[Om den store singeldagen]

11. november har de siste årene blitt en høyt elsket dag i Kina, markert som verdens største kjøpefest. Den spesielle datoen, valgt fordi 11.11 ser ut som en person som står alene, har sitt utspring fra Nanjing University, hvor kjæresteløse studenter feiret seg selv. Fortsatt markeres den spøkefullt blant mange, gjerne ved at man spiser mat som minner om tallet, slik som Pocky, lange kjekspinner ofte dyppet i sjokolade, eller pommes frites.

Treat yourself

Singeldagen ble allikevel først ordentlig kjent da Alibaba, Kinas, og dermed også verdens største netthandel, relanserte konseptet med målrettede tilbud som en dag hvor single skulle spandere på seg selv. I fjor solgte netthandelen for 123 milliarder kroner. Til sammenligning brukte amerikanerene omlag 14 milliarder kroner på netthandel under fjorårets Black Friday.

Screenshot fra da Alibaba gikk live i natt (internasjonal versjon).

Avstand og manglende infrastruktur

I et land hvor en større del av befolkningen vokste opp med spartanske kommunistbutikker og det fortsatt er store landområder uten de store handlemulighetene, er det kanskje ikke så rart at netthandelen har eksplodert de siste årene. Dette, kombinert med at Kina er verdensmestere på logistikk og økt skepsis til kinesiskproduserte varer har gjort at flere og flere kinesiske familier i disse dager begynner å gjøre brorparten av nødvendige innkjøpene gjennom netthandel.

Det er særlig i distrikter hvor befolkningen bor langt fra storbyer, som Indre Mongolia og Tibet*, at netthandel er populært, men også i storbyene er postbudene travelt opptatt med å levere alt fra klær og elektronikk til mat, rengjøringsmidler og møbler klikket hjem av ivrige konsumere. Mange boligkomplekser har ofte egne rekker med postkasser for netthandel slik at det skal være plass. Dette har lettet noe av jobben for de stakkars dørvaktene som ofte må stå å ta i mot de hundrevis av leveringene som kommer i løpet av en dag.

En shoppingfestival på nett

Men i dag er det altså den lenge påventede singeldagen. Nettbutikker har fristet i ukesvis med gode tilbud millioner av kinesere har kunne bokmerke. Dette er viktig for også nettbutikker kan bli utsolgt når så mange bestiller på en gang. Når klokken blir 12 ved midnatt går startskuddet. Da må man belage seg på god nettilgang og håpe at nettsidene klarer bære så mange påloggede på en gang. 

I kollektivet jeg bodde i i Guangzhou var det en jente som jobbet med netthandel. Hun fikk ny jobb i et større firma november 2015, med første arbeidsdag nettopp 11. november. Da hun kom inn dørene sto massører og knadde såre data skuldre. Mange av de ansatte hadde tatt med seg små telt de hadde satt opp ved siden av pultene, parate til å tilbringe det kommende døgnet på jobb. Da de slo fjorårets salgsrekord gjallet det i bjeller og et rockeband holdt konsert.

Du kan også oppleve singeldagen selv om du ikke er i Kina, for den går sin kjøpsgang stort sett på nett. Det vil selvsagt være tilbud i fysiske kinesisk butikker også, men det er i liten skala. De fleste kjøpene gjøres på nett. Slik kan man bruke kvelden på å spise mat i pinneform, eller være med den personen som gjør at man egentlig ikke trenger feire singeldagen allikevel.

*Hvorvidt Tibet faktisk er en del av Kina er en annen diskusjon, men man teller det på kjøpstatistikken.

[Om kinesiske visittkort.]

De fleste kurs om business i Kina begynner med anbefale deg å skaffe visittkort. Det er en grunn til det. Ved å overrekke visittkort i Kina, gir du ikke noen bare personalia, du bekrefter også et bånd. Leksjon 2 om business i Kina vil ofte fortelle om viktigheten av kontakter, 關係 guanxi. Men, med hensyn til Xi Jinpings kamp mot korrupsjon er dette noe omdiskutert så la oss holde oss til Leksjon 1.

Denne måneden mottok jeg ett visittkort. Det ble overgitt med latter om at det var like så greit å dele det ut før det støver ned helt. Mange i Norge ser på det som avleggs, med mindre man har sin første jobb kanskje. Samtidig opplever jeg at visittkort også gir voksenpoeng, ihvertfall blant kidsa under tretti.

I Kina betyr visittkort kredibilitet selv om alle vet at det koster omtrent ingenting å produsere og er tilgjengelige på alle gatehjørner selv i mindre byer. visittkort er så viktig at det hjelper lite om du kom i god tid før avtalt, har du ikke visittkort tolkes det ofte som at du er uforberedt. Kardinalfeil. Bare ta meg på ordet.

Et visittkort i Kina inneholder navnet ditt og kontaktinformasjonen din, naturligvis. Men hva som er nødvendig av kontaktinformasjon er avhengig av hvem du skal møte også, ikke sant?

Mine kinesiske visittkort fra da jeg var studentpraktikant på det norske generalkonsulatet i Guangzhou.

Navn. 
Shakespeare spurte en gang "What's in a name?" Svar: Alt. Og ja, selvsagt skal du ha ditt egentlige navn, men det er store sjanser for at du kommer til å møte kinesere som ikke er stødige i engelsk. Kanskje du skal bo på et hotell eller være med på noe annet hvor du trenger et navn. Mange vil da være enormt lettet om du har noen kinesiske tegn de kan plotte inn.

Det er vanlig å ha en kinesisk side og en norsk/engelsk/lignende side. Du kan selvsagt lage deg et kinesisk navn på internett. Det er snarveien, men om du først skal gjøre det, kan du vel like så godt transkribere navnet ditt. De fleste som får kinesiske navn i en litt mer moden alder pleier å gjøre sistnevnte. Eller så får man et kinesisk navn. Mange kinesere vil synes det er en morsom utfordring om du ber dem om hjelp. Da velger de gjerne tegn med like lyder som navnet ditt sånn at det ligner fonetisk, eller kanskje de tenker mer på betydningen av navnet. Eksempelvis heter jeg 歐堤娜 (Ōu Dī nà) som betyr europeiske Tine. To tegn er nok, men tre er det mest vanlige.

Et kinesisk navn gir deg sosial kreds. Stemningen blir dessuten ofte svært munter om jeg møter noen med det samme etternavnet som meg selv- jeg har tydeligvis flere søsken i Kina enn jeg var klar over da jeg tok navnet mitt.

WeChat.
Kinesiske myndigheter har blokkert Facebook siden 2009. Facebook er ikke ulovlig, men vanlig internettilgang vil derfor ikke gi deg muligheten til å åpne nettsiden. Det finnes metoder for å klatre over denne kinesiske muren, men det er tungvint i det daglige liv, og ofte kostbart om du skal ha noe som duger.

WeChat er Kinas mest brukte sosiale medium. Jeg skal skrive mer om dette siden, men bare ta meg på ordet, du trenger WeChat i Kina. Sett det gjerne opp før du reiser - du finner appen for både iPhone og Android i en appstore nær deg. Den finnes også på engelsk. Skriv gjerne WeChat-brukernavnet ditt på kortet. En kineser vil verdsette den lille gimicken for det er nok den kontaktmuligheten som han selv foretrekker. Så kan du heller nevne at du kanskje ikke bruker det så ofte, om du ikke gjør akkurat det.

Overlevering. 
Skaff deg en kortholder som bare brukes til visittkort og ha den lett tilgjengelig. (Her er det fint med lommer. Da har du et sted å legge kortholderen underveis og så slipper du å hele tiden måtte dra opp glidlåsen på vesken hvor det uansett bare ligger en kortholder.)

Visittkortet skal overrekkes med begge hender og med teksten rettet mot mottakeren. Om du har skrevet kortene på kinesisk, vend siden med den kinesiske teksten opp. Man bukker i Japan, egentlig ikke i Kina, men selv røde kommunistrygger bøyer seg gjerne litt når overrekkelsen skjer. Ta også imot kort med begge hender.

Bruk tid på kortet du mottar om du har den til rådighet. Det er høfligere enn å slenge kortet bakerst i bunken sammen med de tjue andre du har mottatt den dagen. Kinesiske navn skrevet med bokstaver kan være vanskelige selv for et trent øye. Det er også et norsk navn. Da er noen sekunder verdt investeringen. Legg kortet foran deg om du får det rett før et møte så har du det klart. Om du er usikker på hva hvordan man uttaler navnet til vedkommende, er tiden å spørre. I Kina skriver man etternavnet først. De fleste vet at det er annerledes i vesten, og det er derfor helt greit å spørre om du er i tvil om hvordan vedkommende ønsker å bli titulert.

Dette er viktig, ikke gi bort et skittent eller ødelagt kort om ikke det er fullstendig krise. Det er et tegn på manglende respekt.

Verdien av et visittkort.
Ingenting eller alt innenfor den kinesiske mur. Gjør hva du vil med det etter møtet, men husk at det kan være ganske vanskelig å lete frem én kineser i Kina. Registrering av telefonnummer ble ikke lovfestet før i fjor i Kina, og selv disse er bare regionale så om noen reiser mye har de ofte flere nummere. Mange kinesiske eposter kan dessuten ikke ta i mot epost fra for eksempel Gmail, uten at du vil få beskjed om at meldingen ikke er mottatt. Ikke kast kortene før du er helt sikker på at du ikke trenger de.

Det skal dessuten ikke stikkes under en stol at kinesere er skeptiske til mennesker de ikke kjenner. Det er mye svindel og det vet de godt. Et bevart visittkort du kan vise til ved en senere anledning kan være nok bevis på at dere har møttes før eller at du kjenner noen de også kjenner.

[Om den første røde konvolutten.]

Kinesisk nyttår er over for denne gangen. Særlig for mine klassekamerater har årets høytid vært spesiell. For de fleste har det vært den første gangen de har gitt penger til foreldrene, et ansvar de snakket om mye.

- Jeg får første lønning om to uker. Nå går jeg bare rundt og ber om at foreldrene mine holder seg friske lenge nok til at jeg kan legge litt til side.

Hang slår håndflatene sammen og later som hun bukker foran et alter. Hun er snart 25 og har akkurat fått sin første betalte jobb. Privilegert fordi hun fikk ta den utdannelsen hun ønsket har hun levd på foreldrene frem til nå. Falske vitnemål er tilgjengelig på de fleste gatehjørner, omfanget massivt. Hang får derfor ikke lønn før skolen utsteder hennes ekte. Dette har vist seg å ta tid, og hun har jobbet gratis frem til nå. Hun ser på det som en heldig ordning, mange kinesere betaler for å bli ansatt. Prisen varierer, men alt er en formue for en som aldri har tjent noe selv.

- Foreldrene mine har ikke bedt om hongbao enda, de forstår situasjonen min, men jeg vet jo hva barna til alle naboene tjener, sier hun med et skjevt smil.

Hun vet at foreldrene er like spente som henne når den første lønningen skal tikke inn på konto. Det betyr at det er hun som skal dele ut hongbao, legge penger i røde konvolutter til foreldre og besteforeldre, det er hun som skal kjøpe dusinvis med overprisede månekaker til tanter og onkler og andre eldre bekjentskaper til månefestivalen, og det er hennes ansvar å ta vare på foreldrene om leddene begynner knirke eller hjertene ikke slår som de skal. Hang er enebarn og derfor også eneansvarlig for foreldrenes økonomiske forhold, men presset er mindre enn for mange. Hangs farmor var nemlig den fjerde konkubinen til en rik jordeier. Han forsvant under revolusjonen, farmoren ble sendt til en fjern slektning som nå har gått bort. Tantens barn gjør dessuten at hun slipper eneansvaret for morens foreldre. Den regningen skal deles på to.

Kinesiske foreldre flest er ikke gribber. Selv med den lange marsjen, 60-tallets endeløse paroler og senere oppvåkningen av Asias største drage, for de fleste kinesere er landets små keisere fortsatt ansett som pensjonsordning, en ordning som har vist seg å ikke være forenelig med ettbarnspolitikken. At myndighetene tillater aldrende foreldre å saksøke deres egne barn for omsorgssvikt er derfor ikke så merkelig som det først høres ut. Man har ikke et velfungerende alternativ. Det er tap av ansikt å la foreldre bo på eldresentre. Ikke bare fordi det i konfusianske samfunn forventes at de unge skal ta seg av de eldre, men også fordi kinesiske eldresentre ofte sliter med dårlige budsjetter, dårlig utstyr, og lite tilbud over minimumskravet. Statens nylige omjustering fra ettbarnspolitikk til tobarnspolitikk er et forsøk på å stabilisere problematikken, men etter tiår hvor myndighetene har kjørt harde holdningskampanjer om fordelene med å ha kun ett barn, vil ikke dette snu over natten.

I Kina er pensjonsalderen for menn 60 år, for kvinner 50 år, en dinosaurordning fra 50-tallet, hvor levealderen var betraktelig lavere og arbeidsmengden fysisk tyngre enn det den er i dag. Pensjonen får du utbetalt i byen du har hukou, boligregistreringen din. Hjemme er ikke nødvendigvis der hvor du har rishatten din, om man har hukou i en fattig provins er det svært vanskelig å få flyttet en hukou til en rikere provins. Om man vil ha utbetalt pensjon må man derfor være hjemme. Landsbygda er fulle av eldrende foreldre som passer på barna foreldre har satt igjen mens de selv er på jobb i storbyen.

Hang bor i Shenzhen, en grenseby helt sør i Kina. Foreldrene er friske og kan fortsatt bo i hjembyen i nord. Lønningene er høyere i sør, mulighetene flere, men hun er usikker hva hun skal gjøre når de ikke kan bo alene lenger. Hun sender dem ofte vitaminer hun kjøper i store kvantum hver gang hun er i Hongkong. I Hongkong er det tett mellom helsekostbutikker for unge kinesere i hennes situasjon. Reklameplakatene har tekster som "Skal mamma passe dine barn, må du sørge for å holde maskineriet i gang." En av de mer populære funksjonene med WeChat, en kinesisk sosial medieplattform, er at man kan sjekke blodtrykket til foreldre.

- Det er et stort press, det hender ofte jeg sover dårlig om natten fordi jeg ligger og tenker på det.

Årets hongbao ble "vipset" over med WeChat. Hadde hun dratt hjem for å overgi konvolutten egenhending hadde hun måttet ta med flere gaver. Hangs konto var slunken da siste elektroniske konvolutt var overført.

[Om mandarin og kantonesisk.]

Jeg får ofte spørsmål om forskjellen mellom kantonesisk og mandarin. Det er, som med det meste i Kina, mange svar på dette. Opptøyene som igjen preget Hongkong etterlater ingen tvil om at Hongkongs lokallingo fortsatt er dagsaktuell tematikk. Språk er politikk, noe vårt eget politiske system et tydelig bevis på. La meg først som sist si at jeg ikke snakker kantonesisk og ønsker ikke slå et slag hverken for eller i mot målsaken i Hongkong, jeg prøver bare løse litt opp i forvirringen.

Det korte svaret er "dialektnyanser."

Spør du kinesiske myndigheter vil de svare dette. Om du spør en linguist, altså en språkekspert, vil kanskje vedkommende si seg enig.

La oss derfor definere dialekter ved å si det er samme språk hvor noen nyanseulikheter allikevel gjør det mulig å gjøre seg forstått: Bergendialekt og Rogalending, eller til og med dansk og norsk om du og mange andre fageksperter virkelig vil.

Således er ikke mandarin og kantonesisk ulike dialekter av samme språk. Jeg forstår ikke kantonesisk, enda jeg forstår mandarin. Ordene uttales så forskjellig at de fleste ikke går an å gjette seg til uten forkunnskaper. Kantonesisk har dessuten mellom seks og ni toner, mandarin har fire (tenk deg her hvordan ordlyden blir på "bønder" og "bønner").

La oss med dette ta utgangspunkt i at det er to ulike språk, og så se på likhetene.

Studentbevegelsen under Occupy Central brukte særlig mye lokaldialekt på demonstransplakatene.  

De har samme skriftspråk. 

Kinesernes skriftspråk består av bilder, som regel av ting som også fantes da skriftspråket ble laget, for ofte noen tusen år siden. Om du setter en strek feil, blir tegnet feil, men på samme måte som at du kan tegne et hjerte over en 'Å', kan en trent leser forstå selv slurvete kråketegn. Det finnes kanskje så mange som 80, 000 kinesiske tegn. I det vanlige bruker man allikevel bare 4 000-6000 tegn, avhengig av hva man bruker språket til. En professor bruker ofte et mer avansert språk i forbindelse med faget sitt enn det man skulle trenge om man er pølseselger på en barneskole på 17. mai. Språket formes etter det man gjør. På norsk har vi flere spesifikke ord for ulike former av snø enn det man finner på for eksempel Somali: sludd, snø, hagl, puddersnø og så videre. Ikke ord man ofte har behov for om man selger te i Mogadishu.

I Sør-Kina og Hongkong har kantonesisk vært hovedspråket blant lokale av etnisk kinesisk opprinnelse (jeg snakker da her i hovedsak ikke om barn av briter eller indere som har flyttet hit - det er en helt egen diskusjon). Kantonesisk betyr "Guangdong-språk" på kinesisk. Guangdong, eller Canton om du vil, har alltid hatt mye handelsvirksomhet med utlendinger, og mange sjømenn reiste også ut herifra til deler av Sørøst-Asia. Det er derfor ikke tilfeldig at dette språket og andre dialekter/språk fra dette området har spredt seg utover i nærliggende land.

Frem til 1956 hadde hele Kina det samme skriftspråket. I 1956 forenklet fastlandet skriftspråket sitt, en prosess som kanskje høres radikal ut, men som kan sammenlignes med nynorsk og bokmål, ihvertfall litt. Bruk av forenklede og tradisjonelle tegn er en vanesak som går an å lære seg, for prinsippet og ordrekkefølgen er det samme. Taiwan og Hongkong beholder det gamle skriftsystemet. Bøker trykkes på begge skriftspråk, avhengig av utgivers geografiske plassering.

Eksempler på tradisjonelle og forenklede tegn. 

På 90-tallet skjer det allikevel en renessanse av Hongkong-kantonesisk muntlig språk. Med digitale medier begynner man bruke mer lokalspråk i kommunikasjonen. Slanguttrykk vokser frem raskere og får større spredning, slik mange i Norge skriver på dialekt. Selv om Hongkong og Guangdong kanskje er geografisk nærme, har de i perioden fortsatt en kulturell distanse. Guangdong mottar dessuten i denne tidsperioden svært mange migrantarbeidere fra distriktene, som tar med seg sine lokalspråk. Hongkong er ikke i like stor grad påvirket av dette, selv om mange av disse også flytter til Hongkong.

Selv om tegnene har samme betydning på begge språk, er både uttalen og ofte kantonesisk grammatikk dessuten annerledes. Ikke alltid, men ofte nok til at man må ha hodet på rett sted om man skal lese en tekst på mandarin, slik de fleste tekster i Kina er. Samtidig har jeg vært på karaokebar og hørt sanger sunget på kantonesisk selv om jeg vet at den samme sangen har blitt sunget på mandarin med de samme tegnene. Når Hongkongs myndigheter i 2014 erklærer kinesisk og ikke kantonesisk som offisielt språk i Hongkong, bryter det ut en heftig debatt som fortsatt ikke er stilnet.

I dagens Hongkong florerer det av lokalslang. De bruker kinesiske tegn hverken jeg eller mine fastlandsbekjente kunne tyde uten å spørre. Noen er nye, andre er tegn som kanskje har vandret frem som nyoppvåknede dinosaurer fra fortiden. Spesielt i forbindelse med Occupy Central var dette tydelig. Dette var jo en demonstrasjon hvor mange ønsket tydeliggjøre Hongkongs kontraster til fastlandskina. Lokaldialekten som kom frem var dessuten så særegen at selv folk som har vokst opp med kantonesisk som morsmål på fastlandet ikke kunne forstå noen av uttrykkene.

Betydningen

Det er, erfaringsmessig, ikke et problem å ikke forstå kantonesisk i Kina i dag. I Hongkong snakker de fleste engelsk. Mandarin har blitt pensum siden overføringen fra britisk koloni til fastlandets myndighet. Alle innbyggere er ikke like gode, men den stadig økende kontakten med fastlandet har gjort at alle er bevisste verdien av å kunne gjøre seg forstått på mandarin. I Sør-Kina er mandarin også hovedmålet på skoler og i offentlig sammenheng. Allikevel er det i følge kinesiske myndigheter 400 millioner mennesker i Kina som ikke kan snakke mandarin. Sammenlagt bor det 1, 5 milliarder mennesker i Midtens rike, men landets 60 millioner kantonesisktalende er allikevel en betydelig gruppe, særlig tatt hensyn til at denne gruppen bor i en av de rikeste regionene i Kina.

Det siste året har jeg blitt fortalt at i Guangzhou har de begynt å undervise kantonesisk på skolene. Det er et interessant skritt tatt i et land hvor myndighetene har ført en hard mandarinpolitikk i flere tiår, til tross for at Mao Zedong selv aldri snakket mandarin.

[Facebook er ikke ulovlig i Kina.]

Kineserne har et aktivt sensursystem. Faktisk verdens mest omfattende. Dette er ingen hemmelighet, spesielt ikke i Kina.

I desember klippet jeg håret på en kinesisk frisørsalong. Frisøren min snakket om tørt hår og slitte tupper, før han plutselig lente seg over mobilskjermen min.

- Er det Facebook du holder på med?

Jeg sa nei. Det var Whatsapp, en meldingsapplikasjon som krever internettilgang. Et sosialt medium som begrenser seg til korrespondanse med de du har kontaktinformasjonen til, lite brukt blant den gjenge kineser. Facebook ble først blokkert i Kina i 2009, og de få lokale vennene jeg hadde i Beijing da, var lite aktive allerede da. Det har etter min forståelse ikke vært noe stort tap for det som nå er blitt drøye 670 millioner kinesiske nettbrukere. Hvor ofte savner du egentlig MSN-vennene dine?

- Nei, jeg var aldri på Facebook. Nå kan man ikke gå på Facebook i Kina, men det trenger jeg ikke. Kanskje de åpner Facebook i kinesisk nyttår?

Jeg hadde hørt ryktet før. Guangzhous nære geografiske plassering til Hongkong, hvor Facebook er tilgjengelig, gjør at Facebook ikke er så eksotisk. Den store gruppen utlendinger gjør at mange i byen har hatt direkte kontakt med utlendinger ofte, og utlendinger, uvante med å omtale sensitive spørsmål, er raskt ute med å spørre kinesere om hvor vanskelig de synes det er å ikke kunne bruke Facebook (selv vel vitende om de selv bruker Facebook i hovedsak til å titte på tidligere kjæresters babyer, naboers frokoster og mammas nyeste strikkeprosjekt).

Mannen bak Facebook, Mark Zuckerberg, snakker mandarin. Han har vært i Kina og snakket på kinesiske universiteter. Blant den utdannede delen av befolkningen er han ingen ukjent mann, for som nevnt, han driver ikke ulovlig. Kinesiske myndigheter har bare ikke mulighet til innsyn i kinesiske nettbrukeres aktiviteter på samme måte som på kinesiske nettplattformer, de har derfor skrudd av det hele.

Om man vil ha tilgang til nettsidene går det an å kjøpe seg internettilgang via en VPN. Det betyr at den kinesiske IP-adressen din blir byttet ut med IP-adressen til en server utenfor Kinas grenser. Det finnes mange ulike tilbydere av denne tjenesten. Som regel får man det man betaler for. Noen ganger fungerer ikke disse heller, eller de kan være svært trege til å laste opp deler av siden. Mange internasjonale hoteller eller ekslusive boligkomplekser i Guangzhou og Shenzhen tilbyr såkalt Hongkong-nett. Da får man tilgang til nettsider som om man skulle være i Hongkong.

I Kina er disse store sosiale mediene blokkert:

• Facebook
• Twitter
• Instagram
• Youtube
• Snapchat

Dessuten er deler av Wikipedia utilgjengelig og alt relatert til Google, inkludert Gmail, Google.com Google Docs og Google+.

At de er blokkert betyr at de er utilgjengelige med vanlig internettforbindelse. Det betyr at om du forsøker åpne Facebook.com med en vanlig nettleser vil du møte dette, "Denne nettsiden er ikke tilgjengelig."

Facebook er ikke ulovlig i Kina. Sant og si er faktisk de største avisene i Kina, alle statseide, på både Facebook og Twitter. Ofte er sidene driftet på engelsk. De er myntet på et utenlandsk publikum, stort sett.

Kineserne selv skjønner ikke alltid problematikken omkring manglende tilgang. De har sine egne plattformer, som ofte til og med er bedre enn våre. De er tilrettelagt for kinesisk bruk, har velfungerende oversettelser (kinesere flest foretrekker kinesisk). Et mønster er at kinesiske nettbrukere ofte foretrekker anonymitet på internett, noe som kræsjer med grunnmodellen til for eksempel Facebook. En av hovedgrunnene til at ryktene om at Facebook skal gjøres tilgjengelig nå, er nettopp at målet om å få et godt nok alternativ til vestlige plattformer er nådd.

Skjermkast fra min egen WeChat-konto.

Her er et knippe av de aller største kinesiske sosiale mediene:

• WeChat

Oftest det som blir sammenlignet med Facebook. Denne appen er spesielt gunstig for mobilbrukere og fungerer ganske dårlig på datamaskin. Man kan ringe og sende meldinger, sette opp grupper og ha offisielle WeChat-sider. Det er en betalingsfunksjon hvor man kan betale alt fra kjøretjenester, strømregningen, bestille legetimer og føre over penger. De fleste store merkevarer i Kina har sine egne sider man kan følge. McDonalds sine sider tilbyr bestilling og levering til døren. Sidene tilbyr allikevel ikke en dialog med de du ikke har kontaktinformasjonen til, unntatt i samtalegrupper. WeChat har også en nyhetsfeed hvor du kan følge innleggene til kontaktene dine, men kommentarer fra de du ikke har lagt til på WeChat vises ikke. 

Under Occupy Central i Hongkong opplevde flere av mine klassekamerater at bildene de sendte fra demonstrasjonene aldri kom frem til mottakere som oppholdt seg på fastlandet. 

Nettbutikken Alibaba er også blokkert på WeChat. Dette er av konkurranseårsaker og ikke kinesiske myndigheter. 

• Tencent Weibo og Sina Weibo

Disse tjenestene er stort sett de samme, men det er ulike eiere. Tencent Weibo eies av Tencent, som også driver WeChat, Sina Weibo eies av Alibaba. Disse er begge mikrobloggtjenester, lik som Twitter. Brukerne kan dele filmer, bilder og korte tekster på opp til 140 tegn. Man kan kommunisere utenom ens egen kontaktsfære. Mange kjendiser og merkevarer bruker disse tjenestene for å markedsføre seg selv. Når du hører om kinesiske Twitter er det disse tjeneste som siktes til, og det er hører til sjeldenhetene at det blir spesifisert. 

Her er en av mine favoritthistorier, om en amerikansk journalist hos Buzzfeed som ble rikskjendis på grunn av Weibo.  

• QQ

Tidligere Kinas største sosiale nettverk. Dette er nå ofte omtalt som en litt døende dinosaur, kanskje spesielt fordi det er best på datamaskin og størsteparten av Kinas nettbrukere foretrekker mobil. Det er allikevel en større gruppe mennesker som bruker det i forbindelse med jobbkommunikasjon, gjerne internt, nettopp av denne grunn. 

• Youku

Kinesiske Youtube. 

Sensur gjennomsyrer alle disse kanalene. Jeg har en venninne viss jobb er å sensurere innlegg på Sina Weibo. Hun går på kurs ihvertfall én gang i måneden om dette. Under Occupy Central sendte hun et hjertesukk til en felles bekjent om at hun måtte slutte å skrive om demonstrasjonene, det ble så mye overtid.

Om du får fjernet et innlegg forsvinner det bare, eller det kommer aldri frem til mottakeren. De fleste innlegg sensureres på grunn av nøkkelord, eksempelvis "Tiananmens mødre" (støttegruppen for studentene som døde i 1989 under demonstrasjonene i Beijing) og "Uavhengig Xinjiang" (et område som lenge har vært i opprør i kampen for suverenitet). Det betyr at det er en maskin som saker bort meldinger som er upassende.

På Youku er de som regel mye raskere til å fjerne videoer med seksuelt og pornografisk innhold enn vold. På de andre kanalene handler det ofte om politiske sensitiv informasjon, bilder fra demonstrasjoner, klager til myndighetene og lignende. Men, i likhet med norske sosiale medier, er det jo ikke det folk flest skriver om. Folk flest skriver om sine egne liv: hunden, lekser, ting de gleder seg til, vesker de ønsker seg. En mer politisk orientert studievenninne fortalte at det hendte ganske ofte at innleggene hennes på Weibo bare forsvant, erstattet med en tekst lignende: "Dette innlegget ble fjernet grunnet upassende innhold. Det kan være av politisk, pornografisk eller spredning av rykter. Ønsker du lese mer om upassende innhold på Weibo kan du lese mer her eller ta kontakt med vår kundeservice."
Ofte husket hun ikke ikke hva hun hadde lagt ut og måtte resonere seg frem til hvilket innlegg det var ved å lese kommentarene under. De ble ofte stående. 

Et eksempel på spredning av rykter er journalistene som ble tiltalt for å rapportere om kritiske tilstander i kinesisk økonomi i fjor sommer. Selv om dette kanskje høres bagatellmessig ut vil jeg minne om at det er svært mange mennesker i Kina. Panikk kan få katastrofale konsekvenser.

Kjente naboer:

• Myanmar

Tidligere ansett som et av verdens tøffeste militærdiktaturer. Det foregår en intern maktomstrukturering, men det er mye å rense opp i, og lokale jeg snakket med da jeg besøkte landet i juni 2015 kfortalte at lite var forandret. Samtidig, det er fire år siden internettkafé-eiere var pålagt å ta skjermbilder av nettsider besøkt. Dette er sentralt med tanke på store mangler innenfor infrastruktur. I 2009 hadde 111 000 personer, 0, 2 % av befolkningen, tilgang til internett. I store deler av Sørøst-Asia møter befolkningen internett for første gang via smarttelefoner, en teknologisk revolusjon som det er umulig å garantere noe om uten å ta på seg en spådomshatt.

• Nord-Korea:

En spredt antagelser er at Nord-Korea overgår Kina når det kommer til internettovervåking. Jeg vil ikke pårope meg tittelen ekspertobservatør, men jeg er allikevel av den forståelse at dette delvis er feil. Først og fremst fordi nordkoreanske statsborgere i Nord-Korea har, kun tilgang til det lokale intranettet. Men, det går det an å skaffe seg internettilgang for utlendinger allerede ved ankomst på flyplassen i Pyongyang. En utlending vil slik oppnå tilgang til det kanskje minst sensurerte internettet i hele verden. Det betyr at ting som nordmenn flest ser som legitim sensur, eksempelvis menneskesmugling, leiemordere og barneporno vil ligge åpent og tilgjengelig. I Sør-Korea blokkeres Nordkoreanske nettsider. I Nord Korea er fritt tilgjengelig for den som kan. 

Mer informasjon om dette finner du via NK News podcast "Perioscoping in North Korea" på Soundcloud eller iTunes NKNews.orgs podcast.

Jeg har også skrevet tidligere om kinesisk mediesensur. 

[Om Macau.]

I fjor fant jeg meg selv i Kina i kinesisk nyttår, en novisefeil å regne for en vant Kina-trotter som meg selv. Det beste man kan gjøre i en slik situasjon er å komme seg ut. Vi dro på dagstur til Macau, en knapp times fergetur unna Hongkong. Nordmenn trenger ikke visum til Macau, men man trenger pass for å komme seg inn.

Macau fikk betydning for vesten fra rundt 1550, da portugiserne satte opp permanent handelstasjon på øya. Portugiserne drev handel i området, i tillegg til en del misjonsvirksomhet. Portugiserne holdt Macau som koloni i over 400 år, og selv om den ble overgitt Kina i 1999, følger Macau i likhet med Hongkong et "Ett land, to systemer." Det betyr at Kina er ansvarlig for militært forsvar og internasjonale forbindelser, mens Macau fikk beholde sitt eget lovsystem, politistyrker og valuta, tollsystem og immigrasjonssystem. Det skal herledes nevnes at britene og portugiserne etterlot sine respektive kolonier i litt ulik forfatning. Man hører lite om Macau. Innbyggertallet teller omtrent 650 000, store deler av befolkningen jobber med kasinodrift, eid av de som som styrer i Macau. Hovedinntektene kommer fra turisme. Lønningene er lave og selv om det er billigere å leve i Macau enn for eksempel i Hongkong, er det få muligheter uten å jobbe i et kasino, noe som hemmer mulighetene for politisk aktivisme.

Mesteparten av Macaus inntekter kommer fra turisme, særlig nevnt kasinodrift. I 2002, i et forsøk på å booste økonomien, som fikk en real smell etter SARS-epidimien, fjernet myndighetene deres egen monopolrett på kasinoer. I dag er Macau det eneste stedet i Kina hvor gambling er lovlig. Samtidig løftet de på kinesiske visumregler. Kinesere er glade i pengespill, og hell og lykke er sentrale elementer i kinesisk kultur. I fjor kom det over 20 millioner turister fra fastlandet. Siden Kinas leder Xi Jinping, begynte å slå hardere ned på korrupsjon har inntektene til Macau gått ned drastisk. En lokal kamerats far jobber som pengeteller i et kasino. Han fortalte om 25 % nedgang fra tidligere år allerede da, men de reele tallene kan fort være mye høyere. Fjorårets besøkstall var også merkbart lavere som et direkte resultat av fastlandets korrupsjonsnedslag.

Nedgangstider betyr ikke at man blir ensom på Macau. Se for deg 20 millioner turister komme til en by på størrelse med Oslo. Det blir grisetrangt. De fleste reiser i kinesisk nyttår. Da har folk tid, i tillegg til at mange har fått pengebonuser både av jobb og kanskje av egne barn eller foreldre. Her er en film jeg tok av den mest kjente gaten i Macau.

En av Macaus hovedattraksjoner i historisk sammenheng er ruinene av St. Pauls kirke. 

En lokal kompis fortalte at da han vokste opp var disse kirketrappene praktisk talt tomme. Nå er det ikke en tomme uten mennesker. 

Macau er et turiststed laget for kinesiske turister. Mens mange nordmenn reiser til sørlige strøk som klimaflyktninger, handler kinesisk turisme mye mer om mat. Det vi har til felles er fortsatt at vi reiser for å få nye opplevelser. Byen bærer preg av portugisisk arkitektur, dog mye er laget i nyere tid.

Macau sentrum består av en rekke handlegater, for det er viktig å kjøpe med seg gaver hjem når en kineser har vært på tur. Det går mye i luksusvarer, men også kinesisk snacks og kosmetikk fyller koffertene på veien hjem. Det siste har nok spesielt i senere tid blitt mer populært. Kinesiske damer har ikke vært opptatt av moderne sminke i like stor grad som deres vestlige motspillere, men fokus på falske kinesiskproduserte varer og bruk av skadelige kjemikalier har økt kinesisk forbrukerbevissthet. Rimelige koreanske butikker som Faceshop og Skinfood preget bybildet, men også mer kjente merkevarer som The Bodyshop hadde kjempelange køer.

Eggeterter er en av restene etter portugiserne og finnes i alle formater. Her i Hello Kitty-format (overpriset og i miniatyr altså). 

Kinesisk beefjerky er søtt og ofte smaksatt honning, pepper eller kinesiske krydder.

Afrikansk kylling, en av Macaus spesialiteter. Portugisiske skip fra koloniene bragte krydder, som resulterte i retter som denne og diverse karriretter. Portugiserne tok også med seg europeiske brødbakerteknikk, et stort savn for en norsking i Kina.

Macau-kjeks laget gatelangs. 

Macau har i dag 33 kasinoer totalt, hvorpå The Venetian Macau er det største, ikke bare i byen, men i verden. Inne i Venetian Macau var det ikke lov å ta bilder. Det er egne etasjer for de som liker å gamble med store penger. Vi holdt oss bare på gulvet og tapte småpenger. Kinesere er spesielt glade i hasardspill, men det finnes også enarmede riddere, black jack og alt det andre en synder skulle ønske å gi bort penger til. Venetian har også et kjøpesenter og en innendørs elv med gondolkjøring. 

Det er tydelig at byens arkitekter har lånt mye inspirasjon fra Las Vegas.

Gatelangs i Macau. Macaus natteliv er visstnok ganske ålreit. Det holdes jevnlig konserter med store internasjonale stjerner, i tillegg til at det er en del danseshow og annet. Og rooftopbarer, naturligvis. 

En katolsk kirke. 

Det jeg personlig synes er litt morsomt med Macau er blandingen av Kina og Europa. Som dette lille tempelet i en bakgate. 

Med glitter og glamor kommer det også en bakside. Jeg skal holde meg kort, for dette kan jeg ikke så mye om. Det er mye gangstervirksomhet: det er pengevasking og det er mange historier om Macau som går usagt fordi det rett og slett fordi det er en utrolig ubehagelig sannhet. Triadene er ikke så begeistret for medieomtale. 

Min kinesiske venninne ble frastjålet passet sitt på turen vår. Det fikk meg til å undre over hvem det er som trenger et kinesisk pass. En person jeg hadde mye kontakt med i Hongkong var Matt Friedman fra The Mekong Club. Han fortalte mye om menneskesmugling hvor kvinner ble lurt inn i sexslaveri. Et kinesisk pass får deg lett over grenser i dette området - det er ingen som stiller spørsmål ved en kinesisk jente som skal til Macau. I motsetning til i resten av Kina er prostitusjon lovlig i Macau, dog i begrensede former, uten at dette er noe myndighetene egentlig bruker mye ressurser på å etterse. Skrekkhistorier om Macaus bordeller og verdien av et liv gir det hele en skarp bismak.

Les gjerne mitt intervju med en kvinnelig hallik i Hongkong. 

[Om å være nyttårsfast. ]

Jeg har et råd til deg som vurderer om du skal reise til Kina i kinesisk nyttår: Ikke gjør det.

Løvedans i Beijing.

Kinesisk nyttår følger den kinesiske månekalenderen. I år faller nyttårsaften 8. februar. Dette er den viktigste høytiden i Kina, og også den lengste ferien. Tradisjonelt sett fylte alle kinesere år i kinesisk nyttår, man skulle spise nudler (for å symbolisere et langt liv) og man skulle kle på seg nye, gjerne røde klær. Selve bursdagsfeiringen er det ikke så nøye med for folk flest lenger, men høytiden er fortsatt viktig, fordi det er den tiden på året familiene samles.

Når brorparten av 1,4 milliarder mennesker ønsker seg hjem går ikke bare prisene på transport i været, de blir utsolgt fortere enn svint*. Dette skyldes gjerne fenomenet 黃牛, såkalte gule kuer, eller folk som gjør store penger i å kjøpe opp så mange billetter som mulig, for å siden videreselge de til blodpris til svartebørsens høystbydende. Praksisen er like upopulær som den er utbredt.

Den store forflyttingen skyldes den enorme delen av befolkningen som er migrantarbeidere. I 1978 bestemte, etter nøye vurderinger, kinesiske myndigheter for å åpne opp spesielle økonomiske soner (Special Economic Zones) for utenlandske investeringer. Fra 1980 begynte investorer, i all hovedsak taiwanere og hongkongere, å etablere enkle tekstilfabrikker. Disse fabrikkene tilbød arbeid og lønninger til alle som var interesserte. Ryktene om arbeid spredde seg særlig ut til distriktene, hvor livet var hardt og mulighetene for utdanning var få. Plutselig var det en mulighet for å heve levestandarden betraktelig. Folk flytter i dag fortsatt i hopetall.

Det er allikevel bare få år siden kinesiske myndigheter erkjente flyttemønsteret et faktum. Som mange andre tall fra Kina er også disse tallene sprikene, men man antar at over 20 % av befolkningen i dag er migranter. Med så mange mennesker hjelper det ikke å være verdens beste land på logistikk. All kapasitet vil være sprengt.

Ønsker du vite mer om fenomenet anbefales dokumentaren  Last Train Home (2009).

Tilbake til deg som vurderer å reise, du vil med andre ord sannsynligvis være "nyttårsfast" - et ord som forøvrig neppe er patentert, men som alle vil skjønne betydningen av.

Du tenker kanskje at en kinesisk by har masse å by på (høhø) og at det vil være underholdning nok der du er?

Feil. For om alle som driver restauranter, barer, markeder og butikker skal hjem. Tilbake gjenstår spøkelsesbyer, for Kinas største byer er blitt så store grunnet den store mengden innflyttere. Når det er sagt, expat-barer, internasjonale hoteller og kulinariske opplevelser som McDonald og Starbucks vil nok være åpne. Her vil du møte andre likesinnede som forbanner gule kuer og stappfulle togstasjoner, men jeg vil forestille meg at det ikke var det du hadde planlagt å skrive hjem om.

Rester etter kinaputter i Beijing. 

Jeg tilbragte kinesisk nyttår 2009 i Beijing. Selve nyttårsaften var storartet, det til tross for at kineserne har en tendens til å verdsette lyd mer enn lys når det kommer til kruttunderholdning og da særlig kinaputter. Jeg var temmelig lei av å være halvdøv sånn omtrent klokken halv ti om morgenen, vel vitende om at det ville være mange timer igjen til midnatt. Tidene har allikevel forandret seg, og i et forsøk på å dempe den ekstreme forurensingen rakettskyting skaper, har myndighetene forsøkt nedlegge et totalforbud, uten at dette var noen tydelig suksess. Jeg innbiller meg forresten at da jeg bodde der var det dessuten et krav om fremlegg av kinesisk pass for kjøp av raketter, uten at jeg helt kan få verifisert nevnt påstand. Poenget er allikevel at det er liten vits i å ta turen for litt blink og bråk.
*Her hadde jeg tenkt å gjøre en morsom lek med ord om treige griser og raske kuer, men etter en lynkjapp sjekk med ordboken viste det seg at selv ikke vikinggriser var så raske at det fikk innpass i språket. 

[Om kinesisk fjellavstand.]

I Kina sier et ordtak 山高皇帝遠, fjellet er høyt og keiseren langt borte. Tradisjonelt sett har ledelsen i Beijing hatt liten kontakt med folket, og uttrykket blir ofte brukt om å gjøre ting man ikke har lov til uten å bli oppdaget. Det kanskje aller tydeligste eksempelet på kinesisk fjellavstand opplevde jeg på et massasjestudio i Sør-Kina.

Jeg har nettopp tilbragt fire måneder i Guangzhou, den største byen i Guangdong-provinsen, kanskje enda mer kjent under sitt kantonesiske navn, Canton. Allerede under Tang-dynastiet (618-907 e.Kr) bodde det omtrent 100 000 utenlandske kjøpmenn i byen. I perioder hvor Kina har vært lukket, har dette vært den eneste forbindelsen tilgjengelig for utlendinger. I dag sies det at Guangzhou er den byen i verden med flest afrikanere utenfor Afrika. Den geografiske og kanskje også den kulturelle avstanden fra maktsentrumet i nord har gjort at befolkningen er kjent for en relativt liberal holdning til Beijing. Eksempelvis fortalte flere kinesiske journalister jeg har møtt i Guangzhou at de søkte jobb i der nettopp fordi lokalpressen er litt dristigere enn deres bransjefeller lenger nord.

En lørdag var jeg på et lokalt studio for å få massasje. Vi ble vist inn på et rom og lente oss tilbake i håndklekledde plastskinnstoler. Massørene bar med seg en kanne varm kamomillete og små porselenskopper som vi skjenket i selv. Kinesere er glade i bakgrunnstøy, aller helst når de skal slappe av. Massørene spurte derfor ikke oss før de skrudde på TVen med volumet på fullt og ga seg til å kna våre slitne ben med ryggene sine mot skjermen. Om vi tidligere skulle vært i tvil ble det raskt tydelig at underholdningen, i form av nyhetskanalen til CCTV, var tilregnet oss.

Sendingens viktigste nyhet handlet om det historiske møtet mellom Xi Jinping og Ma Ying-jeou, presidentene av henholdsvis Kina og Taiwan. Lederne har ikke møttes på seks tiår, etter at Chiang Kai-Shek stakk med troppene sine til Taiwan. Konflikten står stadig like dagsaktuell, Kina har fortsatt ikke anerkjent Taiwan som en selvstendig stat, noe det hersker bred enighet om blant fastlandsbefolkningen. Taiwan på sin side kaller seg som regel "Kinesiske Taipei" under OL og når de driver lobbyvirksomhet i diplomatiske internasjonale sammenhenger, noe kineserne pleier å tolerere så lenge de ikke lager bølger - et annet kinesisk uttrykk som betyr å skape oppmerksomhet. Norge har per dags dato ikke diplomatiske forbindelser med Taiwan, det nærmeste du kommer en taiwanesisk ambassade hos oss er Taipei Representative Office.

Lyden duvet i bakgrunnen. Massøren min nikket mot skjermen.

- Synes du Taiwan burde være selvstendig?

Å nei. Jeg snakker bevisst ikke om Taiwan-Kina forholdet med kinesere. Mange kinesere tar konflikten svært personlig og jeg har nære venner som blir tårevåte ved den minste hentydning om at Midtens Rike skulle kunne brytes opp. I et forsøk på å vri meg unna, svarte jeg at jeg ikke helt hadde satt meg inn i konflikten og at dette var en problematikk som de ulike partene nok best kunne løse selv. Et diffust svar jeg tidligere har møtt forståelse for, og som har gjort at temaet hastig har blitt flyttet.

Han ga seg ikke. Ville vite hva en utlending tenkte og sa at siden jeg kunne kinesisk hadde jeg nok gjort meg opp mange tanker om folket hans. Jeg ba om hans egen mening om saken.

- Det er for lenge siden. Kinesere og taiwanesere snakker samme språk, men den konflikten som pågår er ikke lenger vår kamp. Taiwanesere bruker penger i Kina, nå kan også mange kinesere reise til Taiwan og spiste taiwansk mat. Det er helt vanvittig at vi fortsatt skal krangle sånn som dette her.

Jeg prøvde å skjule en svært overrasket mine. Det er sjeldent fremmede kinesere ytrer seg om politikk, og ihvertfall ikke om et tema så sensitivt. At massøren min kom fra en ytterliggende, fattigere provins og var lavt utdannet gjorde at det var desto mer fjernt.

Nyhetsoppleseren ga en grundig analyse av fargene på slipsene til de to lederne. Fortalte at regningen på middagen var delt "AA." Massøren min kniste. "AA" betyr å spleise.

- Tenk at så viktige personer også spleiser. Man skulle jo tro at én av dem kunne tatt hele regningen.

I Kina, hvor det ligger prestisje i å betale hele gildet, var det nok ikke tilfeldig at det var akkurat dette som ble vektlagt av det statseide CCTVs analyse av møtet.

Til tross for den storstilte begivenhetens viktighet både i historisk og diplomatisk sammenheng var det allikevel denne enkle hendelsen som gjør at jeg vil huske nøyaktig hvor jeg var da Xi møtte Ma.

[Om å reise til Shenzhen.]

Tidligere i år var Lillesøster og hennes to BFFs på besøk. Etter tre måneder med backpacking i sørøstasia satte de pris på å bo i et ordentlig hjem, og å kunne få lage sin egen mat. Ihvertfall i to dager, før vi dro på spaweekend til Shenzhen.

Shenzhen er en storby på fastlandssiden av grensen mellom Hongkong og resten av Kina. Fra Hongkong kan man ta t-banen til Shenzhen. Om man har norsk pass kan man kjøpe femdagers visum på grensen. Det går an å betale kort eller kontant og man trenger ikke bilder eller invitasjonsbrev eller noe som helst annet enn pass, selvsagt. I april kostet visumet omtrent 160 HKD (160 kroner da), det blir utgitt på stedet. Dette visumet er visstnok bare gyldig i Shenzhen, men med mindre man bor på hotell i Kina, skjønner jeg ikke hvordan noen overser dette. Det har ihvertfall aldri vært kontroll de gangene jeg har vært der.

Hvorfor dra til Shenzhen? Jeg var der første gang i 2009, og helt ærlig kan jeg ikke si at byen har utviklet seg noe nevneverdig. Grensebyen er fortsatt kjent for handel, prostitusjon, være naboen til Hongkong, Minsk World og turistattraksjonen Window of the World. Hvor det nok ikke er alle som føler at de tre første punktene er grunnlag nok for en tur til Shenzhen, er det stort sett kinesere som er begeistret for Window of the World, jeg kom meg aldri lenger enn til inngangen.

En annen mer typisk Hongkong ting å gjøre, er å dra på spacation. Det finnes utallige spa i Shenzhen, av ymse kvaliteter. Som regel betaler man rett under 100 kroner for inngang i et døgn. Dette inkluderer opphold, et sett ren pysj og som regel så mye frukt du vil. Noen opererer med åpen kaffebar (ekslusivt i Kina) mens andre tilbyr én kaffe og kanskje iskrembar i stedet. Man kan bestille ulike tjenester, som massasje, pedikyr eller frisør. Bruker man mer enn 100 kroner, slipper man å betale inngangsgebyret.

Det er derfor nesten rimeligere å bo på spa i Shenzhen enn på hotell.

Jeg aner ikke hvilket spa som er best i Shenzhen, jeg har bare vært på to: Oriental Palm Spring International Club og Queen Spa. Det er omtrent den samme dealen, bare at man får inkludert iskrem på den første og kaffe på den andre. Dessuten er det et evig mas på den førstnevnte etter tips, da gjerne mer enn det man i utgangspunktet har betalt for massasjen, som man i utgangspunktet har betalt service charge for. På Queen Spa var vi strengt tatt på budsjetttur, og chilla uten uten å gjøre spesielt mye.

Det er strenge fotoregler på Queen Spa, så mesteparten av bildene er tatt i smug, eller under intens ignorering av personalets lite subtile hint om at det ikke er lov å ta bilder.. 

Jentene nydusjet og i hver sin pysj.

To kinesere som skamløst snorket høylydt.

Fruktbuffet

Mer fruktbuffet

Italiensk iskrembar

Kinesisk barpynt

Dagen derpå frokost. 

Så lenge man har betalt kan man gå inn og ut av spaet så mye man vil. Vi dro på byen for å møte noen venner av meg den ene dagen, og da vi kom tilbake var alle sengene tatt, så vi måtte legge oss i en VIP avdeling.

Dagen etter våknet vi av at det lå noen ved siden av som ble massert. 

Mer iskrem.

Dagen på spa var så hektisk at vi ble bare liggende hele dagen. 

Skjerm ute i gangen. 

Det er ingen hemmelighet at det nok skjer litt av hvert på spaet som vi nok ikke var målgruppen for. I gangen sto maskiner hvor man kunne velge massøren eller negldamen, en avgjørelse man tilsynelatende kun tok basert på utseende.

Xiao Mei klar til jobb. 

Om man for eksempel skulle ta med seg en businesspartner på smøretur, ville det ikke vært unaturlig å ta med vedkommende på spahelg. Da bestiller man gjerne et større privatrom med karaoke, sofagrupper og massasjestoler. 

Spisestuen i VIP rommet.

Sminkerommet på spaet.

[Om kinesiske drømmer.]

Hun er født i begynnelsen av 1992. Det er året Nelson Mandela besøker Kina, den nå ulovlige bevegelsen Falun Gong blir startet, og Hongkong får Chris Patten som sin 28. og siste guvernør. Hun vokste opp i et Kina hvor vestens gryende påvirkning plutselig ikke bare ble lovlig, det ble kult og tilgjengelig.

Kineser: Da vi var små, var McDonald's mat det absolutt beste vi visste.
Tine: For meg også! Mamma truet med å ta med de andre søsknene mine til McDonald's om vi noen gang ble sendt til rektor. Det funket som smør.
Kineser: Er det sant? For oss inkluderte dette all vestlig mat.
Tine: Hvorfor det?
Kineser: Det var så moderne. Så kult liksom. Men så kom vi på bedre tanker og innså at kinesisk mat, det er den beste maten i hele verden.

Venner for livet likte hun først på andre forsøk - serien virket nemlig litt for gammeldags. Det er ikke alltid at hun kjenner til 90-tallets større helter som Backstreet Boys eller Snoop Dogg. Det er greit. Hun tok valgfaget engelsk kultur på universitetet. Der snakket de om vestlige konsepter som feminisme og rasisme. Allerede på barneskolen pugget hun alle de viktigste kommunistiske teoriene. Hun kan de fortsatt å rams: Marx, Lenin, Mao, Deng Xiaoping, Jiang Zemin....

Så begynner hun å le.

Kineser: Vi har en vits i Kina om hva som er Xi Jinpings teori - at det bare er en drøm. For hva er egentlig Kinas nye mål?
Tine: Fremskritt og utvikling til folket?
Kineser: Men hva er nytt med det? Om du går rundt i Kina, ser du propagandaplakater over alt hvor vi blir oppmuntret til å drømme om Kina, men hva drømmer vi om? Ingen vet.

[Om damen i Tsuen Wan.]

Dette er en del av en slags serie om kvinner i Asia. Vil du lese mer, kan du møte tedamen Chin,  horemammaen Cecilia, og massøren Un.

Joscelin kaller seg jernkvinnen. Snakker på utpust og på innpust. Hvert utsagn har minst tre støttende argumenter.

- Da jeg så The Iron Lady, så jeg delen hvor Margareth Thatcher svarer til frieriet igjen og igjen. Det talte til meg, hun ville ikke bare være hjemme og ta oppvasken, livet skulle bety noe.

Joscelin hadde hatt flere år med privatundervisning i både engelsk og mandarin da hun som åtteåring fikk plass på Hongkongs aller mest prestisjefylte pikeskole etter flere tøffe intervjurunder. Hver skoleplass har 200 søkere, de som kommer inn, sies å ha blått blod.

På fritiden deltok hun på Model United Nations og hadde kveldsundervisning i nesten alle fag. Skolens elever måtte kunne spille to instrumenter. Joscelin spilte fiolin, piano og fløyte. I motsetning til den typiske kinesiske undervisningsmetoden hvor elevene skal lytte, ble jentene oppmuntret til å stille spørsmål og debattere. Vant til å bli hørt, har de rykte som aggressive blant jevngamle.

- Skolen min bygget selvtillit, men det var også dette som ledet til alle problemene senere, sier Joscelin. Hun er nå tjue år gammel.

På universitet får hun det hun kaller et "kjønnsjokk." Frem til da har hennes forståelse av det motsatte kjønn vært basert på taiwanesiske dramaserier og hennes ett år yngre fetter. - Det var helt ukjent. Selv at guttene ikke var 180 centimeter høye, bare omtrent som meg selv, var overraskende.

Det første skoleåret handlet om å forstå konseptet menn. Joscelin har konkludert med at det er lite sannsynlig at hun finner en kjæreste med det første. Hongkongs idealjente bør snakke med myk stemme, se bra ut, gjøre feminine ting og kunne lage mat. Legge beina pent i kryss. Hun gjør ingen av delene. Venninnene sier dessuten at hennes qi (氣), som betyr indre kraft eller personlighet, er for sterk for menn å håndtere. Lederverv i studentorganisasjoner har derimot gitt henne mange kamerater. Hun sier det er maskulint å være sjef, men på pikeskolen måtte jo jentene ta ledelsen. Nå faller det henne naturlig.

- Det var først på universitetet jeg følte et behov for å tilpasse meg andres forventninger av meg selv, jeg brukte mye tid på å tenke på hvordan jeg kunne forandre meg. 

Selv om foreldrene gjerne helst skulle hatt henne hjemme, får Joscelin etter flere familiediskusjoner lov å dra utveksling til England. Hun velger selv å flytte inn i det eneste studenthuset bare for jenter. Med huskameratene sitter hun oppe til langt på natt og diskuterer kjønnsroller i ulike land, tidligere kjærester og tilfeldig sex. Jentene fra Frankrike og Italia deler velvillig livserfaringer langt utover hennes egne. Englands sene kvelder lærer henne at at det er greit at ikke alle deler hennes konservative syn på blant annet sex og forhold. Siden hun var liten har moren hennes formant at om hun gjør nok lekser, trenger hun ikke kunne kokekunst og at tid på kjøkkenet er bortkastet. 

Først i England, med hushjelpen milevis unna, lærte Youtube Joscelin å steke sitt første speilegg.

- Det er en av mitt livs største prestasjoner, sier hun med et smil.

Fanget mellom det gamle konfusianske og det moderne samfunn, må Hongkong kvinner innta rollen som både husmor, yrkesprofesjonell og mamma, mener hun. Dette bekymrer henne. I fremtiden hadde en sønn og en datter vært ideelt, men hun tviler på at hun vil ha råd eller tid til to barn.

Hjemme har hushjelpen fri på søndager. Da må Joscelins mor gjøre husarbeid. Faren ser på TV. Om fjernkontrollen ligger for langt unna stolen, hender det han ber moren hente den til ham. Joscelin ler litt av patriarkiet på hjemmebane, og håper at det vil være mer fordelte arbeidsoppgaver når det blir hennes tur. 

- Jeg kom til slutt frem til at om fremtidsmannen ikke kan ta meg for den jeg er, da er han nok ikke den rette.

[Om damen i Mongkok.]

Dette er en del av en slags serie om kvinner i Asia. Vil du lese mer, kan du møte tedamen Chin, og massøren Un.

Cecilia spør om jeg ikke har hjemlengsel. Hongkong er i hennes øyne en kjedelig by, og aller helst skulle hun latt håret bli hvitt av snø, se på nordlys og kjenne kroppen sakte tine foran peisen etter en hel dag ute i kulden. Det er lenge siden hun har vært på ferie, sier hun.

Hun kalles "mami" blant de som søker hennes ekspertise, det står "manager" på offentlige papirer. Når firmaer i Hongkong trenger jenter for å underholde kundeforbindelser, ringer de Cecilia. I en bransje uten arbeidsrettigheter er hviledagen sjeldent hellig, arbeidsuken er ofte syv dager lang. Tradisjonelt er såkalte mamasans godt voksne tidligere barvertinner eller prostituerte. Cecilia er tjue år. For tre år siden ville hun hjelpe en venn, nå er det en fulltidsjobb.

Jeg møter Cecilia via en felles bekjent. Hun har femten centimeter høye platåsko, kort jeansshorts og en stor grå hettegenser. Ansiktet er sminket, med tykke falske øyevipper og mørk rosa lipgloss hun legger på leppene med jevne mellomrom.

I starten er hun sjenert, og snakker fort på kantonesisk til den medbragte tolken vår. Jeg sier jeg liker det lange brune håret hennes. Hun sier hun liker de blå øynene mine. Når jeg foreslår at vi kan bytte, ler hun høyt. Isen er brutt. Resten av samtalen går på mandarin.

Jeg forstår at Cecilia er populær. Smellvakker og morsom sjarmerer hun meg i senk. Tilsynelatende genuint nysgjerrig, stiller hun spørsmål om hva nordmenn synes om ditt og datt og om jeg har noen kule tatoveringer. Det gjør at jeg føler meg interessant og viktig. Jeg spør om hvordan kundene hennes er. Hun sier de fleste er lokale eller fra fastlandet. Utlendinger? Hun har én kunde som er fra Nederland. Har jeg vært der? Han fra Nederland har skjegg. Hun liker det. Kinesiske menn har ikke skjegg.

Jeg er blitt fortalt at Cecilia er  mafiamedlem, eller ihvertfall i en gjeng. Hongkongs uteliv er drevet av rike mennesker kjent for å være på kanten av loven, men som andre kinesiske problemer, er det skjult for øyne som ikke er involvert. Når jeg forsøker ta det opp, spør hun om jeg vet at hun har et barn.

Sønnen hennes fyller snart fire. Noen kvelder blir han med i baren, men vanligvis pleier moren og stefaren hennes passe på han. Hun sier moren hennes vet hva hun jobber med.

- Mamma pleide også å være vertinne på fastlandet. Hun er mye bedre enn meg!

En god mamasan har et stort nettverk. Man må kunne skaffe nok jenter ofte på kort varsel, villige til å gi kunden det de ber om.

- Det er litt som å være på en fest med folk du ikke kjenner. Noen ganger synger vi karaoke, eller spiller terningspill.

Det er strenge spilleregler til slike nattlige leker, og det er Cecilias viktigste jobb å etterse dem. Noen av jentene er med bare for å underholde i baren, andre blir med kundene hjem på slutten av kvelden. Barene har kostymer til jentene, men det hender at kundene vil at de skal være nakne. En time med vertinneunderholdning koster 500 kroner. I noen av barene tjener de provisjon på drikken kundene kjøper. Å drikke alkohol er en del av jobben, selv om Cecilia egentlig ikke liker å være full. Det er ikke lov å ta på jentene, men hun innrømmer at hun lar det passere om kunden betaler ekstra.

Noen ganger har kundene spesielle forespørsler. De kan be om menstruerende jenter, eller at jentene skal spise avføring.

- Første gangen jeg ble spurt, brukte jeg mange stygge engelske ord, men om man betaler 20 000 vil noen jenter fra fastlandet gjøre det. De er bare her for å få raske penger.

Fastlandskineserne pleier komme til Hongkong på syv-dagers turistvisum. Det er ikke bare jenter som kommer, mange av dem er også mannlige transvestitter, eller ladyboys. Noen kommer på eget intiativ, andre har en hallik som sender de ut. Fellesfaktoren er allikevel at de jobber så mye som mulig. Kjente "red light districts" som Mongkong, Yau Ma Tei og Wan Chai er fulle av lugubre hoteller som leier ut rom på timebasis.

Jeg spør hva hun bryr seg om. Cecilia sier hun blir frustrert av bortskjemte Hongkong-jenter som forventer at kjærestene deres skal kjøpe dyre ting til dem. Hun synes det er viktigere å kunne kjøpe ting til seg selv. Det verste er å bli avhengige av en mann. De siste årene har det gått flere historier om jenter som begår selvmord når det blir slutt med kjæresten, det plager henne. Da er det bedre å være selvstendig.

- Trives du i jobben din?

Hun strekker seg over hotpotgryten og slipper en kjøttbit ned i bollen min mens hun tenker litt.

- Alle trenger en inntekt, gjør de ikke?

***

Etter at vi har spist, spør Cecilia om jeg vil være med og ta japanske purikura-bilder. Vi finner en fotoboks som kan gjøre oss bleke i huden og gi oss ekstra store øyne. Når vi er ferdige, går hun for å laminere bildet mitt, så jeg kan ha det i lommeboken som et minne. Mens hun er borte, sier vennen min at hadde hun ikke hatt et barn, hadde hun nok gått på universitetet nå. Det var det hun egentlig ville.

Før vi forlater hverandre, ber hun om et norskt navn. Jeg kaller henne Nora.