[Om The Taiwan Tour 2011 II.]

Bildekavalkaden fortsetter.

Dagen etter dro vi ut for å råne scootere mer. Vi tok båten over vannet til en strand med disse menneskene og følte oss riktig som hjemme.

På kvelden spiste vi middag med disse menneskene.

Vi spiste ikke dette, selv om kelneren anbefalte det på det sterkeste.

Vi spiste derimot resten av hot poten med stor iver. Dette er faktisk etter at vi virkelig ikke orket mer, fordi jeg alltid glemmer å ta bilde før vi begynner å spise. Matvrak.

Vi dro videre til Love River, som visstnok er en av de store turistattraksjonene i Kaohsiung. Vi var i det store og hele egentlig ikke så veldig opptatt av den, men det var fint der.

Dette er hunden jeg trodde het Yang Ming, etter den kinesiske basketballspilleren. Det viste seg seg at han ikke het Yang Ming, men Yummy. Det kinesiske navnet hans var 好吃, som kan oversettes til "Godt å spise." Bør kanskje legges til at det kun er i sør-Taiwan de spiser hund. Og Kaohsiung er i sør.

Det var også kvelden jeg fikk øynene opp for verdens beste øl. "The beer: Daily needs at an everyday fair price." Selges kun på 7-eleven. Sannsynligvis kun i Taiwan.

På 7-eleven fant vi også potetgull med sushismak.

Rakk akkurat frokost med Camilla, som bor i Kaohsiung, før vi dro videre til Taichung. Hei til stått opp alt for tidlig!

I Taichung bodde vi hos min venninne Alice. Hun elsker Hello Kitty og har hele rommet fullt. Vanskelig å ta bilde av alt, men om du kan forestille deg at dette er bare den ene veggen. Og at selv søppelposene er Hello Kitty?

Heldigvis har hun også meg på veggen. Da kan hun samle på så mye Hello Kitty hun vil.

Den første kvelden i Taichung var vi ute med en tidligere klassekamerat og en av lærerne mine.

Læreren min sa at før var jeg ENORM. Nå så jeg ok ut. Jeg sa han kom til å dø av militærtjenesten han må inn i, for så pinglete er han. Han sa det var en dårlig fornærmelse fordi det var sant. Dette bildet beskriver i grunn forholdet vårt ganske godt.

Dette er muligens det kleineste bildet jeg noen gang har tatt. Jeg vet ikke hvem som ser verst ut.

Men om dette var utgangspunktet, hva kan du forvente.

Dette var innkasteren på utestedet vi var. Det du går glipp av her er hårnettet, men han var så motvillig til å ta bilde med meg at jeg ikke turte be om et til.

Alice ble påkjørt av en gammel mann tidligere i år og brakk begge beina. Hun kan gå nå, men hun må fortsatt til fysioterapi nesten hver eneste dag. Vi kjøpte te (hun kjøpte en hel liter, merk begerstørrelsen!) og dro. Bortsett fra Alice var alle de andre som var der kjempegamle og ingen av de kunne mandarin. Da det ble klart at jeg studerte japansk kunne vi allikevel kommunisere, for de gamle i Taiwan vokste opp under den japanske okkupasjonen og kan derfor japansk.

Vi var også en tur innom det gamle huset mitt, og sa hei til dørvaktene.

Dagen etter var vi på pizzarestauranten hvor jeg tror jeg fortsatt fremstår som den beste kunden de noen gang har hatt, til tross for at jeg ikke har vært der på tre år. Da jeg kom inn, kom kona bort og spurte hva det skulle være- på engelsk, og eieren sto bak og riste på hodet. Hvorfor snakket hun engelsk, så hun ikke at det var Tine? Til Tine måtte hun da snakke kinesisk. Da jeg dro sa vi ikke farvel, men sees om tre år.

Vi var der med flere gamle lærere, noen tidligere klassekamerater, verdens mest håpløse japaner, og en tidligere klassekamerat av lillesøster. Hun var blitt så voksen. Og jeg følte meg enda mer voksen fordi jeg kunne si at hun var blitt så voksen.

Videre dro vi til en kamerat av meg, som hadde grillparty på taket.

Han hadde en ekstra t-skjorte fra skolen jeg pleide å gå på. Se så fornøyd.

Dagen etter var vi på indisk restaurant, siden kameraten min er inder. Jeg presterte selvsagt å søle indisk curry over hele meg. Etter middag tok verdens mest håpløse japaner meg til Taichungs flotteste skybar. I tillegg til at jeg hadde sølt over hele meg, så jeg i utgangspunktet ut som en strandboms. Skjorts, bikini og flipflops. Stillig. Jeg var spesielt flau da kameraten min måtte betale ekstra for å få meg meg. Etter skybaren dro vi til en sjømat restaurant for å spise mer. Kameraten min ga meg en krabbe jeg kunne holde, før en av kelnerne kom løpende bort og ga meg en hummer i stedet. Det var ikke lov å leke med krabbene, sa hun.

Dette bildet er egentlig bare for å illustrere hvor bomsete jeg faktisk så ut. Sekunder etter at bildet ble tatt begynte hummeren jeg holdt å lage rare lyder. Jeg er som kjent ikke spesielt glad i dyr, så jeg hylte høyt og slang hummeren opp i luften. Pinlig.

Alt i alt var allikevel dette høydepunktet på kvelden. Kameraten min fikk en melding av en kar han kjente om at han nettopp var blitt far, med bilde av mor og baby. Jeg spurte om jeg kunne svare, siden kameraten min fortsatt ikke kan engelsk. Joda, sa han. Så spurte jeg etterpå om det var greit at jeg svarte det jeg gjorde: "She is gorgeous! Hope the baby is ok too!". Han tok det som et spørsmål om hvorvidt han skjønte hva jeg hadde skrevet, så han nikket, og jeg, som trodde han bare sa at det var greit å sende, trykket på send. Denne bekjente har visstnok ikke humor i det hele tatt. Vi lo så vi gråt i en halvtime etterpå.