27. desember 2013

[Om Julen 2013.]

Det har vært en sånn vakker jul man ikke tror at finnes på ordentlig. Vi har som det er blitt gjort de siste årene, feiret jul på hytta. Det har vært et salig snøkaos, selvhugget juletre og store nok dalende snøflak til at man virkelig skal få den rette stemningen. I det minste om det er det som må til for at man skal klare å minnes at en liten guttebaby ble født i Midtøsten for 2000 år siden.
 
Vi har spist oss halvt fordervet på tørket, syltet, kokt og stekt kjøtt av alle arter, naturligvis. Til forandring fra de fleste andre år, har etegildene skjedd i ro og mak og med en viss andakt, i den tradisjon tro det visstnok hører julen til (ja, det er en magisk tid vi er i, selv i dag). For en gangs skyld har ikke hyttelivets julefred vært preget av samtaler om når neste mann skal reise opp eller ned eller bort til alle andre steder. Energien hos de som kjente den presset mest fikk timelig og praktisk løpe den ut av seg på juleaften formiddag, da det blåste stiv kuling, regnet vertikalt, og hele fjellet var dekket av en tåke tettere enn syltetøy. Typisk hoppvær, sa brødrene mine, og klatret opp på hyttetaket så de kunne rekke å hoppe tre ganger før de raste over bilveien ("det er vel ingen som er ute og kjører i et vær som dette") og ned en skråning til.
 
Leken med livet på formiddagen kortet ikke bare ned på ventetiden, det sørget heldigvis også for å dekke det trykkende behovet for en fysisk kamp på liv og død som lett oppstår ved slike anledninger da det endelig var tid for julegaver, og man var oppriktig interessert i det de andre fikk. Og dere, med fare for å gjenta meg selv, dette er virkelig miraklenes tid, for Modern hadde bestemt seg for noe nytt i år, og følgende ignorert alle forsøk på hint og tips om hva man ønsket seg. Til alt hell, viste det seg at avkommet endelig (eller i det minste i snitt) er blitt såpass voksne at man klarer vise en viss takknemlighet for gaver av det slaget hun selv alltid har ønsket seg, i kategoriene riskokere, jerngryter, frokostskåler og elektriske vinåpnere. For å nevne noe.
 
Videre, til tross for at Venås-familien aldri har eid flere egenkjøpte elektriske artikler med fruktnavn, har ikke kveldene passert i hvert vårt blå gjenskinn fra plastskjermer. Vi har spilt spill til mormor erklærte at Trivial Pursuit var det kjedeligste spillet hun hadde vært borti. Vi har sett alle de mest julete julefilmene  til mor ikke orket mer, og som nevnt, lekt i sneen til vi alle gikk hjem og drakk varm eplegløgg ved peisen. Eller som enkelte andre, bestemt oss for å kjøre snowracere bak en bil om vi ikke var kalde nok.
 
På flere måter kan man egentlig si at det har vært den komplette familieidyll. Ihvertfall nesten. Det mest dramatiske var det min far som egenhendig sto for, uten at han egentlig har sanket noen sympati fra noen av den grunn. To ganger skulle han tøffe seg for brødrene mine, uten at de neppe ble noe nevneverdig imponerte over hvordan han for eksempel stupte ned og med ansiktet godt plantet på isen, dro det bortover hålken i en høyst uelegant kiteballet fjellet tvilsomt har sett maken til. Egoet vokste ei heller på noen andre enn han selv, da han på en langrennstur ramlet hardt ned i en elv og slo den ene skulderen (den Han har igjen som faktisk fungerer) så mye at han egentlig burde fått den sjekket på sykehuset på Hønefoss, hadde noen bare giddet kjøre han. Forresten, om du lurer på hvor jeg har fått mitt egen klumsel fra, så jeg kan jeg informere om at det nok er fra han det og. Min far kan være raus når det gjelder.

Svært kort fortalt, slik var julen 2013. Som du ser, årets julebrev kom i seneste laget, og rundes av ved å vise dere årets julebilder, så du virkelig kan forstå hvorfor familien min er bedre enn de fleste på akkurat disse tingene.



 


Ingen kommentarer: