[Om likegyldighet.]

Jeg var nylig ute på joggetur. Jeg var kommet nesten opp til Teknisk Museum da jeg tenkte at jeg skulle teste ut dette konseptet "jogging på sti". Fordi jeg er ganske klønete av natur, gjør jeg dette sjeldent. Kroppen min satte seg kraftig til motverge, jeg hylte og like etter lå jeg i stjerneformasjon på bakken. Det var ikke pent. Til deg som lurer på om det i det minste var morsomt å se på, så kan jeg faktisk opplyse om at det vet jeg med sikkerhet. Det var nemlig tre stykker som var i umiddelbar nærhet av meg da jeg falt. Én lo. Det var ikke meg. Ingen kom og hjalp meg opp heller. Det er forøvrig nesten forståelig. Etter å ha løpt syv kilometer i solen var jeg svett og et fint lag med sand dekket nesten hele kroppen min som følge av mitt plutselige møte med bakken. Jeg hadde dessuten skrapt opp begge hendene mine og knærne. For en som sjeldent har skrubbsår, opplevde jeg det som det rene blodbad.

Men, det er altså bare nesten forståelig.

Alt tatt i betraktning, det gikk bra med meg. Jeg kommer nok til å få noen ubetydelige arr på leggen, men det er helt ok. Med fare for å være dramatisk: Jeg kunne ha brukket en arm, slått ut noen tenner, eller til og med pådratt meg en hjernerystelse. Det kunne vært mye verre. Jeg endte opp med å halte bort til et apotek i nærheten, hvor jeg fikk vasket av meg det verste griset, før en snill kunde tilbød seg å kjøpe meg plaster før hun kjørte meg hjem.

Det jeg lurer på, er: Hva pokker er galt med folk? Er man så redd for å plage andre at man ikke vil hjelpe de om de trenger hjelp? Jeg forstår det ikke, men jeg har hørt at det er mer sannsynlig å få hjelp om det er færre mennesker i nærheten når du trenger det, enn om det er på et folksomt sted.

I forrige uke var det en mann rett foran meg som prøvde å sykle. Men noen hadde stjålet bolten som festet hjulet til sykkelen (!!!), med resultat at sykkelen falt fra hverandre og han slo hodet i asfalten. Dette var midt på Grünerløkka, fredag ettermiddag. Jeg kan derfor med sikkerhet bekrefte at jeg ville hjulpet til om noen slo seg rett foran meg.

Nå har det skjedd meg to ganger i mai at jeg har trengt hjelp av fremmede, uten å ha fått det. Oslo har mange innbyggere. Ikke alle har samme innstilling, men at det har skjedd i det hele tatt er nok for meg.

Ignorance is not such a bliss.

[Om å skue hunden på håret.]

Selv om det ikke alltid virker slik, prøver jeg å være en like stor helt om natten om dagen. Selvsagt med vekslende hell, men til alt sigende tror jeg at jeg endelig har fått dreisen på det. I dag hadde jeg denne samtalen på kontoret:

Kollega: Tine, hva gjør du på fredag?
Tine: Jeg skal i bursdag, på Bentse Kafeteria.
Kollega: Hva er det?
Tine: Det er en... Vel, nabolagskafé. Av den heller brune typen.
Kollega: Å? Men du er jo mye mer classy enn det, er du ikke.
Tine: ...

Seriøst.

Jeg droppet å fortelle at jeg er familiens bohem, gjengens backpacker og selverklært strandboms.

[Om blind vold.]

På 17. mai skjedde det som ikke skal skje.

Jeg ble utsatt for blind vold.

Etter å ha spradet i drøye tolv timer i bunad, hadde jeg vært hjemme for å skifte, og gikk derfor på høvelig måte nedover Thorvald Meyers gate. Jeg snakket riktignok i telefonen, men bortsett fra det vil jeg på ingen måte si jeg opptredde det minste provoserende. Klokken var enda ikke blitt åtte på kvelden, og dette tatt i betraktning, var jeg ganske fornøyd med hva jeg hadde fått utrettet i løpet av dagen. Så, plutselig, kommer det en mann bort og slår meg i magen. Jeg var så sjokkert at jeg ikke fikk meg selv til å flytte på meg, og han grep tak i meg, og flyttet meg like så greit ut i veien, rett foran en bil. Bilen tutet høyt og så ble telefonen min brutt. Mannen løp videre. Jeg så han slo til en afrikaner i "afrikansk" nasjonaldrakt (dette provoserte meg egentlig mest, for når vi holder en nasjonaldag for å feire frihet og selvstendighet, så er det særs lite i orden å slå til andre som vil være med på det), og brølte videre oppover veien. Tilbake sto jeg, og det som viste seg å være en dame som kjente han.

Hun: Det var jo unødvendig da.
Tine: Eh... JA.

Og så løp hun etter voldsutøveren og jeg ble stående igjen. Venninnen jeg hadde vært i telefonen med, ringte meg opp. Av en eller annen grunn, hørte hun ikke hva jeg sa.

Venninne: Tine, går det bra? Om du er døende, vil du ringe meg tilbake igjen?

Profesjonell krisehåndtering der ja.

Det gikk bra altså. Jeg var verken redd eller skadd. Sant og si hadde jeg nok den beste 17. mai-historien den kvelden. Det er jo sånt jeg vet å verdsette.

For å toppe det hele, dette er samtalen jeg hadde med Modern dagen derpå:

Tine: Jeg ble slått skikkelig hardt i magen av en fremmed på 17. mai.
Modern: Det er jo fryktelig! Tenk om du hadde hatt utlagt tarm. Da kunne du jo dødd!

Det hadde jo vært skikkelig... dritt. 

[Om hvorfor det ikke ble oss.]

Jeg skal medgi, det var en allerede alt for sen kveld for sånne jenter som meg å være ute på byen på. At det attpåtil var på en hverdag av det mer regnfulle slaget, gjorde at Kulturhuset var alt annet enn folksomt. Vi sto i baren da en fyr i rutete flanell kom bort til venninnen min for å si hei. Hun kjente han fra før og introduserte meg kort. Etter litt om hvem vi var og hvem vi kjente, oppdaget vi en felles lidenskap for Kina. 

Han: Jeg har bodd ganske lenge i Kina. Det er mitt andre hjem. 
Tine: Å ja. Kult. Hvor da? 
Han: I Shanghai. Det var fett. Jeg snakker mandarin flytende. 

Han ga meg et ganske selvsikkert glis og holdt en kunstpause for å la uttalelsen synke inn.

Tine: Gjør du? Hvor god er du da?
Han: Bedre enn deg.
Tine: Jaha?

Ikke døm meg her. Jeg har alltid hatt lite til overs for vestlige som skal snakke kinesisk med hverandre i Kina bare for å vise ovenfor andre at de kan det. Det handler om kommunikasjon og forståelse for meg først og fremst. Det er helt greit at noen er bedre enn meg i mandarin. Det er 2,5 år siden jeg var på Taiwan sist, enda lenger siden jeg var på fastlandet. Dessuten, skal man begynne å regne på det, folk flest er bedre enn meg i mandarin. Men om du slenger en slik påstand på bordet, da forventer jeg at det er hold i den. Jeg slo over til mandarin. Han ble stiv og fortsatte på norsk. 

Han: Eh. Jeg har bare bodd der et halvt år, altså.
Tine: Ok, det er greit.
Han: Det begynner bli en stund siden.
Tine: For all del, jeg forstår det.
Han: Jeg er ganske god, men du må gjerne snakke litt langsommere.
Tine: Du, jeg går nå jeg.
Han: Hao...

[Om å komme feil antrukket.]

Det begynte med at en venninne av meg inviterte meg på kino. Det var en slags premiere sa hun. Vi skulle få noe bobler og filmsnacks. Digg, tenkte jeg. Skyndet meg hjem etter jobb for å skifte til noe litt mer komfortabelt. Det er jo ikke så innmari viktig å være noe nevneverdig stilig når jeg skal sitte i mørket. Jeg dro på meg businessoutfiten (det vil si, det jeg kom hjem med den dagen jeg egentlig var ute for å kjøpe businessoutfit, altså Oslos største collegegenser og tights. Sistnevnte naturligvis ikke av den oppstrammende typen. Snarere sigen strikk og forøvrig temmelig slarkete fremtoning.). Kastet meg på bussen. Brukte altfor lang tid på å komme meg til kinoen jeg trodde vi skulle på, altså Felix. Felix var full av mennesker i dress og gallakjoler. Det var fakler utenfor. Jeg skrev en panisk melding til venninnen min om at hun måtte skynde seg. Her sto jeg i feelgood tights og gjorde alt annet enn å føle meg bra. Thanks world. 

 
Venninnen ringte meg raskt. Jeg var på feil kino. Det passet jo bra. Jeg beina videre til Victoria Kino og rakk knapt få tilbake litt av pusten da jeg igjen ble lamslått. 
 
Folkens, dette var jo premierevisningen for selve kinosalen etter at den åpnet. Sykt VIP, med andre ord. Det var rød løper og fakler derfra og til månen. Jeg så en kameramann fra NRK passere meg og han som skriver om de kongelige i Se&Hør. Om jeg ti minutter før hadde følt meg underdressed, gjorde jeg det i hvert fall nå. Inne var det liveband og canapeer og ”noen bobler” viste seg å være ”noen timer” med bobler. Alle gikk i smoking og paljettkjoler og var kjendiser. Så hadde du meg da. Fortsatt i tights. Enkelte andre var sikkert glade de hadde tatt på seg de høyeste hælene sine. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde hull mellom beina i tightsen min. Så fikk det gå at conversene var slitt. 

Her er et bilde av meg, så du kan få se det er sant.

Du kan si så mye du vil at det sikkert ikke var noen som brydde seg, eller at en som meg helt fint kan dra en sånn ting i land uten noe stress. Til det vil jeg si at det er ikke meningen å henge ut noen, men det skjedde faktisk ved én anledning at en kar som vet veldig godt hvem jeg er, totalt ignorerte meg. Jeg følte meg litt som en loser da jeg senere faktisk grep han i armen, og han fortsatte å gå forbi. Jeg er tydeligvis ikke kulere enn resten av verden.

[Om dagens fangst.]

For tiden leser jeg en bok jeg ikke skryter av til mange at jeg leser. En slik chic-lit hvor jeg innbiller meg at alle kapitlene handler om meg. Det er ikke så nøye hva boken heter eller hvem som har skrevet den, men jeg tenkte å gjengi et sitat om bestevenninnen til hovedpersonen i boken: 

Jeg følte meg dødsmorsom da jeg sendte dette utdraget til min (beste) verstevenn over helgen. Det er jo henne. Selv repliserte hun med å sende meg dette, og sa det var et postkort. Ti kroner ekstra for sporing var vel verdt pengene, mente hun. Spesielt når det innebar at jeg måtte gå hele veien til postkontoret, tenkte jeg, og var ikke det minste overrasket.

Jeg fant postlappen i postkassen min søndag kveld. Jeg synes faktisk at det er så spennende med post at jeg mandag morgen var der i det postkontoret åpnet. Jeg må innrømme at jeg var en smule forbløffet da det viste seg at Verstevennen hadde pakket inn postkortet temmelig godt. Så ombestemte jeg meg. Typisk Verstevennen å pakke et lite postkort himla godt inn, når hun visste at heisen min fortsatt er i ustand, jeg bor i femte etasje, og det er ganske tungvint å gå ut med papir hele tiden. Dessuten, se på størrelsen på denne saken. Alle barna på vei til skolen var selvsagt kjempemisunnelig på meg. Selfie utenfor Bør & Børsen:

Vel hjemme tok jeg av plasten. Jeg trakk av teipen. Tror du ikke den dama har trykket opp det største postkortet jeg noen gang vil motta, med et motiv fra favorittfilmen vår?

Dessuten medfulgte det godteri med mening. For meg. Ingen geit i Afrika her i gården:

• En melkebart som hilsen fra Trondheim.
• Lovehearts fordi Verstevennen tydeligvis er glad i meg på bunn.
• Det som en gang var en Stratos, fordi enkelte har hevdet at jeg ser ut som stratoskua på dansegulvet.
• Hubba bubba, fordi det er alt for lenge siden. (Det er det dessverre alltid, men det må du ikke si til henne).

Postkortet er kjempestort. Minst fire A3-ark. Hva blir det da? A1? Jeg vet ikke. Det er enormt.

Selv tonen i postkortet var hyggelig. Vi har tydeligvis tiårsjubileum. Hva gir du meg? Hjemmelagd postkort og sjokolade. Hun er dame altså. Jeg sendte henne et sitat fra en bok jeg synes er for flaut å oppgi navnet på. 

[Om å løpe konkurranse.]

Jeg løp halvmaraton i går. Det er sant.

Som ganske mye annet i min verden, var seansen temmelig ad hoc. Om du allikevel ønsker noen råd om hvordan fullføre et halvmaraton, kan jeg jo dele erfaringene mine her:

Vær ute i god tid for å sikre deg billett

Jeg kjøpte billetten min på nett 1. september, ca et par måneder etter at de var utsolgt. På impuls. Jeg er jo strengt tatt ikke så glad i hverken å løpe mot andre eller å løpe i nærheten av folk. 22 000 påmeldte. Jeg trøstet meg med at jeg har gjort dummere innkjøp.

Enhver person ville nok sjekket omregistreringsprosessen tidligere enn dagen før. Flaks skal ha det at jeg kjøpte billetten av en dugelig dame som faktisk gadd å hjelpe meg med dette, til tross for at hun ikke kunne løpe fordi hun var i Boston. Det var ikke så enkelt som jeg hadde forestilt meg.

Når man omregistrerer billetten dagen før løpet, er det for sent å endre på navnet som pryder deltager lappen man løper med på brystet. I går het jeg derfor Unni til jeg fant en sprittusj og kunne fikse litt selv. Dette plaget meg strengt tatt ikke noe nevneverdig.

Tren deg god
En halvmaraton er 21 kilometer. Det er langt, men det er ingen umulig distanse. Det er ikke så mye lenger enn det jeg selv løper til vanlig. (Å ja, dette vil nok overraske de fleste lesere, men jeg løper faktisk ganske mye.) Høy på selvtillit valgte jeg derfor å drite i alle slags råd og tips om hvordan man trener seg til noe slikt, og satset på at Nike + motivasjonen min fortsatt ene og alene ville være nok til å bære skipet.

Men så ble jeg syk. Feberrus og forkjølelsespsykose til tross, her innså jeg at man måtte velge mellom pest eller kolera. Jeg gjorde et forsøk på å drikke bort basillene. Resultatet var at jeg ikke trente noe særlig i hele september. Mangelen på noen som helst form for fysisk anstrengelse bortsett fra absolutt minstenivå gjorde jo at jeg hadde en gryende bekymring etterhvert som lørdagen nærmet seg. Denne bekymringen ga seg ikke før jeg lørdag morgen valgte å lese en kort tipunktsliste over råd som sikkert hadde vært betraktelig mye bedre hadde jeg lest de for to måneder siden. Det eneste rådet jeg tok til meg, var at det ble anbefalt å ikke trene noe nevneverdig de siste tre ukene. Flaks.

Lag deg en skikkelig spilleliste
Her var jeg faktisk forutseende nok til å lage en ny spilleliste med ikke bare sanger jeg var møkk lei fra før. Det går mye i Justin Bieber når jeg er på tur. Dagens liste var intet unntak.

Er du ikke glad i å løpe med headset? Først av alt: Freak.
Videre, joda, du blir jo underholdt på veien. Langs hele ruten var det nemlig satt opp ulike musikkstasjoner. Her følger en liste over utvalgte deler av musikkprogrammet, slik jeg husker det:

• Kirkekor 
• Klassisk piano
• Frelsesarmeens musikkkorps
• En Shrillex-spillende DJ
• Et random bæljeband bestående av bare trommer

Jeg har ikke så mye mer å utdype utover dette.

Spis en dugelig frokost
Jeg spiste så ferdig frokosten min. Jeg har ikke et kosthold verdt å blogge om på noen som helst måte. Rådet mitt for dette punktet er derimot å ikke bøtte nedpå med to kanner av den svarteste teen du eier. Sikre kilder skal ha det til at det ikke bare dehydrerer kroppen, det gjør også at man må ha to toalettpauser på vei ned til Rådhusplassen før løpet begynner. Heldigvis var jeg så opptatt av å bare bli ferdig med hele greia at jeg bet tennene sammen under selve løpet. Alvorlig talt. Retrospektivt kan jeg innrømme at det var litt korttenkt.

Finn deg en løpepartner
Uansett, jeg brettet sammen bladet, skiftet så og tråkket nedover mot sentrum. Leverte inn posen med en tørr genser og vann til de som skulle passe på den, og stilte meg ved start. Foran meg sto Kronprins Haakon, og jeg innbilte meg at han neppe kunne være i så mye bedre form enn meg, han heller. 

Hallo, 40 år og rikskjendis liksom? Jeg ble så starstruck at jeg ikke tenkte på å finne en jente på min egen alder og størrelse jeg kunne legge meg bak for å følge med på hvordan jeg lå an. Startskuddet gikk, og jeg så ikke noe mer til Haakon gjennom hele løpet (eller etter for den saks skyld). Aftenposten kunne senere fortelle meg at han klokket inn på 1.49, som var seks minutter før meg. Det er greit nok.

Hold et levbart tempo
Vi Venåser har historisk sett få ganger vært sprintere. Vi er snarere kameler som bare går og går og går uten å egentlig skjønne at vi burde være slitne. For å gi et eksempel, en 200 meters sprint tar knekken på meg, 10 kilometer jogg er en lek jeg gjerne tar før frokost. Jeg løp hele strekningen, bortsett fra akkurat bakken ved Botanisk Hage. Jeg vet av erfaring at den bakken er ganske grufull, dessuten hadde jeg fått en banan. Det var også her jeg oppdaget at jeg muligens holdt på å få et gnagsår, og at det bare var latterlige skarve fem kilometer igjen.

Tjen deg inn tid på innspurten
Fordi jeg er en treiging av hva løping angår, var ikke sluttiden noe jeg hang meg så mye opp i, helt til det var nettopp bare fem kilometer igjen. Det er mulig det bare var slik jeg så det, men det var nå folk begynte å sakne farten. Det så ut som de hadde det tungt. Fem kilometer og nedoverbakke? Jeg satte opp tempoet. Herlighet, jeg mener selv jeg spurtet nedover Karl Johan. Der hvor andre trodde at de løp, men regelrett gikk inn målstreken, sprintet jeg de siste par hundre meterne til mål, irritert over at det var andre tilstede.

Som nevnt, kroppen min er ikke laget for sprint. Rett over målstreken sjanglet jeg meg inntil et gjerde og satte musikken min høyt nok til å overdøve Vangelis fra lydanlegget. 

Jeg løp inn 21 kilometer på 1 time, 55 minutter og 39 sekunder. Ikke verst. Jeg fikk en tåpelig medalje rundt halsen jeg skulle ønske var en snickersbar i stedet.

Jeg kjøpte både lakris og koreanske topokki før jeg gikk hjem og sov i tre timer. Det er viktig å premiere seg selv.

[Om oslonetter.]

Vi hadde faktisk sittet store deler av kvelden og snakket om hvor utrolig farlig det er å være jente i Oslo når det er mørkt og sent og man er ute og går om kvelden. Hvem som helst kan jo hoppe på deg. Teoretisk sett er man fritt vilt. Kameraten til venninnen min var blitt slått ned i helgen. En annen hadde funnet en jente i en bakgate, også hun slått ned. Hele byen var med full av gærninger, men vi var alle tre svært prinsippfaste på at vi aldri skulle være redde. Oslo skulle være trygt. Ferdig snakka.

Det var allikevel realitetens bitre ironi som gjorde at jeg nå ikke bare hadde hatt en halvskummel kar gående parallelt med meg hele Sofienbergveien, han hadde også fulgt med meg videre inn i bakgården min. Den som egentlig er ganske mørk. Videre, helt inn til min oppgang. Det var så usannsynlig at jeg faktisk ikke en gang gadd å bli redd. Jeg ble snarere irritert. Kvelden hadde vært altfor lang og slitsomt til at jeg orket det der.
 
Jeg ble stående et par meter unne og fikle med mobilen min, mens jeg halvhjertet lette etter nøklene mine. Han gikk opp trappen og prøvde åpne døren. Den døren som alltid er låst. Han så på meg og spurte om jeg hadde nøkler. Jeg nappet den ene øretelefonen ut av øret, før jeg spurte oppgitt hvem han skulle til. Som om jeg vet hvem noen av naboene mine er.

- En kamerat.

Jeg trodde ikke på han, og han skjønte det. Jeg begriper faktisk ikke hvorfor jeg selv ikke da begynte bli litt nervøs. Her kunne jeg jo lett og enkelt bli slått helseløs. Ingen ville funnet meg før morgenen etter. Voldtektsalarmen jeg fikk til jul i 2011 lå i en veske på loftet. Jeg har aldri en gang sett en pepperspray. Hadde det blitt basketak, hadde jeg tapt den kampen lett. I stedet for å kaste fra meg alt og løpe, svarte jeg faktisk at da fikk han vær så god prøve å ringe på ringeklokken. Han lot som om han gjorde et forsøk. Irritasjonen min steg faktisk ytterligere. Han lurte på om jeg bodde her. Jeg sa ja, og dro frem mine egne nøkler. Han tok et skritt mot døren etter at jeg hadde passert, hvor jeg så ga ganske tydelig tegn til hvor langt unna jeg ville ha han.

- Du får ringe han kameraten din, du.

Jeg ga han et skjevt smil mens jeg lukket døren markant bak meg.

[Om veien videre.]

Det har gått nesten to år. 

Enkelte har hevdet at dette er det jeg har gjort i mellomtiden:

Dem om det. Det meste har allikevel ikke forandret seg.

Jeg spiser fortsatt stort sett nudler til middag. Jeg tror nok jeg allerede har konsumert mer enn min kroppsvekt i te så langt i år, men jeg har begynt å drikke cappuccino hvis jeg skal tøffe meg. Jeg er glad i internett, men jeg ler fortsatt best av mine egne vitser. Mange av vennene mine snakker kinesisk. Jeg vet fortsatt ikke hvem som sendte meg så utrolig mange postkort i 2011. Jeg er fortsatt temmelig høylydt i lystig lag, og det er fortsatt jeg som snakker med deg i heisen, spesielt om vi ikke har møttes før. Stitch-kostymet er fortsatt det eneste antrekket jeg eier som utvilsomt passer til enhver anledning.

Noen ting har forandret seg ganske mye allikevel.

Jeg har endret poststed til Oslo, og Nishiki Machi er byttet ut med Grünerløkka. De selvpåtenkte onelinerne jeg får meg selv til å le av, deler jeg med verden i de sene nattetimer på twitter (jeg får forøvrig like få retweets som før, noe som tyder på lite annet enn at jeg fortsatt er min egen biggest fan). Jeg har begynt å jobbe. Lillesøsteren er blitt 18. Selv er jeg fylt 26. Det innebærer at jeg kan være like useriøs som før, men at jeg stadig oftere faktisk synes det er helt greit å stå opp klokken 8 på en lørdag, for å kunne jogge om morgenen og allikevel få utnyttet dagen. Selvfølgelig betyr det at jeg ikke er på randen hver eneste fredag. Muligens bare annenhver. Jeg har vært på kino helt alene. Det gjorde meg ingenting å ikke ha følge. Jeg har måttet kjøpe nye shampooflasker fordi de var tomme, ikke fordi jeg var flyttet til et nytt sted. Jeg har skrudd i min første lyspære. 

Jeg har ikke blitt døll av den grunn. Om noe, vil jeg driste meg til påstanden om at historiene mine er blitt mer utrolige. Jeg driter meg naturligvis fortsatt ut til stadighet, eller som en venninne sa, jeg lar andre mennesker fremstå bedre. La oss gi henne rett i det.

• Jeg måtte kjøpe ny flybillett hjem fra San Francisco i mars fordi flyet jeg egentlig skulle med, lettet kl 09.03, den 9/3. Da satt jeg fortsatt på hotellrommet mitt, fordi det var en tulletid. Jeg tok jo ikke 09.03 spesielt seriøst. Den estimerte reisetiden på 14 timer, var derimot det jeg antok at var faktisk avgangstid. Gjett om jeg har slått meg selv i pannen mye for den konklusjonen. 
• Jeg har kjøpt tre gardinstenger til soveromsvinduet i leiligheten jeg flyttet inn i for 9 uker siden. Den siste passer heldigvis, men det betyr ikke at gardinene er oppe enda. Det glemmer jeg hele tiden, så jeg underholder nabolaget mitt støtt og stadig med ublu bekledning.
• Jeg brukte 48 timer på å komme meg hjem fra London i sommer. Et resultatet av kombinasjonen flybrann, flykansellering, partycrashing, flystreik, svært mange flyforsinkelser, to tamponger, en tannbørste og en altfor stor t-skjorte.

*For å klarere, jeg kjenner ikke han i bakgrunnen.

Så slapp av, jeg vil påstå underholdningsverdien er her fremdeles, selv om jeg nå altså ikke like ofte blir spurt om hvilket kinesisk stjernetegn jeg er når jeg møter folk på byen.

[Om helgen.]

Det har vært en absurd helg for oss alle. En absurd helg på den måten jeg skulle vært foruten.

Fredag til lørdag hadde jeg en kamerat fra Norge og kjæresten hans på besøk. Han er en type jeg gikk på videregående med, så naturligvis ble internettnyheter nedprioritert (jeg fråtser jo i alt av nyheter til vanlig), og vi fikk derfor ikke med oss noe av det som har skjedd hjemme før lørdag morgen. Jeg lager pannekaker, og kameraten min sitter på internett og bestiller nye togbilletter, når han kommenterer at for første gang har utenlandske venner begynt å spørre om hvordan det går med familien hans hjemme. Vi vet det er meldt mye regn og flom til helgen, men vi er begge fra Bærum, og der er det jo aldri flom. Dessuten, er det ikke bare nordmenn som snakker om været?

Han sjekker litt til, og så oppdager han at det har vært en bombe i Oslo. En bombe. Vi ler, og sier at det er typisk opphausning av noe som sannsynligvis ikke har vært noen ting. Jeg steker pannekaker videre, og kjæresten til kameraten min sminker seg. Så sier han at det er noe rart. Det har vært skyting også. Det er mange døde. Jeg spør om det er et gjengopprør eller en romanifamiliefeide. Han må jo ha lest feil. Det var tidlig og dessuten, det er jo gjerne det man tror. Det er jo alltid en årsak til ting.

To minutter senere må jeg skru av gassen på komfyren. Den norske venninnen min i etasjen under ringer og sier det samme som kameraten min. Det er sant. Det er ikke tull. Det er ikke folk som har gjort ting de ikke skulle. Det er barn og ungdommer.

Resten av dagen gikk med til twitter. RT og oppdater. Igjen og igjen. Lillesøster spør om vi kan skype. Klokken er fire om morgenen i Norge og hun får ikke sove og hun er veldig alene for de andre sover. Hun hørte eksplosjonen enda hun var hjemme i huset vårt. Vi gråter. Vi ser NRK nett-tv. Det er helt uvirkelig. Alle kjenner noen som har var der eller som kjenner noen som kjenner noen. Vi synes det er rart at skolen ikke kontakter oss. Det er en lærer som sender en melding til venninnen min og sier at det som er skjedd i Norge er forferdelig og at i Japan har man ikke lov å gå med pistol, så da dreper man med kniv og da går det saktere. Han håper det går bra med oss. Hun svarer at det gjør det. Det er liksom ikke så mye annet å si.

Japanske og koreanske nyheter har vært veldig flinke til å legge all skyld på Al Qaida. Frankly sier at alle koreanere er glade i Norge så det er forferdelig dumt å ta livet av unge nordmenn og at jeg ikke skal være så lei meg. Det er fint. De fleste av de som går på skolen min leser ikke nyheter overhodet. Det er ingen som har tv, og uansett ville det vært få av oss som skjønner nok japansk til å få med oss hva som blir sagt.

Vennene mine skjønner ikke omfanget før jeg forteller hvor lite Oslo faktisk er.

Det er eksamenstid og jeg har hjemmeeksamen. Det var absurd å høre på gudstjeneste mens jeg skrev om yellow fever.

Jeg har ikke flere ord. Det er forferdelig. Ta vare på hverandre.

[Om hvorfor jeg ikke trenger finne på historier.]

Det har vært en helg av de sjeldne. Ikke at den har vært så eksepsjonelt bra- den har vært helt grei. Jeg har hatt bedre og jeg har hatt verre helger, men bare vent til du får høre hva jeg har vært gjennom.

Fredag morgen sto jeg opp, sendte mail til skolen i Japan jeg begynner på i april, hvor jeg takket ja til å leie seng til hybelen min. Det var aller siste ting jeg måtte få gjort før jeg kunne begynne glede meg til avreise. Jeg trykker "Send," før jeg går ut på badet og skrur på radioen. Da kom det første sjokket: Tsunami over hele Japan. Jeg setter i et stille hyl. Dette er det ene som ikke skal skje. Jeg kan ikke gå et halvt år til å jobbe slik jeg gjør nå. Alle mine studieplaner for det neste året i ruiner. Det går ti minutter før jeg kommer over sjokket. Ti minutter hvor jeg sitter på en krakk på badet og bare lytter for å få bekreftet at det ikke gjelder det området jeg skal til. Til slutt bestemmer jeg meg for at det ikke nytter å sitte slik. Skolen min ville vel ikke sendt meg mail om utleie av sengetøy om det var en fare for å bli skylt bort av en tsunami. Dette roer meg ned til til jeg får ordnet meg og dratt på jobb.

Ti timer senere er jeg hjemme. Jeg gjør meg klar til å dra ut, etter å ha sendt utallige mailer ut for å få en oversikt over japanerne mine. De fleste er flinke til å svare raskt. Selv hun jeg ikke har møtt enda, men som skal ta seg av meg når jeg kommer ned har gode nyheter: Fukushima er langt unna her, skriver hun, og videre at de har mange jordskjelv i Japan. Hun lurer på om det er jordskjelv i Norge. Hun ønsker meg dessuten en god helg. Japanere er det høfligste folkeslaget i verden, men jeg bestemmer meg for at det allikevel er litt upassende å si det samme tilbake. Jeg svarer derfor at det er ganske få jordskjelv her, men at vi ofte sliter snøras, bare ikke akkurat der hvor jeg bor. Er jo ikke nødvendig for henne å bekymre seg mer enn nødvendig.

Så twittrer Partner in Crime at mobilen ligger igjen i andre etasje på H&M. Jeg har ikke en gang oppdaget at den har vært borte, men jeg regner med at jeg skulle klare rekke butikken før de stenger.

Roligere til sinns tar jeg derfor fatt på kvelden. Det er jo fredag. Jeg har kjøpt ny kjole, og alt er egentlig fryd og gammen, til jeg oppdager at kjolen er revnet før jeg i det hele tatt har tatt den på meg, og dessuten har jeg bare rødvin, og det er fy-fy hos de jeg skal på besøk til. Selvsagt er det tyve minutter igjen til ølsalget stenger. Jeg drar på meg en topp det vil være plass til i vesken når jeg får skiftet til den nye kjolen på H&M. Pappa og jeg kaster oss i en bil og han kjører meg til butikken.

På bussen på vei til byen blir jeg overfalt av Han Kjekke fra barneskolen som gir meg en kjempeklem. Han som var (er) så kjekk at jeg blir litt sjokkert hver gang han faktisk snakker til meg. Og han er hyggelig også. Altfor hyggelig. Han skjønner ikke hvorfor han snakker til meg, men for all del.

La oss gjøre en oppsummering her. Jeg har nyvasket hår som lukter godt. Jeg har helt ny sminke. Jeg har til og med lipgloss og rene klær hvor selv ikke strømpebuksen er raknet. Jeg snakker rolig og avbalansert med Han Kjekke som ikke har bodd på Østlandet på seks år. Noe må være veldig galt.

Det er da jeg oppdager at jeg har rett i det siste. Katastrofen: Jeg har ingen bukser på. Toppen jeg trodde rakk meg til midt på låret når meg knapt nok ned til beltenivå. Og strømpebuksene? Vel, de er ganske gjennomsiktige. Mer enn det jeg husker. Det er verdens mest kjente klisjémareritt og jeg kan ikke våkne fra det. Jeg imponerer meg selv med å ta det hele med knusende ro, og gjør det alle andre i min situasjon ville gjort: Jeg lukker igjen jakken. Den er ikke mye lengre, men det føles litt tryggere. Jeg har et tynt håp om at senebetennelsen min vil gjøre at Han Kjekke legger merke til at jeg halter mer enn at jeg har tatt lårkort til et nytt nivå.

Etter å ha fått en rask klem går jeg av i Fredriksgate med sikte for H&M i Bogstadveien. Jeg rekker akkurat å få mobilen og bytte kjolen før jeg får beskjed om at de skal stenge. Bukseløs, men med mobil og en ikke ødelagt kjole i vesken, fortsetter jeg turen til jentevors. Tilstanden er så banal at jeg må bite meg selv i kinnet for å ikke le på trikken.

Kvelden videre er ikke noen vits i å gå inn på, bortsett fra da jeg oppdaget at jeg var på fest med Pål Refsdal, freelancejournalisten som ble holdt som gissel i Afghanistan. Jeg fortalte dette til alle, bortsett fra verten. Det er jo viktig å være naturlig når man vanker med kjendiser. Selvsagt var dette veldig spennende, og jeg prøvde å peile samtalen inn på samtlige land i Midtøsten. Pussig nok hadde han merkelig få meninger om det, men jeg tenkte for meg selv at det nok bare var slik han var som privatperson. Er jo ikke alle som vil ta med seg jobben hjem.

Som ikke dette var en surrealistisk kveld allerede, kom selve kronen på verket da jeg kom hjem, og oppdaget mens jeg pusset tenner at det kan være fare for atomskyer i Japan. Det snakkes om Tjernobyl i nettavisene og det eneste de kan fortelle meg, er at de har ingen oversikt.

Det var da jeg bestemte meg for at det var på tide å legge seg.

(Et raskt googlesearch dagen derpå viste at det ikke var Pål Refsdal jeg hadde vært på fest med. Tror ikke en gang de var i slekt. De er fortsatt like som to ting som er veldig like, men femten års alderforskjell og en føflekk beviste at det ikke var mulig.)

[Om å slippe dem ut av redet.]

Lillesøster og jeg skulle på teatersport på Litteraturhuset lørdag kveld. Helt tilfeldig var vi tidlig ute, og medaljeutdelingen på Universitetsplassen begynte minutter etterpå. Søsteren min er besatt av VM. Hun er fortsatt rasende på seg selv for at hun ikke var med pappa da han skulle hente bilen han hadde parkert på lørdag, for han forvillet seg plutselig inn i en gjeng med damer som hadde vunnet gull i skistafetten.

Så det ble til at vi så medlajeutdelingen på lørdag. Det vil si, søster så, jeg endte opp bak norges høyeste mann, som dessuten hadde et sett med tvillinger på skuldrene. Jeg så absolutt ingenting, og ble stående å spille spill på mobilen i stedet. Da hovedseremoinien var ferdig, kom det en gutt på rundt tjue leiende på en eldre kvinne. Vi hadde nok ikke tenkt over det en gang, før det kom klagende fra han:

"Men mamma, det er så flaut når jeg må gå og holde deg i hånden."

[Om de viktige tingene Oslo har å by på.]

Sånn situasjonen tatt i betraktning skal man ikke gjøre annet enn å si seg fornøyd. Her er brevet jeg håper den japanske gutten ikke sendte til foreldrene sine etter at Se&Hør-piken, Partner in Crime, og jeg hadde guidet han gjennom Oslo.

"Kjære Mor og Far.
Oslo er en fin by. På tirsdag tok noen norske jenter meg rundt i Oslo. De var veldig flinke til å fortelle om de tingene det ikke står om i Lonely Planet boken min. Det begynte med at vi kjøpte mobil til meg. Da jeg ikke har så stor peiling på vestlige mobiler var det bra det raskt ble poengtert at jeg nok ikke trengte noe annet enn det billigste. Jeg har jo ingen venner. Etter innkjøpt dro vi på et av de utallige supermarkedene de har i byen, kalt Narvesen. Utvalget var heller skuffende, men Norge er jo et kjølig land, og så lenge det er snus, kaffe, og pølser å oppdrive, tror jeg nordmennene klarer seg.

Da vi skulle registrere mobilen min, satte vi oss på noen trapper utenfor togstasjonen. Der var det mange ivrige mennesker som ville hilse på meg, men av en eller annen grunn ble de fort viftet bort av de norske jentene. Jeg fikk streng beskjed at uansett hvor full jeg skulle komme til å bli, og uansett hvor tung kebaben måtte føles i håndleddet, måtte jeg aldri finne på å sette meg frivillig på trappene der alene. Skulle jeg gjøre det, vil nemlig en liten japansk gutt som meg selv bli løpt ned av narkovrak, prostituerte, eller sigøynere, kommer litt an på hvem som rekker å gjøre det først.

For å gi meg et eksempel på hvordan en skikkelig Oslo-prostituert så ut (de som hadde blitt pekt ut hittil hadde vist seg å være turister), tok de meg med til Skippergata. Og så Tollbugata. De viste meg hvor damene fra Øst-Europa sto, og hvor den japanske butikken Neo Tokyo ligger. Jeg hadde en svak mistanke om at de tok meg med mest dit for sin egen del, men som ellers denne dagen, fant jeg det best også her å ikke si noe.

En av jentene som tok meg med rundt fortalte at hun var lovet en større karriere innenfor Norges største pizzakjede, men at hun i stedet valgte å prioritere hjelp til fattige barn i Kina. Jeg viste meg derfor meget forstående for at hun vendte ansiktet sitt bort hver eneste gang vi passerte et Peppes-skilt. Enkelte ting kan jo bare være litt for sårt. Heldigvis hadde vi "kjendiser i Oslo" som et gjennomgangstema. Om jeg forsto det rett er omtrent åtti prosent av Oslos befolkning kjendiser. Jentene jeg vanket med ikke minst, de er på forsiden av alle moteblader til enhver tid, men dette var en hemmelighet jeg ikke måtte fortelle videre. Slitsomme fans og slikt. Av kolleger av dem selv så vi den store spåmannen Henning Hai Lee Yang og den verdenskjente komikeren Espen Eckbo. Vi så også statuen av Henrik Ibsen mange ganger, slik at de alle kunne fortelle om han en gang hver. Og dette er bare for å nevne noen.

Da jeg lurte på hva nordmenn spiste til lunsj ble jeg ganske raskt forklart hvor tøft det er å være fattig student i verdens dyreste by. Man spiser "foodpacks." Disse må lages selv. Det er kun de med virkelig lav inntekt som har lov til å hente ferdiglaget mat hos Bymisjonen. For å gå på do må man stå på hjørnet og vente til noen har betalt for å snike seg inn etterpå, og om man kjøper en t-banebillett må man ikke stemple den, men heller vente til det blir kontroll, og så snakke veldig fort og mye på et språk kontrolløren garantert ikke forsto. Jeg tror japansk gjør seg her, men det er mulig jeg må velge noe litt mer sjeldent. Samisk eller noe. Hun som utga seg for å være minoritet (man er det om man kommer fra Bergen) anbefalte uansett å ha noe i bakhånd.

Vi vandret også til et sted som het Tjuvholmen. Det var visstnok veldig dagsrelevant, for da ble jeg fortalt om at det ble spilt inn pornofilm i området, og om hvordan det lønte seg å gå med lutekofte og melkesjokkis i lommen om jeg skulle finne på å rane en bank. John Christian Elden het advokaten som anbefalte dette. Det var så viktig å få med seg at jeg lenge vurderte å skrive det ned så jeg vet hvem jeg burde ringe.

På slutten av dagen dro vi til Operataket. Da jeg så Operaen første gangen, var jeg helt sikker på at det var dit nordmenn sto på ski om sommeren. Det viste seg å være feil, for den er laget av marmor. Ikke kan man sykle eller skate der heller, men jeg ble fortalt at rulleskøyter nok helt sikkert var lov.

Som dere skjønner, Oslo blir nok bra videre. Jeg har hele to telefonnumre lagret på mobilen min, og i følge jentene er det alt jeg trenger. Om det er noe skulle det bare være å ringe. Jeg har nemlig kontakter på Grønland, og der kan alt oppdrives.

Mvh,
den ikke fullt så uskyldige sønnen deres lenger, Yuto."

Jeg føler jo at vi gjorde oss.

[Om ting man ønsker usagt.]

Av alle dumme ting jeg har gjort i mitt liv, vil bommerten jeg nå har gjort kanskje bli en av de pinligste så langt.

Vi var tre jenter i klassen på Lincoln American School som fikk lov av foreldrene våre til å ha et liv utenom skolen. Dette ble utnyttet til gangs. Vi var sammen konstant. Full pakke. Bestevenner for livet, og våre barnebarn kommer til å le av historiene våre, kniste vi inn i natten. Det var de to japanske jentene og jeg. Jeg har vært i Japan to ganger. Begge gangene har de tatt meg med rundt, og vartet meg opp så til de grader at selv ferie hos farmor blekner i sammenligning. Hver gang jeg har forsynt meg for tredje gang, eller jeg skyldbetinget har akseptert at mødrene har forhåndsbestilt billetter til togturer/museer/konserter/utstillinger så jeg ikke skulle betale, har jeg sverget at om det noen sinne skulle bli at de, eller noen de kjenner, kommer til Oslo, da skal jeg gjøre opp for meg.

Nå er tiden endelig her. Og jeg får pustebesvær av å tenke på det. Jeg kan jo ikke Oslo.

Det begynte i februar.

Frk. Japan: Hei Tine, en kamerat av meg flytter til Oslo til høsten.
Tine: Tuller du?
Frk. Japan: Nei, det er helt sant. Og han har aldri vært i Skandinavia, så vidt jeg vet. Kan du ikke ta deg av han sånn i starten?
Tine: Kjære deg, selvsagt skal jeg det.

Og la meg gjenta det siste:

"Selvsagt skal jeg det."

Japanere sier ofte ting de ikke mener for å være hyggelige. Hvite løgner. Mine japanske jenter vet at det ikke er en skikk i Norge. Angsten kom.

I mars sank skuldrene litt. Da fikk jeg nemlig et Oslokart til bursdagen min.

Men de neste månedene fløy forbi. Det skal være sagt, tiden i Oslopuls var svært lærerik, også på denne fronten. Jeg noterte flittig ned adresser og gatenavn, men allikevel, for en person som trenger hjelp til å komme seg til Colosseum Kino, trengs det nok litt mer enn bare vennlig assistanse.

Og nå kommer altså kameraten. I morgen. Og jeg har sagt jeg skal møte han til helgen for å snakke om Oslo, my hometown, som jeg i et hjernedødt øyeblikk valgte å kalle det. Jeg skjønner jo nå at det var dumt.

For å gjøre det hele enkelt:

• Jeg oppdaget for to år siden, ved at jeg faktisk ikke fant kontoret jeg skulle til, at Universitetet i Oslo ikke ligger på Universitetsplassen.
• Jeg har en personlig gulesider-guide på speed dial til bruk når jeg går meg vill (for øvrig samme vedkommende som jeg fikk kartet av. Jeg burde kanskje tatt et hint der? Han sluttet nemlig å ringe meg etter det.)
• Jeg er Tine i det kjente uttrykket "Kan jo ikke være helt Tine heller."
  

Jeg spår at søndag vil bli en rimelig pinlig affære. Dette sier jeg ikke for å være beskjeden. Jeg pleier jo sjeldent å være det når det kommer til egne attributter.

Needless to say, alle forslag mottaes med takk.

[Om hvordan jeg nesten fikk vannforgiftning.]

Men sånn apropos skader, i forrige uke jobbet jeg så mye på fryserommet at jeg pådro meg selv urinveisinfeksjon. Med den arbeidsmengden jeg har pålagt meg selv for tiden, er det absolutt ikke plass til slike tilstander og bestemte meg for at det lureste nok var å drikke den bort fortest mulig.

Det første jeg gjorde etter at jeg hadde diagnostisert meg selv, var derfor å styrte fire liter vann, to liter C-vitamin brusetabletter, en liter appelsinjuice, og fire kopper te. Da dette var min ene fridag i juli, var den nøye planlagt, og jeg droppet derfor selvmedlidenheten. I stedet fylte jeg alle tomflaskene jeg fant på rommet mitt med vann og la de i vesken. Jeg skulle til parken koste hva det koste ville. Uten å gå for mye inn i detaljer, da bussen stoppet i Haakon 7. gate, var blæren min så nærme bristepunktet som et menneske kan tåle og jeg løp i lynets hastighet i retning McDonalds.
Vel fremme ble jeg selvsagt nektet videre adgang til toalettene deres før jeg kjøpte noe. Mannen i kassen hadde tydeligvis aldri hatt urinveisinfeksjon før, og sa at om han bare hatt fått en krone for alle gangene noen hadde brukt den unnskyldningen hadde han ihvertfall ikke jobbet på McDonalds. Jeg hadde faktisk tenkt til å være kunde etter at jeg hadde gjort mitt fornødne, men greit, tenkte jeg, og smelte en tyvekroning på disken. En halv liter appelsinjuice senere hadde jeg endelig karret meg bort til dodøren, som nå var blokkert av omtrent hundre koreanske turister. De hadde ikke vært der da jeg kom, men at McDonalds gjør forskjell på kundene sine, det kan jeg banne på.

At jeg klarte å holde meg til det endelig var min tur, tilsier allerede på dette punktet i historien at jeg er et medisinsk mirakel. På vei videre ringte plutselig sjefen for å snakke om lønning.

Tine: Men du, når jeg først har deg på tråden. Jeg har et spørsmål.
Sjef: Ja vel, kjør på.
Tine: Det har seg slik at jeg i dag har konsumert en del vann. Hvor mye må man drikke for å få vannforgiftning?
Sjef: Jeg ville vel anta sånn rundt seks eller syv liter, hvor mye har du drukket?
Tine: Nja, det begynner vel nærme seg åtte de to siste timene.
Sjef: Det er jo en del.
Tine: Kanskje jeg burde vente litt med å fortsette?
Sjef: Det er lurt ja. Men da snakkes vi i morgen?
Tine: Det gjør vi nok. Cheerios!

Mens jeg la på, nikket jeg anerkjennende for meg selv. Sjefen må jo ha gode tanker om sine ansatte når han hører vi er så harde på vannvogna. Men ett minutt senere ringte han igjen. Jeg stønnet for meg selv. Voldsomt til mas på min eneste fridag da.

Sjef: Hei, hvordan føler du deg?
Tine: Yo, litt nummen på nesen.
Sjef: Tuller du?
Tine: Ja. Hva er det jeg kan gjøre for deg?
Sjef: Slutte å drikke vann pronto. Jeg har sjekket det opp. Det er skadelig å drikke mer enn fire og en halv liter. Du kan få nyreskader og det som verre er. Hører du?
Tine: Men da slutter jeg med en gang.
Sjef: Sikker på at du bare drikker vann forresten?
Tine: Helt sikker.
Sjef: Ok, men da så. Ha det da!
Tine: Jess sørr!

Det er jammen bra jeg har en slik god og samvittighetsfull sjef. Hvis ikke hadde kanskje ting gått litt verre for seg. (Men jeg var faktisk nummen på nesen).

[Om å ikke passe inn II.]

Om forrige helg var pinlig grunnet (blant annet) overpynting, tok jeg grundig igjen andre veien denne helgen. Jeg har sjeldent følt meg så utilpass, det er virkelig noe i det om at det kun er de andre som burde føle seg forlegne om man selv stiller utpreget oppstæsjet. Og om de så gjorde det, så skjulte de det jammen meg godt.

Fredag kveld sto jeg utenfor Chat Noir og ventet på Verstevennen og Partner in Crime. Det var NHH-revyoppsettning, med en tydelig forhåndsbestemt dresscode som hadde gått meg hus forbi. Riktignok hadde jeg kjørt godt på med sminke, og jeansene ervervet på mandagens bytt og få klær-kveld satt bedre enn bare litt pent på, men allikevel, jeg følte meg sett litt ned på av det øvrige publikum. De røde kawasakiene mine sto mer ut enn noen gang før, og denne gangen var det ikke fargen som tiltrakk oppmerksomheten. Heller at hælene var fem centimeter lavere enn noen av de andre jentenes stilletter, og dessuten var eierne, uten unntak, iført kjoler av sateng og silke og sånn. Jeg angret bittert på at jeg droppet perlekjedet jeg lenge hadde vurdert før jeg dro hjemmefra. Samtlige av guttene i dress enset meg ikke en gang, og jeg innså at selv om jeg hadde husket lipgloss, hadde det ikke hjulpet det minste. Det er vanskelig å ta folk på sjarmen når de ikke en gang legger skjul på at du er komplett uinteressant.

Av overstående grunner flyttet jeg meg dermed bort til Burger King for å vente der i stedet. Det hadde vært tidenes nedtur å få en reprise av den foregående helgens "Du hører ikke helt til her".

Minutter senere kom Verstevennen. I høye hæler, men kjolen var heldigvis lagt igjen hjemme. Like etterpå møtte vi også Partner in Crime. Hun hadde Blikket i øynene.

"We don't belong here."

Allikevel, det skulle vise seg at noen ting faktisk er litt lettere å kimse av når man er tre. Og når alt kom til alt, å se Brille i converse (praktisk talt ubrukte enn dog!) og pannebånd på revyscenen var så innmari verdt det.

[Om alternative løsninger.]

Jeg har mistet det taiwanske førerkortet mitt, og ringte til Taipei Representative Office i Oslo for å høre om de kunne utstede et nytt. Det kunne de ikke, men de hadde et godt tips om hva jeg kunne gjøre i stedet:

- Ta på deg en utringet topp. Utnytt blå øyne og store pupper for alt det er verdt, og dra bort på politistasjonen. Det ordner seg da.

Jeg ble så paff at jeg ikke en gang tenkte på å spørre om dette var vanlig praksis.

Da jeg senere ba om å få snakke med sjefen til vedkommende (som jeg kjenner) var han plutselig ute til lunsj. Og i et møte. Og ikke tilstede før i neste uke. Så leit at jeg ringte akkurat da han var mest opptatt.

[Om en sen kveld hjem i taxi.]

I går rakk jeg ikke siste buss hjem. Og ikke toget. En smule irritert over at toget kjørte ett minutt for tidlig, gikk jeg ned fra perrongen for å finne en taxi. Taxisjåføren var hyggelig, og jeg, fortsatt temmelig arg over at jeg ikke hadde rukket annen transport hjem, mente at det var en legitim grunn til å gi meg avslag. Sjåføren dro litt på det, før han sa det var greit. Til gjengjeld måtte vi ringte den single fetteren hans, som nettopp var kommet til Norge fra hjemlandet. Lege var han óg.

Det var en avtale, sa jeg, og ønsket han velkommen så hjertelig jeg kunne. Han fortalte at han nettopp hadde tatt lappen, så da gratulerte jeg han oppriktig med det og.

Sjåføren gliste og stoppet taksameteret på 120 kroner.

Moralen er at det lønner seg å være hyggelig mot våre nye landsmenn. Bokstavelig talt.

[Om dagens store avisoverskrift.]

Vi hadde vært ute og tatt bilder til en reportasje og var på vei hjem, da plutselig hele veien var blokkert av biler. Sjåførene foran oss hadde gått ut av bilene alle sammen, og hadde et tydelig bekymret ansiktsuttrykk. Fotografen og jeg så på hverandre med det samme blikket. Case. Jess. Og tilfeldigvis var vi begge på stedet. Perfekt. At en av Norges mest omtalte bilulykker den siste måneden hadde skjedd like ved, gjorde ikke at hjertet mitt dunket noe mindre.

Hun grep etter kameraet sitt, jeg etter blokken min. Pressekort i hånden og "Aftenposten"-lappen i vinduet på to sekunder. Vi skulle akkurat til å beine bort til det vi var helt sikre på at kunne være morgendagens hovedoppslag, da en forbipasserende syklist gliste bredt til oss og ropte:

-Kuslepp!

Altså, man skal egentlig være glad for at ingen skade er skjedd, men det skal ikke legges skjul på at hjertet mitt sank ihvertfall litt.

[Om å finne den rette gaven.]

Vi grillet i Frognerparken da hun plutselig utbrøt:

-Men Tine! Jeg har jo med meg en gave!

Og før jeg visste ordet av det, satt jeg med en hvit og rosa eske i hånden. Det var kjærlighet ved første blikk. I det fjerne hørte jeg henne fortsette:

-...jeg tenkte på deg med en gang jeg så den.

En elektronisk vippetang. Jeg innså at om ikke det var hundre prosent lykke jeg følte, da ville jeg nok aldri oppleve det.

Til jeg så advarselen: "Do not place Lash Wand directly in eye". Vakrere kan det ikke bli.

Genuin lykke. Definitivt.