12. august 2011

[Om å bli slått i ansiktet med sin egen sko: japansk rasisme.]

Japan er kjent for mye rart. Blant annet er japanere kjent for å bare like andre japanere. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg er som regel ganske kul i Japan, men man er ikke godkjent med mindre man faktisk har japansk blod i årene. Etterkommerne etter koreanerne som kom til Japan for snart hundre år siden blir eksempelvis fortsatt diskriminert. Det kan ofte være umulig å se det på dem at de er etnisk japanske, mange er enten ikke klare over det selv, eller velger å skjule det, da det kan skape vanskeligheter for dem både i jobbsøkningsprosesser eller når de velger seg livspartnere. Sannheten er at befolkningen er så gruppeorientert at det ville skape kaos om ikke alle gjorde nøyaktig som de andre. En utlending vil umulig kunne gjøre som alle andre, og da er det like så greit å unngå å ha noe med de å gjøre, for å kunne opprettholde harmonien.

Som hvit i Japan merker jeg strengt tatt ikke så mye til dette. Det er vanskelig å sette seg opp et sosialt nettverk med mange japanere, men det kan for min del være like fullt fordi det er en språkbarriere. Dessuten er jo nordmenn hjemme tidvis vanskelige å bli kjent for nye landsmenn også, har jeg blitt fortalt.

Allikevel har jeg to historier jeg vil fortelle om angående dette temaet.

Den første handler om da noen venner og jeg var på tur til Fukuoka. Fukuoka er en ganske stor by, faktisk den største på Kyushu, øya jeg bor på. De som bor der er derfor mer vant med utlendinger enn i Oita, hvor jeg fortsatt skaper en del blest hvor enn jeg befinner meg. Vi var ute i barstrøket en av kveldene, møtte på et par japanere, og ble dratt med inn på et utested, hvor vi ganske fort ble kongene og dronningene av dansegulvet. Det var kjempegøy. Vennene mine gikk inn på naborommet for å røyke, og jeg ble stående alene, da fire japanske hip hop gutter kom bort til meg. Den kuleste av de satte hatten sin på hodet mitt. De klarte å få meg inn i et hjørne, hvor de tydeligvis skulle ha en dansekonkurranse. Det skal nevnes her at jeg ikke akkurat er verdens flinkeste til å danse. Sant og si har flere hevdet at jeg danser som stratoskua i reklamen. Det er nok dessverre ikke så langt fra sannheten. At jeg hadde på meg flipfloper gjorde ikke at prestasjonen ble spesielt bedre. Jeg sparket dem derfor av meg inn i et hjørne. Guttene var rågode. De gjorde freezes og headspinns og en del andre ting jeg ikke kan navnet på. Jeg sto i midten av danseringen og fikk ikke lov å komme ut, men det var greit. De var kule. Vi lo. Jeg tror jeg lo mest. Hele situasjonen var så absurd. Allikevel, plutselig oppdaget jeg at gutten som ga meg hatten hans tok opp skoene mine. Før jeg visste ordet av det, slo han begge sandalene i ansiktet mitt, en på hvert kinn.

La meg gjenta dette: Jeg blir slått i ansiktet med mine egne sko.

Det var ikke spesielt hardt. Jeg fikk ikke vondt. Allikevel, sko er noe av det laveste og skitneste i Asia. Sko i ansiktet er ufint i alle kulturer så vidt meg er bekjent, og ihvertfall i Japan. Jeg ble selvsagt sjokkert. Mest av alt fordi det i løpet av noen snaue sekunder plutselig gikk opp for meg hvor hvit jeg faktisk er i dette landet. Jeg hører ikke til her, noe jeg ofte glemmer. Dette er når alt kommer til alt deres land. Jeg valgte derfor å ta av meg hatten hans, og legge den i hjørnet hvor skoene mine før hadde stått. Guttene gikk og leken var over.

En stund senere, etter at vennene mine var kommet tilbake, kom også gutten med hatten tilbake. Han ville danse mer. Jeg ga han fingeren, og han forlot utestedet like etterpå. Da vi dro kom en av vennene hans løpende etter oss, sannsynligvis flau på vegne av kameraten, bukkende inn i heisen og helt ut på fortauet. "Takk for at dere kom."

Jeg tror det verste sjokket faktisk var at jeg aldri hadde følt meg mer som en utlending. Det ville aldri skjedd med en Michiko eller en Yukiko. Det skjedde meg fordi jeg var hvit og han ville markere territoriet sitt.

Den andre handler om sykling, og er et litt mer typisk hverdagsproblem for min del. Japanere er verdensmestere i å følge regler, sannsynligvis fordi det er fatalt med en gang det ikke er regler å følge. På vei til skolen pleier jeg å sykle på en sykkelsti langs elven. Veien er bred nok til at det skulle gå greit når syklister passerer hverandre. Den er allikevel ikke bred nok til at tre japanere kan sykle ved siden av hverandre mens de sender tekstmeldinger med den ene hånden og snakker i telefonen med den andre og jeg skal passere. De svinger aldri til siden slik at jeg kan få komme forbi. Aldri. Ikke om jeg kommer gående heller. Opptil flere ganger daglig må jeg stanse eller kjøre ut i grøften fordi de rett og slett ignorerer at jeg er der. Regner det, blir jeg som regel tvunget til å måtte sykle i samtlige vanndammer. Jeg har snakket med flere venner om dette fenomenet. De med asiatisk utseende har aldri opplevd det, og blir overrasket når forteller om det. "Jeg trodde japanere likte vestlige" pleier de å si. Og det er også min oppfatning. Det er derfor dette er så rart. Andre vestlige har bekreftet at de har hatt de samme opplevelsene.

I forrige uke var jeg i Hiroshima. En morgen jeg var ute og jogget kom en syklist mot meg. Jeg løp på et ganske smalt fortau langs ved en bilvei. Plutselig ser jeg en syklist i det fjerne. Jeg sakner ned farten. Hun tråkker på. Vi kommer nærmere og nærmere. Jeg har praktisk talt stoppet, jeg har nemlig innsett at det er virkelig ikke plass til oss begge på fortauet med mindre hun også tilpasser seg. Det gjør hun ikke. Rett før hun er i ferd med å kræsje i meg, ser jeg meg derfor nødt til å hoppe ut i veibanen. All flaks i verden gjorde at det ikke var biler der akkurat da. All uflaks i verden gjorde allikevel slik at jeg hoppet feil og endte opp med et skikkelig mageplast på solvarm asfalt. Dama saknet farten. Hun hørte at jeg falt. Hun må ha hørt hylet mitt. Hun snudde seg, så at jeg lå nede, men allikevel valgte hun å kjøre videre.

Full av skrubbsår, blod og sand fikk jeg karret meg til en McDonalds i nærheten. Som alle andre McDonaldser i Japan var også denne full av videregående elever i uniform som gjorde lekser, til tross for at det nå er sommerferie. Jeg vet ikke helt om jeg hadde forventet noen videre sympati, men jeg hadde ihvertfall ikke forventet at de skulle le av meg. "Haha, se på amerikaneren".

Jeg har følt meg kulere.

Det er rart. Jeg har bodd i Asia i fem år nå. Jeg føler at er det noe jeg virkelig kan, så er det nettopp det. Allikevel, full integrering vil være umulig. Det skal sies at de japanske vennene jeg har har blitt like sjokkerte som meg. Dette er jo en del av deres kultur de, som japanere, ikke kjenner til. Jeg ler litt av det, for i det store og hele er jo de aller fleste hyggelige og synes det er staselig når de ser meg. Jeg er blitt tatt godt i mot, men overnevnte opplevelser har vært tankevekkere.

12 kommentarer:

Weds13 sa...

Livet er ikke lett for en gaijin i Japan, det er sikkert og visst. Keep your head up og lykke til videre!

TrondE sa...

...hvorfor ikke bruke mobilen: Film disse kamikaze-syklistene og legg det ut på nettet.

apples sa...

Det er sjelden jeg leser bloggposter som sjokkerer meg, men det gjorde faktisk denne.

Ante ikke at det fantes slike holdninger blandt japanere flest..

Anyoung sa...

Vis du har bodd i asia i 5 år, burde du vell vite at Kinesere & Japanere & Koreanere er mest fan av sitt eget slag, og er di mest rassistiske i verden?

Tine sa...

Weds13: Joda, men det kunne også være verre!

TrondE: De ser jo helt like ut! Japanere elsker jo uniformer. Dessuten tror jeg de gjør det ubevisst. Vanskelig problem å gripe fatt i når alle gjør det.

Apples: Det er fremmedfrykt mer enn direkte rasebevissthet. De unngår problemet (meg).

Anyoung: Joda, blant enkelte. Men fem år har også gjort at jeg er av den oppfatningen at de fleste synes det er spennende med utlendinger.

Anonym sa...

Hei Tine,

Hilsen fra Hong Kong. Her opplever jeg noen ganger lignende ting, men fikk et råd fra en amerikaner på Taiwan: Når du ser en slik situasjon komme, så gå til siden og gi vei til den eller de som kommer. Vis at du gjør det bevisst med et bukk eller lignende. En asiat kan vanligvis ikke akseptere at en hvit er mer høflig enn ham/henne. Reaksjonene er forskjellige, men omtrent alltid til stor fornøyelse for oss.

Anders og Birgit sa...

Hei! Dette var artig lesing. Jeg har selv bodd i Japan i 6 måneder en gang - og det du beskriver er så typisk, og på samme tid så utypisk :) Jeg skal begynne å følge bloggen din - du skriver bra og det er artig å få lese om en nordmanns hverdag i Japan.

Jeg skrev også litt om mine opplevelser der (om det skulle være av interesse):

http://www.lynvingen.org/Lesestoff/Liv%20og%20levnet%20i%20Tsukuba.html

Mvh
Birgit

Anonym sa...

I Japan har ikke jævla bom penger som i Norge, har ikke sykhus venteliste.folk er høflige, har aldri sett noen kast ting og tang på gata i helgen.I Norege sprit er ikke frisalg på grunn av at folk mangler selv respekt,men i Japan en kan kjøpe sprit hvor og når som helst.Det er så kjedlig bor i Norge selv nordmen liker bor i utlandet.....

Anonym sa...

haha Tine, du er promotert på VG! :D

- hun rødhårede

Anonym sa...

*le godt*
Nå skal det sies at der er en stund siden jeg bodde i Japan.
Jeg opplevde mange lignende situasjoner, en god del mindre ille og noen langt værre.

Mitt tilholdssted var Osaka.
Der var det bl.a. ikke smart å oppholde seg i bestemte deler av byen etter gitte tider.. spesielt for alle andre enn Japanere.
Dette var noe en god venn av meg sårt fikk oppleve. Han ble rundjult av en gjeng på 8-9 japanere..
(Selv ble jeg fotfulgt av en mindre gjeng før jeg tok hintet.)
En annen gang ble han slått i bakhodet med en flaske, for så å våkne opp med blåmærker uten like.
(Det forundret meg at han alltid tok det med så fantastisk godt humør)

Men ja, mannlige japanere liker å markere sitt domene, ihvertfall de som kommer fra mer konservative familier.
De har lettere for å være ufine mot kvinner av utenlandsk oprinnelse, selv om det samme kan forekomme mot japanske kvinner.
Mest forsiktig er de dog mot kvinner med europeisk utseende.

Så jeg tenker meg at du har møtt et prakteksemplar der gitt.

Selv opplevde jeg en god del rasistiske utsagn og tilsnakk fra eldre. Merkelig i starten, men ufattelig irriterende etter hvert.
Men jeg synes enda at alle "Japanese only" skiltene er utrolig underholdende! ;)

Det må likevel nevnes at alle de gode minnene lett veier opp mot de dårlige..
Selv skal jeg ihvertfall tilbake inne kort tid!

Kan være en ide å lese "Japan bak fasaden" av Arne Kalland. En god, informativ og forklarende bok som gir en knagger til å henge opplevelsene sine på.
Den er heller ikke akkurat "nyutgitt", men likevel meget aktuell!


Stå på!
Hold hodet høyt og ryggen rak, og ikke ta imot drit (med mindre det er vel fortjent)!
Men likevel vær ydmyk og vennlig.
(Det er Japan, ikke Norge.. Andre sosiale regler gjelder, og det er lett å trå feil.)

-B

Anonym sa...

Og jeg kom via VG!

Ja, det var rar lesing. Lurer på om jeg selv hadde prøvd å stå der på fortauet og latt damen sykle rett på meg? ;) Men det høres mest lurt å være overhøflig.

Spørsmål (jeg er halvnorsk): Hva betyr "kul"? Er det som svenske kul, =morsom, eller er det engelske cool?

Tine sa...

Hong Kong: Det skal jeg prøve. Nå bukker japanerne selv inne i bilene sine når de kjører ufint, vanskelig å toppe dem, men jeg skal gjøre mitt beste (som vi sier her).

Birgit: Kule sitater du har. Japan er liksom både en kamp for livet og den mest behagelige tilværelsen du kan utsette deg selv for.

Anonym: Japan har bompenger og de er kjempedyre. Jeg vet ikke om sykehuskøene, men japanske sykehus er dyre. Grunnen til at de selger sprit til alle døgnets tider er fordi om en japaner drikker seg full så sovner han, om det så er midt på veien. Dessuten er det en kultur på at man egentlig ikke kan si hva man mener før man har drukket, noe som gjør det temmelig absurd at drikking er ofte forbundet med arbeidslivet på kveldstid.

Hun med rødt hår: I KNOW!! Crazy!

B: Det du forteller om er ganske mye drøyere enn mine opplevelser, heldigvis. Jeg møter derimot ofte eldre, fordi vi trener sammen. De er kjempekule og heier på meg når jeg løper og kniser når jeg trasker inn i garderoben våt av svette etterpå. Japanere svetter jo ikke.

Anonym 2: Kul er opprinnelig som på svensk, men på slang kan det bety begge deler på norsk i dag. Jeg mener det mest som i at jeg føler meg godtatt og særs velkommen her.