[Om de viktige tingene Oslo har å by på.]

Sånn situasjonen tatt i betraktning skal man ikke gjøre annet enn å si seg fornøyd. Her er brevet jeg håper den japanske gutten ikke sendte til foreldrene sine etter at Se&Hør-piken, Partner in Crime, og jeg hadde guidet han gjennom Oslo.

"Kjære Mor og Far.
Oslo er en fin by. På tirsdag tok noen norske jenter meg rundt i Oslo. De var veldig flinke til å fortelle om de tingene det ikke står om i Lonely Planet boken min. Det begynte med at vi kjøpte mobil til meg. Da jeg ikke har så stor peiling på vestlige mobiler var det bra det raskt ble poengtert at jeg nok ikke trengte noe annet enn det billigste. Jeg har jo ingen venner. Etter innkjøpt dro vi på et av de utallige supermarkedene de har i byen, kalt Narvesen. Utvalget var heller skuffende, men Norge er jo et kjølig land, og så lenge det er snus, kaffe, og pølser å oppdrive, tror jeg nordmennene klarer seg.

Da vi skulle registrere mobilen min, satte vi oss på noen trapper utenfor togstasjonen. Der var det mange ivrige mennesker som ville hilse på meg, men av en eller annen grunn ble de fort viftet bort av de norske jentene. Jeg fikk streng beskjed at uansett hvor full jeg skulle komme til å bli, og uansett hvor tung kebaben måtte føles i håndleddet, måtte jeg aldri finne på å sette meg frivillig på trappene der alene. Skulle jeg gjøre det, vil nemlig en liten japansk gutt som meg selv bli løpt ned av narkovrak, prostituerte, eller sigøynere, kommer litt an på hvem som rekker å gjøre det først.

For å gi meg et eksempel på hvordan en skikkelig Oslo-prostituert så ut (de som hadde blitt pekt ut hittil hadde vist seg å være turister), tok de meg med til Skippergata. Og så Tollbugata. De viste meg hvor damene fra Øst-Europa sto, og hvor den japanske butikken Neo Tokyo ligger. Jeg hadde en svak mistanke om at de tok meg med mest dit for sin egen del, men som ellers denne dagen, fant jeg det best også her å ikke si noe.

En av jentene som tok meg med rundt fortalte at hun var lovet en større karriere innenfor Norges største pizzakjede, men at hun i stedet valgte å prioritere hjelp til fattige barn i Kina. Jeg viste meg derfor meget forstående for at hun vendte ansiktet sitt bort hver eneste gang vi passerte et Peppes-skilt. Enkelte ting kan jo bare være litt for sårt. Heldigvis hadde vi "kjendiser i Oslo" som et gjennomgangstema. Om jeg forsto det rett er omtrent åtti prosent av Oslos befolkning kjendiser. Jentene jeg vanket med ikke minst, de er på forsiden av alle moteblader til enhver tid, men dette var en hemmelighet jeg ikke måtte fortelle videre. Slitsomme fans og slikt. Av kolleger av dem selv så vi den store spåmannen Henning Hai Lee Yang og den verdenskjente komikeren Espen Eckbo. Vi så også statuen av Henrik Ibsen mange ganger, slik at de alle kunne fortelle om han en gang hver. Og dette er bare for å nevne noen.

Da jeg lurte på hva nordmenn spiste til lunsj ble jeg ganske raskt forklart hvor tøft det er å være fattig student i verdens dyreste by. Man spiser "foodpacks." Disse må lages selv. Det er kun de med virkelig lav inntekt som har lov til å hente ferdiglaget mat hos Bymisjonen. For å gå på do må man stå på hjørnet og vente til noen har betalt for å snike seg inn etterpå, og om man kjøper en t-banebillett må man ikke stemple den, men heller vente til det blir kontroll, og så snakke veldig fort og mye på et språk kontrolløren garantert ikke forsto. Jeg tror japansk gjør seg her, men det er mulig jeg må velge noe litt mer sjeldent. Samisk eller noe. Hun som utga seg for å være minoritet (man er det om man kommer fra Bergen) anbefalte uansett å ha noe i bakhånd.

Vi vandret også til et sted som het Tjuvholmen. Det var visstnok veldig dagsrelevant, for da ble jeg fortalt om at det ble spilt inn pornofilm i området, og om hvordan det lønte seg å gå med lutekofte og melkesjokkis i lommen om jeg skulle finne på å rane en bank. John Christian Elden het advokaten som anbefalte dette. Det var så viktig å få med seg at jeg lenge vurderte å skrive det ned så jeg vet hvem jeg burde ringe.

På slutten av dagen dro vi til Operataket. Da jeg så Operaen første gangen, var jeg helt sikker på at det var dit nordmenn sto på ski om sommeren. Det viste seg å være feil, for den er laget av marmor. Ikke kan man sykle eller skate der heller, men jeg ble fortalt at rulleskøyter nok helt sikkert var lov.

Som dere skjønner, Oslo blir nok bra videre. Jeg har hele to telefonnumre lagret på mobilen min, og i følge jentene er det alt jeg trenger. Om det er noe skulle det bare være å ringe. Jeg har nemlig kontakter på Grønland, og der kan alt oppdrives.

Mvh,
den ikke fullt så uskyldige sønnen deres lenger, Yuto."

Jeg føler jo at vi gjorde oss.