[Om ting som kommer min vei.]

En tyfon har herjet Okinawa og Taiwan i helgen. Den har vært ganske heftig. Nå er den på vei inn til byen min, vi regner med at den kommer i kveld, så vi blir anbefalt å holde oss inne, da det kan blåse ting i hodet på oss og det kan være ganske farlig. Jeg fikk beskjed om å kjøpe mat så det ville holde noen dager av japaneren som har ansvar for meg. Jeg gikk i butikken i kjent stil: skrubbsulten, noe som resulterte i urovekkende mye thailandsk curry. For en sjelden gangs skyld vil jeg påstå at et omtrentlig anslag på 40 posjoner ikke ville være en overdrivelse. Tyfonfast kan jeg godt være, men jeg skal ihvertfall ikke sulte.

Til tross for den strenge beskjeden jeg fikk, gjelder den tydeligvis ikke alle. Et postbud ringte nettopp på døren for å avlevere en pakke. En klassevenninne fra da jeg studerte i Taiwan har laget verdens fineste flipflops. De er så fine at det ville vært en skam å bruke de, så nå må jeg bare finne en smart måte å henge de opp på.

[Om helgens samtale.]

Amerikanere ass.

Amerikaner: Er du norsk?
Tine: Ja.
Amerikaner: Jeg tok et kurs i sosiolekter da jeg studerte. I Norge snakker de kebabnorsk og bokmål. Dessuten spiser dere lutefish.
Tine: Herregud, det er som om du har vært der allerede.
Amerikaner: Det føles litt sånn, ja. Har dere noe annet å tilby?
Tine: Nei, det er vel det hele vil jeg påstå. Studerte du bare lingvistikk på universitetet eller?
Amerikaner: Nei, det var bare et kurs. Egentlig var jeg mest opptatt av matte.
Tine: Pussig det der.

[Om kinesiske komplimenter.]

Kinesere er ikke viden kjent for å være gode på komplimenter. Kan du si "Ni hao," blir de forbløffet over hvor flytende du er, har du en nese du synes er krokete, er det den høyeste (og dermed vakreste) nesen de har sett, og om du har en dårlig dag, er det bare å dra ned bukselinningen såpass at de får se en flik av huden på rompa di. Ingenting selger seg så godt som melkehvit hud i midtens rike.

Allikevel, komplimenter og kinesere altså. Med fare for å virke selvmotsigende, det er dessuten kinesisk kultur å kommentere det opplagte. Har du på deg en grønn kjole, sier de "Å, for en grønn kjole," og har du tiårets verste kviseutbrudd i ansiktet, sier de gjerne noe om det også. Det er kanskje historiens hendelser som har gjort det slik, men helt ærlig, dette er ikke noe som gjør det mindre greit for min del.

Jeg snakket med min kinesiske nabo:

Kinesiske nabo: Så tynn du har blitt.
Tine: Å takk. Jeg sykler jo til skolen hver dag, da vettu.
Kinesisk nabo: Ja, men jeg kan virkelig se at du har gått ned i vekt. Det er bra.
Tine: Jo, det er vel kanskje det.
Kinesisk nabo: Jeg kan fortsatt se at det er mye igjen her [Her klappet hun meg på magen], men ja, du har såvisst fått en smalere midje.

Så slapp hun i det minste å brenne inne med det.

Om noen skulle lure er forresten idealvekten i Japan 45 kilo for damer.

[Om den ytterste fattigdom.]

Jeg har en koreansk kamerat vi kaller for Free Google Translate (FGT), rett og slett fordi det er sånn han snakker engelsk. Litt hakkete, av og til kommer det helt riv ruskende gale ord, oen ganger kommer det ikke ord i det hele tatt, og grammatikken er praktisk talt ikke eksisterende. Jeg synes det er kjempestas å diskutere Nord- og Sør-Koreakonflikten med han, og han synes det er en unik mulighet for å øve seg på engelsken hans. Det tar ofte litt tid, for det er ganske mange ord som må slåes opp, men noen ganger er vi helt på bølgelengde. Her om dagen fortalte han om hvordan det hadde vært i militæret.

FGT: Tine, du aner ikke hvor hardt det var enkelte dager. Vi var så fattige.
Tine: I militæret? Hvor mye fikk dere som dagpenger?
FGT: Nesten ingenting. Jeg hadde kun råd til sjampo og sjokoladekjeks.

Det er viktig å ha prioriteringene i orden når man lever på budsjett.

[Om et lite mysterium XVI.]

Ukens mystiske postkort har virkelig latt vente på seg. Fordi jeg har skjønt såpass at vedkommende nok kjenner meg ganske godt, har jeg derfor vært en anelse bekymret- og det ikke bare for om dette var slutten på postkortene, men også fordi, vel, har jeg en bekjent som det har skjedd noe ille med som gjør at den ikke er i stand til å sende postkort, da burde jeg jo vite om det. Derfor: Kjære avsender, det er godt å vite at det står bra til!

"さっきまでの雨はもう上がっ
て アスファルト漂う街の匂い
ねぇそっちももう晴れて
るよね 西から回復するって
朝は苦手な君だからねぇ
毎日ちゃんと起きられてるか
い？そんなこと未だに心配してるよ"

Ukens tekst likte jeg godt. Det er det første verset av en Bigbangs "声をきかせて," hvor de synger på japansk.

Engelsk oversettelse:

"The rain just now has stopped
The smell of asphalt is floating around the city
Hey, over there too, the weather is fine already right?
For the weather has cleared up from the west
Since you’re not a morning person
Everyday, will you be able to wake up properly?
I’m still worried about things like that

The spreading sky, the freedom
Although neither of them has changed
Right now, just that… it’s only just that you are not by my side."

Skulle veldig gjerne sagt at jeg skjønte det med en gang. Det er jo en av mine personlige favoritter, men jeg måtte søke den opp. Jeg har lagt ut denne før, men her er altså "声をきかせて" til glede for nye (Bigbang-) fans:

Jeg har også mottatt to andre postkort. Dette er fra min kusine Andrea, som har omtrent vært i hele Asia de siste månedene, før hun endte opp i Australia.

Dessuten har jeg fått postkort fra hun med rødt hår som bor i Beijing. Det er en sann stjerne i samlingen: Nord Koreans propaganda. "Ris er sosialisme!" står det. Resten kunne ikke koreaneren jeg spurte oversette.

[Om mine planer for Grand Prix '11.]

Dear International Office,

This coming Saturday, May 14th, the biggest musical happening of the year will take place in Europe. We are talking about Eurovision Song Contest. For more information, see this link: (http://en.wikipedia.org/wiki/Eurovision_Song_Contest). Of artists that has gotten famous through the Eurovision, you may have heard of the Swedish band ABBA or the Norwegian artist Jahn Teigen. All the European countries participate, and it’s broadcasted all over Europe. One can also watch it online. For this renowned event, we would like to invite all the international students, as it is an important part of our culture back home. For us as Europeans, we feel this would be a fun thing to share with the rest of the group.

However, it is broadcasted on European time, in other words, it starts four o’clock in the morning. This is therefore hereby a request to keep the lobby open all night from Saturday to Sunday. Of course, the security guy and all of you at the International Office, in addition to the teachers, are more than welcome to join us for this fun event. It will definitely be an exotic and international event for everyone.

For any further questions, please do not hesitate to ask.

Best regards,

Tine


Det er i det minste verdt et forsøk.

[Om Universal Studioes i Japan.]

Skal du gjøre noe som helst i den japanske fellesferien i Japan, har jeg et godt tips til deg: tenk nøye gjennom ditt forhold til køståing. Er du glad i å stå i kø, kommer du til å ha en strålende dag. Er du mindre glad i å stå to timer i kø, ville jeg heller prioritert rydding av kjøkkenskap eller lignende. Japanere er veldig glade i å stå i kø, og bestemte seg derfor for å gå mann av huse dagen jeg også bestemte meg for å dra til Universal Studioes. Vi hadde en fin dag allikevel, altså.

Da vi kom inn, etter en drøy halvannen time i kø, gikk vi til den attraksjonen med minst kø. Etter en halvtime fikk vi tatt dette bildet her, mot at vi lot som at vi var dinosaurer. Dinosauregg på fanget til hun til venstre.

Som premie for at vi hadde vært flinke dinosaurer, fikk vi lov å gå inn i suvenirbutikken, hvor vi kjørte konkurranse om hvem som fant den teiteste hatten. Jeg vil gi meg selv bonus for fineste lommebokfunn.

Kakemonsteret. Du ser det ikke på dette bildet, men han står på foten min og er sekunder fra å ta venninnen min på puppene. Grisegutten.

Hakke Hakkespett var egentlig ganske kul. Kona i bakgrunnen. Hun ble forbannet etter at dette bildet ble tatt, fordi jeg var jente.

Japansk Marilyn Monroe lookalike.

Våre nye beste venner i Osaka. Image is everything. Noen ganger.

I køen til berg-og-dalbanen møtte jeg dette kule kjæresteparet her.

Og de var mye hyggeligere enn orginalen. Dette bildet måtte jeg slå ned fire jenter i skoleuniform for å få til. Neida. Men det var ikke langt i fra, for de ble jo aldri ferdige med å ta bilder med Elmo.

Wall of Fame i Japan var ikke like gøy for meg som jeg vil anta det er andre steder i verden. Her er håndavtrykkene til en gjeng koreanske skuespillere. Asiatere har små hender at jeg lot være å legge hånden min over. Bildet er selvsagt størrelse 1:1.

Hattene jeg egentlig er glad for at vi lot være å kjøpe.

Hello Kitty-paraden. Vurderte litt å løpe inn for å ta del, men jentene i blomsterskjørtene var veldig flinke til å dytte unna folk, så jeg holdt meg for god. I ettertid er jeg vel egentlig også ganske takknemlig for det.

Vi gikk til Hello Kitty-butikken i stedet. Den var så sukkersøt at selv jeg nesten kunne fått diabetes av mindre.

Men plantene de hadde utenfor var ganske kule da.

Popcorn med soyasaus og smørsmak. Noen ganger er det ganske langt hjem.

Dette er en bil som skal ha blitt tråkket i stykker av en dinosaur. Jeg vet ikke helt om jeg skal tro på det.

Disse japanerne har stått en halvtime i kø for å få bilde av seg selv med en haien fra Jaws tredd over hodene sine. Det gadd ikke jeg.

Bryggehuset fra Jaws. Sikkert litt kulere for de som har sett Jaws, men det var i det minste ingen kø for å ta det. Mulig det er bryggehuset fra en annen film jeg ikke har sett også, for så vidt.

Etter en svært lang dag som stort sett hadde bestått av køståing, dro vi til en bar som het Pizza Ball House, hovedsaklig på grunn av navnet.

Her kunne vi lage våre egne takoyakier (blekksprutboller), som blant annet er svært typisk fyllemat i Japan.

Etter svært mye strev konkluderte vi med at vi ikke var spesielt flinke. Det er mye pirk med en nål. Resultatet hadde nok vært mye bedre for vårt vedkommende om vi hadde fått utdelt gaffler til dette formålet. Jeg satt hele tiden med halsen 180 grader vendt mot bordet bakenfor, lykkelig i troen om at de nok sikkert ikke lot merke til det. Det gjorde de tre japanerne bak oss, for like etter at vi (heldigvis) hadde konsumert disse, kom de bort med sine egne, som et slags tegn på at vi skulle bli venner. De kunne ikke noe engelsk, men jeg kan jo litt japansk nå, og dessuten kunne både jeg, hun svenske og Ikeapiken nok kanji (kinesiske og japanske tegn som har stort sett samme betydning) til at det ble en riktig så hyggelig kveld allikevel.

[Om Osaka.]

Jeg har vært på tur til Kansai. Det er der hvor Osaka, Kyoto og Kobe ligger. Det høres ut som en helt sinnsyk stressende tur, men sannheten er at byene tar omtrent et kvarter å reise mellom med hurtigtog, så det var i det minste ikke avstandene som slet oss ut. Fra skolen ble hun svenske som egentlig er kinesisk og hun australske som egentlig er britisk med. Globaliseringen i dagens samfunn ass. I tillegg kom Ikeapiken på besøk helt fra Kina og det var stas, for jeg kunne i det minste briljere med japansken min for henne.

Fra Oita tok vi nattfergen. Vi var litt usikre på hva vi hadde i vente, men vi hadde ihvertfall ikke forutsett dette. Fjorten japanere inne på et rom og oss. Koselig nok, men det var ganske fint at de hadde ølmaskin på båten også.

I motsetning til i resten av Asia, er det 2o års aldersgrense på kjøp av røyk og alkohol i Japan. Det henger lapper med det overalt, men i tillegg så har de altså disse maskinene som går litt i mot hele hensikten med aldersgrenser.

Da båten skulle forlate havnen fikk vi alle utdelt lange papirremser vi skulle kaste over bord. Jeg skjønte ikke helt at poenget var at vi skulle holde igjen, så jeg kastet hele remsen min over bord, før jeg lot merke til menneskene nede på havnen som sto og holdt i den andre enden.

Her er jeg og hun australske ute på dekk. Deler av byen min i bakgrunnen. Adjø Oita!

På selve turen var det ikke akkurat masse å gjøre. De hadde et nakenspa hvor de kokte gamledamer, og selvsagt et spillerom hvor man kunne vinne nøkkelringer med kjente mangafigurer. Vi ble sittende i lobbyen og se på han kjekke karen her.

Som de andre lokale hadde vi tatt med oss sushi til matpakker. Av øvrige kulinariske opplevelser hadde båten en strålende buffé med sjokoladefontene og automat som hadde pommes frites og takoyaki (blekksprutboller).

Vel fremme i Osaka dro vi rett ut på shopping.

Noe vi fort oppdaget at halve resten av japans befolkning også hadde tenkt å gjøre.

På kvelden dro på byen. Her er Ikeapiken ved siden av venninnene til hun vi egentlig ønsket å ta bilde av. Stillige disse japanerne.

Vi møtte også på disse to damene i kimono. De drakk kaffe utenfor starbucks, så det lot ikke til at de akkurat skulle på hardfylla.

Av andre interessante ting som skjedde den kvelden, kan jeg nevne at vi gikk forbi dette utestedet her (du merker kanskje hvem som hadde det beste kameraet på turen?).

Da vi lette etter hostell (eller ungdomsherberge som det heter på norsk) kom jeg over et koreansk hostell som oppga at det lå midt i hjertet av Osakas chinatown. Perfekt for meg, tenkte jeg. Det skulle allikevel vise seg å ikke svare helt til forventningene. Nabolaget var ikke akkurat et yrende liv av mennesker og boder, men det var i det minste veldig koselig.

Dagen etter dro vi til Osaka Castle. Personlig føler jeg at jeg har sett nok templer og palasser til at det burde holde for det neste århundret, men det er allikevel viktig å kunne si at man har gjort noe annet enn å shoppe når man har vært i en by.

Nedenfor slottet hadde noen gamle japanske hippier demo. De hørte på Bob Marley, gikk med ølbokser med sugerør i lommene og danset slik gamle japanske hippier gjør.

I Japan er det ansett som upassende å snakke på toget. Dette praktisk talt uten unntak. I rushtiden, hvor det i de største byene er ansatt såkalte "pakker" for å dytte folk inn i vognene, er det derfor et stort problem at menn beføler jenter, da alle japanske jenter går med korte skjørt hele året og det kan bli ganske trangt. En japansk jente ville aldri sagt fra til noen om det skjedde henne (jeg kjenner faktisk flere det har skjedd med, men som aldri sa i fra), og for å løse problemet er det ganske enkelt laget egne vogner for damer i visse tidssoner.

På kvelden spiste vi okonomiyaki, som er en av de tingene Osaka er mest kjent for. Det er en slags pannekake laget av en røre med mengder majones, saus og kål. De vi spiste hadde i tillegg potetsalat og ost i seg, og selvsagt tørket tang på toppen. Okonomiyaki er veldig godt, men det er helt greit om jeg ikke spiser dette igjen før om to måneder.

[Om keiserens bursdag.]

I dag er den første dagen av den gyldne uken i Japan, hvilket betyr at vi har fått en uke fri for å markere den forrige keiserens bursdag. Han som døde for over tjue år siden. Som læreren min sa, ingen japanere bryr seg om akkurat det, men det er en veldig god grunn for å ikke jobbe.

De fleste japanere liker seg veldig godt i Japan. Det er bra, for det er langt unna alle andre land på mange måter. Dette gjør at de ikke alltid har noen nevneverdig forståelse av verdenen utenfor. Noen ganger kan det hevdes at det blir veldig tydelig. I lunsjen her om dagen snakket vi om den gyldne uken og hva vi skulle gjøre.

Japaner: Har dere den gyldne uken i Australia også?
Australier: ...Nei.
Japaner: Så rart. Hvorfor ikke?
Australier: Vel, for det første så hadde aldri den forrige japanske keiseren så veldig stor innflytelse i Australia.
Japaner: Nei, du har muligens rett i det.

Men for all del, jeg er åpen for muligheten av å innføre Kong Olavs bursdag som offisiel fridag i Norge, jeg.

[Om hvorfor japanere ikke vinner VM på ski.]

I dag tenkte jeg å ta for meg en av disse evnene ved menneskeheten jeg trodde var universale. En av disse tingene ved mennesker som var omtrent likt. Jeg tok feil. Vi snakker selvsagt om gåing.

Her er en gjennomsnittlig norsk gange. Vi nordmenn flest er glade i å gå. Vi gjør det til stadighet, og vi går langt. Vi liker å gå fra A til B, og det er noe vi liker så godt at vi av og til bare gjør det for å faktisk gå. Vi har til og med et eget ord for det. Vi går "tur" og vi gjør det rett frem.

Men dette er jo noe dere vet. Det som derimot kanskje ikke er så viden kjent, er at kinesere flest går slik. Jeg påpekte det for en kinesisk venninne, som lo og sa "Wang wang," som rett og slett er lyden av en kineser som spaserer nedover gaten. Det er store skritt. Kinesere liker ikke spesielt godt å gå. De prøvde det en gang. Det blir fortsatt kalt Den Lange Marsjen. Da gikk de til gjengjeld ganske langt, jeg skal gi dem det.

Det mest interessante er hvordan japanske jenter går. De går slik. Jeg har faktisk ikke lagt merke til dette før. Alle jenter går sånn. Jeg har fått påpekt fra flere av mine venner tidligere at jeg har hatt en sånn gange, men hallo, dette er ekstremt. Tegningen overdriver ikke. Og det er et helt folkeslag hvor den kvinnelige delen av befolkningen går slik. Ihvertfall unge jenter. Jeg vil anta at det er gjort med vilje for å gjøre seg søt og sårbar. Jeg har ingen annen forklaring på fenomenet.

Det kan forøvrig være nok en grunn til at japanere ikke akkurat har markert seg noe videre i damelangrenn, men det er altså bare min personlige antagelse, altså.

[Om et lite mysterium XV.]

Da disse kortene begynte å komme, lurte Modern på om hun burde være bekymret for denne kortsenderen min. Jeg sa nei. Det er jo bare en person som holder Cyber-Tine veldig under oppsikt. Det godtok hun, av en eller annen merkelig grunn. Om noen kjenner igjen motivet, si gjerne i fra.

Ukens tekst er som følger:
"Den naboen din er ikke lite frekk! Hils og si at forenklede tegn er bare tull (men noen ganger må man jo øve på det allikevel.)!"

Jeg er SÅ enig, ikke misforstå, men fastlandskinesere har jo naturligvis en tendens til å ikke være helt enig med akkurat det.

Kortet er fra Miami, igjen. Et svar på forrige ukes analyse, hvor vi debaterte hvor underlig valget av tradisjonelle og forenklede tegn var gjort i samme tekst. Jeg vet som nevnt tidligere faktisk svært få andre nordmenn enn jeg som foretrekker tradisjonelle tegn. Det er veldig spesielt.

Det siste kortet har jeg fått fra Maren. Hun er i Australia for tiden, og har det ettersigende mye bedre enn bare litt bra.

[Om å være japansk turist.]

Jeg har vært på skoletur i helgen. Helt ærlig er jeg litt usikker på hva som egentlig var meningen med turen. Hovedsaklig kjørte vi buss og jeg sov på skulderen til japaneren min.

Først kjørte vi buss i to og en halv time i et landskap som stort sett så slik ut. I fjellene rundt byen min bor det masse apekatter. Jeg så dessverre ingen ville apekatter, men vi ble fortalt at det var et ganske stort problem med påkjørte apekatter langs motorveien. Japanere peiser på når de kjører uten hensyn til de rundt. Å bukke hjelper fint lite når det ligger et apekadaver under bilen din. Man har derfor laget såkalte apebroer, men en apehjerne kan ha noen problemer med å skjønne at det er veien å gå. Deler av veien er derfor dekket av nett som dette her, slik at de kan klatre over i flokk.

Det første stedet vi stoppet er et slags kombinert gårdsbruk, spa og restaurant. Her var det sikkert mye å se. Vi spiste bare på restauranten, som besto av en enorm buffet. Glad i mat som jeg er, nøyde jeg meg med å ta bilde av skiltet. Det viser seg at buffet på japansk er "viking."

Vi rakk også såvidt å hilse på Hello Kitty.

Etter tre nye kvarter med buss, endte vi opp på et sted hvor de hadde aper som kunne triks. Jeg merker at jeg har litt delte meninger om hvorvidt man faktisk skal holde dyr i fangenskap så de kan vise oss triks, men det var ganske stillig at apen kunne gå på stylter.

Etter showet fikk jeg hilse på apekatten. Dette var helt klart et naturlig møte for oss begge, som dere kan se. Nå som jeg har studert dette bildet litt nøyere, vurderer jeg å lage en serie som heter "Big in Japan." Jeg mener, se på dette her. (Big in Japan til høyre.)

Etter nok en evig lang busstur kom vi til Aso Mountain. Et fjell jeg antar hadde vært mye mer imponerende om ikke det hadde vært årets tykkeste tåke.

Her later vi som at vi har klatret hele veien til toppen av fjellet i stedet for å ha gått av bussen femti meter unna.

Her er alle utlendingene som studerer det samme som meg. Jeg er bakerst et sted. Om noen skulle lure, så ja, det er en liten overload med koreanere og kinesere i år.

På toppen av fjellet sto denne figuren. Ingen av japanerne kunne fortelle meg hvem det var. Godt påkledd i det minste.

Etter at vi alle oppdaget at vi ikke var det minste fotogene, tok vi bilder av disse jentene i stedet. De søteste japanerne er de som er aller minst.

Da vi kom hjem, drøye nye to timer senere i buss, dro noen av oss ut og spiste koreansk grill. Det viste seg at alle kelnerne som jobbet der var kinesere, noe jeg var svært takknemlig for. Ikke for å skryte (joda), men det er en surrealistisk verden når kinesisk blir den lette utveien.