[Om virkelighetsflukt.]

Det er april. De offentlige bassengene i Hongkong har endelig åpnet, folk gjør seg klare for påskeferie, og jeg sitter inne og leser skolepensum som fornuftigheten selv, mens jeg virkelig skulle ønske jeg gjorde alt mulig annet.

Kom plutselig over denne sangen av 2000 Won jeg ikke har hørt på lenge. Tittelen, 서울이 싫어졌어, betyr "Jøss, jeg bare liker ikke Seoul."

Nå går jeg og venter på at den skal gjøre påvirke meg.

[Om sommerens PSY.]

Så irriterende.

Så deilig catchy.

Denne musikkvideoen har alt, inkludert strofen, "Slapping Joseph with an arm", og banangensere og isbjørngensere. Da jeg første hørte sangen, ønsket jeg å ignorere den, men den sitter rett og slett fast hos meg. Jeg har innsett at jeg går glipp av Sørøst-Asias verste landeplage på mange år.

Dette musikktipset er fra Malaysia.

[Om guilty pleasures.]

En kollega spurte om jeg hadde noen glade sommerlåter å dele med henne. 

Dette er den sangen jeg spiller mest på Youtube for tiden:

Jeg sa derfor nei.

[Om å være seksten igjen.]

Søsteren min på seksten var som nevnt på besøk i forrige uke. Det var strålende. Hun var her altfor kort, men jeg tror ikke noen tidsperiode ville vært passe lenge. Vi rakk å gjøre ganske mye for hun dro da. Blant annet gikk vi amok på mitt lokale sushisted.

Og vi tok klistremerkebilder (purikura) fire ganger.

Dessuten var vi på karaoke. Det var da vi forberedte oss tidligere på karaokedagen at denne samtalen foregikk:

Lillesøsteren: Har du noe med Justin Bieber?
Tine: Nei. Eller jo, kanskje?
Lillesøsteren: Å. EM. GE.
Tine: Hva?
Lillesøsteren: Du har jo bare "Baby" sangen jo! Du må jo få tak i flere!
Tine: Hvilke er det som er bra da?

Hun himlet med øynene og sukket tungt.

Lillesøsteren: ALLE!!!!

Og slik ble det til at jeg nå sannsynligvis har alle versjoner av alle sanger Justin Bieber noen gang sinne har laget.

[Om hva jeg lytter til.]

Jeg digger 非常 Fresh for tiden. Sannsynligvis noe av det beste Tyskland noen gang har produsert. Foruten om Blümchen kanskje.

[Om problemer i det daglige liv.]

Det er krise mye å gjøre på skolen for tiden. Vi har forelesninger om emoticons, mobilpynt og om fenomenet "Blackness in Japan," i tillegg til japansk, selvsagt. Det høres ikke overveldende ut, men jeg har ingen fritid igjen, og oppi dette her er det førti grader og så fuktig at det tar meg tre dager å få treningstøyet mitt halvtørt.

Av mangel på tid til å skrive noe, får dere kose dere med denne så lenge:

[Om mine planer for Grand Prix '11.]

Dear International Office,

This coming Saturday, May 14th, the biggest musical happening of the year will take place in Europe. We are talking about Eurovision Song Contest. For more information, see this link: (http://en.wikipedia.org/wiki/Eurovision_Song_Contest). Of artists that has gotten famous through the Eurovision, you may have heard of the Swedish band ABBA or the Norwegian artist Jahn Teigen. All the European countries participate, and it’s broadcasted all over Europe. One can also watch it online. For this renowned event, we would like to invite all the international students, as it is an important part of our culture back home. For us as Europeans, we feel this would be a fun thing to share with the rest of the group.

However, it is broadcasted on European time, in other words, it starts four o’clock in the morning. This is therefore hereby a request to keep the lobby open all night from Saturday to Sunday. Of course, the security guy and all of you at the International Office, in addition to the teachers, are more than welcome to join us for this fun event. It will definitely be an exotic and international event for everyone.

For any further questions, please do not hesitate to ask.

Best regards,

Tine


Det er i det minste verdt et forsøk.

[Om all forskjell i hele verden.]

Jeg kan ikke mye koreansk. Absolutt ikke noe verdt å nevne en gang, men jeg kan litt. Noen få setninger jeg har plukket opp fra venner. Det er selvsagt mest av typen "Skål" og "Jeg elsker deg." De klassiske man gjerne lærer først på de fleste nye språk. I flere år har jeg dessuten gått rundt og trodd at jeg har kunnet uttrykket for "Jeg er sulten." Til tross for at jeg hører veldig mye på koreansk popmusikk har det kun slått meg som noe merkelig i det siste at dette "Jeg er sulten" har vært en gjenganger i de fleste koreanske sanger. Gjerne de lange, triste balladene.

Det ga uendelig mye mening med en gang jeg oppdaget at 보고 싶어요 betyr "Jeg savner deg."

[Om ukens youtube-opplevelse.]

Fjorårets helt soleklare beste Youtube-opplevelse var 2NE1 og Big Bang med Lollipop. Nå har de faktisk kommet med en oppfølger: Lollipop Part 2. Jeg elsker den selvsagt.



Repeat! Repeat! REPEAT!

[Om å finne sin personlige Jesus.]

Bjørn Eidsvåg skulle ha konsert i Molde, og han er jeg faktisk ganske glad i, så jeg tenkte det ville vært en koselig førjulsting. Den gladkristne afrikaneren er forlengst flyttet ut av studenthybelen vår, men vi møtes ofte på gaten, og hver gang er han like opptatt av at jeg skal være med til kirken hans for å møte Black Jesus og synge Halleleluja til hjertet mitt brister. Jeg tenkte derfor dette nok hadde vært interessant for han også å få være med på.

Tine: Hei! Vil du være med på konsert neste uke?
Afrikaner: Ja! Eller, hva slags konsert er det?
Tine: Den er kristen. En av norges mest kjente prester skal synge.
Afrikaner: Kult. Kommer Black Jesus?
Tine: Bjørn Eidsvåg synger dessverre bare på norsk, men han er faktisk kjent for å kun ha tekster som omhandler Black Jesus.
Afrikaner: Vi har en avtale.
Tine: Halleluja!

[Om semi-koreanere.]

Gjett om jeg holdt på å besvime av lykke under morgenens kjøleskaps-raid. Innerst øverst sto det nemlig en liten gryte kimchi. Jeg elsker kimchi. Foreldrene mine ble også glad i kimchi i sommer, men jeg må innrømme at det var veldig uventet at de ikke hadde nevnt noe om kimchi-lagingen ovenfor meg. Og slik, sakte, men sikkert demret det for meg at til tross for all velvilligheten fra min side, den røde massen i gryten kunne på ingen måte være kimchi.

Aldri før har jeg vært så knust over å se bacalao.

--------------------------------------

Her er noe annet som ser koreansk ut, men som ikke er det - Big Bang som synger på japansk.

[Om hjemflytting.]

-Jeg kan ikke tro at du bare drar, sa Beijings høyeste tysker.

-Du er jo vårt Beijing, sa Beijings vakreste koreaner.

Tyskeren som egentlig er halvt indisk, uten at vi noen gang har merket noe til den halvdelen, nikket seg enig, og kom med noen lyder ingen av oss skjønte noe særlig av. Han hadde nettopp sunget (hylt) seg like hes som meg på Beijings mest ekstreme karaoke (skrike-) konkurranse de siste tre timene, og kunne derfor av forståelige grunner egentlig ikke si noe som helst.

Jeg smilte litt sånn halvskjevt, for om jeg hadde hatt stemme igjen, hadde jeg ikke visst hva jeg skulle svart. Beijing hadde vært så altfor kaldt, høylydt, travelt, dyrt, fattig, skittent, vestlig, kommunistisk, og slapt til at jeg egentlig noen gang hadde syntes noe særlig om byen. Det hadde vært for mange kjente der, og for få som jeg faktisk kjente. Jeg, som alltid hadde tenkt på storbylivet som tingen, hadde tatt så grundig feil som man kunne ta. Samtidig satt jeg igjen med en følelse av at Beijing i grunn bare var verdens største småby, og at det kanskje var det som var problemet med den over noe. Da det var tyve minus en tidlig januarmorgen og dørterskelen aldri hadde virket lenger unna, der jeg lå i fosterstilling iført to joggebukser, lue, skjerf, og ullsokker, og tre dyner på toppen, sverget jeg på at jeg aldri mer skulle gjøre noe sånt mot meg selv igjen. Mitt livs verste vinter? Jeg kan gi deg startdatoen og sluttdatoen på rappen.

Nå var det allerede blitt juli. Jeg visste hvor jeg skulle kjøpe vannmelon til 4 mao jin'et, hvor du fikk byens beste te-slush, for ikke å snakke om den dårligste. Hvor mye man betalte for en hettegenser, og hvor søren man kunne få tak i togbilletter tre dager før kinesisk nyttår. Da jeg mistet bankkortet mitt for tredje gang på et år, var det i grunn aldri noen stor panikk-krise, for jeg kjente nok av de som skyldte meg en middag, og på hvilken som helst dag i uken kunne vi dra ut, for det var alltid ladies night i San Li Tun. I motsetning til 90% av Beijings utlendinger, lønnet det seg for meg å ta pirat-taxi. For å bare ha bodd i Beijing et år, kunne jeg alt.

Jeg klemte de tre som sto utenfor det som på koreansk kalles "Universitetsgaten" i Wudaokou. Hun skulle bli flyvertinne. De to andre skulle hjem til Frankfurt om ikke lenge. Selvsagt skulle vi sees igjen. For femte gang på fem år skulle jeg flytte. Det er mye som blir rutine av slikt, men ikke alt.

Dagen etterpå hadde jeg selvsagt enda ikke pakket ferdig. Meksikanerne skulle hjelpe meg med eskene mine klokken ni. Huseieren min skulle komme klokken halv ti. Selv sto jeg opp halv åtte. Og det var fint, for et kvarter senere sto huseieren med kone, svigerdatter, svigerdatters bror, sønn, og kollega med ektefelle for tyve år siden på døren. Maleren kom ti minutter senere. Det er mye som kan sies om kinesere, men de er flinke til å signalisere når det er på tide å dra.

Da sjåføren min kom som bestilt klokken elve, og jeg vinket farvel til skomakeren utenfor Yi Cheng Dong Yuan, tenkte jeg at det hjelper ikke at man aldri så lenge er i Kina. "Forutsigbar" er aldri et adjektiv jeg ville gidde å lære meg på kinesisk. Noen ord ble for overflødige.

[Om Sør-Koreanske tilstander.]

Over til Sør-Korea, hvor dette topper hitlistene for tiden.



Glem at det kun er omtrent én linje som de synger igjen og igjen. Glem at det er dårlig dansing (bortsett fra T.O.P) og at den engelsken som er er så lite forståelig at det er umulig å huske teksten. Denne musikkvideoen er fantastisk. Fargene. Håret. Kjærlighet på pinne og en rosa heldress. Jeg elsker at det er dette guttene i det koreanske militæret hører på, og at enhver koreaner anser gutta i Big Bang som musikalske genier. Elsker det.

[Om en altfor god romkamerat.]

Dette innlegget gjør seg i grunn best med musikk til. Anbefaler derfor at du loader musikkvideoen "mens du tenker på noe vakkert." (Sitat hentet fra Mr. Lee. Jeg er så flink til å finne relevanse noen ganger).

I dag kom Stavanger inn på rommet mitt i en trang rosa t-skjorte. Altfor trang. Altfor rosa. Altfor akkurat sånn jeg ville ha den.

-Se hva kjæresten min har sendt til meg fra Korea.

Jeg kjente klumpen i halsen. Misunnelsen. En Big Bang t-skjorte, akkurat sånn jeg har ønsket meg siden jeg gjenoppdaget Big Bang for en måned siden. Jeg har lett gjennom alle markeder. Spurt alle koreanske jenter jeg kjenner. De har rett og slett ikke vært å oppdrive i Kina. Jeg kremtet anstrengt og lurte på hvor man i så fall kunne få tak i en sånn en. Tanken på å bestille den fra venner i Korea hadde nemlig slått meg mer enn én gang, men det var jo ikke like kult å gå med samme t-skjorte som han jeg bor med. Og spesielt ikke når jeg visste at ingen i hele Beijing ville verdsette den så mye som meg. Herregud, Stavanger kom aldri i verden til å bruke den en gang. Og der satt jeg og syntes mildt sagt fryktelig synd på meg selv.

Men så skjedde det vidunderligste. Han tok av seg t-skjorten. Og lo. Masse. For t-skjorten hadde vært til meg fra begynnelsen av. Han hadde kjøpt en button til meg også. Matchende. Så jeg kunne feste den utenpå jakken min i stedet for å fryse halvt i hjel på vei til skolen i Beijings kuleste t-skjorte.

Alt er kult med den. Selv teksten i nakken: "This makes you look cool".

Jeg skal selvsagt gå med den på skolen i morgen. Jeg gleder meg så mye at jeg ikke kommer til å få sove i natt. De koreanske jentene i klassen min kommer til å dø av misunnelse.

[Om historiene bak musikken.]

-Tine, hvorfor har du ikke lagt ut denne musikkvideoen? Den er jo fantastisk!

Verstevennen og Partner in crime satt klistret til skjermen hvor det koreanske jentebandet Wondergirls løp frem og tilbake og fortalte om at de ikke ville ha noen andre enn meg.

Tine: Vel, husker dere for en uke siden, da dere først kom, og akkurat denne sangen ble totalt ignorert?

De ristet synkront på hodene begge to. Umulig.

Tine: Hmm.. Ok, la oss si at jeg ville overraske dere da.

Det slo de seg til ro med.
----


Tine: Tysk musikk har alltid vært stort i Norge.
Tyskerne: Ja... det er jo klart. Nøyaktig hvem er det vi snakker om forresten? Scooter, Blümchen, og Vengaboys, eller?
Tine: München. Faktisk kun München.

----

Tine: Det finnes en slags gutteutgave av Wondergirls i Korea. De heter Big Bang, bare at de er mye bedre enn norske Big Bang.

Jeg trykket på play.

Verstevennen: Å. Herre. Gud.
Partner in Crime: Jeg er forelsket. I han. Eller han. Å nei vent. Han.

Da koreansken til oss alle kan sies å være noe "rusty" ble det til at teksten ble tilrettelagt norske språkevner. Vi hylte ut "I'm so sorry but I love you like a Jinma." (Gullhest på kinesisk) og "So sorry, but I love you like Corona!" (Tvilsomt riktig, Korea er et av de mest konservative landene i verden... på enkelte områder). Den beste delen er allikevel når det blir sagt "Drop dead, bitch." Med knuste hjerter og tapt tiltro til alle sangtekster i hele verden for alltid, ble dessverre også denne delen ødelagt da vi oppdaget at det som egentlig blir sagt er "Drop that beat."

Etter noe som virket som noen få minutter kom naboen i etasjen under opp for å klage over mangel på nattero. Da hadde vi hørt på Big Bangs "Lie" sammenhengende i fire timer i ulike versjoner. Kanskje på tide å ta en pause, vi skulle tross alt stå opp fire timer senere for å gå på Muren, og vi var temmelig utslitt. Det tar på å bli blodfan.

----


Koreaneren med hatt har flyttet tilbake til Korea. Han savner Beijing, men er samtidig utrolig glad for å være tilbake i Seoul. "Det er så mye bra ny musikk ute nå," forkynte han en sen kveld over MSN. Og så sendte han meg... denne.

[Om en sang om meg.]

Det kinesiske navnet mitt er Ou Ti Na(歐堤娜). Jeg aner ikke hva det andre han synger er, men det må jo helt klart være tillegnet meg.

[Om hvordan ettermiddagen forløp seg.]

-Tine, gidder du å sjekke om dette er ciabatta?

En pose frosne kyllingfileter fløy gjennom luften og traff meg i ansiktet. Det er stas å være på handletur med brodern. Jeg tror dessuten han visste at den tre kilo tunge posen ikke inneholdt rundstykker.

Jeg har hørt rykter om at soverommet, og da gjerne også alt man eier forøvrig, skal på magisk vis bli ryddig når man leser til eksamen. Jeg venter fortsatt i spenning på at fenomenet skal oppstå.

Og sånn apropos eksamen. Det går ganske mye i Wang Li Hong (王力宏) hos meg for tiden. Det er jo legitime eksamensforberedelser. Strengt tatt.

[Om å lære barna dine å bli fordomsfrie.]

Armybroren min er i Kautokeino på tur for tiden. Jeg lå og worket tænen ute da han ringte modern.

Modern: Så koselig at du ringer, hvordan er det der?
Bror 1: Det er veldig gøy. Litt kaldt riktignok. Det er jo snø og sånn.
Modern: Jeg har aldri vært så langt nord, jeg. Er det reinsdyr i gatene?
Bror 1: Vet du, det er akkurat den slags fordommer nordlendingene jobber med å få bort hos dere søringer.
Modern: Prøver du å si at det ikke er morsomt å si sånne ting?
Bror 1: Ja, det faller ikke i god jord her ihvertfall. Den slags spøker er ikke litt morsomt en gang.
Modern: Hmm.

Modern har aldri vært av den spøkete typen. Jeg synes synd på henne som ble så brutalt avvist etter første forsøk.

Men, sommeren er definitivt kommet til Østlandet. I den anledning legger jeg ut min sommerhit nummer 1. Mer Taiwan-feel good enn dette får du ikke:

[Om å finne sine egne.]

Jeg skal prøve å si dette på en henslengt måte, selv om det faktisk er veldig kult det jeg har gjort i dag. Ihvertfall for meg.

I timen brukte jeg Taiwan-ord og det ble først overhørt og siden nevnt i en bi-setning. Jeg lærte Beijing-ord tilbake, men hjernevasket som jeg nå må innse at jeg er blitt, så er det slikt som bare ikke vil inn i et Taiwan-hode, uansett hvor mye jeg prøver. I stedet for å ta det til seg reagerte dermed hodet mitt med å stenges seg selv av, noe som faktisk ble lagt merke til. Pinlig. Siden fant en av mine nye klassekamerater ut at han skulle søke på Taiwan på laptopen sin. Der kom bloggen min opp, den ble åpnet, og deretter kraftig utledd. Jeg for min del syntes ikke det var så morsomt, for de lo ikke på den måten man helst skal le.

Egentlig skulle jeg nemlig spise lunsj med en av Taipei-jentene mine da hun (atter en gang) ikke meldte avbud, bare lot være å ta telefonen da jeg ringte. Minutter senere tikket det inn en melding fra en taiwaneser jeg har hatt kontakt med som også går på UIO. Kunne jeg tenke meg å møtes?

En time etter senere satt vi på Fredrikke og snakket tradisjonelle tegn og om hvor i Taichung han hadde hatt militærtjeneste. Taipei-jenten tekstet at hun hadde forsovet seg, om vi kunne ta igjen det tapte siden? Min taiwanske venn og jeg snakket litt norsk og masse kinesisk med taiwanesisk aksent og droppet Beijing-r'ene og det var i det hele tatt utrolig utrolig deilig. Plutselig var klokken tre og jeg hadde time. Jeg trykket 寶貝 og deretter play på Ipoden og vandret bort til klasserommet mitt, litt mer fornøyd en jeg hadde vært tidligere på dagen. Dessuten hadde jeg kinesisk nyttårsplaner. Jeg er foreløpig litt usikker på hva, men at det blir nyttårsfeiring, det er sikkert.