[Om Japan Tent.]

Jeg har vært på Japan Tent. Japan Tent er en årlig tur arrangert av Ishikawa provinsen. Vi fikk hele turen gratis, inkludert reisen dit. Det var fint, for jeg bor langt unna og å reise rundt i Japan blir fort dyrt. 300 andre utvekslingstudenter var der også, og det er egentlig nesten umulig å komme med om ikke du har et sjeldent pass. Jeg har et sjeldent pass i Japan. Sannsynligvis var jeg den eneste nordmannen som hadde meldt meg på, men jeg liker å si at det var vanskelig for meg å komme med også.

Etter å ha reist i åtte timer fra Oita kom vi til Kyoto hvor vi skulle møte de andre. Vi fikk utdelt hver vår japanske matpakke. Litt mer spennende enn to skiver svett gulost. Japanerne legger mye stolthet i sin bento (som betyr matboks) så til de grader at det er egne konkurranser for husmødre om hvem som kan lage den beste bentoen. I tillegg til det du ser over er det gjerne en liten porsjon pasta, litt potetmos, kokte grønnsaker eller noe annet. Variasjon er et nøkkelord.

Etter å ha sittet på bussen i 14 timer til, kom vi endelig frem til Ishikawa. Alle var enige om at det hadde vært en forferdelig natt, og kamerat min og jeg var enige om at det er noen språk som er mer irriterende enn andre når du ønsker å sove på en buss halv fire om morgenen. Russisk er et av disse språkene. Amerikanere som skal introdusere seg selv med hele livshistorien sin like så, men det var heldigvis bare én av de. Velkomstseremonien da vi kom frem var temmelig langdryg. Fordi det er investert så mye penger i det hele og vi er i Japan, var det viktig at alle blir takket ordentlig. Dette resulterte i at enkelte av de på scenen og halve publikum sovnet. Meg inkludert.

Statsminister Kan snakket til oss. Jeg vet ikke helt nøyaktig hva han sa, men det var noe om fremtiden og at vi var velkomne selv om vi var utlendinger. Det siste kan være noe fritt oversatt.

Denne karen her holdt en tale i nesten 55 minutter uten manus. Jeg aner ikke hva han snakket om i det hele tatt. Tvilsomt at noen andre fikk det med seg heller. Tidvis ble han overdøvet av snorking. Litt uheldig, men svært få av oss hadde fått mer enn tre timers søvn natten i forveien.

Etter det og en hel bråte med nye høflighetsfraser ble vi geleidet inn på nye busser. Jeg var et vrak og sovnet i det jeg satte meg på bussen. Russerne snakket russisk og jeg var egentlig ganske sur, så jeg hørte på K-pop kjempehøyt. Jeg fikk ingen nye venner på bussturen ut til Komatsu, byen jeg skulle på homestay til. I Komatsu ble vi plassert i en stor gymsal med beskjed om at vi måtte bli venner. Jeg var heldigvis bare på gruppe med kinesere, afrikanere og en meksikaner. Alle var dritlei russisk. Etterpå måtte vi stå på en scene foran hundre japanere og introdusere oss selv på japansk, og så fikk vi familien vår utlevert. Familien jeg fikk var kjempesøt, og de kunne ikke noe engelsk i det hele tatt. Det synes jeg var fint. Moren hadde pugget noen fraser på norsk. "Er du sulten?" og "god aften" blant annet. Jeg svarte ja og god aften tilbake. Familien besto av en jente på tre, en gutt på åtte en mamma og en pappa.

Jeg fikk mitt eget rom og det var deilig. Jeg sa jeg ville dusje fordi jeg hadde sovet på en buss og luktet vondt. Japanerne, som igjen, aldri sier det de mener, sa de ikke syntes jeg luktet vondt, men moren fant allikevel frem syv forskjellige såper til meg i tilfelle jeg ikke hadde med meg noe. Jeg sa "god aften" igjen og hun lo. Da var isen brutt.

Til middag spiste vi sashimi. Det er ikke vanlig middag. Mer til bursdager og sånn. Du velger det du vil ha av ingredienser, legger på ris og spiser med nori. De hadde vært veldig bekymret på forhånd for at jeg ikke kunne spise japansk mat, så de hadde fylt opp hele fryseren med frossen pizza og loff for sikkerhetsskyld. Jeg digger sashimi. Heldige meg.

Dagen etter kunne vi velge mellom kalligrafi, porselensmaling og haikuskriving. Jeg lo og trodde det var en spøk. Jeg er elendig i kalligrafi, liker egentlig ikke å male, og sistnevnte alternativ sa seg selv at ikke er mitt sterkeste område. Vi dro derfor til malingen. Jeg valgte en stor kopp og tenkte at den kunne Modern få når jeg en gang kommer hjem, for hun er glad i mye kaffe. Samtlige andre i rommet spurte gjentatte ganger om jeg likte øl. Jeg bekreftet at det var ikke noe jeg sa ofte nei til, men syntes det var et pussig spørsmål å stille. Det viste seg at min store kaffekopp var et ølkrus for menn, både i Japan og Korea. Det fant jeg selvsagt ut etter at jeg hadde malt blomster på kruset. Pappa blir nok glad allikevel. Han er umulig å kjøpe ting til og det blir nok den siste selvlagde gaven han noen gang kommer til å få fra meg. Selvportrett av kunstneren på bildet nederst. Han er i det minste glad i meg.

Vertsfamilien min var også med. Jeg tror sønnen Sota og jeg delte manglende interesse for porselensmaling. Håper jeg ikke viste det like tydelig.

Fordi vi ble så fort ferdig, dro vi til kalligrafien også. Jeg skrev navnet mitt på kinesisk. Kalligrafilæreren rettet og viste meg hvordan jeg kunne gjøre det pent, men det ble like stygt andre gangen også. Stolt kalligraf her.

Det beste med den kombinerte kalligrafiskolen og klesbutikken, var at de også hadde en ølmaskin hvor det bare var å forsyne seg. Vertsmoren pushet meg derfor til å forsyne meg flere ganger. Det var jo gratis. Midt på dagen. Og det var hun som skulle ha med seg meg hjem. Japanernes forholdt til alkohol er for en nordmann så komplett uforståelig.

Fortsatt fort ferdig, så vi dro til en annen klesbutikk. Det var ikke lov å gå inne med sko, så vi fikk utdelt tøfler. Jeg prøvde å si at tøflene jeg hadde fått utdelt var en anelse for små, men det var visstnok helsebringende. Det er det nok ikke for nordmenn. Ihvertfall ikke de av oss som ikke er størrelse 34.

Etter det dro vi hjem, spiste lunsj og så dro vi på yoga til en venninne av moren. Det var veldig hyggelig, og etterpå spiste vi en haug med is og drakk minst femten kopper te mens vi lo av hvor lite fleksibel jeg er.

Den kvelden skulle vi ha japansk karrifest. Jeg hadde et håp om å lære å lage japansk karri fra grunnen av, men etter å ha sett vertsmoren min slenge oppi alt fra reker, og kaffe til sjokolade, ble det litt for avansert for meg. Faren i huset er journalist, så han tok alle bildene den kvelden. Jeg har ikke fått dem enda, så dette er det jeg har.

Dagen derpå skulle vi egentlig på kyudo, japansk buseskyting. Det er selvsagt heller ikke mitt største interesseområdet, så jeg var ganske takknemlig da foreldrene foreslo vi skulle finne på noe annet i stedet. Vi dro opp til et gjestgiveri oppe i fjellene.

Fantastisk utsikt.

Ute hadde var det en liten dam og et utendørs nakenspa, men det siste fikk jeg ikke lov å ta bilde av selv om ingen var der.

Barna fikk juice og de voksne drakk kaffe. Jeg fikk te. Datteren Mirei elsker å bli tatt bilder av, og hver gang hun ser et kamera pleier hun å si "Ta bilde av meg! Få se hvor søt Mirei er!" Kan dog være litt vanskelig når man skal spise samtidig.