[Om nettdating.]

Pappa ringte meg her om dagen. Han ba meg finne ut av livet mitt. Selv ikke jeg ble noe nevneverdig yngre med årene, sant og si var den tiden som ung allerede forbi. Nå måtte jeg ta i mot et velment råd fra en som har levd i nesten seksti år. Her var det bare å innse at jeg ikke hadde lang tid igjen hvor jeg kunne satse alt av sjarm og personlighet på at noen fortsatt vil ha meg allikevel.

(Kort oppsummert. Det var en ganske lang samtale, og det kan hende noe er tatt litt ut av sammenheng.)

Når din far kommer med slike velvalgte ord, da er det bare å gå til handling med det samme.

Jepp. Jeg bestemte for å høre det jeg ville høre, og opprettet så en profil på EliteSingles - for oss single som har litt høyere forventninger.

Et sympatisk trekk ved elitesingles jeg bet meg merke i med det samme, er den harde utsilingen de driver med fra første stund. Her er spørsmål 2: Bekreft ditt eget kjønn, og så deretter det kjønnet du er ute etter hos din partner. De vil jo ikke ha en vinglepetter som ikke er sikker i sin sak.

Videre fulgte en rekke spørsmål hvor jeg ble oppmuntret til å be venner om hjelp om jeg var usikker. Jeg skulle svare så ærlig som mulig. Her var det et tydelig ledende spørsmål til hvorvidt du anså deg som mest booksmart eller streetsmart. 

Men så skjedde brått dette som gjorde meg en smule forvirret. De rådet meg til å ha et åpent sinn. "Ikke gå inn i partnersøket med et bilde av en feilfri partner." Om jeg ikke skal forspeile meg en plettfri partner, hva er da poenget med elitepartner? Jeg var mildt sagt svært forvirret.

Herfra ble det ganske komplisert. Etter del 6 ser det ut til at man prøvde hinte om at jeg ikke var elite nok? Jeg ble ihvertfall anbefalt å møte mennesker i min egen hverdag også. Elitesingles skulle ikke erstatte mitt "virkelige liv." Det er fint de legger alle kortene på bordet, men allikevel.

Jeg skal ikke kjede deg for mye med alle spørsmålene som kom, for de var mange, gikk på personligheten min, og var svært dyptgående. Det er i ettertid fint å vite at vennene mine kjenner meg så godt som de gjør, og ikke la noen ting i mellom da jeg ba om et anslag hvor jeg burde stille meg på skalaen.

Vel inne og ferdig med alle de kjedelige spørsmålene, kom altså sjokk nummer to: For å se bilder av de andre elitesinglene, må man oppgradere til premiumabonnement. Jeg følte det var litt i meste laget og var skuffet over at de ikke bød på noen smaksprøver overhodet. Det ble derfor aldri til at jeg skrev noe mer om meg selv enn disse utfylte spørsmålene. Alt mot forsvant fra meg og jeg glemte passordet i det jeg la fra meg telefonen.

Men, glemt betyr ikke gjemt. I løpet av en uke har jeg mottatt...

• Tilsammen 33 mailer fra EliteSingles (å neida, jeg har ikke glemt dere!). 
• Seks lister med partnerforslag. 
• Syv besøk på profilen min. 
• Seks bildeforespørsler. 
• Tre mailer om at et av mine partnerforslag har lastet opp et bilde. 
• Én mail om premium-plussmedlemskap til redusert pris. 

Jeg har allikevel mine tvil om hvorvidt mannen i mitt liv befinner seg på EliteSingles.

[Om sosial status innad i familien.]

Jeg var hjemme på besøk i helgen. Vi spøkte om hvordan modern på et nesten overraskende vis er særs populær blant søskenbarna våre. Mamma mener dette er en selvsagt. Søsteren min og jeg forstår stort sett ikke hvor det kommer fra. La meg gi deg noen konkrete eksempler:

• De ler av vitsene hennes (de er jo ikke alltid morsomme)
• Liker alt hun legger ut på Facebook (dame over femti, det er ikke alltid interessant)
• Kommenterer på det hun legger ut på Facebook (hvordan finner de på noe å si?)
• Sender henne jevnlig meldinger (det... Nei, det gjør vi stort sett ikke)

Plutselig skyter allikevel søsteren min inn: "Men mamma, jeg tror egentlig at jeg nok hadde syntes du var litt kul, hadde jeg bare ikke hatt så mye med deg å gjøre."

Det er fint å ha sånne samtaler når det er januar og fortsatt svært lenge til jul. Om du lurte, modern hadde ikke så mye å si til akkurat det.

Om selvinnsikt.]

En kveld satt vennene mine og jeg og snakket om hvem som skulle spille oss i serien om våre liv. Det er alltid interessant å høre hvordan andre mennesker ser deg. Vennene mine er jo glade i meg, som den jeg er stort sett. Heldigvis.

Nå skal det allikevel sies at jeg hadde sett for meg noe i retning dette: En tenkende Jessica Alba. Søt. Smart. Stilsikker.

Dritpen.

Man velger som regel venner som er lik enn selv, også i meninger. Hva jeg gjør med mine venner, er derfor noe jeg ikke så rent sjeldent må spørre meg selv om. Uten å be om det minste hint om hva jeg selv hadde i tankene, kom det fort frem at de alle mente Amy Phoeler var passende.

Det kan hende det er hennes store kjærlighet til dyr som lå til grunn her...

...hennes appetitt på livet...

...eller bare hvor knakende dyktig hun er til å takle press og motgang.

Man vet jo aldri med kjendiser. Det er ikke umulig at Amy Phoeler er opptatt når serien skal spilles inn. Jeg var den første til å se at dette kunne være en hindring for produksjon, og dermed burde man like så godt finne noen andre med det samme. Vennene mine så ikke problemet som like stort. Tina Fey ble allikevel raskt tatt opp som et godt alternativ.

Jommen sa jeg godt alternativ. Hun er jo svært raus med seg selv...

...for ikke å snakke om at hun liker å dele med andre...

...og er sabla fotogen.


Snart på fjernsyn nær... deg. Høh.

[Om tre minutters fame II.]

Hvordan forfatterfighten gikk? Vel, jeg hadde på meg min neonoransje powerskjorte og karret meg til en stolt tredjeplass. Pallplass er pallplass, som man sier, og selv om jeg ofte er en temmelig dårlig vinner, er jeg faktisk en himla god taper. Om ønskelig kan du her lese et svært detaljrikt referat fra Eskil Åsmul, som forøvrig også var den som gikk seirende ut. Det unner jeg han faktisk. Det var en svært bemerkelsesverdig presentasjon. Dessuten kan jeg jo legge til at jeg fikk en flaske vin for strevet etter at konkurransen var over i stedet for blomster. "En singel og sexylubben jente som deg, setter nok mer pris på alkohol enn en kvast." Joda. Det er ikke stoltheten det skal stå på.

Uansett, vennene mine stilte selvsagt mannsterke opp. For anledningen hadde de laget en stor og inspirerende plakat:

Om det ikke er kjærligheten fra fansen som driver meg, da kan jeg ïkke skjønne hva det skulle være.

Jeg hadde ikke tenkt å legge ut hele bidraget mitt her. Det er en ganske lang tekst. I stedet skal du få det første utdraget jeg leste. Her har du et opptak jeg lagde mens jeg forberedte meg på sirkuset:

[Om slutten på juleferien.]

Joda. Familieidyllen i julen var som nevnt komplett og så tydelig og sterk som aldri før. Vi var på alle vis klare for den ultimate testen: juleraclette.

Og plutselig var alt tilbake til normalen. Det er en grunn til at man bare har jul en gang i året.

Urelatert til øvrig tekst: de fleste dro ned fra fjellet i dag.

[Om Julen 2013.]

Det har vært en sånn vakker jul man ikke tror at finnes på ordentlig. Vi har som det er blitt gjort de siste årene, feiret jul på hytta. Det har vært et salig snøkaos, selvhugget juletre og store nok dalende snøflak til at man virkelig skal få den rette stemningen. I det minste om det er det som må til for at man skal klare å minnes at en liten guttebaby ble født i Midtøsten for 2000 år siden.

 

Vi har spist oss halvt fordervet på tørket, syltet, kokt og stekt kjøtt av alle arter, naturligvis. Til forandring fra de fleste andre år, har etegildene skjedd i ro og mak og med en viss andakt, i den tradisjon tro det visstnok hører julen til (ja, det er en magisk tid vi er i, selv i dag). For en gangs skyld har ikke hyttelivets julefred vært preget av samtaler om når neste mann skal reise opp eller ned eller bort til alle andre steder. Energien hos de som kjente den presset mest fikk timelig og praktisk løpe den ut av seg på juleaften formiddag, da det blåste stiv kuling, regnet vertikalt, og hele fjellet var dekket av en tåke tettere enn syltetøy. Typisk hoppvær, sa brødrene mine, og klatret opp på hyttetaket så de kunne rekke å hoppe tre ganger før de raste over bilveien ("det er vel ingen som er ute og kjører i et vær som dette") og ned en skråning til.

 

Leken med livet på formiddagen kortet ikke bare ned på ventetiden, det sørget heldigvis også for å dekke det trykkende behovet for en fysisk kamp på liv og død som lett oppstår ved slike anledninger da det endelig var tid for julegaver, og man var oppriktig interessert i det de andre fikk. Og dere, med fare for å gjenta meg selv, dette er virkelig miraklenes tid, for Modern hadde bestemt seg for noe nytt i år, og følgende ignorert alle forsøk på hint og tips om hva man ønsket seg. Til alt hell, viste det seg at avkommet endelig (eller i det minste i snitt) er blitt såpass voksne at man klarer vise en viss takknemlighet for gaver av det slaget hun selv alltid har ønsket seg, i kategoriene riskokere, jerngryter, frokostskåler og elektriske vinåpnere. For å nevne noe.

 

Videre, til tross for at Venås-familien aldri har eid flere egenkjøpte elektriske artikler med fruktnavn, har ikke kveldene passert i hvert vårt blå gjenskinn fra plastskjermer. Vi har spilt spill til mormor erklærte at Trivial Pursuit var det kjedeligste spillet hun hadde vært borti. Vi har sett alle de mest julete julefilmene  til mor ikke orket mer, og som nevnt, lekt i sneen til vi alle gikk hjem og drakk varm eplegløgg ved peisen. Eller som enkelte andre, bestemt oss for å kjøre snowracere bak en bil om vi ikke var kalde nok.

 

På flere måter kan man egentlig si at det har vært den komplette familieidyll. Ihvertfall nesten. Det mest dramatiske var det min far som egenhendig sto for, uten at han egentlig har sanket noen sympati fra noen av den grunn. To ganger skulle han tøffe seg for brødrene mine, uten at de neppe ble noe nevneverdig imponerte over hvordan han for eksempel stupte ned og med ansiktet godt plantet på isen, dro det bortover hålken i en høyst uelegant kiteballet fjellet tvilsomt har sett maken til. Egoet vokste ei heller på noen andre enn han selv, da han på en langrennstur ramlet hardt ned i en elv og slo den ene skulderen (den Han har igjen som faktisk fungerer) så mye at han egentlig burde fått den sjekket på sykehuset på Hønefoss, hadde noen bare giddet kjøre han. Forresten, om du lurer på hvor jeg har fått mitt egen klumsel fra, så jeg kan jeg informere om at det nok er fra han det og. Min far kan være raus når det gjelder.

Svært kort fortalt, slik var julen 2013. Som du ser, årets julebrev kom i seneste laget, og rundes av ved å vise dere årets julebilder, så du virkelig kan forstå hvorfor familien min er bedre enn de fleste på akkurat disse tingene.

 

[Om å komme feil antrukket.]

Det begynte med at en venninne av meg inviterte meg på kino. Det var en slags premiere sa hun. Vi skulle få noe bobler og filmsnacks. Digg, tenkte jeg. Skyndet meg hjem etter jobb for å skifte til noe litt mer komfortabelt. Det er jo ikke så innmari viktig å være noe nevneverdig stilig når jeg skal sitte i mørket. Jeg dro på meg businessoutfiten (det vil si, det jeg kom hjem med den dagen jeg egentlig var ute for å kjøpe businessoutfit, altså Oslos største collegegenser og tights. Sistnevnte naturligvis ikke av den oppstrammende typen. Snarere sigen strikk og forøvrig temmelig slarkete fremtoning.). Kastet meg på bussen. Brukte altfor lang tid på å komme meg til kinoen jeg trodde vi skulle på, altså Felix. Felix var full av mennesker i dress og gallakjoler. Det var fakler utenfor. Jeg skrev en panisk melding til venninnen min om at hun måtte skynde seg. Her sto jeg i feelgood tights og gjorde alt annet enn å føle meg bra. Thanks world. 

 
Venninnen ringte meg raskt. Jeg var på feil kino. Det passet jo bra. Jeg beina videre til Victoria Kino og rakk knapt få tilbake litt av pusten da jeg igjen ble lamslått. 
 
Folkens, dette var jo premierevisningen for selve kinosalen etter at den åpnet. Sykt VIP, med andre ord. Det var rød løper og fakler derfra og til månen. Jeg så en kameramann fra NRK passere meg og han som skriver om de kongelige i Se&Hør. Om jeg ti minutter før hadde følt meg underdressed, gjorde jeg det i hvert fall nå. Inne var det liveband og canapeer og ”noen bobler” viste seg å være ”noen timer” med bobler. Alle gikk i smoking og paljettkjoler og var kjendiser. Så hadde du meg da. Fortsatt i tights. Enkelte andre var sikkert glade de hadde tatt på seg de høyeste hælene sine. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde hull mellom beina i tightsen min. Så fikk det gå at conversene var slitt. 

Her er et bilde av meg, så du kan få se det er sant.

Du kan si så mye du vil at det sikkert ikke var noen som brydde seg, eller at en som meg helt fint kan dra en sånn ting i land uten noe stress. Til det vil jeg si at det er ikke meningen å henge ut noen, men det skjedde faktisk ved én anledning at en kar som vet veldig godt hvem jeg er, totalt ignorerte meg. Jeg følte meg litt som en loser da jeg senere faktisk grep han i armen, og han fortsatte å gå forbi. Jeg er tydeligvis ikke kulere enn resten av verden.

[Om dagen derpå.]

Tirsdag kveld var det julebord for Taiwan Friendship Association. Det endte som det gjerne gjør i lystig lag med taiwanesere: Noen drikker for mye og alle synes karaoke er det eneste opplagte utfallet. Lavterskel er et temmelig beskrivende ord her. Oh Lord.

Fordi dette var på en vanlig ukedag, stengte stedet vi var på tidlig. Vi opplevde det ihvertfall slik. Natten var enda ung, og selv jeg som på ingen måte er noen nachspieldronning (nei, faktisk ikke) sa meg gladelig enig i at nachspiel var en like god idé som karaoken var. Idiot.

Jeg må vedkjenne at det (sannsynligvis) ble tålelig sent før jeg fikk slept meg hjemover. Såpass sent at jeg faktisk ikke fikk med meg at mobilen min hadde blitt med noen andre hjem, før jeg skulle sette alarmen til 05.50 og ikke hadde muligheten.

Dagen etter hjalp gode venner meg søke opp telefonen med den fantastiske appen Find my iphone. Den gode vennen, lykkelig uvitende om gårsdagens karaokeeskapader, kunne fortelle meg at mobilen befant seg i politihuset i Christian Kroghs gate.

Jeg ante ikke at det var et politihus der, men det er jo mye jeg også ikke vet, og det ga jo mening at noen hadde plukket med seg telefonen og levert den på et hittegodskontor. Jeg droppet derfor lunsjen, og dro den svært reduserte kroppen min i retning Legevakta. Kraftanstrengelsen var poengløs. Politistasjonen var ingen politistasjon. Det var UDI. Er du klar over hvor utrolig mye en person som meg skiller seg ut hos UDI? Svaret er betraktelig mye mer enn bare ganske mye, det kan jeg fortelle deg. Ingen av de hadde sett telefonen min, enda jeg insisterte på at Find my iPhone hadde sagt den var her, og hello, kan man krangle med teknologi? Jeg spurte tre personer og alle lurte på om det ikke var Grønland Politistasjon jeg egentlig hadde tenkt meg til. Nei, nei og nei.

Jeg forlot stedet ganske nedbrutt. Det var selvsagt da jeg oppdaget at åstedet for gårsdagens nachspiel var rett over veien for der jeg sto. Ugh. Seriøst. Mine damer og herrer, her har dere mitt liv.

[Om tre minutters fame.]

Kjære fire lesere. 

I all ydmykhet, dette er en invitasjon med forbehold om at du er fan nok til å være på lag med meg.

På onsdag, 11. desember skal jeg være med på Forfatterfight på Kulturhuset på Youngstorget. Jeg har skrevet en dødslang tekst jeg skal lese tre minutter av. Det er freshe premier jeg kan vinne, i tillegg til en viss heder og ære for den som bryr seg om sånt. Om du lover heie på meg, er du derfor herved invitert som publikum med alle dine likesinnede venner.

Bidraget mitt? Teksten er en sint tekst om ting jeg hater. På et punkt sovner hovedpersonen full, singel og ugravid i stjerneformasjon på baderomsgulvet etter å ha rasende skrubbet en do. Det er ikke alt som er basert på egne erfaringer, men jeg tror den har et visst underholdningspotensiale allikevel.

Inngang koster femti kroner. Da får du alle bidragene i sin helhet til odel og eie.

[Om et ransforsøk.]

Familien var i Ålesund. Stormen Hilda red byen som et.. ja.. uvær.

Modern og jeg var innom slakteren for å handle 20 kilo pølser (dette er ikke grovt overdrevet). Lillesøster og pappa ble igjen i bilen.

Når det blåser så mye at vannet går opp og ikke ned bakkene. Når du er bekymret for å kjøre langs havkanten av frykt for å bli blåst ut på sjøen, hvor forventer du da at personen som blir igjen i den tørre bilen parkerer?

Rett utenfor slakteren. Selvfølgelig.

Modern og jeg tok hver vår store pose med pølser og løp ut i regnet. Jeg rakk å sette meg inn og nesten lukke døren før jeg oppdaget at pappa gjorde alt han kunne for at modern ikke skulle få komme inn i bilen. Det regnet og blåste og modern synes ikke sånt er det minste morsomt til vanlig. Hun var mildt sagt fly forbannet. Så satte pappa i et skrik.

"RAN!"

Slik ble jeg klar over at det satt en fremmed dame bak rattet og at jeg hadde satt meg i feil bil, mamma ble klar over at hun faktisk ikke skulle inn i bilen og hylte til meg at "Tine, det er ikke faren din."

Vi beinet tilbake til slakterbutikken. Hikst.

[Om dagens fangst.]

For tiden leser jeg en bok jeg ikke skryter av til mange at jeg leser. En slik chic-lit hvor jeg innbiller meg at alle kapitlene handler om meg. Det er ikke så nøye hva boken heter eller hvem som har skrevet den, men jeg tenkte å gjengi et sitat om bestevenninnen til hovedpersonen i boken: 

Jeg følte meg dødsmorsom da jeg sendte dette utdraget til min (beste) verstevenn over helgen. Det er jo henne. Selv repliserte hun med å sende meg dette, og sa det var et postkort. Ti kroner ekstra for sporing var vel verdt pengene, mente hun. Spesielt når det innebar at jeg måtte gå hele veien til postkontoret, tenkte jeg, og var ikke det minste overrasket.

Jeg fant postlappen i postkassen min søndag kveld. Jeg synes faktisk at det er så spennende med post at jeg mandag morgen var der i det postkontoret åpnet. Jeg må innrømme at jeg var en smule forbløffet da det viste seg at Verstevennen hadde pakket inn postkortet temmelig godt. Så ombestemte jeg meg. Typisk Verstevennen å pakke et lite postkort himla godt inn, når hun visste at heisen min fortsatt er i ustand, jeg bor i femte etasje, og det er ganske tungvint å gå ut med papir hele tiden. Dessuten, se på størrelsen på denne saken. Alle barna på vei til skolen var selvsagt kjempemisunnelig på meg. Selfie utenfor Bør & Børsen:

Vel hjemme tok jeg av plasten. Jeg trakk av teipen. Tror du ikke den dama har trykket opp det største postkortet jeg noen gang vil motta, med et motiv fra favorittfilmen vår?

Dessuten medfulgte det godteri med mening. For meg. Ingen geit i Afrika her i gården:

• En melkebart som hilsen fra Trondheim.
• Lovehearts fordi Verstevennen tydeligvis er glad i meg på bunn.
• Det som en gang var en Stratos, fordi enkelte har hevdet at jeg ser ut som stratoskua på dansegulvet.
• Hubba bubba, fordi det er alt for lenge siden. (Det er det dessverre alltid, men det må du ikke si til henne).

Postkortet er kjempestort. Minst fire A3-ark. Hva blir det da? A1? Jeg vet ikke. Det er enormt.

Selv tonen i postkortet var hyggelig. Vi har tydeligvis tiårsjubileum. Hva gir du meg? Hjemmelagd postkort og sjokolade. Hun er dame altså. Jeg sendte henne et sitat fra en bok jeg synes er for flaut å oppgi navnet på. 

[Om en fjelltur.]

Enkelte ville nok definert dette som en slags reiseblogg på deltid. Som en eksotisk kontrast til mine reiser i det fjerne østen skulle jeg jo naturligvis delt de fantastiske naturbildene jeg tok da jeg vandret Jotunheimen på tvers (grovt anslått) i sommer.

Om det bare er vakre naturbilder du leter etter, vil jeg anbefale deg å kjøpe et postkort. Sannheten er nemlig at til tross for upåklanderlige værforhold, og helt ok utstyr: naturen er ubarmhjertig når du setter ut mot den. Kvinne mot natur. En svett, oppgitt og sliten Tine ville aldri tatt noen gode bilder, det skjønte jeg heldigvis så tidlig at jeg ikke tok noen. Neida. Jo nesten.

La oss begynne fra starten. 

I år var feriebudsjettet særs lite. Heldigvis hadde jeg venner som var like blakke (gjerrige) som meg selv. Jeg mener helt og holdent å erindre at jeg ble invitert på en kosetur i fjellet. Oss jentene, et bedagelig tempo, sjokolade og vennlig samtale oss i mellom. Vi var fire som gikk en kosetur på over 80 kilometer på tre dager. Jada. I fjellet. Nå vet jeg også hva en kosetur er i kilometer.

Man lærer mye om seg selv på slike turer. Når sant skal sies, var min vekkelse allerede før turen. I ukene i forkant hadde jeg flere ganger daglig denne samtalen når jeg fortalte om "ferie"-planene mine:

Person: Hva skal du i ferien?
Tine: På fjelltur.
Person: . . .
Tine: Hallo?
Person: Skal... du?
Tine: Ja.
Person: Hmmm.

Lesson learned: Jeg utstråler tydeligvis en svært uforenelig personlighet med natur og fjellheim. Det var faktisk ikke én person som ikke hadde denne reaksjonen. Det inkludert folk jeg faktisk gikk i speideren med. 

Uansett, det var jo god stemning i starten. Spesielt da jeg fikk velge soundtrack i bilen det siste stykket på vei opp til Fondsbu. Justin Bieber, naturligvis. Her er et svært lite representabelt stemningsbilde fra denne delen av turen. Dette var forøvrig også tidsrommet for mitt andre sjokk. Ser du snøen i det fjerne? I juli. Jeg setter jo min ære i å være klimaflyktning. Hva noen som helst ved sine fulle fem oppsøker snø for, det er utenfor min fatteevne.

Vi kom ganske sent opp til Fondsbu. Senere enn planlagt, men det var verdt det, for Verstevennen ropte plutselig "Fugl! og Fuglejenta er så glad i fugler at vi måtte stoppe hele bilen og se om det virkelig kunne være slik at Verstevennen bare hadde lurt henne. Jeg lo så jeg grein, Dr. K hikstet, og Fuglejenta var både dødsskuffet og tillitsvekket resten av turen.

Vi kom så sent opp at vi måtte sove i en gang. Her er et bilde fra inngangspartiet. Gjett hvilke sko som er mine (du får ingen premie selv om du gjetter riktig):

Etter gjentatte ompakninger, hvor vi gikk gjennom alle de unødvendige tingene jeg hadde med meg, var vi dagen derpå klare for å sette i gang. De overnevnte bildene var alle bildene jeg tok på hele turen. Resten akkrediteres herved Dr. K.

Det er flaks været var fint hele veien. Vi begynte sånn som dette her. Jeg spiste dumt nok omtrent en hel sjokoladeplate før vi nådde toppen og var både lei fruktnøtt og på en svært irriterende sweet sugar high før første pause.

Dette gliset kommer av at jeg ikke vet bedre, og tror det er omtrent en halvtime igjen. Vi kom ikke frem før det var blitt mørkt. Og vel, det var sommer, så du kan jo tenke deg hvor lang tid det egentlig betyr.

Dette like tåpelige som fårete premiegliset, er Verstevennen som tenker på at vi skal over det fjellet bak der, og at jeg på dette tidspunktet ikke vet at vi neppe kommer frem før det er blitt mørkt. Så god venn er hun.

Jeg løy i sted. Jeg tok et bilde til, fra da turmoralen fra min side var nest lavest på hele turen. Vi gikk gjennom en dal som virkelig aldri sluttet, og jeg døpte den med bitterhet i stemmen til "Dødens Dal." Fuglejenta, som var kartansvarlig, kunne da velvillig opplyse om at nei, dette var ingen Dødens Dal. Dette var "Horungene," som jo vitterlig betyr akkurat det samme i min ordbok.

Her tror jeg at jeg er lykkelig for at ihvertfall den verste delen er over, og at det skal smake godt med brødskive nummer 17 på to dager med Nugatti. Det gjør ikke det, vettu. Det gjør aldri det.

Dette var også den sjebnesvangre dagen som skulle bli den tyngste for oss alle. La meg ha det sagt, jeg bærer ingen nag mot den som tok den endelige avgjørelsen om dette. Mest fordi jeg ikke vet hvem det var, da jeg hadde meldt meg ut av en hver rutedebatt før vi i det hele tatt hadde begynt å ta på oss sekkene. Det er allikevel på sin plass å sende en ærbødig takk til den som tok avgjørelsen om at vi ikke skulle gå på noen topptur.

På kartet så det visstnok nemlig fint ut å gå gjennom en skog. Vi gikk derfor en lengre omvei for å sikre oss en tur i skogen. Det skulle vise seg at denne skogen er mange ting. Enkelte (jeg) vil gå så langt som ikke bare å bruke adjektivene endeløs, håpløs og skamløs om skogen, men også nevne at på det naturlige vis bare en skog klarer, var den også full av mygg, gjørme og en rekke andre grusomheter. Lurer du på hvor ideen om at det er ingen som hører et tre som faller i skogen kommer fra? Dette kan være svaret. Over er et bilde av Fuglejenta som fortsatt er lykkelig uvitende om hvordan bunnløs moral kan oppleves på kroppen. Jeg vet det ble sverget død og pine og at vi aldri skulle snakke om tilstandene noen sinne igjen, men la det i det minste være skrevet at solen fortsatt skinte mellom tretoppene. Og det at vi alle på det tidspunktet var så lei sjokolade at vi ble grinete selv av å snakke om pauser, var det eneste som faktisk fikk oss over til den andre siden.

Om man skal se det positive i det hele, Dag 3 på tur, var jeg midlertidig i ferd med å akseptere situasjonen jeg var i. Det var ikke mye klaging da vi bedrev litt lett brevandring. For å få meg over, gjorde noen et større nummer av at man blir sykt tan av å gå i snø. Det hjalp jo litt, det óg. At jeg dessuten hadde en mistanke om at det ikke bare var en tom trussel om at man ville gå fra den som ble igjen, hjalp litt mer. Søsterskap ass.

Jeg velger å avslutte mine beretninger om årets ferietur her, med å si at en av de mest bevandrede jentene i gruppen vår påpekte i det vi kom inn døren den siste kvelden at jeg hadde vært flink, tross den utvilsomt aller tyngste sekken. De fleste av klagebønnene mine hadde vært innvendig. Jeg bare nevner det.

Jeg sier som Vampus. Alle var enige om at det hadde vært en... tur.

[Om voksenturen til Ikea.]

"Jeg tror vi dropper julekalendere i år," sa Modern. "Du får dette juletreet i stedet."

"Kan jeg velge kalender om jeg heller vil ha det?" spurte jeg. 
"Nei," sa hun resolutt.

Så vi dro hjem fra Ikea med et lite juletre av plast i størrelse dverg. 

Den lille saken ved siden av, er en lighter i frisk grønn, slik at du kan se hele stasen i størrelsesperspektiv.

[Om hvorfor det er complicated.]

Universet prøver å si meg noe. Ihvertfall Google.

Spørsmålet er bare hvordan pokker dette skal tolkes. 

[Om å passe inn i gjengen.]

Årets første julebord gikk nylig av staben. På gjestelisten sto det, av ymse grunner, navnene til flere relativt kjente skuespillere i Norge. 

Enkelte av celebritetene og jeg bondet skikkelig. Faktisk såpass mye at man nesten kan si at det ikke bare var mitt forslag alene å forevige kvelden med et bilde: 

Da vi skulle videre, ramlet hele gjengen ut på fortauet omtrent samtidig. Det skapte litt oppmerksomhet, kan man si. Dette er på ingen måte noen underdrivelse, det var faktisk bare litt, og det foregikk akkurat sånn:

Gutt 1: Hey, se der har du jo hele Hotel Cæsar-gjengen!
Gutt 2: Haha, nei det er det vel ikke. Hun der er ihvertfall ingen kjendis.

Og så pekte han på meg.