[Om kinesisk barnepolitikk.]

KINASJAKK: Kinesiske myndigheter vil gi kinesiske barn flere lekekamerater som kan ta vare på de eldre. 

— Jeg skulle egentlig hatt en bror.

Over dampende nudler plumpet det ut av Yang som om vi snakket om gårsdagens TV-program. Lik de fleste andre unge lovende fastlandskinesere var hun enebarn. Som enefødt var det hun som snart skulle forsørge hele familien, et press det ble snakket oftere om jo nærmere vi kom slutten på skoleåret. Som jente hadde hun dobbelt så mye å bevise.

— Mamma måtte jo fjerne han da hun oppdaget hun var gravid. Tanten min har hatt syv aborter.

Temaet var gravalvorlig, men aborter er ikke så tabu som man skulle kanskje forvente av konservative kinesere. For mens man fortsatt slåss i Europa om abortrettigheter, har landets ettbarnspolitikk gjort inngrepet svært tilgjengelig. Samtidig er landet fortsatt seksuelt konservativt og store mangler rundt seksualundervisning gjør at mange par i dag fortsatt bruker abort som eneste prevensjonsmiddel mot uønsket graviditet, ukjente med sunnere og mindre kompliserte alternativer.

Lovpålagt familieplanlegging

I Kina kalles ettbarnspolitikken "familieplanlegging." Kommunisten Mao Ze Dong så på barnefødsler som positiv styrkning av landet. Flere hender bidro til større arbeidskraft. Etterhvert som levestandarden ble hevet og befolkningen dertil økte ble det allikevel tydelig for myndighetene at selv kineserne var i ferd med å bli for mange. Fra 1970 ble unge par oppmuntret til å vente med barn og å få færre.

Siden ettbarnspolitikken i Kina ble innført i på slutten av 70-tallet har lovverket blitt hevet med hard hånd. Dyster historikk om tvangsaborter, tvangsteriliseringer, tap av statlige jobber og (for mange) svært tunge bøter er noe av det som ligger til grunn for at kinesiske myndigheter i dag skryter av at de har unngått 400 millioner fødsler. Vi skal ikke ta kinesiske myndigheter på ordet når det kommer til tall, men forskere som medberegner økt levestandard sier tallet er nærmere 100-200 millioner.

Politikken har fått store konsekvenser for det svært familieorienterte samfunnet. Det er fortsatt sønnen som skal føre navnet og slekten videre. Tradisjonelt ble jenter giftet bort og kom bare tilbake på besøk i kinesisk nyttår (om noensinne). Barn er fortsatt ansett som levende forsikringsordninger, hvor eldre generasjoner blir tatt vare på av familiens sønner. Det er skambelagt å sende foreldre og besteforeldre på eldreinstutisjoner, ansett som bevis på at barna ikke bryr seg om dem.

Samtidig er 40-, 50- og 60-tallets babyboomere er i ferd med å bli gamle og staten er pinlig bevisst at man ikke har mulighet til å ta vare på dem alle. Fra 1. januar 2016 ble det lovlig for gifte par å få to barn, en ordning som har vært testet ut blant enkelte grupper de siste årene.

Mange kinesere har søsken

Det skal sies at blant mine kinesiske venner er det flere som allerede har søsken. Noen har foreldre som jobber i private bedrifter og derfor betalt boten de ble pålagt. Andre har blitt bestukket lovlige av statlige hender villige til å ta i mot ekstrainntekter. Én venninne ble offisielt bortadoptert til en familievenn så hun kunne gå på skolen i et bedre distrikt. I Hongkong fylles fortsatt fødeavdelinger opp av fastlandskinesere på fødselsferie. Mange minoriteter og folk på landet har også hatt tillatelse til å få flere barn.

Mangelen på søsken har dessuten gjort at fettere og kusiner ofte blir omtalt som brødre og søstre på kinesisk, et konsept som skaper så stor forvirring at det ikke er uvanlig å understreke "ekte" søsken om således er tilfellet. Enkelthistoriene er flere enn det offisielt finnes kinesere i Kina.

Den ferske lovendringen kom på grunn av eldrebølgen, vinklet som et positivt grep hvor myndighetene tar ansvar. De andre store sosiale problemene som ikke snakkes like ofte om er vel så alvorlige. Med gutter som det foretrukne nesteleddet har Kina 200 millioner flere menn enn kvinner. Manglende koneemner har ført til økt menneskehandel, særlig fra fattige naboland som Nord-Korea og Myanmar. I tillegg eksisterer et ukjent stort antall uregistrerte kinesiskfødte barn som lever uten borgerstatus (kalt "svarte mennesker" på kinesisk). Uten å være registrert mister man blant annet skolerett, ingen mulighet til å være ansatt i staten, ingen mulighet for medisinsk behandling og ingen mulighet til å reise ut av landet hvor de i utgangspunktet ikke er ønsket. Debatten om hvor Kinas befolkning med funksjonsnedsettelser er, er en annen sak.

Dyrt med to

Yangs familie gjennomgikk en betydelig klassereise det siste århundret. Som veteran fra Sino-Vietnam-krigen fikk faren jobb og bolig i byen Xian på statens regning. Selv om både han og moren hadde familie i en landsby på andre siden av landet, var den lille familien takknemlige for mulighetene. Det er ikke utenkelig at veteranbarn-statusen alene ga Yang karakterene og skoleplassene som etterhvert sendte henne på den andre siden av kantinebordet for meg i Hongkong (skjønt, bortsett fra egen kunnskap til kinesisk kultur er mine mer håndfaste kilder for akkurat dette klassekamerater som ikke var priviligerte som veteranbarn).

Hun hadde fått alt, nettopp fordi hun var én.

Lovendring til tross, dette er et poeng godt forankret i den nåværende kinesiske folkementaliteten. Vi skal derfor ikke forvente å se en tydelig kinesisk befolkningsvekst med det første. Faktum er at kinesiske myndigheter har brukt de siste 40 årene på å fortelle befolkningen om hvorfor det ikke er lønnsomt å ha flere enn ett barn. Foreldre satser alle pengene sine på ett barn når det kommer til undervisning, ekstraundervisning og alt som følger med. Man gjør det fordi alle andre gjør det for sine små keisere og keiserinner. Med prisveksten i dagens Kina og den stadig økende folketilstrømmingen til storbyene er det fortsatt få foreldre som har økonomi til å spille på flere kort.

Mine venner sier de setter pris på muligheten, særlig de som har vokst opp uten søskenbarn. De færreste tror allikevel de vil utnytte muligheten fordi presset allerede er for stort. Der hvor man før i tiden snakket om at idealbarnet var en sønn født i dragens år, er det mange som spøker om at de ønsker seg en lydig jente født i sauens (geitens) år. Drager sies å være spesielt sterke og målrettede individer, sauer lydig og lite egnet for annet enn slakt. Med økt samfunnspress er det kanskje først og fremst mer nødvendig med pliktoppfyllende barn som oppfyller familiekravene enn ambisiøse barn som velger sine egne stier.


Vil du vite mer?

• LES: [Om den første røde konvolutten.]
• LES: "Tapte døtre" av Xue Xinran skildrer flere historier fra kvinner som har gitt opp døtre som følge av ettbarnspolitikken. 
• LYTT: "Sinica: Mei Fong on the one-child policy, its consequences on Chinese demographics"

[Om flere spørsmål.]

De kinesiske klassekameratene mine spurte om så mye rart. (Oppfølger av denne:)

- Er søtpotet en kinesisk greie?
Man spiser det i andre land også.
-Kinesere er flinke til å forberede søtpotet. Det er nok en kinesisk greie.

- Hvordan sier man 眼袋 på engelsk?

Poser under øynene.

- Du har poser under øynene.

- Går det an å male seg brun med en kost?
Det går sikkert an, men jeg bruker selvbruning. Noen bruker spraytan.
- Men går man liksom over kroppen med en rull da?
Nei, enten bruker man en krem, eller så kan man bruke spray.
- Det hadde vært mye mer praktisk med en malingsrull.

Da jeg møtte en annen nordmann jeg hilste på på norsk, før vi slo over til engelsk:
- Kan dere fortsette å snakke norsk? Jeg er kristen, jeg blir glad når det høres ut som dere snakker i tunger.

- Kan jeg stille deg et personlig spørsmål?
Ja.

- Hva synes dere europeere om sør-europeere?

Er dette personlig?

- Ja.

- Har du planer om å gifte deg i nærmeste fremtid?
Nei.
- Men når du flytter hjem?
Jeg har ikke planer om å gifte meg med en gang jeg flytter hjem heller, nei.
- Du burde gifte deg.
Lurer du egentlig på om du kan få komme i mitt uplanlagte bryllup?
- Ja! Takk for invitasjonen! Jeg tar med meg noen venner. Kanskje et helt fly, ingen jeg kjenner har vært i et norskt bryllup.
Å.

- Jeg er blitt en partygutt.
Å? Har du festet mye?
- Nei, men de to festene jeg har vært på har vært nok til at jeg har forstått det er slik man bør leve livet.

- Er det uhøflig i vesten å sitte og leke med mobilen din om man er bare to personer ved et måltid?
Ja.
- Men kan ikke den andre personen også bare surfe på internett da?
Vel. Jo.
- Problem løst. I Kina sitter alle på mobilene sine.

Gaven jeg fikk:
Denne må du være forsiktig når du spiser fordi den smuler. Ikke spis den på et bibliotek.

Telefonsamtalen ringt fra ukjent nummer:
- Hei. Snakker du kinesisk?
Ja.
- Å. Ok, hadet!

[Om slutten av Hongkong.]

Jeg flyttet fra Hongkong i går. Når jeg bare får skrevet ferdig den siste oppgaven har jeg en master i journalistikk. Nå sitter jeg på en balkong i Old Quarters i Hanoi og røyker passivt ved siden av tre middelaldrende vietnamesere fra Ho Chi Minh som åpenbart forsøker manne seg opp til å spørre om vi kan ta bilde sammen, mens mopeder tuter fra gaten under. Det er 28 grader og en frisk bris. Etter ett skoleår med Hongkongs forurensede luft virker Hanoi rent i forhold.

Livet kunne vært verre.

Jeg har hatt det fint. Etter flere år i Asia var Hongkong enkelt å flytte til. De selger Jarlsberg på Marks & Spencer rett over veien, og alle offentlige instanser har informasjon på engelsk og på kinesisk. Hongkongerne er standhaftige regelryttere. Det var ikke sjeldent at i motsetning til fastlandet, lå frustrasjonen i at de fulgte reglene snarere enn det motsatte.

Samtidig skal det ikke stikkes under en stol at det har vært beintøft. Det beste med skoleåret har definitivt også vært det verste, at jeg bare har gått i klasse med asiatere. Jeg har ringt hjem og vært hissig, urimelig og totalt mettet på kameler. Alle trenger å ventilere, og det er noe absurd når klassens inder er han du har de fleste kulturelle fellestrekkene med. Om det var verdt det? Helt klart.

(Det kommer en lengre anmeldelse om skolen min etterhvert. Jeg lover.)

De beste vennene mine, var de som glemte litt at jeg var norske Tine. Gjennom året hjalp vi hverandre, jeg leste over engelske hjemmelekser for dem, de fungerte som kinesiske stringere, og sendte meg tips og forklaringer på hva kinesere diskuterte i Kina. Hun som sa "vi" om henne selv og meg, og "de" da hun omtalte klassens tre andre ikke-kineserne. Jenta jeg delte rom med på klassetur til Kambodsja, som fnisende sent en kveld sa hun regnet meg som en zhongguo tongbao, en kinesisk kamerat. Jentene som jeg oppdaget først måneder etter at skolen, daglig hadde tatt en lang omvei for å følge meg til bussen, bare fordi de hadde spørsmål.

Jenta som siste skoledag takket meg for de vanskelige spørsmålene om demokrati, etikk og henne selv,  jeg hadde stilt gjennom året. Jeg hadde vært redd jeg hadde tråkket over en grense den gangen hun brukte to dager på å svare om Kina og Tibet. Hun sa det var noe hun aldri hadde tenkt på før.

Jeg er ikke spesielt begeistret for avskjedsfester, litt fordi jeg vet at jeg alltid kommer tilbake. Den breske guttejenta felte store krokodilletårer forrige lørdag, da jeg først fortalte henne da hun skulle dra at det nok ville være siste gangen vi så hverandre på en stund. Det er alltid fint å føle man har betydd noe.

Hva skjer nå?

De neste ukene skal jeg reise rundt i Sørøst-Asia. Jeg skal reise alene i Vietnam og Laos, før jeg får selskap på ferden i Burma. Foreløpig er dette på agendaen:

- Bo hos en vietnamesisk venninne i Hanoi
- Beache i Cat Ba
- Busstur til Laos
- Møte noen journalistvenner av en venninne i Vientiane
- Besøke Democratic Voice of Burma i Yangon

Alle reisetips mottaes med takk.

[Om kinesiske drømmer.]

Hun er født i begynnelsen av 1992. Det er året Nelson Mandela besøker Kina, den nå ulovlige bevegelsen Falun Gong blir startet, og Hongkong får Chris Patten som sin 28. og siste guvernør. Hun vokste opp i et Kina hvor vestens gryende påvirkning plutselig ikke bare ble lovlig, det ble kult og tilgjengelig.

Kineser: Da vi var små, var McDonald's mat det absolutt beste vi visste.
Tine: For meg også! Mamma truet med å ta med de andre søsknene mine til McDonald's om vi noen gang ble sendt til rektor. Det funket som smør.
Kineser: Er det sant? For oss inkluderte dette all vestlig mat.
Tine: Hvorfor det?
Kineser: Det var så moderne. Så kult liksom. Men så kom vi på bedre tanker og innså at kinesisk mat, det er den beste maten i hele verden.

Venner for livet likte hun først på andre forsøk - serien virket nemlig litt for gammeldags. Det er ikke alltid at hun kjenner til 90-tallets større helter som Backstreet Boys eller Snoop Dogg. Det er greit. Hun tok valgfaget engelsk kultur på universitetet. Der snakket de om vestlige konsepter som feminisme og rasisme. Allerede på barneskolen pugget hun alle de viktigste kommunistiske teoriene. Hun kan de fortsatt å rams: Marx, Lenin, Mao, Deng Xiaoping, Jiang Zemin....

Så begynner hun å le.

Kineser: Vi har en vits i Kina om hva som er Xi Jinpings teori - at det bare er en drøm. For hva er egentlig Kinas nye mål?
Tine: Fremskritt og utvikling til folket?
Kineser: Men hva er nytt med det? Om du går rundt i Kina, ser du propagandaplakater over alt hvor vi blir oppmuntret til å drømme om Kina, men hva drømmer vi om? Ingen vet.

[Om betydningen av et vakkert ansikt.]

Skolens karrieresenter inviterte til jobbsøkerseminar. "Kult," tenkte jeg, og åpnet mailen, bare for å innse at dette ikke var helt det jeg var ute etter.

Jobbsøkerkurset består av to deler: den første delen, hvor man får råd om jobbintervjuer og generell karrierebygging. Denne delen er på under en time. Det som sjokkerte meg, var del nummer to, et sminkekurs, hvor man lærer å legge korrekt sminke for yrkeslivet. Dette er ingen spøk, la meg legge frem bevis:

For et norskt hode (mitt) virker dette vanvittig tullete, men i Asia kan utseende være en avgjørende faktor, selv om du kan tingene dine og har gode karakterer. Jeg leser for tiden Factory Girls, av Leslie T. Chang, hvor hun skildrer jenter som går på jobbsminkekurs. Dette gjelder allikevel kinesiske bondejenter med knapt nok grunnskoleutdannelse, som ønsker å lure seg opp og frem i systemet. Jeg ble derfor litt paff da jeg så skolen min inviterte til det samme.

La meg så gi to andre eksempler som neppe ville funnet sted hjemme:

• I Japan farger de fleste håret sitt svart det siste året de går på skolen. Intet firma med respekt for seg selv vil ansette noen som har farget håret, selv om det bare er en tone lysere. 
• Sommeren en koreanske venninne besøkte meg i Shanghai, trosset hun 40 varme grader og gikk med langbukser og langermede blazere hele besøket gjennom. I august skulle hun på jobbintervju til et flyselskap. De hadde en viss utseendestandard, og i Korea er lys hud et skjønnhetsideal. 

Til slutt vil jeg trekke frem komplimentet en klassekamerat ga meg, den første gangen vi hadde en ordentlig samtale:

"Ay-yo, Tine, du er for pen til å være smart."

Og så ga han meg et selvtilfreds glis, sikker på at han hadde nailet samtalen med den hvite kvinnen.

[Om historiefortellerens rolle.]

Til faget Reporting Southeast Asia hadde vi prominent besøk av Zoher Abdolkarim og David Stout fra Time Magazine. Stout er en amerikaner. Han snakker mye, men han har også vært i Asia lenge nok til å forstå at han av og til må stille spørsmål direkte til kinesiske elever.

Stout: I fjor var jeg i Vietnam for å skrive en reportasje i forbindelse med 35-års markeringen av den kinesiske invasjonen.

Det ble stille.

Stout: Har dere hørt om den kinesiske invasjonen av Vietnam?

Alle nikket.

Stout: Dere lærte om det på skolen?

Noen kommenterte at det hadde blitt nevnt såvidt.

En av de tøffere guttene i klassen kremtet: I Kina heter det forsvarskrigen mot Vietnam.

Stout: Men det blir ikke snakket så mye om det?
Tøff gutt: Partiet vårt liker ikke å fokusere for mye på den perioden av historien.
Stout: Det gjør de ikke i Vietnam heller.

Resten av klassen nikket. Noen lo på kinesisk vis, for å løfte den litt ubehagelige stemningen som av og til skjer når historiedetaljer ikke stemmer med det de har lært.

En sa at på barneskolen hadde en medelev konsekvent mottatt bedre karakterer på grunnlag av at faren hadde kjempet på kinesisk side. En annen fortalte at faren hennes også hadde vært med. Stemmen hennes var derimot annerledes enn da hun fortalte meg om det for noen måneder siden. Da hadde hun sagt med iver at faren ofte snakket om glansdagene ved fronten og at han nok savnet å være soldat. Nå virket hun nesten litt beklemt.

Stout flyttet temaet hastig videre. Vi snakket ikke så mye om Kina etter det.

[Om akkurat det jeg ønsket meg.]

En jente i klassen sendte melding:

Hun: Tine! Du har hatt bursdag! Gratulerer med dagen!
Tine: Ja! Takk!
Hun: Kan du spise sterk mat?
Tine: Ja, det liker jeg.
Hun: Har du noe i mot å spise andehals? Det er veldig godt.
Tine: Ja, beklager, men det har jeg faktisk.
Hun: Du får en av meg uansett. For jeg har med en andehals fra hjembyen min jeg skulle gitt deg i dag, men så tok jeg med meg laptopen på skolen, og da ble det så tungt å bære alt.
Tine: Det skjønner jeg at er mye.
Hun: Men du får andehalsen og noen søtsaker i morgen. Jeg skal på forelesningen. Finn meg!

[Om den hvite elefanten.]

Som eneste hviting på kullet mitt, pleier de fleste å spøke med at jeg er den eneste som virkelig aldri kan skulke timen uten at det blir latt merke til. 

Noen ganger, er det allikevel noen som går til sitt ytterste for at jeg ikke skal føle meg annerledes.

Lærer: Hvem her skjønner mandarin?

Han så bare på meg. Jeg rakk opp hånden. Ingen av de 35 andre i klassen gjorde det, men de var egentlig ikke spurt heller. Læreren min virket allikevel litt flau da henvendte seg til meg.

Lærer: Nei, jeg spurte om hvem som kan mandarin.
Tine: Ja, det er det jeg prøver svare på.
Lærer: Hm. Å ja. Vel. Ok. Vi får fortsette på engelsk da.

Og sånn var den timen.

[Om frie medier og internettsensur.]

- For ikke å snakke om dette.

Læreren vår viste et eksemplar av Charter 08 på overheaden. Det var første time etter juleferien, og vår nye kinesiske lærer forsøkte kartlegge bakgrunnskunnskapen til klassen. Klassekameratene mine sukket nesten litt oppgitt da de nok en gang ble spurt om de hadde hørt om det hun kalte “massakren på Tiananmen i 1989” (som regel referert til som ”Studentbevegelsen 4. juni" av de i klassen). Få deler av kinesisk historie har fått bevilget en større del av pensum det siste halvåret, selv de få som kanskje ikke kunne så mye om det i september, har fått det inn med teskje. Selvsagt hadde man hørt om det. Noen få rakte opp hånden da de ble senere spurt om det var noen som ikke hadde besøkt områdene dekket av Occupy Central i Hongkong. Alle visste at Instagram hadde blitt blokkert på fastlandet og WeChat sterkt sensurert som følge.

Denne boken Charter 08 virket derimot ny for de fleste. Enda det var en kinesisk utgave, var tittelen ukjent, avslørte plutselig klimpring på flere titalls tastaturer. Det overdøvet lærerstemmens videre tale om Nobel fredspris, og om den reele kostnaden av ytringsfrihet. Skjønt, jeg velger å reservere påståeligheten min litt her. Det var nemlig ingen som sa noe. Kinesiske studenter har en sterk konkurranseånd. Mange stiller ikke spørsmål av frykt for å ikke vise hva de ikke vet, hverken ovenfor læreren eller for øvrige medstudenter. Jeg hvisket  “Liu Xiao Bo” til hun jeg satt ved siden av. Hun tenkte seg om tre ganger før noe tydeligvis demret for henne, og hun skrev fort ”Charter 08” i en notatbok.

Alle i klassen har nemlig hørt om Liu Xiao Bo, selv om de fleste av grunner jeg til nå ikke helt har forstått, tilsynelatende synes Edward Snowden-historien er betraktelig mer interessant. Da jeg forsøkte ta opp nobelprisutdelingen i desember, ble det møtt med svar som, ”I Kina er det ikke så mye snakk om det,” eller ”Jeg har ikke lest noen av bøkene til han forfatteren,” uforstående til at jeg ønsket å diskutere noe annet enn litteraturprisen. Kan det hende at de bare ikke vet hva Liu Xiao Bo har gjort?
 

Helt ærlig, jeg vil si det er greit. 

I juleferien var jeg på en snartur til fastlandet, for første gang siden 2011. Jeg visste at mange flere nettsider har blitt blokkert siden den gang, men det var allikevel like overraskende som frustrerende å oppleve det selv. Google er blokkert, og det kinesiske motstykket Baidu opplevdes så uvant at jeg like så godt bare droppet nettsøk. Gmailen min var helt utilgjengelig, og praktisk talt alle andre sosiale medier jeg er på like så. Vi erklærte oss tilbake i 2002, dro på spa og tenkte at det egentlig var greit med en total ferie også fra den digitale verden.

Jeg skal innrømme at jeg syntes det var ganske deilig, men jeg var kun i Kina i tre dager. Kinesere og utlendinger som bruker sider som Facebook, Twitter og Blogger er avhengige av VPN for å klatre over den kinesiske internettmuren. Alternative hele nettsider hvor informasjon som ellers ville blitt sensurert skrives med kinesiske tegn med samme ordlyd, slik at det ikke blir fanget opp av det statlige sensursystemet (eksempelvis ville man på norsk kanskje skrevet ”bønder” i stedet for ”bønner”). Men internett med bruk av VPN går tregt, og det er ikke alltid at VPNen funker som den burde.

Det er sikkert mye tull på Internett som det er helt greit at kineserne går glipp av, men sensur skaper isolasjon fra verdenssamfunnet i denne nettopp denne informasjonsalderen hvor vi opplever at Internett gjør verden mindre og mindre. Isolasjon stopper informasjonsflyt. Problemet er ikke at klassekameratene mine ikke skjønner alle de popkulturelle referansene jeg kan finne på å slenge rundt meg. Det oppstår når de får i oppgave å skrive en stil om behovet for sensur for Charlie Hebdo med utgangspunkt i situasjonen i eget land. Når de vet at staten knebler, uten at de får vite hva som ikke får bli sagt.

De fleste kinesere på sosiale medier bruker kinesiske plattformer av rent praktiske hensyn. Alle vet at det foregår sensur. Det er langt i fra en statshemmelighet. En venninne sa at innleggene hennes på Weibo ble sensurert ganske ofte, men at hun ofte glemte hva hun la ut, og klarte derfor ikke helt å ha oversikten over hva som forsvant

Tilbake til klasserommet vårt, jeg var ikke overrasket over at klassekameratene mine ikke hadde hørt om Charter 08.  Hvor mange i Norge bruker egentlig noen nevneverdig energi på å skaffe informasjon som er hemmeligstemplet av ulike grunner? Jeg, som ikke en gang gadd å måtte scrolle ned til neste side med treff på Baidu for å finne det jeg var ute etter, ville sannsynligvis neppe imponert selv.

Som en del av studieturen vår til Kambodsja, besøkte vi Phnom Penh Post, i tillegg til flere andre nyhetshus. TV-kanalen vi besøkte sa rett ut at de ikke ønsket vi la ut noen av bildene vi la ut, av frykt for at de viste noe upassende. På vei tilbake til hotellet spurte jeg en fyr i klassen hva han hadde fått ut av besøkene.

- I Kambodsja har de frie nyhetskanaler, sa han.

Begrepet "frie medier" kan være relativt i Asia.

[Om den kinesiske buffeen.]

Tjue kinesere, en brite og en nordmann går inn på en buffeet-restaurant. Så gikk nordmannen ut igjen.

Nei da. Men neste gang tror jeg at jeg i det minste skal vurdere det, for det har vært ekstremt overveldende.

Fakta: Kinesere er et matglad folkeslag. Jeg har klassekamerater som hilser meg ved å spørre om jeg har spist når jeg kommer til timen. Om en ting er erklært spiselig, uavhengig av hva det er, er reaksjonen stort sett "Å, hva smaker det? Kan jeg få smake?" Dette aller helst i situasjoner hvor jeg helst ikke vil vite hvordan man bør konsumere objektet en gang. Påstand: Kinesere spiser alt med bein med unntak av bord og stoler, og særlig på buffet.

Fordi vi var et reisefølge bestående av nesten bare kinesere, hadde reisebyrået reservert restauranter til så og si alle måltidene våre. Med få unntak var restaurantene av typen buffet. Menyen var alltid helt eller delvis også kinesisk. Kineserne har vært i Kambodsja i mange hundre år, og det er fortsatt en større brøkdel av landets innbyggere, så det er ikke merkelig i og for seg at det er noe kinesisk mat, men alvorlig talt, en hel uke kan være litt i drøyeste laget for et norsk matvrak. Det er ikke selve menyen jeg skal ta for meg, men jeg vil bemerke at det nok var en gryende mattrøtthet som reddet meg fra en ekstrem frustrasjonseksplosjon, og dermed totalt tap av ansikt.

Kinesere har en litt annen kultur når det kommer til buffet enn det vi har i Norge:

• Man legger fra seg kameraet når man er på buffeet. Dette er den eneste tiden en kinesisk turist ikke tar bilder, da man ikke har tid.
• Det er ikke et kinesisk ord for køkultur. Ihvertfall ikke for den vestlige forståelsen av ordet. Kineseren spisser albuene og forsyner seg nonsjalant fra hvor han eller hun vil, uavhengig av hvem som står rundt rundt en.
• Selvsagt har man i Kina også lov å gå to ganger, men det er gjerne fordi kineseren går mange ganger første runde for å kunne få med seg alle tallerkenene med mat man forsynte seg med på første runde. 
• En kineser tar ikke bare én ting om han er usikker på hva det er, han sørger for å ta med seg nok til at hele bordet kan få smake. Dette gjelder alt på buffeen. Bygg i høyden, så får du plass til mer.
• At alle forsyner seg med minst dobbelt så mye som man planlegger å selv spise, resulterer ofte i at det fort blir tomt for ting på buffeen.
• Dette er en ond sirkel. Kineseren vil jo nødig gå glipp av noe, så da er det bare å forsyne seg med mye mer enn det man antar at man selv orker å spise.
• Det er ikke uvanlig at kinesiske familier fordeler hvem som henter hva, eksempelvis: en som henter bare ris, en som henter bare reker, en som henter bare salat. Når du tenker over det, så er det faktisk ikke så upraktisk. Det er jo mye hyggeligere å spise sammen, enn at hele familien løper hver sin vei for å hente mat. Mindre travelt er det også.
• I Kina har man tradisjonelt sett ikke satt av en del av måltidet til dessert. Det er riktignok ikke uvanlig ved middager at man får servert frukt etter måltidet, men det betyr allikevel at mange kinesere har et noe uortodoks forhold til desserten, om man skal se det med strenge vestlige skikk og bruk-briller. Tatt øvrige punkter i etterretning i tillegg, er det derfor muligens ikke så merkelig at du vil se at kineseren på sin første runde forsyner seg like mye av dessertbordet, som av såkalte forretter og hovedretter. Dette uavhengig av om det er is som smelter, nettopp frityrstekte bananer, eller cornflakes på frosne isbiter som mykner før noen på bordet rekker vurdere om de vil spise dem.
• De neste rundene involverer en gjentagelse av henting av det kineseren har fått anbefalt av andre etter første runde, og dernest henting av eventuell annen mat man kan anta at andre rundt bordet ønsker å smake. 

Jeg har vært på mange buffeer i mitt liv. Mange i Asia, men jeg kan ikke erindre å være en del av det kinesiske bordet. Dette er derfor observasjoner jeg har gjort som en del av fellesskapet. Jeg har blitt nødet kokospannekaker og frityrstekte reker langt etter jeg har spist den ene sjokoladepuddingen jeg rakk å knabbe til dessert i løpet av de samtlige omlag ti buffene vi spiste på turen. Jeg har vært øyenvitne til at kinesere som veier en brøkdel av det jeg gjør, har erklært at de ikke var spesielt sultne før vi begynte å spise, allikevel har tømt tre fullastede tallerkener med mat. En kineser drikker lite til måltidet, noe som riktignok tillater mer plass i magesekken, men det er allikevel et mysterium hvor de legger alt.

Det hører med til dette at vi har stort sett vært på restauranter tilsynelatende myntet på et asiatisk publikum. Ved de fleste anledningene var det bare sannsynligvis bare læreren min og jeg som ikke var født med svart hår i hele restauranten. De andre tilstede hadde de samme spisse albuene som mine klassekamerater. Det var derfor bare jeg som fikk stjålet speileggene jeg hadde bestilt av eggekokken  rett foran nesen på meg. Det var jeg som fikk de frustrerte blikkene fra den vestlige familien som forsøkte gjentatte ganger å få lagt brød i brødristeren innimellom de seks skivene som gjerne ble pålagt av noen fra midtens rike. Det var jeg som fikk tilbudet om å dele den siste biten med ananas med av australsk jente da buffeen var skrapet tom, og det i sedvanlig kambodjansk serviceånd ikke ble gjort et nevneverdig forsøk på å fylle på noe som helt.

Det var også jeg som fikk blikkene som anklagde forræderi da jeg allikevel ble tilbudt nesten uendelige mengder med nyristet loff og bacon, siden det ikke var mer igjen på fatene. Jeg er jo en 中國同胞.

[Living with HIV: Not 'just an STD']

Tidligere i år leste jeg et sted at det er mye HIV i Hongkong. Jeg har både tenkt og snakket mye om det siden, ikke minst fordi HIV i Kina er ganske kontroversielt, samtidig som Verdens helseorganisasjon melder at landet har en voksende epidemi. HIV-skandalen da myndighetene på 90-tallet samlet inn blod med urent utstyr og som følge smittet opptil 500, 000 mennesker, har allikevel ikke gjort myndighetene bedre til å spre informasjon. Tjue prosent av befolkningen hadde ikke hørt om HIV, viste en undersøkelse fra 2002.

Nå digrerer jeg. Jeg skrev jo om Hongkong, men det var dette som gjorde meg nysgjerrig. Da jeg jobbet med artikkelen, oppdaget jeg dessuten at jeg hadde lest feil. Hongkong har heldigvis en av de laveste HIV-ratene i verden. I november skulle vi skrive om en minoritet i Hongkong. Første desember var det World AIDS Day. Dette var mitt bidrag.

---------------------------------------

HONG KONG — Shaun has a job, and family and friends he cares about. However, he also carries a secret his doctor advised him not share, to avoid discrimination.

One and a half years ago, his boyfriend at the time told Shaun, he had contracted a sexually transmitted disease. Shaun went to a clinic and got tested. The test showed he was HIV-positive.

“I didn’t expect something that serious,” Shaun, now 28, said. Later, the ex-boyfriend explained he wasn’t aware that by only taking HIV-medicine, but not using condoms when they had sex, the ex-boyfriend was still risking infecting others.

“Chinese people are very prudent when it comes to sex-education, they just don’t like talking about it,” Shaun said. In school, he learned HIV was usually spread through sexual contact, and to use protection when having sex.

No one ever told him what HIV actually is. When diagnosed, he spent hours searching for information online, only to discover a lot of misleading websites. “People would say you can contract HIV if you are bitten by a mosquito, or by sharing the same drink,” he said.

CLICK TO MAKE IT LARGER
A total of 150 additional HIV-cases were reported to the Department of Health in the second quarter of 2014, bringing the cumulative total of reported HIV infections to 6 646 since 1984. (Graph contracted from http://www.info.gov.hk)

Hong Kong has a prevalence rate of 0.1 percent, low compared to the 0.8 percent global rate, according to the United Nations AIDS department. However, there has been a rapid increase in cases, with most of the affected being gay men, the Department of Health’s past three annual reports revealed.

Forced to make frequent trips to a HIV-clinic in the beginning, Shaun found it hard asking his supervisor for time off without revealing he was sick. He still needs to take daily medication. The side effects make working overtime difficult. “It’s like being on a boat, you get dizzy, and very sleepy,” Shaun said.

His career prospects are reduced, “I can’t take a senior manager position, they would require a complete health examination,” he explained.

Before he was diagnosed, Shaun wanted to move abroad. Last year, a headhunter offered him a job in Singapore. “Unless they change the restrictions on people with HIV, that cannot happen, I had to turn it down,” he said.

When Shaun told his last boyfriend he had HIV, his partner broke all contact. The experience scared him. “It’s difficult to get someone who is already negative to understand,” Shaun said.

Shaun said his life is good for now. His relationship with his siblings has changed. The disease has brought them closer together, “We have started talking, we never did that before,” he said.

[Om homoholdninger.]

- Foreldrene mine har ikke snakket med meg på nesten en måned.

Hun dro på skuldrene, og sa at hun ikke visste helt hva hun skulle gjøre med det. Etter at den kinesiske klassevenninnen min fortalte foreldrene hennes at hun hadde dratt for å se Hong Kongs Pride parade, hadde de sluttet snakke med henne.

- Fordi jeg dro, tror de nå faktisk at jeg er lesbisk, og de ser på det som en sinnslidelse.

Som om hun skulle kunne "smitte" foreldrene sine over telefonen. Det var jo så dumt at man skulle tro man bare kunne le av det.

Problemet er allikevel så dagsaktuelt at latter føles malplassert.

Tidligere i høst hadde en i klassen nyhetsfremlegg om pavens forsøk på å få homofile godtatt av den katolske kirke. Fremlegget var kort, men det varte allikevel lenger enn det skulle, fordi store deler av klassen lo hver eneste gang hun sa ordet "homofil." I en masterklasse for aspirerende internasjonale journalister. Etter fremlegget, forklarte jenta at hun hadde valgt denne artikkelen fordi hun var nysgjerrig på homofile og hva de var, siden hun aldri hadde møtt noen homofile.

La meg gjenta dette: En person vokser opp i et land med 1, 4 milliarder mennesker, og har aldri møtt en homofil person.

Det er jo noe som skurrer her.

Jeg var sint og opprørt da jeg gikk hjem den dagen. Jeg syntes klassen min var umodne og trangsynte, samtidig så er jeg jo klar over at homofile er stigmatisert i Kina. I hele min Kina-karriere, har jeg møtt omlag fire kinesere som har sagt til meg at de er homofile. Samtlige i utlandet, med unntak av  én, men han pleide unnskylde seg med at han bare spøkte om det når han var full. Ha ha, liksom.

I Taiwan og Hong Kong er homofile mer godtatt, men det har også vært en utvikling de siste årene: I 2004 hadde Taipei Pride omlag 4 000 deltagere i paraden, omtrent alle gikk med masker. I år hadde de 65 000, og eventuelle masker ble stort sett brukt som en del av kostymene de gikk med.

Da vi fikk i oppgave å skrive om en minoritetsgruppe i Hong Kong, fortalte jeg klassen at det var Hong Kong Pride den påfølgende helgen, spent på reaksjonen. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk derimot et ras av meldinger.

Resultatet var at jeg kjente en større andel av de oppmøtte ved startstreken. Neida. Men det var veldig mange som kom. De fleste av klassekameratene mine sto i grupper, med kameraer og notatblokker, og var kjempenervøse.

Klassekamerat: Kjenner du noen homofile her?
Tine: Jeg kjenner én, men han forsvant i mengden.
Klassekamerat: Kan du finne han? Jeg vil intervjue en som er homo.
Tine: Alle her er homo. Det er jo homofestival. Snakk med hvem du vil.
Klassekamerat: Nei, hva om de ikke er homo?
Tine: Du kan jo bare spørre.

Hun gjorde store øyne.

Klassekamerat: Jeg kan jo ikke det. Det er jo frekt.
Tine: Du er på homofestival. Det er garantert ingen som blir fornærmet over det.
Klassekamerat: Hvordan ser egentlig en homo ut?
Tine: Som alle andre mennesker.
Klassekamerat: Nei, jeg kan ikke spørre noen. Det går ikke. Slikt går virkelig ikke an.

"Hvordan ser en homo ut?"

Samtalen gjentok seg mer eller mindre med flere. Jeg ga til slutt opp å overbevise dem om noe annet. Jeg var egentlig mest glad for at de hadde møtt opp.

Tilbake til hun som foreldrene ikke vil snakke med lenger. Hun sa det var teit av foreldrene hennes, at unge kinesere er blitt mer åpne, men at det var et stort generasjonskille. Det er vanskelig å endre gamle holdninger.

Kinas ettbarnspolitikk bidrar også for at de ytterligere skal bli sett ned på. Hvordan skal man kunne føre etternavnet videre om sønnen din er sammen med en mann?

[Working 102 hours per week: “Better do your work and keep quiet”]

Oppgaven var å skrive om et valgfritt kontroversielt tema i Hongkong som ikke omhandlet Occupy Central. Jeg valgte å skrive om hushjelpene i Hongkong, en stor del av bybildet, men som allikevel ikke høster de samme godene som resten av befolkningen. Jeg lærte mye, og fikk lyst til å dele artikkelen med dere!

------------------------------

Nanny-day: Foreign domestic helpers having a day off in Central.

(HONG KONG) – Working for a minimum monthly salary of HK$4,100, foreign domestic helpers come to Hong Kong to fill the need for live-in helpers. Required to stay with their employers, an Amnesty International 2013 report found that the foreign domestic helpers work a weekly average of 102 hours, contrary to the average of 49 hours for other Hong Kong industries.

Joan Tsui, is the convener of the Support Group for Hong Kong Employers with Foreign Domestic Helpers, representing over 10,000 employers. She said that the main reason for hiring helpers is to allow Hong Kong women a career. Employers spend a monthly total of HK$9,000 on a helper with a 2-year contract, adding in other benefits such as food and insurance, she added. An ordinary working-woman in Hong Kong earns HK$15,000 to HK$20,000 a month. “If the helper’s salary rises to HK$4,500, we trust most women will reject to hire the helper and return to their homes as the housewives,” Tsui says, noting that, “we do pay more to hire a good helper. I will pay a bonus to my helper after good fulfillment of a 2-year contract.”

Filipino domestic helper Arline T. Bathara has been working for a local family for over two years, earning minimum wage. Every month she sends HK$2,000 home. For the first three months, she was also still paying down the HK$20,000 she owed her work recruitment agency in the Philippines. “It’s almost funny, I was actually in Hong Kong, borrowing money from the Philippines to afford working here,” Bathara said. Although she feels that economy is tight and that it would not be possible for her to ask for a raise, she still wants to stay because she earns the double of what she did back home.

For Hannah Mae Duldulao, also a Filipino helper, a normal workday starts at 6.30 a.m. and lasts until 10.30 p.m. In accordance with Hong Kong immigration law, she has one resting-day per week. She says the biggest problem for many is that despite the government requiring employers to provide food or pay a food allowance of no less than HK$964 per month, many are not given enough food, and end up spending their salaries on buying their own. “It’s still not good to complain. You better do your work and keep quiet, so you can keep your job,” she said.

Silvia Bonvini, a representative of the Hong Kong helpers campaign, confirms Bathara and Duldulao’s stories are not unusual. “The high weekly working hours are a direct result of live-in rules,” Bonvini said, but adds that the live-in rule is also the key reason why the helpers are here. Another reason for the live-in rule is for employers to ensure that the helper is not pursuing additional work. “These are the reasons why the government are reluctant to change the laws,” she explained.

The Hong Kong helpers campaign’s main focus is to change how the foreign helpers are viewed and valued by the local community and to promote the work of non-governmental organizations supporting the helpers. “The helpers are not slaves working to please the Hong Kong people, they are a working force that needs to be put equal to other foreign workers in town. They should have the same benefits,” Bonvini said.

Earlier this year, Myanmar temporarily stopped sending helpers to Hong Kong only months after the first batch of domestic workers had arrived. The ban was imposed following a high-profile case of an Indonesian helper having been abused by her employer for months.

[Om nordkoreanske flyktninger.]

Pressefrihet i Nord-Korea sto på agendaen. Det var ikke så mye å si om temaet, Nord-Korea pleier å komme dårligst ut i hele verden, og samtalen i klasserommet dreide seg mot han i klassen som kommer fra grensetraktene ved grensen mellom Kina og Nord-Korea. Han fortalte at en slektning som hadde vært der, sa det var som å være tilbake i Kina under kulturrevolusjonen.

Jeg spurte om hva han syntes om nordkoreanske flyktninger. Han svarte at selv hadde han ikke hatt så mye med dem å gjøre, de fleste dro til nabobyene hvor det bor etniske koreanere, slik at de i det minste kan forstå språket.

Jeg spurte så resten av klassen hva de syntes om nordkoreanerne som kom. Om hva de syntes om at kinesiske myndigheter utleverer flyktningene de finner, fordi de ikke anser dem som flyktninger men snarere som økonomiske immigranter. I den kinesiske grunnloven står det at om en person søker politisk asyl skal man få det innvilget. Da Kina og Nord-Korea begge er kommunistiske land, er det kanskje ikke så overraskende at dette ikke holder stand, men at dette er flyktninger som allikevel løper fra et liv som mildt sagt er ganske kjipt. 

Det ble stille. Hele klassen snudde seg en annen vei. Folk plukket på knapper og mistet plutselig penner i gulvet. De så ned.

Etter en stund kommenterte en jente at de (ja, for det er alltid flertall) syntes Nord-Korea skulle få selv styre med sine problemer, på samme måte som Kina hadde sin egen suverenitet og ønsket styre på sitt vis. Det var en form for respekt å overlate nordkoreanere tilbake til landet de kom fra. Kinesere liker å gi respekt.

Han fra grenseområdet påpekte at Sør-Europa måtte begynne å ta i mot flyktninger.

En tredje påpekte at Kina jobber hardt for å begrense befolkningsveksten. Dessuten hadde hun hørt at det var mange nordkoreanere som blir diskriminert i Sør-Korea. "Ingen vil ha de folka. De kan like så godt bare dra hjem."

Dette var typiske svar, og for tiden er jeg der at jeg blir frustrert over at de ikke svarer på spørsmålene mine om det handler om politiske meninger. De svarer på andre ting. Jeg sa at dette var svar som staten ga. Det var skoleboksvar. Jeg var ute etter å vite hva de syntes, selv.

En ny og tyngende stillhet fulgte.

Læreren vår, også kineser, plukket opp spørsmålet på nytt, og sa at jeg faktisk hadde stilt dem et spørmål. Hun som hadde snakket sist snudde seg rundt og spurte hva jeg mente.

Jeg begynte med å si at jeg var norsk. At jeg var fullstendig klar over at det var enkelt å sitte i beinkalde Norge og si at alle burde ta inn de stakkars flyktningene og gi dem mat og hjelpe dem i sikkerhet, men at vi ikke akkurat var kjent for å holde døren oppe selv. Allikevel handlet det i bunn og grunn mer om å være et menneske, og at man hadde et ansvar. At man ikke alltid skulle tenke at fordi det ikke var deres problem, så var det ikke et problem. Det er få personer som klarer å komme seg ut av regimet. De tar et valg om å forlate venner og familie og hjemmet sitt, vel vitende om at det kan skje forferdelige ting med de som blir igjen fordi de føler de må. Det er desperasjonen som driver dem. Om du virkelig er redd for diskriminering er det kanskje en liten pris å betale sammenlignet med livet i en nordkoreansk konsentrasjonsleir. Alt jeg ville vite hva var deres personlige mening var om det.

En jente i klassen som aldri har sagt noe før, tok ordet. Hun sa at hun faktisk kom fra en av de byene på landet hvor flyktningene dro til. Hun husket foreldrene hennes snakket om nordkoreanerne da hun var liten. Mange i byen hadde giftet seg med flyktningene. De fikk barn med dem og de stiftet familier. Det var flere som kom som hadde slektninger der fra før. En liten "benefit" til en som jobbet for myndighetene var alt som skulle til for at de fikk de kinesiske papirene de trengte. Alle visste at det skjedde, men ingen sa fra til politiet. Politiet var jo med på det selv.

En av guttene fra Hongkong tok ordet og sa at det handlet om at Kina og Nord-Korea delte samme politiske ideologi. De var venner. En fastlandskineser lo og ristet på hodet. Det var lenge siden. Kineserne har kommunisme med kinesiske karakteristikker, sa han. "Nord-Koreanerne dyrker én mann. Selv vi har beveget oss bort fra det."

Da timen var over kom to kinesiske jenter bort. De spurte pent om de kunne snakke med meg. Hun ene takket meg. Hun sa hun aldri hadde tenkt noe over hva man gjorde med flyktningene. Hvilke konsekvenser det kunne få og at hun hadde kanskje hørt om problemet, men i Kina snakker man helst ikke om sånne ting. I dag hadde hun fått en øyeåpner. Det var mye å tenke på, og hun hadde ikke noe svar å gi meg enda, men hun ville altså bare si takk, for spørsmålene mine var viktige.

Så gikk de begge inn i kantinen. Jeg ble stående utenfor og smile. Det er nok en del av de i klassen min som synes jeg er litt skummel. Læreren min har gitt meg tegn på at jeg får lov å stille sånne spørsmål, men av og til lurer jeg på allikevel om det er greit. Jeg bruker det hvite kortet mitt for det det jeg kan, men hva er egentlig verdien av å være en kritisk utlending?

I dag følte jeg at jeg makset kortet mitt, men det var så innmari verdt det.

[Om en kinesisk brannøvelse.]

Alarmen gikk av nesten med en gang timen hadde begynt. Læreren min så først litt forvirret ut, men så ga hun følgende instrukser:

"Pakk sammen alle tingene deres og gå ut. Ikke glem mobilen."

Det var heldigvis bare en øvelse.

[Om at folk flest bor i Kina.]

Vi satt i kantinen og snakket om boforhold. I Norge har vi god plass, i Kina har de egentlig enda bedre plass, men alle vil helst bo på samme sted, og da blir det jo dårlig plass begge steder. I Hongkong, til tross for at dette lille området med land har så mange mennesker, er det fortsatt slik at mesteparten er ubebygd territorium. Befolkningstettheten er høy.

Nå skal det sies at både Hongkong og resten av Kina forøvrig, er svært gode på å stable folk i høyden. Guttene jeg spiste lunsj med fortalte at de bodde henholdsvis fire og åtte på hvert rom på universitet hjemme. Å bare dele rom med én person som de nå gjorde, var en tydelig oppgradering av hva livskvalitet angikk. Jeg fortalte at i Norge kjenner jeg nesten ingen noen voksne som deler rom hjemme, med mindre de er kjærester. Det hadde nok blitt rabalder om universitetsstudenter skulle måtte dele rom.

En av guttene smilte og bekreftet det jeg har følt på kroppen så altfor mange ganger:

"Men Tine, vi kinesere har jo ingen forståelse for 'personal space'!"

Jeg la ikke skjul på at jeg hadde hatt en viss mistanke.

[Om en fikafest.]

Han kommer bort til meg og sier han skal ha fikafest. Kineseren er en av de få i klassen som har kantonesisk som morsmål og snakker derfor engelsk med oss alle. Jeg antar dette er slangord jeg bare ikke har hørt om.

Kineser: Jeg dro jo på festen din, uten å være invitert, så nå inviterer jeg deg til fikafest i morgen.
Tine: Å takk! Det vil jeg gjerne.
Kineser: Den blir forresten nok kansellert. Ingen kommer. Når skal jeg fortelle deg at det ikke blir noe av?
Tine: Helst før festen. Kanskje også helst før fem?
Kineser: Ja, kanskje jeg burde det. Det er jo en fikafest.

Han så på meg ettertrykkelig.

Tine: Å vent. Fika. Fika? Holder du en svensk fikafest?!
Kineser: Ja.
Tine: Men det må du jo holde midt på dagen.
Kineser: Ja, jeg skal ha en fikafest midt på dagen. Som en hangout. Men det blir ikke noe av.
Tine: Inviterer du meg nå til en avlyst fest?
Kineser: Det stemmer. Jeg sier fra i morgen.

Jeg regner med at en fortsettelse følger.

[Om å sette ting på plass.]

Det er ikke bare politikk og harde tider. I dag gikk jeg desperat rundt på stoljakt på biblioteket. Alle seter var opptatt. En fastlandskineser i klassen dyltet borti meg.

Kineser: Døh, hvorfor drar du ikke bare tilbake til Central? [Området jeg bor i.]
Tine: Hvorfor drar du ikke tilbake til landet du kommer fra?
Kineser: Men... å.

Fem kinesere vi ikke kjente snudde seg. Han lo. Det er greit å si sånt når det er meg.

[Om den andre siden.]

Vi er tilbake på skolen i dag etter en fem-dagers langhelg. Det er ingen i klassen som kommenterer demonstrasjonene, selvfølgelig. På snedige vis vrir de seg unna spørsmålene mine, ikke at jeg hadde regnet med å få et tydelig svar i utgangspunktet. Ingen forstår seg på politikk. Ingen er fra Hongkong, og kan derfor ikke uttale seg. Dette er ikke deres kamp, men det er jo klart, det er fortvilende for bedriftseierne at de taper så mye penger. Slike svar kommer igjen og igjen, og det siste er det mest tilbakevendende av dem alle, for det er det er nettopp dette kinesiske nyheter velger å dekke: at nå taper Hongkong penger på å demonstrere. En side av saken vestlige medier nesten har glemt å nevne.

Kineserne vet jo at avisene deres er fulle av propaganda. Det er en sannhet man ikke kan krangle om, og så naturlig for dem at de ikke egentlig klager over det heller. Faktisk har det kinesiske ordet for propaganda, 宣傳, ikke en negativ betydning heller. Det er helt nøytralt, i motsetning til hvordan det er for oss i vesten.

Vi har én lokal hongkonger i klassen vår. Vår amerikanske lærer spurte henne hvorfor hun ikke var ute og boikottet timen. Hun sa hun følte det var hennes ansvar som student å møte opp til timene så lærerne ikke måtte gjøre dobbelt arbeid. De andre i klassen min nikket forstående. Han ristet på hodet og stilte spørsmålet på nytt. Hun insisterte. Det ville jo vært irriterende for læreren vår å måtte ha henne i en annen time. Freden i klassen innad var ihvertfall opprettholdt.

Etter dagens skoletime spiste en klassevenninne fra fastlandet og jeg lunsj sammen.  Hun har ikke så mange venner i klassen, og jeg er jo på mange vis en ensom ulv jeg også. Vi kommer godt overens, men det var først i dag jeg først innså hvorfor hun kanskje har valgt å holde seg unna de andre.

Vi snakket om at Kina har blokkert South China Morning Post, Hongkongs engelskspråklige avis, fordi det dekker Occupy Central. Klassevenninnen min fortalte hun hadde brukt fridagene på å besøke en tante på fastlandet, men at hun hadde klart å holde seg oppdatert på Occupy Central ved å følge nyhetene.

Kineser: Det har vært mange ulykker i helgen.
Tine: Hva mener du med ulykker?
Kineser: Det var så mange som hadde slått seg så skrekkelig under demonstrasjonene. Mange som har falt og sånn.
Tine: Det er jo ikke ulykker. Det er jo folk som har gått direkte løs på demonstranter. Det er uhyre sjeldent at noen griper tak i puppene til jenter ved et uhell. Det vet du jo selv.
Kineser: Ja, men det var jo fordi de var sinte at de kom borti.
Tine: Jeg vet ikke hvor mye tro jeg har på at det bare var uhell hver gang. Har du ikke sett bildene? Folk er jo slått til blods. Det får da være grenser til hvor mye uhell det går an å ha. Og flere utenlandske journalister er jo blitt angrepet. Amnesty International har uttalt seg om dette.
Kineser: Er det sant?

Jeg viste henne bilder på Twitter, samtidig som jeg sa det som dessverre også er en sannhet: Twitter viser bare én side av sannheten. Fastlandskineserne er jo ikke på Twitter, det er blokkert i Kina. Det er vanskelig å vite hva man skal kunne stole på. Hun skrev av noen Twitter-navn.

Kineser: Men det var bare 10.000 som møtte opp i forrige uke, så de kommer nok til å gå hjem i løpet av dagen.

Jeg aner ikke hvor mange det er som har vært på Occupy Central, men 10.000 høres usannsynlig lite ut. Det har vært så mange mennesker at jeg personlig har fått gåsehud av å se på hærskarene med folk.

Kineser: Om jeg skal være ærlig, jeg kan ikke så mye om dette problemet, men jeg vil vite mer. Jeg vil egentlig ha en mening om det. De andre i klassen bryr seg ikke. Jeg mener jeg er annerledes. Jeg har foreldre som er vestlige i tankegangen, jeg har lært mye om vestlige filosofer. Dette må jeg tenke litt på. Jeg liker ikke å gi et svar når jeg ikke vet noe sikkert.

Hun takket meg så for praten, jeg kom til å søle ut resten av colaen min mens jeg sa at dette var faktisk et uhell, og så gikk hun avgårde til neste time.

[Occupy Central: “A Question of Understanding”?]

Jeg har naturligvis fått intervjulekser fra skolen. Selv om denne bloggen skal være på norsk, det blir litt unntakstilstand disse dagene. Jeg er jo blitt en slags amatørutenrikskorrespondent på deltid. Læreren min kaller meg en free-lancer (ikke freelancer, om du ikke skjønte vitsen). Her er en artikkel jeg skrev på mandag.
_____________________________

Central: Tens of thousands of protesters are gathering in Central this week, demanding universal suffrage. (Photo: Tine Venas)

HONG KONG — On the second day of what the Chinese government has labeled a “civil disobedient movement,” tens of thousands of protesters gathered in Hong Kong’s commercial districts. Demanding public nomination for the 2017 Hong Kong chief executive election, protesters has built roadblocks in Central, Admiralty, and Mongkok, refusing to leave until Beijing changes their recent decisions on the election procedures.

Chon Pui Ling, a 22-year old protester from Kowloon said mainland China had promised Hong Kong one country two systems, however, since the handover, Beijing has increasingly tightened the grip, “We are so few here, they are so many. How can Beijing decide who genuinely cares about Hong Kong? We want universal suffrage so that we can decide this for ourselves.”

A man visiting from Beijing (50) who requested not to be named, felt it was a question of understanding, “The biggest problem is that Beijing and Hong Kong do not understand each other. Beijing wants mainland China and Hong Kong to be one country. With these protests, the Hongkongers are distancing themselves even more from the mainland.” He also commented that the people of Hong Kong should not forget their heritage, “Hong Kong was British for only fifty years. That doesn’t make them less Chinese.”

Most protesters admit they do not necessarily see a solution where Beijing will give in to all of their demands, however, they emphasize the importance of showing that they have an opinion.

Kenny King, 30, from Wan Chai, said he had been waiting for Occupy Central for 17 years. “The Anglo-Saxon rule was much better. The police now are acting totalitarian, we’ve suffered crazy demolitions of property, property prices has gone up, and economy has gone down. I’ve had enough!”

The demonstrations have been denounced by China. The online mobile photo-sharing application, Instagram, owned by the already China-banned Facebook, was blocked for users in mainland China on September 28.