[Om kinesisk barnepolitikk.]

KINASJAKK: Kinesiske myndigheter vil gi kinesiske barn flere lekekamerater som kan ta vare på de eldre. 

— Jeg skulle egentlig hatt en bror.

Over dampende nudler plumpet det ut av Yang som om vi snakket om gårsdagens TV-program. Lik de fleste andre unge lovende fastlandskinesere var hun enebarn. Som enefødt var det hun som snart skulle forsørge hele familien, et press det ble snakket oftere om jo nærmere vi kom slutten på skoleåret. Som jente hadde hun dobbelt så mye å bevise.

— Mamma måtte jo fjerne han da hun oppdaget hun var gravid. Tanten min har hatt syv aborter.

Temaet var gravalvorlig, men aborter er ikke så tabu som man skulle kanskje forvente av konservative kinesere. For mens man fortsatt slåss i Europa om abortrettigheter, har landets ettbarnspolitikk gjort inngrepet svært tilgjengelig. Samtidig er landet fortsatt seksuelt konservativt og store mangler rundt seksualundervisning gjør at mange par i dag fortsatt bruker abort som eneste prevensjonsmiddel mot uønsket graviditet, ukjente med sunnere og mindre kompliserte alternativer.

Lovpålagt familieplanlegging

I Kina kalles ettbarnspolitikken "familieplanlegging." Kommunisten Mao Ze Dong så på barnefødsler som positiv styrkning av landet. Flere hender bidro til større arbeidskraft. Etterhvert som levestandarden ble hevet og befolkningen dertil økte ble det allikevel tydelig for myndighetene at selv kineserne var i ferd med å bli for mange. Fra 1970 ble unge par oppmuntret til å vente med barn og å få færre.

Siden ettbarnspolitikken i Kina ble innført i på slutten av 70-tallet har lovverket blitt hevet med hard hånd. Dyster historikk om tvangsaborter, tvangsteriliseringer, tap av statlige jobber og (for mange) svært tunge bøter er noe av det som ligger til grunn for at kinesiske myndigheter i dag skryter av at de har unngått 400 millioner fødsler. Vi skal ikke ta kinesiske myndigheter på ordet når det kommer til tall, men forskere som medberegner økt levestandard sier tallet er nærmere 100-200 millioner.

Politikken har fått store konsekvenser for det svært familieorienterte samfunnet. Det er fortsatt sønnen som skal føre navnet og slekten videre. Tradisjonelt ble jenter giftet bort og kom bare tilbake på besøk i kinesisk nyttår (om noensinne). Barn er fortsatt ansett som levende forsikringsordninger, hvor eldre generasjoner blir tatt vare på av familiens sønner. Det er skambelagt å sende foreldre og besteforeldre på eldreinstutisjoner, ansett som bevis på at barna ikke bryr seg om dem.

Samtidig er 40-, 50- og 60-tallets babyboomere er i ferd med å bli gamle og staten er pinlig bevisst at man ikke har mulighet til å ta vare på dem alle. Fra 1. januar 2016 ble det lovlig for gifte par å få to barn, en ordning som har vært testet ut blant enkelte grupper de siste årene.

Mange kinesere har søsken

Det skal sies at blant mine kinesiske venner er det flere som allerede har søsken. Noen har foreldre som jobber i private bedrifter og derfor betalt boten de ble pålagt. Andre har blitt bestukket lovlige av statlige hender villige til å ta i mot ekstrainntekter. Én venninne ble offisielt bortadoptert til en familievenn så hun kunne gå på skolen i et bedre distrikt. I Hongkong fylles fortsatt fødeavdelinger opp av fastlandskinesere på fødselsferie. Mange minoriteter og folk på landet har også hatt tillatelse til å få flere barn.

Mangelen på søsken har dessuten gjort at fettere og kusiner ofte blir omtalt som brødre og søstre på kinesisk, et konsept som skaper så stor forvirring at det ikke er uvanlig å understreke "ekte" søsken om således er tilfellet. Enkelthistoriene er flere enn det offisielt finnes kinesere i Kina.

Den ferske lovendringen kom på grunn av eldrebølgen, vinklet som et positivt grep hvor myndighetene tar ansvar. De andre store sosiale problemene som ikke snakkes like ofte om er vel så alvorlige. Med gutter som det foretrukne nesteleddet har Kina 200 millioner flere menn enn kvinner. Manglende koneemner har ført til økt menneskehandel, særlig fra fattige naboland som Nord-Korea og Myanmar. I tillegg eksisterer et ukjent stort antall uregistrerte kinesiskfødte barn som lever uten borgerstatus (kalt "svarte mennesker" på kinesisk). Uten å være registrert mister man blant annet skolerett, ingen mulighet til å være ansatt i staten, ingen mulighet for medisinsk behandling og ingen mulighet til å reise ut av landet hvor de i utgangspunktet ikke er ønsket. Debatten om hvor Kinas befolkning med funksjonsnedsettelser er, er en annen sak.

Dyrt med to

Yangs familie gjennomgikk en betydelig klassereise det siste århundret. Som veteran fra Sino-Vietnam-krigen fikk faren jobb og bolig i byen Xian på statens regning. Selv om både han og moren hadde familie i en landsby på andre siden av landet, var den lille familien takknemlige for mulighetene. Det er ikke utenkelig at veteranbarn-statusen alene ga Yang karakterene og skoleplassene som etterhvert sendte henne på den andre siden av kantinebordet for meg i Hongkong (skjønt, bortsett fra egen kunnskap til kinesisk kultur er mine mer håndfaste kilder for akkurat dette klassekamerater som ikke var priviligerte som veteranbarn).

Hun hadde fått alt, nettopp fordi hun var én.

Lovendring til tross, dette er et poeng godt forankret i den nåværende kinesiske folkementaliteten. Vi skal derfor ikke forvente å se en tydelig kinesisk befolkningsvekst med det første. Faktum er at kinesiske myndigheter har brukt de siste 40 årene på å fortelle befolkningen om hvorfor det ikke er lønnsomt å ha flere enn ett barn. Foreldre satser alle pengene sine på ett barn når det kommer til undervisning, ekstraundervisning og alt som følger med. Man gjør det fordi alle andre gjør det for sine små keisere og keiserinner. Med prisveksten i dagens Kina og den stadig økende folketilstrømmingen til storbyene er det fortsatt få foreldre som har økonomi til å spille på flere kort.

Mine venner sier de setter pris på muligheten, særlig de som har vokst opp uten søskenbarn. De færreste tror allikevel de vil utnytte muligheten fordi presset allerede er for stort. Der hvor man før i tiden snakket om at idealbarnet var en sønn født i dragens år, er det mange som spøker om at de ønsker seg en lydig jente født i sauens (geitens) år. Drager sies å være spesielt sterke og målrettede individer, sauer lydig og lite egnet for annet enn slakt. Med økt samfunnspress er det kanskje først og fremst mer nødvendig med pliktoppfyllende barn som oppfyller familiekravene enn ambisiøse barn som velger sine egne stier.


Vil du vite mer?

• LES: [Om den første røde konvolutten.]
• LES: "Tapte døtre" av Xue Xinran skildrer flere historier fra kvinner som har gitt opp døtre som følge av ettbarnspolitikken. 
• LYTT: "Sinica: Mei Fong on the one-child policy, its consequences on Chinese demographics"

[Om den første røde konvolutten.]

Kinesisk nyttår er over for denne gangen. Særlig for mine klassekamerater har årets høytid vært spesiell. For de fleste har det vært den første gangen de har gitt penger til foreldrene, et ansvar de snakket om mye.

- Jeg får første lønning om to uker. Nå går jeg bare rundt og ber om at foreldrene mine holder seg friske lenge nok til at jeg kan legge litt til side.

Hang slår håndflatene sammen og later som hun bukker foran et alter. Hun er snart 25 og har akkurat fått sin første betalte jobb. Privilegert fordi hun fikk ta den utdannelsen hun ønsket har hun levd på foreldrene frem til nå. Falske vitnemål er tilgjengelig på de fleste gatehjørner, omfanget massivt. Hang får derfor ikke lønn før skolen utsteder hennes ekte. Dette har vist seg å ta tid, og hun har jobbet gratis frem til nå. Hun ser på det som en heldig ordning, mange kinesere betaler for å bli ansatt. Prisen varierer, men alt er en formue for en som aldri har tjent noe selv.

- Foreldrene mine har ikke bedt om hongbao enda, de forstår situasjonen min, men jeg vet jo hva barna til alle naboene tjener, sier hun med et skjevt smil.

Hun vet at foreldrene er like spente som henne når den første lønningen skal tikke inn på konto. Det betyr at det er hun som skal dele ut hongbao, legge penger i røde konvolutter til foreldre og besteforeldre, det er hun som skal kjøpe dusinvis med overprisede månekaker til tanter og onkler og andre eldre bekjentskaper til månefestivalen, og det er hennes ansvar å ta vare på foreldrene om leddene begynner knirke eller hjertene ikke slår som de skal. Hang er enebarn og derfor også eneansvarlig for foreldrenes økonomiske forhold, men presset er mindre enn for mange. Hangs farmor var nemlig den fjerde konkubinen til en rik jordeier. Han forsvant under revolusjonen, farmoren ble sendt til en fjern slektning som nå har gått bort. Tantens barn gjør dessuten at hun slipper eneansvaret for morens foreldre. Den regningen skal deles på to.

Kinesiske foreldre flest er ikke gribber. Selv med den lange marsjen, 60-tallets endeløse paroler og senere oppvåkningen av Asias største drage, for de fleste kinesere er landets små keisere fortsatt ansett som pensjonsordning, en ordning som har vist seg å ikke være forenelig med ettbarnspolitikken. At myndighetene tillater aldrende foreldre å saksøke deres egne barn for omsorgssvikt er derfor ikke så merkelig som det først høres ut. Man har ikke et velfungerende alternativ. Det er tap av ansikt å la foreldre bo på eldresentre. Ikke bare fordi det i konfusianske samfunn forventes at de unge skal ta seg av de eldre, men også fordi kinesiske eldresentre ofte sliter med dårlige budsjetter, dårlig utstyr, og lite tilbud over minimumskravet. Statens nylige omjustering fra ettbarnspolitikk til tobarnspolitikk er et forsøk på å stabilisere problematikken, men etter tiår hvor myndighetene har kjørt harde holdningskampanjer om fordelene med å ha kun ett barn, vil ikke dette snu over natten.

I Kina er pensjonsalderen for menn 60 år, for kvinner 50 år, en dinosaurordning fra 50-tallet, hvor levealderen var betraktelig lavere og arbeidsmengden fysisk tyngre enn det den er i dag. Pensjonen får du utbetalt i byen du har hukou, boligregistreringen din. Hjemme er ikke nødvendigvis der hvor du har rishatten din, om man har hukou i en fattig provins er det svært vanskelig å få flyttet en hukou til en rikere provins. Om man vil ha utbetalt pensjon må man derfor være hjemme. Landsbygda er fulle av eldrende foreldre som passer på barna foreldre har satt igjen mens de selv er på jobb i storbyen.

Hang bor i Shenzhen, en grenseby helt sør i Kina. Foreldrene er friske og kan fortsatt bo i hjembyen i nord. Lønningene er høyere i sør, mulighetene flere, men hun er usikker hva hun skal gjøre når de ikke kan bo alene lenger. Hun sender dem ofte vitaminer hun kjøper i store kvantum hver gang hun er i Hongkong. I Hongkong er det tett mellom helsekostbutikker for unge kinesere i hennes situasjon. Reklameplakatene har tekster som "Skal mamma passe dine barn, må du sørge for å holde maskineriet i gang." En av de mer populære funksjonene med WeChat, en kinesisk sosial medieplattform, er at man kan sjekke blodtrykket til foreldre.

- Det er et stort press, det hender ofte jeg sover dårlig om natten fordi jeg ligger og tenker på det.

Årets hongbao ble "vipset" over med WeChat. Hadde hun dratt hjem for å overgi konvolutten egenhending hadde hun måttet ta med flere gaver. Hangs konto var slunken da siste elektroniske konvolutt var overført.

[Facebook er ikke ulovlig i Kina.]

Kineserne har et aktivt sensursystem. Faktisk verdens mest omfattende. Dette er ingen hemmelighet, spesielt ikke i Kina.

I desember klippet jeg håret på en kinesisk frisørsalong. Frisøren min snakket om tørt hår og slitte tupper, før han plutselig lente seg over mobilskjermen min.

- Er det Facebook du holder på med?

Jeg sa nei. Det var Whatsapp, en meldingsapplikasjon som krever internettilgang. Et sosialt medium som begrenser seg til korrespondanse med de du har kontaktinformasjonen til, lite brukt blant den gjenge kineser. Facebook ble først blokkert i Kina i 2009, og de få lokale vennene jeg hadde i Beijing da, var lite aktive allerede da. Det har etter min forståelse ikke vært noe stort tap for det som nå er blitt drøye 670 millioner kinesiske nettbrukere. Hvor ofte savner du egentlig MSN-vennene dine?

- Nei, jeg var aldri på Facebook. Nå kan man ikke gå på Facebook i Kina, men det trenger jeg ikke. Kanskje de åpner Facebook i kinesisk nyttår?

Jeg hadde hørt ryktet før. Guangzhous nære geografiske plassering til Hongkong, hvor Facebook er tilgjengelig, gjør at Facebook ikke er så eksotisk. Den store gruppen utlendinger gjør at mange i byen har hatt direkte kontakt med utlendinger ofte, og utlendinger, uvante med å omtale sensitive spørsmål, er raskt ute med å spørre kinesere om hvor vanskelig de synes det er å ikke kunne bruke Facebook (selv vel vitende om de selv bruker Facebook i hovedsak til å titte på tidligere kjæresters babyer, naboers frokoster og mammas nyeste strikkeprosjekt).

Mannen bak Facebook, Mark Zuckerberg, snakker mandarin. Han har vært i Kina og snakket på kinesiske universiteter. Blant den utdannede delen av befolkningen er han ingen ukjent mann, for som nevnt, han driver ikke ulovlig. Kinesiske myndigheter har bare ikke mulighet til innsyn i kinesiske nettbrukeres aktiviteter på samme måte som på kinesiske nettplattformer, de har derfor skrudd av det hele.

Om man vil ha tilgang til nettsidene går det an å kjøpe seg internettilgang via en VPN. Det betyr at den kinesiske IP-adressen din blir byttet ut med IP-adressen til en server utenfor Kinas grenser. Det finnes mange ulike tilbydere av denne tjenesten. Som regel får man det man betaler for. Noen ganger fungerer ikke disse heller, eller de kan være svært trege til å laste opp deler av siden. Mange internasjonale hoteller eller ekslusive boligkomplekser i Guangzhou og Shenzhen tilbyr såkalt Hongkong-nett. Da får man tilgang til nettsider som om man skulle være i Hongkong.

I Kina er disse store sosiale mediene blokkert:

• Facebook
• Twitter
• Instagram
• Youtube
• Snapchat

Dessuten er deler av Wikipedia utilgjengelig og alt relatert til Google, inkludert Gmail, Google.com Google Docs og Google+.

At de er blokkert betyr at de er utilgjengelige med vanlig internettforbindelse. Det betyr at om du forsøker åpne Facebook.com med en vanlig nettleser vil du møte dette, "Denne nettsiden er ikke tilgjengelig."

Facebook er ikke ulovlig i Kina. Sant og si er faktisk de største avisene i Kina, alle statseide, på både Facebook og Twitter. Ofte er sidene driftet på engelsk. De er myntet på et utenlandsk publikum, stort sett.

Kineserne selv skjønner ikke alltid problematikken omkring manglende tilgang. De har sine egne plattformer, som ofte til og med er bedre enn våre. De er tilrettelagt for kinesisk bruk, har velfungerende oversettelser (kinesere flest foretrekker kinesisk). Et mønster er at kinesiske nettbrukere ofte foretrekker anonymitet på internett, noe som kræsjer med grunnmodellen til for eksempel Facebook. En av hovedgrunnene til at ryktene om at Facebook skal gjøres tilgjengelig nå, er nettopp at målet om å få et godt nok alternativ til vestlige plattformer er nådd.

Skjermkast fra min egen WeChat-konto.

Her er et knippe av de aller største kinesiske sosiale mediene:

• WeChat

Oftest det som blir sammenlignet med Facebook. Denne appen er spesielt gunstig for mobilbrukere og fungerer ganske dårlig på datamaskin. Man kan ringe og sende meldinger, sette opp grupper og ha offisielle WeChat-sider. Det er en betalingsfunksjon hvor man kan betale alt fra kjøretjenester, strømregningen, bestille legetimer og føre over penger. De fleste store merkevarer i Kina har sine egne sider man kan følge. McDonalds sine sider tilbyr bestilling og levering til døren. Sidene tilbyr allikevel ikke en dialog med de du ikke har kontaktinformasjonen til, unntatt i samtalegrupper. WeChat har også en nyhetsfeed hvor du kan følge innleggene til kontaktene dine, men kommentarer fra de du ikke har lagt til på WeChat vises ikke. 

Under Occupy Central i Hongkong opplevde flere av mine klassekamerater at bildene de sendte fra demonstrasjonene aldri kom frem til mottakere som oppholdt seg på fastlandet. 

Nettbutikken Alibaba er også blokkert på WeChat. Dette er av konkurranseårsaker og ikke kinesiske myndigheter. 

• Tencent Weibo og Sina Weibo

Disse tjenestene er stort sett de samme, men det er ulike eiere. Tencent Weibo eies av Tencent, som også driver WeChat, Sina Weibo eies av Alibaba. Disse er begge mikrobloggtjenester, lik som Twitter. Brukerne kan dele filmer, bilder og korte tekster på opp til 140 tegn. Man kan kommunisere utenom ens egen kontaktsfære. Mange kjendiser og merkevarer bruker disse tjenestene for å markedsføre seg selv. Når du hører om kinesiske Twitter er det disse tjeneste som siktes til, og det er hører til sjeldenhetene at det blir spesifisert. 

Her er en av mine favoritthistorier, om en amerikansk journalist hos Buzzfeed som ble rikskjendis på grunn av Weibo.  

• QQ

Tidligere Kinas største sosiale nettverk. Dette er nå ofte omtalt som en litt døende dinosaur, kanskje spesielt fordi det er best på datamaskin og størsteparten av Kinas nettbrukere foretrekker mobil. Det er allikevel en større gruppe mennesker som bruker det i forbindelse med jobbkommunikasjon, gjerne internt, nettopp av denne grunn. 

• Youku

Kinesiske Youtube. 

Sensur gjennomsyrer alle disse kanalene. Jeg har en venninne viss jobb er å sensurere innlegg på Sina Weibo. Hun går på kurs ihvertfall én gang i måneden om dette. Under Occupy Central sendte hun et hjertesukk til en felles bekjent om at hun måtte slutte å skrive om demonstrasjonene, det ble så mye overtid.

Om du får fjernet et innlegg forsvinner det bare, eller det kommer aldri frem til mottakeren. De fleste innlegg sensureres på grunn av nøkkelord, eksempelvis "Tiananmens mødre" (støttegruppen for studentene som døde i 1989 under demonstrasjonene i Beijing) og "Uavhengig Xinjiang" (et område som lenge har vært i opprør i kampen for suverenitet). Det betyr at det er en maskin som saker bort meldinger som er upassende.

På Youku er de som regel mye raskere til å fjerne videoer med seksuelt og pornografisk innhold enn vold. På de andre kanalene handler det ofte om politiske sensitiv informasjon, bilder fra demonstrasjoner, klager til myndighetene og lignende. Men, i likhet med norske sosiale medier, er det jo ikke det folk flest skriver om. Folk flest skriver om sine egne liv: hunden, lekser, ting de gleder seg til, vesker de ønsker seg. En mer politisk orientert studievenninne fortalte at det hendte ganske ofte at innleggene hennes på Weibo bare forsvant, erstattet med en tekst lignende: "Dette innlegget ble fjernet grunnet upassende innhold. Det kan være av politisk, pornografisk eller spredning av rykter. Ønsker du lese mer om upassende innhold på Weibo kan du lese mer her eller ta kontakt med vår kundeservice."
Ofte husket hun ikke ikke hva hun hadde lagt ut og måtte resonere seg frem til hvilket innlegg det var ved å lese kommentarene under. De ble ofte stående. 

Et eksempel på spredning av rykter er journalistene som ble tiltalt for å rapportere om kritiske tilstander i kinesisk økonomi i fjor sommer. Selv om dette kanskje høres bagatellmessig ut vil jeg minne om at det er svært mange mennesker i Kina. Panikk kan få katastrofale konsekvenser.

Kjente naboer:

• Myanmar

Tidligere ansett som et av verdens tøffeste militærdiktaturer. Det foregår en intern maktomstrukturering, men det er mye å rense opp i, og lokale jeg snakket med da jeg besøkte landet i juni 2015 kfortalte at lite var forandret. Samtidig, det er fire år siden internettkafé-eiere var pålagt å ta skjermbilder av nettsider besøkt. Dette er sentralt med tanke på store mangler innenfor infrastruktur. I 2009 hadde 111 000 personer, 0, 2 % av befolkningen, tilgang til internett. I store deler av Sørøst-Asia møter befolkningen internett for første gang via smarttelefoner, en teknologisk revolusjon som det er umulig å garantere noe om uten å ta på seg en spådomshatt.

• Nord-Korea:

En spredt antagelser er at Nord-Korea overgår Kina når det kommer til internettovervåking. Jeg vil ikke pårope meg tittelen ekspertobservatør, men jeg er allikevel av den forståelse at dette delvis er feil. Først og fremst fordi nordkoreanske statsborgere i Nord-Korea har, kun tilgang til det lokale intranettet. Men, det går det an å skaffe seg internettilgang for utlendinger allerede ved ankomst på flyplassen i Pyongyang. En utlending vil slik oppnå tilgang til det kanskje minst sensurerte internettet i hele verden. Det betyr at ting som nordmenn flest ser som legitim sensur, eksempelvis menneskesmugling, leiemordere og barneporno vil ligge åpent og tilgjengelig. I Sør-Korea blokkeres Nordkoreanske nettsider. I Nord Korea er fritt tilgjengelig for den som kan. 

Mer informasjon om dette finner du via NK News podcast "Perioscoping in North Korea" på Soundcloud eller iTunes NKNews.orgs podcast.

Jeg har også skrevet tidligere om kinesisk mediesensur. 

[Om å være nyttårsfast. ]

Jeg har et råd til deg som vurderer om du skal reise til Kina i kinesisk nyttår: Ikke gjør det.

Løvedans i Beijing.

Kinesisk nyttår følger den kinesiske månekalenderen. I år faller nyttårsaften 8. februar. Dette er den viktigste høytiden i Kina, og også den lengste ferien. Tradisjonelt sett fylte alle kinesere år i kinesisk nyttår, man skulle spise nudler (for å symbolisere et langt liv) og man skulle kle på seg nye, gjerne røde klær. Selve bursdagsfeiringen er det ikke så nøye med for folk flest lenger, men høytiden er fortsatt viktig, fordi det er den tiden på året familiene samles.

Når brorparten av 1,4 milliarder mennesker ønsker seg hjem går ikke bare prisene på transport i været, de blir utsolgt fortere enn svint*. Dette skyldes gjerne fenomenet 黃牛, såkalte gule kuer, eller folk som gjør store penger i å kjøpe opp så mange billetter som mulig, for å siden videreselge de til blodpris til svartebørsens høystbydende. Praksisen er like upopulær som den er utbredt.

Den store forflyttingen skyldes den enorme delen av befolkningen som er migrantarbeidere. I 1978 bestemte, etter nøye vurderinger, kinesiske myndigheter for å åpne opp spesielle økonomiske soner (Special Economic Zones) for utenlandske investeringer. Fra 1980 begynte investorer, i all hovedsak taiwanere og hongkongere, å etablere enkle tekstilfabrikker. Disse fabrikkene tilbød arbeid og lønninger til alle som var interesserte. Ryktene om arbeid spredde seg særlig ut til distriktene, hvor livet var hardt og mulighetene for utdanning var få. Plutselig var det en mulighet for å heve levestandarden betraktelig. Folk flytter i dag fortsatt i hopetall.

Det er allikevel bare få år siden kinesiske myndigheter erkjente flyttemønsteret et faktum. Som mange andre tall fra Kina er også disse tallene sprikene, men man antar at over 20 % av befolkningen i dag er migranter. Med så mange mennesker hjelper det ikke å være verdens beste land på logistikk. All kapasitet vil være sprengt.

Ønsker du vite mer om fenomenet anbefales dokumentaren  Last Train Home (2009).

Tilbake til deg som vurderer å reise, du vil med andre ord sannsynligvis være "nyttårsfast" - et ord som forøvrig neppe er patentert, men som alle vil skjønne betydningen av.

Du tenker kanskje at en kinesisk by har masse å by på (høhø) og at det vil være underholdning nok der du er?

Feil. For om alle som driver restauranter, barer, markeder og butikker skal hjem. Tilbake gjenstår spøkelsesbyer, for Kinas største byer er blitt så store grunnet den store mengden innflyttere. Når det er sagt, expat-barer, internasjonale hoteller og kulinariske opplevelser som McDonald og Starbucks vil nok være åpne. Her vil du møte andre likesinnede som forbanner gule kuer og stappfulle togstasjoner, men jeg vil forestille meg at det ikke var det du hadde planlagt å skrive hjem om.

Rester etter kinaputter i Beijing. 

Jeg tilbragte kinesisk nyttår 2009 i Beijing. Selve nyttårsaften var storartet, det til tross for at kineserne har en tendens til å verdsette lyd mer enn lys når det kommer til kruttunderholdning og da særlig kinaputter. Jeg var temmelig lei av å være halvdøv sånn omtrent klokken halv ti om morgenen, vel vitende om at det ville være mange timer igjen til midnatt. Tidene har allikevel forandret seg, og i et forsøk på å dempe den ekstreme forurensingen rakettskyting skaper, har myndighetene forsøkt nedlegge et totalforbud, uten at dette var noen tydelig suksess. Jeg innbiller meg forresten at da jeg bodde der var det dessuten et krav om fremlegg av kinesisk pass for kjøp av raketter, uten at jeg helt kan få verifisert nevnt påstand. Poenget er allikevel at det er liten vits i å ta turen for litt blink og bråk.
*Her hadde jeg tenkt å gjøre en morsom lek med ord om treige griser og raske kuer, men etter en lynkjapp sjekk med ordboken viste det seg at selv ikke vikinggriser var så raske at det fikk innpass i språket. 

[Om kinesisk fjellavstand.]

I Kina sier et ordtak 山高皇帝遠, fjellet er høyt og keiseren langt borte. Tradisjonelt sett har ledelsen i Beijing hatt liten kontakt med folket, og uttrykket blir ofte brukt om å gjøre ting man ikke har lov til uten å bli oppdaget. Det kanskje aller tydeligste eksempelet på kinesisk fjellavstand opplevde jeg på et massasjestudio i Sør-Kina.

Jeg har nettopp tilbragt fire måneder i Guangzhou, den største byen i Guangdong-provinsen, kanskje enda mer kjent under sitt kantonesiske navn, Canton. Allerede under Tang-dynastiet (618-907 e.Kr) bodde det omtrent 100 000 utenlandske kjøpmenn i byen. I perioder hvor Kina har vært lukket, har dette vært den eneste forbindelsen tilgjengelig for utlendinger. I dag sies det at Guangzhou er den byen i verden med flest afrikanere utenfor Afrika. Den geografiske og kanskje også den kulturelle avstanden fra maktsentrumet i nord har gjort at befolkningen er kjent for en relativt liberal holdning til Beijing. Eksempelvis fortalte flere kinesiske journalister jeg har møtt i Guangzhou at de søkte jobb i der nettopp fordi lokalpressen er litt dristigere enn deres bransjefeller lenger nord.

En lørdag var jeg på et lokalt studio for å få massasje. Vi ble vist inn på et rom og lente oss tilbake i håndklekledde plastskinnstoler. Massørene bar med seg en kanne varm kamomillete og små porselenskopper som vi skjenket i selv. Kinesere er glade i bakgrunnstøy, aller helst når de skal slappe av. Massørene spurte derfor ikke oss før de skrudde på TVen med volumet på fullt og ga seg til å kna våre slitne ben med ryggene sine mot skjermen. Om vi tidligere skulle vært i tvil ble det raskt tydelig at underholdningen, i form av nyhetskanalen til CCTV, var tilregnet oss.

Sendingens viktigste nyhet handlet om det historiske møtet mellom Xi Jinping og Ma Ying-jeou, presidentene av henholdsvis Kina og Taiwan. Lederne har ikke møttes på seks tiår, etter at Chiang Kai-Shek stakk med troppene sine til Taiwan. Konflikten står stadig like dagsaktuell, Kina har fortsatt ikke anerkjent Taiwan som en selvstendig stat, noe det hersker bred enighet om blant fastlandsbefolkningen. Taiwan på sin side kaller seg som regel "Kinesiske Taipei" under OL og når de driver lobbyvirksomhet i diplomatiske internasjonale sammenhenger, noe kineserne pleier å tolerere så lenge de ikke lager bølger - et annet kinesisk uttrykk som betyr å skape oppmerksomhet. Norge har per dags dato ikke diplomatiske forbindelser med Taiwan, det nærmeste du kommer en taiwanesisk ambassade hos oss er Taipei Representative Office.

Lyden duvet i bakgrunnen. Massøren min nikket mot skjermen.

- Synes du Taiwan burde være selvstendig?

Å nei. Jeg snakker bevisst ikke om Taiwan-Kina forholdet med kinesere. Mange kinesere tar konflikten svært personlig og jeg har nære venner som blir tårevåte ved den minste hentydning om at Midtens Rike skulle kunne brytes opp. I et forsøk på å vri meg unna, svarte jeg at jeg ikke helt hadde satt meg inn i konflikten og at dette var en problematikk som de ulike partene nok best kunne løse selv. Et diffust svar jeg tidligere har møtt forståelse for, og som har gjort at temaet hastig har blitt flyttet.

Han ga seg ikke. Ville vite hva en utlending tenkte og sa at siden jeg kunne kinesisk hadde jeg nok gjort meg opp mange tanker om folket hans. Jeg ba om hans egen mening om saken.

- Det er for lenge siden. Kinesere og taiwanesere snakker samme språk, men den konflikten som pågår er ikke lenger vår kamp. Taiwanesere bruker penger i Kina, nå kan også mange kinesere reise til Taiwan og spiste taiwansk mat. Det er helt vanvittig at vi fortsatt skal krangle sånn som dette her.

Jeg prøvde å skjule en svært overrasket mine. Det er sjeldent fremmede kinesere ytrer seg om politikk, og ihvertfall ikke om et tema så sensitivt. At massøren min kom fra en ytterliggende, fattigere provins og var lavt utdannet gjorde at det var desto mer fjernt.

Nyhetsoppleseren ga en grundig analyse av fargene på slipsene til de to lederne. Fortalte at regningen på middagen var delt "AA." Massøren min kniste. "AA" betyr å spleise.

- Tenk at så viktige personer også spleiser. Man skulle jo tro at én av dem kunne tatt hele regningen.

I Kina, hvor det ligger prestisje i å betale hele gildet, var det nok ikke tilfeldig at det var akkurat dette som ble vektlagt av det statseide CCTVs analyse av møtet.

Til tross for den storstilte begivenhetens viktighet både i historisk og diplomatisk sammenheng var det allikevel denne enkle hendelsen som gjør at jeg vil huske nøyaktig hvor jeg var da Xi møtte Ma.

[Om å reise til Shenzhen.]

Tidligere i år var Lillesøster og hennes to BFFs på besøk. Etter tre måneder med backpacking i sørøstasia satte de pris på å bo i et ordentlig hjem, og å kunne få lage sin egen mat. Ihvertfall i to dager, før vi dro på spaweekend til Shenzhen.

Shenzhen er en storby på fastlandssiden av grensen mellom Hongkong og resten av Kina. Fra Hongkong kan man ta t-banen til Shenzhen. Om man har norsk pass kan man kjøpe femdagers visum på grensen. Det går an å betale kort eller kontant og man trenger ikke bilder eller invitasjonsbrev eller noe som helst annet enn pass, selvsagt. I april kostet visumet omtrent 160 HKD (160 kroner da), det blir utgitt på stedet. Dette visumet er visstnok bare gyldig i Shenzhen, men med mindre man bor på hotell i Kina, skjønner jeg ikke hvordan noen overser dette. Det har ihvertfall aldri vært kontroll de gangene jeg har vært der.

Hvorfor dra til Shenzhen? Jeg var der første gang i 2009, og helt ærlig kan jeg ikke si at byen har utviklet seg noe nevneverdig. Grensebyen er fortsatt kjent for handel, prostitusjon, være naboen til Hongkong, Minsk World og turistattraksjonen Window of the World. Hvor det nok ikke er alle som føler at de tre første punktene er grunnlag nok for en tur til Shenzhen, er det stort sett kinesere som er begeistret for Window of the World, jeg kom meg aldri lenger enn til inngangen.

En annen mer typisk Hongkong ting å gjøre, er å dra på spacation. Det finnes utallige spa i Shenzhen, av ymse kvaliteter. Som regel betaler man rett under 100 kroner for inngang i et døgn. Dette inkluderer opphold, et sett ren pysj og som regel så mye frukt du vil. Noen opererer med åpen kaffebar (ekslusivt i Kina) mens andre tilbyr én kaffe og kanskje iskrembar i stedet. Man kan bestille ulike tjenester, som massasje, pedikyr eller frisør. Bruker man mer enn 100 kroner, slipper man å betale inngangsgebyret.

Det er derfor nesten rimeligere å bo på spa i Shenzhen enn på hotell.

Jeg aner ikke hvilket spa som er best i Shenzhen, jeg har bare vært på to: Oriental Palm Spring International Club og Queen Spa. Det er omtrent den samme dealen, bare at man får inkludert iskrem på den første og kaffe på den andre. Dessuten er det et evig mas på den førstnevnte etter tips, da gjerne mer enn det man i utgangspunktet har betalt for massasjen, som man i utgangspunktet har betalt service charge for. På Queen Spa var vi strengt tatt på budsjetttur, og chilla uten uten å gjøre spesielt mye.

Det er strenge fotoregler på Queen Spa, så mesteparten av bildene er tatt i smug, eller under intens ignorering av personalets lite subtile hint om at det ikke er lov å ta bilder.. 

Jentene nydusjet og i hver sin pysj.

To kinesere som skamløst snorket høylydt.

Fruktbuffet

Mer fruktbuffet

Italiensk iskrembar

Kinesisk barpynt

Dagen derpå frokost. 

Så lenge man har betalt kan man gå inn og ut av spaet så mye man vil. Vi dro på byen for å møte noen venner av meg den ene dagen, og da vi kom tilbake var alle sengene tatt, så vi måtte legge oss i en VIP avdeling.

Dagen etter våknet vi av at det lå noen ved siden av som ble massert. 

Mer iskrem.

Dagen på spa var så hektisk at vi ble bare liggende hele dagen. 

Skjerm ute i gangen. 

Det er ingen hemmelighet at det nok skjer litt av hvert på spaet som vi nok ikke var målgruppen for. I gangen sto maskiner hvor man kunne velge massøren eller negldamen, en avgjørelse man tilsynelatende kun tok basert på utseende.

Xiao Mei klar til jobb. 

Om man for eksempel skulle ta med seg en businesspartner på smøretur, ville det ikke vært unaturlig å ta med vedkommende på spahelg. Da bestiller man gjerne et større privatrom med karaoke, sofagrupper og massasjestoler. 

Spisestuen i VIP rommet.

Sminkerommet på spaet.

[Om blind vold.]

På 17. mai skjedde det som ikke skal skje.

Jeg ble utsatt for blind vold.

Etter å ha spradet i drøye tolv timer i bunad, hadde jeg vært hjemme for å skifte, og gikk derfor på høvelig måte nedover Thorvald Meyers gate. Jeg snakket riktignok i telefonen, men bortsett fra det vil jeg på ingen måte si jeg opptredde det minste provoserende. Klokken var enda ikke blitt åtte på kvelden, og dette tatt i betraktning, var jeg ganske fornøyd med hva jeg hadde fått utrettet i løpet av dagen. Så, plutselig, kommer det en mann bort og slår meg i magen. Jeg var så sjokkert at jeg ikke fikk meg selv til å flytte på meg, og han grep tak i meg, og flyttet meg like så greit ut i veien, rett foran en bil. Bilen tutet høyt og så ble telefonen min brutt. Mannen løp videre. Jeg så han slo til en afrikaner i "afrikansk" nasjonaldrakt (dette provoserte meg egentlig mest, for når vi holder en nasjonaldag for å feire frihet og selvstendighet, så er det særs lite i orden å slå til andre som vil være med på det), og brølte videre oppover veien. Tilbake sto jeg, og det som viste seg å være en dame som kjente han.

Hun: Det var jo unødvendig da.
Tine: Eh... JA.

Og så løp hun etter voldsutøveren og jeg ble stående igjen. Venninnen jeg hadde vært i telefonen med, ringte meg opp. Av en eller annen grunn, hørte hun ikke hva jeg sa.

Venninne: Tine, går det bra? Om du er døende, vil du ringe meg tilbake igjen?

Profesjonell krisehåndtering der ja.

Det gikk bra altså. Jeg var verken redd eller skadd. Sant og si hadde jeg nok den beste 17. mai-historien den kvelden. Det er jo sånt jeg vet å verdsette.

For å toppe det hele, dette er samtalen jeg hadde med Modern dagen derpå:

Tine: Jeg ble slått skikkelig hardt i magen av en fremmed på 17. mai.
Modern: Det er jo fryktelig! Tenk om du hadde hatt utlagt tarm. Da kunne du jo dødd!

Det hadde jo vært skikkelig... dritt. 

[Om Hang Zhou.]

Noe av det aller siste jeg gjorde i Kina før jeg flyttet hjem igjen, var å besøke den gamle byen Hang Zhou. Hang Zhou har tidligere fungert som Kinas hovedstad to ganger, og har derfor veldig mange severdigheter. Det er en kunstig innsjø, det er en fantastisk vakker park, det er gamle bygninger og historisk viktige plasser.

De fleste drar derfor til denne byen for å oppleve alt dette. Jeg hadde på dette punktet sightset Kina veldig mye, og tro meg når jeg sier at har du sett et museum i Kina, da har du sett så godt som alle. Dessuten, etter å ha jobbet på EXPO følte jeg at jeg hadde tatt mine bilder for denne gang. Jeg hadde opplevd nok steder med helt rett fengshui, og jeg hadde spist nok lokal mat. Min tur var derfor for å se på rugby, drikke øl, og hjelpe en kamerat som skulle arrangere en fest for Heineken. De fleste mennesker burde vært glad for at den besøkende har en slik innstilling til ting. Guttene jeg bodde hos var allikevel (overraskende) ivrige på at jeg skulle oppleve så mye så mulig av det byen var kjent for. Det ble derfor en del "Ri på hest og se på blomst," som er det kinesiske ordtaket for speedsightseeing.

Dette er fra første runde av rugbykampen. Rugby viste seg å være en skuffende kjedelig sport å se på, så jeg ga det hele opp ganske fort.

Jeg bestemte meg derfor for neste punkt på "Ting å gjøre i Hang Zhou." Guttene hadde vært framsynte og storhandlet øl på forhånd. Handleansvarlig hadde tatt listen svært bokstavelig og handlet akkurat det som sto på handlelisten: "Beer."

Høydepunket på hele kampen for min del var allikevel da kampen var over.



De vestlige rugbylagene har masse ulike tradisjoner og det var helt håpløst å følge alle reglene for meg som var utenforstående. Jeg fikk allikevel med meg at alle spillerne var pålagt å gå med hatt til enhver tid mens de ikke var på banen, og at om man oppførte seg teit måtte man drikke øl ut av en støvel. Naturlig nok førte det ene gjerne til det andre.



Men, som sagt, det var også en obligatorisk sightseeingrunde på programmet. Dette er en kustatue.

Dette er innsjøen.

Dette er en partybåt på innsjøen.

Dette er en kjent kriger som hadde vært i Hang Zhou.

Den statuen var så fin at jeg tok to bilder av den.

Vi var på en restaurant som serverte Hang Zhou spesialiteter, som tydeligvis alltid er svin. Som nevnt tidligere var jeg etter et syv måneders opphold i Kina ikke spesielt giret på kinamat. Allikevel var dette noe jeg bare "måtte" få med meg. Da begge guttene som tok meg med ut er jøder, fant jeg det ganske ironisk at når jeg for en gangs skyld skal tvinges til å spise gris, skulle det være av Israels utvalgte folk. Da jeg påpekte det, ble jeg forklart at kosher var bare så 1945. Her er et skiltet til en restaurant vi ikke gikk inn på. Hovedsaklig fordi også denne restauranten reklamerte for lokale Hang Zhou-spesialiteter. Fra Alaska.

Dette bildet er fra mitt siste måltid i Shanghai, dagen jeg kom hjem fra Hang Zhou. Jeg siterer "For all menu to go, side dishes and vegetables can not provide. Please understand it."

[Om Shanghaidager.]

Jeg har prøvd å lage en oppsummering av den siste tiden i Shanghai. Jeg får ikke skrevet om alt. Til det er det for mye som skjedde, de nevneverdige mennesker for mange, og inntrykkene for ubeskrivelige. Dette er et forsøk. Det er lagt i svært lite kronologisk rekkefølge, bare så det er sagt.

Dette er altså her jeg jobbet i 2010. Akkurat her. Her fortalte jeg kineserne at vi var 4,8 millioner mennesker som var glade i å gå på ski, spise sjømat, og beskue nordlyset, og det var her jeg, som en del av jobben, hørte på den norske EXPO-hiten Powered by Nature og Secret Gardens Night Mode Suite kontinuerlig i seks måneder. Tanken gjør meg fortsatt en smule gal.

Dette er fra da paviljongen hadde med Marit Larsen på et slags resturantkonsept hvor man lager maten selv. Vi snakket hverken med Marit Larsen eller merket noe til om hvorvidt hun egentlig lagde noe særlig mat. Jeg slet med dumplings. De jeg lagde ble så stygge at damen som skulle hjelpe oss, kastet dem når hun trodde jeg så en annen vei. Dette er forøvrig også den samme dagen jeg hadde skrytt hemningsløst til alle om at akkurat denne måneden ville jeg ha penger på konto dagen før lønning, helt til jeg sjekket saldo og oppdaget at jeg hadde omlag 3,37 kroner igjen på konto.

Her snakker vi ikke med Marit Larsen.

Dette er fra de europeiske bypaviljongene. Madrid, om ikke husker feil. Muligens kanskje London.

Den thailandske kronprinsessen besøkte paviljongen vår. Det skal sies at vi hadde forventet en dame noe mer glamorøs (Prinsessen til høyre), men det er hun som skal arve hele gildet, og da er det jo strengt tatt det samme om hun velger å gå i en rosa rutete flanelskjorte.

Vi hadde ansattfest. Jeg var ansvarlig for partyeffekter, og brukte selvsagt hele budsjettet på solbriller.

Suksess.

En dag sjefen min, Hun med Rødt Hår og jeg var ute og gikk, kom vi over denne vognen.

Dette er en av de beste reklamekampanjene jeg har sett.
"The most enjoyable way to learn Chinese: Qingdao Pijiu '在中国喝酒，会说'青岛啤酒'可能比会说'你好更重要'[Qingdao Øl, når du drikker alkohol i Kina, kan det være viktigere å kunne si 'Qingdao Øl' enn 'hallo']".

Shanghai Skyline.

Alle mine følelser samlet.

En dag vi var på Super Brand Mall kom vi over denne plakaten, som kunne fortelle at norsk laks nummer ti million ville ankomme Kina ganske snart. Det var fint, jeg hadde lurt på hvordan han lå an i løypa.

Jeg laget et persongalleri på jobben som telte til slutt over femti personer. Dette er et lite utdrag. Jeg er prinsessen med hjertet rundt halsen.

Svenskene arrangerte rulleskøytedisko. Jeg gikk til frisøren med et bilde av Michael Jackson type 10 år og sa jeg ønsket samme hårfrisyre. Dette var resultatet.

Siste EXPO-dag hadde vi fancy middag og diplomutdeling. Se så glad jeg er for at jeg aldri skal måtte stå og høre på Secret Garden igjen.

[Om retten til egen identitet.]

Det har vært en sommer helt hensides all forventning, på både godt og vondt. Vi har lært mer enn oss selv som vi har trodd var mulig, mer om Kina og det kinesiske folk enn hverken vi eller våre kinesiske kolleger kunne forutsett (eller tidvis heller ikke ønsket), og sett oss selv i situasjoner som har gjort oss på paviljongen mer sammensveiset enn vi har blitt med enkelte venner vi har kjent store deler av livet.

Allikevel, Shanghai er fortsatt strålende. Byen er så vakker, så moderne og så multikulturell (ihvertfall når EXPO er her) at jeg ofte tar meg selv i å glemme at jeg faktisk bor i Kina. Men så, plutselig ut av ingen steder blir man slått rett tilbake til den beinharde realiteten, med bittesmå kinesere som klatrer på oss i desperate forsøk på å få tatt bilder med oss, bestemødre som hjelper barnebarn med å gjøre sitt fornødne, selv om de står inne i paviljongen, og slitsomme turistgrupper som løper forbi oss fordi de egentlig ikke er interessert i noe annet enn å få et stempel fra den norske utstillingen.

Det er et slit å komme som guide på EXPO. For å holde oss fra å bryte sammen er det en mengde aktiviteter satt opp som i bunn og grunn kun er for oss som jobber der. Tidligere denne uken ble det for eksempel arrangert Miss Expo; en uformell konkurranse arrangert av den irske puben i all hovedsak for å selge mer øl. Norge deltok, og vi som ikke var deltagere dro med oss alt vi hadde av heia-effekter for å bidra på den måten vi best kunne.

Det er nå det bør legges til at det er et absurd stort sikkerhetsapparat rundt EXPO. Hver dag må alt jeg skal ta med meg inn på området scannes gjennom en røntgenmaskin, jeg må gjennom en mentalsjekk, kroppsvisiteres og akrediteres. Hver eneste gang jeg skal gjennom. Væsker kan ikke taes med inn, elektronisk utstyr må bevises at er det det later til å være, og så videre og så videre. En kollega tok med seg en bitteliten vannpistol med en skytelengde på mindre enn én meter en gang, og selv den ble konfiskert. På vei til Miss EXPO hadde vi tatt med oss et stort norskt flagg og masse små. Før vi begynte på selve sikkerhetssjekken spurte vi om det var greit å ta med seg flagg inn. Erfaring viser nemlig at pinner kan være vanskelig å ta med inn. Det viste seg å ikke være noe problem. Det store norske flagget derimot, det skulle være vanskelig. Vi brettet det ut for å vise at det ikke sto noe på det. Myndighetene har, forståelig nok, vært bekymret for at det skal komme menneskerettighetsaktivister inn på området for å drive demonstrasjoner, og vaktene har derfor blitt strengt instruert.

Da det ikke sto noe på flagget vårt, var vi temmelig sikre på at det skulle være i orden. Det var det ikke. Vaktene var nemlig også blitt instruert til at det var enkelte flagg man heller ikke kunne ta med seg inn (eksempelvis Taiwan eller Tibet, noe de fleste utdannede kinesere er svært klare over at ikke er lovlige). Vaktene som står i sikkerhetskontrollen er vakter som kommer fra den fattige landsbygda. De har lav utdannelse og vet derfor ikke hva de skal se etter en gang. For å løse dette begynte de å spørre etter paviljongpinsen vår.

På enhver festival er det noe alle vil ha. På EXPO er det pins, og om du ønsker å få noen til å bøye regler, er dette valutaen man kan bruke til bestikkelser. Den norske pinsen ble ikke solgt i begynnelsen av EXPO, og hadde derfor svært høy kurs. Enkelte i gruppen vår ble derfor svært provosert, fordi de trodde at også denne gangen måtte det en bestikkelse til. Dette skulle da virkelig ikke være nødvendig. Ingen av oss hadde med oss pinsen med det norske flagget og det kinesiske flagget på, og det var derfor ingen mulighet for oss å bevise at det var et "lovlig" flagg. Vaktsjefen ristet på hodet og sa at det var ingen mulighet for oss å kunne ta med flagget inn.

En ren tilfeldighet gjorde at jeg kom på at jeg hadde tatt et bilde av paviljongen dagen generalkommisæren vår hadde hatt bursdag. Det var den ene dagen vi hadde flagget hengt opp på utsiden av paviljongen. Jeg dro opp kameraet mitt, viste bildebeviset vårt, og på null komma niks ble vi sluppet inn med flaggene våre.

Det er sjeldent utlendinger møter på slike situasjoner i Kina. De er flinke til å holde det skjult for verden, men plutselig skjer det at også vi merker det strenge regimet som faktisk er her, og mest av alt minner det meg på hvor utrolig heldig jeg var som vant lotteriet hvor man kunne vinne å bli født i et land med røde pass og ytringsfrihet.

[Om det store ultimatum.]

Jeg var fristet til å bytte. Noen ganger kan én Mr. Kim være bedre enn to Mr. Lee. Men igjen, jeg hadde en favoritt og den sto jeg ved.

-Lurt, sa han, og kastet seg atter en gang over de kinesiske frasene sine.

Jess, tenkte jeg, og frydet meg over at han for en gangs skyld ikke sa det med en overrasket tone. Det var ingen hemmelighet at han egentlig så på meg som en blond sak som ikke kunne noen ting. Han var imponert over mine sodokutalenter ("Står du fast? La meg hjelpe deg med denne... Å. Nei, glem det, jeg har noe jeg skal gjøre"). Kinesisken min mente han var 93% handicapet og 7% basert på flaks ("Midt-terminer, ja? Om det er noe du lurer på, har jeg faktisk studert et halvt år, så det er bare å spørre). Historiekunnskapene mine ringte han faktisk hjem om ("Ja, pappa, det er helt sant. Hun visste når 2. verdenskrig brøt ut.") I det hele tatt, det var lite i vårt vennskap som gikk i min favør, og det var blitt en regelmessighet at jeg spurte meg selv om hvorfor det i det hele tatt eksisterte.

Men, når det er sagt, til forskjell fra de fleste samtalene våre før, satt jeg nå og lurte litt på hvorfor jeg var lur. Etter ti minutter klarte jeg ikke dy meg lenger, og brøt tausheten. Han var mer enn dobbelt så selvtilfreds ut.

-Tine, tenk deg om. Du har fire koreanere og kun navn til å skille dem av. Om du velger Mr. Kim eller Mr. Cho, står du der med kun et alternativ. Har du Mr. Lee, kommer det to stykker løpende hver gang du roper på han. Oddsene er faktisk på din side for å finne en du liker.

Etter det elsket jeg Mr. Lee bare enda mer.

[Om det store ultimatum.]

Jeg ristet på hodet. For et tullete spørsmål. Alle har en favoritt koreaner. Ikeapikens heter Mr. Park. Min vil for evig og alltid hete Mr. Lee. Valget var opplagt, og jeg var overrasket over hvorfor han i det hele tatt spurte.

Han så ned, litt flau. Det var ikke noe nytt.

"Så ok, du har valgt Mr. Lee. Men hva gjør du om det kommer en joker på øya? En ny Mr. Lee. Hvem velger du da?"

[Om det store ultimatum.]

Vi satt på en kafé og hatet alle de tre hundre ordtakene jeg skulle kunne utenatt til eksamenen min på torsdag. Jeg kunne i utgangspunktet selvsagt ingen, men nå var jeg blitt så god at jeg snakket en tullekinesisk som du måtte være kinesisk for å forstå, fordi jeg bare snakket i ordtak (det er vanskelig, eksempelvis betyr "騎馬看花", ri på hest og se på blomst, speed-sightseeing). Han var sliten av alt ordtaksfjaset og ga meg en gåte i tre deler for å få meg til å ti stille.

"Du er stuck på en fantastisk øy langt ute i et sted som er utrolig kjempefin og idyllisk på alle måter, la oss si på en av småøyene rundt sør- Japan. Er du ikke fan av japanere kan vi godt si utenfor Kenting i Taiwan også, men det er i grunn helt irrelevant, for du er helt mutters alene. Det er ingen farer og det er nok av mat. Men det blir fort litt ensomt, så når du får valget om du vil ha en kompanjong med deg så blir du kjempeglad og takker ja på flekken.
Du får tre koreanske valgalternativer:

• Mr. Lee
• Mr. Kim
• Mr Cho

Hvem velger du?"

[Om dårlig selvinnsikt.]

Jeg kan ikke fortelle om alt som skjedde, og dette av flere grunner. Pcen min er brent opp, det skjer mer i Beijing på en måned enn det det gjør på et år i Bærum, og det er mye som rett og slett ikke blir sagt riktig når det er sagt i ettertid.

Men noe kan jeg fortelle. Det kommer i rykk og napp. Når mamma spør om jeg vil ha med meg spisepinner når jeg flytter til Molde. Når det glitrer i diamantklistremerkene på pcen min. Når radioen spiller Karma Chameleon. Da kommer jeg på at herregud, det morsomste skjedde faktisk. Og som min venninne, Svine-Tina (nummer 43 i Norge!) sa, Moldenserne kommer nok til å bli redd for meg om jeg lar alt komme ut på en gang.

Jeg tror nok jeg satte mine spor i Beijing også. Vi snakket om det en sen kveld med altfor mange 串, kjøtt på spyd, og enda flere 3 kuai øl. Vi snakket om gode og dårlige komplimenter. Jeg mente at det beste komplimentet var det som ble gitt personlig til deg. Det som liksom ikke bare var "du har en hyggelig nabo". Han nikket, men sa at jeg ikke skulle kimse av slikt. Jeg var nemlig såpass high maintenance at han aldri i verden hadde ønsket å ha meg som en nabo.

Sjeldent har jeg vært mer fornærmet.