Hun dro på skuldrene, og sa at hun ikke visste helt hva hun skulle gjøre med det. Etter at den kinesiske klassevenninnen min fortalte foreldrene hennes at hun hadde dratt for å se Hong Kongs Pride parade, hadde de sluttet snakke med henne.
- Fordi jeg dro, tror de nå faktisk at jeg er lesbisk, og de ser på det som en sinnslidelse.
Som om hun skulle kunne "smitte" foreldrene sine over telefonen. Det var jo så dumt at man skulle tro man bare kunne le av det.
Problemet er allikevel så dagsaktuelt at latter føles malplassert.
Tidligere i høst hadde en i klassen nyhetsfremlegg om pavens forsøk på å få homofile godtatt av den katolske kirke. Fremlegget var kort, men det varte allikevel lenger enn det skulle, fordi store deler av klassen lo hver eneste gang hun sa ordet "homofil." I en masterklasse for aspirerende internasjonale journalister. Etter fremlegget, forklarte jenta at hun hadde valgt denne artikkelen fordi hun var nysgjerrig på homofile og hva de var, siden hun aldri hadde møtt noen homofile.
La meg gjenta dette: En person vokser opp i et land med 1, 4 milliarder mennesker, og har aldri møtt en homofil person.
Det er jo noe som skurrer her.
Jeg var sint og opprørt da jeg gikk hjem den dagen. Jeg syntes klassen min var umodne og trangsynte, samtidig så er jeg jo klar over at homofile er stigmatisert i Kina. I hele min Kina-karriere, har jeg møtt omlag fire kinesere som har sagt til meg at de er homofile. Samtlige i utlandet, med unntak av én, men han pleide unnskylde seg med at han bare spøkte om det når han var full. Ha ha, liksom.
I Taiwan og Hong Kong er homofile mer godtatt, men det har også vært en utvikling de siste årene: I 2004 hadde Taipei Pride omlag 4 000 deltagere i paraden, omtrent alle gikk med masker. I år hadde de 65 000, og eventuelle masker ble stort sett brukt som en del av kostymene de gikk med.
Da vi fikk i oppgave å skrive om en minoritetsgruppe i Hong Kong, fortalte jeg klassen at det var Hong Kong Pride den påfølgende helgen, spent på reaksjonen. Ingen sa noe som helst. Jeg fikk derimot et ras av meldinger.
Resultatet var at jeg kjente en større andel av de oppmøtte ved startstreken. Neida. Men det var veldig mange som kom. De fleste av klassekameratene mine sto i grupper, med kameraer og notatblokker, og var kjempenervøse.
Klassekamerat: Kjenner du noen homofile her?
Tine: Jeg kjenner én, men han forsvant i mengden.
Klassekamerat: Kan du finne han? Jeg vil intervjue en som er homo.
Tine: Alle her er homo. Det er jo homofestival. Snakk med hvem du vil.
Klassekamerat: Nei, hva om de ikke er homo?
Tine: Du kan jo bare spørre.
Hun gjorde store øyne.
Klassekamerat: Jeg kan jo ikke det. Det er jo frekt.
Tine: Du er på homofestival. Det er garantert ingen som blir fornærmet over det.
Klassekamerat: Hvordan ser egentlig en homo ut?
Tine: Som alle andre mennesker.
Klassekamerat: Nei, jeg kan ikke spørre noen. Det går ikke. Slikt går virkelig ikke an.
 |
| "Hvordan ser en homo ut?" |
Tilbake til hun som foreldrene ikke vil snakke med lenger. Hun sa det var teit av foreldrene hennes, at unge kinesere er blitt mer åpne, men at det var et stort generasjonskille. Det er vanskelig å endre gamle holdninger.
Kinas ettbarnspolitikk bidrar også for at de ytterligere skal bli sett ned på. Hvordan skal man kunne føre etternavnet videre om sønnen din er sammen med en mann?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar