[Om tre minutters fame II.]

Hvordan forfatterfighten gikk? Vel, jeg hadde på meg min neonoransje powerskjorte og karret meg til en stolt tredjeplass. Pallplass er pallplass, som man sier, og selv om jeg ofte er en temmelig dårlig vinner, er jeg faktisk en himla god taper. Om ønskelig kan du her lese et svært detaljrikt referat fra Eskil Åsmul, som forøvrig også var den som gikk seirende ut. Det unner jeg han faktisk. Det var en svært bemerkelsesverdig presentasjon. Dessuten kan jeg jo legge til at jeg fikk en flaske vin for strevet etter at konkurransen var over i stedet for blomster. "En singel og sexylubben jente som deg, setter nok mer pris på alkohol enn en kvast." Joda. Det er ikke stoltheten det skal stå på.

Uansett, vennene mine stilte selvsagt mannsterke opp. For anledningen hadde de laget en stor og inspirerende plakat:

Om det ikke er kjærligheten fra fansen som driver meg, da kan jeg ïkke skjønne hva det skulle være.

Jeg hadde ikke tenkt å legge ut hele bidraget mitt her. Det er en ganske lang tekst. I stedet skal du få det første utdraget jeg leste. Her har du et opptak jeg lagde mens jeg forberedte meg på sirkuset:

[Om slutten på juleferien.]

Joda. Familieidyllen i julen var som nevnt komplett og så tydelig og sterk som aldri før. Vi var på alle vis klare for den ultimate testen: juleraclette.

Og plutselig var alt tilbake til normalen. Det er en grunn til at man bare har jul en gang i året.

Urelatert til øvrig tekst: de fleste dro ned fra fjellet i dag.

[Om Julen 2013.]

Det har vært en sånn vakker jul man ikke tror at finnes på ordentlig. Vi har som det er blitt gjort de siste årene, feiret jul på hytta. Det har vært et salig snøkaos, selvhugget juletre og store nok dalende snøflak til at man virkelig skal få den rette stemningen. I det minste om det er det som må til for at man skal klare å minnes at en liten guttebaby ble født i Midtøsten for 2000 år siden.

 

Vi har spist oss halvt fordervet på tørket, syltet, kokt og stekt kjøtt av alle arter, naturligvis. Til forandring fra de fleste andre år, har etegildene skjedd i ro og mak og med en viss andakt, i den tradisjon tro det visstnok hører julen til (ja, det er en magisk tid vi er i, selv i dag). For en gangs skyld har ikke hyttelivets julefred vært preget av samtaler om når neste mann skal reise opp eller ned eller bort til alle andre steder. Energien hos de som kjente den presset mest fikk timelig og praktisk løpe den ut av seg på juleaften formiddag, da det blåste stiv kuling, regnet vertikalt, og hele fjellet var dekket av en tåke tettere enn syltetøy. Typisk hoppvær, sa brødrene mine, og klatret opp på hyttetaket så de kunne rekke å hoppe tre ganger før de raste over bilveien ("det er vel ingen som er ute og kjører i et vær som dette") og ned en skråning til.

 

Leken med livet på formiddagen kortet ikke bare ned på ventetiden, det sørget heldigvis også for å dekke det trykkende behovet for en fysisk kamp på liv og død som lett oppstår ved slike anledninger da det endelig var tid for julegaver, og man var oppriktig interessert i det de andre fikk. Og dere, med fare for å gjenta meg selv, dette er virkelig miraklenes tid, for Modern hadde bestemt seg for noe nytt i år, og følgende ignorert alle forsøk på hint og tips om hva man ønsket seg. Til alt hell, viste det seg at avkommet endelig (eller i det minste i snitt) er blitt såpass voksne at man klarer vise en viss takknemlighet for gaver av det slaget hun selv alltid har ønsket seg, i kategoriene riskokere, jerngryter, frokostskåler og elektriske vinåpnere. For å nevne noe.

 

Videre, til tross for at Venås-familien aldri har eid flere egenkjøpte elektriske artikler med fruktnavn, har ikke kveldene passert i hvert vårt blå gjenskinn fra plastskjermer. Vi har spilt spill til mormor erklærte at Trivial Pursuit var det kjedeligste spillet hun hadde vært borti. Vi har sett alle de mest julete julefilmene  til mor ikke orket mer, og som nevnt, lekt i sneen til vi alle gikk hjem og drakk varm eplegløgg ved peisen. Eller som enkelte andre, bestemt oss for å kjøre snowracere bak en bil om vi ikke var kalde nok.

 

På flere måter kan man egentlig si at det har vært den komplette familieidyll. Ihvertfall nesten. Det mest dramatiske var det min far som egenhendig sto for, uten at han egentlig har sanket noen sympati fra noen av den grunn. To ganger skulle han tøffe seg for brødrene mine, uten at de neppe ble noe nevneverdig imponerte over hvordan han for eksempel stupte ned og med ansiktet godt plantet på isen, dro det bortover hålken i en høyst uelegant kiteballet fjellet tvilsomt har sett maken til. Egoet vokste ei heller på noen andre enn han selv, da han på en langrennstur ramlet hardt ned i en elv og slo den ene skulderen (den Han har igjen som faktisk fungerer) så mye at han egentlig burde fått den sjekket på sykehuset på Hønefoss, hadde noen bare giddet kjøre han. Forresten, om du lurer på hvor jeg har fått mitt egen klumsel fra, så jeg kan jeg informere om at det nok er fra han det og. Min far kan være raus når det gjelder.

Svært kort fortalt, slik var julen 2013. Som du ser, årets julebrev kom i seneste laget, og rundes av ved å vise dere årets julebilder, så du virkelig kan forstå hvorfor familien min er bedre enn de fleste på akkurat disse tingene.

 

[Om å komme feil antrukket.]

Det begynte med at en venninne av meg inviterte meg på kino. Det var en slags premiere sa hun. Vi skulle få noe bobler og filmsnacks. Digg, tenkte jeg. Skyndet meg hjem etter jobb for å skifte til noe litt mer komfortabelt. Det er jo ikke så innmari viktig å være noe nevneverdig stilig når jeg skal sitte i mørket. Jeg dro på meg businessoutfiten (det vil si, det jeg kom hjem med den dagen jeg egentlig var ute for å kjøpe businessoutfit, altså Oslos største collegegenser og tights. Sistnevnte naturligvis ikke av den oppstrammende typen. Snarere sigen strikk og forøvrig temmelig slarkete fremtoning.). Kastet meg på bussen. Brukte altfor lang tid på å komme meg til kinoen jeg trodde vi skulle på, altså Felix. Felix var full av mennesker i dress og gallakjoler. Det var fakler utenfor. Jeg skrev en panisk melding til venninnen min om at hun måtte skynde seg. Her sto jeg i feelgood tights og gjorde alt annet enn å føle meg bra. Thanks world. 

 
Venninnen ringte meg raskt. Jeg var på feil kino. Det passet jo bra. Jeg beina videre til Victoria Kino og rakk knapt få tilbake litt av pusten da jeg igjen ble lamslått. 
 
Folkens, dette var jo premierevisningen for selve kinosalen etter at den åpnet. Sykt VIP, med andre ord. Det var rød løper og fakler derfra og til månen. Jeg så en kameramann fra NRK passere meg og han som skriver om de kongelige i Se&Hør. Om jeg ti minutter før hadde følt meg underdressed, gjorde jeg det i hvert fall nå. Inne var det liveband og canapeer og ”noen bobler” viste seg å være ”noen timer” med bobler. Alle gikk i smoking og paljettkjoler og var kjendiser. Så hadde du meg da. Fortsatt i tights. Enkelte andre var sikkert glade de hadde tatt på seg de høyeste hælene sine. Jeg var takknemlig for at jeg ikke hadde hull mellom beina i tightsen min. Så fikk det gå at conversene var slitt. 

Her er et bilde av meg, så du kan få se det er sant.

Du kan si så mye du vil at det sikkert ikke var noen som brydde seg, eller at en som meg helt fint kan dra en sånn ting i land uten noe stress. Til det vil jeg si at det er ikke meningen å henge ut noen, men det skjedde faktisk ved én anledning at en kar som vet veldig godt hvem jeg er, totalt ignorerte meg. Jeg følte meg litt som en loser da jeg senere faktisk grep han i armen, og han fortsatte å gå forbi. Jeg er tydeligvis ikke kulere enn resten av verden.

[Om dagen derpå.]

Tirsdag kveld var det julebord for Taiwan Friendship Association. Det endte som det gjerne gjør i lystig lag med taiwanesere: Noen drikker for mye og alle synes karaoke er det eneste opplagte utfallet. Lavterskel er et temmelig beskrivende ord her. Oh Lord.

Fordi dette var på en vanlig ukedag, stengte stedet vi var på tidlig. Vi opplevde det ihvertfall slik. Natten var enda ung, og selv jeg som på ingen måte er noen nachspieldronning (nei, faktisk ikke) sa meg gladelig enig i at nachspiel var en like god idé som karaoken var. Idiot.

Jeg må vedkjenne at det (sannsynligvis) ble tålelig sent før jeg fikk slept meg hjemover. Såpass sent at jeg faktisk ikke fikk med meg at mobilen min hadde blitt med noen andre hjem, før jeg skulle sette alarmen til 05.50 og ikke hadde muligheten.

Dagen etter hjalp gode venner meg søke opp telefonen med den fantastiske appen Find my iphone. Den gode vennen, lykkelig uvitende om gårsdagens karaokeeskapader, kunne fortelle meg at mobilen befant seg i politihuset i Christian Kroghs gate.

Jeg ante ikke at det var et politihus der, men det er jo mye jeg også ikke vet, og det ga jo mening at noen hadde plukket med seg telefonen og levert den på et hittegodskontor. Jeg droppet derfor lunsjen, og dro den svært reduserte kroppen min i retning Legevakta. Kraftanstrengelsen var poengløs. Politistasjonen var ingen politistasjon. Det var UDI. Er du klar over hvor utrolig mye en person som meg skiller seg ut hos UDI? Svaret er betraktelig mye mer enn bare ganske mye, det kan jeg fortelle deg. Ingen av de hadde sett telefonen min, enda jeg insisterte på at Find my iPhone hadde sagt den var her, og hello, kan man krangle med teknologi? Jeg spurte tre personer og alle lurte på om det ikke var Grønland Politistasjon jeg egentlig hadde tenkt meg til. Nei, nei og nei.

Jeg forlot stedet ganske nedbrutt. Det var selvsagt da jeg oppdaget at åstedet for gårsdagens nachspiel var rett over veien for der jeg sto. Ugh. Seriøst. Mine damer og herrer, her har dere mitt liv.

[Om tre minutters fame.]

Kjære fire lesere. 

I all ydmykhet, dette er en invitasjon med forbehold om at du er fan nok til å være på lag med meg.

På onsdag, 11. desember skal jeg være med på Forfatterfight på Kulturhuset på Youngstorget. Jeg har skrevet en dødslang tekst jeg skal lese tre minutter av. Det er freshe premier jeg kan vinne, i tillegg til en viss heder og ære for den som bryr seg om sånt. Om du lover heie på meg, er du derfor herved invitert som publikum med alle dine likesinnede venner.

Bidraget mitt? Teksten er en sint tekst om ting jeg hater. På et punkt sovner hovedpersonen full, singel og ugravid i stjerneformasjon på baderomsgulvet etter å ha rasende skrubbet en do. Det er ikke alt som er basert på egne erfaringer, men jeg tror den har et visst underholdningspotensiale allikevel.

Inngang koster femti kroner. Da får du alle bidragene i sin helhet til odel og eie.

[Om et ransforsøk.]

Familien var i Ålesund. Stormen Hilda red byen som et.. ja.. uvær.

Modern og jeg var innom slakteren for å handle 20 kilo pølser (dette er ikke grovt overdrevet). Lillesøster og pappa ble igjen i bilen.

Når det blåser så mye at vannet går opp og ikke ned bakkene. Når du er bekymret for å kjøre langs havkanten av frykt for å bli blåst ut på sjøen, hvor forventer du da at personen som blir igjen i den tørre bilen parkerer?

Rett utenfor slakteren. Selvfølgelig.

Modern og jeg tok hver vår store pose med pølser og løp ut i regnet. Jeg rakk å sette meg inn og nesten lukke døren før jeg oppdaget at pappa gjorde alt han kunne for at modern ikke skulle få komme inn i bilen. Det regnet og blåste og modern synes ikke sånt er det minste morsomt til vanlig. Hun var mildt sagt fly forbannet. Så satte pappa i et skrik.

"RAN!"

Slik ble jeg klar over at det satt en fremmed dame bak rattet og at jeg hadde satt meg i feil bil, mamma ble klar over at hun faktisk ikke skulle inn i bilen og hylte til meg at "Tine, det er ikke faren din."

Vi beinet tilbake til slakterbutikken. Hikst.

[Om dagens fangst.]

For tiden leser jeg en bok jeg ikke skryter av til mange at jeg leser. En slik chic-lit hvor jeg innbiller meg at alle kapitlene handler om meg. Det er ikke så nøye hva boken heter eller hvem som har skrevet den, men jeg tenkte å gjengi et sitat om bestevenninnen til hovedpersonen i boken: 

Jeg følte meg dødsmorsom da jeg sendte dette utdraget til min (beste) verstevenn over helgen. Det er jo henne. Selv repliserte hun med å sende meg dette, og sa det var et postkort. Ti kroner ekstra for sporing var vel verdt pengene, mente hun. Spesielt når det innebar at jeg måtte gå hele veien til postkontoret, tenkte jeg, og var ikke det minste overrasket.

Jeg fant postlappen i postkassen min søndag kveld. Jeg synes faktisk at det er så spennende med post at jeg mandag morgen var der i det postkontoret åpnet. Jeg må innrømme at jeg var en smule forbløffet da det viste seg at Verstevennen hadde pakket inn postkortet temmelig godt. Så ombestemte jeg meg. Typisk Verstevennen å pakke et lite postkort himla godt inn, når hun visste at heisen min fortsatt er i ustand, jeg bor i femte etasje, og det er ganske tungvint å gå ut med papir hele tiden. Dessuten, se på størrelsen på denne saken. Alle barna på vei til skolen var selvsagt kjempemisunnelig på meg. Selfie utenfor Bør & Børsen:

Vel hjemme tok jeg av plasten. Jeg trakk av teipen. Tror du ikke den dama har trykket opp det største postkortet jeg noen gang vil motta, med et motiv fra favorittfilmen vår?

Dessuten medfulgte det godteri med mening. For meg. Ingen geit i Afrika her i gården:

• En melkebart som hilsen fra Trondheim.
• Lovehearts fordi Verstevennen tydeligvis er glad i meg på bunn.
• Det som en gang var en Stratos, fordi enkelte har hevdet at jeg ser ut som stratoskua på dansegulvet.
• Hubba bubba, fordi det er alt for lenge siden. (Det er det dessverre alltid, men det må du ikke si til henne).

Postkortet er kjempestort. Minst fire A3-ark. Hva blir det da? A1? Jeg vet ikke. Det er enormt.

Selv tonen i postkortet var hyggelig. Vi har tydeligvis tiårsjubileum. Hva gir du meg? Hjemmelagd postkort og sjokolade. Hun er dame altså. Jeg sendte henne et sitat fra en bok jeg synes er for flaut å oppgi navnet på. 

[Om en fjelltur.]

Enkelte ville nok definert dette som en slags reiseblogg på deltid. Som en eksotisk kontrast til mine reiser i det fjerne østen skulle jeg jo naturligvis delt de fantastiske naturbildene jeg tok da jeg vandret Jotunheimen på tvers (grovt anslått) i sommer.

Om det bare er vakre naturbilder du leter etter, vil jeg anbefale deg å kjøpe et postkort. Sannheten er nemlig at til tross for upåklanderlige værforhold, og helt ok utstyr: naturen er ubarmhjertig når du setter ut mot den. Kvinne mot natur. En svett, oppgitt og sliten Tine ville aldri tatt noen gode bilder, det skjønte jeg heldigvis så tidlig at jeg ikke tok noen. Neida. Jo nesten.

La oss begynne fra starten. 

I år var feriebudsjettet særs lite. Heldigvis hadde jeg venner som var like blakke (gjerrige) som meg selv. Jeg mener helt og holdent å erindre at jeg ble invitert på en kosetur i fjellet. Oss jentene, et bedagelig tempo, sjokolade og vennlig samtale oss i mellom. Vi var fire som gikk en kosetur på over 80 kilometer på tre dager. Jada. I fjellet. Nå vet jeg også hva en kosetur er i kilometer.

Man lærer mye om seg selv på slike turer. Når sant skal sies, var min vekkelse allerede før turen. I ukene i forkant hadde jeg flere ganger daglig denne samtalen når jeg fortalte om "ferie"-planene mine:

Person: Hva skal du i ferien?
Tine: På fjelltur.
Person: . . .
Tine: Hallo?
Person: Skal... du?
Tine: Ja.
Person: Hmmm.

Lesson learned: Jeg utstråler tydeligvis en svært uforenelig personlighet med natur og fjellheim. Det var faktisk ikke én person som ikke hadde denne reaksjonen. Det inkludert folk jeg faktisk gikk i speideren med. 

Uansett, det var jo god stemning i starten. Spesielt da jeg fikk velge soundtrack i bilen det siste stykket på vei opp til Fondsbu. Justin Bieber, naturligvis. Her er et svært lite representabelt stemningsbilde fra denne delen av turen. Dette var forøvrig også tidsrommet for mitt andre sjokk. Ser du snøen i det fjerne? I juli. Jeg setter jo min ære i å være klimaflyktning. Hva noen som helst ved sine fulle fem oppsøker snø for, det er utenfor min fatteevne.

Vi kom ganske sent opp til Fondsbu. Senere enn planlagt, men det var verdt det, for Verstevennen ropte plutselig "Fugl! og Fuglejenta er så glad i fugler at vi måtte stoppe hele bilen og se om det virkelig kunne være slik at Verstevennen bare hadde lurt henne. Jeg lo så jeg grein, Dr. K hikstet, og Fuglejenta var både dødsskuffet og tillitsvekket resten av turen.

Vi kom så sent opp at vi måtte sove i en gang. Her er et bilde fra inngangspartiet. Gjett hvilke sko som er mine (du får ingen premie selv om du gjetter riktig):

Etter gjentatte ompakninger, hvor vi gikk gjennom alle de unødvendige tingene jeg hadde med meg, var vi dagen derpå klare for å sette i gang. De overnevnte bildene var alle bildene jeg tok på hele turen. Resten akkrediteres herved Dr. K.

Det er flaks været var fint hele veien. Vi begynte sånn som dette her. Jeg spiste dumt nok omtrent en hel sjokoladeplate før vi nådde toppen og var både lei fruktnøtt og på en svært irriterende sweet sugar high før første pause.

Dette gliset kommer av at jeg ikke vet bedre, og tror det er omtrent en halvtime igjen. Vi kom ikke frem før det var blitt mørkt. Og vel, det var sommer, så du kan jo tenke deg hvor lang tid det egentlig betyr.

Dette like tåpelige som fårete premiegliset, er Verstevennen som tenker på at vi skal over det fjellet bak der, og at jeg på dette tidspunktet ikke vet at vi neppe kommer frem før det er blitt mørkt. Så god venn er hun.

Jeg løy i sted. Jeg tok et bilde til, fra da turmoralen fra min side var nest lavest på hele turen. Vi gikk gjennom en dal som virkelig aldri sluttet, og jeg døpte den med bitterhet i stemmen til "Dødens Dal." Fuglejenta, som var kartansvarlig, kunne da velvillig opplyse om at nei, dette var ingen Dødens Dal. Dette var "Horungene," som jo vitterlig betyr akkurat det samme i min ordbok.

Her tror jeg at jeg er lykkelig for at ihvertfall den verste delen er over, og at det skal smake godt med brødskive nummer 17 på to dager med Nugatti. Det gjør ikke det, vettu. Det gjør aldri det.

Dette var også den sjebnesvangre dagen som skulle bli den tyngste for oss alle. La meg ha det sagt, jeg bærer ingen nag mot den som tok den endelige avgjørelsen om dette. Mest fordi jeg ikke vet hvem det var, da jeg hadde meldt meg ut av en hver rutedebatt før vi i det hele tatt hadde begynt å ta på oss sekkene. Det er allikevel på sin plass å sende en ærbødig takk til den som tok avgjørelsen om at vi ikke skulle gå på noen topptur.

På kartet så det visstnok nemlig fint ut å gå gjennom en skog. Vi gikk derfor en lengre omvei for å sikre oss en tur i skogen. Det skulle vise seg at denne skogen er mange ting. Enkelte (jeg) vil gå så langt som ikke bare å bruke adjektivene endeløs, håpløs og skamløs om skogen, men også nevne at på det naturlige vis bare en skog klarer, var den også full av mygg, gjørme og en rekke andre grusomheter. Lurer du på hvor ideen om at det er ingen som hører et tre som faller i skogen kommer fra? Dette kan være svaret. Over er et bilde av Fuglejenta som fortsatt er lykkelig uvitende om hvordan bunnløs moral kan oppleves på kroppen. Jeg vet det ble sverget død og pine og at vi aldri skulle snakke om tilstandene noen sinne igjen, men la det i det minste være skrevet at solen fortsatt skinte mellom tretoppene. Og det at vi alle på det tidspunktet var så lei sjokolade at vi ble grinete selv av å snakke om pauser, var det eneste som faktisk fikk oss over til den andre siden.

Om man skal se det positive i det hele, Dag 3 på tur, var jeg midlertidig i ferd med å akseptere situasjonen jeg var i. Det var ikke mye klaging da vi bedrev litt lett brevandring. For å få meg over, gjorde noen et større nummer av at man blir sykt tan av å gå i snø. Det hjalp jo litt, det óg. At jeg dessuten hadde en mistanke om at det ikke bare var en tom trussel om at man ville gå fra den som ble igjen, hjalp litt mer. Søsterskap ass.

Jeg velger å avslutte mine beretninger om årets ferietur her, med å si at en av de mest bevandrede jentene i gruppen vår påpekte i det vi kom inn døren den siste kvelden at jeg hadde vært flink, tross den utvilsomt aller tyngste sekken. De fleste av klagebønnene mine hadde vært innvendig. Jeg bare nevner det.

Jeg sier som Vampus. Alle var enige om at det hadde vært en... tur.

[Om voksenturen til Ikea.]

"Jeg tror vi dropper julekalendere i år," sa Modern. "Du får dette juletreet i stedet."

"Kan jeg velge kalender om jeg heller vil ha det?" spurte jeg. 
"Nei," sa hun resolutt.

Så vi dro hjem fra Ikea med et lite juletre av plast i størrelse dverg. 

Den lille saken ved siden av, er en lighter i frisk grønn, slik at du kan se hele stasen i størrelsesperspektiv.

[Om hvorfor det er complicated.]

Universet prøver å si meg noe. Ihvertfall Google.

Spørsmålet er bare hvordan pokker dette skal tolkes. 

[Om å passe inn i gjengen.]

Årets første julebord gikk nylig av staben. På gjestelisten sto det, av ymse grunner, navnene til flere relativt kjente skuespillere i Norge. 

Enkelte av celebritetene og jeg bondet skikkelig. Faktisk såpass mye at man nesten kan si at det ikke bare var mitt forslag alene å forevige kvelden med et bilde: 

Da vi skulle videre, ramlet hele gjengen ut på fortauet omtrent samtidig. Det skapte litt oppmerksomhet, kan man si. Dette er på ingen måte noen underdrivelse, det var faktisk bare litt, og det foregikk akkurat sånn:

Gutt 1: Hey, se der har du jo hele Hotel Cæsar-gjengen!
Gutt 2: Haha, nei det er det vel ikke. Hun der er ihvertfall ingen kjendis.

Og så pekte han på meg.

[Om taiwansk nasjonaldagsfeiring.]

Jeg var på feiringen av Taiwans nasjonaldag i går. Den er egentlig i dag, og blir ofte bare kalt for double ten, for de som taler engelsk. Jeg har ikke tenkt å fortelle deg om hvorfor Taiwan feirer den dagen, men om du er nysgjerrig, kan du jo lese om det på for eksempel wikipedia. Jeg har funnet en lenke til deg her.

Uansett, nasjonaldagsmarkeringen i Oslo, ihvertfall den arrangert av Taipei Representative Office, er på ingen måte noen merry barne-17.mai. Det er en del norske politikere, det er noen taiwanesere og eventuelt deres norske partnere, et par norske studenter og... meg. Grovt oppsummert. Vi spiser svært god mat på en fancy bankett og mingler litt. Jeg får lirt av meg en god del kinesiske fraser, og er alltid et lykkeligere menneske etterpå, nettopp på grunn av dette.

I går var intet unntak, men det er kanskje mest interessant for meg selv. Her er noen andre ting som skjedde:

• Bartenderen spurte om jeg var halvt taiwaneser, basert på utseendet mitt. Jeg lurte på om det var jeg eller han som sto bak baren. Han sa han var fra Wales. Javel, svarte jeg da. Communication gone fryktelig galt.
• En av taiwaneserne lurte på hvorfor jeg var så mye mer åpen enn de fleste nordmenn. Før jeg rakk å svare at Taiwan fortsatt gjør meg ganske lykkelig, fortalte sønnen hennes at jeg hadde drukket fire glass vin. Cheers man. Jeg hadde gitt et godt førsteinntrykk frem til det, vil jeg mene. 
• Nevnte sønn introduserte seg som en tidligere bloggleser. Jeg tolker dette fritt og velger å sette han i båsen "fan" selv om han ikke akkurat lot lovordene hagle utover dette. At han kalte seg en tidligere bloggleser uten å vite at bloggen hadde vært død i to år, var strengt tatt et lite slag i ansiktet. Det er jo hyggelig å høre at man har vært savnet, for eksempel.
• Nevnte fan lurte på hva jeg gjorde nå som jeg var kommet hjem, både med alle historiene og tingene jeg hadde gjort men også det jeg hadde studert og lært. Enda så mye jeg elsker jobben min i Yelp, det var vanskelig å forklare at jeg jobber nå med en app, og jeg hadde brukt en halvtime på jobb samme dag på å søke opp et bilde av vakre føtter og champagne.    

Men sånn ellers, så kan det jo nevnes at det hender også jeg gjør meg i diplomatiske kretser.

[Om moderne trusler.]

Farmor er dame.

En festlig en sådan. Hun og jeg snakker sammen en gang i uken. Om vi har tid. Hun som bor på en gård så langt ute på landet at postadressen begrenser seg til et postnummer, er nemlig ganske så travel. I forrige uke ringte hun for å spørre om været og for å fortelle at pappas kusine nekter henne å bruke mikrobølgeovnen. 

Farmor: Det har med stråling og sånn å gjøre, skjønner du. Slikt er farlige greier. 
Tine: Men farmor, er ikke du straks 80 år gammel?
Farmor: Jo, jeg er en gammel dame. 
Tine: Du er jo det. Jeg nekter å tro at et er mikrobølgeovnen som vil stå for ditt endelikt. 
Farmor: Nei, du har jo rett i det. 
Tine: Jeg derimot, som jo strengt tatt er reneste ungfolen i forhold, jeg ville ikke nølt med å bruke mikroen, hadde jeg bare hatt en. Det er en risiko jeg ikke ville tenkt over to ganger med å ta.
Farmor: Hva? Har du ikke mikro? 
Tine: Nei, jeg har ikke det.

Og dermed insisterte farmor, som jo i utgangspunktet ringte for å fortelle meg at jeg skulle la være å bruke mikroen jeg ikke eier, på at jeg skulle ut og kjøpe meg en mikrobølgeovn. Hun skulle føre over penger. Det gikk jo ikke an å leve uten i dag!

Fnis.

[Om ny fortid.]

Vi var ute. Det var fredag kveld og i under diskokulen møtte jeg en bekjent. Vi er ikke akkurat venner. Til det kjenner jeg henne ikke godt nok. Jeg vet ikke annet om henne enn hva hun jobber med og at hun prøver slutte å røyke, men skjønt, det er nok til at vi gjerne slår av en prat når vi treffer på hverandre. 

Hun var der alene så det ble til at vi slo av denne praten, da det kom en jente opp og snakket til henne på dansk. De kjenner hverandre fra før, tydeligvis. Jeg high fivet det nye tilskuddet til samtalen. Dansker gjør meg generelt glad. Bekjenten min så forvirret ut. Dansken gjorde ikke det.

Bekjent: Kjenner dere hverandre? Hvordan kan det ha seg?
Danske: We go way back. Vi gikk faktisk i barnehage sammen. 

Jeg hadde aldri sett dama før, det var helt sikkert. Men, dette er jo skolebokeksemplet på min humor. Jeg parerte kommentaren hennes glatt. 

Tine: Ja, du vet jo at faren min er dansk. 
Bekjent: Men barnehagen? Herregud, hvor gammel er du egentlig?
Tine: 26.
Bekjent: Dette kan jo ikke stemme. 
Tine: Jo, altså, barnehagen i Danmark er liksom førskolen til og med fjerde klasse. 
Danske: Ja! Og etterpå var vi brevvenner. Det er så kult at vi har klart å holde kontakten. 
Tine: Hehe, nemlig. For etter at jeg flyttet hjem sendte vi brev nesten hver uke til vi ikke gadd mer. Hun hadde kanelduftende brevpapir. Sykt fett.
Bekjent: Dette er drøye greier. Jeg visste ikke at barnehage var noe annet på dansk, men da gir det jo mening. Wow. Så stilig at dere møttes her da.
Danske: Enig. Men nå skal jeg på toalettet, vi snakkes etterpå.

Hun kløp meg i albuen i det hun passerte. Jeg slukte ølen min og fulgte etter henne, mens Bekjent sigget ferdig. 

Inne på toalettet dro Dansken meg inn i en bås og låste døren, for resten av toalettene syntes fra der hvor Bekjent sto.

Danske: Fort. Jeg heter G.... Jeg er egentlig serber. Jeg er 19. Broren min er 22. Foreldrene mine bor i Danmark. Jeg bestemte meg plutselig for å flytte til Oslo. Fortell meg alt om deg selv. 
Tine: Øh.. Hæh? Ja jøss. Bekjent vet bare at jeg jobber på nett. Jeg har tre søsken. Jeg hater katter. Jeg har flyttet mye i Asia. Finn på hva du vil.
Danske: Kult. Da sier vi det sånn. 

Og så forsvant hun.

Jeg har møtt min overkvinne.