[Om et lite mysterium XLV.]

Folkens, jeg har hatt en fantastisk lang og vidunderlig juleferie. I dag var første dag tilbake på skolen. Det så slik ut:

Jeg har faktisk ikke egentlig noe i mot at skolen begynner igjen, men dagen var grå og det var først da jeg kom hjem at jeg lot merke til at jeg hadde fått med et "end-skilt."

Den siste måneden har jeg vært på shoppingbonanza i Sør Korea, feiret jul i Hong Kong, vært på spa-ferie til Kina, og klassetur til Kambodsja, for å nevne noe. Nå sitter jeg kald og blakk tilbake igjen i Hongkong og gleder meg til jeg igjen skal føle at jeg bor på en tropisk øy. Jeg er da klimaflyktning, tross alt. I mellomtiden skal jeg fortelle om noe av det jeg har sett.

Men først, jeg fikk et postkort jeg har ikke rukket å dele:

"Hei ja!
Du har vært opptatt. Det har forsåvidt jeg også. Det jo vært masse som har hendt dette semesteret. Skal du tilbringe julen i Hong Kong eller drar du avsted?
Selv reiser jeg hjem i julen, om noen timer faktisk. Ikke har jeg pakket heller! Huff. Uansett;
祝你聖誕節好撚快樂! [Ønsker deg en sabla god jul!]

Fra meg."

Jeg vet ikke hvem avsenderen er, men kortet er sendt fra Hong Kong, og i følge sikre kilder, er deler av kinesisken kantonesisk Hongkong-slang en fastlender neppe ville brukt. En svak ledetråd, kan du si.

[Om nye venner.]

Det var et sånt arrangement hvor ingen kjente alle, og de fleste egentlig ikke kjente noen. Tonen var allikevel god, og jeg fant meg fort i en samtale med to svært naturglade damer. Den ene var fotograf og skrøt av lyset på Svalbard, de mektige fjellene på Svalbard og stort sett det meste annet på Svalbard man kan tenke seg at har en brøkdel av sjarm (om man er opptatt av den slags). Den andre damen var ikke fotograf, men det betydde ikke at hun ikke var minst like entusiastisk, for å si det sånn. Personlig er det sjeldent jeg higer etter den store naturopplevelsen, men det har jo hendt.  Jeg hadde allikevel ikke så spesielt mye å bidra med i samtalen. Inn fra venstre dukket det plutselig opp en annen jente.

"Å, men på Svalbard er det jo masse fint! Tax free for eksempel."

Man finner hverandre.

[Om hvordan man ter seg.]

Til tross for at jeg virkelig drikker unormale mengder med te, jeg er ikke kresen på teen min. Det vil si, med unntak av den første koppen. Den bør være svart og aller helst av typen English Breakfast, for alle vet jo at den er best. Og den aller beste engelskefrokostteen på pose, den selger de på alle grønnsaksbutikkene på Oslos beste østkant, altså mitt nabolag. Vanligvis, i det minste. Nå som jeg er gått tom for min maxipakke, virker det som om det har vært en stopp i importen. Den er virkelig ikke å oppdrive. Her om dagen var jeg innom butikk nummer X i femte, selv da uten hell. At denne typen te av en eller annen grunn ofte har kyrillisk skrift på seg i tillegg, gjør at jeg bevilger meg litt lenger tid enn denne letingen fortjener, i et desperat forsøk på å finne den rette. Jeg var der en formiddag, og butikkeieren var derfor mer enn behjelpelig.

Butikkeier: Kan jeg hjelpe deg?
Tine: Ja, jeg vil ha English Breakfast tea. På pose.
Butikkeier: Hva med denne?

Han holdt opp riktig merke, men av typen kardemomme.

Tine: Det er kardemommete. Jeg vil ha frokostte.
Butikkeier: Jammen denne er veldig god.
Tine: Det er ikke den jeg vil ha.
Butikkeier: Nei vel, hva så med denne?

Nå dro han frem en te av russisk opphav, men med masse sitroner på bildet.

Tine: Er det English Breakfast?
Butikkeier: Neppe. Men den er veldig god.
Tine: Jeg skal ha English Breakfast. Og bare det.
Butikkeier: Å ja. Hva med denne?

Nok en kardemommete. Denne gangen tyrkisk.

Tine: Nei, det er også feil. Jeg vil bare ha English Breakfast. I poser.
Butikkeier: Da vil jeg anbefale denne.

Earl Grey. Tyrkisk. Løste. Jeg svelget en luftkamel.

Tine: Nei, ikke den heller. Jeg vil bare ha English Breakfast.
Butikkeier: Ah! Men da vet jeg!

Og så forsvant han en lang stund og kom tilbake med et glass tyrkisk eplete. Sånn som bare er sukker og lite annet.

Tine: Nei, den er absolutt ikke i nærheten, dessverre.
Butikkeier: Hva med denne da?

Han rasket vilkårlig ned nok en boks med kardemommete fra hyllen. Jeg var ikke klar over at det fantes så mange typer kardemommete. Dette gikk jo over alle støvleskaft.

Tine: Nei, du jeg tror jeg skal gi meg nå, jeg.
Butikkeier: Denne drikker jeg mye. Akkurat det du vil ha. Det er English Breakfast.

Og så ga han meg en boks med grønn te med bare kinesiske tegn på. Det kan jeg heldigvis lese selv. Så da gikk jeg hjem.

[Om pre-trettiårskrisa.]

Jeg hadde bursdag på lørdag. Selv om jeg egentlig er vel så fornøyd med å arrangere andres bursdager, pleier det være litt ekstra stas å feire min egen. Overgangen fra 26 til 27 var allikevel mer merkbar enn jeg hadde regnet med. Uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor, har jeg faktisk tåpelig nok gått rundt og sagt jeg har vært 27 et halvt år allerede. Det burde egentlig bare være en ren formell endring, men for første gang i mitt liv hadde jeg en hel dag hvor praktisk talt samtlige mennesker jeg møtte kunne fortelle meg at nå var jeg blitt gammel.

La meg her komme meg highlights:

Søsteren min og foreldrene mine kom innom med frokost og kake med syv lys, siden 27 lys er så himla mange å sette på et bakeverk at det kan sammenlignes med en middels stor husbrann. Da jeg fortalte Modern (mye mer enn 27) at jeg hadde skaffet meg presskanne til kaffebruk sa hun det var fint at jeg var blitt så gammel. Jeg svarte at den ikke var til eget bruk, men i fall jeg skulle få besøk. Det er greit at hun aldri har vært interessert i poker, for det var tydelig at hun slet med å være imponert. Av foreldrene mine fikk jeg stort sett sånne ting de mente jeg trengte. En høydare i gavedrysset var et dampstrykejern, siden jeg til dags dato bare har strøket et laken og ingenting annet. Den slags kan jeg jo ikke vedkjenne meg stort lenger. Visstnok. Jeg fikk dessuten selvsagt bursdagservietter av Modern. Hun har presset på meg servietter i åtte år nå og holdt på å le seg ihjel da hun dro dem opp av posen. Det er så hyggelig å gi noe med en nytteverdi og sånn. Joda, sa jeg, og la serviettene sammen med de ni andre serviettpakkene jeg har fått det siste året. 

Sånn ellers var det en harmonisk frokost. Pappa (enda mye mer enn 27) fikset kjøkkenskuffene mine som har vært ødelagt siden før jul, og søsteren min (19) hadde skrevet et langt brev om hvor vanvittig gammel jeg var blitt. La meg sitere: "Nå er du blitt så gammel at du stopper meg midt under en samtale for å spørre meg hva jeg mener eller hva det betyr. Til tross for det er du i ferd med å bli en av de med trendye kommende 30-åringene som vandrer rundt i Oslos gater." Jada. Som du forstår, det var god S, som kidsa tydeligvis har begynt å si.

Selvsagt hadde jeg laget bursdaggelé til meg selv, det er jo verdens beste dessert. Det var bra å ha noe å støtte seg mot, for dagen utartet seg i samme bane. Utover dagen fikk jeg besøk av blant annet såkalte god venn (21) som kunne informere at det måtte være deilig å være i en alder hvor det virkelig ikke var noen aldersgrenser som hemmet meg. Selv ikke Norwegian ville anse meg som ungdom lenger. Fullpris på meg, med andre ord. Det er fint at jeg er slik en riking. Så ringte farmor (82). Hun elsker bursdager, hun elsker meg, og hun elsket å ha et så godt voksent barnebarn som jo faktisk virkelig var blitt gammelt. "Du vet at nå har den yngre fetteren din giftet seg for to dager siden, forresten? Ja, det var jo virkelig flott at han er blitt så etablert." Host.

Også Bror 2 (23) med kjæreste (21) kom innom. Selv om broren min fortsatt ler høyt hver gang han slipper en fis, er kjæresten hans heldigvis moden nok til å overgå oss alle. Så det var fint. Men så kom Verstevennen (26) brasende inn døren og erklærte dagen vårens vakreste eventyr, da jeg endelig var eldre enn henne igjen. Når det kommer til gaver (og alt annet), vet jeg sjeldent hva jeg kan forvente av Verstevennen. Det er som regel ikke pent. Denne gangen var hun henrykt over å ha kjøpt meg et jævla sjokoladefonduesett. 

(Tacosett til høyre) Altså. Herregud. Hallo. Det er ikke sånn at det er vanskelig å kjøpe gaver til meg, jeg blir glad for alt, bortsett fra ubrukelig dritt og tacosett. Verstevennen min følte hun dodget en kule ved å legge ved en liten sjampis. Hun kan ha rett i det. Allikevel, hun holdt seg ikke for god til å fortelle de andre som var hos meg ettertrykkelig hvor lite glad jeg var i sånne ting som det hun hadde pakket inn.

Vi tok på oss finstasen og stakk til Syng for å bli feiret av folket. Av hun med rødt hår og the T's fikk jeg dette bursdagskortet her. 

Karaokekvelden forøvrig ønsker jeg ikke uttale meg noe særlig om, bortsett fra at jeg fant bitemerker på armen dagen etter. Det er den slags som skaper karakter, vil jeg tro.

[Om hvorfor det ikke ble oss.]

Jeg skal medgi, det var en allerede alt for sen kveld for sånne jenter som meg å være ute på byen på. At det attpåtil var på en hverdag av det mer regnfulle slaget, gjorde at Kulturhuset var alt annet enn folksomt. Vi sto i baren da en fyr i rutete flanell kom bort til venninnen min for å si hei. Hun kjente han fra før og introduserte meg kort. Etter litt om hvem vi var og hvem vi kjente, oppdaget vi en felles lidenskap for Kina. 

Han: Jeg har bodd ganske lenge i Kina. Det er mitt andre hjem. 
Tine: Å ja. Kult. Hvor da? 
Han: I Shanghai. Det var fett. Jeg snakker mandarin flytende. 

Han ga meg et ganske selvsikkert glis og holdt en kunstpause for å la uttalelsen synke inn.

Tine: Gjør du? Hvor god er du da?
Han: Bedre enn deg.
Tine: Jaha?

Ikke døm meg her. Jeg har alltid hatt lite til overs for vestlige som skal snakke kinesisk med hverandre i Kina bare for å vise ovenfor andre at de kan det. Det handler om kommunikasjon og forståelse for meg først og fremst. Det er helt greit at noen er bedre enn meg i mandarin. Det er 2,5 år siden jeg var på Taiwan sist, enda lenger siden jeg var på fastlandet. Dessuten, skal man begynne å regne på det, folk flest er bedre enn meg i mandarin. Men om du slenger en slik påstand på bordet, da forventer jeg at det er hold i den. Jeg slo over til mandarin. Han ble stiv og fortsatte på norsk. 

Han: Eh. Jeg har bare bodd der et halvt år, altså.
Tine: Ok, det er greit.
Han: Det begynner bli en stund siden.
Tine: For all del, jeg forstår det.
Han: Jeg er ganske god, men du må gjerne snakke litt langsommere.
Tine: Du, jeg går nå jeg.
Han: Hao...

[Om dagens anbefaling.]

I dag var jeg på konsert med Nina Persson. En bråkebøtte som meg er naturligvis ikke noe utpreget konsertmenneske, jeg snakker for mye er det blitt meg fortalt. Det hender allikevel at jeg bestemmer meg for at jeg trenger litt kulturelt påfyll. Sånn som i kveld. Jeg vant nemlig plutselig to billetter. Jeg skal være den første til å innrømme at det var en ganske liten konkurranse. Det var faktisk bare én av deltagerne som ikke vant. Jaja.

Det er sikkert enda kjipere å tape når alle odds er i din favør. Personlig vil jeg medele at det føles godt å seile i medvind.

[Om slutten på juleferien.]

Joda. Familieidyllen i julen var som nevnt komplett og så tydelig og sterk som aldri før. Vi var på alle vis klare for den ultimate testen: juleraclette.

Og plutselig var alt tilbake til normalen. Det er en grunn til at man bare har jul en gang i året.

Urelatert til øvrig tekst: de fleste dro ned fra fjellet i dag.

[Om dagen derpå.]

Tirsdag kveld var det julebord for Taiwan Friendship Association. Det endte som det gjerne gjør i lystig lag med taiwanesere: Noen drikker for mye og alle synes karaoke er det eneste opplagte utfallet. Lavterskel er et temmelig beskrivende ord her. Oh Lord.

Fordi dette var på en vanlig ukedag, stengte stedet vi var på tidlig. Vi opplevde det ihvertfall slik. Natten var enda ung, og selv jeg som på ingen måte er noen nachspieldronning (nei, faktisk ikke) sa meg gladelig enig i at nachspiel var en like god idé som karaoken var. Idiot.

Jeg må vedkjenne at det (sannsynligvis) ble tålelig sent før jeg fikk slept meg hjemover. Såpass sent at jeg faktisk ikke fikk med meg at mobilen min hadde blitt med noen andre hjem, før jeg skulle sette alarmen til 05.50 og ikke hadde muligheten.

Dagen etter hjalp gode venner meg søke opp telefonen med den fantastiske appen Find my iphone. Den gode vennen, lykkelig uvitende om gårsdagens karaokeeskapader, kunne fortelle meg at mobilen befant seg i politihuset i Christian Kroghs gate.

Jeg ante ikke at det var et politihus der, men det er jo mye jeg også ikke vet, og det ga jo mening at noen hadde plukket med seg telefonen og levert den på et hittegodskontor. Jeg droppet derfor lunsjen, og dro den svært reduserte kroppen min i retning Legevakta. Kraftanstrengelsen var poengløs. Politistasjonen var ingen politistasjon. Det var UDI. Er du klar over hvor utrolig mye en person som meg skiller seg ut hos UDI? Svaret er betraktelig mye mer enn bare ganske mye, det kan jeg fortelle deg. Ingen av de hadde sett telefonen min, enda jeg insisterte på at Find my iPhone hadde sagt den var her, og hello, kan man krangle med teknologi? Jeg spurte tre personer og alle lurte på om det ikke var Grønland Politistasjon jeg egentlig hadde tenkt meg til. Nei, nei og nei.

Jeg forlot stedet ganske nedbrutt. Det var selvsagt da jeg oppdaget at åstedet for gårsdagens nachspiel var rett over veien for der jeg sto. Ugh. Seriøst. Mine damer og herrer, her har dere mitt liv.

[Om å passe inn i gjengen.]

Årets første julebord gikk nylig av staben. På gjestelisten sto det, av ymse grunner, navnene til flere relativt kjente skuespillere i Norge. 

Enkelte av celebritetene og jeg bondet skikkelig. Faktisk såpass mye at man nesten kan si at det ikke bare var mitt forslag alene å forevige kvelden med et bilde: 

Da vi skulle videre, ramlet hele gjengen ut på fortauet omtrent samtidig. Det skapte litt oppmerksomhet, kan man si. Dette er på ingen måte noen underdrivelse, det var faktisk bare litt, og det foregikk akkurat sånn:

Gutt 1: Hey, se der har du jo hele Hotel Cæsar-gjengen!
Gutt 2: Haha, nei det er det vel ikke. Hun der er ihvertfall ingen kjendis.

Og så pekte han på meg.

[Om taiwansk nasjonaldagsfeiring.]

Jeg var på feiringen av Taiwans nasjonaldag i går. Den er egentlig i dag, og blir ofte bare kalt for double ten, for de som taler engelsk. Jeg har ikke tenkt å fortelle deg om hvorfor Taiwan feirer den dagen, men om du er nysgjerrig, kan du jo lese om det på for eksempel wikipedia. Jeg har funnet en lenke til deg her.

Uansett, nasjonaldagsmarkeringen i Oslo, ihvertfall den arrangert av Taipei Representative Office, er på ingen måte noen merry barne-17.mai. Det er en del norske politikere, det er noen taiwanesere og eventuelt deres norske partnere, et par norske studenter og... meg. Grovt oppsummert. Vi spiser svært god mat på en fancy bankett og mingler litt. Jeg får lirt av meg en god del kinesiske fraser, og er alltid et lykkeligere menneske etterpå, nettopp på grunn av dette.

I går var intet unntak, men det er kanskje mest interessant for meg selv. Her er noen andre ting som skjedde:

• Bartenderen spurte om jeg var halvt taiwaneser, basert på utseendet mitt. Jeg lurte på om det var jeg eller han som sto bak baren. Han sa han var fra Wales. Javel, svarte jeg da. Communication gone fryktelig galt.
• En av taiwaneserne lurte på hvorfor jeg var så mye mer åpen enn de fleste nordmenn. Før jeg rakk å svare at Taiwan fortsatt gjør meg ganske lykkelig, fortalte sønnen hennes at jeg hadde drukket fire glass vin. Cheers man. Jeg hadde gitt et godt førsteinntrykk frem til det, vil jeg mene. 
• Nevnte sønn introduserte seg som en tidligere bloggleser. Jeg tolker dette fritt og velger å sette han i båsen "fan" selv om han ikke akkurat lot lovordene hagle utover dette. At han kalte seg en tidligere bloggleser uten å vite at bloggen hadde vært død i to år, var strengt tatt et lite slag i ansiktet. Det er jo hyggelig å høre at man har vært savnet, for eksempel.
• Nevnte fan lurte på hva jeg gjorde nå som jeg var kommet hjem, både med alle historiene og tingene jeg hadde gjort men også det jeg hadde studert og lært. Enda så mye jeg elsker jobben min i Yelp, det var vanskelig å forklare at jeg jobber nå med en app, og jeg hadde brukt en halvtime på jobb samme dag på å søke opp et bilde av vakre føtter og champagne.    

Men sånn ellers, så kan det jo nevnes at det hender også jeg gjør meg i diplomatiske kretser.

[Om ny fortid.]

Vi var ute. Det var fredag kveld og i under diskokulen møtte jeg en bekjent. Vi er ikke akkurat venner. Til det kjenner jeg henne ikke godt nok. Jeg vet ikke annet om henne enn hva hun jobber med og at hun prøver slutte å røyke, men skjønt, det er nok til at vi gjerne slår av en prat når vi treffer på hverandre. 

Hun var der alene så det ble til at vi slo av denne praten, da det kom en jente opp og snakket til henne på dansk. De kjenner hverandre fra før, tydeligvis. Jeg high fivet det nye tilskuddet til samtalen. Dansker gjør meg generelt glad. Bekjenten min så forvirret ut. Dansken gjorde ikke det.

Bekjent: Kjenner dere hverandre? Hvordan kan det ha seg?
Danske: We go way back. Vi gikk faktisk i barnehage sammen. 

Jeg hadde aldri sett dama før, det var helt sikkert. Men, dette er jo skolebokeksemplet på min humor. Jeg parerte kommentaren hennes glatt. 

Tine: Ja, du vet jo at faren min er dansk. 
Bekjent: Men barnehagen? Herregud, hvor gammel er du egentlig?
Tine: 26.
Bekjent: Dette kan jo ikke stemme. 
Tine: Jo, altså, barnehagen i Danmark er liksom førskolen til og med fjerde klasse. 
Danske: Ja! Og etterpå var vi brevvenner. Det er så kult at vi har klart å holde kontakten. 
Tine: Hehe, nemlig. For etter at jeg flyttet hjem sendte vi brev nesten hver uke til vi ikke gadd mer. Hun hadde kanelduftende brevpapir. Sykt fett.
Bekjent: Dette er drøye greier. Jeg visste ikke at barnehage var noe annet på dansk, men da gir det jo mening. Wow. Så stilig at dere møttes her da.
Danske: Enig. Men nå skal jeg på toalettet, vi snakkes etterpå.

Hun kløp meg i albuen i det hun passerte. Jeg slukte ølen min og fulgte etter henne, mens Bekjent sigget ferdig. 

Inne på toalettet dro Dansken meg inn i en bås og låste døren, for resten av toalettene syntes fra der hvor Bekjent sto.

Danske: Fort. Jeg heter G.... Jeg er egentlig serber. Jeg er 19. Broren min er 22. Foreldrene mine bor i Danmark. Jeg bestemte meg plutselig for å flytte til Oslo. Fortell meg alt om deg selv. 
Tine: Øh.. Hæh? Ja jøss. Bekjent vet bare at jeg jobber på nett. Jeg har tre søsken. Jeg hater katter. Jeg har flyttet mye i Asia. Finn på hva du vil.
Danske: Kult. Da sier vi det sånn. 

Og så forsvant hun.

Jeg har møtt min overkvinne.

[Om hverdagsproblemer.]

Enda så mye jeg skulle ønske dette var en reiseblogg, så har det jo aldri egentlig vært det. Snarere handler det om de evige små irritasjonene og frustrasjonene i hverdagen, freaks og min manøvrering av det hele. Det er mulig det blir mindre interessant når det er lokalt, men jeg ønsker allikevel at du tar dette til etteretning.

Jeg bor i femte etasje. Femte etasje med heis, vel og merke. Jeg flyttet inn i denne blokken først etter å ha snakket med tidligere huseier spesifikt om at heisen var velfungerende. Det har vist seg i senere tid at dette er et relativt begrep. Jeg følte jo allikevel den gang da at han ga meg et tydelig svar jeg kunne føle meg trygg på. La meg sitere han her:

"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."

Et par måneder senere har jeg nylig sett meg nødt til å analysere denne setningen. La meg gjenta med dette integrert:

"Ja, den heisen har det aldri vært noe galt med."

For det har ikke vært noe galt med heisen, så lenge jeg har bodd her. Inntil nå. Den har vært i ustand i over en uke. Den sluttet å virke mandag. Mandag i forrige uke. Forrige uke vil nå nedgå i 2013 som den uken jeg hadde minst søvn og fullest timeplan. Jeg fungerer dårlig med lite søvn, Murphys Lov er en evig følgesvenn, så jeg burde jo sett dette komme. Jeg tar selvkritikk der.

Uansett, vaktmesteren vår hadde da hengt en lapp med "Reparatør kommer på torsdag." Tirsdag hadde jeg et Yelp-arrangement. Det krever en del swag. Derfor måtte jeg opp på loftet, det vil si to etasjer opp, og så slepe ned syv etasjer en enorm koffert med to oppblåsbare sofaer og en haug med annet stæsj. Syv etasjer ned og ut på veien senere, møtte jeg en vaktmester som kan fortelle meg at det hadde jo vært mulig å sjekke om jeg kunne gått inn nabooppgangen og tatt heisen ned derifra. Svett og fæl på vei til arrangementet var jo det fint å vite til en annen gang. Regner ikke med at jeg sa takk.

Kvart over elve kom jeg tilbake. Utslitt og delvis jult opp etter arrangementet (det pleier ikke være sånn altså). Altfor sliten til å orke sjekke om jeg kom meg opp til syvende etasje i en annen oppgang enn der jeg bodde, dro jeg opp kofferten min syv etasjer igjen, i min egen oppgang.

Alle jordens engler gledet seg til torsdagen, en dag som dessverre skulle vise seg å være en ren skuffelse. Det var på tordengudens dag at kom en ny lapp på heisdøren:

Ja, kjære venner. "Heisen ute av drift" og i liten tekst: "Rep kommer mandag." Om jeg tuller med deg? Jeg tuller aldri.

Som nevnt, forrige uke innebar lite søvn. Dette resulterte i at jeg var lite effektiv og kom hjem torsdagen klokken syv fra kontoret, og satt våken halve natten omtrent, for å rekke en deadline. Fredag innebar løping hit og dit, og jeg bestemte meg for å dra hjem "tidlig". Jeg lukket macen da klokken var blitt fem. Gikk ned til Rådhusplassen for å omregistrere løpenummeret mitt til halvmaratonet. Dette tok evigheten selv, for halve Oslo hadde ombestemt seg i siste liten og solgt sine maratonbilletter til noen andre og nå sto vi der hele gjengen og hatet at oss maratonløpere er seg selv like. Sukk.

Jeg gikk hjem, stoppet på Rema 1000 og omtrent tømte bankkontoen min på innkjøp av comfortfood, før jeg oppdaget at nøklene mine lå igjen på kontoret. Ny runde rundt i byen, denne gangen med to store bæreposer på slep og historiens styggeste oransje gympose merket "Oslo Maraton 2013" før jeg endelig kom hjem, desto mer ergelig enn noen gang over sakens tilstand. Opp ytterligere fem etasjer. Det er flaks jeg ikke har plass til en stol i gangen, jeg hadde sovnet mens jeg tok av meg skoene. I et svakt øyeblikk mens jeg løsnet skolissene holdt på å legge meg ned i fosterstilling rett på gulvet, og undret meg over hvordan jeg skulle klare å gjennomføre dette løpet jeg hadde meldt meg på. 

Heldigvis fungerer jeg bra på carbs, cheese and grease. Comfortfood handler jo om disse tre matkategoriene. På lørdag løp jeg et halvt maraton. Det var bra jeg ikke dro ut lørdag kveld. Jeg hadde nok overnattet nederst i oppgangen, for etter 21 kilometer løping, var disse trappene blitt fjell.

I dag er det onsdag. Onsdag. Og fortsatt henger overnevnte lapp på heisen. Leiligheten min drukner i aviser. Jeg orker ikke bære de ned alle trappene. Følger heisreparatører en annen tidssone enn andre reparatører? Jeg bare spør. For å toppe det hele har jeg forresten kontor i fjerde etasje. Der har jeg bare holdt til i ti dager omtrent, men heisen der har aldri funket heller.

Sukk. Hadde jeg bare visst at det eneste rette svaret huseier skulle gitt, den gangen i mai, var "Nei, den heisen har det aldri vært noe galt med."

[Om å løpe konkurranse.]

Jeg løp halvmaraton i går. Det er sant.

Som ganske mye annet i min verden, var seansen temmelig ad hoc. Om du allikevel ønsker noen råd om hvordan fullføre et halvmaraton, kan jeg jo dele erfaringene mine her:

Vær ute i god tid for å sikre deg billett

Jeg kjøpte billetten min på nett 1. september, ca et par måneder etter at de var utsolgt. På impuls. Jeg er jo strengt tatt ikke så glad i hverken å løpe mot andre eller å løpe i nærheten av folk. 22 000 påmeldte. Jeg trøstet meg med at jeg har gjort dummere innkjøp.

Enhver person ville nok sjekket omregistreringsprosessen tidligere enn dagen før. Flaks skal ha det at jeg kjøpte billetten av en dugelig dame som faktisk gadd å hjelpe meg med dette, til tross for at hun ikke kunne løpe fordi hun var i Boston. Det var ikke så enkelt som jeg hadde forestilt meg.

Når man omregistrerer billetten dagen før løpet, er det for sent å endre på navnet som pryder deltager lappen man løper med på brystet. I går het jeg derfor Unni til jeg fant en sprittusj og kunne fikse litt selv. Dette plaget meg strengt tatt ikke noe nevneverdig.

Tren deg god
En halvmaraton er 21 kilometer. Det er langt, men det er ingen umulig distanse. Det er ikke så mye lenger enn det jeg selv løper til vanlig. (Å ja, dette vil nok overraske de fleste lesere, men jeg løper faktisk ganske mye.) Høy på selvtillit valgte jeg derfor å drite i alle slags råd og tips om hvordan man trener seg til noe slikt, og satset på at Nike + motivasjonen min fortsatt ene og alene ville være nok til å bære skipet.

Men så ble jeg syk. Feberrus og forkjølelsespsykose til tross, her innså jeg at man måtte velge mellom pest eller kolera. Jeg gjorde et forsøk på å drikke bort basillene. Resultatet var at jeg ikke trente noe særlig i hele september. Mangelen på noen som helst form for fysisk anstrengelse bortsett fra absolutt minstenivå gjorde jo at jeg hadde en gryende bekymring etterhvert som lørdagen nærmet seg. Denne bekymringen ga seg ikke før jeg lørdag morgen valgte å lese en kort tipunktsliste over råd som sikkert hadde vært betraktelig mye bedre hadde jeg lest de for to måneder siden. Det eneste rådet jeg tok til meg, var at det ble anbefalt å ikke trene noe nevneverdig de siste tre ukene. Flaks.

Lag deg en skikkelig spilleliste
Her var jeg faktisk forutseende nok til å lage en ny spilleliste med ikke bare sanger jeg var møkk lei fra før. Det går mye i Justin Bieber når jeg er på tur. Dagens liste var intet unntak.

Er du ikke glad i å løpe med headset? Først av alt: Freak.
Videre, joda, du blir jo underholdt på veien. Langs hele ruten var det nemlig satt opp ulike musikkstasjoner. Her følger en liste over utvalgte deler av musikkprogrammet, slik jeg husker det:

• Kirkekor 
• Klassisk piano
• Frelsesarmeens musikkkorps
• En Shrillex-spillende DJ
• Et random bæljeband bestående av bare trommer

Jeg har ikke så mye mer å utdype utover dette.

Spis en dugelig frokost
Jeg spiste så ferdig frokosten min. Jeg har ikke et kosthold verdt å blogge om på noen som helst måte. Rådet mitt for dette punktet er derimot å ikke bøtte nedpå med to kanner av den svarteste teen du eier. Sikre kilder skal ha det til at det ikke bare dehydrerer kroppen, det gjør også at man må ha to toalettpauser på vei ned til Rådhusplassen før løpet begynner. Heldigvis var jeg så opptatt av å bare bli ferdig med hele greia at jeg bet tennene sammen under selve løpet. Alvorlig talt. Retrospektivt kan jeg innrømme at det var litt korttenkt.

Finn deg en løpepartner
Uansett, jeg brettet sammen bladet, skiftet så og tråkket nedover mot sentrum. Leverte inn posen med en tørr genser og vann til de som skulle passe på den, og stilte meg ved start. Foran meg sto Kronprins Haakon, og jeg innbilte meg at han neppe kunne være i så mye bedre form enn meg, han heller. 

Hallo, 40 år og rikskjendis liksom? Jeg ble så starstruck at jeg ikke tenkte på å finne en jente på min egen alder og størrelse jeg kunne legge meg bak for å følge med på hvordan jeg lå an. Startskuddet gikk, og jeg så ikke noe mer til Haakon gjennom hele løpet (eller etter for den saks skyld). Aftenposten kunne senere fortelle meg at han klokket inn på 1.49, som var seks minutter før meg. Det er greit nok.

Hold et levbart tempo
Vi Venåser har historisk sett få ganger vært sprintere. Vi er snarere kameler som bare går og går og går uten å egentlig skjønne at vi burde være slitne. For å gi et eksempel, en 200 meters sprint tar knekken på meg, 10 kilometer jogg er en lek jeg gjerne tar før frokost. Jeg løp hele strekningen, bortsett fra akkurat bakken ved Botanisk Hage. Jeg vet av erfaring at den bakken er ganske grufull, dessuten hadde jeg fått en banan. Det var også her jeg oppdaget at jeg muligens holdt på å få et gnagsår, og at det bare var latterlige skarve fem kilometer igjen.

Tjen deg inn tid på innspurten
Fordi jeg er en treiging av hva løping angår, var ikke sluttiden noe jeg hang meg så mye opp i, helt til det var nettopp bare fem kilometer igjen. Det er mulig det bare var slik jeg så det, men det var nå folk begynte å sakne farten. Det så ut som de hadde det tungt. Fem kilometer og nedoverbakke? Jeg satte opp tempoet. Herlighet, jeg mener selv jeg spurtet nedover Karl Johan. Der hvor andre trodde at de løp, men regelrett gikk inn målstreken, sprintet jeg de siste par hundre meterne til mål, irritert over at det var andre tilstede.

Som nevnt, kroppen min er ikke laget for sprint. Rett over målstreken sjanglet jeg meg inntil et gjerde og satte musikken min høyt nok til å overdøve Vangelis fra lydanlegget. 

Jeg løp inn 21 kilometer på 1 time, 55 minutter og 39 sekunder. Ikke verst. Jeg fikk en tåpelig medalje rundt halsen jeg skulle ønske var en snickersbar i stedet.

Jeg kjøpte både lakris og koreanske topokki før jeg gikk hjem og sov i tre timer. Det er viktig å premiere seg selv.

[Om veien videre.]

Det har gått nesten to år. 

Enkelte har hevdet at dette er det jeg har gjort i mellomtiden:

Dem om det. Det meste har allikevel ikke forandret seg.

Jeg spiser fortsatt stort sett nudler til middag. Jeg tror nok jeg allerede har konsumert mer enn min kroppsvekt i te så langt i år, men jeg har begynt å drikke cappuccino hvis jeg skal tøffe meg. Jeg er glad i internett, men jeg ler fortsatt best av mine egne vitser. Mange av vennene mine snakker kinesisk. Jeg vet fortsatt ikke hvem som sendte meg så utrolig mange postkort i 2011. Jeg er fortsatt temmelig høylydt i lystig lag, og det er fortsatt jeg som snakker med deg i heisen, spesielt om vi ikke har møttes før. Stitch-kostymet er fortsatt det eneste antrekket jeg eier som utvilsomt passer til enhver anledning.

Noen ting har forandret seg ganske mye allikevel.

Jeg har endret poststed til Oslo, og Nishiki Machi er byttet ut med Grünerløkka. De selvpåtenkte onelinerne jeg får meg selv til å le av, deler jeg med verden i de sene nattetimer på twitter (jeg får forøvrig like få retweets som før, noe som tyder på lite annet enn at jeg fortsatt er min egen biggest fan). Jeg har begynt å jobbe. Lillesøsteren er blitt 18. Selv er jeg fylt 26. Det innebærer at jeg kan være like useriøs som før, men at jeg stadig oftere faktisk synes det er helt greit å stå opp klokken 8 på en lørdag, for å kunne jogge om morgenen og allikevel få utnyttet dagen. Selvfølgelig betyr det at jeg ikke er på randen hver eneste fredag. Muligens bare annenhver. Jeg har vært på kino helt alene. Det gjorde meg ingenting å ikke ha følge. Jeg har måttet kjøpe nye shampooflasker fordi de var tomme, ikke fordi jeg var flyttet til et nytt sted. Jeg har skrudd i min første lyspære. 

Jeg har ikke blitt døll av den grunn. Om noe, vil jeg driste meg til påstanden om at historiene mine er blitt mer utrolige. Jeg driter meg naturligvis fortsatt ut til stadighet, eller som en venninne sa, jeg lar andre mennesker fremstå bedre. La oss gi henne rett i det.

• Jeg måtte kjøpe ny flybillett hjem fra San Francisco i mars fordi flyet jeg egentlig skulle med, lettet kl 09.03, den 9/3. Da satt jeg fortsatt på hotellrommet mitt, fordi det var en tulletid. Jeg tok jo ikke 09.03 spesielt seriøst. Den estimerte reisetiden på 14 timer, var derimot det jeg antok at var faktisk avgangstid. Gjett om jeg har slått meg selv i pannen mye for den konklusjonen. 
• Jeg har kjøpt tre gardinstenger til soveromsvinduet i leiligheten jeg flyttet inn i for 9 uker siden. Den siste passer heldigvis, men det betyr ikke at gardinene er oppe enda. Det glemmer jeg hele tiden, så jeg underholder nabolaget mitt støtt og stadig med ublu bekledning.
• Jeg brukte 48 timer på å komme meg hjem fra London i sommer. Et resultatet av kombinasjonen flybrann, flykansellering, partycrashing, flystreik, svært mange flyforsinkelser, to tamponger, en tannbørste og en altfor stor t-skjorte.

*For å klarere, jeg kjenner ikke han i bakgrunnen.

Så slapp av, jeg vil påstå underholdningsverdien er her fremdeles, selv om jeg nå altså ikke like ofte blir spurt om hvilket kinesisk stjernetegn jeg er når jeg møter folk på byen.