Det hadde i utgangspunktet ikke vært en god helg. Fredag droppet jeg det som skulle senere vise seg å være den ene festen jeg burde vært på i år, til fordel for å gå på skolen på en lørdag. Og gaven jeg var blitt lovet for å stå opp så inn i hampen grisetidlig og være på skolen på lørdagen skuffet stort. Én banan. I kid you not. Kameraene som filmet, filmet ikke meg. De filmet læreren min. Jeg vet faktisk enda ikke hvorfor jeg var der en gang. Samtidig raste det inn meldinger på mobilen fra den nye meksikaneren som har flyttet inn i kjelleren. Han jeg ikke kjenner, men som jeg har møtt i heisen en gang. Han som er så altfor kontaktsøkende. Det er litt overkill, og det gidder jeg fint sjeldent, så foreløpig har jeg bare blåst i hele han. Skallet av tannen min har jeg også gjort. Ikke så mye at det er verdt å fikse på, men nok til at det er bare jeg som ser det. Og nå ser jeg ikke ansiktet mitt for bare den avskallede tannen. Det var lørdagen. Søndagen var også fatal fra før jeg rakk å våkne ordentlig. Jeg glemte faktisk hele Kvinnedagen, og jeg som hadde gledet meg til å ta stort utbytte av at jeg bor med en mann. Jeg liker generelt sett ikke søndager i Beijing, og absolutt ikke gårsdagens.
Men så, da jeg trodde at hullet mitt ikke kunne bli gravd dypere, falt den første bomben. Amerikaneren i nittende etasje ringte for å fortelle at han skulle reise bort noen uker. Han satt allerede på toget, på vei langt bort. Når han skulle komme hjem visste han enda ikke, men det var i så fall kun for å flytte tilbake til USA dagen etter. Den eneste vennen han likte i hele Beijing var meg, og da kunne hele Kina faktisk være det samme, for så mye var selv ikke jeg verdt. Da han ringte var jeg på vei ut. Jeg trodde jeg var blitt målløs av amerikanerens store sjokkmelding, men det var kun fordi jeg ikke visste hva som ventet meg utenfor huset mitt.
Der sto nemlig Kjellerpuertoriker 1 med en flyttebil. Alt var pakket og klart. De skulle dra om tre minutter. Jeg ble kvalm, og la på telefonen uten et ord. Kjellerpuertorikerne har ikke gjort noe siden de kom til Kina. Ingenting. De er hjemme hver eneste dag, spiser Mr. Pizza fem ganger i uken, og hører på historiene mine. Når som helst kunne jeg ta turen innom for å se på film, låne det jeg måtte trenge, eller noe helt annet. De har vært de ultimate naboene. Og nå skulle de, helt uten forvarsel bare dra. Riktignok bare til andre siden av byen, men dog. Kjellerpuertoriker 1 er den useriøse av dem. Han er hyggelig, men det går strengt tatt ikke an å holde en ordentlig samtale med han, for han snakker bare fjas. Det var tydelig at heller ikke hva han skulle si, så han lot som om jeg ikke hadde latt merke til flyttelasset, og at det bare var en helt vanlig bil som sto utenfor. Vi sank ned i sofaen som sto på veien begge to.
Tine: Hadde dere ikke tenkt å si noe en gang?
Kjellerpuertoriker: Nei. Faktisk ikke.
Tine: For jeg hadde jo ikke hatt noen interesse av å vite om det?
Kjellerpuertoriker: Vi diskuterte det lenge. Og så ble vi enige om at du ville blitt så lei deg om du visste om det på forhånd at vi bare dret i det. Tenkte å sende deg et postkort om en uke. Vi vet jo at du liker postkort.
Da ble det ble det så mye informasjon på en gang at jeg bare gikk.
9. mars 2009
7. mars 2009
[Om det utenkelige.]
Jeg opplevde en av mine topp ti verste marerittseanser i går. Det begynte med at H. overtalte meg til å bli med i en bursdagsmiddag til en i klassen hun egentlig ikke kjente. Hot pot. Fêtt nok.
Det hun unnlot å fortelle meg var at jenta i klassen var fransk. Det hun derimot valgte å ikke legge det minste skjul på, og ihvertfall ettersom rommet vi var blitt tildelt lot til å bare bli fullere og fullere av franksmenn, var at jeg hadde studert fransk. Seks år til og med. Jeg sparket H. i foten, uten å tilsynelatende få noen respons.
Borddamen min var en bitteliten, kjempepen, og supergrasiøs fransk jente med altfor perfekte negler, og et hår som må ha vært et lite helvete i seg selv når hun spiste, for det var langt, silkeblankt og hang nedover skuldrene hennes. Hun var alt det jeg aldri kommer til å bli, og jeg bestemte meg for å hate henne allerede. Så kom maten på bordet, og H. sørget for å fylle hot poten min med fiskeboller. Fiskeboller i Kina er ikke sånn som de hjemme. De er mer sprettballlignende, både i konsistens og form. Jeg fisket opp en med spisepinnene, men før jeg visste ordet av det, datt den ned på kanten av risbollen min, med et elegant "splatt" spratt videre til glasset hennes, stolryggen hennes, og så landet den perfekt ned på setet hennes. Jeg svelget. Hun så på meg. Det ble veldig kleint i ti sekunder, før jeg valgte å den eneste naturlige i en slik situasjon. Jeg lot som jeg ikke hadde latt merke til det. Vi snudde oss bort fra hverandre i noen minutter til, før hun med et sarkastisk smil sa:
"Ok, let's speak French."
Jeg hostet altfor høyt til at det på noen måte kunne virke troverdig, mens jeg sendte et titalls onde eder til de fem fransklærerne jeg har hatt i mitt liv. Ikke skjønner jeg hvordan de kan påstå at fransk er det nye verdensspråket. Om det skjer flytter jeg, ass. Jeg så henne inn i øynene og sa "Månn djø, skjønne sveppa," med sterkt trykk på alle konsonantene.
Vi ble i grunn aldri så gode venner, hun og jeg.
Og om noen lurte, så viste det seg halvveis ut i middagen at det ikke en gang var den franske venninnens bursdag, men en av guttene selv ikke H. kjente. Og han spanderte ikke bare etegildet, han ga meg også taxipenger hjem. Franskangst til tross, jeg gjør meg tydeligvis i Kina.
Det hun unnlot å fortelle meg var at jenta i klassen var fransk. Det hun derimot valgte å ikke legge det minste skjul på, og ihvertfall ettersom rommet vi var blitt tildelt lot til å bare bli fullere og fullere av franksmenn, var at jeg hadde studert fransk. Seks år til og med. Jeg sparket H. i foten, uten å tilsynelatende få noen respons.
Borddamen min var en bitteliten, kjempepen, og supergrasiøs fransk jente med altfor perfekte negler, og et hår som må ha vært et lite helvete i seg selv når hun spiste, for det var langt, silkeblankt og hang nedover skuldrene hennes. Hun var alt det jeg aldri kommer til å bli, og jeg bestemte meg for å hate henne allerede. Så kom maten på bordet, og H. sørget for å fylle hot poten min med fiskeboller. Fiskeboller i Kina er ikke sånn som de hjemme. De er mer sprettballlignende, både i konsistens og form. Jeg fisket opp en med spisepinnene, men før jeg visste ordet av det, datt den ned på kanten av risbollen min, med et elegant "splatt" spratt videre til glasset hennes, stolryggen hennes, og så landet den perfekt ned på setet hennes. Jeg svelget. Hun så på meg. Det ble veldig kleint i ti sekunder, før jeg valgte å den eneste naturlige i en slik situasjon. Jeg lot som jeg ikke hadde latt merke til det. Vi snudde oss bort fra hverandre i noen minutter til, før hun med et sarkastisk smil sa:
"Ok, let's speak French."
Jeg hostet altfor høyt til at det på noen måte kunne virke troverdig, mens jeg sendte et titalls onde eder til de fem fransklærerne jeg har hatt i mitt liv. Ikke skjønner jeg hvordan de kan påstå at fransk er det nye verdensspråket. Om det skjer flytter jeg, ass. Jeg så henne inn i øynene og sa "Månn djø, skjønne sveppa," med sterkt trykk på alle konsonantene.
Vi ble i grunn aldri så gode venner, hun og jeg.
Og om noen lurte, så viste det seg halvveis ut i middagen at det ikke en gang var den franske venninnens bursdag, men en av guttene selv ikke H. kjente. Og han spanderte ikke bare etegildet, han ga meg også taxipenger hjem. Franskangst til tross, jeg gjør meg tydeligvis i Kina.
6. mars 2009
[Om japansk fanatisme.]
Jeg er redd de har begynt å oppdage den noe sykelige besettelsen.
Japaner: Tine, det er velkomstfest for alle de nye japanerne på Peking University i morgen.
Tine: Kult. Skal du dra?
Japaner: Nei, men jeg tenkte at om du ville dra, så har jeg nummeret til en av de som arrangerer. Jeg kan hooke deg opp om du vil?
Tine: Hm. Ja, kanskje det. Jeg kan tenke på det?*
Det tok én uke i den nye klassen min. Jeg som trodde at jeg hadde skjerpet meg.
*Har allerede vært på to. Det er jo de samme japanerne som drar på de samme tingene. Det er jo ikke å legge skjul på at hun ene ekstatiske norske (meg) pleier å bli gjenkjent.
Japaner: Tine, det er velkomstfest for alle de nye japanerne på Peking University i morgen.
Tine: Kult. Skal du dra?
Japaner: Nei, men jeg tenkte at om du ville dra, så har jeg nummeret til en av de som arrangerer. Jeg kan hooke deg opp om du vil?
Tine: Hm. Ja, kanskje det. Jeg kan tenke på det?*
Det tok én uke i den nye klassen min. Jeg som trodde at jeg hadde skjerpet meg.
*Har allerede vært på to. Det er jo de samme japanerne som drar på de samme tingene. Det er jo ikke å legge skjul på at hun ene ekstatiske norske (meg) pleier å bli gjenkjent.
5. mars 2009
[Om gangsterfeber i Beijing.]
Det siste nye er at jeg har fått en ny gangstervenn. Eller, jeg har fått en ny venn og jeg er temmelig sikker på at han har operert som gangster før han kom hit. Basert på hva? Jo, nå skal du høre:
Pros:
Pros:
- Min første ledetråd var gangstergangen og gangsterklærne. Gangsterfaktene. Han dumpet ned på den eneste ledige plassen på hele bussen. Den ved siden av meg. Beleilig.
- Jeg sa hallo, og han sa hallo. Så begynte han å snakke om crewet sitt hjemme. Dududududuuuu. Clue nummer to. Alle vet at "Crew" er et typisk gjengord.
- Deretter sa han at han nesten tenkte å emigrere til Kina. Det gjør man ikke med mindre man har noe å flykte fra. Jeg velger selvsagt å tro at dette er det sterkt belastede gjengmiljøet i Vancouvers gater.
- Til venninnen min skal han ha sagt at han sluttet som eiendomsmegler etter at en kar på jobben ble myrdet. Til meg sa han at han sluttet på jobben for å komme til Beijing. Aner jeg en sammenheng? Selvsagt.
- Han har valgt å bosette seg på andre siden av byen selv om han går på skole like ved der jeg bor. I Beijing. Som er enormt. Og det gjorde han for å "unngå trøbbel." Det er jo faktisk ganske så spesielt. Skoleveien hans i seg selv tar jo en halv dag.
- Han drar ermene nedover liksom når han går med jakke. Jeg tenkte at det garantert var for å skjule gjengtatoveringene. Det viste seg at jeg skulle ha feil på dette punktet. Om han har gjengtatoveringer er de ihvertfall ikke plassert på steder som kan synes om man går med t-skjorte. Smart.
- I dag fikk jeg høre at etter jobben som eiendomsmegler jobbet han som profesjonell pokerspiller. Om han ikke har vært en gategangster har han sannsynligvis vært i mafian. Og det er faktisk hakket verre. Kinesiske triader? Jeg sier ikke mer.
- I bursdagen min satt han ved siden av Stavanger. Stavanger mener at den eneste sannsynligheten han har hatt for å drepe er om han kom til skade for å kaste en kalkulator i hodet på noen. Jeg mener at ungdommen nå til dags er kapable til det meste.
4. mars 2009
[Om en altfor god romkamerat.]
Dette innlegget gjør seg i grunn best med musikk til. Anbefaler derfor at du loader musikkvideoen "mens du tenker på noe vakkert." (Sitat hentet fra Mr. Lee. Jeg er så flink til å finne relevanse noen ganger).
I dag kom Stavanger inn på rommet mitt i en trang rosa t-skjorte. Altfor trang. Altfor rosa. Altfor akkurat sånn jeg ville ha den.
-Se hva kjæresten min har sendt til meg fra Korea.
Jeg kjente klumpen i halsen. Misunnelsen. En Big Bang t-skjorte, akkurat sånn jeg har ønsket meg siden jeg gjenoppdaget Big Bang for en måned siden. Jeg har lett gjennom alle markeder. Spurt alle koreanske jenter jeg kjenner. De har rett og slett ikke vært å oppdrive i Kina. Jeg kremtet anstrengt og lurte på hvor man i så fall kunne få tak i en sånn en. Tanken på å bestille den fra venner i Korea hadde nemlig slått meg mer enn én gang, men det var jo ikke like kult å gå med samme t-skjorte som han jeg bor med. Og spesielt ikke når jeg visste at ingen i hele Beijing ville verdsette den så mye som meg. Herregud, Stavanger kom aldri i verden til å bruke den en gang. Og der satt jeg og syntes mildt sagt fryktelig synd på meg selv.-Se hva kjæresten min har sendt til meg fra Korea.
Men så skjedde det vidunderligste. Han tok av seg t-skjorten. Og lo. Masse. For t-skjorten hadde vært til meg fra begynnelsen av. Han hadde kjøpt en button til meg også. Matchende. Så jeg kunne feste den utenpå jakken min i stedet for å fryse halvt i hjel på vei til skolen i Beijings kuleste t-skjorte.
Alt er kult med den. Selv teksten i nakken: "This makes you look cool".
Jeg skal selvsagt gå med den på skolen i morgen. Jeg gleder meg så mye at jeg ikke kommer til å få sove i natt. De koreanske jentene i klassen min kommer til å dø av misunnelse.
Jeg skal selvsagt gå med den på skolen i morgen. Jeg gleder meg så mye at jeg ikke kommer til å få sove i natt. De koreanske jentene i klassen min kommer til å dø av misunnelse.
3. mars 2009
[Om å bli anerkjent av sine egne.]
Hun ropte fra andre siden av skolekantinen.
Hun: TINE!? TINE?!
Jeg snudde meg sakte. Det var da voldsomt til mas. Før jeg rakk å se hva som kom hadde en liten asiatisk kanonkule truffet meg i magen og nå prøvde hun med korte armer å nå helt rundt livet på meg.
Hun: Det er deg, Taiwan-Tine, ikke sant?
Jeg hadde utvilsomt aldri møtt dette mennesket før i mitt liv. Allikevel, hun visste tydeligvis hvem jeg var. Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule forvirrelsen, men tydeligvis ikke godt nok. Kinesisken hennes fortalte meg at hun sannsynligvis var taiwaneser. Et raskt overblikk da jeg endelig fikk henne på avstand var nok til å konstantere at antagelsen min var rett.
Hun: Jeg gikk også på Tunghai i Taiwan da du gikk der. En av lærerne dine er bestevennen min. Jeg har vært med på noen av skolefestene dine. Jeg har bilder av deg hjemme. Så gøy å se deg igjen!
Hun var så sprudlende og overlykkelig for å se meg at humøret smittet, og sekunder senere sto jeg og hoppet, jeg også. Det bør allikevel sies at det ikke nødvendigvis var gjensynsglede, men heller at en taiwaneser faktisk hadde kalt meg Taiwan-Tine.
Hun studerer kinesisk med andre kinesere på skolen min. Verden er jammen meg liten.
Hun: TINE!? TINE?!
Jeg snudde meg sakte. Det var da voldsomt til mas. Før jeg rakk å se hva som kom hadde en liten asiatisk kanonkule truffet meg i magen og nå prøvde hun med korte armer å nå helt rundt livet på meg.
Hun: Det er deg, Taiwan-Tine, ikke sant?
Jeg hadde utvilsomt aldri møtt dette mennesket før i mitt liv. Allikevel, hun visste tydeligvis hvem jeg var. Jeg gjorde alt jeg kunne for å skjule forvirrelsen, men tydeligvis ikke godt nok. Kinesisken hennes fortalte meg at hun sannsynligvis var taiwaneser. Et raskt overblikk da jeg endelig fikk henne på avstand var nok til å konstantere at antagelsen min var rett.
Hun: Jeg gikk også på Tunghai i Taiwan da du gikk der. En av lærerne dine er bestevennen min. Jeg har vært med på noen av skolefestene dine. Jeg har bilder av deg hjemme. Så gøy å se deg igjen!
Hun var så sprudlende og overlykkelig for å se meg at humøret smittet, og sekunder senere sto jeg og hoppet, jeg også. Det bør allikevel sies at det ikke nødvendigvis var gjensynsglede, men heller at en taiwaneser faktisk hadde kalt meg Taiwan-Tine.
Hun studerer kinesisk med andre kinesere på skolen min. Verden er jammen meg liten.
2. mars 2009
[Om bursdagshelgen.]
Stavanger og jeg har nettopp spist bursdagsgelé med ekte vaniljesaus. Bringebær- og sitrongelé faktisk, etter Verstevennens oppskrift, men det må du aldri si til henne, for da blir hun så hoven. Det har vært en av de bedre bursdagshelgene på mange år, selv om den har vært så hektisk at ikke en eneste skolebok er åpnet, og geleen måtte vente til dagen etter. Jeg er så sliten at det er godt å vite at det i det minste er et år igjen til neste gang.
Vi begynte med gangsterpartiet på fredag. Jeg har jo fått en gangstervenn på skolen. Han går med gangsterklær, bruker ord som "Crew" når han snakker om vennene sine hjemme i Canada, og har alle de riktige gangsterbevegelsene. I tillegg har han bestemt seg for å flytte til Beijing på permanent basis. Utvilsomt for å slippe unna det ekstremt lugubre miljøet han har vanket i før. Allikevel, han er en hyggelig kar, og da vi allikevel hadde invitert femti stykker til festen vår, så jeg ikke noe i veien for at han skulle også få komme. Da jeg nevnte at det var en gangsterfest og jeg helst så at han kledde seg ut, nektet han. Major skuff. Jeg tolket det allikevel som at det nok helst skyldtes at han så seg selv allerede i gangsteroutfiten. Dette er selvsagt noe jeg ikke har turt å si til han enda. Vi er tross alt ikke så gode venner enda. Han kan jo drepe meg.
Til tross for at flertallet hadde droppet å forstå at man skal kle seg ut på temafester, vil jeg påstå at utfallet allikevel var over all forventning for de som faktisk gjorde det. Til tross for at det bare var ti ut av over tretti stykker.
Lørdag var det fest på skolen min for alle japanerne. Det går over to tusen japanere på skolen min. Jeg var derfor en selvsagt gjest, og briljerte stort med mine standardfraser "Hello nipples" og "Unnskyld, men lever du på foreldrene dine enda?". Da festen var ferdig dro Nintendo-japanerne hjem for å spille nintendo. Snehvit (jentekoreaneren min) og en japaner ble igjen med meg, og sammen gikk vi litt frem og tilbake, før japaneren bestemte seg for at han var sulten. Klokken var jo bare ti. Vi gikk til nærmeste restaurantområde. Da ringte en amerikansk kamerat av meg og sa han satt på en kafé i nærheten. Snehvit ba meg løpe bort og si til hei til han. De skulle bare bli stående. Ok, sa jeg. Et kvarter senere fikk jeg beskjed om å dra til Nintendo-japanernes leilighet. Og jeg måtte skyndte meg.
Det burde jo ringt en bjelle på et eller annet tidspunkt. Men det gjorde det faktisk ikke. Da jeg kom i leiligheten hadde de slukket alle lys og det sto iskake på bordet. Gull, gull, gull.
Og etterpå tente vi lys på kaken til japaneren som skulle dra, og så sang vi like så godt for henne også. Merk japaneren til venstre. Han hadde prøvd å bleke håret for å få samme hårfarge som meg. Svært skuffet lurte han på om jeg kunne være med til frisøren neste uke, så de kunne faktisk få fargen han ønsket seg.
Lørdag var det fest på skolen min for alle japanerne. Det går over to tusen japanere på skolen min. Jeg var derfor en selvsagt gjest, og briljerte stort med mine standardfraser "Hello nipples" og "Unnskyld, men lever du på foreldrene dine enda?". Da festen var ferdig dro Nintendo-japanerne hjem for å spille nintendo. Snehvit (jentekoreaneren min) og en japaner ble igjen med meg, og sammen gikk vi litt frem og tilbake, før japaneren bestemte seg for at han var sulten. Klokken var jo bare ti. Vi gikk til nærmeste restaurantområde. Da ringte en amerikansk kamerat av meg og sa han satt på en kafé i nærheten. Snehvit ba meg løpe bort og si til hei til han. De skulle bare bli stående. Ok, sa jeg. Et kvarter senere fikk jeg beskjed om å dra til Nintendo-japanernes leilighet. Og jeg måtte skyndte meg.
Det burde jo ringt en bjelle på et eller annet tidspunkt. Men det gjorde det faktisk ikke. Da jeg kom i leiligheten hadde de slukket alle lys og det sto iskake på bordet. Gull, gull, gull.
Og etterpå tente vi lys på kaken til japaneren som skulle dra, og så sang vi like så godt for henne også. Merk japaneren til venstre. Han hadde prøvd å bleke håret for å få samme hårfarge som meg. Svært skuffet lurte han på om jeg kunne være med til frisøren neste uke, så de kunne faktisk få fargen han ønsket seg.
På bursdagen min våknet jeg opp til at Stavanger lagde pannekaker på kjøkkenet. Vi ringte H, og en time senere satt vi og spiste pannekaker med Nora jordbærsyltetøy, nugatti, og altfor mye bacon. Det skulle jeg gjerne lagt ut bilder av, men sant og si var jeg så opptatt med å spise at jeg glemte å ta bilder av det hele.
Etterpå dro jeg til gamleskolen min for å møte Lille Stavanger og den fransken kjæresten hennes. Været var fint. Såpass tanbart at vi skulle ha piknik ute i solen. Lille Stavanger og jeg gikk i minst åtte timer (sånn omtrent), men til slutt fant vi innsjøen kjæresten hennes hadde snakket om. I ettertid ser jeg jo at den enkleste måten nok hadde vært å bare spørre en av de tusen turistguidene som ledet kinesiske turistgrupper rundt på universitetet.
Vi drakk fransk vin, og spiste sushi, og bagetter med brunost. Litt kulturell fusjon må man nesten regne med når du bor i det mest internasjonale området i Beijing.
Kjæresten kom etterhvert med kaker. Han visste ikke hva jeg likte så han hadde kjøpt de tre han likte best.
Det gjorde i grunn dagen akkurat så bra som man kunne få den.
På kvelden møtte jeg H. og vi hadde et større etegilde på den indiske restauranten i Wudaokou. Deretter ville jeg helst hjem, noe redusert etter helgens tidligere strabaser, men enda mer redusert etter fjorten retter curry. H var allikevel ikke helt klar for det enda, og vi endte opp på La Bamba med hver vår skadeskutte daiquiry. Da vi endelig hadde klart å få dem i oss var statusen omtrent som på bildet, og vi bestemte oss for å gå hjem. Sengen har sjeldent fristet mer.
Hurra for meg!
26. februar 2009
[Om drømmespørsmålet.]
Jeg har en egen japansk gjeng. Nå som Koreaneren med Hatt er dratt tilbake til Korea består den av meg, og bare japanere. De bruker all sin fritid på å sitte i leilighetene deres og spille Nintendo DS, bortsett fra når vi spiser middag sammen, eller de kommer på besøk til meg. Jeg møtte dem utenfor bygningen min i september. Det er så mange koreanere i området mitt at når jeg først møter på japanere pleier jeg å stoppe dem. Det viste seg fort at jeg hadde møtt en av de tidligere samme dag på skolen, og jeg ble fort invitert med dem hjem. Melken jeg var på vei for å kjøpe ble glemt, og vi ble sittende og snakke tull til langt på natt. I det jeg skulle gå, fortalte en av de at de kjente en nordmann som hadde bodd i Beijing før. Da det ble klart at han hadde gått i kinesiskklassen min i Norge ble vi venner for livet. Noen ganger skal det ikke mer til. Her om dagen var jeg på besøk i den nye leiligheten til fire av de.
Japaner: Jeg har begynt med engelsk på skolen nå.
Jeg lo. Han kan mindre engelsk enn jeg kan japansk. Det han kan, kommer hovedsaklig fra 50 Cent, og selv ikke det har han fått noe nevneverdig utbytte av.
Japaner: Det går ikke så veldig bra. Og det er noen i klassen min som er her kun for å lære seg engelsk. De kan ikke en gang kinesisk, så i timene snakker læreren bare engelsk til oss.
Tine: Skjønner du noe som helst?
Japaner: Nei, jeg gjør jo ikke det. Derfor lurte jeg på om du kanskje kunne hjelpe meg en gang i uken? Så kunne jeg lære deg japansk i bytte? Riktignok snakker jeg nesten bare slang, men jeg kan jo snakke rent japansk om jeg prøver litt.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det er jo dette jeg har ønsket meg siden jeg dro fra Taiwan. Før jeg visste ordet av det, kastet jeg meg om halsen på han.
Tine: Selvsagt! Når vil du begynne? Jeg har tid hver eneste dag!
De andre japanerne som satt i rommet (åtte stykker) så opp fra hver sin respektive Nintendo DS.
-Vi vil også lære engelsk!
Jeg hoppet i ekstase og det fløy DSer veggimellom.
Vi begynner i neste uke. Noen ganger er jeg så alt for heldig.
Japaner: Jeg har begynt med engelsk på skolen nå.
Jeg lo. Han kan mindre engelsk enn jeg kan japansk. Det han kan, kommer hovedsaklig fra 50 Cent, og selv ikke det har han fått noe nevneverdig utbytte av.
Japaner: Det går ikke så veldig bra. Og det er noen i klassen min som er her kun for å lære seg engelsk. De kan ikke en gang kinesisk, så i timene snakker læreren bare engelsk til oss.
Tine: Skjønner du noe som helst?
Japaner: Nei, jeg gjør jo ikke det. Derfor lurte jeg på om du kanskje kunne hjelpe meg en gang i uken? Så kunne jeg lære deg japansk i bytte? Riktignok snakker jeg nesten bare slang, men jeg kan jo snakke rent japansk om jeg prøver litt.
Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Det er jo dette jeg har ønsket meg siden jeg dro fra Taiwan. Før jeg visste ordet av det, kastet jeg meg om halsen på han.
Tine: Selvsagt! Når vil du begynne? Jeg har tid hver eneste dag!
De andre japanerne som satt i rommet (åtte stykker) så opp fra hver sin respektive Nintendo DS.
-Vi vil også lære engelsk!
Jeg hoppet i ekstase og det fløy DSer veggimellom.
Vi begynner i neste uke. Noen ganger er jeg så alt for heldig.
25. februar 2009
[Om invitasjonen.]
Invitasjonen som gjorde at det kanskje bare blir Kaoru og meg på fredag:
ENGLISH:
March 1st ya'll homegirl Tine is turn'n 22 motha' fucking years, and her badass playa' bitch Kaoru is fuckin' movadizziling herzelf all tha way back to God damn Japan. Fo' shizzle we are messin' up tha finest ghetto streets of Beijing wit ta greatest gangstah party evah. Bring your fattest blingz and skinniest hoes and join us for a night off tha hizzle...
You can spot us bitchin' and chillin' first at Kros Nest by Beida for dinnerz, 'n' then we gon' be hizzlin' to anotha bizzle afterz tha chizzle dizzle mizzle.
Them motherfuckers who dun sho in ya gangsta clothes, wizzay fo' shizzle we'll be droppin ya latez!
And bitches please, leave all ya irons back in ya motha fucking cribs.
Peace.
-----------------------------------------------------
日本語:
３月１日ティナのfucking 22歳の誕生日♪んで彼女のツレのかおるが最高の北京を離れちゃう日！もちろんみんなでお祝いしましょう（あと泣きましょう）★でっかいアクセサリーとほっそい恋人を連れてえげつないnight partyに参加しちゃってくださいね☆
北大の近くのピザ屋さんでご飯食べて飲んでwそのあとどっか行きましょう♪
絶対おしゃれしてきてな！！、
------------------------------------------------------
中文:
三月一号是老娘Tine的他妈的22岁生日, 我的死党Kaoru也准备要回日本. 我门打算在北京办Party. 最好他妈的带你最闪亮的首饰和最辣的朋友. 我门将会在Kros Nest by Beida吃晚餐.
之后我们会移动到其他地方玩.
沒穿夠闪亮的衣服出現的话老娘保证要你好看啊！
ENGLISH:
March 1st ya'll homegirl Tine is turn'n 22 motha' fucking years, and her badass playa' bitch Kaoru is fuckin' movadizziling herzelf all tha way back to God damn Japan. Fo' shizzle we are messin' up tha finest ghetto streets of Beijing wit ta greatest gangstah party evah. Bring your fattest blingz and skinniest hoes and join us for a night off tha hizzle...
You can spot us bitchin' and chillin' first at Kros Nest by Beida for dinnerz, 'n' then we gon' be hizzlin' to anotha bizzle afterz tha chizzle dizzle mizzle.
Them motherfuckers who dun sho in ya gangsta clothes, wizzay fo' shizzle we'll be droppin ya latez!
And bitches please, leave all ya irons back in ya motha fucking cribs.
Peace.
-----------------------------------------------------
日本語:
３月１日ティナのfucking 22歳の誕生日♪んで彼女のツレのかおるが最高の北京を離れちゃう日！もちろんみんなでお祝いしましょう（あと泣きましょう）★でっかいアクセサリーとほっそい恋人を連れてえげつないnight partyに参加しちゃってくださいね☆
北大の近くのピザ屋さんでご飯食べて飲んでwそのあとどっか行きましょう♪
絶対おしゃれしてきてな！！、
------------------------------------------------------
中文:
三月一号是老娘Tine的他妈的22岁生日, 我的死党Kaoru也准备要回日本. 我门打算在北京办Party. 最好他妈的带你最闪亮的首饰和最辣的朋友. 我门将会在Kros Nest by Beida吃晚餐.
之后我们会移动到其他地方玩.
沒穿夠闪亮的衣服出現的话老娘保证要你好看啊！
24. februar 2009
[Om å menge seg med de andre barna.]
Første dag på atter en ny skole. Det er den åttende skolen jeg går på siden 2003. Jeg burde ha lært nå at den beste måten å innpasse seg er å gjøre som de andre barna. Allikevel, jeg klarte ikke å si at min hovedinteresse var å være på internett. Selv om det er den største tidslukeren i mitt liv. At jeg sjekker mailen min nesten hver halvtime. At jeg alltid er pålogget. Og at alle de andre i klassen min sa det som eneste hobby.
I stedet sa jeg at jeg likte å danse.
Læreren: Klassisk, eller?
Tine: Hm. Ja, jøss. Ballett og sånt.
Skeptisk blikk fra lærer i det hun svært lite skjult avstandsestimerte leggene mine. Jeg kunne jo valgt en mer sannsynlig hobby.
I stedet sa jeg at jeg likte å danse.
Læreren: Klassisk, eller?
Tine: Hm. Ja, jøss. Ballett og sånt.
Skeptisk blikk fra lærer i det hun svært lite skjult avstandsestimerte leggene mine. Jeg kunne jo valgt en mer sannsynlig hobby.
23. februar 2009
[Om toaletter i Kina.]
Jeg var ute og spiste middag med en norsk nabo og besøket hennes fra Norge i går. Besøk er morsomt, for det de som regel reagerer mest på, er de tingene vi er blitt så vant til at vi ikke tenker på det lenger. Eksempelvis, toaletter i Kina.
Første kvelden til Partner in Crime og Verstevennen var vi ute og spiste hot pot. Partner in Crime og jeg tok følge ut på do. Jeg gikk først, vasket hender, og var klar til å gå tilbake til bordet, da jeg hørte et halvkvelt panikkskrik fra avlukket til venstre.
Partner in Crime: Men Tine, skal du bare la meg være igjen alene her?
Tine: Ehm... ja?
Jeg skjønte ikke helt hva hun siktet til. Riktignok er vi gode venner, men så gode venner er vi dog ikke. Litt må hun gjøre selv.
Partner in Crime: Kan du ikke i det minste fortelle meg hva som er foran og hva som er bak?
Første kvelden til Partner in Crime og Verstevennen var vi ute og spiste hot pot. Partner in Crime og jeg tok følge ut på do. Jeg gikk først, vasket hender, og var klar til å gå tilbake til bordet, da jeg hørte et halvkvelt panikkskrik fra avlukket til venstre.
Partner in Crime: Men Tine, skal du bare la meg være igjen alene her?
Tine: Ehm... ja?
Jeg skjønte ikke helt hva hun siktet til. Riktignok er vi gode venner, men så gode venner er vi dog ikke. Litt må hun gjøre selv.
Partner in Crime: Kan du ikke i det minste fortelle meg hva som er foran og hva som er bak?
22. februar 2009
[Om historiene bak musikken.]
-Tine, hvorfor har du ikke lagt ut denne musikkvideoen? Den er jo fantastisk!
Verstevennen og Partner in crime satt klistret til skjermen hvor det koreanske jentebandet Wondergirls løp frem og tilbake og fortalte om at de ikke ville ha noen andre enn meg.
Tine: Vel, husker dere for en uke siden, da dere først kom, og akkurat denne sangen ble totalt ignorert?
De ristet synkront på hodene begge to. Umulig.
Tine: Hmm.. Ok, la oss si at jeg ville overraske dere da.
Det slo de seg til ro med.
----
Tine: Tysk musikk har alltid vært stort i Norge.
Tyskerne: Ja... det er jo klart. Nøyaktig hvem er det vi snakker om forresten? Scooter, Blümchen, og Vengaboys, eller?
Tine: München. Faktisk kun München.
----
Tine: Det finnes en slags gutteutgave av Wondergirls i Korea. De heter Big Bang, bare at de er mye bedre enn norske Big Bang.
Jeg trykket på play.
Verstevennen: Å. Herre. Gud.
Partner in Crime: Jeg er forelsket. I han. Eller han. Å nei vent. Han.
Da koreansken til oss alle kan sies å være noe "rusty" ble det til at teksten ble tilrettelagt norske språkevner. Vi hylte ut "I'm so sorry but I love you like a Jinma." (Gullhest på kinesisk) og "So sorry, but I love you like Corona!" (Tvilsomt riktig, Korea er et av de mest konservative landene i verden... på enkelte områder). Den beste delen er allikevel når det blir sagt "Drop dead, bitch." Med knuste hjerter og tapt tiltro til alle sangtekster i hele verden for alltid, ble dessverre også denne delen ødelagt da vi oppdaget at det som egentlig blir sagt er "Drop that beat."
Etter noe som virket som noen få minutter kom naboen i etasjen under opp for å klage over mangel på nattero. Da hadde vi hørt på Big Bangs "Lie" sammenhengende i fire timer i ulike versjoner. Kanskje på tide å ta en pause, vi skulle tross alt stå opp fire timer senere for å gå på Muren, og vi var temmelig utslitt. Det tar på å bli blodfan.
----
Koreaneren med hatt har flyttet tilbake til Korea. Han savner Beijing, men er samtidig utrolig glad for å være tilbake i Seoul. "Det er så mye bra ny musikk ute nå," forkynte han en sen kveld over MSN. Og så sendte han meg... denne.
19. februar 2009
[Om å møte sin overmann.]
Jeg møtte mitt nye språkidol i går, under ferdighetsprøven i kinesisk på den nye skolen min. Vi hadde først en skriftlig prøve hvor vi skulle skrive lydskrift til åtti tegn (jeg klarte alle, men skrev ingen toner. Regner ikke med at det er så viktig for dem), og deretter måtte vi snakke med en lærer i fem minutter.
Han som satt foran meg i muntligkøen hadde en kroppsfasong som tilsa at han var alt annet enn asiat, allikevel snakket han kinesisk helt som en taiwaneser, og som vi alle vet, er jo det den fineste kinesisken. Jeg lente meg langt ut til begge sider for å prøve å få et glimt av ansiktet hans, for dette var merkelig. Spesielt da læreren også spurte om hvorfor han ville studere kinesisk. Han var jo nesten mer flytende enn kinesere selv, og i følge den skriftlige prøven hans var ikke tegn et problem heller.
Han fortalte han opprinnelig var italiener. Han snakket derfor flytende italiensk, i tillegg til fransk, tysk, arabisk og kantonesisk. Læreren var tydelig svært forvirret, så han la fort til at han hadde vokst opp i en Chinatown i Østerrike. Chinatown. Hvordan søren skal jeg kunne konkurrere med det?
Han som satt foran meg i muntligkøen hadde en kroppsfasong som tilsa at han var alt annet enn asiat, allikevel snakket han kinesisk helt som en taiwaneser, og som vi alle vet, er jo det den fineste kinesisken. Jeg lente meg langt ut til begge sider for å prøve å få et glimt av ansiktet hans, for dette var merkelig. Spesielt da læreren også spurte om hvorfor han ville studere kinesisk. Han var jo nesten mer flytende enn kinesere selv, og i følge den skriftlige prøven hans var ikke tegn et problem heller.
Han fortalte han opprinnelig var italiener. Han snakket derfor flytende italiensk, i tillegg til fransk, tysk, arabisk og kantonesisk. Læreren var tydelig svært forvirret, så han la fort til at han hadde vokst opp i en Chinatown i Østerrike. Chinatown. Hvordan søren skal jeg kunne konkurrere med det?
[Om nordmenn i Kina.]
Partner in Crime, som faktisk presterte å være først opp enhver trapp.
Eller enda verre:
Www.ontheroad.no, ærlig talt, den var seriøst pinlig å møte på.
Puertoriker #2
Puertoriker#3
18. februar 2009
[Om ulovligheter i Kina.]
Det har vært lite med oppdateringer dette året. Det er flere grunner til dette. Følgende er grunn nummer syv... sånn omtrent.
Jeg er en lovbryter. I Kina.
Noen mennesker er bare eksepsjonelt dårlige på ting. Å bryte lover er en av mine. Jeg får fortsatt angst bare jeg tenker på de to gangene jeg skulket på videregående, og den ekstra ringen jeg tok med meg fra tannlegen i tredjeklasse, som ble gjemt under sengen i frykt for at mamma skulle oppdage det. Allikevel, nå har jeg altså prestert å gjøre det store. Jeg har blitt en lovbryter. I Kina. Det har vært helt forferdelig. Det har vært netter hvor jeg har våknet, dryppende våt av svette og en konstant angstfølelse som (nesten) har tatt matlysten min. Det vil si, hadde jeg bare ikke vært i Kina, hvor mat er best alltid .
Det hele begynte med spontanturen til Sør-Kina. Vi endte opp i Hong Kong. Mitt kinesiske visum gikk ut 31. januar. Jeg dro hjem til Beijing sent 23. januar. Jeg hadde tid nok til å fornye visumet mitt. Få en visumutvidelse. Ting ville ordnet seg, til tross for at den kinesiske nyttårsfeiringen startet påfølgende uke. Trodde jeg. Ting var nemlig ikke stengt da vi feiret nyttåret i Taiwan. Jeg tok feil. Veldig feil. Så da jeg sto på skolen lørdag 24. januar, møtte jeg en stengt dør, med lapp om at de ikke åpnet før 2. februar. Om man oppholder seg i Kina uten visum får man en bot på fem hundre kroner per dag. Det er fort mye penger. Pokker, pokker, pokker, tenkte jeg, men slo meg selv like fort til ro med at det ikke var noe å gjøre med. Dessuten var Verstevennen og Partner in Crime på besøk og det hjalp for ganske mye. De er tross alt verdens beste distraksjonsmomenter om de prøver eller ei.
Ti dager senere var jeg på skolens visumkontor igjen, som fortsatt var stengt. En dame fortalte at de ikke åpnet før 4. februar. Ingen overraskelse. Er jo tross alt i Kina. Etter å ha forklart situasjonen sendte hun meg strake veien til politistasjonen, som nektet å ta i mot meg, med mindre jeg hadde med meg huseieren min. Passet mitt kunne de derimot godt ta. Det begynner i det små. På en snau uke hadde jeg altså blitt både lovløs, visumløs, og passløs. Jeg ringte huseieren, og til tross for planlagt grytidlig avgang til den kinesiske mur dagen derpå, ble vi enige om å møtes på politistasjonen. Etter at han litt pinlig berørt kom bankende for å ta bilder av meg og leiligheten er han ikke så vanskelig å ha med å gjøre nemlig.
Neste morgen sto jeg på døren i det de åpnet. Herr Kang skrev under på tingene han trengte og dro hjem. Jeg fikk beskjed om å vente. Tre kvarter senere kom en amerikaner ruslende inn. Etter nok en lengre venteperiode kom en politimann inn på stasjonen, og med stram mine fikk vi beskjed om å følge med ut i bilen hans. Han hadde passene våre i hånden.
Vi kjørte langt. Og så ble vi tatt med ned i kjelleren og inn på et avhørsrom med en seng i det ene hjørnet. Amerikanerens kinesisk var omtrent på nivå med en saus. "Wååå buuu zhirrrr dao zhångwen." Meh. Det ble derfor fort tydelig at nok ville være jeg som måtte stå for snakkingen for oss begge, men det var greit for det viste seg at vi begge var skyldige i nøyaktig samme sak. Etter en stund om tre politimenn inn. De var heldigvis hyggelige. Vi snakket om at norsk laks var bedre i Kina ("Selvfølgelig! Hvorfor tror du jeg har flyttet hit?"). At luen min var fantastisk kul ("Det er Verstevennen som har laget den, men du kan få den om vi kan se gjennom på disse visumgreiene? -Nei."). At mobilen min var dårlig fordi den er kjøpt i Taiwan, at jeg leste navnet mitt feil for i Taiwan blir det ene tegnet mitt lest annerledes, at det var unødvendig med så mange søsken som jeg har, og at det var tankeløst av meg å være i Kina uten visum. Taiwan er for evig og alltid en del av Kina og jammen meg burde nesten ikke Korea og Vest-Afrika vært det også. Etter en stund spurte jeg om vi ikke kunne komme i gang med det vi var der for, da mine venner satt i en tourbuss og ventet på at jeg skulle bli lovlig i Kina igjen. Joda, sa en dame som hadde sittet og sett på en data skjermstore deler av tiden.
Politi: Innrømmer du at du har brutt den kinesiske lov?
Tine: Ja.
Politi: Er du villig til å påta den straff som eventuelt vil bli pålagt deg av den kinesiske stat.
Tine: Lett.
Så printet hun ut det hun hadde skrevet, og rakte det til meg. "-Skriv under på dette."
I hendene mine hadde jeg et to siders sammendrag av mine meninger om norsk laks, en strikkelue, Ikea, håpløse taiwanske nokiatelefoner, søsknene mine, Beijing som OL-by, og alt det andre vi hadde snakket om mens vi hadde vært der. Over linjen jeg skulle signere sto det at tiltalte erkjenner seg skyldig og er klar til å motta akkurat den straffen det kinesiske politi fant passende. Omtrent. Damen insisterte på at en signering av dette skrivet ikke ville føre for vanskeligheter for å komme inn i USA, og dermed skrev jeg like så godt under på både amerikanerens og mitt eget.
Dernest ble vi tatt med til enda et kontor. Det offisielle visumkontoret i Beijing. Det er langt unna. Amerikaneren og jeg ble plassert i et hjørne med et ark og en kulepenn hver. Vi måtte skrive vår egen politierklæring. På kinesisk.
Og jeg som ikke har skrevet tegn omtrent på en måned. Etter en betydelig lang stund hadde jeg knotet ned tre hundre tegn. Alt måtte forklares på nytt, for politiavhørsreferatet var selvsagt ikke sendt over til visumkontoret. Jeg var svært takknemlig for alle avistimene jeg hadde slitt meg gjennom, for det gjorde at jeg at jeg hadde lært å skrive kort og konsist nok. En politidame kom bort for å se hvordan det gikk med oss, for vi brukte overdrevent lang tid. Hun ble mildt sagt mektig imponert over at jeg skrev på kinesisk, og dro den opprinnelige mannen som passet på oss bort for å vise han.
Han lo lenge, før han sa han hadde tullet. Hadde ikke regnet med at vi kunne skrive såpass. Det hele var så utrolig teit at vi ble sittende å le, før de skrev ut advarsler til oss begge to. Jeg slapp unna uten å måtte betale noe som helst, og fikk visumutsettelse i hele ti dager.
Lettet løp jeg ut til den ventende bussen, og så dro vi til muren. Fire timer forsinket.
Jeg er en lovbryter. I Kina.
Noen mennesker er bare eksepsjonelt dårlige på ting. Å bryte lover er en av mine. Jeg får fortsatt angst bare jeg tenker på de to gangene jeg skulket på videregående, og den ekstra ringen jeg tok med meg fra tannlegen i tredjeklasse, som ble gjemt under sengen i frykt for at mamma skulle oppdage det. Allikevel, nå har jeg altså prestert å gjøre det store. Jeg har blitt en lovbryter. I Kina. Det har vært helt forferdelig. Det har vært netter hvor jeg har våknet, dryppende våt av svette og en konstant angstfølelse som (nesten) har tatt matlysten min. Det vil si, hadde jeg bare ikke vært i Kina, hvor mat er best alltid .
Det hele begynte med spontanturen til Sør-Kina. Vi endte opp i Hong Kong. Mitt kinesiske visum gikk ut 31. januar. Jeg dro hjem til Beijing sent 23. januar. Jeg hadde tid nok til å fornye visumet mitt. Få en visumutvidelse. Ting ville ordnet seg, til tross for at den kinesiske nyttårsfeiringen startet påfølgende uke. Trodde jeg. Ting var nemlig ikke stengt da vi feiret nyttåret i Taiwan. Jeg tok feil. Veldig feil. Så da jeg sto på skolen lørdag 24. januar, møtte jeg en stengt dør, med lapp om at de ikke åpnet før 2. februar. Om man oppholder seg i Kina uten visum får man en bot på fem hundre kroner per dag. Det er fort mye penger. Pokker, pokker, pokker, tenkte jeg, men slo meg selv like fort til ro med at det ikke var noe å gjøre med. Dessuten var Verstevennen og Partner in Crime på besøk og det hjalp for ganske mye. De er tross alt verdens beste distraksjonsmomenter om de prøver eller ei.
Ti dager senere var jeg på skolens visumkontor igjen, som fortsatt var stengt. En dame fortalte at de ikke åpnet før 4. februar. Ingen overraskelse. Er jo tross alt i Kina. Etter å ha forklart situasjonen sendte hun meg strake veien til politistasjonen, som nektet å ta i mot meg, med mindre jeg hadde med meg huseieren min. Passet mitt kunne de derimot godt ta. Det begynner i det små. På en snau uke hadde jeg altså blitt både lovløs, visumløs, og passløs. Jeg ringte huseieren, og til tross for planlagt grytidlig avgang til den kinesiske mur dagen derpå, ble vi enige om å møtes på politistasjonen. Etter at han litt pinlig berørt kom bankende for å ta bilder av meg og leiligheten er han ikke så vanskelig å ha med å gjøre nemlig.
Neste morgen sto jeg på døren i det de åpnet. Herr Kang skrev under på tingene han trengte og dro hjem. Jeg fikk beskjed om å vente. Tre kvarter senere kom en amerikaner ruslende inn. Etter nok en lengre venteperiode kom en politimann inn på stasjonen, og med stram mine fikk vi beskjed om å følge med ut i bilen hans. Han hadde passene våre i hånden.
Vi kjørte langt. Og så ble vi tatt med ned i kjelleren og inn på et avhørsrom med en seng i det ene hjørnet. Amerikanerens kinesisk var omtrent på nivå med en saus. "Wååå buuu zhirrrr dao zhångwen." Meh. Det ble derfor fort tydelig at nok ville være jeg som måtte stå for snakkingen for oss begge, men det var greit for det viste seg at vi begge var skyldige i nøyaktig samme sak. Etter en stund om tre politimenn inn. De var heldigvis hyggelige. Vi snakket om at norsk laks var bedre i Kina ("Selvfølgelig! Hvorfor tror du jeg har flyttet hit?"). At luen min var fantastisk kul ("Det er Verstevennen som har laget den, men du kan få den om vi kan se gjennom på disse visumgreiene? -Nei."). At mobilen min var dårlig fordi den er kjøpt i Taiwan, at jeg leste navnet mitt feil for i Taiwan blir det ene tegnet mitt lest annerledes, at det var unødvendig med så mange søsken som jeg har, og at det var tankeløst av meg å være i Kina uten visum. Taiwan er for evig og alltid en del av Kina og jammen meg burde nesten ikke Korea og Vest-Afrika vært det også. Etter en stund spurte jeg om vi ikke kunne komme i gang med det vi var der for, da mine venner satt i en tourbuss og ventet på at jeg skulle bli lovlig i Kina igjen. Joda, sa en dame som hadde sittet og sett på en data skjermstore deler av tiden.
Politi: Innrømmer du at du har brutt den kinesiske lov?
Tine: Ja.
Politi: Er du villig til å påta den straff som eventuelt vil bli pålagt deg av den kinesiske stat.
Tine: Lett.
Så printet hun ut det hun hadde skrevet, og rakte det til meg. "-Skriv under på dette."
I hendene mine hadde jeg et to siders sammendrag av mine meninger om norsk laks, en strikkelue, Ikea, håpløse taiwanske nokiatelefoner, søsknene mine, Beijing som OL-by, og alt det andre vi hadde snakket om mens vi hadde vært der. Over linjen jeg skulle signere sto det at tiltalte erkjenner seg skyldig og er klar til å motta akkurat den straffen det kinesiske politi fant passende. Omtrent. Damen insisterte på at en signering av dette skrivet ikke ville føre for vanskeligheter for å komme inn i USA, og dermed skrev jeg like så godt under på både amerikanerens og mitt eget.
Dernest ble vi tatt med til enda et kontor. Det offisielle visumkontoret i Beijing. Det er langt unna. Amerikaneren og jeg ble plassert i et hjørne med et ark og en kulepenn hver. Vi måtte skrive vår egen politierklæring. På kinesisk.
Og jeg som ikke har skrevet tegn omtrent på en måned. Etter en betydelig lang stund hadde jeg knotet ned tre hundre tegn. Alt måtte forklares på nytt, for politiavhørsreferatet var selvsagt ikke sendt over til visumkontoret. Jeg var svært takknemlig for alle avistimene jeg hadde slitt meg gjennom, for det gjorde at jeg at jeg hadde lært å skrive kort og konsist nok. En politidame kom bort for å se hvordan det gikk med oss, for vi brukte overdrevent lang tid. Hun ble mildt sagt mektig imponert over at jeg skrev på kinesisk, og dro den opprinnelige mannen som passet på oss bort for å vise han.
Han lo lenge, før han sa han hadde tullet. Hadde ikke regnet med at vi kunne skrive såpass. Det hele var så utrolig teit at vi ble sittende å le, før de skrev ut advarsler til oss begge to. Jeg slapp unna uten å måtte betale noe som helst, og fikk visumutsettelse i hele ti dager.
Lettet løp jeg ut til den ventende bussen, og så dro vi til muren. Fire timer forsinket.
Abonner på:
Innlegg (Atom)