Viser innlegg med etiketten Det som (dessverre) ble sagt. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Det som (dessverre) ble sagt. Vis alle innlegg
24. januar 2018
[Alle visste hvem jeg var.]
Fem minutter før stengetid på norskkurs på Helseforum for Kvinner, sier Sahra* at hun ønsker seg jobb på omsorgsbolig. Slike jobber vokser ikke på trær for mine damer, som gjerne har erkjent for lenge siden at søknadene deres ofte havner nederst i søknadshaugen. Ja vel, hvorfor akkurat det, spør jeg.
Hun forteller hun har erfaring fra hjemlandet. Krig og bomber gjorde at man måtte sy de som trengte hjelp selv. Husker du den krigen som er blitt film med den hjelpeorganisasjonen og amerikanerene?
– Black Hawk Down?
– Jeg var der.
Ordene ramler ut så fort at jeg ikke rekker å fordøye det hun sier. Hun har vært jordmor for åtte fødsler. Sydde kvinnene sammen igjen etterpå. Hun rister på skuldrene.
– Alle er omskåret i Somalia. Jeg måtte sy igjen. Det er jo ikke riktig, men de ba om det. Kanskje mannen ikke ville like det. Hva skal man gjøre liksom?
Hun ser formanende på meg. Nei, tenker jeg. Hva skal man gjøre? Jeg har ikke noe godt svar, og ukens norsktime ble avsluttet mens jeg keitete prøvde å få det til å bli naturlig at fordi klokken var mange skulle vi bli vanlige ukjente igjen. Hun klemmer meg når hun går og takker for en fin time. Jeg takker for at hun deler.
Uken etter har hun skrevet ned historien til meg. Den er til for å deles, sier hun:
Jeg var født og oppvokst i Mogadishu, hovedstaden i Somalia. Somalia var helt ødelagt i 1991, da var jeg 11 år og vi måtte derfor flytte til en liten by som het Aliyaalo. Vi bodde der en stund, sammen med flere av naboene våre, og flere bekjente. Det var vanskelig å bo der fordi det var så klamt og varmt. Vinden var også varm. Etter en periode reiste vi tilbake til Mogadishu, men vi kunne ikke bo i vårt eget hus eller område, det var livsfarlig. Jeg likte å hjelpe folk, som foreldre med barn yngre enn meg. Utover dette hjalp jeg også andre barn som ikke hadde familie og var hjemløse.
Nabodamen hadde ikke barn, men hun eide en klesbutikk. Hun trengte noen ansatte som kunne hjelpe henne i butikken. Nabodamen tok derfor kontakt med mine foreldre og fortalte dem hvor godt hun likte meg og ønsket å ha meg i butikken sin. Foreldrene mine lo og lovte henne at jeg skulle hjelpe henne. Jeg fikk dermed erfaring med hvordan man kan selge diverse produkter, hvordan man benytter kassen og utfører kassearbeid. Gjennom denne erfaringen lærte jeg også å ta mer ansvar og hvordan det føles å ha ansvar for en butikk. Da jeg ble 15 år, begynte jeg å hjelpe andre. Jeg hjalp ofte kvinner og deres barn, av og til hjalp jeg kvinner med fødsel, samt de eldre.
En dag så jeg en dame som var gravid, vi traff hverandre på gaten og jeg hilste på henne, hun informerte meg om at hun var hjemløs, og hadde ikke noen som kunne hjelpe henne. Det var ingen i familien hennes som var tilstede, verken mannen hennes eller foreldrene hennes. Hun fortalte meg etter hvert i samtalen at hun hadde vondt i magen og etter hvert svimte hun av. Jeg fikk sjokk og var usikker på hva som skjedde. Hun informerte meg om at hun hadde rier i magen. Etter jeg fikk tenkt litt, kom jeg på at jeg hadde en barberhøvel i vesken min.
Etter 15 minutter lå kvinnen i bakken og skrek, det antok meg at hun holdt på å føde. Det var første gangen jeg opplevde noe slik, jeg skar henne opp nedenfra og hjalp henne med fødselen. Hun fødte en pen jente. Jeg fikk dermed erfaring med å hjelpe kvinner med fødsel, og hjalp flere. Det var lett for meg å hjelpe disse kvinnene, etter hvert ble jeg kjent og folk ropte på meg og hentet meg når de trengte hjelp. Det kunne være kvinner som hadde rier, eller trengte hjelp med å ta vaksiner. Alle visste hvem jeg var.
*Historien er gjengitt med tillatelse mot anonymisering.
Les også hva jeg har skrevet om norskkurset vårt og analfabetisme før:
Etiketter:
Det som (dessverre) ble sagt,
Hjertesaker,
Norskopplæring,
Samtaler,
Tøffe damer
9. november 2016
[Om valget.]
Hva skjer nå? Blir det nok en mur enda verdenshistorien aldri har vært tjent med menneskeskapte skillelinjer? Blir det handelskrig mellom USA og Kina? Vil de som har lidd under Trumps usmakelige vitsing og valgharselas - USAs homofile, muslimer, latinoamerikanere og kvinner, faktisk føle seg inkludert de neste årene når USA skal bli storslått igjen?
Dagen etter valget har unektelig vært spesiell. Det var rart å kjenne på skuffelsen som hang i luften på bussen denne morgenen. I stedet for irritasjon og utveksling av plagede blikk vendte folk ørene mot medpassasjeren som satte telefonradioen på høytaler så flere kunne høre. Folk har klikket og delt og kondolert. En amerikansk bekjent inviterte til felles sorgstund utenfor Fredssenteret. Folk har minnet hverandre på at Obama tross alt slet hele perioden sin med å få gjennomført noe som helst. Det finnes jo bremseklosser. Hvordan funker det amerikanske systemet igjen, hvem har øverste mandat og skal vi ikke strengt tatt begynne å snakke om hva som skjer i Frankrike?
De store spørsmålene har vært stilt retorisk, panisk og i fullt alvor.
Og så gikk jeg til norskundervisning på Helseforum. Der er gjensynsgleden stor, klemmene mange og verden utenfor får lov å bli igjen ved dørterskelen. Den har ihvertfall vært det til nå, for alle har sin bagasje og om du ikke ønsker pakke ut er det helt greit, no questions asked.
Midt i et høyst konsentrert forsøk på å forstå ulike yrkestitler på norsk avbrøt Amina seg selv.
— Presidenten... Den amerikanske presidenten...
Hun ristet på hodet.
— Han må lukke munnen.
Og så fortsatte min voksne norskelev å stave seg gjennom ordet "Dyrlege," kanskje vel uvitende om at hun som lå an til å bli verdens mektigste kvinne for mindre enn et døgn siden, Hillary Clinton, sa det samme til den nye presidenten på Twitter få måneder før.
Den lille politiske kommentaren fikk allikevel meg til å smile og tenke at det var kanskje dette som måtte til for å forene resten av verden, ihvertfall for en liten stund.
Dagen etter valget har unektelig vært spesiell. Det var rart å kjenne på skuffelsen som hang i luften på bussen denne morgenen. I stedet for irritasjon og utveksling av plagede blikk vendte folk ørene mot medpassasjeren som satte telefonradioen på høytaler så flere kunne høre. Folk har klikket og delt og kondolert. En amerikansk bekjent inviterte til felles sorgstund utenfor Fredssenteret. Folk har minnet hverandre på at Obama tross alt slet hele perioden sin med å få gjennomført noe som helst. Det finnes jo bremseklosser. Hvordan funker det amerikanske systemet igjen, hvem har øverste mandat og skal vi ikke strengt tatt begynne å snakke om hva som skjer i Frankrike?
De store spørsmålene har vært stilt retorisk, panisk og i fullt alvor.
Og så gikk jeg til norskundervisning på Helseforum. Der er gjensynsgleden stor, klemmene mange og verden utenfor får lov å bli igjen ved dørterskelen. Den har ihvertfall vært det til nå, for alle har sin bagasje og om du ikke ønsker pakke ut er det helt greit, no questions asked.
Midt i et høyst konsentrert forsøk på å forstå ulike yrkestitler på norsk avbrøt Amina seg selv.
— Presidenten... Den amerikanske presidenten...
Hun ristet på hodet.
— Han må lukke munnen.
Og så fortsatte min voksne norskelev å stave seg gjennom ordet "Dyrlege," kanskje vel uvitende om at hun som lå an til å bli verdens mektigste kvinne for mindre enn et døgn siden, Hillary Clinton, sa det samme til den nye presidenten på Twitter få måneder før.
Den lille politiske kommentaren fikk allikevel meg til å smile og tenke at det var kanskje dette som måtte til for å forene resten av verden, ihvertfall for en liten stund.
Etiketter:
Det som (dessverre) ble sagt,
Det som ikke blir sagt
29. juli 2015
[Om flere spørsmål.]
De kinesiske klassekameratene mine spurte om så mye rart. (Oppfølger av denne:)
- Er søtpotet en kinesisk greie?
Man spiser det i andre land også.
-Kinesere er flinke til å forberede søtpotet. Det er nok en kinesisk greie.
- Har du planer om å gifte deg i nærmeste fremtid?
Nei.
- Men når du flytter hjem?
Jeg har ikke planer om å gifte meg med en gang jeg flytter hjem heller, nei.
- Du burde gifte deg.
Lurer du egentlig på om du kan få komme i mitt uplanlagte bryllup?
- Ja! Takk for invitasjonen! Jeg tar med meg noen venner. Kanskje et helt fly, ingen jeg kjenner har vært i et norskt bryllup.
Å.
- Jeg er blitt en partygutt.
Å? Har du festet mye?
- Nei, men de to festene jeg har vært på har vært nok til at jeg har forstått det er slik man bør leve livet.
- Er det uhøflig i vesten å sitte og leke med mobilen din om man er bare to personer ved et måltid?
Ja.
- Men kan ikke den andre personen også bare surfe på internett da?
Vel. Jo.
- Problem løst. I Kina sitter alle på mobilene sine.
Gaven jeg fikk:
Denne må du være forsiktig når du spiser fordi den smuler. Ikke spis den på et bibliotek.
Telefonsamtalen ringt fra ukjent nummer:
- Hei. Snakker du kinesisk?
Ja.
- Å. Ok, hadet!
- Er søtpotet en kinesisk greie?
Man spiser det i andre land også.
-Kinesere er flinke til å forberede søtpotet. Det er nok en kinesisk greie.
- Hvordan sier man 眼袋 på engelsk?
Poser under øynene.
- Du har poser under øynene.
- Går det an å male seg brun med en kost?
Det går sikkert an, men jeg bruker selvbruning. Noen bruker spraytan.
- Men går man liksom over kroppen med en rull da?
Nei, enten bruker man en krem, eller så kan man bruke spray.
- Det hadde vært mye mer praktisk med en malingsrull.
Det går sikkert an, men jeg bruker selvbruning. Noen bruker spraytan.
- Men går man liksom over kroppen med en rull da?
Nei, enten bruker man en krem, eller så kan man bruke spray.
- Det hadde vært mye mer praktisk med en malingsrull.
Da jeg møtte en annen nordmann jeg hilste på på norsk, før vi slo over til engelsk:
- Kan dere fortsette å snakke norsk? Jeg er kristen, jeg blir glad når det høres ut som dere snakker i tunger.
- Kan dere fortsette å snakke norsk? Jeg er kristen, jeg blir glad når det høres ut som dere snakker i tunger.
- Kan jeg stille deg et personlig spørsmål?
Ja.
Ja.
- Hva synes dere europeere om sør-europeere?
Er dette personlig?
- Ja.
- Har du planer om å gifte deg i nærmeste fremtid?
Nei.
- Men når du flytter hjem?
Jeg har ikke planer om å gifte meg med en gang jeg flytter hjem heller, nei.
- Du burde gifte deg.
Lurer du egentlig på om du kan få komme i mitt uplanlagte bryllup?
- Ja! Takk for invitasjonen! Jeg tar med meg noen venner. Kanskje et helt fly, ingen jeg kjenner har vært i et norskt bryllup.
Å.
- Jeg er blitt en partygutt.
Å? Har du festet mye?
- Nei, men de to festene jeg har vært på har vært nok til at jeg har forstått det er slik man bør leve livet.
- Er det uhøflig i vesten å sitte og leke med mobilen din om man er bare to personer ved et måltid?
Ja.
- Men kan ikke den andre personen også bare surfe på internett da?
Vel. Jo.
- Problem løst. I Kina sitter alle på mobilene sine.
Gaven jeg fikk:
Denne må du være forsiktig når du spiser fordi den smuler. Ikke spis den på et bibliotek.
Telefonsamtalen ringt fra ukjent nummer:
- Hei. Snakker du kinesisk?
Ja.
- Å. Ok, hadet!
20. mars 2015
[Om betydningen av et vakkert ansikt.]
Skolens karrieresenter inviterte til jobbsøkerseminar. "Kult," tenkte jeg, og åpnet mailen, bare for å innse at dette ikke var helt det jeg var ute etter.
Jobbsøkerkurset består av to deler: den første delen, hvor man får råd om jobbintervjuer og generell karrierebygging. Denne delen er på under en time. Det som sjokkerte meg, var del nummer to, et sminkekurs, hvor man lærer å legge korrekt sminke for yrkeslivet. Dette er ingen spøk, la meg legge frem bevis:
Jobbsøkerkurset består av to deler: den første delen, hvor man får råd om jobbintervjuer og generell karrierebygging. Denne delen er på under en time. Det som sjokkerte meg, var del nummer to, et sminkekurs, hvor man lærer å legge korrekt sminke for yrkeslivet. Dette er ingen spøk, la meg legge frem bevis:
For et norskt hode (mitt) virker dette vanvittig tullete, men i Asia kan utseende være en avgjørende faktor, selv om du kan tingene dine og har gode karakterer. Jeg leser for tiden Factory Girls, av Leslie T. Chang, hvor hun skildrer jenter som går på jobbsminkekurs. Dette gjelder allikevel kinesiske bondejenter med knapt nok grunnskoleutdannelse, som ønsker å lure seg opp og frem i systemet. Jeg ble derfor litt paff da jeg så skolen min inviterte til det samme.
La meg så gi to andre eksempler som neppe ville funnet sted hjemme:
"Ay-yo, Tine, du er for pen til å være smart."
Og så ga han meg et selvtilfreds glis, sikker på at han hadde nailet samtalen med den hvite kvinnen.
La meg så gi to andre eksempler som neppe ville funnet sted hjemme:
- I Japan farger de fleste håret sitt svart det siste året de går på skolen. Intet firma med respekt for seg selv vil ansette noen som har farget håret, selv om det bare er en tone lysere.
- Sommeren en koreanske venninne besøkte meg i Shanghai, trosset hun 40 varme grader og gikk med langbukser og langermede blazere hele besøket gjennom. I august skulle hun på jobbintervju til et flyselskap. De hadde en viss utseendestandard, og i Korea er lys hud et skjønnhetsideal.
"Ay-yo, Tine, du er for pen til å være smart."
Og så ga han meg et selvtilfreds glis, sikker på at han hadde nailet samtalen med den hvite kvinnen.
5. mars 2015
[Om historiefortellerens rolle.]
Til faget Reporting Southeast Asia hadde vi prominent besøk av Zoher Abdolkarim og David Stout fra Time Magazine. Stout er en amerikaner. Han snakker mye, men han har også vært i Asia lenge nok til å forstå at han av og til må stille spørsmål direkte til kinesiske elever.
Stout: I fjor var jeg i Vietnam for å skrive en reportasje i forbindelse med 35-års markeringen av den kinesiske invasjonen.
Det ble stille.
Stout: Har dere hørt om den kinesiske invasjonen av Vietnam?
Alle nikket.
Stout: Dere lærte om det på skolen?
Noen kommenterte at det hadde blitt nevnt såvidt.
En av de tøffere guttene i klassen kremtet: I Kina heter det forsvarskrigen mot Vietnam.
Stout: Men det blir ikke snakket så mye om det?
Tøff gutt: Partiet vårt liker ikke å fokusere for mye på den perioden av historien.
Stout: Det gjør de ikke i Vietnam heller.
Resten av klassen nikket. Noen lo på kinesisk vis, for å løfte den litt ubehagelige stemningen som av og til skjer når historiedetaljer ikke stemmer med det de har lært.
En sa at på barneskolen hadde en medelev konsekvent mottatt bedre karakterer på grunnlag av at faren hadde kjempet på kinesisk side. En annen fortalte at faren hennes også hadde vært med. Stemmen hennes var derimot annerledes enn da hun fortalte meg om det for noen måneder siden. Da hadde hun sagt med iver at faren ofte snakket om glansdagene ved fronten og at han nok savnet å være soldat. Nå virket hun nesten litt beklemt.
Stout flyttet temaet hastig videre. Vi snakket ikke så mye om Kina etter det.
Stout: I fjor var jeg i Vietnam for å skrive en reportasje i forbindelse med 35-års markeringen av den kinesiske invasjonen.
Det ble stille.
Stout: Har dere hørt om den kinesiske invasjonen av Vietnam?
Alle nikket.
Stout: Dere lærte om det på skolen?
Noen kommenterte at det hadde blitt nevnt såvidt.
En av de tøffere guttene i klassen kremtet: I Kina heter det forsvarskrigen mot Vietnam.
Stout: Men det blir ikke snakket så mye om det?
Tøff gutt: Partiet vårt liker ikke å fokusere for mye på den perioden av historien.
Stout: Det gjør de ikke i Vietnam heller.
Resten av klassen nikket. Noen lo på kinesisk vis, for å løfte den litt ubehagelige stemningen som av og til skjer når historiedetaljer ikke stemmer med det de har lært.
En sa at på barneskolen hadde en medelev konsekvent mottatt bedre karakterer på grunnlag av at faren hadde kjempet på kinesisk side. En annen fortalte at faren hennes også hadde vært med. Stemmen hennes var derimot annerledes enn da hun fortalte meg om det for noen måneder siden. Da hadde hun sagt med iver at faren ofte snakket om glansdagene ved fronten og at han nok savnet å være soldat. Nå virket hun nesten litt beklemt.
Stout flyttet temaet hastig videre. Vi snakket ikke så mye om Kina etter det.
8. februar 2015
[Om at ikke alt du gjør er feil.]
Ved Victoria Peak, Hongkongs nest mest glorete turistattraksjon,* støtte vi på et hulepinnsvin.
Det var mange som gikk søndagstur, deriblant også en fortvilet far med to små barn. Datteren, skrekkslagen, gråt modige tårer mens faren gjorde tafatte forsøk på å roe henne, ved å oppmuntre til at hun kunne gå nærmere. Samtidig, noen meter bortenfor, gjorde den noe mer djerve sønnen, i god tro av at hulepinnsvinet ikke var farlig, alt som sto i hans makt for å kunne ta på piggene. Da faren oppdaget dette, sa han ting som ikke akkurat gjorde situasjonen bedre for storesøsteren.
Etter å ha observert familiedramaet lenge nok, fortsatte vi å bestige fjellet. Jeg kommenterte at det ikke alltid kunne vært lett å vite hvilken linje man burde legge seg på som forelder.
- Nei, ettbarnspolitikken har også visse fordeler, sa den kinesiske venninnen min tørt.
Det var mange som gikk søndagstur, deriblant også en fortvilet far med to små barn. Datteren, skrekkslagen, gråt modige tårer mens faren gjorde tafatte forsøk på å roe henne, ved å oppmuntre til at hun kunne gå nærmere. Samtidig, noen meter bortenfor, gjorde den noe mer djerve sønnen, i god tro av at hulepinnsvinet ikke var farlig, alt som sto i hans makt for å kunne ta på piggene. Da faren oppdaget dette, sa han ting som ikke akkurat gjorde situasjonen bedre for storesøsteren.
Etter å ha observert familiedramaet lenge nok, fortsatte vi å bestige fjellet. Jeg kommenterte at det ikke alltid kunne vært lett å vite hvilken linje man burde legge seg på som forelder.
- Nei, ettbarnspolitikken har også visse fordeler, sa den kinesiske venninnen min tørt.
31. januar 2015
[Om den hvite elefanten.]
Som eneste hviting på kullet mitt, pleier de fleste å spøke med at jeg er den eneste som virkelig aldri kan skulke timen uten at det blir latt merke til.
Noen ganger, er det allikevel noen som går til sitt ytterste for at jeg ikke skal føle meg annerledes.
Lærer: Hvem her skjønner mandarin?
Han så bare på meg. Jeg rakk opp hånden. Ingen av de 35 andre i klassen gjorde det, men de var egentlig ikke spurt heller. Læreren min virket allikevel litt flau da henvendte seg til meg.
Lærer: Nei, jeg spurte om hvem som kan mandarin.
Tine: Ja, det er det jeg prøver svare på.
Lærer: Hm. Å ja. Vel. Ok. Vi får fortsette på engelsk da.
Og sånn var den timen.
Noen ganger, er det allikevel noen som går til sitt ytterste for at jeg ikke skal føle meg annerledes.
Lærer: Hvem her skjønner mandarin?
Han så bare på meg. Jeg rakk opp hånden. Ingen av de 35 andre i klassen gjorde det, men de var egentlig ikke spurt heller. Læreren min virket allikevel litt flau da henvendte seg til meg.
Lærer: Nei, jeg spurte om hvem som kan mandarin.
Tine: Ja, det er det jeg prøver svare på.
Lærer: Hm. Å ja. Vel. Ok. Vi får fortsette på engelsk da.
Og sånn var den timen.
30. november 2014
[Om homoholdninger.]
- Foreldrene mine har ikke snakket med meg på nesten en måned.
Hun dro på skuldrene, og sa at hun ikke visste helt hva hun skulle gjøre med det. Etter at den kinesiske klassevenninnen min fortalte foreldrene hennes at hun hadde dratt for å se Hong Kongs Pride parade, hadde de sluttet snakke med henne.
- Fordi jeg dro, tror de nå faktisk at jeg er lesbisk, og de ser på det som en sinnslidelse.
Som om hun skulle kunne "smitte" foreldrene sine over telefonen. Det var jo så dumt at man skulle tro man bare kunne le av det.
Problemet er allikevel så dagsaktuelt at latter føles malplassert.
Tidligere i høst hadde en i klassen nyhetsfremlegg om pavens forsøk på å få homofile godtatt av den katolske kirke. Fremlegget var kort, men det varte allikevel lenger enn det skulle, fordi store deler av klassen lo hver eneste gang hun sa ordet "homofil." I en masterklasse for aspirerende internasjonale journalister. Etter fremlegget, forklarte jenta at hun hadde valgt denne artikkelen fordi hun var nysgjerrig på homofile og hva de var, siden hun aldri hadde møtt noen homofile.
La meg gjenta dette: En person vokser opp i et land med 1, 4 milliarder mennesker, og har aldri møtt en homofil person.
Det er jo noe som skurrer her.
Jeg var sint og opprørt da jeg gikk hjem den dagen. Jeg syntes klassen min var umodne og trangsynte, samtidig så er jeg jo klar over at homofile er stigmatisert i Kina. I hele min Kina-karriere, har jeg møtt omlag fire kinesere som har sagt til meg at de er homofile. Samtlige i utlandet, med unntak av én, men han pleide unnskylde seg med at han bare spøkte om det når han var full. Ha ha, liksom.
I Taiwan og Hong Kong er homofile mer godtatt, men det har også vært en utvikling de siste årene: I 2004 hadde Taipei Pride omlag 4 000 deltagere i paraden, omtrent alle gikk med masker. I år hadde de 65 000, og eventuelle masker ble stort sett brukt som en del av kostymene de gikk med.
Da vi fikk i oppgave å skrive om en minoritetsgruppe i Hong Kong, fortalte jeg klassen at det var Hong Kong Pride den påfølgende helgen, spent på reaksjonen. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk derimot et ras av meldinger.
Resultatet var at jeg kjente en større andel av de oppmøtte ved startstreken. Neida. Men det var veldig mange som kom. De fleste av klassekameratene mine sto i grupper, med kameraer og notatblokker, og var kjempenervøse.
Klassekamerat: Kjenner du noen homofile her?
Tine: Jeg kjenner én, men han forsvant i mengden.
Klassekamerat: Kan du finne han? Jeg vil intervjue en som er homo.
Tine: Alle her er homo. Det er jo homofestival. Snakk med hvem du vil.
Klassekamerat: Nei, hva om de ikke er homo?
Tine: Du kan jo bare spørre.
Hun gjorde store øyne.
Klassekamerat: Jeg kan jo ikke det. Det er jo frekt.
Tine: Du er på homofestival. Det er garantert ingen som blir fornærmet over det.
Klassekamerat: Hvordan ser egentlig en homo ut?
Tine: Som alle andre mennesker.
Klassekamerat: Nei, jeg kan ikke spørre noen. Det går ikke. Slikt går virkelig ikke an.
Samtalen gjentok seg mer eller mindre med flere. Jeg ga til slutt opp å overbevise dem om noe annet. Jeg var egentlig mest glad for at de hadde møtt opp.
Tilbake til hun som foreldrene ikke vil snakke med lenger. Hun sa det var teit av foreldrene hennes, at unge kinesere er blitt mer åpne, men at det var et stort generasjonskille. Det er vanskelig å endre gamle holdninger.
Kinas ettbarnspolitikk bidrar også for at de ytterligere skal bli sett ned på. Hvordan skal man kunne føre etternavnet videre om sønnen din er sammen med en mann?
Hun dro på skuldrene, og sa at hun ikke visste helt hva hun skulle gjøre med det. Etter at den kinesiske klassevenninnen min fortalte foreldrene hennes at hun hadde dratt for å se Hong Kongs Pride parade, hadde de sluttet snakke med henne.
- Fordi jeg dro, tror de nå faktisk at jeg er lesbisk, og de ser på det som en sinnslidelse.
Som om hun skulle kunne "smitte" foreldrene sine over telefonen. Det var jo så dumt at man skulle tro man bare kunne le av det.
Problemet er allikevel så dagsaktuelt at latter føles malplassert.
Tidligere i høst hadde en i klassen nyhetsfremlegg om pavens forsøk på å få homofile godtatt av den katolske kirke. Fremlegget var kort, men det varte allikevel lenger enn det skulle, fordi store deler av klassen lo hver eneste gang hun sa ordet "homofil." I en masterklasse for aspirerende internasjonale journalister. Etter fremlegget, forklarte jenta at hun hadde valgt denne artikkelen fordi hun var nysgjerrig på homofile og hva de var, siden hun aldri hadde møtt noen homofile.
La meg gjenta dette: En person vokser opp i et land med 1, 4 milliarder mennesker, og har aldri møtt en homofil person.
Det er jo noe som skurrer her.
Jeg var sint og opprørt da jeg gikk hjem den dagen. Jeg syntes klassen min var umodne og trangsynte, samtidig så er jeg jo klar over at homofile er stigmatisert i Kina. I hele min Kina-karriere, har jeg møtt omlag fire kinesere som har sagt til meg at de er homofile. Samtlige i utlandet, med unntak av én, men han pleide unnskylde seg med at han bare spøkte om det når han var full. Ha ha, liksom.
I Taiwan og Hong Kong er homofile mer godtatt, men det har også vært en utvikling de siste årene: I 2004 hadde Taipei Pride omlag 4 000 deltagere i paraden, omtrent alle gikk med masker. I år hadde de 65 000, og eventuelle masker ble stort sett brukt som en del av kostymene de gikk med.
Da vi fikk i oppgave å skrive om en minoritetsgruppe i Hong Kong, fortalte jeg klassen at det var Hong Kong Pride den påfølgende helgen, spent på reaksjonen. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk derimot et ras av meldinger.
Resultatet var at jeg kjente en større andel av de oppmøtte ved startstreken. Neida. Men det var veldig mange som kom. De fleste av klassekameratene mine sto i grupper, med kameraer og notatblokker, og var kjempenervøse.
Klassekamerat: Kjenner du noen homofile her?
Tine: Jeg kjenner én, men han forsvant i mengden.
Klassekamerat: Kan du finne han? Jeg vil intervjue en som er homo.
Tine: Alle her er homo. Det er jo homofestival. Snakk med hvem du vil.
Klassekamerat: Nei, hva om de ikke er homo?
Tine: Du kan jo bare spørre.
Hun gjorde store øyne.
Klassekamerat: Jeg kan jo ikke det. Det er jo frekt.
Tine: Du er på homofestival. Det er garantert ingen som blir fornærmet over det.
Klassekamerat: Hvordan ser egentlig en homo ut?
Tine: Som alle andre mennesker.
Klassekamerat: Nei, jeg kan ikke spørre noen. Det går ikke. Slikt går virkelig ikke an.
| "Hvordan ser en homo ut?" |
Tilbake til hun som foreldrene ikke vil snakke med lenger. Hun sa det var teit av foreldrene hennes, at unge kinesere er blitt mer åpne, men at det var et stort generasjonskille. Det er vanskelig å endre gamle holdninger.
Kinas ettbarnspolitikk bidrar også for at de ytterligere skal bli sett ned på. Hvordan skal man kunne føre etternavnet videre om sønnen din er sammen med en mann?
12. november 2014
[De store spørsmålene.]
De lurer på så mye:
- Hva synes dere i Norge om emoer?
- Hva synes dere i Norge om gamere?
- Hva med sosiale utskudd?
- Homofile?
I den rekkefølgen.
- Hvor mye kostet klokken din? Den var sikkert dyr.
Tine: 20 norske kroner.
- Å ja. Da er min dyrere.
Samtale over.
- Har dere hatt så store demonstrasjoner som Occupy Central i Norge?
Tine: Vi har ikke innbyggere nok.
Hele klassen lo.
- Leser du nyheter hver dag?
Dette kommer overraskende ofte.
- Hva slags erfaringer kan man få av å bli så gammel som deg?
Dette også forøvrig.
- Har du sett nordlys?
- Har du sett nordlys, Tine?
- Har dere nordlys i Norge?
Kan noen forklare meg hvor denne besettelsen kommer fra?
- Vi kinesere bryr oss ikke om rasisme. Hvorfor bryr du deg om rasisme?
- Er det sant at vestlige ikke liker folk med blondt hår?
Tine: Nei.
- Er du sikker på at vestlige kvinner liker vestlige menn med blondt hår?
Tine: Ja, helt sikker.
- Er det sant at alle homofile menn er kjekke?
Jeg skjønner at de er nysgjerrige, og jeg liker at klassekameratene mine spør når det er noe de lurer på. Noen har tydelig båret på spørsmålene sine lenge, for når de endelig får sjansen til å hilse på meg, buser de ut med dem nesten før jeg rekker å si hallo.
- Liker du ender?
Men noen ganger kommer de virkelig gode spørsmålene:
- Hvorfor er dere så rare i Europa? Hvorfor har dere en så merkelig kultur?
Tine: Kan jeg få et eksempel?
- Hva er greia med tyrefekting?
Tine: Jeg aner ikke.
- Men du er jo fra Europa.
Det var en nydelig påminnelse om at hvis en kineser skal måtte stå til ansvar for alt jeg har lært, hørt og sett at Kina har gjort, da må jeg kunne stå for tyrefekting også.
Men det har jo ingen av oss lyst til.
- Hva synes dere i Norge om emoer?
- Hva synes dere i Norge om gamere?
- Hva med sosiale utskudd?
- Homofile?
I den rekkefølgen.
- Hvor mye kostet klokken din? Den var sikkert dyr.
Tine: 20 norske kroner.
- Å ja. Da er min dyrere.
Samtale over.
- Har dere hatt så store demonstrasjoner som Occupy Central i Norge?
Tine: Vi har ikke innbyggere nok.
Hele klassen lo.
- Leser du nyheter hver dag?
Dette kommer overraskende ofte.
- Hva slags erfaringer kan man få av å bli så gammel som deg?
Dette også forøvrig.
- Har du sett nordlys?
- Har du sett nordlys, Tine?
- Har dere nordlys i Norge?
Kan noen forklare meg hvor denne besettelsen kommer fra?
- Vi kinesere bryr oss ikke om rasisme. Hvorfor bryr du deg om rasisme?
- Er det sant at vestlige ikke liker folk med blondt hår?
Tine: Nei.
- Er du sikker på at vestlige kvinner liker vestlige menn med blondt hår?
Tine: Ja, helt sikker.
- Er det sant at alle homofile menn er kjekke?
Jeg skjønner at de er nysgjerrige, og jeg liker at klassekameratene mine spør når det er noe de lurer på. Noen har tydelig båret på spørsmålene sine lenge, for når de endelig får sjansen til å hilse på meg, buser de ut med dem nesten før jeg rekker å si hallo.
- Liker du ender?
Men noen ganger kommer de virkelig gode spørsmålene:
- Hvorfor er dere så rare i Europa? Hvorfor har dere en så merkelig kultur?
Tine: Kan jeg få et eksempel?
- Hva er greia med tyrefekting?
Tine: Jeg aner ikke.
- Men du er jo fra Europa.
Det var en nydelig påminnelse om at hvis en kineser skal måtte stå til ansvar for alt jeg har lært, hørt og sett at Kina har gjort, da må jeg kunne stå for tyrefekting også.
Men det har jo ingen av oss lyst til.
4. november 2014
[Om nordkoreanske flyktninger.]
Pressefrihet i Nord-Korea sto på agendaen. Det var ikke så mye å si om temaet, Nord-Korea pleier å komme dårligst ut i hele verden, og samtalen i klasserommet dreide seg mot han i klassen som kommer fra grensetraktene ved grensen mellom Kina og Nord-Korea. Han fortalte at en slektning som hadde vært der, sa det var som å være tilbake i Kina under kulturrevolusjonen.
Jeg spurte om hva han syntes om nordkoreanske flyktninger. Han svarte at selv hadde han ikke hatt så mye med dem å gjøre, de fleste dro til nabobyene hvor det bor etniske koreanere, slik at de i det minste kan forstå språket.
Jeg spurte så resten av klassen hva de syntes om nordkoreanerne som kom. Om hva de syntes om at kinesiske myndigheter utleverer flyktningene de finner, fordi de ikke anser dem som flyktninger men snarere som økonomiske immigranter. I den kinesiske grunnloven står det at om en person søker politisk asyl skal man få det innvilget. Da Kina og Nord-Korea begge er kommunistiske land, er det kanskje ikke så overraskende at dette ikke holder stand, men at dette er flyktninger som allikevel løper fra et liv som mildt sagt er ganske kjipt.
Det ble stille. Hele klassen snudde seg en annen vei. Folk plukket på knapper og mistet plutselig penner i gulvet. De så ned.
Etter en stund kommenterte en jente at de (ja, for det er alltid flertall) syntes Nord-Korea skulle få selv styre med sine problemer, på samme måte som Kina hadde sin egen suverenitet og ønsket styre på sitt vis. Det var en form for respekt å overlate nordkoreanere tilbake til landet de kom fra. Kinesere liker å gi respekt.
Han fra grenseområdet påpekte at Sør-Europa måtte begynne å ta i mot flyktninger.
En tredje påpekte at Kina jobber hardt for å begrense befolkningsveksten. Dessuten hadde hun hørt at det var mange nordkoreanere som blir diskriminert i Sør-Korea. "Ingen vil ha de folka. De kan like så godt bare dra hjem."
Dette var typiske svar, og for tiden er jeg der at jeg blir frustrert over at de ikke svarer på spørsmålene mine om det handler om politiske meninger. De svarer på andre ting. Jeg sa at dette var svar som staten ga. Det var skoleboksvar. Jeg var ute etter å vite hva de syntes, selv.
En ny og tyngende stillhet fulgte.
Læreren vår, også kineser, plukket opp spørsmålet på nytt, og sa at jeg faktisk hadde stilt dem et spørmål. Hun som hadde snakket sist snudde seg rundt og spurte hva jeg mente.
Jeg begynte med å si at jeg var norsk. At jeg var fullstendig klar over at det var enkelt å sitte i beinkalde Norge og si at alle burde ta inn de stakkars flyktningene og gi dem mat og hjelpe dem i sikkerhet, men at vi ikke akkurat var kjent for å holde døren oppe selv. Allikevel handlet det i bunn og grunn mer om å være et menneske, og at man hadde et ansvar. At man ikke alltid skulle tenke at fordi det ikke var deres problem, så var det ikke et problem. Det er få personer som klarer å komme seg ut av regimet. De tar et valg om å forlate venner og familie og hjemmet sitt, vel vitende om at det kan skje forferdelige ting med de som blir igjen fordi de føler de må. Det er desperasjonen som driver dem. Om du virkelig er redd for diskriminering er det kanskje en liten pris å betale sammenlignet med livet i en nordkoreansk konsentrasjonsleir. Alt jeg ville vite hva var deres personlige mening var om det.
En jente i klassen som aldri har sagt noe før, tok ordet. Hun sa at hun faktisk kom fra en av de byene på landet hvor flyktningene dro til. Hun husket foreldrene hennes snakket om nordkoreanerne da hun var liten. Mange i byen hadde giftet seg med flyktningene. De fikk barn med dem og de stiftet familier. Det var flere som kom som hadde slektninger der fra før. En liten "benefit" til en som jobbet for myndighetene var alt som skulle til for at de fikk de kinesiske papirene de trengte. Alle visste at det skjedde, men ingen sa fra til politiet. Politiet var jo med på det selv.
En av guttene fra Hongkong tok ordet og sa at det handlet om at Kina og Nord-Korea delte samme politiske ideologi. De var venner. En fastlandskineser lo og ristet på hodet. Det var lenge siden. Kineserne har kommunisme med kinesiske karakteristikker, sa han. "Nord-Koreanerne dyrker én mann. Selv vi har beveget oss bort fra det."
Da timen var over kom to kinesiske jenter bort. De spurte pent om de kunne snakke med meg. Hun ene takket meg. Hun sa hun aldri hadde tenkt noe over hva man gjorde med flyktningene. Hvilke konsekvenser det kunne få og at hun hadde kanskje hørt om problemet, men i Kina snakker man helst ikke om sånne ting. I dag hadde hun fått en øyeåpner. Det var mye å tenke på, og hun hadde ikke noe svar å gi meg enda, men hun ville altså bare si takk, for spørsmålene mine var viktige.
Så gikk de begge inn i kantinen. Jeg ble stående utenfor og smile. Det er nok en del av de i klassen min som synes jeg er litt skummel. Læreren min har gitt meg tegn på at jeg får lov å stille sånne spørsmål, men av og til lurer jeg på allikevel om det er greit. Jeg bruker det hvite kortet mitt for det det jeg kan, men hva er egentlig verdien av å være en kritisk utlending?
I dag følte jeg at jeg makset kortet mitt, men det var så innmari verdt det.
Jeg spurte om hva han syntes om nordkoreanske flyktninger. Han svarte at selv hadde han ikke hatt så mye med dem å gjøre, de fleste dro til nabobyene hvor det bor etniske koreanere, slik at de i det minste kan forstå språket.
Jeg spurte så resten av klassen hva de syntes om nordkoreanerne som kom. Om hva de syntes om at kinesiske myndigheter utleverer flyktningene de finner, fordi de ikke anser dem som flyktninger men snarere som økonomiske immigranter. I den kinesiske grunnloven står det at om en person søker politisk asyl skal man få det innvilget. Da Kina og Nord-Korea begge er kommunistiske land, er det kanskje ikke så overraskende at dette ikke holder stand, men at dette er flyktninger som allikevel løper fra et liv som mildt sagt er ganske kjipt.
Det ble stille. Hele klassen snudde seg en annen vei. Folk plukket på knapper og mistet plutselig penner i gulvet. De så ned.
Etter en stund kommenterte en jente at de (ja, for det er alltid flertall) syntes Nord-Korea skulle få selv styre med sine problemer, på samme måte som Kina hadde sin egen suverenitet og ønsket styre på sitt vis. Det var en form for respekt å overlate nordkoreanere tilbake til landet de kom fra. Kinesere liker å gi respekt.
Han fra grenseområdet påpekte at Sør-Europa måtte begynne å ta i mot flyktninger.
En tredje påpekte at Kina jobber hardt for å begrense befolkningsveksten. Dessuten hadde hun hørt at det var mange nordkoreanere som blir diskriminert i Sør-Korea. "Ingen vil ha de folka. De kan like så godt bare dra hjem."
Dette var typiske svar, og for tiden er jeg der at jeg blir frustrert over at de ikke svarer på spørsmålene mine om det handler om politiske meninger. De svarer på andre ting. Jeg sa at dette var svar som staten ga. Det var skoleboksvar. Jeg var ute etter å vite hva de syntes, selv.
En ny og tyngende stillhet fulgte.
Læreren vår, også kineser, plukket opp spørsmålet på nytt, og sa at jeg faktisk hadde stilt dem et spørmål. Hun som hadde snakket sist snudde seg rundt og spurte hva jeg mente.
Jeg begynte med å si at jeg var norsk. At jeg var fullstendig klar over at det var enkelt å sitte i beinkalde Norge og si at alle burde ta inn de stakkars flyktningene og gi dem mat og hjelpe dem i sikkerhet, men at vi ikke akkurat var kjent for å holde døren oppe selv. Allikevel handlet det i bunn og grunn mer om å være et menneske, og at man hadde et ansvar. At man ikke alltid skulle tenke at fordi det ikke var deres problem, så var det ikke et problem. Det er få personer som klarer å komme seg ut av regimet. De tar et valg om å forlate venner og familie og hjemmet sitt, vel vitende om at det kan skje forferdelige ting med de som blir igjen fordi de føler de må. Det er desperasjonen som driver dem. Om du virkelig er redd for diskriminering er det kanskje en liten pris å betale sammenlignet med livet i en nordkoreansk konsentrasjonsleir. Alt jeg ville vite hva var deres personlige mening var om det.
En jente i klassen som aldri har sagt noe før, tok ordet. Hun sa at hun faktisk kom fra en av de byene på landet hvor flyktningene dro til. Hun husket foreldrene hennes snakket om nordkoreanerne da hun var liten. Mange i byen hadde giftet seg med flyktningene. De fikk barn med dem og de stiftet familier. Det var flere som kom som hadde slektninger der fra før. En liten "benefit" til en som jobbet for myndighetene var alt som skulle til for at de fikk de kinesiske papirene de trengte. Alle visste at det skjedde, men ingen sa fra til politiet. Politiet var jo med på det selv.
En av guttene fra Hongkong tok ordet og sa at det handlet om at Kina og Nord-Korea delte samme politiske ideologi. De var venner. En fastlandskineser lo og ristet på hodet. Det var lenge siden. Kineserne har kommunisme med kinesiske karakteristikker, sa han. "Nord-Koreanerne dyrker én mann. Selv vi har beveget oss bort fra det."
Da timen var over kom to kinesiske jenter bort. De spurte pent om de kunne snakke med meg. Hun ene takket meg. Hun sa hun aldri hadde tenkt noe over hva man gjorde med flyktningene. Hvilke konsekvenser det kunne få og at hun hadde kanskje hørt om problemet, men i Kina snakker man helst ikke om sånne ting. I dag hadde hun fått en øyeåpner. Det var mye å tenke på, og hun hadde ikke noe svar å gi meg enda, men hun ville altså bare si takk, for spørsmålene mine var viktige.
Så gikk de begge inn i kantinen. Jeg ble stående utenfor og smile. Det er nok en del av de i klassen min som synes jeg er litt skummel. Læreren min har gitt meg tegn på at jeg får lov å stille sånne spørsmål, men av og til lurer jeg på allikevel om det er greit. Jeg bruker det hvite kortet mitt for det det jeg kan, men hva er egentlig verdien av å være en kritisk utlending?
I dag følte jeg at jeg makset kortet mitt, men det var så innmari verdt det.
14. oktober 2014
[Om en kinesisk brannøvelse.]
Alarmen gikk av nesten med en gang timen hadde begynt. Læreren min så først litt forvirret ut, men så ga hun følgende instrukser:
"Pakk sammen alle tingene deres og gå ut. Ikke glem mobilen."
Det var heldigvis bare en øvelse.
"Pakk sammen alle tingene deres og gå ut. Ikke glem mobilen."
Det var heldigvis bare en øvelse.
Etiketter:
Det som (dessverre) ble sagt,
Kulturkræsj,
Skolen min og sånn
10. oktober 2014
[Om en fikafest.]
Han kommer bort til meg og sier han skal ha fikafest. Kineseren er en av de få i klassen som har kantonesisk som morsmål og snakker derfor engelsk med oss alle. Jeg antar dette er slangord jeg bare ikke har hørt om.
Kineser: Jeg dro jo på festen din, uten å være invitert, så nå inviterer jeg deg til fikafest i morgen.
Tine: Å takk! Det vil jeg gjerne.
Kineser: Den blir forresten nok kansellert. Ingen kommer. Når skal jeg fortelle deg at det ikke blir noe av?
Tine: Helst før festen. Kanskje også helst før fem?
Kineser: Ja, kanskje jeg burde det. Det er jo en fikafest.
Han så på meg ettertrykkelig.
Tine: Å vent. Fika. Fika? Holder du en svensk fikafest?!
Kineser: Ja.
Tine: Men det må du jo holde midt på dagen.
Kineser: Ja, jeg skal ha en fikafest midt på dagen. Som en hangout. Men det blir ikke noe av.
Tine: Inviterer du meg nå til en avlyst fest?
Kineser: Det stemmer. Jeg sier fra i morgen.
Jeg regner med at en fortsettelse følger.
Kineser: Jeg dro jo på festen din, uten å være invitert, så nå inviterer jeg deg til fikafest i morgen.
Tine: Å takk! Det vil jeg gjerne.
Kineser: Den blir forresten nok kansellert. Ingen kommer. Når skal jeg fortelle deg at det ikke blir noe av?
Tine: Helst før festen. Kanskje også helst før fem?
Kineser: Ja, kanskje jeg burde det. Det er jo en fikafest.
Han så på meg ettertrykkelig.
Tine: Å vent. Fika. Fika? Holder du en svensk fikafest?!
Kineser: Ja.
Tine: Men det må du jo holde midt på dagen.
Kineser: Ja, jeg skal ha en fikafest midt på dagen. Som en hangout. Men det blir ikke noe av.
Tine: Inviterer du meg nå til en avlyst fest?
Kineser: Det stemmer. Jeg sier fra i morgen.
Jeg regner med at en fortsettelse følger.
2. september 2014
[Om første skoledag.]
Jeg har vært alene på koreansk nakenspa i Beijing. Jeg har vært med Somalieren på somalisk restaurant i Oslo, og gjort en drøss med andre ting hvor jeg har vært alt annet enn en naturlig del av den lokale faunaen, men det er enda lenger siden sist jeg følte meg så hvit som jeg gjorde i dag. Det kom som et sjokk, for HK har virket så internasjonalt og 'enkelt' opp til nå. For all del, det var ikke ubehagelig, men det var uforutsett, og det er jo alltid greit å ha en viss bekreftelse på at ting var som beregnet.
La meg forklare. Det er 300 nye elever som tar master ved fakultetet mitt. Vi er stort sett fastlandskinesere, en liten brøkdel HK-kinesere, to indere... og meg. Introduksjonsforedraget av HKs historie besto derfor stort sett av den vestlige versjonen av HKs historie siden England fikk HK i oppgjøret etter den første opioumskrigen (1939-42). Vi gikk gjennom borgerkrigen i Kina. Om spenningene mellom fastlandskineserne med (nasjonalistene og kommunistene på hver sin side) etter at Mao kom til makten i Kina (1949), og om hvordan den fortsatt strengt tatt er mer spent den dag i dag enn den har vært på lenge. Som læreren vår sa, "Tradisjonelt sett har HKere aldri giddet ta diskusjonen med kolonimakten England. Vi visste jo at Kina aldri ville godta at vi ble noe annet enn britisk frem til vi skulle overleveres i 1997. Du kan ikke slenge med leppa om en dronning i Europa, men kinesisk politikk, det har vi alltid elsket å krangle om."
Vi ble fortalt at vi måtte forstå lokalbefolkningen og den labre entusiasmen mot folk fra det såkalte 'fedrelandet'. Det er frustrerende å være en vordende mor i ditt eget land og oppdage at det ikke er mulig å finne et sykehus som vil hjelpe deg føde barnet ditt fordi alt er fullbooket av fastlandskinesiske foreldre som ønsker barnet sitt et bedre statsborgerskap. Det er like kjipt å videre ikke kunne oppdrive hverken bleier eller melkeerstatning fordi besøkende fra det samme stedet har kjøpt alt og tatt det med seg hjem. Og når vi er inne på det, for ikke å snakke om at fastlandskineserne lar barna gjøre fra seg hvor som helst og når som helst, og det sluttet de selv med for mange år siden.
Det var kort sagt en to timers lang tale til kinesere, om kinesere.
Da vi kom til punktet om befolkningen i landet i dag, som er betydelig mer heterogen enn det fastlandskinesere er vant til, stoppet han opp, og vente seg mot meg.
Lærer: Noen av dere kommer nok til å få en internasjonal venn.
La meg gjenta, det var 300 elever tilstede. 300 ansikter vendte seg derfor mot meg.
Lærer: Skal du gå på denne skolen?
Tine: Ja.
Det var jo derfor jeg satt der. Videre til resten av salen:
Lærer: Der har du henne.
Jeg henvendte meg til sidemannen min og humret noe om "ikke no' press." Hun svarte tørt:
Sidemann: Jo. Mye press.
Senere skulle jeg spørre nevnt lærer om noe, denne gangen 1:1. La meg gi deg følgende utdrag fra samtalen:
Lærer: Hvor er du fra?
Tine: Norge.
Lærer: Å ja... Det skulle være en elev fra Norge, ja. Så det er deg?
Jeg så utover havet av elever med svart hår, briller og mandeløyne bak meg.
Tine: Det er nok stort sett meg, ja.
Resten av dagen foregikk deretter. De andre elevene pekte på meg da jeg kom tilbake fra pausen. Tre av lærerne kom bort og håndhilste på meg, og fortalte om hvilke andre lærere som var fra vesten. Sa jeg bare kunne komme til dem om det var noe jeg lurte på. Om jeg ville snakke. Hva enn det skulle være, det var bare å spørre. Jeg hadde ingen spørsmål.
En neger på Ål stasjon, Hongkong-versjonen. Jada.
La meg forklare. Det er 300 nye elever som tar master ved fakultetet mitt. Vi er stort sett fastlandskinesere, en liten brøkdel HK-kinesere, to indere... og meg. Introduksjonsforedraget av HKs historie besto derfor stort sett av den vestlige versjonen av HKs historie siden England fikk HK i oppgjøret etter den første opioumskrigen (1939-42). Vi gikk gjennom borgerkrigen i Kina. Om spenningene mellom fastlandskineserne med (nasjonalistene og kommunistene på hver sin side) etter at Mao kom til makten i Kina (1949), og om hvordan den fortsatt strengt tatt er mer spent den dag i dag enn den har vært på lenge. Som læreren vår sa, "Tradisjonelt sett har HKere aldri giddet ta diskusjonen med kolonimakten England. Vi visste jo at Kina aldri ville godta at vi ble noe annet enn britisk frem til vi skulle overleveres i 1997. Du kan ikke slenge med leppa om en dronning i Europa, men kinesisk politikk, det har vi alltid elsket å krangle om."
Vi ble fortalt at vi måtte forstå lokalbefolkningen og den labre entusiasmen mot folk fra det såkalte 'fedrelandet'. Det er frustrerende å være en vordende mor i ditt eget land og oppdage at det ikke er mulig å finne et sykehus som vil hjelpe deg føde barnet ditt fordi alt er fullbooket av fastlandskinesiske foreldre som ønsker barnet sitt et bedre statsborgerskap. Det er like kjipt å videre ikke kunne oppdrive hverken bleier eller melkeerstatning fordi besøkende fra det samme stedet har kjøpt alt og tatt det med seg hjem. Og når vi er inne på det, for ikke å snakke om at fastlandskineserne lar barna gjøre fra seg hvor som helst og når som helst, og det sluttet de selv med for mange år siden.
Det var kort sagt en to timers lang tale til kinesere, om kinesere.
Da vi kom til punktet om befolkningen i landet i dag, som er betydelig mer heterogen enn det fastlandskinesere er vant til, stoppet han opp, og vente seg mot meg.
Lærer: Noen av dere kommer nok til å få en internasjonal venn.
La meg gjenta, det var 300 elever tilstede. 300 ansikter vendte seg derfor mot meg.
Lærer: Skal du gå på denne skolen?
Tine: Ja.
Det var jo derfor jeg satt der. Videre til resten av salen:
Lærer: Der har du henne.
Jeg henvendte meg til sidemannen min og humret noe om "ikke no' press." Hun svarte tørt:
Sidemann: Jo. Mye press.
Senere skulle jeg spørre nevnt lærer om noe, denne gangen 1:1. La meg gi deg følgende utdrag fra samtalen:
Lærer: Hvor er du fra?
Tine: Norge.
Lærer: Å ja... Det skulle være en elev fra Norge, ja. Så det er deg?
Jeg så utover havet av elever med svart hår, briller og mandeløyne bak meg.
Tine: Det er nok stort sett meg, ja.
Resten av dagen foregikk deretter. De andre elevene pekte på meg da jeg kom tilbake fra pausen. Tre av lærerne kom bort og håndhilste på meg, og fortalte om hvilke andre lærere som var fra vesten. Sa jeg bare kunne komme til dem om det var noe jeg lurte på. Om jeg ville snakke. Hva enn det skulle være, det var bare å spørre. Jeg hadde ingen spørsmål.
En neger på Ål stasjon, Hongkong-versjonen. Jada.
30. august 2014
[Om det første møtet med skolen.]
Jeg har rukket å være en tur innom skolen min. Den består stort sett av kinesere, og da henholdsvis mange fra fastlandet. Det er fint. Jeg føler en pervers begeistring når jeg kan skille meg ut sånn. Nå skal det sies, det er mulig den innbilte kjendisstatusen har gått litt til hodet på meg allerede. Her er en samtale jeg hadde med en tilfeldig sidemann i registreringskøen på skolen:
Kineser: Kan du snakke kinesisk?
Tine: Ja.
Vi fortsatte på kinesisk.
Kineser: Tror jeg kan komme til timen din?
Tine: Kanskje? Det må du nesten spørre læreren om selv. Jeg vet dessuten ikke hvilke fag jeg selv skal ta enda.
Kineser: Ja, jeg kan spørre læreren, og så får jeg en lapp med tillatelse, og da kan jeg komme til timene dine.
Tine: Ja, ok.
Kineser: Kan jeg få nummeret ditt?
Tine: Jeg har ikke noe telefonnummer enda.
Kineser: Å, men har du [Fyll inn fem ulike kinesiske kontakttjenester á la What's app]?
Tine: Nei....
Kineser: Men hvordan skal jeg finne deg da?
Tine: Nei, der har du et problem, gitt. Nå må jeg nesten gå.
Og så gikk jeg.
Jeg innser at det nok var et vennlig forsøk på et bekjentskap, men det var litt i overkant pågående for første skoledag, rett og slett.
22. mai 2014
[Om å skue hunden på håret.]
Selv om det ikke alltid virker slik, prøver jeg å være en like stor helt om natten om dagen. Selvsagt med vekslende hell, men til alt sigende tror jeg at jeg endelig har fått dreisen på det. I dag hadde jeg denne samtalen på kontoret:
Kollega: Tine, hva gjør du på fredag?
Tine: Jeg skal i bursdag, på Bentse Kafeteria.
Kollega: Hva er det?
Tine: Det er en... Vel, nabolagskafé. Av den heller brune typen.
Kollega: Å? Men du er jo mye mer classy enn det, er du ikke.
Tine: ...
Seriøst.
Jeg droppet å fortelle at jeg er familiens bohem, gjengens backpacker og selverklært strandboms.
Kollega: Tine, hva gjør du på fredag?
Tine: Jeg skal i bursdag, på Bentse Kafeteria.
Kollega: Hva er det?
Tine: Det er en... Vel, nabolagskafé. Av den heller brune typen.
Kollega: Å? Men du er jo mye mer classy enn det, er du ikke.
Tine: ...
Seriøst.
Jeg droppet å fortelle at jeg er familiens bohem, gjengens backpacker og selverklært strandboms.
6. mai 2014
[Om nye venner.]
Det var et sånt arrangement hvor ingen kjente alle, og de fleste egentlig ikke kjente noen. Tonen var allikevel god, og jeg fant meg fort i en samtale med to svært naturglade damer. Den ene var fotograf og skrøt av lyset på Svalbard, de mektige fjellene på Svalbard og stort sett det meste annet på Svalbard man kan tenke seg at har en brøkdel av sjarm (om man er opptatt av den slags). Den andre damen var ikke fotograf, men det betydde ikke at hun ikke var minst like entusiastisk, for å si det sånn. Personlig er det sjeldent jeg higer etter den store naturopplevelsen, men det har jo hendt. Jeg hadde allikevel ikke så spesielt mye å bidra med i samtalen. Inn fra venstre dukket det plutselig opp en annen jente.
"Å, men på Svalbard er det jo masse fint! Tax free for eksempel."
Man finner hverandre.
"Å, men på Svalbard er det jo masse fint! Tax free for eksempel."
Man finner hverandre.
4. april 2014
[Om svært lokal sosial angst.]
Dette er historien om hvordan jeg ble kjent med Christian Kruse. For å begynne med det viktigste: Han er ingen kjendis. Han har så vidt det er meg bekjent ikke vært deltager på et realityshow eller spilt i teater heller. Slapp av, det er ikke nødvendigvis noen grunn til at du burde vite hvem han er. Men det kunne jo hende. Og denne mannen, han har vært årsak til ufortjent mye frustrasjon i vinter.
Det hele begynte med at jeg var på Social Media Days og vi spiste lunsj. Det var lang kø, og jeg snek for å hente bestikk, da en skjeggete bebrillet mann grep tak i skulderen min. Han var høy og stemmen var dyp.
Skjeggete bebrillet mann: Hei Tine.
Jeg frøs. Jeg er god på ansikter, og strengt tatt så er jeg god på navn også, men dette mennesket måtte jeg tenke litt på. Hodet jobbet på speed, men kroppen handlet fortere. Jeg gjorde det ethvert annet menneske i min situasjon burde gjort. Jeg ga han en high five.
Så klemte jeg han.
Tine: Takk for sist, mann!
Og så lot jeg han stå i matkø, mens jeg selv gikk tilbake til plassen min.
Vel tilbake på plass kom jeg på at det nok var den mannen med skjegg jeg nylig hadde vært på middag med hos en kamerat. Vi hadde vært fire personer på middag, men en svært uforutsett misforståelse hvor venneparet trodde at jeg var daten til en kamerat, gjorde at det ble ganske mye vin den kvelden. De syntes det var ubehagelig at jeg var så involvert i min kamerats Tinder-dates, jeg skjønte ikke hvorfor ikke vi ikke snakket mer om utfallet av gårsdagens Tinder-date. Det var en hyggelig kveld, og litt rart, og som du nå forstår, det var nok andre ting enn nok en mann med skjegg i Oslo som hadde satt inntrykk. Jeg var allikevel fornøyd med egen reaksjon.
Men så, noen dager etter dette igjen, så følger Christian Kruse meg på Twitter. Og det er ikke den samme mannen som jeg var i middag med, for han gjør jo ikke de samme tingene som Christian Kruse oppgir at han gjør. Det er ingen vits i å legge skjul på dette: Slike ting gjør meg litt gal. Så jeg googlet. Og facebooket. Og stalket. Spurte venner. Det var ingen åpenbaringer. Hvem søren var Christian Kruse? Var dette et forsøk fra hans side på å knuse isen, ved å introdusere meg selv til han på den måten? Jeg frøs jo fast, så det forsøket kan man si mye om, men jeg kunne ikke plassere han, og innbilte meg at dette var eneste mulig forklaring.
Månedene gikk. I forrige uke var jeg på fest, og sto og snakket med en venninne da ingen ringere enn Christian Kruse kom slentrende inn. Slikt blir jo jeg svett av. Jeg prøvde å formidle historien til venninnen min i svært korte trekk, men kom ikke lenger enn, "Herregud, det er så kleint at Christian Kruse er her, jeg aner virkelig ikke..." før:
Nevnt venninne: Hei Christian! Har du møtt Tine?
Christian Kruse: Vi har.. øh... klemt.
Og der døde jeg litt. For dette var jo det absolutt eneste jeg kunne si om han også. Og om den svært klønete tilstanden min forrige gang var det som hadde gravd seg inn i hjernebarken hans, da var det på ingen måte en representabel versjon av meg selv. Det er jo ikke forsvarlig. Jeg er jo god med folk flest. Jeg hostet høyt og påpekte at det var salt potetgull og holidaydip på benken og at det fortjente litt mer oppmerksomhet enn jeg hadde bevilget det til nå. Så jeg stakk.
En stund etterpå kvinnet jeg meg opp og forklarte ham situasjonen. Jeg sa at jeg virkelig prøver å sette min ære i å huske folk, men at han hadde blitt glemt om jeg burde huske han fra før jeg takket for sist.
Christian lo. Og prøvde si noe om hvor, men jeg avblåste han tvert. Sa nei, jeg har ikke møtt deg og jeg var ikke der, og det der er jo umulig. Glem det. Du tar feil. Han lot meg virkelig kjøre ferdig hele talen, før han denne gangen insisterte.
Christian Kruse: Da jeg ikke hadde skjegg spiste vi kake en morgen hos Ingvild Moen på hennes kontor.
Og da falt alt på plass.
Hvor vil jeg? Det er helt kurrant å ha litt sosial angst altså, men det er enda bedre når det gir seg og man får sjelefred.
Det hele begynte med at jeg var på Social Media Days og vi spiste lunsj. Det var lang kø, og jeg snek for å hente bestikk, da en skjeggete bebrillet mann grep tak i skulderen min. Han var høy og stemmen var dyp.
Skjeggete bebrillet mann: Hei Tine.
Jeg frøs. Jeg er god på ansikter, og strengt tatt så er jeg god på navn også, men dette mennesket måtte jeg tenke litt på. Hodet jobbet på speed, men kroppen handlet fortere. Jeg gjorde det ethvert annet menneske i min situasjon burde gjort. Jeg ga han en high five.
Så klemte jeg han.
Tine: Takk for sist, mann!
Og så lot jeg han stå i matkø, mens jeg selv gikk tilbake til plassen min.
Vel tilbake på plass kom jeg på at det nok var den mannen med skjegg jeg nylig hadde vært på middag med hos en kamerat. Vi hadde vært fire personer på middag, men en svært uforutsett misforståelse hvor venneparet trodde at jeg var daten til en kamerat, gjorde at det ble ganske mye vin den kvelden. De syntes det var ubehagelig at jeg var så involvert i min kamerats Tinder-dates, jeg skjønte ikke hvorfor ikke vi ikke snakket mer om utfallet av gårsdagens Tinder-date. Det var en hyggelig kveld, og litt rart, og som du nå forstår, det var nok andre ting enn nok en mann med skjegg i Oslo som hadde satt inntrykk. Jeg var allikevel fornøyd med egen reaksjon.
Men så, noen dager etter dette igjen, så følger Christian Kruse meg på Twitter. Og det er ikke den samme mannen som jeg var i middag med, for han gjør jo ikke de samme tingene som Christian Kruse oppgir at han gjør. Det er ingen vits i å legge skjul på dette: Slike ting gjør meg litt gal. Så jeg googlet. Og facebooket. Og stalket. Spurte venner. Det var ingen åpenbaringer. Hvem søren var Christian Kruse? Var dette et forsøk fra hans side på å knuse isen, ved å introdusere meg selv til han på den måten? Jeg frøs jo fast, så det forsøket kan man si mye om, men jeg kunne ikke plassere han, og innbilte meg at dette var eneste mulig forklaring.
Månedene gikk. I forrige uke var jeg på fest, og sto og snakket med en venninne da ingen ringere enn Christian Kruse kom slentrende inn. Slikt blir jo jeg svett av. Jeg prøvde å formidle historien til venninnen min i svært korte trekk, men kom ikke lenger enn, "Herregud, det er så kleint at Christian Kruse er her, jeg aner virkelig ikke..." før:
Nevnt venninne: Hei Christian! Har du møtt Tine?
Christian Kruse: Vi har.. øh... klemt.
Og der døde jeg litt. For dette var jo det absolutt eneste jeg kunne si om han også. Og om den svært klønete tilstanden min forrige gang var det som hadde gravd seg inn i hjernebarken hans, da var det på ingen måte en representabel versjon av meg selv. Det er jo ikke forsvarlig. Jeg er jo god med folk flest. Jeg hostet høyt og påpekte at det var salt potetgull og holidaydip på benken og at det fortjente litt mer oppmerksomhet enn jeg hadde bevilget det til nå. Så jeg stakk.
En stund etterpå kvinnet jeg meg opp og forklarte ham situasjonen. Jeg sa at jeg virkelig prøver å sette min ære i å huske folk, men at han hadde blitt glemt om jeg burde huske han fra før jeg takket for sist.
Christian lo. Og prøvde si noe om hvor, men jeg avblåste han tvert. Sa nei, jeg har ikke møtt deg og jeg var ikke der, og det der er jo umulig. Glem det. Du tar feil. Han lot meg virkelig kjøre ferdig hele talen, før han denne gangen insisterte.
Christian Kruse: Da jeg ikke hadde skjegg spiste vi kake en morgen hos Ingvild Moen på hennes kontor.
Og da falt alt på plass.
Hvor vil jeg? Det er helt kurrant å ha litt sosial angst altså, men det er enda bedre når det gir seg og man får sjelefred.
18. mars 2014
[Om hvorfor det ikke ble oss II.]
Lørdag kveld hadde jeg tydeligvis klagd så mye over stiv nakke at en kompis på eget initiativ ga meg en lett massasje.
Kamerat: Du har ganske definerte ryggmuskler.
Tine: Jo takk. Du kan gjerne kalle meg fitnessgudinnen Tine. Høhø.
Kamerat: Helt ærlig tenkte jeg mer i retning av... eh, beef cake.
Fit er utvilsomt ikke the new sexy i alle kretser. Ihvertfall ikke i min.
Kamerat: Du har ganske definerte ryggmuskler.
Tine: Jo takk. Du kan gjerne kalle meg fitnessgudinnen Tine. Høhø.
Kamerat: Helt ærlig tenkte jeg mer i retning av... eh, beef cake.
Fit er utvilsomt ikke the new sexy i alle kretser. Ihvertfall ikke i min.
Etiketter:
Best friends in Oslo,
Det som (dessverre) ble sagt
10. mars 2014
[Om hvor tøft singellivet faktisk er.]
Her om dagen ble jeg invitert på date. Trodde jeg.
Det var en fredag kveld, jeg hadde booket meg selv en ganske rolig kveld med en venninne av den feitere sorten, altså Freia. Jeg hadde tatt på meg feelgoodtights og hettegenser og gjorde meg klar til vill fråtsing, da jeg fikk melding fra en bekjent jeg har tenkt at har hatt et godt øye til meg en stund.
"Vil du på kino i dag?" spurte han.
Jeg tenkte litt på det, og bestemte meg for at en date er bedre enn ingen date, og at jeg dessuten egentlig ikke kan fordra nei-mennesker.
"Ja, det vil jeg!" svarte jeg, og lurte på hvordan jeg egentlig skulle få lurt meg selv ut av nevnte tights.
"Jammen så fint. Jeg har to billetter. Filmen begynner om en time. Du kan få begge."
Og dermed satt jeg fredag kveld med to billetter til kino og en do it yourself-date.
Dette skjer bare meg. Jeg har ikke hørt fra han siden.
Det var en fredag kveld, jeg hadde booket meg selv en ganske rolig kveld med en venninne av den feitere sorten, altså Freia. Jeg hadde tatt på meg feelgoodtights og hettegenser og gjorde meg klar til vill fråtsing, da jeg fikk melding fra en bekjent jeg har tenkt at har hatt et godt øye til meg en stund.
"Vil du på kino i dag?" spurte han.
Jeg tenkte litt på det, og bestemte meg for at en date er bedre enn ingen date, og at jeg dessuten egentlig ikke kan fordra nei-mennesker.
"Ja, det vil jeg!" svarte jeg, og lurte på hvordan jeg egentlig skulle få lurt meg selv ut av nevnte tights.
"Jammen så fint. Jeg har to billetter. Filmen begynner om en time. Du kan få begge."
Og dermed satt jeg fredag kveld med to billetter til kino og en do it yourself-date.
Dette skjer bare meg. Jeg har ikke hørt fra han siden.
6. mars 2014
[Om pre-trettiårskrisa.]
Jeg hadde bursdag på lørdag. Selv om jeg egentlig er vel så fornøyd med å arrangere andres bursdager, pleier det være litt ekstra stas å feire min egen. Overgangen fra 26 til 27 var allikevel mer merkbar enn jeg hadde regnet med. Uten at jeg egentlig kan forklare hvorfor, har jeg faktisk tåpelig nok gått rundt og sagt jeg har vært 27 et halvt år allerede. Det burde egentlig bare være en ren formell endring, men for første gang i mitt liv hadde jeg en hel dag hvor praktisk talt samtlige mennesker jeg møtte kunne fortelle meg at nå var jeg blitt gammel.
La meg her komme meg highlights:
Søsteren min og foreldrene mine kom innom med frokost og kake med syv lys, siden 27 lys er så himla mange å sette på et bakeverk at det kan sammenlignes med en middels stor husbrann. Da jeg fortalte Modern (mye mer enn 27) at jeg hadde skaffet meg presskanne til kaffebruk sa hun det var fint at jeg var blitt så gammel. Jeg svarte at den ikke var til eget bruk, men i fall jeg skulle få besøk. Det er greit at hun aldri har vært interessert i poker, for det var tydelig at hun slet med å være imponert. Av foreldrene mine fikk jeg stort sett sånne ting de mente jeg trengte. En høydare i gavedrysset var et dampstrykejern, siden jeg til dags dato bare har strøket et laken og ingenting annet. Den slags kan jeg jo ikke vedkjenne meg stort lenger. Visstnok. Jeg fikk dessuten selvsagt bursdagservietter av Modern. Hun har presset på meg servietter i åtte år nå og holdt på å le seg ihjel da hun dro dem opp av posen. Det er så hyggelig å gi noe med en nytteverdi og sånn. Joda, sa jeg, og la serviettene sammen med de ni andre serviettpakkene jeg har fått det siste året.
Sånn ellers var det en harmonisk frokost. Pappa (enda mye mer enn 27) fikset kjøkkenskuffene mine som har vært ødelagt siden før jul, og søsteren min (19) hadde skrevet et langt brev om hvor vanvittig gammel jeg var blitt. La meg sitere: "Nå er du blitt så gammel at du stopper meg midt under en samtale for å spørre meg hva jeg mener eller hva det betyr. Til tross for det er du i ferd med å bli en av de med trendye kommende 30-åringene som vandrer rundt i Oslos gater." Jada. Som du forstår, det var god S, som kidsa tydeligvis har begynt å si.
Selvsagt hadde jeg laget bursdaggelé til meg selv, det er jo verdens beste dessert. Det var bra å ha noe å støtte seg mot, for dagen utartet seg i samme bane. Utover dagen fikk jeg besøk av blant annet såkalte god venn (21) som kunne informere at det måtte være deilig å være i en alder hvor det virkelig ikke var noen aldersgrenser som hemmet meg. Selv ikke Norwegian ville anse meg som ungdom lenger. Fullpris på meg, med andre ord. Det er fint at jeg er slik en riking. Så ringte farmor (82). Hun elsker bursdager, hun elsker meg, og hun elsket å ha et så godt voksent barnebarn som jo faktisk virkelig var blitt gammelt. "Du vet at nå har den yngre fetteren din giftet seg for to dager siden, forresten? Ja, det var jo virkelig flott at han er blitt så etablert." Host.
Også Bror 2 (23) med kjæreste (21) kom innom. Selv om broren min fortsatt ler høyt hver gang han slipper en fis, er kjæresten hans heldigvis moden nok til å overgå oss alle. Så det var fint. Men så kom Verstevennen (26) brasende inn døren og erklærte dagen vårens vakreste eventyr, da jeg endelig var eldre enn henne igjen. Når det kommer til gaver (og alt annet), vet jeg sjeldent hva jeg kan forvente av Verstevennen. Det er som regel ikke pent. Denne gangen var hun henrykt over å ha kjøpt meg et jævla sjokoladefonduesett.
La meg her komme meg highlights:
Søsteren min og foreldrene mine kom innom med frokost og kake med syv lys, siden 27 lys er så himla mange å sette på et bakeverk at det kan sammenlignes med en middels stor husbrann. Da jeg fortalte Modern (mye mer enn 27) at jeg hadde skaffet meg presskanne til kaffebruk sa hun det var fint at jeg var blitt så gammel. Jeg svarte at den ikke var til eget bruk, men i fall jeg skulle få besøk. Det er greit at hun aldri har vært interessert i poker, for det var tydelig at hun slet med å være imponert. Av foreldrene mine fikk jeg stort sett sånne ting de mente jeg trengte. En høydare i gavedrysset var et dampstrykejern, siden jeg til dags dato bare har strøket et laken og ingenting annet. Den slags kan jeg jo ikke vedkjenne meg stort lenger. Visstnok. Jeg fikk dessuten selvsagt bursdagservietter av Modern. Hun har presset på meg servietter i åtte år nå og holdt på å le seg ihjel da hun dro dem opp av posen. Det er så hyggelig å gi noe med en nytteverdi og sånn. Joda, sa jeg, og la serviettene sammen med de ni andre serviettpakkene jeg har fått det siste året.
Sånn ellers var det en harmonisk frokost. Pappa (enda mye mer enn 27) fikset kjøkkenskuffene mine som har vært ødelagt siden før jul, og søsteren min (19) hadde skrevet et langt brev om hvor vanvittig gammel jeg var blitt. La meg sitere: "Nå er du blitt så gammel at du stopper meg midt under en samtale for å spørre meg hva jeg mener eller hva det betyr. Til tross for det er du i ferd med å bli en av de med trendye kommende 30-åringene som vandrer rundt i Oslos gater." Jada. Som du forstår, det var god S, som kidsa tydeligvis har begynt å si.
Selvsagt hadde jeg laget bursdaggelé til meg selv, det er jo verdens beste dessert. Det var bra å ha noe å støtte seg mot, for dagen utartet seg i samme bane. Utover dagen fikk jeg besøk av blant annet såkalte god venn (21) som kunne informere at det måtte være deilig å være i en alder hvor det virkelig ikke var noen aldersgrenser som hemmet meg. Selv ikke Norwegian ville anse meg som ungdom lenger. Fullpris på meg, med andre ord. Det er fint at jeg er slik en riking. Så ringte farmor (82). Hun elsker bursdager, hun elsker meg, og hun elsket å ha et så godt voksent barnebarn som jo faktisk virkelig var blitt gammelt. "Du vet at nå har den yngre fetteren din giftet seg for to dager siden, forresten? Ja, det var jo virkelig flott at han er blitt så etablert." Host.
Også Bror 2 (23) med kjæreste (21) kom innom. Selv om broren min fortsatt ler høyt hver gang han slipper en fis, er kjæresten hans heldigvis moden nok til å overgå oss alle. Så det var fint. Men så kom Verstevennen (26) brasende inn døren og erklærte dagen vårens vakreste eventyr, da jeg endelig var eldre enn henne igjen. Når det kommer til gaver (og alt annet), vet jeg sjeldent hva jeg kan forvente av Verstevennen. Det er som regel ikke pent. Denne gangen var hun henrykt over å ha kjøpt meg et jævla sjokoladefonduesett.
(Tacosett til høyre) Altså. Herregud. Hallo. Det er ikke sånn at det er vanskelig å kjøpe gaver til meg, jeg blir glad for alt, bortsett fra ubrukelig dritt og tacosett. Verstevennen min følte hun dodget en kule ved å legge ved en liten sjampis. Hun kan ha rett i det. Allikevel, hun holdt seg ikke for god til å fortelle de andre som var hos meg ettertrykkelig hvor lite glad jeg var i sånne ting som det hun hadde pakket inn.
Vi tok på oss finstasen og stakk til Syng for å bli feiret av folket. Av hun med rødt hår og the T's fikk jeg dette bursdagskortet her.
Vi tok på oss finstasen og stakk til Syng for å bli feiret av folket. Av hun med rødt hår og the T's fikk jeg dette bursdagskortet her.
Karaokekvelden forøvrig ønsker jeg ikke uttale meg noe særlig om, bortsett fra at jeg fant bitemerker på armen dagen etter. Det er den slags som skaper karakter, vil jeg tro.
Abonner på:
Innlegg (Atom)






