[Om et lite mysterium XLVI.]

Elisabeth har vært på tur igjen, takk for kort! Mer som en regel enn et unntak, vet jeg jo ikke hvem avsenderen er, men om du drar kjensel på dette, si gjerne i fra! 

"Hei Tine
Man kan jo ikke være i Finmark uten å tenk på postkort og deg... Jeg tok det fineste ikke-natur-panorama'et jeg fant, og håper det faller i smak. Her har vært storm og uvær, men nå er det påskevær og helt nydelig ute. Kos deg masse, og lykke til videre med studiene. Hilsen Elisabeth"

[Om den som sender hemmelige postkort.]

I forrige uke motokk jeg en pakke. Avsender: et fakultet ved ett av Hongkongs største universiteter.

Overraskende.

Det ga meg nemlig muligheten til å søke opp avsenderen som har sendt meg postkort fra Hongkong uten navn de siste månedene. Usikker lot jeg pakken bli liggende uåpnet på stuebordet. Var addressen en glipp fra avsenderens side, eller var det gjort med overlegg fordi han eller hun ville bli funnet? Kanskje personen hadde sendt en pakke fordi han eller hun denne gangen hadde tenkt å avsløre seg selv med litt mer brask og bram? Jeg kunne også risikere at det var en falsk addresse skrevet for å forvirre.

Verst var allikevel usikkerheten jeg følte om hvorvidt jeg faktisk ønsket å vite hvem det var som sto bak. Det magiske med det opprinnelige postkortmysteriet, er jo at avsenderen aldri har stått frem. Mange har blitt irriterte på mine vegne, men det har ikke gjort meg noe. Tanken på postkortene kan fortsatt plutselig få meg til å smile bredt. Det må jo bety at noen der ute jeg muligens ikke har vurdert, setter nok pris på meg til at de gadd sende meg så mange kort.

Ikke misforstå. Jeg visste at å åpne pakken ikke ville bety åpningen av Pandoras eske. Det var mer som å endelig lese siste kapittel i en fantastisk bok uten oppfølger.

Etter en stund ble nysgjerrigheten for stor, og jeg rev av papiret. Nå, kjære avsender, nå hadde jeg personen!

Til min store overraskelse var det ikke et eneste hint.

Jeg brukte store deler av formiddagen på internettsøk. Dette var fakta:

1. Bor i Hongkong
2. Dro hjem til Norge til jul
3. Går/jobber på Chinese University in Hong Kong

I tillegg hadde jeg antatt dette:

1. Jente
2. Studerer/har lært tradisjonell kinesisk

Fordelen med å komme fra et land med en relativt liten befolkning er at denne slags internettsøking ikke er umulig.

Mange søk pekte mot en Hilde.

Denne Hilde hadde jeg ingen kjennskap til. Etter en god porsjon Googling klarte jeg allikevel å finne en uforutsett kobling. Hun var datteren til Karoline. Akkurat da smeltet hjertet mitt. Jeg hadde jo møtt henne før, men det var så lenge siden at det ikke var i nærheten av mine mistenkte. Selv om jeg mente tilfeldighetene var for mange til at svaret umulig, ville jeg allikevel være helt sikker. Jeg kontaktet en ytterst perifer bekjent ved Chinese University, og ba han finne noen som kunne sjekke om det var flere nordmenn ved instituttet addressen svarte til. Som sagt, vi kjenner hverandre ikke så veldig godt. Han brukte tid på å svare, og først i går satte han meg i kontakt med en danske, som egentlig ikke gjorde noe annet enn å bekrefte at det ihvertfall var én nordmann der. Hun het Hilde. Han fant allikevel historien min litt for merkelig til at han egentlig ønsket å gjøre noe mer for meg, annet enn å si, "Jeg kender ikke Hilde så godt, men hun virker til at være en sød pige."

Jenta har sannsynligvis sendt meg flere postkort og godteri uten å kjenner meg. Gamle nyheter, Danmark.

Nå skal det sies at før denne dansken hadde rukket høre at jeg lette etter nordmenn, hadde jeg i euforisk ekstase over å endelig ha relativt harde fakta på bordet, gjort det enhver person i min posisjon ville gjort: Jeg sendte Hilde et postkort.

Jeg vet at ikke alle har det samme eksponeringsbehovet jeg har. Det er greit. Noen synes det er mer underholdning i å ikke gjøre seg selv ved kjenne. Dem om det.

Usikker på hvor mye kontakt hun ønsket, tenkte jeg allikevel at det ikke kunne skade. Hun visste sannsynligvis en hel del mer om meg enn det jeg kunne gjette meg til. Det var neppe et overtramp inn i personlig revir, i hun visste jo hvor jeg bodde. Etter en kjapp vurdering skrev jeg nummeret mitt på slutten av kortet, og foreslo kaffe.

Tirsdag fikk jeg en melding:

"Jeg har faktisk noen ting fra moren min til deg," er en pussig ting å skrive som første melding til en du ikke kjenner. Spesielt fordi jeg ikke hadde skrevet at jeg muligens hadde møtt moren hennes for åtte år siden.

Som alle vet, når en fremmed fra internett hinter om gaver bør man jo slå til før vedkommende rekker ombestemme seg. Vi avtalte å møtes på torsdag, altså i dag.

Hilde dukket opp på avtalt møteplass, hvor jeg skulle betale deltageravgift for et seminar jeg skal på siden. Hun som jobber der kjenner meg godt fra før, og insisterte på at vi skulle komme inn. Etter en stund kom det frem at vi ikke kjente hverandre, og sammen rullet vi opp historien. Jo da. Det var moren hennes som sa hei til den som hadde lavest rang på landets nestmest besøkte bensinstasjon i 2007. Hilde sa det var rart å se en person hun hadde lest om i så mange år plutselig sitte foran henne. Nevnte en mor som syntes det var mindre skummelt å sende datteren på utveksling til Hongkong som 17-åring etter å ha lest om Tine i Taiwan.

Etterpå drakk vi kaffe og snakket om Hongkong og fremtiden og om livet. Hilde tryllet frem to store poser seigmenn fra en veldig snill mor i Norge, og jeg dro hjem med en varm klump i magen. Folk flest er faktisk ganske ålreite.

[Om en søt overraskelse.]

Jeg har gått lenge og ventet på en pakke fra Oslo, og da hentelappen lå i postkassen min i går, var jeg temmelig skuffet over at postkontoret allerede var stengt. 

I dag var jeg oppe grytidlig, og ble ganske paff da jeg så at avsenderaddressen var fra et universitet i Hongkong. 

Inni pakken lå en pose Malaco-karameller og en lapp med beskjeden: "不知道你喜歡吃這個 Hilsen Meg," som betyr "Jeg vet ikke om du liker spise disse."Skriften er den samme som tidligere mystiske postkort sendt med hemmelig avsender i Hongkong.

For å svare, jeg gjør det. Veldig. Spesielt fordi Malaco har en betydelig høyere valutakurs i Hongkong enn hjemme.

[Om et lite mysterium XLV.]

Folkens, jeg har hatt en fantastisk lang og vidunderlig juleferie. I dag var første dag tilbake på skolen. Det så slik ut:

Jeg har faktisk ikke egentlig noe i mot at skolen begynner igjen, men dagen var grå og det var først da jeg kom hjem at jeg lot merke til at jeg hadde fått med et "end-skilt."

Den siste måneden har jeg vært på shoppingbonanza i Sør Korea, feiret jul i Hong Kong, vært på spa-ferie til Kina, og klassetur til Kambodsja, for å nevne noe. Nå sitter jeg kald og blakk tilbake igjen i Hongkong og gleder meg til jeg igjen skal føle at jeg bor på en tropisk øy. Jeg er da klimaflyktning, tross alt. I mellomtiden skal jeg fortelle om noe av det jeg har sett.

Men først, jeg fikk et postkort jeg har ikke rukket å dele:

"Hei ja!
Du har vært opptatt. Det har forsåvidt jeg også. Det jo vært masse som har hendt dette semesteret. Skal du tilbringe julen i Hong Kong eller drar du avsted?
Selv reiser jeg hjem i julen, om noen timer faktisk. Ikke har jeg pakket heller! Huff. Uansett;
祝你聖誕節好撚快樂! [Ønsker deg en sabla god jul!]

Fra meg."

Jeg vet ikke hvem avsenderen er, men kortet er sendt fra Hong Kong, og i følge sikre kilder, er deler av kinesisken kantonesisk Hongkong-slang en fastlender neppe ville brukt. En svak ledetråd, kan du si.

[Om et lite mysterium XLIV.]

Dette postkortet må ha vært kjempegøy å skrive. Turen til Dublin må ha vært tilsvarende gøy.

"Hei Tine!
Cheers fra Dublin fra to partyløver i pysjbukse. 
Turens to mottoer:
1. Nap all day, sleep all night. Party never.
2. No pants, no bra #win!
Turens seneste kveld var en litterær pubcrawl med mye kultur og veldig lite øl; og vi var tilbake på hotellet kl. 22.
Du vet ikke hvem vi er (enda) men vi jobber for å få møtt deg via felles bekjent (passe creepy?) Kodeord Guiness.
Håper alt står bra til!
Hilsen to lurkers "

Ja, jøss folkens. Dere høres jo ut som kremen av hva sosial underholdning angår. Den dagen vår felles bekjente bestemmer seg for å innvie meg i gjengen blir nok desto bedre.

[Om et lite mysterium XLIII.]

Jeg må erkjenne at jeg har kommet ut av tellingen. Dessuten har det eskalert til ikke mindre enn tre avsendere de siste ukene som har sendt meg bemerkelsesverdige postkort.

Dette kortet er sendt fra en bloggleser jeg (tydeligvis) ikke visste om!

"Hei Tine!
Ny måned, nytt postkort, uten at jeg dermed har sagt at det er et forsett av noe slag. Det er iallefall lett å sende kort til noen som så tydelig blir glad for det! Jeg har aldri vært i Hong Kong, men du har kanskje ikke vært i Saltstraumen heller? Jeg aner ikke. Har i alle fall ikke lest om det siden jeg begynte å følge bloggen din i 2007 eller deromkring.

Ha en strålende dag!

Elisabeth!"

Takk for kort, Elisabeth! Nei, jeg har ikke vært i Saltstraumen, men jeg blir jo kjempeglad for kort derifra!

Videre har jeg også fått et kort fra Østerrike. Jeg kjenner ikke igjen skriften, og kan ikke påstå jeg vet om noen som har vært i Østerrike i det siste - eller flydd igjennom. Som vanlig setter jeg pris på tips som leder til avsenderen.

"HOLA TINEE!
Det gleder meg å kunne bidra i postkortsamlingen. Dette er første bidrag. Usikker på om avsender skal forbli anonym eller ikke... tvi tvi."

Dette kortet er faktisk noen uker siden jeg mottok, men som mine to blogglesere kanskje har forstått, fokuset mitt har vært på helt andre ting. Det er sendt fra Hongkong, men skrevet på japansk. Sikre kilder forteller meg at det ikke er skrevet av en japaneser.

Oversatt fra japansk:

"Hallo, meg igjen Jeg fant dette kortet i Sada. Det er fint, er det ikke? Det var litt dyrt, men jeg synes ikke det var bortkastet. Forresten, liker du snacks i Hongkong? Jeg liker den som heter 鶏蛋仔 veldig godt.

[og så på norsk:] Fra meg, for tredje gang.
(Vått blekk er vanskelig å håndtere...)"

Det er jo noen som har det veldig gøy på min bekostning for tiden. Det er jo kjempemorsomt. Jeg har allikevel lovet å minne om at i fall det skulle være en ubehagelig stalker med dårlige intensjoner så er soverommet mitt til venstre når du kommer inn i leiligheten.

Takk for kort folkens!

[Om et lite mysterium XLII.]

Jeg lo for meg selv da jeg åpnet postkassen min i dag. Dette begynner nå nye høyder av banalitet.
Jeg har nemlig mottatt nok et postkort sendt fra Hongkong med hemmelig avsender.

Teksten er som følger (oversatt fra tradisjonell kinesisk):

"Hei igjen!
Så glad for at du mottok postkortet mitt! Disse to dagene har månefestivalen passert, jeg vet ikke om du liker å spise månekaker?

Hilsen meg. Igjen."

Jeg liker faktisk ikke så veldig godt månekaker. De er veldig søte og etter den såkalte "kloakkolje-skandalen" som har vært rullet opp de siste ukene, valgte jeg bevisst å ikke spise en i år.

Som vanlig vet jeg fortsatt ikke hvem det er som har sendt kortet. For hvert kort pleier jeg spørre en person enda mer usannsynlig at det ikke er. Hun jeg spurte denne gangen, mente at det ville vært litt rart om hun hadde sendt meg postkort, seks år etter at vi sist hadde kontakt. Til det vil jeg si at dette er rart. Det er heldigvis lov å spørre, om det så er forgjeves.

[Om et lite mysterium XLI.]

Dette er så absurd. Jeg har fått postkort fra Elisabeth, som har vært på fire dagers kurs i Tromsø. Postkortet i seg selv fikk meg til å smile. Det er så erkenorsk, for været i Tromsø er beskrevet i detalj. Og godt er det, for alle nordmenn vet at en god tur som regel blir bedre med godt vær. En dårlig tur også forsåvidt. Her om dagen ble jeg spurt hva kineserne lurer på når de møter meg. De i klassen min lurer ofte på de samme tingene:

- Hva gjør jeg egentlig her?
Vel, har studert kinesisk, japansk og statsvitenskap. Jeg liker Asia og jeg er uvanlig glad i varmt vær. Dessuten er jeg glad i å skrive, og jeg leser mer nyheter enn de fleste. En master i internasjonal journalistikk med vekt på Sørøst-Asia var et opplagt valg.

- Men hvorfor snakker jeg kinesisk?
Som sagt, jeg har studert kinesisk.

- Kan jeg snakke kantonesisk, slik de gjør i Hongkong?
Nope. Ikke et ord. Ikke har jeg gjort et forsøk på det heller.

- Er det ikke kaldt i Norge/Sverige/Finland/Sveits?
Det er ikke alltid de husker helt hvilket land jeg kommer fra. At Sveits på kinesisk er veldig likt Sverige gjør det hele enda mer komplisert. Jeg sier det er kaldt om vinteren, men at jeg da pleier å gå inn.

- Men kan jeg spise med pinner da? Og liker jeg kinesisk mat?
Etter nesten seks år i Asia, er spisepinner heldigvis ikke noe jeg tenker så mye mer over det lenger. Så legger jeg ut om hvor glad jeg er i kinesisk mat, og da har jeg vunnet hjertene deres. For faktum er at når en nordmann har vært på tur, vil en annen nordmann spørre om hvordan været var. Herlighet, man kan ha dratt til Dubai, og det første spørsmålet man stiller, er allikevel hvordan været var. En kineser vil spørre om maten. Hva man spiste, hvor man spiste den, og bilder av maten er faktisk en generell allmenn interesse. Det er en kulturell greie så innbarket i livene deres at når de møter hverandre, er det en vel så vanlig hilsen å si "Har du spist?" som "Hallo".

Tilbake til dette postkortet mitt. Jeg kjenner fire Elisabether. Fem, om du teller med mellomnavn som egentlig ikke er i bruk. Men det er ingen av dem. Jeg har naturligvis stalket litt rundt får å få en slags bekreftelse på at de ikke lyver, og historiene deres viser seg å stemme.

Det var morsomt Elisabeth. Du tok meg der. Takk for postkort, det er alt jeg kan si.

[Om et lite mysterium XL.]

For noen år siden mottok jeg store mengder postkort. Jeg fant aldri ut hvem det var som sendte meg disse mystiske postkortene, og selv om jeg fortsatt er svært nysgjerrig, så er det nok det beste med hele historien. Postkortene fikk mye oppmerksomhet også i min utvidede vennekrets, og selv om jeg slo meg til ro med at dette mysteriet aldri ble oppklart, er jeg ganske sikker på at dette har plaget enkelte av mine venner betydelig mer enn meg. I starten spurte Modern om hun burde være bekymret. Jeg sa hun skulle slappe av, for var ikke dette en av de hyggeligste stalker-historiene hun hadde hørt? Modern var forsåvidt enig i det da. Amerikaneren jeg bor med var forøvrig ikke helt overbevist over denne logikken, så jeg antar det er på sin plass å be folk om å vennligst ikke sende noe som kan gå utover han i posten. Han bor jo tross alt her, han og.

Det var uansett derfor jeg med knusende ro mottok dette postkortet:

 

Postkortet er poststemplet Hongkong. Det er skrevet på norsk, og teksten lyder som følger:

"Hei! Og velkommen til Hong Kong!

Det er nå tøft av deg å legge ut addressen din på internettet. Tenk om du får noe skummelt i posten. Nå er det vel ikke det mest åpenbare offeret for brevbomber, så det går sikkert bra...
Håper du skriver om det om det kommer noe morsomt da. Og håper du koser deg mens du er her i Hong Kong.

Vennlig hilsen
Meg."

Jeg aner ikke hvem avsenderen er. Jeg hadde to mistanker, men når de begge avslår spørsmålet mitt like fort som jeg har stilt det, er jeg like langt. Men erfaringsmessig sett har jeg lært at man skal gjøre det postkortene ber om, så nå, kjære leser, her ser du at jeg har mottatt et morsomt postkort.

[Om dagens fangst.]

For tiden leser jeg en bok jeg ikke skryter av til mange at jeg leser. En slik chic-lit hvor jeg innbiller meg at alle kapitlene handler om meg. Det er ikke så nøye hva boken heter eller hvem som har skrevet den, men jeg tenkte å gjengi et sitat om bestevenninnen til hovedpersonen i boken: 

Jeg følte meg dødsmorsom da jeg sendte dette utdraget til min (beste) verstevenn over helgen. Det er jo henne. Selv repliserte hun med å sende meg dette, og sa det var et postkort. Ti kroner ekstra for sporing var vel verdt pengene, mente hun. Spesielt når det innebar at jeg måtte gå hele veien til postkontoret, tenkte jeg, og var ikke det minste overrasket.

Jeg fant postlappen i postkassen min søndag kveld. Jeg synes faktisk at det er så spennende med post at jeg mandag morgen var der i det postkontoret åpnet. Jeg må innrømme at jeg var en smule forbløffet da det viste seg at Verstevennen hadde pakket inn postkortet temmelig godt. Så ombestemte jeg meg. Typisk Verstevennen å pakke et lite postkort himla godt inn, når hun visste at heisen min fortsatt er i ustand, jeg bor i femte etasje, og det er ganske tungvint å gå ut med papir hele tiden. Dessuten, se på størrelsen på denne saken. Alle barna på vei til skolen var selvsagt kjempemisunnelig på meg. Selfie utenfor Bør & Børsen:

Vel hjemme tok jeg av plasten. Jeg trakk av teipen. Tror du ikke den dama har trykket opp det største postkortet jeg noen gang vil motta, med et motiv fra favorittfilmen vår?

Dessuten medfulgte det godteri med mening. For meg. Ingen geit i Afrika her i gården:

• En melkebart som hilsen fra Trondheim.
• Lovehearts fordi Verstevennen tydeligvis er glad i meg på bunn.
• Det som en gang var en Stratos, fordi enkelte har hevdet at jeg ser ut som stratoskua på dansegulvet.
• Hubba bubba, fordi det er alt for lenge siden. (Det er det dessverre alltid, men det må du ikke si til henne).

Postkortet er kjempestort. Minst fire A3-ark. Hva blir det da? A1? Jeg vet ikke. Det er enormt.

Selv tonen i postkortet var hyggelig. Vi har tydeligvis tiårsjubileum. Hva gir du meg? Hjemmelagd postkort og sjokolade. Hun er dame altså. Jeg sendte henne et sitat fra en bok jeg synes er for flaut å oppgi navnet på. 

[Om et lite mysterium XXXIX.]

Min kamerat Liksomtvillingen til Verstevennen (avbildet her) og jeg er veldig glade i hatter. Da gjerne hatter utenom det vanlige. Liksomtvillingen har vært i Vatikanet og sendt meg et bildet av de fantastiske hattene til noen sveitsere han møtte på.

Dette kortet var en uventet hyggelig overraskelse. På vei til Japan Tent satt vi bak noen kinesere, som selvsagt satt og snakket om oss stort sett hele veien. Først en uke senere fikk jeg fortalt han ene at jeg kunne kinesisk. Jeg hadde ikke fulgt med på samtalen det grann, men den tydelige flaue reaksjonen hans tilsa at det nok kan stemme. Uansett, jeg har ikke akkurat holdt kontakten med denne typen, men plutselig så datt det ned et kort fra han i Hong Kong i postkassen min. "Hei Tine, lenge siden sist. Håper alt blir ok!" og så hadde han signert med fullt navn. Jeg håper for øvrig også alt blir ok.

Mottok dette kortet i dag. Det er fra Miami.

"So long, and thanks for all the fish". Det er selvsagt tittelen på en bok av Douglas Adams. Jeg har ikke lest denne boken, og skjønner dermed ikke om det er over. Betyr det at det vil fortsette for alltid? Jeg er mer spent på neste ukes kort enn noen gang før.

[Om et lite mysterium XXXIV, XXXV, XXXVI, XXXVII, XXXIII.]

Ok, jeg innrømmer begynner å angre på at jeg startet med å skrive romertall. Nå er jeg stuck med et forferdelig styr hver eneste gang jeg skal legge ut bilder av de nye kortene. Men for all del, det er fortsatt svært hyggelig med postkort.

Nummer 34 er sendt fra Philadelphia, som er ganske langt unna Florida, hvor postkortet er fra. Jeg antar det er fordi det ble skrevet i Florida og sendt over?

"Hvis du synes du har fått mange kort, skulle du bare visst hvor mange som ikke er kommet frem!"

Det er jo bare trist. Jeg skulle ønske jeg ikke visste at det var kort som ikke var kommet frem.

Det ser ut som det var noe festet til forsiden på dette kortet, men det er falt av.

Det er et dikt skrevet av Li Bai, "Waking from Drunkenness" (hva nå enn det siktes til). Det er et relativt nytt dikt, knappe hundre år gammelt. Jeg likte det ganske godt når jeg fikk alle delene. Diktet ble nemlig sendt i tre deler. Takk venn!

感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。

Som kan oversettes til:

"Life in the world is but a big dream;
I will not spoil it by labour or care."
So saying, I was drunk all the day,
Lying helpless at the porch in the front of my door"

Dette kortet er også sendt fra Philadelphia.

Nok et Floridakort fra Philadelphia.

Del 2:

"覺來盼庭前，
一鳥花間鳴。
借問此何時，
春風語流鶯"

Som kan oversettes til:

"When I woke up, I blinked at the garden-lawn;
A lonely bird was singing amid the flowers.
I asked myself, had the day been wet or fine?"

Den dagen kom enda et kort fra Philadelphia. Tror jeg. Det var faktisk ikke stemplet i det hele tatt, så jeg bare antar.

"感之欲歎息，對酒還自傾。
浩歌待明月，曲盡已忘情。"

Som kan oversettes til:

"The Spring-wind was telling the mango-bird.
Moved by its song, I soon began to sigh,
And as wine was there, I filled my own cup.
Wildly singing, I awaited for the moon to rise;
When my song was over, all my senses had gone."

Jeg likte faktisk dette diktet ganske godt.

Jeg har også begynt å tenke at jeg kanskje har stilt feil spørsmål når jeg har spurt folk ved å si "Er det du som sender meg postkort?". Kanskje jeg heller burde spørre "Er det du som får andre til å sende meg postkort?".

Nok et postkort fra Philadelphia.

"Dette ble mange kort på snappen. Men sånn måtte det nesten bli når du var borte i september."

Hvordan visste du det? Det var en slags impulstur. Selv Modern visste knapt at jeg skulle dra før jeg dro!

Dessuten har jeg fått kort fra Ghost som har vært på tur til blant annet Leicestershire.

Og til slutt, Papua New Guinea kort fra en kamerat i Tokyo.

[Om et lite mysterium XXVII, XXVIII, XXIX, XXX, XXXI XXXII og XXXIII.]

Jeg har hatt besøk og skolen er begynt! Mer om det siden. Dette er de siste postkortene jeg har fått:

Mysteriekort nummer tjuesyv. Jeg skriver det med bokstaver og ikke med romerske tall. Er nemlig ikke alle som er like stødige i slikt tull.

Dette var et sjokk. Et virkelig sjokk.

"Er ikke vannmelon godt?"

Opp til nå har jeg vært ganske sikker på at det har vært en EXPO-person som har sendt meg disse kortene. Jeg har spurt alle, men ikke stolt på noen når de har sagt nei til at det var dem.

En person som er norsk og jobbet på den norske paviljongen ville aldri stilt dette spørsmålet. Til det var internhumoren rundt vannmeloner for heftig.

I tillegg er dette kortet sendt fra New York. Det er langt mellom New York og Miami.

Jeg er altså helt tilbake til null av hva spor angår. Kan ikke huske sist jeg var så forvirret som nå.

Min australske bror og hans koreanske kjæreste var på tur til Okinawa.

Lillesøsteren til Kanskje har vært på språkskole i San Diego i sommer. Det var fêtt.

Mysteriekort nummer tjueåtte.

Etter at en hel måned var passert uten et eneste mystisk postkort, kom dette. "Har kjøpt ny tusj."

Jeg dunket hodet i veggen.

Mysteriekort nummer tjueni. Sendt fra Miami.

"Hvilket språk er vanskeligst å lære: kinesisk eller japansk?"

Japansk. Japansk, japansk, uten tvil japansk. Så vet du det.

Nærmere analyse:

Ordet brukt for kinesisk, 國語, er ordet brukt for taiwanesisk kinesisk (ordrett betyr det landspråk). Og atter en gang er tegnene skrevet med tradisjonelle tegn.

Mysteriepostkort nummer tretti. Fra Miami.

Også dette kortet er sendt fra Miami:

"床前明月光，
疑是地上霜。
舉頭望明月，
低頭思故鄉 "

Og her er oversettelsen:

In the Quiet of the Night (Li Bai, 701-762 AD, China)

Moonlight reflects off the front of my bed.
Could it be frost on the ground instead?
I look up to view the bright moon ahead.
Thoughts of hometown bring down my head.

Dette virker som min type klassisk kinesisk, om jeg må velge. Jeg forsto det. Allikevel, i følge den anonyme avsenderen er det "Blant de dårligste diktene hans. Barnerim. Litt som at 'Yellow Submarine' er Beatles låt som alle kan. Folk..."

Noe egentlig er litt fornærmende for min del, men vi har jo stadfestet for lenge siden at dette virkelig ikke er mitt område.

Mysteriekort nummer trettien er sendt fra Miami, men selve kortet er fra Massachusetts.

"騎馬看花。。。
我想念台灣"

Den første delen betyr "Ri på hest, se på blomst" og er et gammelt kinesisk ordtak som kan oversettes til speedsightseeing. Det er et av de få ordtakene jeg kan på kinesisk og jeg er derfor ganske stolt av det. Dessuten er jeg ganske glad i speedsightseeing. Mye mer effektivt.

Den andre delen betyr "Jeg savner Taiwan."

Hvem er denne avsenderen som tydeligvis kjenner meg temmelig godt.

Som et ganske ålreit avbrekk oppi alle disse postkortene jeg ikke aner hvem er fra, fikk jeg dette i dag. Det er sendt fra Taunton, og om du er like ustø i land som har slike bynavn som meg, kan jeg nå fortelle at det er i England.

"Konitchiwa & Ni hao!
Et overraskende kort fra den fremmede mannen som følger deg på twitter, og som aldri har ventet utenfor huset ditt med tau, kloroform og kniv. Neida. Froskepillene (se forsiden) holder meg tilregnelig tror jeg da! Koko! Wheeee!
-Ghost"

Der ser du, mamma, jeg har ingen grunn til å være bekymret når jeg møter folk på nettet.

Mysteriekort nummer trettito. Tror det er sendt fra Miami. Trykket er uklart. Det er ihvertfall fra Florida. Har gitt opp å anta at det er noen kobling mellom avsenders identitet og motivet. Romskip liksom. Dette kortet er også 3D. Veldig tøft.

Det er slike spørsmål som dette, som gjør at jeg er ganske overbevist om at vedkommende som sender disse kortene er norsk: "Hva er best på vaffel: Jordbærsyltetøy vs. bringebærsyltetøy?"

Jeg synes bringebær er best. Alltid. Med mindre det er hjemmelaget jordbærsyltetøy. Jeg er veldig svak for hjemmelaget jordbærsyltetøy.

Mystiske postkort nummer trettitre. Det er sendt fra Miami. Ikea-postkort. Jeg liker rosa, så jeg har hengt det over sengen.

"Haha, tenk så gøy det hadde vært om kortene var fra Halvor Eifring!"

Det hadde vært gøy. Virkelig gøy. Halvor Eifring er en professor ved UiO som muligens elsker Taiwan like mye som meg. Og han kan kinesisk og foretrekker naturligvis tradisjonelle tegn. Men det er omtrent den eneste koblingen vi har. Jeg har sett han to ganger i mitt liv, men aldri snakket med han, så tror ikke det er han. Når det er sagt, mange har nevnt han som en potensiell kandidat.