godt med meg datteren i huset til den norske ambassadeboligen for feiring. Både vi og taxisjåføren slet med å finne veien, men vi rakk i det minste siste rest av barnetoget.

Pyntet til fest.

Rundkjøringen hvor det første kommunistflagget i Hanoi ble heist.

Det egentlig Hanoi Hilton, som forøvrig bare blir kalt Hilton, grunnet den litt uheldige historiske konasjonen. 

Hotel Metropole Hanoi, det historiske hotellet kjent fra blant annet Graham Greenes The Quiet American. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om hverken boken eller filmen da jeg ble dratt med inn, men det er jo noe å skryte av i ettertid.

Det kjente dukketeateret, Thang Long Wang.

St. Joseph's Catedral i Hanoi. 

Vietnamesisk hverdagsfrokost: Varme baguetter, enorme avokadoer fra familiens gård i Dalat, svart kaffe, bananbrød og hjemmelagd mangosmoothie. 

Ho Chi Minhs Mausoleum

Som enhver god kommunistisk leder, ligger også Ho Chi Minh balsamert i et mausoleum. Om man bare står opp tidlig nok, kan man fortsatt gå på likskue. Det er selvsagt strenge regler rundt dette, inkludert kleskode og bildeforbud. Etter å ha besøkt mausoleet, kan man besøke Ho Chi Minh museet, og også gå rundt i huset han bodde i.

Vietnamesiske soldater drikker Coca Cola i Ho Chi Minhs hage.

Soldat på Ho Chi Minh tour.

Utvalget suvenierer solgt på Ho Chi Minh museet ville nok fått lederen til å snu seg i graven. 

Tempelet i hagen til Ho Chi Minh, kommunistlederen. Hikst. 

Ho Chi Minh-statue.

Selv om kommunister visstnok skal være ateister, henger det fortsatt igjen mye religiøse tradisjoner. Her er familiealteret, godt plassert i midten av stuen. Da jeg skulle dra, var moren bekymret for at jeg ikke hadde med meg nok mat (jeg hadde det) og plukket med seg noen av mangoene egentlig ofret til hennes egen mor og farens grandtanter. 

Deler av middagen laget til meg kvelden før jeg skulle dra. 

[Om Nike Womans 10K.]

Når det kommer til trening er jeg en gretten langdistanseløper. Jeg ikke liker løpe blant folk og ihvertfall ikke blant mange folk. Seansen ser jeg på som en høyst privat affære. Ved et par uforklarlige anledninger har jeg allikevel deltatt på arrangerte løp. Jeg kan ikke si å ha kost meg noe nevneverdige noen av gangene. 

Uavhengig av distanse, en iboende urimelig stahet gjør at jeg nekter meg selv å gå før jeg er fremme, en annen at jeg helst ikke skal la folk passere. Som langdistanseløper løper jeg egentlig sakte. Med andre tilstede, tvinger jeg meg ubevisst til å løpe raskere enn kroppen min er bygd til. Det er kvinne mot veien og verden, men i gjerningsøyeblikket mer som et neshorn brasende gjennom tid og rom. (Med unntak av en nylig ulykke jeg senere vil komme tilbake til,* har det gått bra til nå.)

Alt dette sier jeg bare for å bekrefte at underskrevne må ha vært bevisstløs da hun meldte seg på Nike Womans 10K.

Jeg var tidlig ute på selve løpsdagen. Faktisk så latterlig tidlig ute at jeg dro innom Ikea på veien for å kjøpe smågodt til påskeegget jeg ikke har fått. Om du mener at det er trangt på Ikea på lørdager, prøv lørdagsbesøk på Ikea i Kina. Her er et dårlig illustrasjonsbilde av hvilken ubehagelig opplevelse nettopp det er (iskremkøen).

3000 damer deltok i løpet. Selve opplegget er et evig merkevarepromo-prosjekt, men det funker som smør. De delte ut gulltatoveringer med Nike-logoen, hashtaggen som skulle brukes sto klistret på alle vegger, og selvsagt var det en masse salgsstands for Nike-produkter. Selv om jeg egentlig er prinsipielt i mot levende reklameplakater, jeg ble så revet med at jeg smelte en "Just do it" på låret og selveste Nike-logoen i gull på høyre kinn.

Før løpestart delte de ut typiske ting vi kvinner liker. Som gratis sukkerspinn...

...kandisert popcorn...

.
..kjeks og juice. Alle idrettsfolk vet jo at sukker gjør seg før en tøff treningsøkt, mitt tidligere besøk på Ikea var i rett kampsportånd.

Det var dessuten ikke bare sukkerbonanza på gang. Til 3000 deltagere hadde Nike også satt opp denne ekstravagante fruktbuffeen.

                     

En kommende tyfon gjorde luften så fuktig at det i utgangspunktet var tungt å puste. Alle bildene er derfor tatt i sukkerrus og gryende oksygenmangel. Jeg var utslitt nesten før løpet begynte. Overbevist om at døden var nær, ble jeg nesten litt emosjonell da jeg oppdaget at jeg hadde passert første kilometer. Etter tre svelget jeg faktisk unna en klump i halsen. Arrangørene hadde nemlig ikke satt opp kilometerskilt, og jeg ble bekymret over alle de som ikke løp med en app. Tvunget inn i min egen verden var alle problemer store, men disse selvoppfostrende tankene ga seg fort. Søkkvåt av svette ga årets første løpetur med shorts meg gnagsår mellom lårene etter kilometer nummer fire. Drikkestasjonen ved kilometer fem ga meg nærmest et astmanfall i det jeg kjørte to glass vann ned i luftrøret. Foruten om da jeg løp rett inn i en livredd motgående løper på tilbakeveien, er den resterende distanse i en grå tåke. Jeg var svimmel da jeg kom i mål som nummer 86. Etter løpet fikk jeg massasje og makeover av Clinique. Det siste hjalp på sett og vis på selvbildet.

Kinesere er nok det folkeslaget jeg har møtt som er gladest i suvenirer. Hvor gjør folk av alt dillet man mottar i løpet av et år? Jeg fikk dette smykket. Jeg kan ikke tenke meg én anledning hvor det ville vært passende for Tine (28). På området var dessuten Hongkongs lengste kø. Spent og naiv stilte jeg meg bak alle andre, i et håp om at det var mer sjokoladekjeks.

Det var ingen sjokoladekjeks, men en lilla strikk, matchende nivået mitt på Nikes løpeapp. Helt klart verdt tre kvarter i kø.

Om jeg ville gjort det igjen? Sannsynligvis.