[Om å være et fallende tre i byskogen.]

Se dette for deg:

Jeg hadde selvsagt litt halvdårlig tid. Jeg gikk med mobilen i den ene hånden og svarte på meldinger, mens jeg samtidig prøvde lete frem bysykkelkortet mitt med den andre. Av upraktiske plagg jeg var iført, kjempet sko som ikke satt ordentlig på beina og en strømpebukse jeg var bekymret for at ville revne om jeg gikk fortere en hard kamp om førstepremien. Jeg gikk forresten like fort som alltid når jeg først ute og går, altså hurtig og brutalt med lite fokus på at jeg egentlig burde gjøre en ting av gangen. Eksempelvis, møter jeg kjentfolk på gaten, er det som regel snarere enn et unntak fordi jeg har skumpet borti de først.

Men dette, kjære venner, dette er på alle måter en klassisk Tine. Enhver som har møtt meg ville kjent meg igjen på mils avstand og glist av synet. Selv har jeg innsett forlengst at det er nok bare sånn jeg er.

Og det var derfor ikke overraskende at det var i denne tilstanden jeg, av alle mennesker, skulle trå på et bananskall, miste balansen et ørlite sekund, skli litt til, og så støtte meg opp mot et girlender. 

Et bananskall. 

Henda i været alle som har drømt om å være vitne til at noen faktisk skle på ordentlig på et bananskall...

Nettopp. Og jeg var så nærme at det da kunne vært en selvopplevd greie for meg selv. Det var ingen å si det til. Humor på sitt beste, det ultimate Donald-øyeblikket, og jeg var helt alene. Noen andre mennesker hastet forbi, men ingen lot til å ha merket noe til hendelsen.

Tankene mine gikk til dette berømte treet som står ensomt i skogen fordi ingen er der, og jeg kunne bekrefte at joda, det lager nok lyd når det faller selv om ingen hører det.

[Om fremtidsutsikten.]

Vi lever i fremtiden. Det gjør man gjort til alle tider, men jeg opplever mer og mer at jeg er en del av den mellomgenerasjonen som faktisk fikk dataopplæring på skolen, men ikke i alt, og det forsterker min følelse av at tidene har endret seg. Hvordan farmor ser på det, er noe jeg virkelig på.

I dag satt jeg med noen venner og snakket om hjemmefester da vi var yngre. Jeg lo da jeg kom på at vi hadde løpt og tatt bilder med digitalkamera av hvordan stuen så ut etter at venninnens mins foreldre hadde dratt på hytta, slik at vi kunne sette det likt i stand før foreldrene hennes kom hjem (Disclaimer: slapp av mamma, vi hadde ikke fest hos oss. Seriøst liksom, det var de andre søsknene). Kameraten min trakk på smilet. Han er fire år eldre, og bare det gjorde at vår måte å gjøre det på syntes alt for moderne for hans tid.

Søsteren min er åtte år yngre enn meg. Hun har aldri hatt en følelse av en tilværelse uten MSN, mail og nesten ikke facebook. 

Jeg derimot, husker nøyaktig hvordan det var første gang jeg kom borti dette internettet vi hadde snakket om så vidt i IT-timene. Jeg var elleve år gammel og gikk i 6. klasse. Læreren vår var irsk, han spiste pizza til lunsj hver dag. Vi må ha fått beskjed om å komme tidlig inn fra storefri den dagen, for læreren vår brettet pizzastykkene to og to sammen og spiste mens han snakket.

Vi var tyve stykker i klassen. Læreren ba oss skru på datamaskinene, mens han gikk rundt og ga oss et ord hver. Jeg fikk tildelt ordet "Bjørnøya". Oppgaven var enkel. Alle skulle gå inn på en gitt side, jeg vil anta det var Yahoo, dette er noe uklart. Når vi var kommet inn på siden, skulle vi så skrive inn ordet i søkefeltet, og trykke på "Søk". Deretter skulle vi skrive ned en setning om det vi fant.

Søkingen gikk uendelig tregt. Én ble ferdig i løpet av de 45 minuttene skoletimen varte. Det var ikke meg. Tror ikke jeg kom inn på Yahoo en gang.

Nå blir jeg irritert om ikke lenken funker med det samme. Jeg sammenligner kloutscore med vennene mine.

Jeg gikk fra klasserommet den dagen, ikke det minste mer informert om hva dette internettet kunne være, men jeg slo opp Bjørnøya i et leksikon da jeg kom hjem og skrev ned landarealet på en lapp som jeg viste IT-læreren vår neste gang vi hadde time. Han ville jo vite noe om dette stedet, tydeligvis.

[Om asiatiske glimt.]

Hva jeg driver med for tiden? Stort sett andre ting enn det jeg trodde jeg kunne få betalt for. Helt andre ting enn det jeg som student hadde planlagt å få betalt for. All erfaring er jo god erfaring, men jeg pleier ikke snakke så mye om hva jeg har gjort før, med mindre det faller seg naturlig.

Jeg var på et av disse startup-minglearrangementene i går hvor alle skal snakke med alle og du helst skal snakke bare med de du ikke kjenner fra før. Jeg stilte meg dertil ved to menn i hver sin respektive  beste alder. Han ene hadde en t-skjorte jeg ikke klarte dra øynene mine bort fra.

Kinesiske tegn gjør dette med meg. Som et barn som ikke har lov å åpne julegavene før etter at nissen er dratt. Han sto så tydelig med armene i kors at jeg etterhvert måtte be han fjerne armene sine så jeg kunne se bedre.

Hestehale: Det kan jeg vel gjøre, men du ser ikke hva det står av den grunn.

Jeg er faktisk så teit at jeg da må lese høyt hva det står. Flaut, ja, for naturligvis blir jeg irritert på andre som gjør det samme. Selvfølgelig blir jeg det. Get over it, tenker jeg da. Og så gjør jeg aller helst det samme selv.

Tegnene var enkle.

Tine: 北京市地方....曄局.

[Som betyr noe sånt som "Sted i Beijing ...byrå."]

Jeg var et spørsmålstegn etterpå. Mannen med hestehale smilte, og prøvde forklare vitsen. Dette er klassisk kinesisk humor, det er visstnok et ordspill jeg fortsatt ikke tar. Han skjønte ikke humoren han heller, for han kunne ikke kinesisk. 

Den tredje i samtalen kremtet, og plutselig slo den norske blonde programmereren over på mandarin.

Lyslugg: 妳會中文嗎？

[Kan du kinesisk?]

Han var gift med en kineseser og hadde nettopp begynt å lære seg kinesisk selv. Da ble det plutselig klart at hestehalen også var gift med en kineser og at han hadde forsøkt seg på mandarinen uten at det hadde gjort han noe klokere. Selv tilsammen kunne de ikke veldig mye. Vi utvekslet knisende de spartanske setningene de forsto. Språk er jo humor. Få ting kan være gøyere enn å snakke et språk man egentlig ikke kan.

Stagnert samtale til tross, hjertet mitt vokste litt. Det gjør det av kinesisk. Det er så mye som skjer for tiden. Det er så mye å gjøre og se og mennesker å møte. Kalenderen min er full og jeg rekker ingenting. Tiden flyr. Å være i tykkeste Oslo i september når det er valgkveld. Kontinuerlig balansere på kanten av komfortsonen, for det er der det spennende skjer. Ramle utfor. En stjålet mobil. Tilbud på telys hos Clas Ohlson. Husket jeg egentlig å låse boden? 

Livet tar så mye plass. Alt annet gjør at jeg glemmer hele Asia. Og så plutselig dukker det opp og det er like overveldende hver gang hvor mye det betyr for meg allikevel.

Jeg forlot stedet en time senere med et lite smil om munnen.

[Om utkledningsfester.]

Er det greit med en throwback Friday?
Hells yes. Jeg har nesten ikke blogget på to år. Det burde være i orden. Dere har jo savnet meg, tross alt. I mellomtiden har jeg klart å ordne meg en telefon med kamera. Det kommer allikevel ikke til å prege bloggen på noen som helst måte. Jeg er jo fortsatt ingen fan av å skrive bildebeskrivelser.

Uansett, la meg ha dette stadfestet: Jeg er ikke så uendelig glad i å kle meg ut. Jeg er virkelig ikke det. Det blir fort litt styrete. Jeg er som regel ikke tidlig ute. Allikevel tar ofte ting litt av. Jeg kommer aldri hjem med det jeg hadde på meg da jeg dro. Temafester er gøy når det er jeg som finner på temaet, men jeg blir nesten litt irritert når det ikke er jeg som har funnet det på. Neida. Jo litt. Det hender til og med at jeg ikke gidder kle meg ut. Min erfaring med det, er at det vil jeg ikke anbefale noen. Ingen liker en partypooper. Da burde jeg heller blitt hjemme.

Men, det hender jeg glimter til. De som kjenner meg, vet jo at jeg har en universaloutfit som passer for alle anledninger, med unntak av muligens "sommerlig stivpyntet." Det liker jeg ganske godt å gå med. Det ser slik ut:

Stitchkostymet mitt sitter som skreddersydd på, det er ikke det, men det er laget av fleece, og gjør seg best når det er litt mindre varmt i været. 

 

Outfiten er så bra at jeg er garantert all oppmerksomhet og Life of the Party-tittel. Jeg prøver derfor av og til å holde litt lav profil før jeg kommer til festlokalet. Halloweenfesten i fjor for eksempel. Da dro jeg på meg trenchen, for å dekke meg til på vei ned til sentrum. Det syntes jeg funket fint. Søsteren min, som forresten ikke var kledd ut som noe som helst, mente at jeg ville skape enda mindre oppmerksomhet om jeg gikk alene.

Det var naturligvis hverken spesielt vennligsinnet eller hyggelig sagt, men jeg gjorde da det.

På festen viste det seg at universalsuiten min faktisk er så anvendelig at det gikk an å kombinere med andres outfit. Når jeg ser tilbake på det, er det litt slik at jeg syntes universaloutfiten ble pitchet opp en smule. Men bare nesten. Den er jo perfekt som den er.

Men, jeg har altså måttet kle meg ut flere ganger det siste året. I mars var jeg i San Francisco på jobbtur. Vi gjorde en hel del fornuftige ting som egentlig ikke er så veldig spennende å fortelle om. Og så hadde vi en jobbfest, hvor temaet var "spill."

Jeg er jo ingen gamer. Teamet mitt ble enige etter en svært opphetet diskusjon om at vi skulle være Fruit Ninja - som i appen, ja. Halve teamet ville være bananer og tomater. Resten ville være ninjaer. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan vi klarte være uenige om dette. Jeg var naurligvis helt sikker på at jeg ville være ninja.

Jeg fant fort ut at det faktisk ikke er så himla mye gøy man kan gjøre utkledd som en ninja. Du skal jo helst hverken høres eller synes. Enhver kjedelig og intetsigende person vil være en mye bedre ninja enn en bråkebøtte som meg. Jeg inntok en rolle som pirat med det samme. Det ble jo helt feil det òg.

Her har du et forsøk på en banana split.

Vi hadde forresten også en sitron. Er det ikke forbausende hva folk har liggende i skapet? 

Dette bildet var det siste bildet som ble tatt før vi var alle enige om at nå holdt det med bilder. 

Da jeg kom inn, fant jeg Singapore, som hadde kledd seg ut som Richard i "Gjett Hvem?" Jeg skjønner forresten ikke at noen gadd å spille Gjett Hvem med meg da jeg var liten. Jeg jukset og var Anne hver eneste gang. Anne var hun pene med flettene. Hver eneste gang.

Utover kvelden kom jeg over dette kostymet her. Dette bildet er forresten fra den baren hvor de solgte jellyshots til $2. Nok om det.

Som du muligens skjønner, var tilstandene litt all over the place grunnet eh... jetlag, naturligvis. Vi klarte i det minste være kritiske nok i valget av taxisjåfør til at vi valgte en som kunne gi oss en ordentlig kvittering. 

[Om fortrengte livsepoker.]

I går meldte jeg meg på en undersøkelse om anoreksia.

Det er sikkert nok av de som vil hjelpe til med å få frem vitenskapen og dette er jo virkelig et samfunnsproblem man må få bukt med. For oss andre som har valgt andre veier for å gjøre verden til et bedre sted, fristet forskerne med at man dessuten fikk et scannet bilde av hjernen sin og et gavekort på 500 spenn.

Kravene var at man var jente som ikke hadde hatt spiseforstyrrelse og var høyrehendt i en gitt aldersgruppe.

I dag fikk jeg vite at jeg ikke kan være med fordi jeg har hatt regulering. Den ble tatt av i 2001.

Jeg trodde vi var ferdige med dette stadiet på ungdomskolen.

[Om ekte internettmennesker.]

Etter at jeg begynte å jobbe i Yelp har forholdet mitt til internett på mange måter endret seg. Jeg har jo funnet et par gode venner gjennom cyberspace. Noen har vært keepers (Hei Kristin og Maren!), andre har jeg møtt på butikken senere og så har det vist seg at vi begge plutselig var litt for opptatt med å sjekke prisene på fiskegrateng til at vi egentlig trengte snakke sammen.

Verden blir mindre. Terskelen for å ta kontakt med folk jeg ikke egentlig kjenner har senket seg betraktelig. Alle har jo felles venner med noen. Det fine med internett er allikevel at det heldigvis stadig er i vekst. Det er flere som ser deg enn det du aner. Dette er en sannhet få kan krangle på, men er det en grunn til å få panikk av den grunn? Nei. Det er det aller beste med internettet. Folk flest som er hyggelige på nett, er det jo faktisk på ordentlig også. De som er tøffe nok til å vise og dele en del av seg selv med andre på denne kontaktflaten er jo der nettopp fordi de ønsker å la andre få ta del i det!

En del av jobben min består i å oppmuntre folk til å stå frem som det de er. Jeg skriver brukeranmeldelser med ekte navn og ekte bilde av meg selv. Dette er rett og slett fordi jeg vet at folk stoler mer på Tine V når jeg som det selverklærte matvraket jeg er, anbefaler en pizzasjappe enn om "Mann46" med bildet av en kaktus gjør det samme. Hva slags forhold får du til han? Ingenting. Jeg stoler automatisk ikke på folk jeg ikke kan få en fornemmelse av, for jeg vet ikke på hvilket grunnlag jeg kan gjøre det. Det er dumt. Mann46 kan vise seg å være en kjernekar, men hvordan skal jeg kunne vite det?

Et mer konkret eksempel:
I fjor høst fikk en venninne og meg det for oss at vi skulle teste ut steder i byen vi ikke turte å gå inn på alene. Vi endte opp på Safari Cafe Club, en svært liten og afrikansk sjappe midt i sentrum. Sjokkerte over at vi i det hele tatt ville inn døren, fortalte eieren at nå var det tilfeldigvis ramadan og de hadde ikke noe å servere somaliere (jeg siterer her altså!), men vi var hjertelig velkomne dagen etter, for det var klart de serverte nordmenn. Jeg gikk hjem og grunnet litt på dette. Jeg visste jo ikke hva somalisk mat var, og i IRL-nettverket mitt hadde jeg heller ingen som ville ha den minste antydning til snøring.

Tilfeldigvis har jeg vært borti Somalieren før, online. Hun har en sterk internettstemme, og var utvilsomt en person med ekspertise til å forklare somalisk mat for meg. Det tok meg litt tid allikevel å kontakte henne. Jeg hadde lest bloggen hennes i mange år. Herregud - jeg kunne jo lese alt om livet hennes på twitter, nesten minutt for minutt! Men, hvordan skulle jeg vite hvem hun var, når hun kun var en rosa logo og het "Somalieren"? Jeg bestemte meg allikevel etter en stund for å tweete henne og invitere meg selv med henne ut på middag. Hun var helt med med en eneste gang. Kjempegøy og dødsfett. Vi tekstet litt til, ble enige om hvor vi skulle møtes og når. Hun sluttet siste melding med "Warsan heter jeg".

Det er rart og si det, men da ble hun med en gang plutselig på ordentlig. Da ble hun ikke så abstrakt. Det var jo Warsan jeg ville bli kjent med. Somaliske kulturkunnskaper var jo en bonus.

Jeg dro med meg to venninner og vi hadde sannsynligvis det mest minneverdige måltidet vi noen gang vil ha i denne byen (her kan du lese en nærmere skildring av dette måltidet). Warsan selv? Hun viste seg å være selve toppen av kransekaken, og det gleder mitt www-hjerte at hun nå heter Warsan på internett også.

Når alt kommer til alt, hvem er det vi prøver å lure? Vi er jo bare mennesker. Selvfølgelig, alle fremmede er ikke nødvendigvis bare venner vi ikke har møtt enda. Noen er freaks. Noen er dritkjedelige. Noen er psykopater. Det er også de som er beliebers. Allikevel er de fleste ganske ok.

Jeg skjønner at ikke alle ønsker å være så åpne som meg på nett. Det er ikke alle som har et behov for å skildre i detalj de flaueste eller særeste opplevelsene sine. Det er ikke alle som vil ha nye venner. Du må ikke det, altså. Her er allikevel en kort youtubefilm fra en kollega som snakket på TedX. Internettet er for ekte mennesker, sier han, og det er jeg så hjertens enig i.

Tenk litt på det. Det er lenge siden høye murer har gagnet oss.

[Om oslonetter.]

Vi hadde faktisk sittet store deler av kvelden og snakket om hvor utrolig farlig det er å være jente i Oslo når det er mørkt og sent og man er ute og går om kvelden. Hvem som helst kan jo hoppe på deg. Teoretisk sett er man fritt vilt. Kameraten til venninnen min var blitt slått ned i helgen. En annen hadde funnet en jente i en bakgate, også hun slått ned. Hele byen var med full av gærninger, men vi var alle tre svært prinsippfaste på at vi aldri skulle være redde. Oslo skulle være trygt. Ferdig snakka.

Det var allikevel realitetens bitre ironi som gjorde at jeg nå ikke bare hadde hatt en halvskummel kar gående parallelt med meg hele Sofienbergveien, han hadde også fulgt med meg videre inn i bakgården min. Den som egentlig er ganske mørk. Videre, helt inn til min oppgang. Det var så usannsynlig at jeg faktisk ikke en gang gadd å bli redd. Jeg ble snarere irritert. Kvelden hadde vært altfor lang og slitsomt til at jeg orket det der.
 
Jeg ble stående et par meter unne og fikle med mobilen min, mens jeg halvhjertet lette etter nøklene mine. Han gikk opp trappen og prøvde åpne døren. Den døren som alltid er låst. Han så på meg og spurte om jeg hadde nøkler. Jeg nappet den ene øretelefonen ut av øret, før jeg spurte oppgitt hvem han skulle til. Som om jeg vet hvem noen av naboene mine er.

- En kamerat.

Jeg trodde ikke på han, og han skjønte det. Jeg begriper faktisk ikke hvorfor jeg selv ikke da begynte bli litt nervøs. Her kunne jeg jo lett og enkelt bli slått helseløs. Ingen ville funnet meg før morgenen etter. Voldtektsalarmen jeg fikk til jul i 2011 lå i en veske på loftet. Jeg har aldri en gang sett en pepperspray. Hadde det blitt basketak, hadde jeg tapt den kampen lett. I stedet for å kaste fra meg alt og løpe, svarte jeg faktisk at da fikk han vær så god prøve å ringe på ringeklokken. Han lot som om han gjorde et forsøk. Irritasjonen min steg faktisk ytterligere. Han lurte på om jeg bodde her. Jeg sa ja, og dro frem mine egne nøkler. Han tok et skritt mot døren etter at jeg hadde passert, hvor jeg så ga ganske tydelig tegn til hvor langt unna jeg ville ha han.

- Du får ringe han kameraten din, du.

Jeg ga han et skjevt smil mens jeg lukket døren markant bak meg.

[Om ettergivenhet.]

Jeg kjemper en daglig kamp mot Rema 1000. Jeg går på alle knepene deres og "Fyll opp"-kampanjen er noe av det verste som har skjedd meg. Ihvertfall i denne forbindelse. Den kampanjen er nemlig myntet på sånne gjerrigknarker som meg.

Jeg digger jo grandiosa. Lukten av stekt nestenpapp er nok til at jeg blir litt gal. Fire pizza for hundre spenn? Sunnmøringen i meg jubler. Kjempedeal. Greia er bare at jeg ikke trenger fire pizzaer. Jeg vil ha det, men det er ingen grunn i verden til at jeg burde gi etter for disse lystene.

La meg presisere: Jeg har et hushold for én person. Middagene består stort sett av svært lite imponerende, men allikevel enkle løsninger. Jeg bør faktisk ikke gjøre det enda enklere enn det jeg er på nå, uten å utdype dette noe nærmere.

Det samme gjelder sørlandschips. To for tretti? Bargain. Men kjøper jeg to, forsvinner jo de begge to. 

Sånn fortsetter det. Sjokolade. Mer potetgull og seks flasker pepsi max. Kødder du med meg? Det er jo ni liter med brus! Dette er ingen reklame for Rema 1000. På ingen måte. Jeg skulle bare ønske av hele mitt hjerte at de begynte med tilbud for sånne ting jeg ikke vil ha. Grønnkål. Mariekjeks. Simpsonsbrød.

Det er harde kår for venåsresidensen for tiden. Skikkelig harde kår.

[Om guilty pleasures.]

En kollega spurte om jeg hadde noen glade sommerlåter å dele med henne. 

Dette er den sangen jeg spiller mest på Youtube for tiden:

Jeg sa derfor nei.

[Om den første ferieturen.]

Lillesøster var i Hellas i sommer.
Det var 22 jenter fra russebussen som skulle reise sammen nedover. Nå skulle de endelig leve livet for fullt. #Yolo. #Fomo. #Instagood.

Herregud.

Naturligvis har storesøster vært bekymret en hel uke, selv om lillesøster faktisk pleier å være ganske fornuftig.

Hun ringte da hun kom hjem. Hes. Trøtt. Beste uken i hennes liv. Hun bekreftet at alle lemmer var i behold. Ingen hadde dødd. Ingen tenner knukket. Det hadde vært fryd og gammen fra start til slutt. Hun hadde riktignok spist frukt med skall og bare drukket brus med isbiter, men den jenta har spist nok gatemat med meg til at det neppe ville få noen konsekvenser. Det var jo heller ikke det jeg hadde vært redd for. Sannheten var nok at jeg faktisk hadde blitt litt beroliget, hadde det vært en magesjau hos overnevnte.

Utslaget kom helt på slutten av samtalen. Jeg holdt på å få hjertestans.

"Og Tine, vet du hva? Jeg møtte mannen i mitt liv! Han jobbet på en av strandbarene på Kos."

Atten år, dere. Tenk å være atten år.

[Om veien videre.]

Det har gått nesten to år. 

Enkelte har hevdet at dette er det jeg har gjort i mellomtiden:

Dem om det. Det meste har allikevel ikke forandret seg.

Jeg spiser fortsatt stort sett nudler til middag. Jeg tror nok jeg allerede har konsumert mer enn min kroppsvekt i te så langt i år, men jeg har begynt å drikke cappuccino hvis jeg skal tøffe meg. Jeg er glad i internett, men jeg ler fortsatt best av mine egne vitser. Mange av vennene mine snakker kinesisk. Jeg vet fortsatt ikke hvem som sendte meg så utrolig mange postkort i 2011. Jeg er fortsatt temmelig høylydt i lystig lag, og det er fortsatt jeg som snakker med deg i heisen, spesielt om vi ikke har møttes før. Stitch-kostymet er fortsatt det eneste antrekket jeg eier som utvilsomt passer til enhver anledning.

Noen ting har forandret seg ganske mye allikevel.

Jeg har endret poststed til Oslo, og Nishiki Machi er byttet ut med Grünerløkka. De selvpåtenkte onelinerne jeg får meg selv til å le av, deler jeg med verden i de sene nattetimer på twitter (jeg får forøvrig like få retweets som før, noe som tyder på lite annet enn at jeg fortsatt er min egen biggest fan). Jeg har begynt å jobbe. Lillesøsteren er blitt 18. Selv er jeg fylt 26. Det innebærer at jeg kan være like useriøs som før, men at jeg stadig oftere faktisk synes det er helt greit å stå opp klokken 8 på en lørdag, for å kunne jogge om morgenen og allikevel få utnyttet dagen. Selvfølgelig betyr det at jeg ikke er på randen hver eneste fredag. Muligens bare annenhver. Jeg har vært på kino helt alene. Det gjorde meg ingenting å ikke ha følge. Jeg har måttet kjøpe nye shampooflasker fordi de var tomme, ikke fordi jeg var flyttet til et nytt sted. Jeg har skrudd i min første lyspære. 

Jeg har ikke blitt døll av den grunn. Om noe, vil jeg driste meg til påstanden om at historiene mine er blitt mer utrolige. Jeg driter meg naturligvis fortsatt ut til stadighet, eller som en venninne sa, jeg lar andre mennesker fremstå bedre. La oss gi henne rett i det.

• Jeg måtte kjøpe ny flybillett hjem fra San Francisco i mars fordi flyet jeg egentlig skulle med, lettet kl 09.03, den 9/3. Da satt jeg fortsatt på hotellrommet mitt, fordi det var en tulletid. Jeg tok jo ikke 09.03 spesielt seriøst. Den estimerte reisetiden på 14 timer, var derimot det jeg antok at var faktisk avgangstid. Gjett om jeg har slått meg selv i pannen mye for den konklusjonen. 
• Jeg har kjøpt tre gardinstenger til soveromsvinduet i leiligheten jeg flyttet inn i for 9 uker siden. Den siste passer heldigvis, men det betyr ikke at gardinene er oppe enda. Det glemmer jeg hele tiden, så jeg underholder nabolaget mitt støtt og stadig med ublu bekledning.
• Jeg brukte 48 timer på å komme meg hjem fra London i sommer. Et resultatet av kombinasjonen flybrann, flykansellering, partycrashing, flystreik, svært mange flyforsinkelser, to tamponger, en tannbørste og en altfor stor t-skjorte.

*For å klarere, jeg kjenner ikke han i bakgrunnen.

Så slapp av, jeg vil påstå underholdningsverdien er her fremdeles, selv om jeg nå altså ikke like ofte blir spurt om hvilket kinesisk stjernetegn jeg er når jeg møter folk på byen.

[Om dobbeltgjengere.]

Dette er faktisk ikke meg.

[Om telys.]

En japansk kamerat og jeg handlet inn til thanksgivingbursdagsmiddagen vi hadde i går.

Tine: Vet du hvor jeg kan finne telys?
Kamerat: Er det greit om det er lys for døde mennesker?
Tine: Ehem...
Kamerat: Japanere bruker ikke så mye telys. Vi bruker egentlig bare lys for døde mennesker.

Og så gikk vi til den delen av butikken som selvsagt hadde 23 forskjellige typer begravelseslys, men ingen telys.

[Om et lite mysterium XXXIX.]

Min kamerat Liksomtvillingen til Verstevennen (avbildet her) og jeg er veldig glade i hatter. Da gjerne hatter utenom det vanlige. Liksomtvillingen har vært i Vatikanet og sendt meg et bildet av de fantastiske hattene til noen sveitsere han møtte på.

Dette kortet var en uventet hyggelig overraskelse. På vei til Japan Tent satt vi bak noen kinesere, som selvsagt satt og snakket om oss stort sett hele veien. Først en uke senere fikk jeg fortalt han ene at jeg kunne kinesisk. Jeg hadde ikke fulgt med på samtalen det grann, men den tydelige flaue reaksjonen hans tilsa at det nok kan stemme. Uansett, jeg har ikke akkurat holdt kontakten med denne typen, men plutselig så datt det ned et kort fra han i Hong Kong i postkassen min. "Hei Tine, lenge siden sist. Håper alt blir ok!" og så hadde han signert med fullt navn. Jeg håper for øvrig også alt blir ok.

Mottok dette kortet i dag. Det er fra Miami.

"So long, and thanks for all the fish". Det er selvsagt tittelen på en bok av Douglas Adams. Jeg har ikke lest denne boken, og skjønner dermed ikke om det er over. Betyr det at det vil fortsette for alltid? Jeg er mer spent på neste ukes kort enn noen gang før.

[Om japanske sykkelregler.]

Jeg har nevnt før at japanere er noen forbannede idioter i trafikken. De kjører som noen idioter, de går som noen idioter og de sykler som noen idioter. Det hjelper svært lite at de bukker om de kjører rett foran meg selv om det var min tur, og det egentlig er rødt lys. De har fortsatt kjørt foran meg.

I tillegg til å være noen hensynsløse idioter ovenfor oss utlendinger, sliter alle med japanerne som sykler tre personer i bredden på smale sykkelstier. Dette er gjerne skoleelever på vei til eller fra skolen, som snakker sammen. De sykler i et dørgende sakte tempo, og ignorerer alle forsøk fra andre om å komme forbi. Om noe flytter de seg faktisk slik at det blir enda mer umulig å komme forbi. Ofte tekster de mens de sykler. Dette gjør at de sykler desto mer vinglete enn det de i utgangspunktet gjør, hvilket er ganske imponerende, fordi de sykler gjerne i slangegang (om du skjønner hva jeg mener).

Alt dette gjør at jeg ankommer skolen svært ofte rasende. Jeg har nemlig syklet åtte kilometer bak japanere på sykkel i flokk, med minst én, men ofte to mobiler de har tekstet med.

På veien hjem pleier det være litt bedre. Jeg slutter ganske tidlig, og midt på dagen er det gjerne ikke så mange skoleelever på veien. Det er gamle mennesker, men de har sjeldent så mange venner de sykler parallelt med at jeg trenger stanse for å kunne gå forbi dem (det er så sakte ungdommene sykler).

Så, hvor vil jeg med dette? Vel, saken er det at det faktisk er ulovlig i Japan å sende tekstmeldinger mens man sykler. Du kan bli bøtelagt for det. Det samme gjelder om man sykler ved siden av folk. Det er lov å passere, men det er ikke lov å blokkere veien. Jeg så det på et TV-show, og hele salen var sjokkert. Lite overraskende er det svært få mennesker som er klar over denne regelen.

I dag på veien hjem var det politikontroll ved politistasjonen ved skolen. Tre politibetjenter blokkerte veien for meg, og vinket meg inn til siden. Jentene foran meg, som syklet ved siden av hverandre mens de sendte tekstmeldinger ble ikke stoppet. Jeg ble stoppet for å ha syklet uten å ha begge hendene på styret. En av politibetjentene leste opp loven for meg, og viste fysisk hva det ikke var lov å gjøre, og forklarte det med at vi var i Japan, og jeg hadde værsågod å følge japansk lov. Det var derimot ingenting sagt på at jeg syklet uforsvarlig fort, eller at jeg hørte på musikk.

Jeg beklaget veldig, bukket to ganger, og syklet videre. Selvsagt skal jeg aldri sykle uten begge hendene på styret igjen. Når jeg er utenfor overnevnte politistasjon i det minste.