Viser innlegg med etiketten Kina-tips. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kina-tips. Vis alle innlegg

11. november 2016

[Om den store singeldagen]

11. november har de siste årene blitt en høyt elsket dag i Kina, markert som verdens største kjøpefest. Den spesielle datoen, valgt fordi 11.11 ser ut som en person som står alene, har sitt utspring fra Nanjing University, hvor kjæresteløse studenter feiret seg selv. Fortsatt markeres den spøkefullt blant mange, gjerne ved at man spiser mat som minner om tallet, slik som Pocky, lange kjekspinner ofte dyppet i sjokolade, eller pommes frites.

Treat yourself

Singeldagen ble allikevel først ordentlig kjent da Alibaba, Kinas, og dermed også verdens største netthandel, relanserte konseptet med målrettede tilbud som en dag hvor single skulle spandere på seg selv. I fjor solgte netthandelen for 123 milliarder kroner. Til sammenligning brukte amerikanerene omlag 14 milliarder kroner på netthandel under fjorårets Black Friday.


Screenshot fra da Alibaba gikk live i natt (internasjonal versjon).

Avstand og manglende infrastruktur


I et land hvor en større del av befolkningen vokste opp med spartanske kommunistbutikker og det fortsatt er store landområder uten de store handlemulighetene, er det kanskje ikke så rart at netthandelen har eksplodert de siste årene. Dette, kombinert med at Kina er verdensmestere på logistikk og økt skepsis til kinesiskproduserte varer har gjort at flere og flere kinesiske familier i disse dager begynner å gjøre brorparten av nødvendige innkjøpene gjennom netthandel.

Det er særlig i distrikter hvor befolkningen bor langt fra storbyer, som Indre Mongolia og Tibet*, at netthandel er populært, men også i storbyene er postbudene travelt opptatt med å levere alt fra klær og elektronikk til mat, rengjøringsmidler og møbler klikket hjem av ivrige konsumere. Mange boligkomplekser har ofte egne rekker med postkasser for netthandel slik at det skal være plass. Dette har lettet noe av jobben for de stakkars dørvaktene som ofte må stå å ta i mot de hundrevis av leveringene som kommer i løpet av en dag.

En shoppingfestival på nett

Men i dag er det altså den lenge påventede singeldagen. Nettbutikker har fristet i ukesvis med gode tilbud millioner av kinesere har kunne bokmerke. Dette er viktig for også nettbutikker kan bli utsolgt når så mange bestiller på en gang. Når klokken blir 12 ved midnatt går startskuddet. Da må man belage seg på god nettilgang og håpe at nettsidene klarer bære så mange påloggede på en gang. 

I kollektivet jeg bodde i i Guangzhou var det en jente som jobbet med netthandel. Hun fikk ny jobb i et større firma november 2015, med første arbeidsdag nettopp 11. november. Da hun kom inn dørene sto massører og knadde såre data skuldre. Mange av de ansatte hadde tatt med seg små telt de hadde satt opp ved siden av pultene, parate til å tilbringe det kommende døgnet på jobb. Da de slo fjorårets salgsrekord gjallet det i bjeller og et rockeband holdt konsert.

Du kan også oppleve singeldagen selv om du ikke er i Kina, for den går sin kjøpsgang stort sett på nett. Det vil selvsagt være tilbud i fysiske kinesisk butikker også, men det er i liten skala. De fleste kjøpene gjøres på nett. Slik kan man bruke kvelden på å spise mat i pinneform, eller være med den personen som gjør at man egentlig ikke trenger feire singeldagen allikevel.

*Hvorvidt Tibet faktisk er en del av Kina er en annen diskusjon, men man teller det på kjøpstatistikken.

31. mars 2016

[Om kinesiske visittkort.]

De fleste kurs om business i Kina begynner med anbefale deg å skaffe visittkort. Det er en grunn til det. Ved å overrekke visittkort i Kina, gir du ikke noen bare personalia, du bekrefter også et bånd. Leksjon 2 om business i Kina vil ofte fortelle om viktigheten av kontakter, 關係 guanxi. Men, med hensyn til Xi Jinpings kamp mot korrupsjon er dette noe omdiskutert så la oss holde oss til Leksjon 1.

Denne måneden mottok jeg ett visittkort. Det ble overgitt med latter om at det var like så greit å dele det ut før det støver ned helt. Mange i Norge ser på det som avleggs, med mindre man har sin første jobb kanskje. Samtidig opplever jeg at visittkort også gir voksenpoeng, ihvertfall blant kidsa under tretti.

I Kina betyr visittkort kredibilitet selv om alle vet at det koster omtrent ingenting å produsere og er tilgjengelige på alle gatehjørner selv i mindre byer. visittkort er så viktig at det hjelper lite om du kom i god tid før avtalt, har du ikke visittkort tolkes det ofte som at du er uforberedt. Kardinalfeil. Bare ta meg på ordet.

Et visittkort i Kina inneholder navnet ditt og kontaktinformasjonen din, naturligvis. Men hva som er nødvendig av kontaktinformasjon er avhengig av hvem du skal møte også, ikke sant?

Mine kinesiske visittkort fra da jeg var studentpraktikant på det norske generalkonsulatet i Guangzhou.
Navn. 
Shakespeare spurte en gang "What's in a name?" Svar: Alt. Og ja, selvsagt skal du ha ditt egentlige navn, men det er store sjanser for at du kommer til å møte kinesere som ikke er stødige i engelsk. Kanskje du skal bo på et hotell eller være med på noe annet hvor du trenger et navn. Mange vil da være enormt lettet om du har noen kinesiske tegn de kan plotte inn.

Det er vanlig å ha en kinesisk side og en norsk/engelsk/lignende side. Du kan selvsagt lage deg et kinesisk navn på internett. Det er snarveien, men om du først skal gjøre det, kan du vel like så godt transkribere navnet ditt. De fleste som får kinesiske navn i en litt mer moden alder pleier å gjøre sistnevnte. Eller så får man et kinesisk navn. Mange kinesere vil synes det er en morsom utfordring om du ber dem om hjelp. Da velger de gjerne tegn med like lyder som navnet ditt sånn at det ligner fonetisk, eller kanskje de tenker mer på betydningen av navnet. Eksempelvis heter jeg 歐堤娜 (Ōu Dī nà) som betyr europeiske Tine. To tegn er nok, men tre er det mest vanlige.

Et kinesisk navn gir deg sosial kreds. Stemningen blir dessuten ofte svært munter om jeg møter noen med det samme etternavnet som meg selv- jeg har tydeligvis flere søsken i Kina enn jeg var klar over da jeg tok navnet mitt.

WeChat.
Kinesiske myndigheter har blokkert Facebook siden 2009. Facebook er ikke ulovlig, men vanlig internettilgang vil derfor ikke gi deg muligheten til å åpne nettsiden. Det finnes metoder for å klatre over denne kinesiske muren, men det er tungvint i det daglige liv, og ofte kostbart om du skal ha noe som duger.

WeChat er Kinas mest brukte sosiale medium. Jeg skal skrive mer om dette siden, men bare ta meg på ordet, du trenger WeChat i Kina. Sett det gjerne opp før du reiser - du finner appen for både iPhone og Android i en appstore nær deg. Den finnes også på engelsk. Skriv gjerne WeChat-brukernavnet ditt på kortet. En kineser vil verdsette den lille gimicken for det er nok den kontaktmuligheten som han selv foretrekker. Så kan du heller nevne at du kanskje ikke bruker det så ofte, om du ikke gjør akkurat det.

Overlevering. 
Skaff deg en kortholder som bare brukes til visittkort og ha den lett tilgjengelig. (Her er det fint med lommer. Da har du et sted å legge kortholderen underveis og så slipper du å hele tiden måtte dra opp glidlåsen på vesken hvor det uansett bare ligger en kortholder.)

Visittkortet skal overrekkes med begge hender og med teksten rettet mot mottakeren. Om du har skrevet kortene på kinesisk, vend siden med den kinesiske teksten opp. Man bukker i Japan, egentlig ikke i Kina, men selv røde kommunistrygger bøyer seg gjerne litt når overrekkelsen skjer. Ta også imot kort med begge hender.

Bruk tid på kortet du mottar om du har den til rådighet. Det er høfligere enn å slenge kortet bakerst i bunken sammen med de tjue andre du har mottatt den dagen. Kinesiske navn skrevet med bokstaver kan være vanskelige selv for et trent øye. Det er også et norsk navn. Da er noen sekunder verdt investeringen. Legg kortet foran deg om du får det rett før et møte så har du det klart. Om du er usikker på hva hvordan man uttaler navnet til vedkommende, er tiden å spørre. I Kina skriver man etternavnet først. De fleste vet at det er annerledes i vesten, og det er derfor helt greit å spørre om du er i tvil om hvordan vedkommende ønsker å bli titulert.

Dette er viktig, ikke gi bort et skittent eller ødelagt kort om ikke det er fullstendig krise. Det er et tegn på manglende respekt.

Verdien av et visittkort.
Ingenting eller alt innenfor den kinesiske mur. Gjør hva du vil med det etter møtet, men husk at det kan være ganske vanskelig å lete frem én kineser i Kina. Registrering av telefonnummer ble ikke lovfestet før i fjor i Kina, og selv disse er bare regionale så om noen reiser mye har de ofte flere nummere. Mange kinesiske eposter kan dessuten ikke ta i mot epost fra for eksempel Gmail, uten at du vil få beskjed om at meldingen ikke er mottatt. Ikke kast kortene før du er helt sikker på at du ikke trenger de.

Det skal dessuten ikke stikkes under en stol at kinesere er skeptiske til mennesker de ikke kjenner. Det er mye svindel og det vet de godt. Et bevart visittkort du kan vise til ved en senere anledning kan være nok bevis på at dere har møttes før eller at du kjenner noen de også kjenner.

17. februar 2016

[Bøker om Asia]

Noe av det beste jeg vet er å lese bøker om steder jeg besøker, eller har besøkt. Aller helst liker jeg bøkene som skildrer ekte, grusomme opplevelser. Det er en makaber hobby, å fråtse i andres ulykke. Samtidig er det fint å kunne bruke enkelthendelser til å forstå litt mer av hvordan samfunnet fungerer - hvorfor man handler som man gjør og hvorfor ting ble sånn.

Jeg har forsøkt å samle en liste over bøkene jeg har lest de siste årene, sortert etter land de omtaler. Noen av bøkene går over landegrenser, da har jeg plassert dem der jeg følte det var mest naturlig.

Denne listen er ikke ferdig - jeg oppdaterer underveis. Jeg har bare listet opp bøker jeg har lest og husker godt nok til at jeg kan fortelle om hvis du spør. Har du boktips til meg, del gjerne!

Afghanistan:

Åsne Seierstad: Bokhandleren i Kabul
Greg Mortensen: Three cups of tea
Khaled Hosseini: A thousand splendid suns, The kite runner
Rodriguez Deborah: Den lille kafeen i Kabul
Yasmina Kadra: Svalene i Kabul

Burma:

George Orwell: Burmese days
Richard Flanagan: The narrow road to the deep north

Hongkong: 

Yoshiko Nakano: Reporting Hong Kong: Foreign media and the handover

India:

Aravind Adiga: The white tiger
Gregory David Roberts: Shantaram
Rohinton Mistry: A fine balance
Shilpi Somaya Gowda: Indias datter

Japan:

Arthur Golden: Memoirs of a Geisha
Laura Hillenbrand: Unbroken: A World War II story of survival, resiliance and redemtion

Kambodsja:

Chum Mey: Survivor: The triumph of an ordinary man in the Khmer Rouge genocide
Francois Bizot: The gate
Loung Ung: First they killed my father

Kina:

Adeline Yen Mah: Falling leaves
Henning Mankell: Kineseren
Hua-Lun Huang: The missing women of China, Hong Kong and Taiwan
Hui Wei: Shanghai baby
Iris Chang: The rape of Nanking
Jung Chang: Wild swans: Three daughters of China
Leslie T. Chang: Factory girls
Liao Yiwu: The Corpse Walker
Lisa See: Snow Flower and the secret fan
Pang-Mei Chang: Bound feet & western dress
Peter Hessler: Rivertown: Two years on the Yangzi
Torbjørn Færøyvik: Kina: en reise på livets elv
Xinran: Good women of China: Hidden voices

Nord-Korea:

Barbara Demick: Nothing to envy: Daily life in North Korea
Blaine Harden: Escape from Camp 14
Eunsun Kim: A thousand miles to freedom: My escape from North Korea
Hwang Sok-Yong: Prinsesse Bari
Sun Heidi Sæbø: Kims lek

Thailand:

Chai Pinit: Bangkok boy: The story of a stolen childhood
Warren Fellows: The Damage Done


12. februar 2016

[Om mandarin og kantonesisk.]

Jeg får ofte spørsmål om forskjellen mellom kantonesisk og mandarin. Det er, som med det meste i Kina, mange svar på dette. Opptøyene som igjen preget Hongkong etterlater ingen tvil om at Hongkongs lokallingo fortsatt er dagsaktuell tematikkSpråk er politikk, noe vårt eget politiske system et tydelig bevis på. La meg først som sist si at jeg ikke snakker kantonesisk og ønsker ikke slå et slag hverken for eller i mot målsaken i Hongkong, jeg prøver bare løse litt opp i forvirringen.

Det korte svaret er "dialektnyanser."

Spør du kinesiske myndigheter vil de svare dette. Om du spør en linguist, altså en språkekspert, vil kanskje vedkommende si seg enig.

La oss derfor definere dialekter ved å si det er samme språk hvor noen nyanseulikheter allikevel gjør det mulig å gjøre seg forstått: Bergendialekt og Rogalending, eller til og med dansk og norsk om du og mange andre fageksperter virkelig vil.

Således er ikke mandarin og kantonesisk ulike dialekter av samme språk. Jeg forstår ikke kantonesisk, enda jeg forstår mandarin. Ordene uttales så forskjellig at de fleste ikke går an å gjette seg til uten forkunnskaper. Kantonesisk har dessuten mellom seks og ni toner, mandarin har fire (tenk deg her hvordan ordlyden blir på "bønder" og "bønner").

La oss med dette ta utgangspunkt i at det er to ulike språk, og så se på likhetene.

Studentbevegelsen under Occupy Central brukte særlig mye lokaldialekt på demonstransplakatene.  
De har samme skriftspråk. 

Kinesernes skriftspråk består av bilder, som regel av ting som også fantes da skriftspråket ble laget, for ofte noen tusen år siden. Om du setter en strek feil, blir tegnet feil, men på samme måte som at du kan tegne et hjerte over en 'Å', kan en trent leser forstå selv slurvete kråketegn. Det finnes kanskje så mange som 80, 000 kinesiske tegn. I det vanlige bruker man allikevel bare 4 000-6000 tegn, avhengig av hva man bruker språket til. En professor bruker ofte et mer avansert språk i forbindelse med faget sitt enn det man skulle trenge om man er pølseselger på en barneskole på 17. mai. Språket formes etter det man gjør. På norsk har vi flere spesifikke ord for ulike former av snø enn det man finner på for eksempel Somali: sludd, snø, hagl, puddersnø og så videre. Ikke ord man ofte har behov for om man selger te i Mogadishu.

I Sør-Kina og Hongkong har kantonesisk vært hovedspråket blant lokale av etnisk kinesisk opprinnelse (jeg snakker da her i hovedsak ikke om barn av briter eller indere som har flyttet hit - det er en helt egen diskusjon). Kantonesisk betyr "Guangdong-språk" på kinesisk. Guangdong, eller Canton om du vil, har alltid hatt mye handelsvirksomhet med utlendinger, og mange sjømenn reiste også ut herifra til deler av Sørøst-Asia. Det er derfor ikke tilfeldig at dette språket og andre dialekter/språk fra dette området har spredt seg utover i nærliggende land.

Frem til 1956 hadde hele Kina det samme skriftspråket. I 1956 forenklet fastlandet skriftspråket sitt, en prosess som kanskje høres radikal ut, men som kan sammenlignes med nynorsk og bokmål, ihvertfall litt. Bruk av forenklede og tradisjonelle tegn er en vanesak som går an å lære seg, for prinsippet og ordrekkefølgen er det samme. Taiwan og Hongkong beholder det gamle skriftsystemet. Bøker trykkes på begge skriftspråk, avhengig av utgivers geografiske plassering.

Eksempler på tradisjonelle og forenklede tegn. 
På 90-tallet skjer det allikevel en renessanse av Hongkong-kantonesisk muntlig språk. Med digitale medier begynner man bruke mer lokalspråk i kommunikasjonen. Slanguttrykk vokser frem raskere og får større spredning, slik mange i Norge skriver på dialekt. Selv om Hongkong og Guangdong kanskje er geografisk nærme, har de i perioden fortsatt en kulturell distanse. Guangdong mottar dessuten i denne tidsperioden svært mange migrantarbeidere fra distriktene, som tar med seg sine lokalspråk. Hongkong er ikke i like stor grad påvirket av dette, selv om mange av disse også flytter til Hongkong.

Selv om tegnene har samme betydning på begge språk, er både uttalen og ofte kantonesisk grammatikk dessuten annerledes. Ikke alltid, men ofte nok til at man må ha hodet på rett sted om man skal lese en tekst på mandarin, slik de fleste tekster i Kina er. Samtidig har jeg vært på karaokebar og hørt sanger sunget på kantonesisk selv om jeg vet at den samme sangen har blitt sunget på mandarin med de samme tegnene. Når Hongkongs myndigheter i 2014 erklærer kinesisk og ikke kantonesisk som offisielt språk i Hongkong, bryter det ut en heftig debatt som fortsatt ikke er stilnet.

I dagens Hongkong florerer det av lokalslang. De bruker kinesiske tegn hverken jeg eller mine fastlandsbekjente kunne tyde uten å spørre. Noen er nye, andre er tegn som kanskje har vandret frem som nyoppvåknede dinosaurer fra fortiden. Spesielt i forbindelse med Occupy Central var dette tydelig. Dette var jo en demonstrasjon hvor mange ønsket tydeliggjøre Hongkongs kontraster til fastlandskina. Lokaldialekten som kom frem var dessuten så særegen at selv folk som har vokst opp med kantonesisk som morsmål på fastlandet ikke kunne forstå noen av uttrykkene.

Betydningen

Det er, erfaringsmessig, ikke et problem å ikke forstå kantonesisk i Kina i dag. I Hongkong snakker de fleste engelsk. Mandarin har blitt pensum siden overføringen fra britisk koloni til fastlandets myndighet. Alle innbyggere er ikke like gode, men den stadig økende kontakten med fastlandet har gjort at alle er bevisste verdien av å kunne gjøre seg forstått på mandarin. I Sør-Kina er mandarin også hovedmålet på skoler og i offentlig sammenheng. Allikevel er det i følge kinesiske myndigheter 400 millioner mennesker i Kina som ikke kan snakke mandarin. Sammenlagt bor det 1, 5 milliarder mennesker i Midtens rike, men landets 60 millioner kantonesisktalende er allikevel en betydelig gruppe, særlig tatt hensyn til at denne gruppen bor i en av de rikeste regionene i Kina.

Det siste året har jeg blitt fortalt at i Guangzhou har de begynt å undervise kantonesisk på skolene. Det er et interessant skritt tatt i et land hvor myndighetene har ført en hard mandarinpolitikk i flere tiår, til tross for at Mao Zedong selv aldri snakket mandarin.

7. februar 2016

[Facebook er ikke ulovlig i Kina.]

Kineserne har et aktivt sensursystem. Faktisk verdens mest omfattende. Dette er ingen hemmelighet, spesielt ikke i Kina.

I desember klippet jeg håret på en kinesisk frisørsalong. Frisøren min snakket om tørt hår og slitte tupper, før han plutselig lente seg over mobilskjermen min.

- Er det Facebook du holder på med?

Jeg sa nei. Det var Whatsapp, en meldingsapplikasjon som krever internettilgang. Et sosialt medium som begrenser seg til korrespondanse med de du har kontaktinformasjonen til, lite brukt blant den gjenge kineser. Facebook ble først blokkert i Kina i 2009, og de få lokale vennene jeg hadde i Beijing da, var lite aktive allerede da. Det har etter min forståelse ikke vært noe stort tap for det som nå er blitt drøye 670 millioner kinesiske nettbrukere. Hvor ofte savner du egentlig MSN-vennene dine?

- Nei, jeg var aldri på Facebook. Nå kan man ikke gå på Facebook i Kina, men det trenger jeg ikke. Kanskje de åpner Facebook i kinesisk nyttår?

Jeg hadde hørt ryktet før. Guangzhous nære geografiske plassering til Hongkong, hvor Facebook er tilgjengelig, gjør at Facebook ikke er så eksotisk. Den store gruppen utlendinger gjør at mange i byen har hatt direkte kontakt med utlendinger ofte, og utlendinger, uvante med å omtale sensitive spørsmål, er raskt ute med å spørre kinesere om hvor vanskelig de synes det er å ikke kunne bruke Facebook (selv vel vitende om de selv bruker Facebook i hovedsak til å titte på tidligere kjæresters babyer, naboers frokoster og mammas nyeste strikkeprosjekt).

Mannen bak Facebook, Mark Zuckerberg, snakker mandarin. Han har vært i Kina og snakket på kinesiske universiteter. Blant den utdannede delen av befolkningen er han ingen ukjent mann, for som nevnt, han driver ikke ulovlig. Kinesiske myndigheter har bare ikke mulighet til innsyn i kinesiske nettbrukeres aktiviteter på samme måte som på kinesiske nettplattformer, de har derfor skrudd av det hele.

Om man vil ha tilgang til nettsidene går det an å kjøpe seg internettilgang via en VPN. Det betyr at den kinesiske IP-adressen din blir byttet ut med IP-adressen til en server utenfor Kinas grenser. Det finnes mange ulike tilbydere av denne tjenesten. Som regel får man det man betaler for. Noen ganger fungerer ikke disse heller, eller de kan være svært trege til å laste opp deler av siden. Mange internasjonale hoteller eller ekslusive boligkomplekser i Guangzhou og Shenzhen tilbyr såkalt Hongkong-nett. Da får man tilgang til nettsider som om man skulle være i Hongkong.

I Kina er disse store sosiale mediene blokkert:
  • Facebook
  • Twitter
  • Instagram
  • Youtube
  • Snapchat
Dessuten er deler av Wikipedia utilgjengelig og alt relatert til Google, inkludert Gmail, Google.com Google Docs og Google+.

At de er blokkert betyr at de er utilgjengelige med vanlig internettforbindelse. Det betyr at om du forsøker åpne Facebook.com med en vanlig nettleser vil du møte dette, "Denne nettsiden er ikke tilgjengelig."

Facebook er ikke ulovlig i Kina. Sant og si er faktisk de største avisene i Kina, alle statseide, på både Facebook og Twitter. Ofte er sidene driftet på engelsk. De er myntet på et utenlandsk publikum, stort sett.

Kineserne selv skjønner ikke alltid problematikken omkring manglende tilgang. De har sine egne plattformer, som ofte til og med er bedre enn våre. De er tilrettelagt for kinesisk bruk, har velfungerende oversettelser (kinesere flest foretrekker kinesisk). Et mønster er at kinesiske nettbrukere ofte foretrekker anonymitet på internett, noe som kræsjer med grunnmodellen til for eksempel Facebook. En av hovedgrunnene til at ryktene om at Facebook skal gjøres tilgjengelig nå, er nettopp at målet om å få et godt nok alternativ til vestlige plattformer er nådd.


Skjermkast fra min egen WeChat-konto.

Her er et knippe av de aller største kinesiske sosiale mediene:
  • WeChat
Oftest det som blir sammenlignet med Facebook. Denne appen er spesielt gunstig for mobilbrukere og fungerer ganske dårlig på datamaskin. Man kan ringe og sende meldinger, sette opp grupper og ha offisielle WeChat-sider. Det er en betalingsfunksjon hvor man kan betale alt fra kjøretjenester, strømregningen, bestille legetimer og føre over penger. De fleste store merkevarer i Kina har sine egne sider man kan følge. McDonalds sine sider tilbyr bestilling og levering til døren. Sidene tilbyr allikevel ikke en dialog med de du ikke har kontaktinformasjonen til, unntatt i samtalegrupper. WeChat har også en nyhetsfeed hvor du kan følge innleggene til kontaktene dine, men kommentarer fra de du ikke har lagt til på WeChat vises ikke. 
Under Occupy Central i Hongkong opplevde flere av mine klassekamerater at bildene de sendte fra demonstrasjonene aldri kom frem til mottakere som oppholdt seg på fastlandet. 
Nettbutikken Alibaba er også blokkert på WeChat. Dette er av konkurranseårsaker og ikke kinesiske myndigheter. 
  • Tencent Weibo og Sina Weibo
Disse tjenestene er stort sett de samme, men det er ulike eiere. Tencent Weibo eies av Tencent, som også driver WeChat, Sina Weibo eies av Alibaba. Disse er begge mikrobloggtjenester, lik som Twitter. Brukerne kan dele filmer, bilder og korte tekster på opp til 140 tegn. Man kan kommunisere utenom ens egen kontaktsfære. Mange kjendiser og merkevarer bruker disse tjenestene for å markedsføre seg selv. Når du hører om kinesiske Twitter er det disse tjeneste som siktes til, og det er hører til sjeldenhetene at det blir spesifisert. 
Her er en av mine favoritthistorier, om en amerikansk journalist hos Buzzfeed som ble rikskjendis på grunn av Weibo.  
  • QQ
Tidligere Kinas største sosiale nettverk. Dette er nå ofte omtalt som en litt døende dinosaur, kanskje spesielt fordi det er best på datamaskin og størsteparten av Kinas nettbrukere foretrekker mobil. Det er allikevel en større gruppe mennesker som bruker det i forbindelse med jobbkommunikasjon, gjerne internt, nettopp av denne grunn. 
  • Youku
Kinesiske Youtube. 
Sensur gjennomsyrer alle disse kanalene. Jeg har en venninne viss jobb er å sensurere innlegg på Sina Weibo. Hun går på kurs ihvertfall én gang i måneden om dette. Under Occupy Central sendte hun et hjertesukk til en felles bekjent om at hun måtte slutte å skrive om demonstrasjonene, det ble så mye overtid.

Om du får fjernet et innlegg forsvinner det bare, eller det kommer aldri frem til mottakeren. De fleste innlegg sensureres på grunn av nøkkelord, eksempelvis "Tiananmens mødre" (støttegruppen for studentene som døde i 1989 under demonstrasjonene i Beijing) og "Uavhengig Xinjiang" (et område som lenge har vært i opprør i kampen for suverenitet). Det betyr at det er en maskin som saker bort meldinger som er upassende.

På Youku er de som regel mye raskere til å fjerne videoer med seksuelt og pornografisk innhold enn vold. På de andre kanalene handler det ofte om politiske sensitiv informasjon, bilder fra demonstrasjoner, klager til myndighetene og lignende. Men, i likhet med norske sosiale medier, er det jo ikke det folk flest skriver om. Folk flest skriver om sine egne liv: hunden, lekser, ting de gleder seg til, vesker de ønsker seg. En mer politisk orientert studievenninne fortalte at det hendte ganske ofte at innleggene hennes på Weibo bare forsvant, erstattet med en tekst lignende: "Dette innlegget ble fjernet grunnet upassende innhold. Det kan være av politisk, pornografisk eller spredning av rykter. Ønsker du lese mer om upassende innhold på Weibo kan du lese mer her eller ta kontakt med vår kundeservice."
Ofte husket hun ikke ikke hva hun hadde lagt ut og måtte resonere seg frem til hvilket innlegg det var ved å lese kommentarene under. De ble ofte stående. 

Et eksempel på spredning av rykter er journalistene som ble tiltalt for å rapportere om kritiske tilstander i kinesisk økonomi i fjor sommer. Selv om dette kanskje høres bagatellmessig ut vil jeg minne om at det er svært mange mennesker i Kina. Panikk kan få katastrofale konsekvenser.

Kjente naboer:

  • Myanmar
Tidligere ansett som et av verdens tøffeste militærdiktaturer. Det foregår en intern maktomstrukturering, men det er mye å rense opp i, og lokale jeg snakket med da jeg besøkte landet i juni 2015 kfortalte at lite var forandret. Samtidig, det er fire år siden internettkafé-eiere var pålagt å ta skjermbilder av nettsider besøkt. Dette er sentralt med tanke på store mangler innenfor infrastruktur. I 2009 hadde 111 000 personer, 0, 2 % av befolkningen, tilgang til internett. I store deler av Sørøst-Asia møter befolkningen internett for første gang via smarttelefoner, en teknologisk revolusjon som det er umulig å garantere noe om uten å ta på seg en spådomshatt.
  • Nord-Korea:
En spredt antagelser er at Nord-Korea overgår Kina når det kommer til internettovervåking. Jeg vil ikke pårope meg tittelen ekspertobservatør, men jeg er allikevel av den forståelse at dette delvis er feil. Først og fremst fordi nordkoreanske statsborgere i Nord-Korea har, kun tilgang til det lokale intranettet. Men, det går det an å skaffe seg internettilgang for utlendinger allerede ved ankomst på flyplassen i Pyongyang. En utlending vil slik oppnå tilgang til det kanskje minst sensurerte internettet i hele verden. Det betyr at ting som nordmenn flest ser som legitim sensur, eksempelvis menneskesmugling, leiemordere og barneporno vil ligge åpent og tilgjengelig. I Sør-Korea blokkeres Nordkoreanske nettsider. I Nord Korea er fritt tilgjengelig for den som kan. 
Mer informasjon om dette finner du via NK News podcast "Perioscoping in North Korea" på Soundcloud eller iTunes NKNews.orgs podcast.
Jeg har også skrevet tidligere om kinesisk mediesensur