[Om at det aldri er bra nok.]

Påsketid er familietid og i vår familie er dette ensbetydende med hyttetid. Som i de fleste familier, går jo dette naturligvis på helsa løs også hos oss. La meg si det sånn: Det er mye stolthet i påskeegg, det er svært mye stolthet i annen matlaging og det går ekstremt mye stolthet i generell vinteridrettsutøvelse (kan du forstå hva jeg slekter på?).

Jeg skal sannsynligvis fortelle mer om påskekyllinger og slikt senere, denne historien handler om sport. Jeg sto på kjøkkenet og drakk vann da pappa kom inn:

Pappa: Hvor har du vært?
Tine: Jeg har vært ute og jogget.
Pappa: Å ja. Hvorfor gikk du ikke på ski?
Tine: Fordi jeg hadde lyst å løpe 14 kilometer.
Pappa: Du burde gått på ski.
Tine: Men jeg ville løpe. Noen vil jo også løpe.
Pappa: De fleste vil nok gå på ski.

Det er aldri bra nok.

[Om hvordan man ter seg.]

Til tross for at jeg virkelig drikker unormale mengder med te, jeg er ikke kresen på teen min. Det vil si, med unntak av den første koppen. Den bør være svart og aller helst av typen English Breakfast, for alle vet jo at den er best. Og den aller beste engelskefrokostteen på pose, den selger de på alle grønnsaksbutikkene på Oslos beste østkant, altså mitt nabolag. Vanligvis, i det minste. Nå som jeg er gått tom for min maxipakke, virker det som om det har vært en stopp i importen. Den er virkelig ikke å oppdrive. Her om dagen var jeg innom butikk nummer X i femte, selv da uten hell. At denne typen te av en eller annen grunn ofte har kyrillisk skrift på seg i tillegg, gjør at jeg bevilger meg litt lenger tid enn denne letingen fortjener, i et desperat forsøk på å finne den rette. Jeg var der en formiddag, og butikkeieren var derfor mer enn behjelpelig.

Butikkeier: Kan jeg hjelpe deg?
Tine: Ja, jeg vil ha English Breakfast tea. På pose.
Butikkeier: Hva med denne?

Han holdt opp riktig merke, men av typen kardemomme.

Tine: Det er kardemommete. Jeg vil ha frokostte.
Butikkeier: Jammen denne er veldig god.
Tine: Det er ikke den jeg vil ha.
Butikkeier: Nei vel, hva så med denne?

Nå dro han frem en te av russisk opphav, men med masse sitroner på bildet.

Tine: Er det English Breakfast?
Butikkeier: Neppe. Men den er veldig god.
Tine: Jeg skal ha English Breakfast. Og bare det.
Butikkeier: Å ja. Hva med denne?

Nok en kardemommete. Denne gangen tyrkisk.

Tine: Nei, det er også feil. Jeg vil bare ha English Breakfast. I poser.
Butikkeier: Da vil jeg anbefale denne.

Earl Grey. Tyrkisk. Løste. Jeg svelget en luftkamel.

Tine: Nei, ikke den heller. Jeg vil bare ha English Breakfast.
Butikkeier: Ah! Men da vet jeg!

Og så forsvant han en lang stund og kom tilbake med et glass tyrkisk eplete. Sånn som bare er sukker og lite annet.

Tine: Nei, den er absolutt ikke i nærheten, dessverre.
Butikkeier: Hva med denne da?

Han rasket vilkårlig ned nok en boks med kardemommete fra hyllen. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange typer kardemommete. Dette gikk jo over alle støvleskaft.

Tine: Nei, du jeg tror jeg skal gi meg nå, jeg.
Butikkeier: Denne drikker jeg mye. Akkurat det du vil ha. Det er English Breakfast.

Og så ga han meg en boks med grønn te med bare kinesiske tegn på. Det kan jeg heldigvis lese selv. Så da gikk jeg hjem.

[Om hvor tøft singellivet faktisk er.]

Her om dagen ble jeg invitert på date. Trodde jeg.

Det var en fredag kveld, jeg hadde booket meg selv en ganske rolig kveld med en venninne av den feitere sorten, altså Freia. Jeg hadde tatt på meg feelgoodtights og hettegenser og gjorde meg klar til vill fråtsing, da jeg fikk melding fra en bekjent jeg har tenkt at har hatt et godt øye til meg en stund.

"Vil du på kino i dag?" spurte han.

Jeg tenkte litt på det, og bestemte meg for at en date er bedre enn ingen date, og at jeg dessuten egentlig ikke kan fordra nei-mennesker.

"Ja, det vil jeg!" svarte jeg, og lurte på hvordan jeg egentlig skulle få lurt meg selv ut av nevnte tights.

"Jammen så fint. Jeg har to billetter. Filmen begynner om en time. Du kan få begge."

Og dermed satt jeg fredag kveld med to billetter til kino og en do it yourself-date.

Dette skjer bare meg. Jeg har ikke hørt fra han siden.

Om selvinnsikt.]

En kveld satt vennene mine og jeg og snakket om hvem som skulle spille oss i serien om våre liv. Det er alltid interessant å høre hvordan andre mennesker ser deg. Vennene mine er jo glade i meg, som den jeg er stort sett. Heldigvis.

Nå skal det allikevel sies at jeg hadde sett for meg noe i retning dette: En tenkende Jessica Alba. Søt. Smart. Stilsikker.

Dritpen.

Man velger som regel venner som er lik enn selv, også i meninger. Hva jeg gjør med mine venner, er derfor noe jeg ikke så rent sjeldent må spørre meg selv om. Uten å be om det minste hint om hva jeg selv hadde i tankene, kom det fort frem at de alle mente Amy Phoeler var passende.

Det kan hende det er hennes store kjærlighet til dyr som lå til grunn her...

...hennes appetitt på livet...

...eller bare hvor knakende dyktig hun er til å takle press og motgang.

Man vet jo aldri med kjendiser. Det er ikke umulig at Amy Phoeler er opptatt når serien skal spilles inn. Jeg var den første til å se at dette kunne være en hindring for produksjon, og dermed burde man like så godt finne noen andre med det samme. Vennene mine så ikke problemet som like stort. Tina Fey ble allikevel raskt tatt opp som et godt alternativ.

Jommen sa jeg godt alternativ. Hun er jo svært raus med seg selv...

...for ikke å snakke om at hun liker å dele med andre...

...og er sabla fotogen.


Snart på fjernsyn nær... deg. Høh.

[Om å komme feil antrukket.]

Det begynte med at en venninne av meg inviterte meg på kino. Det var en slags premiere sa hun. Vi skulle få noe bobler og filmsnacks. Digg, tenkte jeg. Skyndet meg hjem etter jobb for å skifte til noe litt mer komfortabelt. Det er jo ikke så innmari viktig å være noe nevneverdig stilig når jeg skal sitte i mørket. Jeg dro på meg businessoutfiten (det vil si, det jeg kom hjem med den dagen jeg egentlig var ute for å kjøpe businessoutfit, altså Oslos største collegegenser og tights. Sistnevnte naturligvis ikke av den oppstrammende typen. Snarere sigen strikk og forøvrig temmelig slarkete fremtoning.). Kastet meg på bussen. Brukte altfor lang tid på å komme meg til kinoen jeg trodde vi skulle på, altså Felix. Felix var full av mennesker i dress og gallakjoler. Det var fakler utenfor. Jeg skrev en panisk melding til venninnen min om at hun måtte skynde seg. Her sto jeg i feelgood tights og gjorde alt annet enn å føle meg bra. Thanks world. 

 
Venninnen ringte meg raskt. Jeg var på feil kino. Det passet jo bra. Jeg beina videre til Victoria Kino og rakk knapt få tilbake litt av pusten da jeg igjen ble lamslått. 
 
Folkens, dette var jo premierevisningen for selve kinosalen etter at den åpnet. Sykt VIP, med andre ord. Det var rød løper og fakler derfra og til månen. Jeg så en kameramann fra NRK passere meg og han som skriver om de kongelige i Se&Hør. Om jeg ti minutter før hadde følt meg underdressed, gjorde jeg det i hvert fall nå. Inne var det liveband og canapeer og ”noen bobler” viste seg å være ”noen timer” med bobler. Alle gikk i smoking og paljettkjoler og var kjendiser. Så hadde du meg da. Fortsatt i tights. Enkelte andre var sikkert glade de hadde tatt på seg de høyeste hælene sine. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde hull mellom beina i tightsen min. Så fikk det gå at conversene var slitt. 

Her er et bilde av meg, så du kan få se det er sant.

Du kan si så mye du vil at det sikkert ikke var noen som brydde seg, eller at en som meg helt fint kan dra en sånn ting i land uten noe stress. Til det vil jeg si at det er ikke meningen å henge ut noen, men det skjedde faktisk ved én anledning at en kar som vet veldig godt hvem jeg er, totalt ignorerte meg. Jeg følte meg litt som en loser da jeg senere faktisk grep han i armen, og han fortsatte å gå forbi. Jeg er tydeligvis ikke kulere enn resten av verden.

[Om å være et fallende tre i byskogen.]

Se dette for deg:

Jeg hadde selvsagt litt halvdårlig tid. Jeg gikk med mobilen i den ene hånden og svarte på meldinger, mens jeg samtidig prøvde lete frem bysykkelkortet mitt med den andre. Av upraktiske plagg jeg var iført, kjempet sko som ikke satt ordentlig på beina og en strømpebukse jeg var bekymret for at ville revne om jeg gikk fortere en hard kamp om førstepremien. Jeg gikk forresten like fort som alltid når jeg først ute og går, altså hurtig og brutalt med lite fokus på at jeg egentlig burde gjøre en ting av gangen. Eksempelvis, møter jeg kjentfolk på gaten, er det som regel snarere enn et unntak fordi jeg har skumpet borti de først.

Men dette, kjære venner, dette er på alle måter en klassisk Tine. Enhver som har møtt meg ville kjent meg igjen på mils avstand og glist av synet. Selv har jeg innsett forlengst at det er nok bare sånn jeg er.

Og det var derfor ikke overraskende at det var i denne tilstanden jeg, av alle mennesker, skulle trå på et bananskall, miste balansen et ørlite sekund, skli litt til, og så støtte meg opp mot et girlender. 

Et bananskall. 

Henda i været alle som har drømt om å være vitne til at noen faktisk skle på ordentlig på et bananskall...

Nettopp. Og jeg var så nærme at det da kunne vært en selvopplevd greie for meg selv. Det var ingen å si det til. Humor på sitt beste, det ultimate Donald-øyeblikket, og jeg var helt alene. Noen andre mennesker hastet forbi, men ingen lot til å ha merket noe til hendelsen.

Tankene mine gikk til dette berømte treet som står ensomt i skogen fordi ingen er der, og jeg kunne bekrefte at joda, det lager nok lyd når det faller selv om ingen hører det.

[Om fortrengte livsepoker.]

I går meldte jeg meg på en undersøkelse om anoreksia.

Det er sikkert nok av de som vil hjelpe til med å få frem vitenskapen og dette er jo virkelig et samfunnsproblem man må få bukt med. For oss andre som har valgt andre veier for å gjøre verden til et bedre sted, fristet forskerne med at man dessuten fikk et scannet bilde av hjernen sin og et gavekort på 500 spenn.

Kravene var at man var jente som ikke hadde hatt spiseforstyrrelse og var høyrehendt i en gitt aldersgruppe.

I dag fikk jeg vite at jeg ikke kan være med fordi jeg har hatt regulering. Den ble tatt av i 2001.

Jeg trodde vi var ferdige med dette stadiet på ungdomskolen.

[Om telys.]

En japansk kamerat og jeg handlet inn til thanksgivingbursdagsmiddagen vi hadde i går.

Tine: Vet du hvor jeg kan finne telys?
Kamerat: Er det greit om det er lys for døde mennesker?
Tine: Ehem...
Kamerat: Japanere bruker ikke så mye telys. Vi bruker egentlig bare lys for døde mennesker.

Og så gikk vi til den delen av butikken som selvsagt hadde 23 forskjellige typer begravelseslys, men ingen telys.

[Om japanske sykkelregler.]

Jeg har nevnt før at japanere er noen forbannede idioter i trafikken. De kjører som noen idioter, de går som noen idioter og de sykler som noen idioter. Det hjelper svært lite at de bukker om de kjører rett foran meg selv om det var min tur, og det egentlig er rødt lys. De har fortsatt kjørt foran meg.

I tillegg til å være noen hensynsløse idioter ovenfor oss utlendinger, sliter alle med japanerne som sykler tre personer i bredden på smale sykkelstier. Dette er gjerne skoleelever på vei til eller fra skolen, som snakker sammen. De sykler i et dørgende sakte tempo, og ignorerer alle forsøk fra andre om å komme forbi. Om noe flytter de seg faktisk slik at det blir enda mer umulig å komme forbi. Ofte tekster de mens de sykler. Dette gjør at de sykler desto mer vinglete enn det de i utgangspunktet gjør, hvilket er ganske imponerende, fordi de sykler gjerne i slangegang (om du skjønner hva jeg mener).

Alt dette gjør at jeg ankommer skolen svært ofte rasende. Jeg har nemlig syklet åtte kilometer bak japanere på sykkel i flokk, med minst én, men ofte to mobiler de har tekstet med.

På veien hjem pleier det være litt bedre. Jeg slutter ganske tidlig, og midt på dagen er det gjerne ikke så mange skoleelever på veien. Det er gamle mennesker, men de har sjeldent så mange venner de sykler parallelt med at jeg trenger stanse for å kunne gå forbi dem (det er så sakte ungdommene sykler).

Så, hvor vil jeg med dette? Vel, saken er det at det faktisk er ulovlig i Japan å sende tekstmeldinger mens man sykler. Du kan bli bøtelagt for det. Det samme gjelder om man sykler ved siden av folk. Det er lov å passere, men det er ikke lov å blokkere veien. Jeg så det på et TV-show, og hele salen var sjokkert. Lite overraskende er det svært få mennesker som er klar over denne regelen.

I dag på veien hjem var det politikontroll ved politistasjonen ved skolen. Tre politibetjenter blokkerte veien for meg, og vinket meg inn til siden. Jentene foran meg, som syklet ved siden av hverandre mens de sendte tekstmeldinger ble ikke stoppet. Jeg ble stoppet for å ha syklet uten å ha begge hendene på styret. En av politibetjentene leste opp loven for meg, og viste fysisk hva det ikke var lov å gjøre, og forklarte det med at vi var i Japan, og jeg hadde værsågod å følge japansk lov. Det var derimot ingenting sagt på at jeg syklet uforsvarlig fort, eller at jeg hørte på musikk.

Jeg beklaget veldig, bukket to ganger, og syklet videre. Selvsagt skal jeg aldri sykle uten begge hendene på styret igjen. Når jeg er utenfor overnevnte politistasjon i det minste.

[Om å være uheldig, eller skikkelig skuffet.]

I det siste har jeg tenkt mye på om flaks og uflaks egentlig finnes. Jeg har ikke havnet i en filosofisk avgrunn, det har mer vært en stille avveing for meg selv, hvor jeg har vurdert enkeltsituasjoner til om det bare skjedde, eller om jeg var veldig uheldig. Det eneste jeg har kommet frem til, er at jeg nok egentlig er rimelig heldig til å være så fordømt uheldig. Her skal jeg komme med en innrømmelse først som sist: Det irriterer meg, for det gjør at det egentlig ikke er synd på meg. Og jeg er tidvis svært tynget av selvmedlidenhet om dagen.

La meg nå gi et ekstremt, men sant eksempel: Skolen jeg skal begynne på om tre uker, er truet av en atomsky. Det vil si, dette er det ingen som vet helt sikkert, men Modern har gitt klar beskjed om at det er hennes potensielle barnebarn jeg risikerer fremtiden til, og det har foreløpig vært et ganske vinnende argument mot å dra i Casa del Venås. Jeg er heldig. Jeg har jo ikke blitt direkte berørt av dette i det hele tatt. Dessuten, klimaflyktning som jeg prøver å være, har jeg selvsagt valgt å søke meg selv til en skole helt i sør av Japan. Skolen har vært helt uberørt av jordskjelv og tsunami. Byen er utenfor kartet når de snakker om strålingsradius. Ikke nok med det, velger jeg å ikke dra, har jeg fortsatt tid nok til å finne på noe annet for neste semester før alle frister går ut. Før det har jeg jobber å gå til, og jeg har et sted å bo. Det er ingen personlig krise. Ting hadde ordnet seg, uten at jeg hadde måttet gjennomgå noen betydelige omveltninger. Dette er kanskje noe av det som er tyngst.

Allikevel, at Japan sliter med en svært potensiell atomreaktorkatastrofe kan for for meg ikke beskrives som noe annet enn skikkelig, skikkelig kjipt. En svært lite imponerende følelseskildring av en lingvist, men hva annet kan man si? Om det er aldri så lite min skyld- dette kan ikke sies å være uflaks. Atomkraft handler jo ikke om hell eller ikke hell.

Jeg bruker selvsagt ekstremt mye tid på nyheter for tiden. På torsdag måtte jeg ta stilling til om jeg skulle kjøpe busskort for en måned eller bare for en uke. Det ble det første. Jeg er dårlig i fysikk. Jeg skjønner ikke hvordan vann kan vaske bort byer. Det er ikke mulig for meg å forstå at flere hundre tusen er blitt hjemløse på grunn av radioaktivitet. Månedskortet ble derfor et personlig symbol på alvoret av situasjonen. Karen bak skranken hos Narvesen må jo ha undret seg over hvor slunken lommeboken min var, da jeg med tårer i øynene trakk kortet. På fredag ble avskjedsfesten på jobben min endret til en nesten-midtvårs-feiring, og jeg hadde lyst til å gi sjefen en klem da hun skålte med meg og sa, "Tine, thank God it's Friday". Det gjorde tristheten min litt lettere enn om hun hadde sagt at det var dumt det ikke ser ut til å bli noen tur. Lørdag flyttet jeg trillekofferten, som har stått på rommet mitt en måned, tilbake i boden. Det var med tungt hjerte, jeg hadde allerede begynt å pakke.

[Om hvorfor jeg ikke trenger finne på historier.]

Det har vært en helg av de sjeldne. Ikke at den har vært så eksepsjonelt bra- den har vært helt grei. Jeg har hatt bedre og jeg har hatt verre helger, men bare vent til du får høre hva jeg har vært gjennom.

Fredag morgen sto jeg opp, sendte mail til skolen i Japan jeg begynner på i april, hvor jeg takket ja til å leie seng til hybelen min. Det var aller siste ting jeg måtte få gjort før jeg kunne begynne glede meg til avreise. Jeg trykker "Send," før jeg går ut på badet og skrur på radioen. Da kom det første sjokket: Tsunami over hele Japan. Jeg setter i et stille hyl. Dette er det ene som ikke skal skje. Jeg kan ikke gå et halvt år til å jobbe slik jeg gjør nå. Alle mine studieplaner for det neste året i ruiner. Det går ti minutter før jeg kommer over sjokket. Ti minutter hvor jeg sitter på en krakk på badet og bare lytter for å få bekreftet at det ikke gjelder det området jeg skal til. Til slutt bestemmer jeg meg for at det ikke nytter å sitte slik. Skolen min ville vel ikke sendt meg mail om utleie av sengetøy om det var en fare for å bli skylt bort av en tsunami. Dette roer meg ned til til jeg får ordnet meg og dratt på jobb.

Ti timer senere er jeg hjemme. Jeg gjør meg klar til å dra ut, etter å ha sendt utallige mailer ut for å få en oversikt over japanerne mine. De fleste er flinke til å svare raskt. Selv hun jeg ikke har møtt enda, men som skal ta seg av meg når jeg kommer ned har gode nyheter: Fukushima er langt unna her, skriver hun, og videre at de har mange jordskjelv i Japan. Hun lurer på om det er jordskjelv i Norge. Hun ønsker meg dessuten en god helg. Japanere er det høfligste folkeslaget i verden, men jeg bestemmer meg for at det allikevel er litt upassende å si det samme tilbake. Jeg svarer derfor at det er ganske få jordskjelv her, men at vi ofte sliter snøras, bare ikke akkurat der hvor jeg bor. Er jo ikke nødvendig for henne å bekymre seg mer enn nødvendig.

Så twittrer Partner in Crime at mobilen ligger igjen i andre etasje på H&M. Jeg har ikke en gang oppdaget at den har vært borte, men jeg regner med at jeg skulle klare rekke butikken før de stenger.

Roligere til sinns tar jeg derfor fatt på kvelden. Det er jo fredag. Jeg har kjøpt ny kjole, og alt er egentlig fryd og gammen, til jeg oppdager at kjolen er revnet før jeg i det hele tatt har tatt den på meg, og dessuten har jeg bare rødvin, og det er fy-fy hos de jeg skal på besøk til. Selvsagt er det tyve minutter igjen til ølsalget stenger. Jeg drar på meg en topp det vil være plass til i vesken når jeg får skiftet til den nye kjolen på H&M. Pappa og jeg kaster oss i en bil og han kjører meg til butikken.

På bussen på vei til byen blir jeg overfalt av Han Kjekke fra barneskolen som gir meg en kjempeklem. Han som var (er) så kjekk at jeg blir litt sjokkert hver gang han faktisk snakker til meg. Og han er hyggelig også. Altfor hyggelig. Han skjønner ikke hvorfor han snakker til meg, men for all del.

La oss gjøre en oppsummering her. Jeg har nyvasket hår som lukter godt. Jeg har helt ny sminke. Jeg har til og med lipgloss og rene klær hvor selv ikke strømpebuksen er raknet. Jeg snakker rolig og avbalansert med Han Kjekke som ikke har bodd på Østlandet på seks år. Noe må være veldig galt.

Det er da jeg oppdager at jeg har rett i det siste. Katastrofen: Jeg har ingen bukser på. Toppen jeg trodde rakk meg til midt på låret når meg knapt nok ned til beltenivå. Og strømpebuksene? Vel, de er ganske gjennomsiktige. Mer enn det jeg husker. Det er verdens mest kjente klisjémareritt og jeg kan ikke våkne fra det. Jeg imponerer meg selv med å ta det hele med knusende ro, og gjør det alle andre i min situasjon ville gjort: Jeg lukker igjen jakken. Den er ikke mye lengre, men det føles litt tryggere. Jeg har et tynt håp om at senebetennelsen min vil gjøre at Han Kjekke legger merke til at jeg halter mer enn at jeg har tatt lårkort til et nytt nivå.

Etter å ha fått en rask klem går jeg av i Fredriksgate med sikte for H&M i Bogstadveien. Jeg rekker akkurat å få mobilen og bytte kjolen før jeg får beskjed om at de skal stenge. Bukseløs, men med mobil og en ikke ødelagt kjole i vesken, fortsetter jeg turen til jentevors. Tilstanden er så banal at jeg må bite meg selv i kinnet for å ikke le på trikken.

Kvelden videre er ikke noen vits i å gå inn på, bortsett fra da jeg oppdaget at jeg var på fest med Pål Refsdal, freelancejournalisten som ble holdt som gissel i Afghanistan. Jeg fortalte dette til alle, bortsett fra verten. Det er jo viktig å være naturlig når man vanker med kjendiser. Selvsagt var dette veldig spennende, og jeg prøvde å peile samtalen inn på samtlige land i Midtøsten. Pussig nok hadde han merkelig få meninger om det, men jeg tenkte for meg selv at det nok bare var slik han var som privatperson. Er jo ikke alle som vil ta med seg jobben hjem.

Som ikke dette var en surrealistisk kveld allerede, kom selve kronen på verket da jeg kom hjem, og oppdaget mens jeg pusset tenner at det kan være fare for atomskyer i Japan. Det snakkes om Tjernobyl i nettavisene og det eneste de kan fortelle meg, er at de har ingen oversikt.

Det var da jeg bestemte meg for at det var på tide å legge seg.

(Et raskt googlesearch dagen derpå viste at det ikke var Pål Refsdal jeg hadde vært på fest med. Tror ikke en gang de var i slekt. De er fortsatt like som to ting som er veldig like, men femten års alderforskjell og en føflekk beviste at det ikke var mulig.)

[Om å overvinne angsten.]

Første gang jeg sto på slalåm var jeg seks år. Det er sannsynligvis den mest traumatiske episoden i hele min barndom. Jeg skal ikke legge ut hele historien i detalj, dette skal ikke handle om ski. Jeg liker å stå på ski. Jeg kan allikevel nevne såpass at midtveis i historien dukker det opp et par brukne ribbein. De er ikke mine, men en voksen manns, og det var helt klart min skyld. At historien likevel ender godt, skal pappaen min ha all ære for. Pappaen min er nemlig en smart kar riktig så ofte. Noe av det smarteste han har gjort noen sinne, tror jeg allikevel var da han bestemte seg for at skiangsten ikke skulle sette seg i meg, og dagen etter den mest traumatiske dagen i mitt liv, dro han meg grytidlig opp om morgenen, og vi sto i barnebakken hele dagen.

Moralen er at om du redd for noe, skal du møte frykten til det ikke er skummelt mer.

Dette tenkte jeg på da jeg satte meg inn i bilen i dag. Som nevnt, jeg hater virkelig å kjøre bil. Jeg hater å rygge, jeg hater å kjøre i oppover bakke, jeg hater å stoppe i veikryss, og jeg hater mest av alt å parkere. Om jeg skulle oppdage at den fremtidige Mannen i Mitt Liv ikke kjører bil, da vil det derfor ikke være Mannen i Mitt Liv stort lenger. Parkeringsboten på tirsdag var derfor alt annet enn motiverende for mitt liv on the road. Jeg sverget dyrt og hellig på at dette var en risiko jeg aldri skulle løpe igjen, og la sertifikatet på hyllen.

I dag angret jeg, for såpass selvinnsikt har jeg. Det var jo litt tåpelig å ta en slik avgjørelse. Jeg insisterte derfor på at jeg skulle kjøre søsteren min, da hun sa hun skulle levere noen ting til en venninne. Jeg er jo verdens beste storesøster.

Det gikk fint. Ingen bøter på veien til, jeg fikk parkert i verdens største innkjørsel og hjertetakten hadde nesten sunket til normal rytme igjen, da vi skulle kjøre hjem igjen. Bilene i innkjørselen sto veldig nærme. Plutselig sto det en telefonstolpe nesten midt i veien, og det var liksom søppelkasser og postkasser overalt.

Tine: Hmm. Tror du jeg klarer å svinge ut av denne oppkjørselen her?
Benedicte: Vil du ha et ærlig svar?
Tine: Er det ikke noe hyggelig kan du i grunn la være å svare.
Benedicte: Ok.
Tine: Så?
Benedicte: ...

Det er fint når du har familiens støtte i ryggen.

(Det gikk bra.)

[Om stakkars meg.]

Å. HERRE. GUD.

Så langt har 2011 vært et skikkelig drittår. Det nytter ikke komme og si at karma lønner seg, for aldri har jeg oppført meg bedre, og aldri- jeg mener seriøst ALDRI - har verden jobbet meg mer i mot. Aldri aldri aldri.

Kort oppramsning av kjipe ting som har skjedd meg:

1. januar: Oversvømmelse i garasjen. Jeg er alene hjemme og er i sjokk, før jeg kommer på at jeg har en rørleggerkamerat som ikke bare vet hvordan jeg får skrudd av vannet, han kan også fortelle meg hvor kranen jeg skal skru av er. Det var tydeligvis han som hadde satt opp systemet. Allikevel fører dette med at på den første dagen i året må jeg koke vann i vannkoker og vaske meg med klut, fordi alt varmtvannet er brukt opp.

2. januar: Foreldrene mine kommer hjem og oppdager at det ikke er bare garasjen som er oversvømt. Skoboden bader også i vann. Det er i det store og hele mest mine sko som flyter frem og tilbake i vår nyanlagte private innsjø. Mine sko er som regel kjøpt i Kina og på Taiwan, og tåler derfor egentlig ikke svømmeturer noe særlig.

3. januar: Jeg bruker Itouchen min som vekkerklokken. Tror du den funker? Nei. Jeg forsover meg selvsagt de tre påfølgende dagene fordi Apple nekter å være behjelpelig med problemet. Mobilen min har selvsagt ikke en alarm som virker mer enn kanskje én gang i uken. Dette er selvsagt tilfeldig hver eneste gang, og trenger ikke nødvendigvis være på de dagene den er innstilt på å ringe.

8. januar: Jeg oppdager at deler av alkoholforådet mitt er forsvunnet. Jeg banner mye, for jeg vet det ikke er jeg som har drukket det opp, men det er jo ingen andre heller i følge dem selv, og når ingen synder er tatt, kan ingen gjøre opp for det.

10. januar: Det vi har tatt for å være en ganske overdreven influensa viser seg å være ganske alvorlig og pappa blir innlagt på sykehus uten at de helt vet hvorfor han er kjempesyk. Dagen etter er han enda verre og blir hasteoperert. Uken etter kan kun beskrives med verst. Guttene kommer hjem på besøk og status i hjemmet er i det hele tatt ganske så kjipt før pappa etter to uker heldigvis blir i så fin form at vi kan ta han med oss hjem igjen.

22. januar: Jeg tenker at nå har jeg vært den gode hjemmeværende datteren mer enn kjempelenge og at det er på tide å se venner igjen. Modern er helt enig og ønsker meg vel avgårde, klokken syv lørdag kveld. Det er nå jeg oppdager at flere deler av alkoholageret jeg har klart å hamstre opp etter en semihvit november og desember er forsvunnet. Jeg vet at det ikke er jeg som har drukket det opp, og kaster beskyldninger over en lav sko, uten at synderen blir funnet nå heller. Jeg vet ikke hva som er mest frustrende med å bo hjemme, at det er for sent å kjøpe øl klokken syv på en lørdag, eller at alt foreldrene mine har å tilby som kompensasjon er det gode rådet om at jeg burde finne et bedre oppbevaringsted.

24. januar: Jeg arvet mobilen til søsteren min etter at den forrige jeg hadde valgte å takke for seg. Den fungerer helt fint, til jeg oppdager på mandag at grunnen til at jeg ikke har fått meldinger på en hel uke, er at den har tydeligvis vært full av meldinger uten å si fra til meg. En rask sjekk bakover i innboksen viser at dette har skjedd flere ganger uten at jeg har vært klar over det. Livet er jo litt mer spennende for oss eiere av mobiler som kun tar i mot meldinger en dag i uken. Problemet er at jeg ikke søker denne spenningen i hverdagen.

25. januar: Jeg får min første parkeringsbot. Om noen skulle lure på hvordan de skal bli kvitt 700 kroner har jeg en varm anbefaling: Parker på høyre side for inngangen til Rimi i Sandvika. Det nytter ikke at du har en parkeringslapp, at du har vært inne i nøyaktig fire og et halvt minutt, eller at du bare har gjort gode gjerninger hele dagen, som å gå tur med den syke pappaen din fordi du er redd for at han ikke kan gå hjem selv, lage middag til familien, ta med deg søsteren din på hundebesøk (selv om du ikke liker dyr) til en venninne, og til slutt face en av dine største frykter- kjøre bil, slik at du kan handle mat til familien din.

Nå holder det.

[Om semi-koreanere.]

Gjett om jeg holdt på å besvime av lykke under morgenens kjøleskaps-raid. Innerst øverst sto det nemlig en liten gryte kimchi. Jeg elsker kimchi. Foreldrene mine ble også glad i kimchi i sommer, men jeg må innrømme at det var veldig uventet at de ikke hadde nevnt noe om kimchi-lagingen ovenfor meg. Og slik, sakte, men sikkert demret det for meg at til tross for all velvilligheten fra min side, den røde massen i gryten kunne på ingen måte være kimchi.

Aldri før har jeg vært så knust over å se bacalao.

--------------------------------------

Her er noe annet som ser koreansk ut, men som ikke er det - Big Bang som synger på japansk.

[Om dagens stressfaktor.]

Det viste seg først en drøy time etter at maskinen var skrudd på at det ikke var noen kombinert vaskemaskin og tørketrommel. Da jeg åpnet opp døren for å ta ut det jeg trodde var sjokkerende tørt sengetøy, fløt det vaskepulver (som jeg selvsagt hadde bare slengt inn i av mangel på noe annet sted å legge det) utover hele gulvet og meg. Det slo meg ganske fort at her var det noe imponerende på gang. Jeg ringte derfor Dølingen jeg bor i leilighet med, for å forklare om den mystiske oppdagelsen. Det var først i det hun svarte, og jeg kom borti filteret, som selvsagt også var fullt av vaskepulver, det virkelig gikk opp for underskrevne at sengetøyet ikke var helt vasket.

Jaja, litt nybegynner uflaks er lov å ha. Man har nemlig ikke tørketrommel i Kina.

Så derfor satte jeg på en ny vask. Det var greit. Jeg satte på standard vaskeprogram, og 60 grader.

Det var dumt.

Den neongule toppen min er blitt vaniljesaus-gul. Den neongrønne toppen er "Märtha og Ari gifter seg"-grønn. Gullmerket på den ene genseren min er blitt Tjernobylgrått. Duskene har blitt beinharde små klumper.

Så pussig, tenkte jeg, da jeg plukket ut restene. Denne maskinen var jo direkte voldelig. Bra det er fire andre å velge mellom.

Da jeg kom opp for å henge opp klærne mine, sto guttene jeg bor med klare til å dra på trening. Jeg hadde først ikke tenkt å si noe om klesfadesen, men så grep sorgen meg, og til det ene latterbrølet etter det andre, hikstet jeg frem at hele mitt sosiale liv det neste året var ruinert, for jeg har strengt tatt ingen penger til å drive med noen gjenoppbygging av tidenes garderobe innkjøp i Kina. Den ene bergenseren hikstet og sa at jeg måtte være forsiktig med 60 graderen. Jeg ble blek. Latteren stagnerte.

Og så beinet jeg nedover igjen til vaskemaskinen for å stanse dagens vask nummer tre på 60 grader.

[Om å være forbannet.]

Kan vedkommende som fant det dødsfêtt å bøffe sykkelhjulet mitt se og sette det tilbake og det litt fort? Ukult. Serr lizm.

[Om da Tine søkte jobb på Kinarestaurant.]

Det var vel bare et spørsmål om tid:
Tine: Ni hao. Jeg snakker kinesisk, og så lurte jeg bare på om dere trengte noen ekstrahjelp?

Kokken så seg om i det tomme lokalet.

Kokk: Nei.
Tine: Men jeg kan jobbe gratis altså. Jeg er i grunn bare interessert etter noen å snakke kinesisk med.
Kokk: Fortsatt nei. Det er ikke akkurat så veldig travelt her.

Og med det ble jeg også klar over hvor tomt lokalet faktisk var. Det var ingen der.

Da venninnen min og jeg kom ut, sa hun oppmuntrende til meg at det sikkert fantes flere Kina-restauranter i Molde. Jeg så nedover Storgaten, som utgjør Moldes sentrum. Tvilsomt. Allikevel fant vi faktisk en Kina-restaurant til et stykke ned i veien. "Hong Kong-palace" sto det på et stort skilt. I Hong Kong snakker de kantonesisk, sa jeg, men tenkte at det ikke skadet å forsøke. Vi tråkket opp alle de tusen trappene til toppen hvor det lå, og gikk inn.

Tine: Hei, snakker dere mandarin?
Kelner: Nei.
Tine: Det var dumt.
Kelner: Jeg antar det.

[Om vårt fantastiske byråkrati.]

Det er ikke så mye nytt å melde. Jeg har brukt omtrent en halv regnskog i kølapper for å få sertifisert karakterer hos de ulike ambassader og kontorer, noe jeg mistenker de høyere makter for å være like klare over som meg, for hver gang jeg tenker meg ut av hus begynner det å regne. Sant og si har det begynt å regne litt inne også, for jeg har sølt cola på pcladeren min så til de grader at det har luktet brent lakris på kjellerstuen i tre dager nå. Sistnevnte har jeg, grunnet sjokkskade, ikke helt klart å ta stilling til enda, men at det ikke hadde skjedd hadde det ikke vært for at jeg kjøpte et skrap av en lader i Kina, det kan vi banne på alle sammen.

Alt har nemlig en lei tendens til å gå til helvete for meg når jeg kommer meg hjemover. Jeg har karakterer fra Kina, Taiwan, og USA. Men de sistnevnte er advanced placement eksamenskarakterer som er tatt i Taiwan, men rettet i USA. Før har det bare vært å gå på politistasjonen for å få rett kopi av karakterer. Jeg syklet bort, satt godt i mot 45 minutter i kø, på Østlandets eneste solskinnsdag. Da det endelig ble min tur, kunne damen bare si at hun ikke hadde lov til å hjelpe meg med noe som helst lenger. Slikt må man på ambassaden for. Klønete, påpekte jeg. Ja, sa hun. Og så lot hun det bli neste persons tur.

Dagen etter dro jeg inn til Oslo. Jeg dro til Taipei Office, som skulle ha 105 kroner per kopi, fordi de mente det var like greit å sette et stort stempel på som et lite (til bare 42 kroner) til tross for at jeg hevdet at et lite var mer enn nok. Om man ser bort i fra det, Taipei Office er koselig. Vi snakker om hva jeg har gjort, om hvor fantastisk norsk natur er, hvor viktig det er å lese Bibelen hver dag, og det evige spørsmålet alle kinesere lurer på, hvordan har det seg at vippene mine og håret mitt ikke har samme farge. Det er så mangt man kan lure på, og det blir som gjerne til at åpningstidene blir strukket ut når jeg er der. Taipei Office har nemlig ikke så mange besøkende. Det eneste negative ved hele besøket, var nettopp disse amerikanske karakterene mine. Så jeg tråkket opp til den amerikanske ambassaden.

Den amerikanske ambassade er ikke så veldig hyggelig. Jeg sliter faktisk med å forstår hvorfor noen i det hele tatt skulle ønske seg en tur over dammen etter min opplevelse der. Og jeg tror ikke jeg ble behandlet annerledes enn det som er standard rutine. Først sto jeg i kø i halvannen time. Så kom en kar og kjeftet på meg i fem minutter for at jeg sto ti centimeter til høyre. Og at jeg hadde veske med meg. Da jeg kom til orde spurte jeg om hvor de ønsket jeg skulle legge fra meg arkene jeg skulle ha kopiert. Vakten himlet lett med øynene og sa "Politistasjonen, vel." Og jeg sa nei, for det hadde jeg prøvd. Og da snappet han søren meg alle dokumentene ut av hånden på meg, og stormet inn på ambassaden før jeg i det hele tatt rakk å si at jeg skulle ha to sett av to av de, og ingen av noen andre.

Ti minutter senere kom han heseblesende ut og sa at de ikke kunne hjelpe meg. Nå var det min tur til å himle med øynene. De andre i køen himlet også. For det var en kø for passhentere, ikke for sånne som meg. Og etter mye mas ble vi enige om at jeg sksulle sende den amerikanske ambassaden en mail og spørre om hvordan jeg kunne skaffe meg kopier. Seriøst.

Jeg takket for ingen hjelp, og satte kursen mot den kinesiske ambassaden. Som var stengt. Og dagen etterpå kunne de bare fortelle meg at de ikke kunne hjelpe meg for offisielle kinesiske papirer de kan kunne komme fra Kina.

Jeg begynner å angre på at jeg ikke gikk amokk i sjappen ved siden av skolen hvor de solgte all verdens falske dokumenter, fra Tsinghua karakterer til amerikanske bibliotekskort.

[Om travle dager i Yicheng.]

Jeg føler at hele livet mitt er stuck i et fordømt standup-show på repeat. Eller en sånn sit-com hvor du føler deg tvunget til å le fordi de ler så mye på tven selv om det egentlig ikke finnes det minste morsomt.

Hver mandag morgen står jeg opp alt for sent, pusser tenner mens jeg drikker te, og kaster samtlige skolebøker i sekken fordi jeg ikke rekker å sjekke hva vi har på timeplanen. Hver mandag, ti minutter før skolen begynner får jeg ukens første (og største) sjokk, når det viser seg at sykkelen min har punktert. Det skjer sannsynligvis en gang på veien hjem fra taekwandotrening på søndager (som ikke er så morsomt lenger, etter at naboen min sannsynligvis stjal taekwandodrakten min. Borte er den ihvertfall). Hver bidige mandag morgen har jeg altså en sykkel uten luft i bakhjulet. Og mandager er så travle at jeg rekker aldri å fikse sykkelen min. Hver tirsdag står jeg derfor utenfor hos sykkeldoktoren og får lappet sykkelen min. Det er blitt en så grei vane at han ikke en gang gidder å spørre om hva han kan hjelpe meg med.

Men tilbake til mandagene. De forløper seg som følger: Jeg rekker så vidt første time. Men læreren min begynner bli vant til det nå, og han ler sammen med resten av klassen når jeg ruller av meg de tre skjerfene mine. Dagene på skolen er i grunn veldig like. Jeg kommer alltid heseblesende stormende inn i klasserommet. Det er virkelig utenfor min fatningsevne at noe kan være så morsomt når man ser det hver eneste dag, men jeg har nå funnet ut at det er flere enn en som skriver hjem om meg, så jeg har valgt å la temaet ligge. Når jeg har funnet pulten min, tar jeg av meg solbrillene, og de tre jakkene jeg går med. Så spør læreren meg gjerne et spørsmål jeg selvsagt ikke vet svaret på, og så ler hele klassen av det også. Det er jo ganske pinlig, så jeg prøver å skyndte meg å lese gjennom teksten, mens læreren vår lar spørsmålet gå videre til nestemann. Jeg er så konsentrert i denne nilesningen at jeg kvepper til kjempehøyt, så penal og ipod og solbriller flyr veggimellom når læreren min snur seg tilbake til meg for å høre om jeg kan svaret nå. Det kan jeg jo selvsagt fortsatt ikke. En ny latterkule. Jeg begynner å telle minutter frem til friminuttet.

I friminuttet er Dukkejapaneren og jeg de to eneste som går ut av klasserommet. Resten sitter igjen med bøkene sine, sånn at jeg ligger enda lenger bak. Det snakkes om klassen min i de andre klassene, for de er så ivrige på lesningen. Jeg liker å leve i den troen at fordi det ikke er noen andre som forlater klasserommet, er det ingen som har fått høre om meg. I timen etterpå er jeg igjen hun ene som ikke er forberedt, og læreren legger om planen for timen, for det kun er jeg som bare har gjort leksene vi skulle gjort, og ikke har forutsett at asiaterne har rukket å pugge de neste tre kapitlene mens jeg har jogget rundt i korridorene for å få ut angsten av kroppen.

Sånn går dagene. Utenfor klasserommet må jeg unngå Blomsterfinn, for jeg har lovet å brenne alle J-/K-/Mandopopen jeg har på cder og gi det til han, men det har jeg selvsagt heller ikke gjort. Blomsterfinn går i F-klassen, og det er en bitteliten klasse, så jeg må i grunn gjemme meg for hele klassen deres. D-klassen til Wingwoman og Gangsteren unngår jeg fortsatt, etter det som nå er blitt den svært omtalte Akrobatikkhendelsen. Og C-klassen prøver jeg også å holde litt på avstand, etter at jeg kom til skade for å ta snikpapparazzi-bilder av Drømmemannen til Ikeapiken (de var jo til henne). Det er ganske så sikkert at han vet hva jeg drev med.

At ting er så katastrofale på skolen, gjør at japansktimene mine selvsagt blir holdt utenfor skolens område. Hos japanerne, som tilfeldigvis bor 25 meter fra huset til Han Kjekkeste. 32 skritt, for å være nøyaktig. Det er et rent sammentreff, og jeg har vanket der mye også før jeg ble var nettopp dette (fakta), men det skal sies at jeg har vært der enda mer nå i det siste, eller ihvertfall inntil mandag, hvor jeg ble oppdaget mens jeg faktisk var på vei til japanerne. Jeg fikk helt sjokk og hostet opp noe om at jeg "skulle besøke en venn eller lignende" da jeg ble konfrontert med at jeg lusket i området. Aldri har sannheten hørt så falsk ut, og jeg kaldsvettet i en hel time etterpå (bare si fra om det blir litt mye informasjon på en gang nå).

Uansett hva jeg spør om, hva jeg kjøper, og når jeg spiser ender det meste med det verst tenkelige. Jeg prøver derfor å forberede meg mentalt på ethvert krisescenario. De fleste er jeg blitt ganske gode på å forutse, men at Han Kjekkeste dagen etter kansellerte studiedaten vår for å møte Tony Blair, det var utenfor selv mitt synsfelt. Han har ikke ringt meg tilbake heller, men får man en slik unnskyldning, er det ikke annet å forvente.

Det har vært dårlig med oppdateringer i det siste, men saft suse, jeg er søren meg ikke sikker på hvor jeg skal begynne.

[Om kinesisk bomberegn.]

Det hadde i utgangspunktet ikke vært en god helg. Fredag droppet jeg det som skulle senere vise seg å være den ene festen jeg burde vært på i år, til fordel for å gå på skolen på en lørdag. Og gaven jeg var blitt lovet for å stå opp så inn i hampen grisetidlig og være på skolen på lørdagen skuffet stort. Én banan. I kid you not. Kameraene som filmet, filmet ikke meg. De filmet læreren min. Jeg vet faktisk enda ikke hvorfor jeg var der en gang. Samtidig raste det inn meldinger på mobilen fra den nye meksikaneren som har flyttet inn i kjelleren. Han jeg ikke kjenner, men som jeg har møtt i heisen en gang. Han som er så altfor kontaktsøkende. Det er litt overkill, og det gidder jeg fint sjeldent, så foreløpig har jeg bare blåst i hele han. Skallet av tannen min har jeg også gjort. Ikke så mye at det er verdt å fikse på, men nok til at det er bare jeg som ser det. Og nå ser jeg ikke ansiktet mitt for bare den avskallede tannen. Det var lørdagen. Søndagen var også fatal fra før jeg rakk å våkne ordentlig. Jeg glemte faktisk hele Kvinnedagen, og jeg som hadde gledet meg til å ta stort utbytte av at jeg bor med en mann. Jeg liker generelt sett ikke søndager i Beijing, og absolutt ikke gårsdagens.

Men så, da jeg trodde at hullet mitt ikke kunne bli gravd dypere, falt den første bomben. Amerikaneren i nittende etasje ringte for å fortelle at han skulle reise bort noen uker. Han satt allerede på toget, på vei langt bort. Når han skulle komme hjem visste han enda ikke, men det var i så fall kun for å flytte tilbake til USA dagen etter. Den eneste vennen han likte i hele Beijing var meg, og da kunne hele Kina faktisk være det samme, for så mye var selv ikke jeg verdt. Da han ringte var jeg på vei ut. Jeg trodde jeg var blitt målløs av amerikanerens store sjokkmelding, men det var kun fordi jeg ikke visste hva som ventet meg utenfor huset mitt.

Der sto nemlig Kjellerpuertoriker 1 med en flyttebil. Alt var pakket og klart. De skulle dra om tre minutter. Jeg ble kvalm, og la på telefonen uten et ord. Kjellerpuertorikerne har ikke gjort noe siden de kom til Kina. Ingenting. De er hjemme hver eneste dag, spiser Mr. Pizza fem ganger i uken, og hører på historiene mine. Når som helst kunne jeg ta turen innom for å se på film, låne det jeg måtte trenge, eller noe helt annet. De har vært de ultimate naboene. Og nå skulle de, helt uten forvarsel bare dra. Riktignok bare til andre siden av byen, men dog. Kjellerpuertoriker 1 er den useriøse av dem. Han er hyggelig, men det går strengt tatt ikke an å holde en ordentlig samtale med han, for han snakker bare fjas. Det var tydelig at heller ikke hva han skulle si, så han lot som om jeg ikke hadde latt merke til flyttelasset, og at det bare var en helt vanlig bil som sto utenfor. Vi sank ned i sofaen som sto på veien begge to.

Tine: Hadde dere ikke tenkt å si noe en gang?
Kjellerpuertoriker: Nei. Faktisk ikke.
Tine: For jeg hadde jo ikke hatt noen interesse av å vite om det?
Kjellerpuertoriker: Vi diskuterte det lenge. Og så ble vi enige om at du ville blitt så lei deg om du visste om det på forhånd at vi bare dret i det. Tenkte å sende deg et postkort om en uke. Vi vet jo at du liker postkort.

Da ble det ble det så mye informasjon på en gang at jeg bare gikk.