[Kvinne (33) fra Somalia får jobb.]

13. februar skriver Aftenposten om Rama Jama fra Somalia, tidligere analfabet, nå ungdomsassistent, fembarnsmor og (forhåpentligvis) påtroppende universitetsstudent. 

Fortsatt skaper det avisoverskrifter at en somalisk kvinne får jobb i Norge. Jeg har skrevet i Aftenposten meninger litt om hvorfor det er slik.

[Alle visste hvem jeg var.]

Fem minutter før stengetid på norskkurs på Helseforum for Kvinner, sier Sahra* at hun ønsker seg jobb på omsorgsbolig. Slike jobber vokser ikke på trær for mine damer, som gjerne har erkjent for lenge siden at søknadene deres ofte havner nederst i søknadshaugen. Ja vel, hvorfor akkurat det, spør jeg.

Hun forteller hun har erfaring fra hjemlandet. Krig og bomber gjorde at man måtte sy de som trengte hjelp selv. Husker du den krigen som er blitt film med den hjelpeorganisasjonen og amerikanerene?

– Black Hawk Down?

– Jeg var der.

Ordene ramler ut så fort at jeg ikke rekker å fordøye det hun sier. Hun har vært jordmor for åtte fødsler. Sydde kvinnene sammen igjen etterpå. Hun rister på skuldrene.

– Alle er omskåret i Somalia. Jeg måtte sy igjen. Det er jo ikke riktig, men de ba om det. Kanskje mannen ikke ville like det. Hva skal man gjøre liksom?

Hun ser formanende på meg. Nei, tenker jeg. Hva skal man gjøre? Jeg har ikke noe godt svar, og ukens norsktime ble avsluttet mens jeg keitete prøvde å få det til å bli naturlig at fordi klokken var mange skulle vi bli vanlige ukjente igjen. Hun klemmer meg når hun går og takker for en fin time. Jeg takker for at hun deler.

Uken etter har hun skrevet ned historien til meg. Den er til for å deles, sier hun:

Jeg var født og oppvokst i Mogadishu, hovedstaden i Somalia. Somalia var helt ødelagt i 1991, da var jeg 11 år og vi måtte derfor flytte til en liten by som het Aliyaalo. Vi bodde der en stund, sammen med flere av naboene våre, og flere bekjente. Det var vanskelig å bo der fordi det var så klamt og varmt. Vinden var også varm. Etter en periode reiste vi tilbake til Mogadishu, men vi kunne ikke bo i vårt eget hus eller område, det var livsfarlig. Jeg likte å hjelpe folk, som foreldre med barn yngre enn meg. Utover dette hjalp jeg også andre barn som ikke hadde familie og var hjemløse.

Nabodamen hadde ikke barn, men hun eide en klesbutikk. Hun trengte noen ansatte som kunne hjelpe henne i butikken. Nabodamen tok derfor kontakt med mine foreldre og fortalte dem hvor godt hun likte meg og ønsket å ha meg i butikken sin. Foreldrene mine lo og lovte henne at jeg skulle hjelpe henne. Jeg fikk dermed erfaring med hvordan man kan selge diverse produkter, hvordan man benytter kassen og utfører kassearbeid. Gjennom denne erfaringen lærte jeg også å ta mer ansvar og hvordan det føles å ha ansvar for en butikk. Da jeg ble 15 år, begynte jeg å hjelpe andre. Jeg hjalp ofte kvinner og deres barn, av og til hjalp jeg kvinner med fødsel, samt de eldre.

En dag så jeg en dame som var gravid, vi traff hverandre på gaten og jeg hilste på henne, hun informerte meg om at hun var hjemløs, og hadde ikke noen som kunne hjelpe henne. Det var ingen i familien hennes som var tilstede, verken mannen hennes eller foreldrene hennes. Hun fortalte meg etter hvert i samtalen at hun hadde vondt i magen og etter hvert svimte hun av. Jeg fikk sjokk og var usikker på hva som skjedde. Hun informerte meg om at hun hadde rier i magen. Etter jeg fikk tenkt litt, kom jeg på at jeg hadde en barberhøvel i vesken min.

Etter 15 minutter lå kvinnen i bakken og skrek, det antok meg at hun holdt på å føde. Det var første gangen jeg opplevde noe slik, jeg skar henne opp nedenfra og hjalp henne med fødselen. Hun fødte en pen jente. Jeg fikk dermed erfaring med å hjelpe kvinner med fødsel, og hjalp flere. Det var lett for meg å hjelpe disse kvinnene, etter hvert ble jeg kjent og folk ropte på meg og hentet meg når de trengte hjelp. Det kunne være kvinner som hadde rier, eller trengte hjelp med å ta vaksiner. Alle visste hvem jeg var.

*Historien er gjengitt med tillatelse mot anonymisering.

Les også hva jeg har skrevet om norskkurset vårt og analfabetisme før:

• Om et helt slags skoleår
• Den tause analfabetismen
• Vekten av en blyant

[Om et helt slags skoleår.]

Våren gikk over i sommer og en ferie som var for kort og for lang på samme tid. August var nok en sjokkstart for flere av de som kom til norsktimene på Helseforum for Kvinner. Noen hadde vært ute og reist, andre hadde latt seg forsvinne hen i verdener hvor ingen snakket norsk rundt dem annet enn på T-banen eller i butikken. Vi hadde mye å ta igjen.

Høsten

Bladene ble gule og jeg byttet ut skateboard med lue og skjerf. Det fine med høsten er at man får lyst til å iverksette noen av tankene tenkt i løpet av sommeren. Slik vokste også det lille leseprosjektet. Plutselig talte vi tre og siden åtte norsklærere. I bokkassen på Helseforum dukket det opp nye norskbøker, gamle lesebøker og noen splitter nye. Amina var fortsatt med, men tiden vi to brukte på å lese om strømpebukser og skigåing ble nå delt med mange flere. Jungeltelegrafen gjorde at det ikke lenger var plass til alle som vil være med rundt det store spisebordet på fellesrommet og vi organiserte kørordning. Kø er bra, det betyr at vi er på riktig sted.

Nytt for høsten var at Amina begynte med matematikk. Helst addisjon og det var ikke alltid at tallet i mente havnet på rett plass. Matten var allikevel et takknemlig tilskudd av ferdigheter, ikke minst fordi mange av norskbøkene har tverrfaglig innhold opplagt for den som fullfører første klasse. Amina jobbet hardt med tallene. Etter 3000 timer norsk var hun nemlig kommet inn på grunnskolen.

I mellomtiden forsøkte jeg igjen å lese meg opp på leseundervisning for to-språklige analfabeter. Det er ikke mye som står skrevet. Jeg oppdaget derimot ut at noe av årsaken ligger i at forskerne selv mangler språkkompetansen for å kommunisere med gruppen det gjelder. At ikke flere snakker om det anonyme handikappet analfabetisme er for meg en gåte. Samtidig glemmer jeg at det ikke er så mange måneder siden jeg oppdaget hemmeligheten selv. Det kan selvsagt være et tilfelle av Baader-Meinhof-fenomenet, hvor man plutselig hører om noe tidligere ukjent betydelig oftere enn før med en gang man lærer et ord eller konsept. Jeg har snakket med venninner med bakgrunn fra landene mange av kvinnene kommer fra. Flere har ristet på hodet og sagt at de også har nære slektninger i samme situasjon. Hvor mange analfabeter finnes det i Norge? Ingen vet.

Det jeg vet er at kan du ikke lese får du ikke jobb. Det er vanskelig å lære språk, tungvint å søke hjelp, slitsomt å følge med på dagsaktuelle temaer vi i storsamfunnet ler av eller klager over. Det gjør noe med egenverdet å være utenfor samfunnet. Vi vil gjerne at alle skal integreres, det er jo så viktig at alle bidrar. Men hvordan skal man bidra når ingen vil betale for det enn kan være skikkelig god i?

Verdien av studieteknikk

I januar 2017 blir ting virkelig snudd på hodet. Stolleken i fellesrommet er blitt til langbord i treningsalen. Vi spilller bingo med ord og når gjengen først forstår spillet, klapper alle begeistret hver gang noen vinner. Enkelte pugger iherdig til diktater, norsktimens mest populære innslag, andre chiller til rett før prøven begynner. De som ikke følger med eller glemmer å snakke norsk får høre det av de andre damene, kun raske forklaringer er lov. Amina har begynt med den lille gangetabellen. En kveld spør plutselig tre damer etter deling. Det nivået har vi ikke bøker til, men vi lover å se hva vi kan skaffe.

Aller helst skulle vi hatt 1:1-undervisning med alle, men det har vi ikke kapasitet til. Noen av de beste bøkene forsvinner, det er dumt og fint på en gang. Den som tar med seg en barnebok man ikke egentlig eier trenger den nok. Heldigvis har gode lærer-venner gått i nederste hylle på skolebiblioteket og lett etter gamle lesebøker med enkle ord og store bokstaver med hell. Jeg har også fått tilbud om digitale hjelpemidler. Tanken er god, men undervisningen er på lavbudsjett og derfor analog. Ikke mange, om noen, av damene har tilstrekkelig IT-kompetanse eller selvtillit til å sette seg ned foran en bibliotekskjerm på egenhånd. Kanskje en dag?

Det skal sies, selv om de fleste som kommer til norsktimene våre mangler et fundamentalt grunnlag, finnes det unntak. Det hender også at damer fra Pakistan, Irak og Syria behersker leseteknikken, bare ikke latinske bokstaver. De har med seg egne notatbøker, noterer oversettelser av nye ord på arabisk eller urdu mens de surfer raskt forbi Karsten og Petra. Noen stiller spørsmål om setningsanalyse og samsvar ved bøyninger av adjektiver. Min erfaring er at studieteknikk kan være den vanskeligste lærdommen av pensumet vi tilbyr.

Den viktigste delen av pensum er den norske samtalen. På et helt skoleår har jeg hørt historier i drypp og i kalde skyllebøtter om foreldre og barn som er gått bort, ekstrem vold, omskjæring, angst, krig, avstander, sosial dumping, avstandsforhold og strenge oppholdsregler. Historiene fra avisen blir levende og urettferdige.

Men, vi snakker også om bryllup og barn, skiturer og svømmeturer. Det er heldigvis mest varme, håp og humor i uventede vennskap.

Les også hva jeg har skrevet om analfabetisme før:

• Den tause analfabetismen
• Vekten av en blyant

[Om mitt engasjement i ECPAT.]

Det siste halvåret har det ikke vært mange blogginnlegg fra meg. Dette skyldes ikke at jeg har sluttet å skrive, men at jeg har vært opptatt med å skrive for andre enn meg selv, noe jeg er glad for at jeg har muligheten til.

En av tingene jeg har vært vært opptatt med, er oppstarten av End Child Prostitution And Trafficking Norge, en interesseorganisasjon som jobber mot seksuell kommersiell utnyttelse av barn. Du har kanskje hørt om oss? Vi er en organisasjon som skulle ønske det ikke var behov for oss, men økt globalisering og tilgang på teknologi gjør at omfanget av overgrep mot barn for profitt er større enn noen gang. ECPAT finnes allerede i over 82 land.

Hvorfor jeg har engasjert meg? Kortfattet er det fordi jeg ikke fant en grunn til å la være. Jeg har allikevel samlet tre historier til deg nedenfor, for å gi deg et bilde av hvor lett det er å snu seg bort.

Phnom Pehn, Kambodsja, januar 2015. Jeg er på vei hjem en gang etter midnatt. Phnom Pehn er i en usedvanlig begredelig forfatning. En søppelstreik skaper hauger med råtten frukt, gamle klær og leker. Selv i det største turiststrøket har gatene begynt å stinke.

Foran meg går en far og leier en sønn i hånden. De går fort.
Det er først når jeg kommer nærmere at jeg skjønner at dette ihvertfall ikke er guttens biologiske far.

På flyet til Kambodsja har vi fått utdelt brosjyrer som forklarer hva det betyr å være en bevisst turist og at Kambodsja er et høyrisikoland for sexturisme, som de kaller overgrep mot barn. Det blir beskrevet hvor man skal melde fra om man ser overgrep, om kontaktinformasjon til offentlige instanser, barneorganisasjoner og om følgene et overgrep kan ha for overgriperen.

- Svin, tenker jeg for meg selv. Det der ser ikke riktig ut.

Men, stemmen inni meg sier også at jeg ikke kjenner hele historien. All kunnskap om overgrep til tross, hva gjør jeg? Absolutt ingenting. Tvilen og usikkerheten min lar jeg komme den potensielle overgriperen til gode og jeg går til mitt 3-stjerners hotell fordi det oppleves der og da som et enormt tiltak å være handlekraftig. For meg.

Den neste morgenen er jeg fortsatt kvalm. I almisse kjøper jeg haugevis med postkort av alle små barnehender jeg blir tilbudt, enda jeg vet det egentlig ikke er noe jeg bør gjøre. Den lokale guiden ber innstendig reisefølget vårt ha is i magen når gateselgerne komme løpende. At turister kjøper fra barn betyr at det kommer flere barn ut i gatene. Det øker konkurransen, presser prisene og desperasjonen for å få solgt. Å kjøpe fra barneselgere gjør at de er villige til å gjøre flere ting for å få dekket dagkvoten.

Hvorfor er det så vanskelig å si i fra?

Hongkong, Kina, april 2015. Gjennom en venn blir jeg introdusert for en kvinnelig hallik. Jeg skal intervjue henne fordi jeg er nysgjerrig på hvordan en 20-åring havnet i et miljø styrt av kinesiske triader, den lokale mafiaen.

Hun forteller bedagelig, men ganske trist, om hvor lett det er å skaffe prostituerte som spiser avføringen din (det koster omtrent 20 000 kroner) og om hvordan loven som forbyr gateprostitusjon gjør det usikkert for sexarbeiderne som er avhengige av å stole på mennene som finner dem på internett. Hun har vært aktiv i bransjen siden hun var 17 år.

Desperate mennesker gjør desperate handlinger fordi pengene skaper muligheter. Den 4 år gamle sønnen hennes er ofte med henne på slitne karaokebarer på jobb når hun ikke får barnevakt, slik hun også var med sin mor.

Et år senere ser jeg henne Facebook-tagget i en bursdagsfeiring på McDonalds med bursdagshatt. Hun som jeg tenkte var voksen på livsvisdom er kanskje heller en barnslig voksen fordi hun ble fratatt barndommen så altfor tidlig.

Vang Vieng, Laos, mai 2015. Jeg er på backpacking. En sen natt går jeg i søvne, og en kamerat stanser meg i resepsjonen. Søvndrukken, småkald og ganske forvirret blir jeg sittende og se på gjester gå inn og ut. Jeg har ikke møtt mange lokale turister på reisen, og bemerker at det er hyggelig at de også reiser på ferie, dette hotellet er jo fullt. Kameraten min ler av min uvitenhet.

— Men Tine, de barna er jo prostituerte. Hotellverten tilbød meg grupperabatt, 200 spenn per hode.
Utenfor sto prostituerte transvestitter lett tilgjengelig, slik det ofte er i sørøstasiatiske turiststrøk. Jeg hadde bare vært blind for at bordellet jeg tydeligvis bodde på tilbød roomservice.

Vi reiste videre neste dag.

Vær en bevisst turist

Maktesløshet er en klissete følelse. Den liker å bli sittende. Feighet er en annen. Latskap er derimot lett avfeie, særlig når man er på ferie.

Enkelthendelser summerer allikevel seg opp når du minst forventer det. Det handler ikke om fordelaktig karakteristikker som bein i nesa, sterk ryggmarg eller en iboende rettferdighetsans. Klisjeene om samfunnsansvar og bidragstrang er der fordi de burde. Dette er min gjenytelse for de gangene jeg ikke brydde meg nok.

I kampen mot seksuell utnyttelse og menneskehandel av barn tror jeg allikevel at det nytter å vite hva man skal se etter. I en ideel verden hadde den voksne hvite mannen den natten i Phnom Pehn vært en engelsklærer eller adoptivpappa. Den kvinnelige halliken hadde kanskje ikke blitt gravid som 16-åring og hun hadde sluppet å ta over familiebedriften hennes mor startet. Hadde turister spurt hotellene de bor på om hva de gjør for å begrense salg av barn i nærmiljøet hadde kanskje hotellverten bidratt med informasjonsformidling i stedet for mersalg.

Vi kan aldri redde alle, men det er et billig argument. Det skal ikke bety at vi ikke skal redde noen. Det er viktig å kjenne til hva det er som fører til at barn blir tvunget, lurt eller sier seg villige til å bli misbrukt. Bare på denne måten kan vi komme til kjernen på problemet.

Så hva kan du gjøre? I områder fullstendig avhengige av inntekter fra rike turister er det nettopp de mest besøkte turistmagnetene som setter dagsorden. Vær en #bevisstturist og fortell oss gjerne om steder som engasjerer seg i egne nabolag. Det skal lønne seg å bry seg.

Du kan lese mer om ECPAT Norge på våre hjemmesider og på Facebook.

[Om kinesisk barnepolitikk.]

KINASJAKK: Kinesiske myndigheter vil gi kinesiske barn flere lekekamerater som kan ta vare på de eldre. 

— Jeg skulle egentlig hatt en bror.

Over dampende nudler plumpet det ut av Yang som om vi snakket om gårsdagens TV-program. Lik de fleste andre unge lovende fastlandskinesere var hun enebarn. Som enefødt var det hun som snart skulle forsørge hele familien, et press det ble snakket oftere om jo nærmere vi kom slutten på skoleåret. Som jente hadde hun dobbelt så mye å bevise.

— Mamma måtte jo fjerne han da hun oppdaget hun var gravid. Tanten min har hatt syv aborter.

Temaet var gravalvorlig, men aborter er ikke så tabu som man skulle kanskje forvente av konservative kinesere. For mens man fortsatt slåss i Europa om abortrettigheter, har landets ettbarnspolitikk gjort inngrepet svært tilgjengelig. Samtidig er landet fortsatt seksuelt konservativt og store mangler rundt seksualundervisning gjør at mange par i dag fortsatt bruker abort som eneste prevensjonsmiddel mot uønsket graviditet, ukjente med sunnere og mindre kompliserte alternativer.

Lovpålagt familieplanlegging

I Kina kalles ettbarnspolitikken "familieplanlegging." Kommunisten Mao Ze Dong så på barnefødsler som positiv styrkning av landet. Flere hender bidro til større arbeidskraft. Etterhvert som levestandarden ble hevet og befolkningen dertil økte ble det allikevel tydelig for myndighetene at selv kineserne var i ferd med å bli for mange. Fra 1970 ble unge par oppmuntret til å vente med barn og å få færre.

Siden ettbarnspolitikken i Kina ble innført i på slutten av 70-tallet har lovverket blitt hevet med hard hånd. Dyster historikk om tvangsaborter, tvangsteriliseringer, tap av statlige jobber og (for mange) svært tunge bøter er noe av det som ligger til grunn for at kinesiske myndigheter i dag skryter av at de har unngått 400 millioner fødsler. Vi skal ikke ta kinesiske myndigheter på ordet når det kommer til tall, men forskere som medberegner økt levestandard sier tallet er nærmere 100-200 millioner.

Politikken har fått store konsekvenser for det svært familieorienterte samfunnet. Det er fortsatt sønnen som skal føre navnet og slekten videre. Tradisjonelt ble jenter giftet bort og kom bare tilbake på besøk i kinesisk nyttår (om noensinne). Barn er fortsatt ansett som levende forsikringsordninger, hvor eldre generasjoner blir tatt vare på av familiens sønner. Det er skambelagt å sende foreldre og besteforeldre på eldreinstutisjoner, ansett som bevis på at barna ikke bryr seg om dem.

Samtidig er 40-, 50- og 60-tallets babyboomere er i ferd med å bli gamle og staten er pinlig bevisst at man ikke har mulighet til å ta vare på dem alle. Fra 1. januar 2016 ble det lovlig for gifte par å få to barn, en ordning som har vært testet ut blant enkelte grupper de siste årene.

Mange kinesere har søsken

Det skal sies at blant mine kinesiske venner er det flere som allerede har søsken. Noen har foreldre som jobber i private bedrifter og derfor betalt boten de ble pålagt. Andre har blitt bestukket lovlige av statlige hender villige til å ta i mot ekstrainntekter. Én venninne ble offisielt bortadoptert til en familievenn så hun kunne gå på skolen i et bedre distrikt. I Hongkong fylles fortsatt fødeavdelinger opp av fastlandskinesere på fødselsferie. Mange minoriteter og folk på landet har også hatt tillatelse til å få flere barn.

Mangelen på søsken har dessuten gjort at fettere og kusiner ofte blir omtalt som brødre og søstre på kinesisk, et konsept som skaper så stor forvirring at det ikke er uvanlig å understreke "ekte" søsken om således er tilfellet. Enkelthistoriene er flere enn det offisielt finnes kinesere i Kina.

Den ferske lovendringen kom på grunn av eldrebølgen, vinklet som et positivt grep hvor myndighetene tar ansvar. De andre store sosiale problemene som ikke snakkes like ofte om er vel så alvorlige. Med gutter som det foretrukne nesteleddet har Kina 200 millioner flere menn enn kvinner. Manglende koneemner har ført til økt menneskehandel, særlig fra fattige naboland som Nord-Korea og Myanmar. I tillegg eksisterer et ukjent stort antall uregistrerte kinesiskfødte barn som lever uten borgerstatus (kalt "svarte mennesker" på kinesisk). Uten å være registrert mister man blant annet skolerett, ingen mulighet til å være ansatt i staten, ingen mulighet for medisinsk behandling og ingen mulighet til å reise ut av landet hvor de i utgangspunktet ikke er ønsket. Debatten om hvor Kinas befolkning med funksjonsnedsettelser er, er en annen sak.

Dyrt med to

Yangs familie gjennomgikk en betydelig klassereise det siste århundret. Som veteran fra Sino-Vietnam-krigen fikk faren jobb og bolig i byen Xian på statens regning. Selv om både han og moren hadde familie i en landsby på andre siden av landet, var den lille familien takknemlige for mulighetene. Det er ikke utenkelig at veteranbarn-statusen alene ga Yang karakterene og skoleplassene som etterhvert sendte henne på den andre siden av kantinebordet for meg i Hongkong (skjønt, bortsett fra egen kunnskap til kinesisk kultur er mine mer håndfaste kilder for akkurat dette klassekamerater som ikke var priviligerte som veteranbarn).

Hun hadde fått alt, nettopp fordi hun var én.

Lovendring til tross, dette er et poeng godt forankret i den nåværende kinesiske folkementaliteten. Vi skal derfor ikke forvente å se en tydelig kinesisk befolkningsvekst med det første. Faktum er at kinesiske myndigheter har brukt de siste 40 årene på å fortelle befolkningen om hvorfor det ikke er lønnsomt å ha flere enn ett barn. Foreldre satser alle pengene sine på ett barn når det kommer til undervisning, ekstraundervisning og alt som følger med. Man gjør det fordi alle andre gjør det for sine små keisere og keiserinner. Med prisveksten i dagens Kina og den stadig økende folketilstrømmingen til storbyene er det fortsatt få foreldre som har økonomi til å spille på flere kort.

Mine venner sier de setter pris på muligheten, særlig de som har vokst opp uten søskenbarn. De færreste tror allikevel de vil utnytte muligheten fordi presset allerede er for stort. Der hvor man før i tiden snakket om at idealbarnet var en sønn født i dragens år, er det mange som spøker om at de ønsker seg en lydig jente født i sauens (geitens) år. Drager sies å være spesielt sterke og målrettede individer, sauer lydig og lite egnet for annet enn slakt. Med økt samfunnspress er det kanskje først og fremst mer nødvendig med pliktoppfyllende barn som oppfyller familiekravene enn ambisiøse barn som velger sine egne stier.


Vil du vite mer?

• LES: [Om den første røde konvolutten.]
• LES: "Tapte døtre" av Xue Xinran skildrer flere historier fra kvinner som har gitt opp døtre som følge av ettbarnspolitikken. 
• LYTT: "Sinica: Mei Fong on the one-child policy, its consequences on Chinese demographics"

[Om den tause analfabetismen.]

I primetime nå-går-vi-fra-jobb-og-spiser-middag-på-Ikea-tid venter også jeg på den kjente blå bussen. En somalisk dame kommer bort til meg og den voksende gjengen som venter.

— Til Furuset-Ikea, spør hun oss.

Det er stille en liten stund, før en bebrillet hipster med baguett i hånden og slitne Converse kaster hodet mot et skilt som viser busstabellen noen meter bortenfor.

— Det står på skiltet, les selv da vel.

Hun ser på skiltet og kaster på skuldrene. Overhører han og spør igjen, denne gangen med øynene vendt mot meg.

—Ikea, til Furuset?

 Hun ser sliten ut i ansiktet, klærne dekker kanskje kroppens former, men ikke overordnet fasong. Det er tungt å gå allerede, men det er ikke det som gjør det vanskelig å gå til skiltet. Jeg kjenner typen godt. Hun er Amina og Safia og Zara. En av historiefortellerne, mødrene og tedrikkerne. Analfabetene.  De som virkelig kjenner vekten av en blyanten.

Det aner meg at denne kvinnen ikke kan lese, men selvfølgelig er ikke det åpenbart for alle. Hvordan skal man forstå at et skilt betyr ingenting for den som ikke kan tilegne seg skriftlig informasjon? For de uinvidde er det utenkelig at det finnes voksne som ikke kan lese i Oslo. Ingen vet hvor mange det faktisk er.

Hipsteren ser irritert på meg når jeg tar kvinnen med bort til skiltet og peker.

—Furuset-bussen går klokken fem, sier jeg.

Usikker på om hun forstår hva jeg sier holder jeg opp fem fingre, viser så på armbåndsuret mitt hvor lenge hun må vente. Jeg tror hun kan nok norsk, det er ikke det som er problemet. Det er heller det at ikke alle damene på norskopplæringen min kan klokken.

Hun gjentar de siste ordene mine. —Klokken fem.

Hipsteren tygger baguetten videre i stillhet uten å se på meg. Etter noen minutter kommer den store blå bussen. Over vinduet i førersetet står det «Slependen». Jeg hopper inn med resten av de som har ventet. Bakerst følger den somaliske kvinnen. Jeg møter øynene hennes og sier at denne skal til Slependen.

—Ikke Furuset.

Hun smiler ikke. Går fort av bussen, på nytt har hun stilt seg opp for å vente.

I det bussen svinger ut for å kjøre mot Oslos vestkant, hører jeg to amerikanerne foran meg diskutere hva de liker ved Norge.

— It's the little things, like electrical cars and the chill friendly people.

Dem om det.

Analfabetisme er et usynlig handicap i vårt samfunn. Vi som foretrekker å ikke snakke sammen, ei heller høres. En større prosentdel av kommunikasjonen vår foregår over dempede tastetrykk. De som ikke kan, faller utenfor. Det hender så altfor ofte på norskopplæringen at forrige ukes lærevillige elever atter en gang sier at de ikke har gjort lekser. At de glemte å gjøre dem, eller at de ikke fikk tid. Inshallah, neste uke? Lover du å ikke bare drikke te, du må jobbe for å bli god! Ja, inshallah. Norskopplæring for voksne analfabeter er ikke for den som bare er glad i toppturer. Terskelen for å begynne er allerede skyhøy, vi feirer ethvert fremskritt. Inshallah.

Unnskyldningene er mange. Noen har mange barn. Noen har ingen. De har for mye tid eller for liten tid. Det jeg kan si uten å ha kontrollert fakta med noen er at de aller fleste analfabeter i Norge har dårlig råd, liten kontakt med nordmenn privat og dessverre få evner vi liker å betale for. Mange av mine norskelever har ikke fullført 3. klasse. De har brukt hele liv på å unngå tall og bokstaver. Hjertet mitt svulmer når de tillater seg å lese høyt med stotrende stemmer og hennafargede fingre sakte glidende over ordene i klasserommet. I dag ble jeg igjen minnet om hvorfor læringskurven kanskje ikke er så bratt som det jeg forventer.

Det er ikke rom for å bruke en seig mannsalder på å tyde en busstabell mellom 30 kjøttbollesultne. For den som trenger det, så holder det neppe at det finnes en app for slikt.

[Vekten av en blyant.]

Analfabet: person over en viss alder som ikke kan lese og skrive. En funksjonell analfabet er en voksen person som har lært å lese og skrive, men som ikke behersker kunsten godt nok for hverdagens behov. 

Store norske leksikon

- V-o-t-t-e-r.
Med en rynkete hennafarget finger staver Amina seg gjennom ordet. Noen ganger danser lydene frem så fort at hun kan lukke øynene mens hun leser og tyde ordene allikevel. Andre ganger leser hun den samme setningen to ganger uten å legge merke til det. Det kan være vanskelig å huske hvilken krokretningen som gir t-lyd eller f-lyd. Sammensatte ord er lettere å lese med bindestrek. Det norske språket har altfor få bindestreker og altfor mange konsonantoppsamlinger.

Dette er ingen barneskoleklasse. Amina er 55 år gammel. I høst begynte Amina lære å lese.

En etablert studieteknikk

Da Amina ble født i Somalia, hadde ikke landet et eget skriftspråk. Bruken av latinske bokstaver ble etablert i 1972, hele 11 år etter at Amina møtte verden. Selv om 60- og 70-tallets Somalia var preget av sterke visjoner om fremtiden, har realitetens voldelige krig, korrupte myndigheter og en totalt manglende sosioøkonomisk infrastruktur gjort at hele 75 % av Somalias kvinner over 15 år i dag ikke kan lese.

For tre år siden kom Amina til Norge. Hun fikk norskt pass og norskurs. Fordi hun er over 55 år kreves det ikke at hun skal gå på norskurs, men Amina vil. I en svart ryggsekk har hun en blå plastmappe full av skriveøvelser. Hun har ikke akkurat noen god studieteknikk. Det er første gang Amina går på skolen, foruten noen sporadiske korantimer i årenes løp.

Førsteklassinger i Norge lærer om lang lyd og kort lyd. Diftonger. De tegner border for å øve seg på skjønnskrift. Mange har foreldre som ser over leksene med dem hver kveld. Grunnskolen alene tar ti år. Det har ikke Amina tid til. Første skoledag så hun klassekameratene trekke metallpinnene i plastmappene gjennom hullene i stensilene de fikk utdelt. Hun hermet etter de andre. Da de satte blyanten mot arket, gjorde hun likedan, selv om hun enda ikke kunne skrive sitt eget navn. En blyant kan være tung og lett på samme tid.

Det er ikke noe fasitsvar på hvor lang tid det tar å lære å lese. Noen barn kan lese før de begynner på skolen, andre stotrer seg gjennom tekster flere år etter at de begynte læringsprosessen. Det skal allikevel nevnes at det ofte er en korrelasjon mellom foreldres utdanningsnivå og hvor tidlig eller raskt et barn tilegner seg leseforståelse. Barn som blir lest for, har vist seg å være bedre rustet for lesetrening i skolen, og har ofte et større ordforråd. Barn som har bøker tilgjengelig utvikler ofte leseglede. Tilretteleggelse gir ofte forsprang. Jeg sier ofte, unntakene er mange, dette er dog ikke en tekst om disse. Dette handler om de som ble fratatt muligheten til å lære.

Nordmenn liker å gå med strømpebukser

Det er vanskelig å lære et nytt språk uten å kunne lese og skrive på sitt eget. Det begrenser mulighetene for å slå opp gloser man hører og drive selvstudium. Å lese på et nytt språk er en genuin utfordring når selv en grunnleggende setning ikke gir mening:

Kari spiser ris. 

Hva er egentlig en Kari?

Kulturrelaterte ord kan også være vanskelig. På skolen snakker Aminas klasse om norsk kultur og språk. Hun staver seg frem til at nordmenn liker å gå med strømpebukser. Hun lærer forskjellen på ski og skøyter, votter og hansker. En gang kom UDI og delte ut brosjyrer til hele klassen. Hun takket pent og la brosjyren i sekken sammen med de andre arkene. Da hun senere viste frem brosjyren til en venninne som kan lese norsk, lo venninnen av henne. Brosjyren var på somali og handlet om frivillig retur. Amina kan fortsatt ikke lese somali.

Det er ikke så rart. Et tekstløst samfunn fungerer når lese- og skrivekunnskaper ikke er normen. Nyheter kan spre seg raskt via jungeltelegrafen. Som mange andre voksne som ikke kan lese eller skrive, har Amina en god hukommelse. Hun husker lange oppskrifter, timeplaner og datoer. Tekster hun har lest før, flyter godt. Nye tekster er utfordrende og krever høy konsentrasjon. Noen ganger må hun få tankene et annet sted. Da reiser hun seg opp og går en liten tur rundt i rommet. Om hun er i godt humør, synger hun. En sang hun har diktet handler om å ha det fint i Norge. Somali er kjent for å være et poetisk språk, ordene hennes på norsk er flate, setningene adjektivløse.

Lesetrening når man har spist nok og sovet nok og ikke har tusen andre ting i hodet kan gi mestringsfølelse. Men elevrollen kan også være uvant og anstrengende for den som aldri har sittet på en skolebenk. Selv om læringskurven ikke er like jevn hver uke, så er den stigende.

Høst blir vår. Glosene på norskkurset blir også mer gjenkjennelige for den som er vokst opp i et land uten vinter. Amina leser sol og gress. Iskrem. Hun gleder seg til 17. mai, en av de morsomste dagene nordmenn feirer. Hun liker å se på korpset, på barna som vifter med flagg og å kjenne på folkehavet. Det er én lærer per norskklasse. Amina sier ja når læreren spør, selv når hun egentlig ikke forstår hva det betyr å "feire etableringen av egen grunnlov." Han stiller mange spørsmål og står alltid i klasserommet.  De har mye pensum å gå gjennom. Amina vet ihvertfall hvorfor alle er glade den dagen.

Det er ikke gjort mye forskning på lesetrening på annenspråk for for voksne analfabeter. En undersøkelse fra Berkley i California konkluderte med at man ikke visste så mye om dem. En masteroppgave fra Høyskolen i Oslo konkluderte med det samme. Rapportene skyldte på dårlig tid, manglende språkkunnskaper hos forskerne og at temaet ofte er skambelagt for de det gjelder. Forfatterne har enda ikke svart på henvendelsene mine.

"Er det noen vits da?" 

Med en bachelor i kinesisk har jeg lenge trodd jeg lærte å lese i voksen alder. Jeg gjenkjenner følelsen av å se ord på magisk vis flyte frem ut av mystiske symboler, litt etter litt. Jeg forstår at å lese en helside kan være som loddrett fjellklatring uten klatresko.

Men sammenligningen av Aminas leseopplæring og min egen er ikke rettferdig. Jeg fikk tildelt verktøy til læringskassen min allerede som barn. Innføring i studieteknikk fra jeg var seks. Først nå innser jeg hvor heldig jeg var som hadde foreldre som leste for meg, selv om det også var en anerkjennelse av at pappa må ha hatet å lese Blomstenes flora hver eneste kveld. Da søskenflokken min ble stor nok til at vi ikke rakk å lese nok kapitler om Anne-Cath Vestlys Aurora og Sokrates i løpet av en kveld (det vil si alle), leste jeg bøkene ferdig på egenhånd. Aldri har noen skrudd av nattbordlampen min om jeg ville lese en side til. Jeg drodler ord bevisst og ubevisst om jeg har en penn for hånden. Jeg tilhører chatgenerasjonen hvor rettskriving kan spille en avgjørende rolle for oppgradering av sivilstatus.

Livene våre er fundamentalt forskjellige. En bekjent spurte meg om det egentlig var noen vits. Vil leseferdigheter hos kvinner som Amina egentlig ha nytteverdi for samfunnet vårt?

Svaret er nei. Svaret er ja.

La oss starte med at det indirekte gir det deg kortere køtid i matbutikken, Amina finner det hun trenger med mindre hjelp. Med økt språkforståelse kan hun gå til legen uten å måtte være avhengig av tolk, en mindre utgift som ellers ville gått av norske skattepenger. Det skaper livsglede, noe av det mest avgjørende for en god helse. Om statsbudsjettene skal holde må mennesker regnes i kroner og ører. Dårlig helse er dyrt. 

Jeg møtte Amina i januar. Gjennom ukentlige møter har vi jobbet med tekster hun får på voksenopplæringen. Jeg tegner mye når vi snakker sammen. Jeg forsøker etter alle spilleregler å vise respekt for sjal, kultur, religion, aldersforskjell og deling av mat. Men, det er hun som forteller at hun drømmer om bading fra svaberg, som synger om nye ektemenn og som ikke skjønner hvordan jeg kan være så hvit når jeg ikke en gang har melk i den sukkerfrie teen min.

Respekt kommer i flere former. Amina gir meg neven for hver side vi fullfører og kaller meg Macalin, lærer. Jeg tror ikke Amina vet hvor mye hun lærer meg. 

---------------------------------

Vil du lese mer?

• Les kvinneportrettene mine om tedamen Chin,  horemammaen Cecilia, elitestudenten Joscelin og massøren Un.
• Jeg er frivillig på Helseforum for kvinner, hvor jeg blant annet jobber med Amina. Her finner du mer informasjon om det viktige arbeidet de gjør.

[Om damen i Tsuen Wan.]

Dette er en del av en slags serie om kvinner i Asia. Vil du lese mer, kan du møte tedamen Chin,  horemammaen Cecilia, og massøren Un.

Joscelin kaller seg jernkvinnen. Snakker på utpust og på innpust. Hvert utsagn har minst tre støttende argumenter.

- Da jeg så The Iron Lady, så jeg delen hvor Margareth Thatcher svarer til frieriet igjen og igjen. Det talte til meg, hun ville ikke bare være hjemme og ta oppvasken, livet skulle bety noe.

Joscelin hadde hatt flere år med privatundervisning i både engelsk og mandarin da hun som åtteåring fikk plass på Hongkongs aller mest prestisjefylte pikeskole etter flere tøffe intervjurunder. Hver skoleplass har 200 søkere, de som kommer inn, sies å ha blått blod.

På fritiden deltok hun på Model United Nations og hadde kveldsundervisning i nesten alle fag. Skolens elever måtte kunne spille to instrumenter. Joscelin spilte fiolin, piano og fløyte. I motsetning til den typiske kinesiske undervisningsmetoden hvor elevene skal lytte, ble jentene oppmuntret til å stille spørsmål og debattere. Vant til å bli hørt, har de rykte som aggressive blant jevngamle.

- Skolen min bygget selvtillit, men det var også dette som ledet til alle problemene senere, sier Joscelin. Hun er nå tjue år gammel.

På universitet får hun det hun kaller et "kjønnsjokk." Frem til da har hennes forståelse av det motsatte kjønn vært basert på taiwanesiske dramaserier og hennes ett år yngre fetter. - Det var helt ukjent. Selv at guttene ikke var 180 centimeter høye, bare omtrent som meg selv, var overraskende.

Det første skoleåret handlet om å forstå konseptet menn. Joscelin har konkludert med at det er lite sannsynlig at hun finner en kjæreste med det første. Hongkongs idealjente bør snakke med myk stemme, se bra ut, gjøre feminine ting og kunne lage mat. Legge beina pent i kryss. Hun gjør ingen av delene. Venninnene sier dessuten at hennes qi (氣), som betyr indre kraft eller personlighet, er for sterk for menn å håndtere. Lederverv i studentorganisasjoner har derimot gitt henne mange kamerater. Hun sier det er maskulint å være sjef, men på pikeskolen måtte jo jentene ta ledelsen. Nå faller det henne naturlig.

- Det var først på universitetet jeg følte et behov for å tilpasse meg andres forventninger av meg selv, jeg brukte mye tid på å tenke på hvordan jeg kunne forandre meg. 

Selv om foreldrene gjerne helst skulle hatt henne hjemme, får Joscelin etter flere familiediskusjoner lov å dra utveksling til England. Hun velger selv å flytte inn i det eneste studenthuset bare for jenter. Med huskameratene sitter hun oppe til langt på natt og diskuterer kjønnsroller i ulike land, tidligere kjærester og tilfeldig sex. Jentene fra Frankrike og Italia deler velvillig livserfaringer langt utover hennes egne. Englands sene kvelder lærer henne at at det er greit at ikke alle deler hennes konservative syn på blant annet sex og forhold. Siden hun var liten har moren hennes formant at om hun gjør nok lekser, trenger hun ikke kunne kokekunst og at tid på kjøkkenet er bortkastet. 

Først i England, med hushjelpen milevis unna, lærte Youtube Joscelin å steke sitt første speilegg.

- Det er en av mitt livs største prestasjoner, sier hun med et smil.

Fanget mellom det gamle konfusianske og det moderne samfunn, må Hongkong kvinner innta rollen som både husmor, yrkesprofesjonell og mamma, mener hun. Dette bekymrer henne. I fremtiden hadde en sønn og en datter vært ideelt, men hun tviler på at hun vil ha råd eller tid til to barn.

Hjemme har hushjelpen fri på søndager. Da må Joscelins mor gjøre husarbeid. Faren ser på TV. Om fjernkontrollen ligger for langt unna stolen, hender det han ber moren hente den til ham. Joscelin ler litt av patriarkiet på hjemmebane, og håper at det vil være mer fordelte arbeidsoppgaver når det blir hennes tur. 

- Jeg kom til slutt frem til at om fremtidsmannen ikke kan ta meg for den jeg er, da er han nok ikke den rette.

[Om damen i Mongkok.]

Dette er en del av en slags serie om kvinner i Asia. Vil du lese mer, kan du møte tedamen Chin, og massøren Un.

Cecilia spør om jeg ikke har hjemlengsel. Hongkong er i hennes øyne en kjedelig by, og aller helst skulle hun latt håret bli hvitt av snø, se på nordlys og kjenne kroppen sakte tine foran peisen etter en hel dag ute i kulden. Det er lenge siden hun har vært på ferie, sier hun.

Hun kalles "mami" blant de som søker hennes ekspertise, det står "manager" på offentlige papirer. Når firmaer i Hongkong trenger jenter for å underholde kundeforbindelser, ringer de Cecilia. I en bransje uten arbeidsrettigheter er hviledagen sjeldent hellig, arbeidsuken er ofte syv dager lang. Tradisjonelt er såkalte mamasans godt voksne tidligere barvertinner eller prostituerte. Cecilia er tjue år. For tre år siden ville hun hjelpe en venn, nå er det en fulltidsjobb.

Jeg møter Cecilia via en felles bekjent. Hun har femten centimeter høye platåsko, kort jeansshorts og en stor grå hettegenser. Ansiktet er sminket, med tykke falske øyevipper og mørk rosa lipgloss hun legger på leppene med jevne mellomrom.

I starten er hun sjenert, og snakker fort på kantonesisk til den medbragte tolken vår. Jeg sier jeg liker det lange brune håret hennes. Hun sier hun liker de blå øynene mine. Når jeg foreslår at vi kan bytte, ler hun høyt. Isen er brutt. Resten av samtalen går på mandarin.

Jeg forstår at Cecilia er populær. Smellvakker og morsom sjarmerer hun meg i senk. Tilsynelatende genuint nysgjerrig, stiller hun spørsmål om hva nordmenn synes om ditt og datt og om jeg har noen kule tatoveringer. Det gjør at jeg føler meg interessant og viktig. Jeg spør om hvordan kundene hennes er. Hun sier de fleste er lokale eller fra fastlandet. Utlendinger? Hun har én kunde som er fra Nederland. Har jeg vært der? Han fra Nederland har skjegg. Hun liker det. Kinesiske menn har ikke skjegg.

Jeg er blitt fortalt at Cecilia er  mafiamedlem, eller ihvertfall i en gjeng. Hongkongs uteliv er drevet av rike mennesker kjent for å være på kanten av loven, men som andre kinesiske problemer, er det skjult for øyne som ikke er involvert. Når jeg forsøker ta det opp, spør hun om jeg vet at hun har et barn.

Sønnen hennes fyller snart fire. Noen kvelder blir han med i baren, men vanligvis pleier moren og stefaren hennes passe på han. Hun sier moren hennes vet hva hun jobber med.

- Mamma pleide også å være vertinne på fastlandet. Hun er mye bedre enn meg!

En god mamasan har et stort nettverk. Man må kunne skaffe nok jenter ofte på kort varsel, villige til å gi kunden det de ber om.

- Det er litt som å være på en fest med folk du ikke kjenner. Noen ganger synger vi karaoke, eller spiller terningspill.

Det er strenge spilleregler til slike nattlige leker, og det er Cecilias viktigste jobb å etterse dem. Noen av jentene er med bare for å underholde i baren, andre blir med kundene hjem på slutten av kvelden. Barene har kostymer til jentene, men det hender at kundene vil at de skal være nakne. En time med vertinneunderholdning koster 500 kroner. I noen av barene tjener de provisjon på drikken kundene kjøper. Å drikke alkohol er en del av jobben, selv om Cecilia egentlig ikke liker å være full. Det er ikke lov å ta på jentene, men hun innrømmer at hun lar det passere om kunden betaler ekstra.

Noen ganger har kundene spesielle forespørsler. De kan be om menstruerende jenter, eller at jentene skal spise avføring.

- Første gangen jeg ble spurt, brukte jeg mange stygge engelske ord, men om man betaler 20 000 vil noen jenter fra fastlandet gjøre det. De er bare her for å få raske penger.

Fastlandskineserne pleier komme til Hongkong på syv-dagers turistvisum. Det er ikke bare jenter som kommer, mange av dem er også mannlige transvestitter, eller ladyboys. Noen kommer på eget intiativ, andre har en hallik som sender de ut. Fellesfaktoren er allikevel at de jobber så mye som mulig. Kjente "red light districts" som Mongkong, Yau Ma Tei og Wan Chai er fulle av lugubre hoteller som leier ut rom på timebasis.

Jeg spør hva hun bryr seg om. Cecilia sier hun blir frustrert av bortskjemte Hongkong-jenter som forventer at kjærestene deres skal kjøpe dyre ting til dem. Hun synes det er viktigere å kunne kjøpe ting til seg selv. Det verste er å bli avhengige av en mann. De siste årene har det gått flere historier om jenter som begår selvmord når det blir slutt med kjæresten, det plager henne. Da er det bedre å være selvstendig.

- Trives du i jobben din?

Hun strekker seg over hotpotgryten og slipper en kjøttbit ned i bollen min mens hun tenker litt.

- Alle trenger en inntekt, gjør de ikke?

***

Etter at vi har spist, spør Cecilia om jeg vil være med og ta japanske purikura-bilder. Vi finner en fotoboks som kan gjøre oss bleke i huden og gi oss ekstra store øyne. Når vi er ferdige, går hun for å laminere bildet mitt, så jeg kan ha det i lommeboken som et minne. Mens hun er borte, sier vennen min at hadde hun ikke hatt et barn, hadde hun nok gått på universitetet nå. Det var det hun egentlig ville.

Før vi forlater hverandre, ber hun om et norskt navn. Jeg kaller henne Nora. 

[Om damen i Wan Chai.]

Dette er en del av en slags serie om kvinner i Asia. Vil du lese mer, kan du møte massøren Un.

Jeg kalles Chin. Det er lett å huske, for det betyr 'hake' på engelsk. Jeg snakker litt engelsk, men jeg er bedre i mandarin. Jeg er 54 år gammel. Mange sier jeg ser ung ut. Hadde du sminket bort posene under øynene mine ville du trodd jeg var et barn.

Mannen min var fra Taiwan. Vi er ikke sammen lenger nå. Han slo. Han pleide være ute sent og drakk ofte. Det var som å bo med to personer, han var en helt annen person om morgenen enn om kvelden.

Han slo aldri barnet mitt. Han slo meg da jeg var gravid og hadde stor mage. Da gikk jeg fra han. Sånt går ikke. Alle naboene visste det. Ingen sa noe. I Kina snakker man ikke om sånt. Det er en større skam å være med barn og ugift enn at mannen din slår deg.

Taiwanesiske menn er ikke gode. De gjør som de vil uten å ta hensyn til konene sine. Ligger med hvem de vil, drikker så mye de vil. Det er faktisk vanlig at de slår. Kanskje ikke de som er unge nå, men de eldre, de som er 45-50 år gamle, de slår. I Hongkong er det litt bedre. Det har jo vært større vestlig innflytelse her, men det er fortsatt mange hjem hvor det er vold. Dere er sterkere, dere kvinner i vesten.

Dette nabolaget har mange spøkelser. Jeg tror på dem. Det er både kvinner og menn som går igjen. En gang jeg var i parken så jeg en vestlig jente med en lang lys flette henge over den ene skulderen. Hun hadde hvite knestrømper. Hun satt rolig lenge, og jeg lurte på hvordan hun orket sitte slik, for hun satt ikke på noen benk. Da jeg gikk nærmere, forsvant hun.

Vi kinesere tror vi bærer tre lys, en i pannen og en på hver skulder. Om du lar spøkelsene se disse lysene vil de ikke ta deg. Det er mange ulike blodtyper, og om blodet ditt er kaldt, om du er jente eller bare veldig uheldig, da kan du bli besatt. Nyfødte barn må også passes godt på, hvis ikke kan spøkelsene ta dem. Jeg måtte slåss mot et spøkelse en gang. Jeg var gravid og det hang seg på meg. Det sa, "Se på meg!" og hadde en stor svart munn. Jeg ropte til det og ba det om å gå bort. Til slutt måtte jeg sparke til spøkelset, og så løp jeg så fort jeg kunne.

Jeg serverer te i en høy bankbygning.  Selv om jeg bare er en tedame, snakker de fleste som jobber der med meg. Det er fordi de er utlendinger. De kinesiske hilser ikke på meg fordi jeg jobber i uniform. De er for viktige og spør meg ikke om hvordan jeg har det. Det er ikke alle tradisjoner som er bra å holde på.

En av amerikanerne som jobber der, sier at vi i Hongkong er så travle og det er altfor mange av oss. Han mener vi sover som hester. Da kan vi stå tett i tett og bare lene oss på sidemannen. Jeg ler, men det er sant. Vi har aldri tid til noen ting, og om noen ikke er travle, så kritiserer vi dem for det. Han sier også at ikke alle russiske jenter er pene, men det tror ikke jeg noe på. Han har nok blitt slått av en tøff russisk dame en gang. Hun må ha vært veldig sterk.

Sønnen min er 16 år gammel. Han har god tid til livet. Jeg pleier si til han at det aller viktigste er at han ikke må gifte seg for tidlig. Om han lærer seg livet på egenhånd, da kan han bli en god ektemann.

[Hands on approach to the future.]

Earlier this month, I went on a study trip to Cambodia. We spent hours walking through the beautiful ruins of Angkor Wat, explored the devastating remains of Red Khmer's violent rule in the killing fields, and stuffed our faces at more dinner buffets in a week than I would usually do in a year. Still, the grossest contrast to my ordinary life, was when we decided to get a cheap massage. In the classic stingy tourist way, I opted for a place in a tourist marked, expecting someone to finally rub the sourness out of my poor shoulders before I went back to our four star-hotel.

I was so disgusted by myself after the treatment I ended up secretly jamming the last few dollars I had in my wallet to my masseuse, making sure her boss did not see it, and silently vowing to never get such a cheap massage again. The girls working there seemed so young. My friend and I guessed they were 13 or 14 years old, despite them insisting on being much older. The quality of the massage was awful, but that was because it was performed by someone who didn't want to be a masseuse.The masseuses were constantly giggling at the white elephant in the room, namely me, their tiny hands checking their phones more than touching me. It was okey. Sure enough, you can probably find millions of people working under much worse working conditions, but in the end, I still felt like I was taking advantage of them.

Here's the article I turned in after I came home. Photos are borrowed from my classmate Myto Tong.
-------


An Un, 25, works at an outdoor massage parlor on Pub Street in Siem Reap, Cambodia. Popular among tourists, an hour-long full-body oil massage costs US $8.

A large fluorescent sign states that during happy hour, the price is US $5 and includes a free beer.

A couple of Europeans in their 20’s laugh at the sign, pointing out the price difference to that of home. Un does not react; she has heard how cheap her work is many times before.

Un went to massage school for a year and has been working as a professional masseuse for a few months. “My father and mother wanted me to marry a 34-year-old man, but I said I wanted to go to school,” she said.

She likes the job, although her favorite part is practicing English. If she talks more with the customers, they might tip her a few extra dollars.

“My dream is to move to Thailand or Europe, so I can make more money. Now I speak some Thai; maybe I can also learn better English,” she said.

The third of eight children, Un still lives with her family in Siem Reap. At home, she says she is known as the one who went to university. At work, she is simply known as number 11.

Customers are led into a small room with closed curtains and a red mattress, stained with oil. Un says she massages between five and 10 customers per day. That adds up to around 12 hours of work, which she does seven days a week.

Cambodian labor law states that workers should have minimum one day off per week. Un said she has two days off per month.

While garment workers have a legal minimum wage of US $128 a month, the rest of Cambodia’s workers often labor for less.

Un does not want to say how much money she makes, but said the pay is much better than when she was still going to school.

Now, she gives most of her income to her father, a farmer. Her mother was hit by a motorcycle a few years ago, Un said. She survived the accident, but lost an arm, making it difficult to do any work on the farm.

After the accident, both of Un’s older sisters were married off to relieve some of the financial pressure in the household. Un’s earnings as a masseuse make her a main provider for the family.

“I give my father some money so he can pay for my younger brother’s and sister’s education,” she said. “School is important.”