[Om telys.]

En japansk kamerat og jeg handlet inn til thanksgivingbursdagsmiddagen vi hadde i går.

Tine: Vet du hvor jeg kan finne telys?
Kamerat: Er det greit om det er lys for døde mennesker?
Tine: Ehem...
Kamerat: Japanere bruker ikke så mye telys. Vi bruker egentlig bare lys for døde mennesker.

Og så gikk vi til den delen av butikken som selvsagt hadde 23 forskjellige typer begravelseslys, men ingen telys.

[Om japanske sykkelregler.]

Jeg har nevnt før at japanere er noen forbannede idioter i trafikken. De kjører som noen idioter, de går som noen idioter og de sykler som noen idioter. Det hjelper svært lite at de bukker om de kjører rett foran meg selv om det var min tur, og det egentlig er rødt lys. De har fortsatt kjørt foran meg.

I tillegg til å være noen hensynsløse idioter ovenfor oss utlendinger, sliter alle med japanerne som sykler tre personer i bredden på smale sykkelstier. Dette er gjerne skoleelever på vei til eller fra skolen, som snakker sammen. De sykler i et dørgende sakte tempo, og ignorerer alle forsøk fra andre om å komme forbi. Om noe flytter de seg faktisk slik at det blir enda mer umulig å komme forbi. Ofte tekster de mens de sykler. Dette gjør at de sykler desto mer vinglete enn det de i utgangspunktet gjør, hvilket er ganske imponerende, fordi de sykler gjerne i slangegang (om du skjønner hva jeg mener).

Alt dette gjør at jeg ankommer skolen svært ofte rasende. Jeg har nemlig syklet åtte kilometer bak japanere på sykkel i flokk, med minst én, men ofte to mobiler de har tekstet med.

På veien hjem pleier det være litt bedre. Jeg slutter ganske tidlig, og midt på dagen er det gjerne ikke så mange skoleelever på veien. Det er gamle mennesker, men de har sjeldent så mange venner de sykler parallelt med at jeg trenger stanse for å kunne gå forbi dem (det er så sakte ungdommene sykler).

Så, hvor vil jeg med dette? Vel, saken er det at det faktisk er ulovlig i Japan å sende tekstmeldinger mens man sykler. Du kan bli bøtelagt for det. Det samme gjelder om man sykler ved siden av folk. Det er lov å passere, men det er ikke lov å blokkere veien. Jeg så det på et TV-show, og hele salen var sjokkert. Lite overraskende er det svært få mennesker som er klar over denne regelen.

I dag på veien hjem var det politikontroll ved politistasjonen ved skolen. Tre politibetjenter blokkerte veien for meg, og vinket meg inn til siden. Jentene foran meg, som syklet ved siden av hverandre mens de sendte tekstmeldinger ble ikke stoppet. Jeg ble stoppet for å ha syklet uten å ha begge hendene på styret. En av politibetjentene leste opp loven for meg, og viste fysisk hva det ikke var lov å gjøre, og forklarte det med at vi var i Japan, og jeg hadde værsågod å følge japansk lov. Det var derimot ingenting sagt på at jeg syklet uforsvarlig fort, eller at jeg hørte på musikk.

Jeg beklaget veldig, bukket to ganger, og syklet videre. Selvsagt skal jeg aldri sykle uten begge hendene på styret igjen. Når jeg er utenfor overnevnte politistasjon i det minste.

[Om japansk semigambling.]

I Japan er det ikke lov å gamble. Selv ikke casino online er lov. Allikevel, Japanere er når alt kommer til alt først og fremst asiatere og asiatere liker både å gamble, og å være mestere i å snu og vende på regler så det blir lovlig allikevel. Det er ingen casinoer i Japan, men hele det ringe land er mer eller mindre dekket med pachinkohaller (På Taiwan også om noen skulle lure). Om du er en god spiller, og har en god mengde flaks går det an å tjene seg ganske rik på dette her, uten å måtte skatte en krone, eller yen om du vil. Jeg er jo en evigvarende fattig student, og tenkte derfor jeg skulle teste dette ut.

Jeg tok med min koreanske venninne som tolk, siden hun er mye flinkere i japansk enn meg, og jeg visste egentlig ikke helt hva pachinko var en gang. Det krevde en del overtalelse før hun sa seg villig til å bli med. Om tanten til pappa er verdens dårligste taper, er nemlig min koreanske venninne en veldig god nummer to. Dette har jeg erfaring med ved flere anledninger, blant annet ved både gabong, ymse drikkeleker og blackjack. Til slutt lovet hun å ikke storme ut ved første tap om vi dro på mcern etterpå.

Her er vi med en pachinkovert og en pachinkovertinne. De smiler fordi de nettopp har lurt meg til å kjøpe 800 pachinkokuler, som var det minste antallet man kunne kjøpe. Jeg smiler fordi jeg er en naiv optimist. Koreaneren smiler ikke fordi hun vet bedre.

Dette kommer kanskje som en overraskelse på enkelte, men man trenger ikke være noen rakettforsker for å spille pachinko. De ulike typene er fordelt etter hvor mye innskudd man er villig til å legge inn. Jeg valgte den billigste. Det innebar at jeg måtte kjøpe 800 kuler. Så legger man kulene i et hull på maskinen. Man trykker knappen som lyser "push" når den lyser, og eller vrir man bare på et håndtak. Når man vrir blir kulene sugd opp og så fungerer det nesten som et flipperspill, bare at man egentlig ikke kan flippe noe som helst. Treffer kulene i et hull (og det er flere hull, det må være det riktige hullet på det rette tidspunktet) vinner man.

Jeg trykket og vridde og vant egentlig ingenting i det hele tatt. Plutselig, som ut av ingen steder dukket denne svært lettkledde dama opp, før spillet igjen fortsatte.

Dette var ansiktet mitt da jeg erklærte at vi skulle gi opp. Pachinko er et idiotisk spill jeg egentlig aldri skjønte helt. Musikken de spilte var upåklanderlig japansk techno-pop, og jeg liker jo alt som blinker. Fargene på lokalet var fine og man kunne få gratis te, men helt seriøst, alt annet ved pachinko er helt på trynet. Underholdningsverdien = 0. Jeg kjedet meg etter syv minutter. Spillforklaring inkludert. Det er ikke ofte jeg sier det om noe i Japan.

Vi leverte inn omlag 200 kuler. Av pachinkoen fikk jeg et kort og en kvittering, og en boks sjokoladepinner med kanel og peppersmak. Fordi gambling som nevnt er ulovlig, har ikke pachinkoen lov å dele ut penger, bare premier. Premiene er gjerne ganske verdiløse i seg selv. Ved siden av enhver pachinko finnes det nemlig en liten sjappe man kan levere inn kort og kvittering for å få pengene man eventuelt har vunnet. Denne sjappen blir drevet av et separat firma, og derfor ser politiet igjennom fingrene på det. Jeg fikk 200 yen, som tilsvarer omtrent 16 kroner. Vi fikk dessuten to pakker med servietter. Sjokoladen spiste vi opp med en gang og pengene brukte jeg opp på trøsteburgere på McDonalds. Tror ikke dette blir noen alternativ form for ekstrainntekt i nærmeste fremtid.


Og ja, jeg fikk cash for dette innlegget, men det er min egen mening at pachinko er et kjempeteit tidsfordriv.

[Om hva man ikke skal gjøre i Japan.]

Hjalp noen venner med eksamensprosjektet deres før sommerferien. Kom tilfeldigvis over resultatet i dag. Det handler om alt man ikke skal gjøre i Japan. Det er muligens mer interessant for de som kan japansk, eller har kjennskap til kulturen, men her er det ihvertfall.



Merk forøvrig at jeg går med bare skuldre hele filmen igjennom. Å ja, og den tilfeldige picachuen til høyre under togdelen. Den gamle damen til høyre sine ansiktsuttrykk under togdelen også er ganske interessant. Hun var så irritert at hun etterhvert gikk av toget, for hun så ikke at jeg ble filmet.

[Om å kle seg anstendig.]

Verdens beste lillesøster, altså min, kommer for å besøke meg neste uke. Som det seg hør og bør, er det enkelte ting man må opplyse om, når det ventes besøk til et nytt og fremmed land.

I Japan er det for eksempel ansett som uanstendig for damer å vise skuldrene. Det er mer greit i de større byene, men ofte i mindre byer og i sør er de mer konservative, og en jente som viser skuldrene sine, vil bli ansett for å være en skjøge. Nå bor jeg i sør. I en liten by. Jeg dekker skuldrene mine stort sett. Det skal ikke så mye til. T-skjorten kan ha svært korte ermer. Omlag fire centimeter kan være nok. Eller jeg kan gå med et sjal som såvidt dekker. Jeg kan gå med en genser som sklir ned og viser den ene skulderen. Gjennomsiktige plagg er også godtatt. Blondejakker. Og vi kan gå med så korte hotpants vi vil, uten at noen vil lee på et øyelokk. Jeg gjør som de andre gjør, så lenge jeg ikke sykler til skolen. Da er det viktig å passe på tanen.

Dette prøver jeg å fortelle min kjære lillesøster. Jeg vil jo ikke at noen skal ta henne for å være en skjøge, for det er hun jo ikke. Her om dagen satt derfor japaneren Kanskje, lillesøster og jeg og skypet. Lillesøster i kledd en singlet med brede stropper.

Lillesøster: Er det jeg har på meg nå, greit da?
Tine: Jeg tror ikke det. Kanskje, hva synes du?
Kanskje: Kanskje ikke helt greit.
Tine: Der hører du.
Kanskje: Du må på deg noe som dekker litt mer. Det er tryggere.
Tine: Ja. Tryggere.

Uten at jeg ikke helt skjønner hva det skal være tryggere for.

Det skal legges til at jeg har snakket med en japansk kamerat om dette her. Han kunne bekrefte at japanske jenter som viste skuldrene anså han som billige, men om det var utenlandske jenter kunne de gå med hva de ville.

Personlig har jeg en teori om at denne tradisjonen har muligens å gjøre med hvordan asiatiske jenter er utrustet genetisk, gjerne med slanke bein og kanskje ikke så store fordeler å vise til. La oss ta den tradisjonelle kinesiske qipaoen, med høy splitt og en fullstendig tildekket overkropp som eksempel. Den fremhever de fineste kroppsdelene på en asiat. Personlig ser jeg ikke ut i en qipao, men en bunad har en mye heldigere fasong for sånne som meg.

[Om The Taiwan Tour 2011 II.]

Bildekavalkaden fortsetter.

Dagen etter dro vi ut for å råne scootere mer. Vi tok båten over vannet til en strand med disse menneskene og følte oss riktig som hjemme.

På kvelden spiste vi middag med disse menneskene.

Vi spiste ikke dette, selv om kelneren anbefalte det på det sterkeste.

Vi spiste derimot resten av hot poten med stor iver. Dette er faktisk etter at vi virkelig ikke orket mer, fordi jeg alltid glemmer å ta bilde før vi begynner å spise. Matvrak.

Vi dro videre til Love River, som visstnok er en av de store turistattraksjonene i Kaohsiung. Vi var i det store og hele egentlig ikke så veldig opptatt av den, men det var fint der.

Dette er hunden jeg trodde het Yang Ming, etter den kinesiske basketballspilleren. Det viste seg seg at han ikke het Yang Ming, men Yummy. Det kinesiske navnet hans var 好吃, som kan oversettes til "Godt å spise." Bør kanskje legges til at det kun er i sør-Taiwan de spiser hund. Og Kaohsiung er i sør.

Det var også kvelden jeg fikk øynene opp for verdens beste øl. "The beer: Daily needs at an everyday fair price." Selges kun på 7-eleven. Sannsynligvis kun i Taiwan.

På 7-eleven fant vi også potetgull med sushismak.

Rakk akkurat frokost med Camilla, som bor i Kaohsiung, før vi dro videre til Taichung. Hei til stått opp alt for tidlig!

I Taichung bodde vi hos min venninne Alice. Hun elsker Hello Kitty og har hele rommet fullt. Vanskelig å ta bilde av alt, men om du kan forestille deg at dette er bare den ene veggen. Og at selv søppelposene er Hello Kitty?

Heldigvis har hun også meg på veggen. Da kan hun samle på så mye Hello Kitty hun vil.

Den første kvelden i Taichung var vi ute med en tidligere klassekamerat og en av lærerne mine.

Læreren min sa at før var jeg ENORM. Nå så jeg ok ut. Jeg sa han kom til å dø av militærtjenesten han må inn i, for så pinglete er han. Han sa det var en dårlig fornærmelse fordi det var sant. Dette bildet beskriver i grunn forholdet vårt ganske godt.

Dette er muligens det kleineste bildet jeg noen gang har tatt. Jeg vet ikke hvem som ser verst ut.

Men om dette var utgangspunktet, hva kan du forvente.

Dette var innkasteren på utestedet vi var. Det du går glipp av her er hårnettet, men han var så motvillig til å ta bilde med meg at jeg ikke turte be om et til.

Alice ble påkjørt av en gammel mann tidligere i år og brakk begge beina. Hun kan gå nå, men hun må fortsatt til fysioterapi nesten hver eneste dag. Vi kjøpte te (hun kjøpte en hel liter, merk begerstørrelsen!) og dro. Bortsett fra Alice var alle de andre som var der kjempegamle og ingen av de kunne mandarin. Da det ble klart at jeg studerte japansk kunne vi allikevel kommunisere, for de gamle i Taiwan vokste opp under den japanske okkupasjonen og kan derfor japansk.

Vi var også en tur innom det gamle huset mitt, og sa hei til dørvaktene.

Dagen etter var vi på pizzarestauranten hvor jeg tror jeg fortsatt fremstår som den beste kunden de noen gang har hatt, til tross for at jeg ikke har vært der på tre år. Da jeg kom inn, kom kona bort og spurte hva det skulle være- på engelsk, og eieren sto bak og riste på hodet. Hvorfor snakket hun engelsk, så hun ikke at det var Tine? Til Tine måtte hun da snakke kinesisk. Da jeg dro sa vi ikke farvel, men sees om tre år.

Vi var der med flere gamle lærere, noen tidligere klassekamerater, verdens mest håpløse japaner, og en tidligere klassekamerat av lillesøster. Hun var blitt så voksen. Og jeg følte meg enda mer voksen fordi jeg kunne si at hun var blitt så voksen.

Videre dro vi til en kamerat av meg, som hadde grillparty på taket.

Han hadde en ekstra t-skjorte fra skolen jeg pleide å gå på. Se så fornøyd.

Dagen etter var vi på indisk restaurant, siden kameraten min er inder. Jeg presterte selvsagt å søle indisk curry over hele meg. Etter middag tok verdens mest håpløse japaner meg til Taichungs flotteste skybar. I tillegg til at jeg hadde sølt over hele meg, så jeg i utgangspunktet ut som en strandboms. Skjorts, bikini og flipflops. Stillig. Jeg var spesielt flau da kameraten min måtte betale ekstra for å få meg meg. Etter skybaren dro vi til en sjømat restaurant for å spise mer. Kameraten min ga meg en krabbe jeg kunne holde, før en av kelnerne kom løpende bort og ga meg en hummer i stedet. Det var ikke lov å leke med krabbene, sa hun.

Dette bildet er egentlig bare for å illustrere hvor bomsete jeg faktisk så ut. Sekunder etter at bildet ble tatt begynte hummeren jeg holdt å lage rare lyder. Jeg er som kjent ikke spesielt glad i dyr, så jeg hylte høyt og slang hummeren opp i luften. Pinlig.

Alt i alt var allikevel dette høydepunktet på kvelden. Kameraten min fikk en melding av en kar han kjente om at han nettopp var blitt far, med bilde av mor og baby. Jeg spurte om jeg kunne svare, siden kameraten min fortsatt ikke kan engelsk. Joda, sa han. Så spurte jeg etterpå om det var greit at jeg svarte det jeg gjorde: "She is gorgeous! Hope the baby is ok too!". Han tok det som et spørsmål om hvorvidt han skjønte hva jeg hadde skrevet, så han nikket, og jeg, som trodde han bare sa at det var greit å sende, trykket på send. Denne bekjente har visstnok ikke humor i det hele tatt. Vi lo så vi gråt i en halvtime etterpå.

[Om å være tilbake i byen.]

Jeg er hjemme i Japan igjen. Kanskje, som jeg kaller japaneren som hjelper meg med leksene, har utplassering på en barneskole denne sommerferien. Hun spurte meg for flere uker siden om jeg kunne komme og fortelle om Norge. Joda, sa jeg, og hastet meg til å lage en slags power point-presentasjon. På engelsk. I helgen fikk jeg den i retur. Den skulle nemlig være på japansk. Elevene hennes var betydelig mye yngre enn jeg antok. De hadde faktisk kun hatt noen få timer engelsk tilsammen noen sinne.

Nå har det seg slik at en del kinesiske tegn er de samme på japansk. Så det var ikke fullstendig umulig. Jeg satt oppe en natt i Taiwan, så var det gjort.

Flyet mitt landet i Fukuoka i går kveld. Klokken ti, sånn omtrentlig. Fukuoka er omtrent 2 timer unna Oita. Miljøskadet av hvor praktisk ting er i Taiwan, hadde jeg selvsagt ikke tatt forbehold om at jeg ikke skulle rekke siste buss tilbake samme dag som flyet landet. Da jeg ankom billettskranken hørte jeg en buss gå i det fjerne. Det var bussen min. Siste buss. Neste buss gikk om ti timer. Jeg bannet lavt på norsk og kjøpte bussbillett allikevel. Sendte en melding til Kanskje om at jeg ikke kunne bli hentet på busstasjonen den kvelden allikevel.

Tre minutter senere ringer hun og sier at det er et tog. Og om jeg løper så rekker jeg det akkurat. Jeg får pengene tilbake og sprinter. Den siste personen som stiger på toget er meg.

Halv tre om natten ankommer jeg Oita. Men jeg er groggy som få kjører Kanskje meg til skolen vi skal møtes på dagen etter. Jeg ser skolen. Jada, jeg husker bygningen. Hun er nøye, som japanere pleier å være, og spør om det er nødvendig å gå ut av bilen så jeg virkelig husker den. Nei da, sier jeg. Det går fint. Null stress. Jeg vil bare hjem.

Vel i seng får jeg selvsagt ikke sove før klokken er mer enn fem. Jeg skal opp ni. Selvsagt er det et umulig mål, og jeg står først opp kvart over ti, noe som gir meg forferdelig dårlig tid. Så dårlig tid at jeg legger igjen informasjonen om skolenavnet og alt mulig annet som hadde vært greit å ha med seg. Sykkelen min er punktert og det er som om hvoren jeg går blir trafikklyset rødt. Jeg rekker allikevel akkurat tidsnok frem til det avtalte tidspunktet. Løpende inn på skolen kommer jeg på at jeg egentlig skulle blitt stoppet av en vakt ved porten. Jeg skulle registrert meg et sted. Jeg ringer Kanskje, men hun tar ikke telefonen, og jeg går mot det jeg antar er resepsjonen. Der møter jeg på en dame som ikke vet hvem Kanskje er. Det er faktisk ikke noen ved navn Kanskje på skolen i det hele tatt. Jeg krangler på dette. Jeg skriver ned hele navnet hennes, og at hun egentlig er student, men at hun jobber her midlertidig i sommer. Jeg insisterer. Damen drar meg med inn på lærerværelset, hvor den eneste personen som visstnok kan engelsk er en gymlærer med fire stoppeklokker rundt halsen som spiller tetris i skjul mens han later som om han registrerer elever.

Ikke at det er så farlig. Jeg vil jo helst ikke at noen i dette landet skal snakke til meg på engelsk. Det er blitt flere damer som prøver å hjelpe meg nå. De peker på navnet jeg skrev ned og de peker i alle retninger. Jeg føler meg fryktelig i veien, og later som om jeg leser noe viktig i kalenderen min (en handleliste fra Taiwan). Etter en halvtime kommer det plutselig en kar og henter meg. Han spør om jeg heter Tine, jeg bekrefter, og han tar meg med. Ut av bygningen, ut av skolegården og ut på veien.

Jeg var på feil skole. Pinlig. Seriøst pinlig. Heldigvis er japanere så høflige at de ventet med å le til etter at jeg hadde forlatt området.

[Om Japan Tent.]

Jeg har vært på Japan Tent. Japan Tent er en årlig tur arrangert av Ishikawa provinsen. Vi fikk hele turen gratis, inkludert reisen dit. Det var fint, for jeg bor langt unna og å reise rundt i Japan blir fort dyrt. 300 andre utvekslingstudenter var der også, og det er egentlig nesten umulig å komme med om ikke du har et sjeldent pass. Jeg har et sjeldent pass i Japan. Sannsynligvis var jeg den eneste nordmannen som hadde meldt meg på, men jeg liker å si at det var vanskelig for meg å komme med også.

Etter å ha reist i åtte timer fra Oita kom vi til Kyoto hvor vi skulle møte de andre. Vi fikk utdelt hver vår japanske matpakke. Litt mer spennende enn to skiver svett gulost. Japanerne legger mye stolthet i sin bento (som betyr matboks) så til de grader at det er egne konkurranser for husmødre om hvem som kan lage den beste bentoen. I tillegg til det du ser over er det gjerne en liten porsjon pasta, litt potetmos, kokte grønnsaker eller noe annet. Variasjon er et nøkkelord.

Etter å ha sittet på bussen i 14 timer til, kom vi endelig frem til Ishikawa. Alle var enige om at det hadde vært en forferdelig natt, og kamerat min og jeg var enige om at det er noen språk som er mer irriterende enn andre når du ønsker å sove på en buss halv fire om morgenen. Russisk er et av disse språkene. Amerikanere som skal introdusere seg selv med hele livshistorien sin like så, men det var heldigvis bare én av de. Velkomstseremonien da vi kom frem var temmelig langdryg. Fordi det er investert så mye penger i det hele og vi er i Japan, var det viktig at alle blir takket ordentlig. Dette resulterte i at enkelte av de på scenen og halve publikum sovnet. Meg inkludert.

Statsminister Kan snakket til oss. Jeg vet ikke helt nøyaktig hva han sa, men det var noe om fremtiden og at vi var velkomne selv om vi var utlendinger. Det siste kan være noe fritt oversatt.

Denne karen her holdt en tale i nesten 55 minutter uten manus. Jeg aner ikke hva han snakket om i det hele tatt. Tvilsomt at noen andre fikk det med seg heller. Tidvis ble han overdøvet av snorking. Litt uheldig, men svært få av oss hadde fått mer enn tre timers søvn natten i forveien.

Etter det og en hel bråte med nye høflighetsfraser ble vi geleidet inn på nye busser. Jeg var et vrak og sovnet i det jeg satte meg på bussen. Russerne snakket russisk og jeg var egentlig ganske sur, så jeg hørte på K-pop kjempehøyt. Jeg fikk ingen nye venner på bussturen ut til Komatsu, byen jeg skulle på homestay til. I Komatsu ble vi plassert i en stor gymsal med beskjed om at vi måtte bli venner. Jeg var heldigvis bare på gruppe med kinesere, afrikanere og en meksikaner. Alle var dritlei russisk. Etterpå måtte vi stå på en scene foran hundre japanere og introdusere oss selv på japansk, og så fikk vi familien vår utlevert. Familien jeg fikk var kjempesøt, og de kunne ikke noe engelsk i det hele tatt. Det synes jeg var fint. Moren hadde pugget noen fraser på norsk. "Er du sulten?" og "god aften" blant annet. Jeg svarte ja og god aften tilbake. Familien besto av en jente på tre, en gutt på åtte en mamma og en pappa.

Jeg fikk mitt eget rom og det var deilig. Jeg sa jeg ville dusje fordi jeg hadde sovet på en buss og luktet vondt. Japanerne, som igjen, aldri sier det de mener, sa de ikke syntes jeg luktet vondt, men moren fant allikevel frem syv forskjellige såper til meg i tilfelle jeg ikke hadde med meg noe. Jeg sa "god aften" igjen og hun lo. Da var isen brutt.

Til middag spiste vi sashimi. Det er ikke vanlig middag. Mer til bursdager og sånn. Du velger det du vil ha av ingredienser, legger på ris og spiser med nori. De hadde vært veldig bekymret på forhånd for at jeg ikke kunne spise japansk mat, så de hadde fylt opp hele fryseren med frossen pizza og loff for sikkerhetsskyld. Jeg digger sashimi. Heldige meg.

Dagen etter kunne vi velge mellom kalligrafi, porselensmaling og haikuskriving. Jeg lo og trodde det var en spøk. Jeg er elendig i kalligrafi, liker egentlig ikke å male, og sistnevnte alternativ sa seg selv at ikke er mitt sterkeste område. Vi dro derfor til malingen. Jeg valgte en stor kopp og tenkte at den kunne Modern få når jeg en gang kommer hjem, for hun er glad i mye kaffe. Samtlige andre i rommet spurte gjentatte ganger om jeg likte øl. Jeg bekreftet at det var ikke noe jeg sa ofte nei til, men syntes det var et pussig spørsmål å stille. Det viste seg at min store kaffekopp var et ølkrus for menn, både i Japan og Korea. Det fant jeg selvsagt ut etter at jeg hadde malt blomster på kruset. Pappa blir nok glad allikevel. Han er umulig å kjøpe ting til og det blir nok den siste selvlagde gaven han noen gang kommer til å få fra meg. Selvportrett av kunstneren på bildet nederst. Han er i det minste glad i meg.

Vertsfamilien min var også med. Jeg tror sønnen Sota og jeg delte manglende interesse for porselensmaling. Håper jeg ikke viste det like tydelig.

Fordi vi ble så fort ferdig, dro vi til kalligrafien også. Jeg skrev navnet mitt på kinesisk. Kalligrafilæreren rettet og viste meg hvordan jeg kunne gjøre det pent, men det ble like stygt andre gangen også. Stolt kalligraf her.

Det beste med den kombinerte kalligrafiskolen og klesbutikken, var at de også hadde en ølmaskin hvor det bare var å forsyne seg. Vertsmoren pushet meg derfor til å forsyne meg flere ganger. Det var jo gratis. Midt på dagen. Og det var hun som skulle ha med seg meg hjem. Japanernes forholdt til alkohol er for en nordmann så komplett uforståelig.

Fortsatt fort ferdig, så vi dro til en annen klesbutikk. Det var ikke lov å gå inne med sko, så vi fikk utdelt tøfler. Jeg prøvde å si at tøflene jeg hadde fått utdelt var en anelse for små, men det var visstnok helsebringende. Det er det nok ikke for nordmenn. Ihvertfall ikke de av oss som ikke er størrelse 34.

Etter det dro vi hjem, spiste lunsj og så dro vi på yoga til en venninne av moren. Det var veldig hyggelig, og etterpå spiste vi en haug med is og drakk minst femten kopper te mens vi lo av hvor lite fleksibel jeg er.

Den kvelden skulle vi ha japansk karrifest. Jeg hadde et håp om å lære å lage japansk karri fra grunnen av, men etter å ha sett vertsmoren min slenge oppi alt fra reker, og kaffe til sjokolade, ble det litt for avansert for meg. Faren i huset er journalist, så han tok alle bildene den kvelden. Jeg har ikke fått dem enda, så dette er det jeg har.

Dagen derpå skulle vi egentlig på kyudo, japansk buseskyting. Det er selvsagt heller ikke mitt største interesseområdet, så jeg var ganske takknemlig da foreldrene foreslo vi skulle finne på noe annet i stedet. Vi dro opp til et gjestgiveri oppe i fjellene.

Fantastisk utsikt.

Ute hadde var det en liten dam og et utendørs nakenspa, men det siste fikk jeg ikke lov å ta bilde av selv om ingen var der.

Barna fikk juice og de voksne drakk kaffe. Jeg fikk te. Datteren Mirei elsker å bli tatt bilder av, og hver gang hun ser et kamera pleier hun å si "Ta bilde av meg! Få se hvor søt Mirei er!" Kan dog være litt vanskelig når man skal spise samtidig.

[Om Hiroshima del III.]

Denne dagen skulle jeg henge med vertsfamilien min. Det var mer enn greit. Vertsfamilien min var nemlig ganske fêt. Moren var engelsklærer, så vår kommunikasjon var over all forventning. Faren snakket japansk til meg, men skjønte engelsken min. Kazumi på fire hylte av latter hver gang jeg prøvde å si noe: "Du er så utrolig dårlig i japansk, du Tine!" Allikevel kom hun gjerne om kvelden drassende på alle bøkene hun eide med streng formaning om at jeg måtte lese for henne. Denne morgenen kom lille Kazumi trippende inn på rommet mitt med dukkevogn og ryggsekk. Hun hadde tatt med seg noen venner for å hilse på og sjekke at alt var i orden.

Familien tok meg til Miyajima, som er en øy rett utenfor Hiroshima. Tempelet på Miyajima er faktisk 1200 år gammelt og beskyttet av UNESCO. Dette er porten til gudene. Når det er høyvann ser det ut som om porten flyter på sjøen. Når det er lavvann kan man gå praktisk talt tørrskodd ut. Ryo og jeg satset på en mellomting. Til venstre ser du derfor så vidt meg med Ryo på ryggen. Etter en stund kom faren og Kazumi ut også. Vi byttet barn å bære på. På vei tilbake ropte Kazumi noe som jeg ikke skjønte flere ganger. Da vi kom på land fikk jeg vite at det betydde "sett meg ned." Kazumi er 95 centimeter og alt for søt til at man kan si nei til henne. Like så greit at japansken min er så dårlig.

Miyajima hevder å ha være fødestedet for risskjeen. Den ble gitt til en munk i en drøm som en gave fra en gud. Denne historien tror jeg ikke selger seg så bra alene. De har derfor laget verdens største risskje (heter det risspade forresten?). Risskje i bakgrunnen.

Dette er hagen på en kafé vi stoppet på. De hadde et shinto-tempel. Merk deg tegneseriefiguren ved siden av. Tror det er sånne ting som ligger til grunn for at japanere flest ikke tar religion spesielt seriøst.

Vertsmoren min sa at vannet var for skittent til at man kunne bade i det, men de dyrket østers der. Hun foreslo vi skulle spise det til lunsj. Jeg sa ikke nei (Japanese don't say no) dog, den første biten skal jeg innrømme at var noe vanskelig å svelge.

Trofaste lesere og gode venner vet at jeg har et noe anstrengt forhold til dyr. Jeg er ikke noen dyreplager, jeg bare liker dem best på avstand. På Miyajima går det tamme ville dådyr rundt overalt. De er så vant til mennesker at de ikke en gang gidder å bry seg om de som prøver å mate dem. Med andre ord, avstanden ble etterhvert et svært relativt begrep. Vertsmoren min var veldig opptatt av at jeg skulle ha et bilde med disse dyrene. Her ser du derfor meg svettende og skjelvende på grunn av et dådyr. Noe anstrengt smil.

Etter mye styr fikk vi tilslutt til dette. Fortsatt noe anstrengt smil. Et sekund senere var jeg fem meter unna.

Etterpå var jeg allikevel ganske stolt av meg selv. Dette er to år siden, da klassen min dro til Sommerpalasset i Chengde, hvor de også hadde tamme dådyr å skilte med.

Her er et dådyr som blir skjenket med asahi-øl. Av en japaner altså. Ikke meg.

Her er kidsa skuffet over at de ikke kunne få is før lunsj.

Da sa moren at de kunne få leke i vannet i stedet. Kul pose fra lillesøster.

Enda kulere pose fra storebror. Merk deg japanerne som sitter under broen for å ikke sitte i solen.

Utsikt fra litt høyere opp i gaten.

Inne i tempelet trakk vi lapper for å bli spådd om fremtiden. Vertsfaren min mente den bare var sånn passe bra, uten at jeg kunne skjønne hvordan den kunne bli bedre. Kazumis lapp var så dårlig at den ofte ikke ble lagt ut en gang. Moren var helt sjokkert.

Heldigvis går det an å henge opp spådommen om man synes den er for dårlig, og håpe at gudene ombestemmer seg. Jokerløsningen liksom. Jeg nektet å henge opp min.

Etterpå spanderte faren shave-ice på oss alle sammen. Kazumi virket svært uanfektet av hele episoden, selv om foreldrene gjentatte ganger fortalte henne at spådommen var kjempedårlig. Selv tenkte jeg at det måtte være deilig å være fire år og å se på at is med cola smak må være fargen brun som det største problemet i verden.

Miyajima hadde en egen butikk som bare solgte spisepinner.

De hadde til og med shinkansen-pinner.

Jeg fikk mine egne av vertsfamilien, med navnet mitt inngravert.

Kjernefamilien og meg. Ingen pappa, for han tok bildet.

Vanligvis kan man ta en gondol opp til toppen av fjellet. Det kunne man ikke da jeg var der.

Den siste dagen ble brukt til å fylle ut evalueringskjemaer og ta bilder med folk og flagg.

Senere gikk vi rundt i Hiroshima. Fant blant annet det svært kjente parfymemerket "Kneipp".

Og disse skoene, som jeg ikke kjøpte av årsaker jeg føler ikke er nødvendig å måtte forklare.