[Om nyttårsforberedelser.]

I min del av verden er forberedelsene til kinesisk nyttår i full blomst (HØHØ!). I Hongkong er besøk på et av de mange blomstermarkedene en sentral del av markeringen. Litt som at vi kjøper juletrær, kjøper de lokale store ferskentrær til å pynte hjemme.

Folk bruker lang tid på å velge det fineste treet, og mange hadde tydeligvis tatt med seg slektens sterkeste for å bære pryden med seg hjem (det var ikke intensjonen at dette bildet skulle beskrive akkurat det).

Ellers på markedet hadde de også miniatyrtrær (bonzaitrær er nok å strekke det litt langt) og dekorasjoner bestående av nipple fruit.

 

Det er sauens år i år, eller geitens, etter hvem du spør, uten at det er så sentralt for feiringen. Når dette er nevnt, det er allikevel ikke blomstene som har fått mest oppmerksomhet på årets marked, men de politiske båsene.

For en uke siden ble det kjent at kinesiske myndigheter hadde konfiskert mer enn 7000 dopapirruller på fastlandet med påtrykk av Hongkongs øverste leder. Rullene var bestilt anonymt, men det kom fort frem at det var arrangert av det demokratiske partiet. Dette er i teorien lovlig i Hongkong, men ikke i Kina, hvor rullene ble produsert. 

Partiet hadde planlagt å selge dorullene på markedet, men da dette ikke lot seg gjøre, satte de i stedet opp en stor plakat med påskriften "Tørk bort CY Leung. Jeg er bare et håndkle." Det siste kan* forøvrig være et ordspill på 5 øre soldatene, nettkommentatorer i Kina kjent for å få betalt 5 øre av staten for å skrive ting på nett.

(Jeg sier "kan" fordi jeg tolket det sånn, men da jeg dobbeltsjekket med to i klassen sa hun fra Hongkong at det sannsynligvis stemte, men hun fra fastlandet var usikker.)

Men det var flere partier som hadde paraplyrevolusjon-suvenirer. Her har du flere håndklær og annet stæsj, til den nette sum av HK$68,9(0) naturligvis. Dette tallet referer til at Hongkongs leder, CY Leung, vant valget med 689 stemmer, og har vært en gjennomgående greie siden Occupy Central begynte.

Av de mer kreative suvenirene var drikkeflasker formet som tåregass.

Denne boden solgte skilt med slagord brukt under Occupy Central, som "Do you hear the people sing" fra Les Miserable. De hadde også iskrembamser med sauer på, fordi Hongkong fortsatt er Hongkong.

Denne boden solgte guleparaplyer. På skiltet over står det "Ekte allmenn stemmerett."

Denne boden hadde CY Leung som beveget seg opp og ned i en gryte hengende på hanken til en paraply.

Hongkong pleier hver 4. juni å markere 4. juni massakren på Tiananmen i 1989. Denne boden solgte bøker om hendelsen, i tillegg til paraplyrevolusjon t-skjorter.

[Om et lite mysterium XXII og XXIII.]

De siste ukene har virkelig bare blåst bort. Jeg skal legge ut bilder av alt det gøye og eksotiske jeg har fylt dem med, men dagens post skal handle om postkort, for jeg har mottatt en del postkort. Sommertid og fellesferie er jo høysesong, tross alt.

Kortet er sendt fra Albany, New York. Det vet jeg jo ikke en gang hvor er, vel bortsett fra at jeg vet hvor New York er da.

Lenken viser til denne youtubebrukeren, som kun har lastet opp én film, musikkvideoen til min favoritt sommerlåt:

MC Hot Dog med "我愛台妹"

Dessuten står det: "PS: 哈咯雷蕾“ Som betyr "PS: Hallo Lei Lei 雷蕾"

Lei Lei er min kinesiske nabo, som er svært opptatt av disse kortene mine. Lei Lei møtte jeg først tre måneder etter at det første kom, så der er jeg helt sikker på at det ikke er noen kobling ihvertfall. Det er helt greit. Ingen panikk enda.

Dette kortet er sendt fra Springfield. Det er jeg heller ikke sikker på hvor er, men Ghost of Goldwater kunne informere om at et av stedene er i nærheten av New York.

Dette kortet var det faktisk en del jobb med. Jeg har aldri skrytt på meg at jeg er god i klassisk kinesisk. Snarere tvert i mot. Tidligere har det allikevel ikke verdt noe problem å få oversatt kortene, da det alltid har ligget en engelsk oversettelse ute. Det gjorde det ikke denne gangen. Panikk. Til slutt fant jeg en spansk oversettelse. Og en estisk. Jeg kan ikke spansk, og ihvertfall ikke estisk. Dette resulterte i en panisk runde etter venner som kunne hjelpe meg. Det nærmeste jeg kommer spanske venner er søramerikanere og andre som har lært spansk i søramerika. De syntes det var kjempevanskelig selv, for dette er visstnok gammelspansk.

Teksten:

"文杏裁為梁，
香茅結為宇。
不知棟裏雲，
去作人間雨。

(Han er fortsatt best.)

Hei Lilly Nguyen!"

Så, etter flere timer, ringte det plutselig på døren. Det var den spanske jenta som nettopp har flyttet hit og som jeg ikke hadde møtt enda. Hun hadde hørt jeg trengte hjelp. Så oversette hun det til noe sånt som dette:

"Rolige aprikostre, grenene dine strekker seg mot bjelkene,
På den fjerde former den seg som en gruppe (bunch?) parfyrmedunstene [blomster]
Jeg vet ikke om det er skyene mellom bjelkene i taket som sprer regn i verden."

Diktet er skrevet av Wang Wei (Igjen). Tydeligvis en klar favoritt innenfor klassisk kinesisk litteratur.

Lilly Nguyen er den forrige jeg mistenkte sendte kort til meg. Jeg tror ikke det lenger, da.

Jeg mottok også dette postkortet fra den australske jenta som bor her. Det var et ganske informativt kort, tenkte jeg. Passende å gå så i dybden når det gjelder været, men jeg er jo en gang norsk, og veldig glad i å snakke om det. Det var først en stund senere at jeg fant ut at de hadde hatt postkortskriving om været i lekse.

Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg har verdens beste søster. I sommer har hun vært i USA på ferie.

"Den første vi møtte på Times Square var The Naked Cowboy. Pappa og jeg lo. Mamma lo ikke."

Etter New York dro lillesøster til Florida.

Det må hun ha syntes var helt fantastisk.

...Hun lot nemlig bildet tale for seg selv.

Lillesøster var noen dager på Miami Beach:

"Mamma føler seg anorektisk her i USA i forhold til amerikanerne, bortsett fra da hun gikk inn på Abercrombie."

Og på Key West. Lillesøster er seksten. Hun er en av disse jentene med langt blondt hår som er ulastelig kledt og helt sikkert synes at Justin Bieber er dødskul. Nå synes jeg også det da, men du skjønner greia? Allikevel, det er få ting som er mer typisk henne å sende enn et bilde av nakne rumper.

Dette kortet fikk jeg i dag, med streng beskjed fra mor om at hun måtte ha det tilbake så de kunne lime inn oppskriften i fotoalbumet. Modern er mye, men spesielt god på ordspill er hun ikke, noe som gjør at dette kortet aldri skal leveres tilbake noen sinne.

Jeg har også mottatt postkort fra en kamerat som reiser rundt i Japan i disse dager. Dette er fra Kyoto.

-Fy banan, hvor jeg ønsker meg en apekatt-hatt.
-Ja, fytti-katta Fred. En apekatt-hatt hadde vært helmax. Fytti-katta.

Han vil nok for all fremtid hevde at det muligens ikke var helt frivillig at han sendte meg postkort. Det kan hende at han vil si jeg truet med at han ikke kunne sove på gulvet mitt når han kommer til helgen. Dette har jeg selvsagt aldri sagt. Jeg lar dette derfor være et kontroversielt tema, hvor han har vrangforestillinger til han bestemmer seg for det motsatte.

Til slutt, et postkort fra en av de taiwanske vennene mine. Det er snart tre år siden sist.

[Om det som ikke er morsomt.]

Enkelte ganger må man faktisk bare respektere at det er ikke alle som synes ting er like morsomt.
H.: Hvorfor heter det en strek i regningen egentlig?
Tine: Fordi det er noe du ikke har regnet med vel!
H.: Alt. For. Tørt.
Tine: *Hikstende latter*

[Om kinesisk propaganda.]

Hver mandag kjøper jeg en kinesisk avis, for å øve meg på å lese liksom. Kinesiske aviser er så tynne at jeg trodde det var reklame da jeg så dem i avisenkiosken første dagen. Stort sett er de ganske så intetsigende, men det finnes unntak. Noen ganger hender det nemlig at det står utrolige historier. Mirakeløse kurer som har forbedret livet til noen, eller kinesiske genier som har lært seg ti tusen engelske gloser på en uke. Det er en like stor nedtur hver gang jeg oppdager at det står reklame skjult øverst i et hjørne. Men slik er Kina, og ettersom tiden har gått, har også jeg innsett at det er vanskelig å produsere en tykk avis når man ikke har lov å skrive det som skal stå i aviser.

Så hvordan finne ut hva som skjer i verden? Vel, jeg kunne selvsagt lest nettaviser, men også den muligheten er ganske begrenset, da flere nettaviser, både norske og utenlandske blir stoppet av den kinesiske (brann-)mur. Og kampen med internett som stenger seg hvert minutt, er en kamp jeg hverken har tid eller ork til å ta opp på en daglig basis. Det samme er forresten tilfelle med flere av de bloggene jeg helst skulle lest. Det er rart at man skal kunne føle seg isolert i en by med en mer enn seks ganger større befolkning enn Norge til sammen.

Situasjonen er ikke helt kritisk enda. Vi har jo avislesning på skolen hvor vi leser artikler om Kina, dog for fem år siden. I følge læreren vår er ting omtrent det samme da som nå, så innholdet er så absolutt aktuelt nok til at vi gjør vårt beste for å forstå innholdet. Og så har vi jo muntligtimene, som fortsatt kun består av at læreren vår snakker og vi lytter, og det hender hun kommer innom siste nytt på verdensbasis.

Det er m.a.o. ingen grunn til panikk (LEK med ORD). Tilstanden har faktisk vært holdbar inntil jeg satt på flyet tilbake fra Taiwan. I nabosetet mitt satt det en amerikaner som viste seg å være enda mer snakkesalig enn meg. Til tross for utallige hinteforsøk (høylydt snorking, sovebriller, overdrevne gjesp, klaging over søvnmangel), måtte jeg til slutt gi det hele opp, og til alt hell skulle det vise seg at han var veldig hyggelig. Det ble snakket om løst og fast, da jeg plutselig kom til skade for å si at det er jammen bra det er så mange kinesere, nå som kinesisk økonomi er den eneste som fortsatt har fotfeste. Jeg pekte på alle kineserne som er ute og reiser for tiden, og hvor billig det er blitt for dem i alle andre land siden kuaien gjør det bedre enn alle andre pengeenheter. Ja, tenk, nesten ukentlig slår kinesiske reiseselskaper nye salgsrekorder. Selvsagt er det en del andre land som har problemer, men Kina har til nå sluppet unna, for de har pøst på med krisepakker i milliardklasser. Han avbrøt meg ved å le. Det var en rar latter, og jeg hadde jo faktisk ikke vært morsom en gang, så jeg lurte på hvor det kom fra. Jeg hadde jo bare gjentatt det muntliglæreren min hadde fortalt oss nesten daglig de siste tre månedene.

Og det var da, i det han ga meg Blikket, at det hele demret for meg. Jeg er blitt utsatt for kinesisk propaganda. Og jeg har trodd på det. Kjøpt det lettere enn treåringer kjøper julenissen. Heldigvis var han ABC, og viste nøyaktig hvordan den kinesiske stat kan tulle med hodene til folk. Flau unnskyldte jeg meg, og fortalte om skoletimene våre, og han påpekte at det ikke nødvendigvis var lærernes feil heller. De tror sannsynligvis at det er akkurat sånn det er.

Og kanskje den kinesiske stat har rett. Om du ikke tror du lever i en finanskrise, holder du ikke så hardt på pengene dine.

[Om å nesten dø av skam.]

Man kan si det var en heller litt pinlig affære i japansktimen, da jeg kom til skade for å si "よろちいくび" (Yorochikubi=Hello nipples) i stedet for "よろちく" (Yorochiku=Hyggelig å møte deg) til læreren min, foran hele klassen. Hun er heldigvis en kul dame, og ble grådig imponert over hva jeg kunne. Selv skulle jeg ønske hele gulvet ville sluke meg hel, og forbannet de hersens japanerne i Taiwan for å ikke ha nevnt den svært essensielle forskjellen alle gangene jeg sa det, og de lo seg halvt fordervet.

Pinligheter til side, det spritet opp timen ytterligere, og jeg briljerte med frase på frase selv læreren sto litt fast på til tider.

(Når det er sagt, det er en viss japaner med hatt i Canada som skal få juling den dagen vi møtes igjen, for dette har på ingen måte vært en engangsforseelse.)

[Om hvorfor kinesisk er fêtt.]

女 er det kinesiske tegnet for "dame". Du kan gjøre utrolig mye gøy med en slik dame.

Setter du for eksempel et tak over, får du 安, som betyr "fred" eller "ro".
Har du en dame og et barn, 子, får du 好som betyr "bra".
Setter du damen sammen med en scene,台, får du "start", 始.
En dame med en hest, 馬, får du 媽 som betyr "mor".
En dame med tegnet for "få" (som i lite), 少, er "fantastisk", 妙.
En dame med tegnet for "å vise frem",表 , blir "prostituert", 婊.

Og har du tre damer, 姦, da får du tegnet for "utroskap".

--------------------------------

For de spesielt interesserte kan jeg fortelle at oppbygningen av tegnet i seg selv er spesielt kult på japansk. En "kunoichi" (くのいち) er en kvinnelig ninja. Skriver du dette med en "bokstav" fra hver av skriftspråkene, altså:
Kuく(hiragana)
Noノ(katagana)
Itch一 (kanji)

Oppå hverandre, får du, nettopp, 女.

[Om dagen derpå.]

Bedre med kleint på jobben enn klein på jobb, sa Verstevennen.

Og det bestemte jeg meg for at hun skulle ha rett i.

[Om å begå syv urette.]

Den siste uken har jeg begått samtlige av de syv dødssyndene.

1. Hovmod.
Vi har begynt Quiz-Onsdag hver onsdag. De fleste er fra klassen min, men Partner in Crime har vært med de siste gangene og om du er interessert er det bare å henge seg på! Føler allikevel at det er på sin plass å advare, da Hovmod, som nevnt, vil forekomme. Vi vant nemlig sist.

2. Griskhet.
Dette bringer meg til Helgens Eskapader. Jeg var på Kiel-tur med den lille blå og hvite jollen Magic. Det er nok en liten mulighet at jeg tok med meg litt mer i land enn det som var helt lovlig.

3. Begjær.
Følgende er til mine tre kinesisk-forstående lesere:
Det var en periode jeg hadde som facebook-status at jeg var opptatt med å 乾mitt 杯子. Jeg følte meg kreativ som fant på den chinglishen, til flere påpekte noe jeg altså ikke hadde tenkt på. All lek med ord og dobbelbetydning er altså ikke like morsom. Vi lar det være med det.

4. Misunnelse.
Mandag kom våren på ordentlig til Oslo. For første gang kunne man sitte ute og sole seg, spise is (i Kristins tilfelle) og sjokkis i mitt tilfelle. Plutselig var klokken mye mer enn det den burde være og jeg måtte beine til en time jeg absolutt ikke ønsket å ha. Senere på dagen varslet Partner in Crime at hun hadde skaffet seg fregner. Lite pent å si til en hardtarbeidende student.

5. Fråtseri.
Tre ganger all you can eat på en helg burde det strengt tatt vært et forbud mot. Ikke minst når synderen ikke tar hensyn til at det er blitt spist nok for en hel uke under forrige måltid, og bestemmer seg for at både lunsj og mellommåltider er på sin plass.

6. Vrede.
Jeg døde nesten i dag. Stille og forsiktig gikk jeg ut av ex.fax. Plutselig sneiet noe grønt nesetippen min og traff med lynets hastighet marmorgulvet rett foran meg i en kjempeeksplosjon. Eplejuice dekket med ett buksen min fra knærne og ned. Jeg hørte latter ovenfor og tittet opp. Der sto tre fremmede mennesker og gliste bredt. Jeg ble selvsagt rasende. Man kaster da ikke drikkekartonger på folk man ikke kjenner. Heldigvis, før jeg rakk å la raseriet strømme ut ble jeg grepet av dovenskap og lot det være.

7. Dovenskap.
En aldri så liten power nap, en tur til baren for å nyte strawberry daiquri liggende henslengt på en to-seter, påfølgende spa og massasje, og deretter et lengre etegilde, kan vel ikke defineres som noe annet.

For å opprettholde balansen har jeg tatt på meg jadearmbåndet mitt. Det symboliserer blant annet dydighet og det er jeg ganske godt fornøyd med.

[Om helgens eskapader.]

Helgen min var i det hele tatt ganske så ålreit, til tross for milevis med gåing og et vær som egentlig ikke tillot således.

For tiden har jeg fri på fredager, og det er litt upraktisk, for det blir gjerne langhelg av slikt. Det er nå en gang slik det ble, og vi kan begynne på torsdagen, hvor jeg opprinnelig var blitt lovet bli-kul-kurs i OsloByNight (Obs! Lek med ord!). Planen var nemlig det at jeg skulle lage en litt morsom føljetong av typen "Tine går på bli-kul kurs - om hvordan begynne fra bunnen på den sosiale rangstigen og nå toppen" (jeg hadde kanskje tenkt å jobbe litt med tittelen da). Jeg hadde jo de rette menneskene og alt slikt, men etter den torsdagen vet jeg helt ærlig ikke hvor mye jobb som trengs å gjøres.

For eksempel, da vi var ute, møtte jeg helt tilfeldig på en de kule som jeg hadde gått i klasse med på Stabekk. Samtalen gikk omtrent som følger:

Han: Jaja, men hva driver du med for tiden a'?
Tine: Studerer på Blindern.
Han: Fêtt. Hva da?
Tine: Kinesisk. Mandarin.
Han: Det er kult da. Er du god liksom? Kan du si noe?
Tine: Jeg snakker ganske flytende egentlig...
Han: Shit ass, det er jo imponerende. Da har du ikke tid til mye annet ihvertfall.
Tine: Jeg har nettopp fått jobb da, så det blir nok travelt når jeg begynner med den.
Han: Ny jobb? Gratulerer. Hvor da?
Tine: I Aftenposten.
Han: Du tuller? Hvordan fikk du den?
Tine: Ehm... Du kan vel si det sånn at ting bare ordnet seg. Men nok om meg, hva gjør du?
Han: Jeg driver og tar opp noen fag på Bjørknes. Skal bli pilot. Men du, jeg må nesten stikke jeg.

På fredag var jeg ute med sannsynligvis brorparten av Oslos Taiwan-fanatikere og en taiwaneser. Vi var tilsammen fem, men vil du være med neste gang er det bare å si ifra. Minstekrav er at du må elske Taiwan for alt det har å by på, i overkant er å si at du er taiwaneser, selvfølgelig, med mindre du er nettopp det. Til tross for at vi begynte kvelden med en lengre rundtur på Blindern i tidenes største snøvær (bokstavelig talt) i søken av en større gruppe kinesere som senere skulle vise seg å ikke være der, kvelden var en storsuksess. Virkelig. Taiwan bonder altså. Og Internett, for det var omtrent første gangen vi møttes in real life. Mange dim sums senere var plutselig klokken kjempemange og vi løp for å rekke den siste bussen min, men da vi kom frem var den allerede gått, og både Taiwan-glad Nordmann og jeg så noe fortvilet ut et par minutter. Jeg hadde akkurat innsett at det ble taxi hjem for andre dag på rad da, ironisk nok, taiwaneseren kom på at det fortsatt gikk tog. Jeg kunne ikke si annet enn at jeg var mektig imponert og min venn fikk et ganske så brillefint smil om munnen.

Resten av helgen gikk i det store og det hele med til utpakkingen. Modern hadde satt som mål at kjellerstuen skulle være tom for esker søndag kveld, og lørdag morgen så det alt annet enn lovende ut. Pappa og jeg løp rundt i huset hele dagen og da kvelden kom var det såvidt jeg rakk å gjøre meg pen før jeg skulle ut igjen, denne gangen i avskjedsfest til en kompis som skal Japan i noen måneder. Jeg rakk akkurat ikke bussen som kjørte til Eiksmarka, noe som resulterte i at jeg måtte gå hele veien fra Lysaker og opp. Korrekt antrukket som jeg alltid er hadde jeg på meg sommerstøvletter og miniskjørt. Tine gjør seg om vinteren, det er ihvertfall sikkert. Jeg kom allikevel frem til slutt, og etter en rask opptining og enda to lag med sminke og tok vi turen til Sandvika. På veien til angrep en av de andre passasjerene busssjåføren vår. Etter å ha himlet masse med øynene, klaget over teit fjortisfyll, og å ha hjulpet til med å avverge det som kunne vært en veldig dramatisk opplevelse (bare ikke i den rekkefølgen), kom vi oss ihvertfall dit vi skulle til slutt. Det skulle vise seg å være en av de kveldene som kan kategoriseres som over middels bra, og da det var på tide å dra hjemover var det så mange som ikke ville at kvelden skulle være over at vi like så godt tok turen hjem til fots.

Jeg tuller ikke, jeg er alvorlig stiv etter kveldens aktiviteter.