[Om mandarin og kantonesisk.]

Jeg får ofte spørsmål om forskjellen mellom kantonesisk og mandarin. Det er, som med det meste i Kina, mange svar på dette. Opptøyene som igjen preget Hongkong etterlater ingen tvil om at Hongkongs lokallingo fortsatt er dagsaktuell tematikk. Språk er politikk, noe vårt eget politiske system et tydelig bevis på. La meg først som sist si at jeg ikke snakker kantonesisk og ønsker ikke slå et slag hverken for eller i mot målsaken i Hongkong, jeg prøver bare løse litt opp i forvirringen.

Det korte svaret er "dialektnyanser."

Spør du kinesiske myndigheter vil de svare dette. Om du spør en linguist, altså en språkekspert, vil kanskje vedkommende si seg enig.

La oss derfor definere dialekter ved å si det er samme språk hvor noen nyanseulikheter allikevel gjør det mulig å gjøre seg forstått: Bergendialekt og Rogalending, eller til og med dansk og norsk om du og mange andre fageksperter virkelig vil.

Således er ikke mandarin og kantonesisk ulike dialekter av samme språk. Jeg forstår ikke kantonesisk, enda jeg forstår mandarin. Ordene uttales så forskjellig at de fleste ikke går an å gjette seg til uten forkunnskaper. Kantonesisk har dessuten mellom seks og ni toner, mandarin har fire (tenk deg her hvordan ordlyden blir på "bønder" og "bønner").

La oss med dette ta utgangspunkt i at det er to ulike språk, og så se på likhetene.

Studentbevegelsen under Occupy Central brukte særlig mye lokaldialekt på demonstransplakatene.  

De har samme skriftspråk. 

Kinesernes skriftspråk består av bilder, som regel av ting som også fantes da skriftspråket ble laget, for ofte noen tusen år siden. Om du setter en strek feil, blir tegnet feil, men på samme måte som at du kan tegne et hjerte over en 'Å', kan en trent leser forstå selv slurvete kråketegn. Det finnes kanskje så mange som 80, 000 kinesiske tegn. I det vanlige bruker man allikevel bare 4 000-6000 tegn, avhengig av hva man bruker språket til. En professor bruker ofte et mer avansert språk i forbindelse med faget sitt enn det man skulle trenge om man er pølseselger på en barneskole på 17. mai. Språket formes etter det man gjør. På norsk har vi flere spesifikke ord for ulike former av snø enn det man finner på for eksempel Somali: sludd, snø, hagl, puddersnø og så videre. Ikke ord man ofte har behov for om man selger te i Mogadishu.

I Sør-Kina og Hongkong har kantonesisk vært hovedspråket blant lokale av etnisk kinesisk opprinnelse (jeg snakker da her i hovedsak ikke om barn av briter eller indere som har flyttet hit - det er en helt egen diskusjon). Kantonesisk betyr "Guangdong-språk" på kinesisk. Guangdong, eller Canton om du vil, har alltid hatt mye handelsvirksomhet med utlendinger, og mange sjømenn reiste også ut herifra til deler av Sørøst-Asia. Det er derfor ikke tilfeldig at dette språket og andre dialekter/språk fra dette området har spredt seg utover i nærliggende land.

Frem til 1956 hadde hele Kina det samme skriftspråket. I 1956 forenklet fastlandet skriftspråket sitt, en prosess som kanskje høres radikal ut, men som kan sammenlignes med nynorsk og bokmål, ihvertfall litt. Bruk av forenklede og tradisjonelle tegn er en vanesak som går an å lære seg, for prinsippet og ordrekkefølgen er det samme. Taiwan og Hongkong beholder det gamle skriftsystemet. Bøker trykkes på begge skriftspråk, avhengig av utgivers geografiske plassering.

Eksempler på tradisjonelle og forenklede tegn. 

På 90-tallet skjer det allikevel en renessanse av Hongkong-kantonesisk muntlig språk. Med digitale medier begynner man bruke mer lokalspråk i kommunikasjonen. Slanguttrykk vokser frem raskere og får større spredning, slik mange i Norge skriver på dialekt. Selv om Hongkong og Guangdong kanskje er geografisk nærme, har de i perioden fortsatt en kulturell distanse. Guangdong mottar dessuten i denne tidsperioden svært mange migrantarbeidere fra distriktene, som tar med seg sine lokalspråk. Hongkong er ikke i like stor grad påvirket av dette, selv om mange av disse også flytter til Hongkong.

Selv om tegnene har samme betydning på begge språk, er både uttalen og ofte kantonesisk grammatikk dessuten annerledes. Ikke alltid, men ofte nok til at man må ha hodet på rett sted om man skal lese en tekst på mandarin, slik de fleste tekster i Kina er. Samtidig har jeg vært på karaokebar og hørt sanger sunget på kantonesisk selv om jeg vet at den samme sangen har blitt sunget på mandarin med de samme tegnene. Når Hongkongs myndigheter i 2014 erklærer kinesisk og ikke kantonesisk som offisielt språk i Hongkong, bryter det ut en heftig debatt som fortsatt ikke er stilnet.

I dagens Hongkong florerer det av lokalslang. De bruker kinesiske tegn hverken jeg eller mine fastlandsbekjente kunne tyde uten å spørre. Noen er nye, andre er tegn som kanskje har vandret frem som nyoppvåknede dinosaurer fra fortiden. Spesielt i forbindelse med Occupy Central var dette tydelig. Dette var jo en demonstrasjon hvor mange ønsket tydeliggjøre Hongkongs kontraster til fastlandskina. Lokaldialekten som kom frem var dessuten så særegen at selv folk som har vokst opp med kantonesisk som morsmål på fastlandet ikke kunne forstå noen av uttrykkene.

Betydningen

Det er, erfaringsmessig, ikke et problem å ikke forstå kantonesisk i Kina i dag. I Hongkong snakker de fleste engelsk. Mandarin har blitt pensum siden overføringen fra britisk koloni til fastlandets myndighet. Alle innbyggere er ikke like gode, men den stadig økende kontakten med fastlandet har gjort at alle er bevisste verdien av å kunne gjøre seg forstått på mandarin. I Sør-Kina er mandarin også hovedmålet på skoler og i offentlig sammenheng. Allikevel er det i følge kinesiske myndigheter 400 millioner mennesker i Kina som ikke kan snakke mandarin. Sammenlagt bor det 1, 5 milliarder mennesker i Midtens rike, men landets 60 millioner kantonesisktalende er allikevel en betydelig gruppe, særlig tatt hensyn til at denne gruppen bor i en av de rikeste regionene i Kina.

Det siste året har jeg blitt fortalt at i Guangzhou har de begynt å undervise kantonesisk på skolene. Det er et interessant skritt tatt i et land hvor myndighetene har ført en hard mandarinpolitikk i flere tiår, til tross for at Mao Zedong selv aldri snakket mandarin.

[Om fiskebollerevolusjonen.]

Dette er basert på kilder fra Twitter og en kilde som ønsker å bli kalt Fung av frykt for represalier fra myndighetene. Jeg har tillatelse til å bruke bildene hans. 

Foto: Fung

Mandag var den første dagen i det kinesiske nyttår. Det er en offisiell fridag, og mange Hongkongere trekker til gatene for å oppleve folkelivet og kjøpe lokale spesialiteter fra gatematselgere. Diskusjonen omkring sistnevnte har lenge vært en omstridt affære i byen, da myndighetene har lagt store resurser i å få dem bort fra gatene.

- Mange mener myndighetene forsøker undertrykke gateselgere for å blidgjøre kapitalister. Mange borgere ble sinte mot assimileringstaktikken til Beijing og Hongkongs myndigheter, sier Fung (23).

Det er kveld når politiet besøker et av de mer populære gatematstedene, Langham Plaza i Mongkok, Hongkongs arbeiderstrøk. Mange tilskuere protesterte, og begynte lokalisere aktivister. Hongkongs fiskeboller, kokt i tykk karrisaus toppet med chilliolje og servert i hvit plast gjerne for deling er byens mest kjente streetfood. I en by som så lenge har slitt med å finne sin egen identitet i kontrast fra resten av fastlandskina, er det sterk symbolikk.

Foto: Fung

- Aktivistene så på det som intet annet en ødeleggelse av Hongkong-kultur, som sentralmyndighetene [Beijing] forsøker trekke opp med røttene. Hundrevis av mennesker samlet seg, sa Fung. 

Foto: Fung

Politibetjente angrep og arresterte aktivistene og gateselgerne.

- I motsetning til tidligere demonstrasjoner i Hongkong, begynte demonstrantene slåss mot politiet. De brukte murstein, søppel og jernstenger, forteller Fung.

Foto: Fung

- En politimann skjøt to ganger, en gang mot borgerne, en gang mot himmelen, sier Fung. 

Foto: Fung

Foto: Fung

Skuddene blir bekreftet av flere vitner på Twitter. Det kommer ytterligere flere demonstranter. Opptøyene får navnet Fiskebollerevolusjonen. 

Foto: Fung

Demonstrantene brant søppelkasser og søppel. Politiet brukte batonger, murstein og tåregass, legger han til. 

Foto: Fung

Han ber meg sørge for at ansiktet hans er borte fra bildene han sender meg.

Foto: Fung

- Fuck politiet, sier han. 

Foto: Fung

Fung tar kontakt ved morgengry. Han har vært ute hele natten.

Kinesiske spåmenn har meldt om at apekattens år, 2016 vil være turbulent, men ingen har gått ut med at det skulle skje på årets første dag. 

[Om et minne man kan drite i.]

Kineserne er i full gang med påskens reiseplaner. Jeg skjønner ikke hvordan de har tid til reising rett før vi skal avslutte masteren. De skjønner ikke hvordan jeg har tid til ikke å reise. For mange kan dette være den siste ferien betalt helt eller delvis av foreldrene. Før du rekker å tenke at de er bortskjemte enebarn, la meg si deg dette: Kinesisk pensjonsalder er 60 år. De fleste av klassekameratene mine vil ganske snart bli økonomisk ansvarlige for hele den eldre delen av familien. Dessuten er det mye lettere for en kineser å få reisevisum til andre land om man har bevis på at man er student ved et utenlandsk universitet. Jeg forstår dem sannsynligvis bedre enn de forstår meg.

Når det er sagt, økt økonomi har fått flere kinesere til å reise generelt. I fjor var det over 60 millioner turister innom Hongkong, nesten 50 millioner av disse kom fra fastlandet. 2015 har vært preget av demonstrasjoner mot fastlandsturismen. Hongkongere er rasende, to av tre ønsker en regulering av antallet som får slippe inn. For kinesere er det viktig å kjøpe med seg gaver når man er på tur, og det én har kjøpt, det skal ofte alle ha.

Klassevenninne: Vet du hva som var den mest populære tingen kinesiske turister kjøpte i Japan i kinesisk nyttår?
Tine: Nei?
Klassevenninne: Toalettseter!
Klassevenninne II: Det er helt sant.
Klassevenninne: Elektriske toalettseter. Japanske jenter liker seter som er varmet opp, eller som kan spyle vann på dem.
Tine: Det må jo være klønete å ta med seg hjem.
Klassevenninne II: Jeg skjønner det heller ikke. Kinesere er jo så intelligente! Klarer de ikke lage elektriske toalettseter selv?

Hun fortsatte en lengre tale om kinesisk patriotisme og at det var unødvendig å støtte japansk økonomi.

Gjett om jeg gleder meg til påskeferien er ferdig. 

[Om nyttårsforberedelser.]

I min del av verden er forberedelsene til kinesisk nyttår i full blomst (HØHØ!). I Hongkong er besøk på et av de mange blomstermarkedene en sentral del av markeringen. Litt som at vi kjøper juletrær, kjøper de lokale store ferskentrær til å pynte hjemme.

Folk bruker lang tid på å velge det fineste treet, og mange hadde tydeligvis tatt med seg slektens sterkeste for å bære pryden med seg hjem (det var ikke intensjonen at dette bildet skulle beskrive akkurat det).

Ellers på markedet hadde de også miniatyrtrær (bonzaitrær er nok å strekke det litt langt) og dekorasjoner bestående av nipple fruit.

 

Det er sauens år i år, eller geitens, etter hvem du spør, uten at det er så sentralt for feiringen. Når dette er nevnt, det er allikevel ikke blomstene som har fått mest oppmerksomhet på årets marked, men de politiske båsene.

For en uke siden ble det kjent at kinesiske myndigheter hadde konfiskert mer enn 7000 dopapirruller på fastlandet med påtrykk av Hongkongs øverste leder. Rullene var bestilt anonymt, men det kom fort frem at det var arrangert av det demokratiske partiet. Dette er i teorien lovlig i Hongkong, men ikke i Kina, hvor rullene ble produsert. 

Partiet hadde planlagt å selge dorullene på markedet, men da dette ikke lot seg gjøre, satte de i stedet opp en stor plakat med påskriften "Tørk bort CY Leung. Jeg er bare et håndkle." Det siste kan* forøvrig være et ordspill på 5 øre soldatene, nettkommentatorer i Kina kjent for å få betalt 5 øre av staten for å skrive ting på nett.

(Jeg sier "kan" fordi jeg tolket det sånn, men da jeg dobbeltsjekket med to i klassen sa hun fra Hongkong at det sannsynligvis stemte, men hun fra fastlandet var usikker.)

Men det var flere partier som hadde paraplyrevolusjon-suvenirer. Her har du flere håndklær og annet stæsj, til den nette sum av HK$68,9(0) naturligvis. Dette tallet referer til at Hongkongs leder, CY Leung, vant valget med 689 stemmer, og har vært en gjennomgående greie siden Occupy Central begynte.

Av de mer kreative suvenirene var drikkeflasker formet som tåregass.

Denne boden solgte skilt med slagord brukt under Occupy Central, som "Do you hear the people sing" fra Les Miserable. De hadde også iskrembamser med sauer på, fordi Hongkong fortsatt er Hongkong.

Denne boden solgte guleparaplyer. På skiltet over står det "Ekte allmenn stemmerett."

Denne boden hadde CY Leung som beveget seg opp og ned i en gryte hengende på hanken til en paraply.

Hongkong pleier hver 4. juni å markere 4. juni massakren på Tiananmen i 1989. Denne boden solgte bøker om hendelsen, i tillegg til paraplyrevolusjon t-skjorter.

[Om Occupy Central 2.0.]

I dag var det politiet selv som satte opp veiblokader i Hongkong, denne gangen for å klargjøre vei til den største demonstrasjonen siden politiet ryddet bort de siste restene av Occupy Central i desember. 

Politiet sto parat og linet opp, selv om i skrivende stund kun var én arrestert demonstrant, og det et i en annen del av byen hvor ting var litt mer urolig enn i Central.

Det var faktisk litt merkelig å se politiet blokkere veien, men arrangørene hadde i forkant meldt at de forventet over 50 000 fremmøtte. Det endelige tallet er vanskelig å si. I følge en lokal tv-stasjon sa politiet det var 6 600 som deltok i marsjen, mens arrangørene selv oppga 13 000. 

De fleste som deltok i demonstrasjonen bar gule paraplyer, langs veien sto folk og delte ut ulike brosjyrer og plakater.

Alder er ingen hindring, men det skal allikevel nevnes at det var bemerkelsesverdig mange av den eldre garde. Occupy Central var kjent som en yngre demonstrasjon, noe som fikk meg til å lure på hvor de unge var blitt av. 

Denne dagen gikk med en hel trillevogn med merch jeg så henne senere selge. Kinesere er verdensmestere på å finne ting de kan selge.

Det var to ting som gikk igjen på plakatene.,"Jeg vil ha allmenn stemmerett" og "D7689." Sistnevnte er et ordspill, hvor "D7" høres ut som "fuck deg" på kantonesisk, og 689 er et kallenavn som Hongkongs nåværende leder, C. Y. Leung, har fått, ettersom han fikk 689 stemmer for å få lederstillingen.

Det var også en del demonstranter som minnet om at det fortsatt sitter mer enn 30 kinesiske aktivister fengslet i Kina for å ha støttet Occupy Central.

Det er jo litt ironisk at mesteparten av alt Occupy Central utstyret utvilsomt er laget på fastlandet. 

...Med unntak av innslag som denne her, en miniparaply i papir med en LSD-pære på toppen.

[Om Occupy Central - en statusoppdatering.]

I forrige uke var jeg vitne til at politiet plutselig stanset all trafikk i et veikryss. De lot to busslaster med politi kjøre forbi og så åpnet de trafikken igjen. Jeg fikk en vond smak i munnen. En time senere leste jeg at det var 4000 politimenn i gatene for å stanse demonstrasjonene. Det var tåregass og regelrett juling av demonstranter.

I går kveld og i dag har det vært nye sammenstøt mellom politi og demonstranter.

Det har bodd folk i telt i Hongkongs gater i seksti dager. Området rundt regjeringsbygningen ser ut som en speiderleir med provisoriske trapper bygd over midtrabattene. Det er egne avdelinger hvor man kan gjøre lekser, det er et bibliotek, og det er mengder med politiske plakater og politisk kunst. Noen telt har fått julepynt, andre har hengt opp lapper hvor det står at man kan få engelsk forklaring på hva som skjer, eller at de ikke ønsker å snakke med presse. Det holdes fortsatt gratis engelskkurs og kurs om demokrati.

Til venstre ser du provisoriske lekserom. Jeg ville ikke forstyrre ved å gå for nærme.

Jeg hadde forventet horder med sinte menn med gule hjelmer, folk som bygget barrikader og politimenn med politihunder. Slåsskamper kanskje. En i klassen hadde innstendig bedt meg ringe om jeg trengte hjelp. Han sendte meg første bekymringsmelding før jeg rakk å gå av t-banen.

I midten ser du Xi Jing Ping, Kinas leder, med en gul paraply

I kveld var luften fylt med lyden av teltblafring og taler om demokrati. Det var en grå dag, men akkurat nå var det ellers stille før stormen.

Jeg satte meg ned ved bordet til to frivillige ved et førstehjelptelt og spurte hvordan det gikk. Det lå fire beskyttelsesbriller på bordet. Ved føttene deres sto et brett med rensevæske til å rense øynene med. Han ene gikk bort til et velassortert røykehjørne noen meter lenge borte.

- Det er gratis, du kan velge om du vil ta én eller legge igjen to, forklarte hun som ble igjen, og nikket i retning han som var gått.

Hun sa at det hadde vært en tøff kveld dagen før, og at folk var utslitt. Hun hadde fortsatt vondt over hele kroppen etter å ha blitt sprayet med pepperspray mens hun hadde prøvd å bære ut andre som hadde blitt sprayet ned.

- Politiet hadde stått og ropt stygge ting til oss hele kvelden. De ga oss fingeren. Det er sånne ting som gjorde at det er blitt mer voldelig nå enn det var før.

Hun sa de hadde prøvd å ta med seg kameraer for å filme, men det var håpløst, for politiet pleide å slå ned de som hadde kameraer først. Deretter gikk de løs på de yngste, og så jentene.

- Først sprayer de deg med pepperspray så du ikke ser noen ting. Så banker de deg opp. Du blir helt hjelpeløs og må bare ligge der blind og ta i mot.

Det har vært sånn nesten hver eneste gang det har vært sammenstøt i Mong Kok, et område på andre siden av Hongkong, kjent for å ha de kanskje mer "ekstreme" delene av Occupy Central. Det som skjedde i går, som var spesielt, sa hun, var at hun for første gang hadde hørt stemmene til foreldre og besteforeldre som hadde bønnfalt politiet om å slutte.

Jeg så meg rundt og ble med ett klar over at det faktisk var en større andel eldre der enn tidligere.

- Folk gidder ikke lese mer om at det er de unge som skal gjennomgå for at ting ikke er som at de skal, vettu.

Nylig skrev South China Morning Post at 70 prosent av innbyggerne i Hongkong var i mot Occupy Central. Hun lo og mente det var en undersøkelse hvor man hadde spurt folk med penger og andre som drev handel med Kina. En seriøs undersøkelse ville inkludert også de som følte på kroppen hvordan det var å ikke ha penger. Men deres meninger mener myndighetene ikke er nødvendige. Skjønt, kinesiske myndigheter har meldt at de ikke vil snakke med britiske politikere om Occupy Central heller, så de er i godt selskap.

Et av mange juletrær pyntet med nøkkelringer med påskriften "Jeg vil ha stemmerett"

Hun sa at saken var viktig, men innrømmet at midlene de brukte var helt feil. Ting tok tid, ingen hadde oppnådd noe som helst, og det var blitt en dyr affære. Det var vanskelig å skaffe nok sikkerhetsutstyr, og man mistet alle tingene sine hver gang politiet gikk til angrep og man måtte løpe. Munnbindene kan bare brukes én gang, men beskyttelsesbriller med blod kan i det minste vaskes.

- Men jeg er ikke redd. Er man redd, må man gå hjem.

Det kom en mann syklende og delte ut mat og cola. Jeg gikk. 

En stor utgave av den gule paraplyen, symbolet på Occupy Central

Det begynte å regne.

[Om den andre siden.]

Vi er tilbake på skolen i dag etter en fem-dagers langhelg. Det er ingen i klassen som kommenterer demonstrasjonene, selvfølgelig. På snedige vis vrir de seg unna spørsmålene mine, ikke at jeg hadde regnet med å få et tydelig svar i utgangspunktet. Ingen forstår seg på politikk. Ingen er fra Hongkong, og kan derfor ikke uttale seg. Dette er ikke deres kamp, men det er jo klart, det er fortvilende for bedriftseierne at de taper så mye penger. Slike svar kommer igjen og igjen, og det siste er det mest tilbakevendende av dem alle, for det er det er nettopp dette kinesiske nyheter velger å dekke: at nå taper Hongkong penger på å demonstrere. En side av saken vestlige medier nesten har glemt å nevne.

Kineserne vet jo at avisene deres er fulle av propaganda. Det er en sannhet man ikke kan krangle om, og så naturlig for dem at de ikke egentlig klager over det heller. Faktisk har det kinesiske ordet for propaganda, 宣傳, ikke en negativ betydning heller. Det er helt nøytralt, i motsetning til hvordan det er for oss i vesten.

Vi har én lokal hongkonger i klassen vår. Vår amerikanske lærer spurte henne hvorfor hun ikke var ute og boikottet timen. Hun sa hun følte det var hennes ansvar som student å møte opp til timene så lærerne ikke måtte gjøre dobbelt arbeid. De andre i klassen min nikket forstående. Han ristet på hodet og stilte spørsmålet på nytt. Hun insisterte. Det ville jo vært irriterende for læreren vår å måtte ha henne i en annen time. Freden i klassen innad var ihvertfall opprettholdt.

Etter dagens skoletime spiste en klassevenninne fra fastlandet og jeg lunsj sammen.  Hun har ikke så mange venner i klassen, og jeg er jo på mange vis en ensom ulv jeg også. Vi kommer godt overens, men det var først i dag jeg først innså hvorfor hun kanskje har valgt å holde seg unna de andre.

Vi snakket om at Kina har blokkert South China Morning Post, Hongkongs engelskspråklige avis, fordi det dekker Occupy Central. Klassevenninnen min fortalte hun hadde brukt fridagene på å besøke en tante på fastlandet, men at hun hadde klart å holde seg oppdatert på Occupy Central ved å følge nyhetene.

Kineser: Det har vært mange ulykker i helgen.
Tine: Hva mener du med ulykker?
Kineser: Det var så mange som hadde slått seg så skrekkelig under demonstrasjonene. Mange som har falt og sånn.
Tine: Det er jo ikke ulykker. Det er jo folk som har gått direkte løs på demonstranter. Det er uhyre sjeldent at noen griper tak i puppene til jenter ved et uhell. Det vet du jo selv.
Kineser: Ja, men det var jo fordi de var sinte at de kom borti.
Tine: Jeg vet ikke hvor mye tro jeg har på at det bare var uhell hver gang. Har du ikke sett bildene? Folk er jo slått til blods. Det får da være grenser til hvor mye uhell det går an å ha. Og flere utenlandske journalister er jo blitt angrepet. Amnesty International har uttalt seg om dette.
Kineser: Er det sant?

Jeg viste henne bilder på Twitter, samtidig som jeg sa det som dessverre også er en sannhet: Twitter viser bare én side av sannheten. Fastlandskineserne er jo ikke på Twitter, det er blokkert i Kina. Det er vanskelig å vite hva man skal kunne stole på. Hun skrev av noen Twitter-navn.

Kineser: Men det var bare 10.000 som møtte opp i forrige uke, så de kommer nok til å gå hjem i løpet av dagen.

Jeg aner ikke hvor mange det er som har vært på Occupy Central, men 10.000 høres usannsynlig lite ut. Det har vært så mange mennesker at jeg personlig har fått gåsehud av å se på hærskarene med folk.

Kineser: Om jeg skal være ærlig, jeg kan ikke så mye om dette problemet, men jeg vil vite mer. Jeg vil egentlig ha en mening om det. De andre i klassen bryr seg ikke. Jeg mener jeg er annerledes. Jeg har foreldre som er vestlige i tankegangen, jeg har lært mye om vestlige filosofer. Dette må jeg tenke litt på. Jeg liker ikke å gi et svar når jeg ikke vet noe sikkert.

Hun takket meg så for praten, jeg kom til å søle ut resten av colaen min mens jeg sa at dette var faktisk et uhell, og så gikk hun avgårde til neste time.

[Occupy Central: “A Question of Understanding”?]

Jeg har naturligvis fått intervjulekser fra skolen. Selv om denne bloggen skal være på norsk, det blir litt unntakstilstand disse dagene. Jeg er jo blitt en slags amatørutenrikskorrespondent på deltid. Læreren min kaller meg en free-lancer (ikke freelancer, om du ikke skjønte vitsen). Her er en artikkel jeg skrev på mandag.
_____________________________

Central: Tens of thousands of protesters are gathering in Central this week, demanding universal suffrage. (Photo: Tine Venas)

HONG KONG — On the second day of what the Chinese government has labeled a “civil disobedient movement,” tens of thousands of protesters gathered in Hong Kong’s commercial districts. Demanding public nomination for the 2017 Hong Kong chief executive election, protesters has built roadblocks in Central, Admiralty, and Mongkok, refusing to leave until Beijing changes their recent decisions on the election procedures.

Chon Pui Ling, a 22-year old protester from Kowloon said mainland China had promised Hong Kong one country two systems, however, since the handover, Beijing has increasingly tightened the grip, “We are so few here, they are so many. How can Beijing decide who genuinely cares about Hong Kong? We want universal suffrage so that we can decide this for ourselves.”

A man visiting from Beijing (50) who requested not to be named, felt it was a question of understanding, “The biggest problem is that Beijing and Hong Kong do not understand each other. Beijing wants mainland China and Hong Kong to be one country. With these protests, the Hongkongers are distancing themselves even more from the mainland.” He also commented that the people of Hong Kong should not forget their heritage, “Hong Kong was British for only fifty years. That doesn’t make them less Chinese.”

Most protesters admit they do not necessarily see a solution where Beijing will give in to all of their demands, however, they emphasize the importance of showing that they have an opinion.

Kenny King, 30, from Wan Chai, said he had been waiting for Occupy Central for 17 years. “The Anglo-Saxon rule was much better. The police now are acting totalitarian, we’ve suffered crazy demolitions of property, property prices has gone up, and economy has gone down. I’ve had enough!”

The demonstrations have been denounced by China. The online mobile photo-sharing application, Instagram, owned by the already China-banned Facebook, was blocked for users in mainland China on September 28.

[Om å være i HK under demonstrasjonene.]

I dag har vært en hektisk dag.
Jeg ble intervjuet av VG i natt. Intervjuet ble lagt ut tidlig i dag morges, og siden det har jeg stort sett flippet meg gjennom ulike sosiale medier.

P4 intervjuet meg via telefon. I det jeg la på ringte TV2. Det intervjuet kan du se mesteparten av her.
Dernest kontaktet NRK alltid nyheter meg. Det intervjuet finner du ved å søke inn på 09:00 nyhetene og så spole frem til ca kl 09:40. Det enkleste om du ønsker oppdateringer fra meg, er å følge meg på Twitter. Jeg skal ut til Admiralty i kveld. Jeg er trygg. Har pakket dykkerbriller og munnbind i vesken. Pappa var bekymret for om jeg fikk nok mat. Til det vil jeg si at HKere er jo fortsatt som kinesere flest. De fleste demonstrantene sitter med andre ord stort sett og spiser.

Studenter ved Hongkong Baptist University forebereder plakater.

På skolen har vi ikke merket så mye til det. Det hang veldig mange plakater på skolen, en del lærere var bekymret for utviklingen. Studenter samlet inn mat og drikke. De lagde plakater de skulle bruke under protestene. En del busser er innstilt, og noen utganger for enkelte t-baner er innstilt inntil videre.

Plakat på skolen. Det står "Student boikotter timen."

Folk er sjokkerte over bruken av tåregass og pepperspray i går. Det er ikke vanlig under demonstrasjoner i HK, som det strengt tatt er ganske mange av. I dag erklærte myndighetene at nasjonaldagens fyrverkeri på onsdag er avlyst, uten at dette ser ut til å bry noen som helst. Det er nok action fra før av.

Studenter klare til demonstrasjon

På vei hjem fra skolen i dag møtte jeg en mann i dress. Han jobbet i bank og kona hans også, men allikevel var det viktig for han å komme seg ut i gatene sa han. Han ville ikke sitte om tyve år og si til sønnen sin at han fulgte nyhetene på tv mens unge folk demonstrerte i gatene.

[Om første dag på Occupy Central.]

Halv to i natt erklærte Benny Tai, lederen for Occupy Central, aksjonen for åpnet.

Det har vært studentdemonstrasjoner hele uken. Fredag toppet det seg, og politiet angrep demonstrantene med pepperspray, og fengslet flere, inkludert lederen for studentopprøret, Joshua Wong. Fra skolen min ble 11 stykker tatt i varetekt, men de ble løslatt i dag. Senere gikk myndighetene ut med en pressemelding og sa at det var flere av deres sikkerhetspersonell som hadde blitt skadet etter at studenter hadde brutt seg forbi sikkerhetssperringer i Tamar, hovedbygningen for myndighetene i Hong Kong.

I dag har området rundt Tamar vært avsperret av politiet. En større gruppe mennesker samlet seg derfor utenfor sperringene. Myndighetene begynte å sperre av samtlige overganger fra hovedveien, både broer og underganger, for å gjøre det utilgjengelig for flere å komme seg til området.

Det var umulig å krysse den flere felts brede motorveien, så folk begynte å samle seg på t-banestasjonene.

Etter en stund begynte begynte mange å løpe. Det er vanskelig å vite hva som skjer når det er så mange folk på et sted. Jeg allierte meg derfor med to demonstranter som oversatte instruksjonene fra de som organiserte demonstrasjonen. Folk hjalp hverandre med å klatre over et to meter høyt rekkverk til en overgang noen hadde brutt seg forbi. Folk ropte "Bryt barrierene!" og "Shame on you!" i takt.

På den andre siden av broen sto folk og delte ut sikkerhetsutstyr mot pepperspray. Man fikk paraplyer, beskyttelsesbriller, regnfrakker og hansker. I tillegg ble det også delt ut mat og drikke. Hong Kong er svært varmt for tiden, så alle gikk konstant rundt og passet på at alle drakk nok vann. Man kunne se demonstrantene som hadde sperret seg inne på Tamar-området, men det var politisperringer i mellom og det var kun presse som i det hele tatt fikk lov å nærme seg området de satt i.

Occupy Central hadde derfor satt i gang en motblokkade. Demonstrantene satte seg i rekker. De ble opplyst om at myndighetene muligens ville erklære demonstrasjonene for ulovlige (noe de i en pressemelding senere også gjorde) og om man var redd for å bli arrestert måtte man sette seg lenger bak. Det er verdt å nevne at det praktiske rundt demonstrasjonen er godt organisert.  Det er satt opp en egen SMS-tjeneste hvor man kunne sende kontaktinformasjonen om seg selv, slik at om man ble arrestert, hadde Occupy Central informasjonen slik at de kunne ordne med gratis advokathjelp om det var behov for dette. Kun paraplyer med butte tupper fikk brukes av de forreste demonstrantene, da spisse paraplyer kunne bli tatt for å være truende av politiet og man ønsket å unngå at de kunne bruke dette mot dem.

Plutselig tok politiet på seg hjelmer, og det brøt ut en slags midlertidig panikk. Alle demonstrantene kastet på seg alt av utstyr. Jeg sto der selv med svømmebriller og munnbind. En jente på 17 sa at hun var redd. Hun hadde ikke fortalt foreldrene sine at hun dro til Occupy Central. Men like fort som politiet hadde tatt hjelmene på, tok de dem av og folk pustet litt roligere. På bildet over kan du forresten se politiker Lee Wing-tat holde en appell (ved det røde trafikklyset) mens politiet står og filmer fra det gule trafikklyset).

Mengden med folk gjorde at internett til slutt kapitulerte. Demonstrantene hadde blokkert alle veiene til Tamar. Dette er fra Gloucester Road, som er en flerefelts motorvei.

Dette er også fra motorveien. På dette tidspunktet var det mennesker overalt og det var vanskelig å komme seg frem. Bussen du ser hadde naturligvis parkert, det var ikke mulig for den å komme seg noen vei. Legg også merke til at de fleste demonstrantene er unge. Mange av de som gikk med megafoner så ut som de neppe var over tjue år gamle.

Det var politi ved alle veiskiller, men jeg var ikke vitne til noen konfrontasjoner mellom demonstranter og politi.

Noen minutter etter at jeg forlot området gikk politiet til angrep på demonstrantene med tåregass og pepperspray. Det siste jeg hørte av nyheter er at politiet er blitt observert med pistoler med gummikuler, men dette er enda ikke bekreftet. Flere metrostasjoner er stengt. Det er anslått at det var 80 000 demonstranter ute i dag. Hong Kong menneskerettighetsovervåkning har fordømt politiets behandling av demonstrantene og har kalt myndighetene et "totalitært styre."