[Om å komme feil antrukket.]

Det begynte med at en venninne av meg inviterte meg på kino. Det var en slags premiere sa hun. Vi skulle få noe bobler og filmsnacks. Digg, tenkte jeg. Skyndet meg hjem etter jobb for å skifte til noe litt mer komfortabelt. Det er jo ikke så innmari viktig å være noe nevneverdig stilig når jeg skal sitte i mørket. Jeg dro på meg businessoutfiten (det vil si, det jeg kom hjem med den dagen jeg egentlig var ute for å kjøpe businessoutfit, altså Oslos største collegegenser og tights. Sistnevnte naturligvis ikke av den oppstrammende typen. Snarere sigen strikk og forøvrig temmelig slarkete fremtoning.). Kastet meg på bussen. Brukte altfor lang tid på å komme meg til kinoen jeg trodde vi skulle på, altså Felix. Felix var full av mennesker i dress og gallakjoler. Det var fakler utenfor. Jeg skrev en panisk melding til venninnen min om at hun måtte skynde seg. Her sto jeg i feelgood tights og gjorde alt annet enn å føle meg bra. Thanks world. 

 
Venninnen ringte meg raskt. Jeg var på feil kino. Det passet jo bra. Jeg beina videre til Victoria Kino og rakk knapt få tilbake litt av pusten da jeg igjen ble lamslått. 
 
Folkens, dette var jo premierevisningen for selve kinosalen etter at den åpnet. Sykt VIP, med andre ord. Det var rød løper og fakler derfra og til månen. Jeg så en kameramann fra NRK passere meg og han som skriver om de kongelige i Se&Hør. Om jeg ti minutter før hadde følt meg underdressed, gjorde jeg det i hvert fall nå. Inne var det liveband og canapeer og ”noen bobler” viste seg å være ”noen timer” med bobler. Alle gikk i smoking og paljettkjoler og var kjendiser. Så hadde du meg da. Fortsatt i tights. Enkelte andre var sikkert glade de hadde tatt på seg de høyeste hælene sine. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde hull mellom beina i tightsen min. Så fikk det gå at conversene var slitt. 

Her er et bilde av meg, så du kan få se det er sant.

Du kan si så mye du vil at det sikkert ikke var noen som brydde seg, eller at en som meg helt fint kan dra en sånn ting i land uten noe stress. Til det vil jeg si at det er ikke meningen å henge ut noen, men det skjedde faktisk ved én anledning at en kar som vet veldig godt hvem jeg er, totalt ignorerte meg. Jeg følte meg litt som en loser da jeg senere faktisk grep han i armen, og han fortsatte å gå forbi. Jeg er tydeligvis ikke kulere enn resten av verden.

[Om å løpe konkurranse.]

Jeg løp halvmaraton i går. Det er sant.

Som ganske mye annet i min verden, var seansen temmelig ad hoc. Om du allikevel ønsker noen råd om hvordan fullføre et halvmaraton, kan jeg jo dele erfaringene mine her:

Vær ute i god tid for å sikre deg billett

Jeg kjøpte billetten min på nett 1. september, ca et par måneder etter at de var utsolgt. På impuls. Jeg er jo strengt tatt ikke så glad i hverken å løpe mot andre eller å løpe i nærheten av folk. 22 000 påmeldte. Jeg trøstet meg med at jeg har gjort dummere innkjøp.

Enhver person ville nok sjekket omregistreringsprosessen tidligere enn dagen før. Flaks skal ha det at jeg kjøpte billetten av en dugelig dame som faktisk gadd å hjelpe meg med dette, til tross for at hun ikke kunne løpe fordi hun var i Boston. Det var ikke så enkelt som jeg hadde forestilt meg.

Når man omregistrerer billetten dagen før løpet, er det for sent å endre på navnet som pryder deltager lappen man løper med på brystet. I går het jeg derfor Unni til jeg fant en sprittusj og kunne fikse litt selv. Dette plaget meg strengt tatt ikke noe nevneverdig.

Tren deg god
En halvmaraton er 21 kilometer. Det er langt, men det er ingen umulig distanse. Det er ikke så mye lenger enn det jeg selv løper til vanlig. (Å ja, dette vil nok overraske de fleste lesere, men jeg løper faktisk ganske mye.) Høy på selvtillit valgte jeg derfor å drite i alle slags råd og tips om hvordan man trener seg til noe slikt, og satset på at Nike + motivasjonen min fortsatt ene og alene ville være nok til å bære skipet.

Men så ble jeg syk. Feberrus og forkjølelsespsykose til tross, her innså jeg at man måtte velge mellom pest eller kolera. Jeg gjorde et forsøk på å drikke bort basillene. Resultatet var at jeg ikke trente noe særlig i hele september. Mangelen på noen som helst form for fysisk anstrengelse bortsett fra absolutt minstenivå gjorde jo at jeg hadde en gryende bekymring etterhvert som lørdagen nærmet seg. Denne bekymringen ga seg ikke før jeg lørdag morgen valgte å lese en kort tipunktsliste over råd som sikkert hadde vært betraktelig mye bedre hadde jeg lest de for to måneder siden. Det eneste rådet jeg tok til meg, var at det ble anbefalt å ikke trene noe nevneverdig de siste tre ukene. Flaks.

Lag deg en skikkelig spilleliste
Her var jeg faktisk forutseende nok til å lage en ny spilleliste med ikke bare sanger jeg var møkk lei fra før. Det går mye i Justin Bieber når jeg er på tur. Dagens liste var intet unntak.

Er du ikke glad i å løpe med headset? Først av alt: Freak.
Videre, joda, du blir jo underholdt på veien. Langs hele ruten var det nemlig satt opp ulike musikkstasjoner. Her følger en liste over utvalgte deler av musikkprogrammet, slik jeg husker det:

• Kirkekor 
• Klassisk piano
• Frelsesarmeens musikkkorps
• En Shrillex-spillende DJ
• Et random bæljeband bestående av bare trommer

Jeg har ikke så mye mer å utdype utover dette.

Spis en dugelig frokost
Jeg spiste så ferdig frokosten min. Jeg har ikke et kosthold verdt å blogge om på noen som helst måte. Rådet mitt for dette punktet er derimot å ikke bøtte nedpå med to kanner av den svarteste teen du eier. Sikre kilder skal ha det til at det ikke bare dehydrerer kroppen, det gjør også at man må ha to toalettpauser på vei ned til Rådhusplassen før løpet begynner. Heldigvis var jeg så opptatt av å bare bli ferdig med hele greia at jeg bet tennene sammen under selve løpet. Alvorlig talt. Retrospektivt kan jeg innrømme at det var litt korttenkt.

Finn deg en løpepartner
Uansett, jeg brettet sammen bladet, skiftet så og tråkket nedover mot sentrum. Leverte inn posen med en tørr genser og vann til de som skulle passe på den, og stilte meg ved start. Foran meg sto Kronprins Haakon, og jeg innbilte meg at han neppe kunne være i så mye bedre form enn meg, han heller. 

Hallo, 40 år og rikskjendis liksom? Jeg ble så starstruck at jeg ikke tenkte på å finne en jente på min egen alder og størrelse jeg kunne legge meg bak for å følge med på hvordan jeg lå an. Startskuddet gikk, og jeg så ikke noe mer til Haakon gjennom hele løpet (eller etter for den saks skyld). Aftenposten kunne senere fortelle meg at han klokket inn på 1.49, som var seks minutter før meg. Det er greit nok.

Hold et levbart tempo
Vi Venåser har historisk sett få ganger vært sprintere. Vi er snarere kameler som bare går og går og går uten å egentlig skjønne at vi burde være slitne. For å gi et eksempel, en 200 meters sprint tar knekken på meg, 10 kilometer jogg er en lek jeg gjerne tar før frokost. Jeg løp hele strekningen, bortsett fra akkurat bakken ved Botanisk Hage. Jeg vet av erfaring at den bakken er ganske grufull, dessuten hadde jeg fått en banan. Det var også her jeg oppdaget at jeg muligens holdt på å få et gnagsår, og at det bare var latterlige skarve fem kilometer igjen.

Tjen deg inn tid på innspurten
Fordi jeg er en treiging av hva løping angår, var ikke sluttiden noe jeg hang meg så mye opp i, helt til det var nettopp bare fem kilometer igjen. Det er mulig det bare var slik jeg så det, men det var nå folk begynte å sakne farten. Det så ut som de hadde det tungt. Fem kilometer og nedoverbakke? Jeg satte opp tempoet. Herlighet, jeg mener selv jeg spurtet nedover Karl Johan. Der hvor andre trodde at de løp, men regelrett gikk inn målstreken, sprintet jeg de siste par hundre meterne til mål, irritert over at det var andre tilstede.

Som nevnt, kroppen min er ikke laget for sprint. Rett over målstreken sjanglet jeg meg inntil et gjerde og satte musikken min høyt nok til å overdøve Vangelis fra lydanlegget. 

Jeg løp inn 21 kilometer på 1 time, 55 minutter og 39 sekunder. Ikke verst. Jeg fikk en tåpelig medalje rundt halsen jeg skulle ønske var en snickersbar i stedet.

Jeg kjøpte både lakris og koreanske topokki før jeg gikk hjem og sov i tre timer. Det er viktig å premiere seg selv.

[Om utkledningsfester.]

Er det greit med en throwback Friday?
Hells yes. Jeg har nesten ikke blogget på to år. Det burde være i orden. Dere har jo savnet meg, tross alt. I mellomtiden har jeg klart å ordne meg en telefon med kamera. Det kommer allikevel ikke til å prege bloggen på noen som helst måte. Jeg er jo fortsatt ingen fan av å skrive bildebeskrivelser.

Uansett, la meg ha dette stadfestet: Jeg er ikke så uendelig glad i å kle meg ut. Jeg er virkelig ikke det. Det blir fort litt styrete. Jeg er som regel ikke tidlig ute. Allikevel tar ofte ting litt av. Jeg kommer aldri hjem med det jeg hadde på meg da jeg dro. Temafester er gøy når det er jeg som finner på temaet, men jeg blir nesten litt irritert når det ikke er jeg som har funnet det på. Neida. Jo litt. Det hender til og med at jeg ikke gidder kle meg ut. Min erfaring med det, er at det vil jeg ikke anbefale noen. Ingen liker en partypooper. Da burde jeg heller blitt hjemme.

Men, det hender jeg glimter til. De som kjenner meg, vet jo at jeg har en universaloutfit som passer for alle anledninger, med unntak av muligens "sommerlig stivpyntet." Det liker jeg ganske godt å gå med. Det ser slik ut:

Stitchkostymet mitt sitter som skreddersydd på, det er ikke det, men det er laget av fleece, og gjør seg best når det er litt mindre varmt i været. 

 

Outfiten er så bra at jeg er garantert all oppmerksomhet og Life of the Party-tittel. Jeg prøver derfor av og til å holde litt lav profil før jeg kommer til festlokalet. Halloweenfesten i fjor for eksempel. Da dro jeg på meg trenchen, for å dekke meg til på vei ned til sentrum. Det syntes jeg funket fint. Søsteren min, som forresten ikke var kledd ut som noe som helst, mente at jeg ville skape enda mindre oppmerksomhet om jeg gikk alene.

Det var naturligvis hverken spesielt vennligsinnet eller hyggelig sagt, men jeg gjorde da det.

På festen viste det seg at universalsuiten min faktisk er så anvendelig at det gikk an å kombinere med andres outfit. Når jeg ser tilbake på det, er det litt slik at jeg syntes universaloutfiten ble pitchet opp en smule. Men bare nesten. Den er jo perfekt som den er.

Men, jeg har altså måttet kle meg ut flere ganger det siste året. I mars var jeg i San Francisco på jobbtur. Vi gjorde en hel del fornuftige ting som egentlig ikke er så veldig spennende å fortelle om. Og så hadde vi en jobbfest, hvor temaet var "spill."

Jeg er jo ingen gamer. Teamet mitt ble enige etter en svært opphetet diskusjon om at vi skulle være Fruit Ninja - som i appen, ja. Halve teamet ville være bananer og tomater. Resten ville være ninjaer. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan vi klarte være uenige om dette. Jeg var naurligvis helt sikker på at jeg ville være ninja.

Jeg fant fort ut at det faktisk ikke er så himla mye gøy man kan gjøre utkledd som en ninja. Du skal jo helst hverken høres eller synes. Enhver kjedelig og intetsigende person vil være en mye bedre ninja enn en bråkebøtte som meg. Jeg inntok en rolle som pirat med det samme. Det ble jo helt feil det òg.

Her har du et forsøk på en banana split.

Vi hadde forresten også en sitron. Er det ikke forbausende hva folk har liggende i skapet? 

Dette bildet var det siste bildet som ble tatt før vi var alle enige om at nå holdt det med bilder. 

Da jeg kom inn, fant jeg Singapore, som hadde kledd seg ut som Richard i "Gjett Hvem?" Jeg skjønner forresten ikke at noen gadd å spille Gjett Hvem med meg da jeg var liten. Jeg jukset og var Anne hver eneste gang. Anne var hun pene med flettene. Hver eneste gang.

Utover kvelden kom jeg over dette kostymet her. Dette bildet er forresten fra den baren hvor de solgte jellyshots til $2. Nok om det.

Som du muligens skjønner, var tilstandene litt all over the place grunnet eh... jetlag, naturligvis. Vi klarte i det minste være kritiske nok i valget av taxisjåfør til at vi valgte en som kunne gi oss en ordentlig kvittering.