[Om The Taiwan Tour 2011 II.]

Bildekavalkaden fortsetter.

Dagen etter dro vi ut for å råne scootere mer. Vi tok båten over vannet til en strand med disse menneskene og følte oss riktig som hjemme.

På kvelden spiste vi middag med disse menneskene.

Vi spiste ikke dette, selv om kelneren anbefalte det på det sterkeste.

Vi spiste derimot resten av hot poten med stor iver. Dette er faktisk etter at vi virkelig ikke orket mer, fordi jeg alltid glemmer å ta bilde før vi begynner å spise. Matvrak.

Vi dro videre til Love River, som visstnok er en av de store turistattraksjonene i Kaohsiung. Vi var i det store og hele egentlig ikke så veldig opptatt av den, men det var fint der.

Dette er hunden jeg trodde het Yang Ming, etter den kinesiske basketballspilleren. Det viste seg seg at han ikke het Yang Ming, men Yummy. Det kinesiske navnet hans var 好吃, som kan oversettes til "Godt å spise." Bør kanskje legges til at det kun er i sør-Taiwan de spiser hund. Og Kaohsiung er i sør.

Det var også kvelden jeg fikk øynene opp for verdens beste øl. "The beer: Daily needs at an everyday fair price." Selges kun på 7-eleven. Sannsynligvis kun i Taiwan.

På 7-eleven fant vi også potetgull med sushismak.

Rakk akkurat frokost med Camilla, som bor i Kaohsiung, før vi dro videre til Taichung. Hei til stått opp alt for tidlig!

I Taichung bodde vi hos min venninne Alice. Hun elsker Hello Kitty og har hele rommet fullt. Vanskelig å ta bilde av alt, men om du kan forestille deg at dette er bare den ene veggen. Og at selv søppelposene er Hello Kitty?

Heldigvis har hun også meg på veggen. Da kan hun samle på så mye Hello Kitty hun vil.

Den første kvelden i Taichung var vi ute med en tidligere klassekamerat og en av lærerne mine.

Læreren min sa at før var jeg ENORM. Nå så jeg ok ut. Jeg sa han kom til å dø av militærtjenesten han må inn i, for så pinglete er han. Han sa det var en dårlig fornærmelse fordi det var sant. Dette bildet beskriver i grunn forholdet vårt ganske godt.

Dette er muligens det kleineste bildet jeg noen gang har tatt. Jeg vet ikke hvem som ser verst ut.

Men om dette var utgangspunktet, hva kan du forvente.

Dette var innkasteren på utestedet vi var. Det du går glipp av her er hårnettet, men han var så motvillig til å ta bilde med meg at jeg ikke turte be om et til.

Alice ble påkjørt av en gammel mann tidligere i år og brakk begge beina. Hun kan gå nå, men hun må fortsatt til fysioterapi nesten hver eneste dag. Vi kjøpte te (hun kjøpte en hel liter, merk begerstørrelsen!) og dro. Bortsett fra Alice var alle de andre som var der kjempegamle og ingen av de kunne mandarin. Da det ble klart at jeg studerte japansk kunne vi allikevel kommunisere, for de gamle i Taiwan vokste opp under den japanske okkupasjonen og kan derfor japansk.

Vi var også en tur innom det gamle huset mitt, og sa hei til dørvaktene.

Dagen etter var vi på pizzarestauranten hvor jeg tror jeg fortsatt fremstår som den beste kunden de noen gang har hatt, til tross for at jeg ikke har vært der på tre år. Da jeg kom inn, kom kona bort og spurte hva det skulle være- på engelsk, og eieren sto bak og riste på hodet. Hvorfor snakket hun engelsk, så hun ikke at det var Tine? Til Tine måtte hun da snakke kinesisk. Da jeg dro sa vi ikke farvel, men sees om tre år.

Vi var der med flere gamle lærere, noen tidligere klassekamerater, verdens mest håpløse japaner, og en tidligere klassekamerat av lillesøster. Hun var blitt så voksen. Og jeg følte meg enda mer voksen fordi jeg kunne si at hun var blitt så voksen.

Videre dro vi til en kamerat av meg, som hadde grillparty på taket.

Han hadde en ekstra t-skjorte fra skolen jeg pleide å gå på. Se så fornøyd.

Dagen etter var vi på indisk restaurant, siden kameraten min er inder. Jeg presterte selvsagt å søle indisk curry over hele meg. Etter middag tok verdens mest håpløse japaner meg til Taichungs flotteste skybar. I tillegg til at jeg hadde sølt over hele meg, så jeg i utgangspunktet ut som en strandboms. Skjorts, bikini og flipflops. Stillig. Jeg var spesielt flau da kameraten min måtte betale ekstra for å få meg meg. Etter skybaren dro vi til en sjømat restaurant for å spise mer. Kameraten min ga meg en krabbe jeg kunne holde, før en av kelnerne kom løpende bort og ga meg en hummer i stedet. Det var ikke lov å leke med krabbene, sa hun.

Dette bildet er egentlig bare for å illustrere hvor bomsete jeg faktisk så ut. Sekunder etter at bildet ble tatt begynte hummeren jeg holdt å lage rare lyder. Jeg er som kjent ikke spesielt glad i dyr, så jeg hylte høyt og slang hummeren opp i luften. Pinlig.

Alt i alt var allikevel dette høydepunktet på kvelden. Kameraten min fikk en melding av en kar han kjente om at han nettopp var blitt far, med bilde av mor og baby. Jeg spurte om jeg kunne svare, siden kameraten min fortsatt ikke kan engelsk. Joda, sa han. Så spurte jeg etterpå om det var greit at jeg svarte det jeg gjorde: "She is gorgeous! Hope the baby is ok too!". Han tok det som et spørsmål om hvorvidt han skjønte hva jeg hadde skrevet, så han nikket, og jeg, som trodde han bare sa at det var greit å sende, trykket på send. Denne bekjente har visstnok ikke humor i det hele tatt. Vi lo så vi gråt i en halvtime etterpå.

[Om The Taiwan Tour 2011 I.]

Sommer i Taiwan har alltid vært fantastisk. Herregud, Taiwan er fantastisk. Jeg har hengt med gamle venner (Hei William og Kakemonster!), fått nye venner (Hei Mike og Chelsea!), møtt fans på byen (Hei Omar og mammaen til Omar!), lært om narhvaler, vært i homobassenger, snakket japansk med gamle taiwanere, drukket uendelige kopper te, trodd jeg måtte sove på gaten, spist altfor mye mat, blitt anbefalt å slanke meg, vært langt oppe i fjellet, vært på nattmarked, spist cheeseburger med potetmos på Burger King, og gått meg vill flere ganger. Gråt selvsagt litt på flyet hjem, for så fint er Taiwan. Bildene som sømmer seg skal dere få se. Dette er bare del I.

Første kvelden i Taiwan, i Taipei. Middag med verdens mest håpløse japaner, Taichung-folk, og andre nordmenn. Relativt tidlig på kvelden dette her.

Etter å ha lært "The hard way" at det er dumt å ikke ha telefon når du ikke er helt sikker på hvor du bor og adressen du har fått til der hvor du bor er 150 meter unna der du skal bo og du er alene og alt du har er en nøkkel og klokken er to om natten og du må derfor gå fra dør til dør for å sjekke hvilken dør nøkkelen passer i, gikk jeg til anskaffelse av telefon. Dette er telefonnumrene jeg kunne velge mellom. Jeg valgte et som var kjempedårlig, med bare uheldige tall med vilje, bare for å sjekke om damen reagerte. Det gjorde hun, og jeg fikk beskjed om å være svært forsiktig.

I bakgrunnen ser du Taipei Railway Station. Da jeg gikk ut av bygningen var det sol og jeg gikk med solbriller. Plutselig kom tyfonen og jeg løp til paraplydamen for å kjøpe en paraply. Jeg betalte, slo den opp, og den ble ødelagt. Alt innenfor samme minutt. Allikevel nektet damen å gi meg en ny. Ble forbannet og gikk min vei.

Jeg søkte ly i en butikk som hadde enormt skilt om at de solgte K-pop fanartikler. Presterte å gå feil, og skjønte det først da jeg oppdaget at det var dette de faktisk solgte.

Fikk allikevel kommet meg inn på rett sted etter en stund, og rakk å ta flere bilder mens jeg ignorerte "Vennligst ikke ta bilder"- skiltet, før jeg ble vennlig, men bestemt bedt om å forlate stedet. Hm.

Den kvelden var det avskjedsfest for en venn av venninnen min. Tilbake på samme sted, med stort sett samme mennesker som dagen før. Dette er ikke så veldig tidlig på kvelden.

Dagen etter dro Kakemonster og jeg til det vi trodde skulle bli strandferie i Kenting. På veien sørover skjedde det imidlertid to ting som gjorde at disse planene ikke ble noe av. 1. Tyfonen hadde skapt oversvømmelse i hele Kenting, og alt av hoteller og strandliv var ødelagt inntil videre. 2. En kamerat ringte og fortalte at han hadde flyttet til Kaohsiung. Vi bestemte oss derfor for å se an situasjonen og bli i Kaohsiung til ting ordnet seg igjen. Dette er et bilde av det beste fotostedet i byen. Mulig det ikke var helt slik det var ment.

Hostellet vi bodde på lå rett ved et nattmarked hvor det bare var fastlandskinesere som var på ferie. Av den grunn hadde de en restaurant hvor de kun hadde slangekjøtt på menyen.

Her er Kaohsiung. Fine Kaohsiung.

Vi leide scootere. Jeg har selvsagt aldri kjørt scooter før, for det er like farlig for meg som de på veien. Jeg er ingen trygg sjåfør, men det var så gøy at vi brukte hele resten av dagen på råne og etterhvert fikk vi dreisen på ting.

Ri på hest og se på blomst er omtrent det eneste kinesiske ordtaket jeg kan. Det betyr å speedsightse og det var akkurat det vi gjorde. Her er et tempel, den eneste turistattraksjonen vi så på hele Kaohsiungoppholdet. Tror strengt tatt ikke det var noen turistattraksjon en gang.

Kakemonster er egentlig dverg, hun bare vet det ikke selv.

Vi rånet til et sted hvor det ikke var lov å bade.

Men det var lov å surfe, så da gjorde alle det i stedet. Bortsett fra oss, da.

Etterpå dro vi på vietnamesisk restaurant og det var kjempegodt. Kakemonster snakket vietnamesisk, for hun er jo egentlig vietnameser og det var passe crazy for jeg hadde aldri hørt henne snakke vietnamesisk før. Og vietnamesisk, det er helt crazy.

Så rånet vi litt til.

På kvelden dro vi til en park. Kakemonster kjøpte donuts på Dunkin' Donuts. Hun var skuffet over den som hun trodde var nougat. Det var såpass mørkt ute at hun først ikke kunne si nøyaktig hva som var galt med den. Etter ganske mye forvirring kom vi frem til at det var fordi donuten hadde sesamfrø og sjøgress på seg. Nedsig.

Dette er litt senere på kvelden. Tomme for øl-ansikter.

Og, selv om det kanskje ikke ser sånn ut, enda senere på kvelden. Mer øl-ansikter her.

[Om å være tjukk.]

På huset er det en del sykler som står igjen etter tidligere utvekslingstudenter. De går i arv etterhvert som folk flytter hjem igjen. Systemet er fint, men når sant skal være sagt, er de fleste i så dårlig stand at det koster omtrent like mye å vedlikeholde dem et semester som å kjøpe en ny. De er av mama cherry typen, med kurv foran og skranglende hjul. Skjønner?

Jeg fikk av en eller annen grunn egentlig aldri noen sykkel. Jeg ble fortalt at jeg måtte kjøpe min egen, for det var ikke flere sykler igjen. Okay, tenkte jeg, og kjøpte en ordentlig sykkel. Dyrere enn de andre, men da ville den også holde et helt år, og jeg kunne sykle helt til skolen med den. Plutselig en dag kom en av kineserne på gangen med en sykkelnøkkel til meg. - Værsågod. En av de andre kineserne satte denne igjen. Den er til deg, og du får den fordi du kan kinesisk, nesten hvisket hun, for det var flere andre som også måtte kjøpe sykler. Det betydde at jeg hadde to. Og det var fint, for den dyre sykkelen min har ikke kurv, og er dessuten dum å bruke om jeg skal gjøre ting som å nyte alkohol eller andre ting hvor det er fare for at den blir ødelagt eller stjålet. Dessuten var venninnen min sin sykkel så dårlig at hun endte opp med å bruke den store deler av tiden. Fint å ha to.

Det vil si, det har vært fint. Helt til i dag, hvor kineseren igjen banket på døren min, og ville ha tilbake sykkelen, for hun skulle gi den til noen andre hun hadde blitt bedre kjent med. Jeg ble litt irritert. Det var jo teknisk sett min sykkel nå. Og jeg forklarte henne det. Hun prøvde å gjøre stemningen ubehagelig for meg, samtidig som hun smilte. Skylte på at systemet var at ting gikk i arv. Jeg sa at systemet gjaldt de som dro, ikke de som fortsatt skulle være her. Hadde dette vært for tre år siden hadde jeg gitt etter for presset. Nå har det seg slik at det ikke er for tre år siden. Jeg har kranglet nok med kinesere til at jeg kan triksene deres. Jeg smilte derfor, mens jeg gjorde stemningen minst like klein tilbake. Hun sa joa' og jeg sa nei a'.

Og så sa hun det siste som gjorde at hun aldri i verden kommer til å få sykkelen tilbake. Hun målte meg med øynene, smilte og sa at "Tine, du har blitt ganske tjukk. Du må ha spist masse mens du var i Taiwan." Jeg sa nei til sykkelretur igjen, men om hun ville kunne hun få låne den i kveld. Og så la jeg til det jeg pleier å si når kinesere kaller meg tjukk: Det er faktisk ganske uhøflig å si til vestlige at de er tjukke. Du kan tenke det, men du trenger ikke si det. Ga henne så nøkkelen og lukket jeg døren.

Nei, det er ikke første gangen, og det er garantert langt i fra siste, men om du kaller meg tjukk fordi jeg ikke har lyst til å gi bort sykkelen min, da blir det neppe noen sykkel på deg.

(Dro så på trening.)

[Om å være tilbake i byen.]

Jeg er hjemme i Japan igjen. Kanskje, som jeg kaller japaneren som hjelper meg med leksene, har utplassering på en barneskole denne sommerferien. Hun spurte meg for flere uker siden om jeg kunne komme og fortelle om Norge. Joda, sa jeg, og hastet meg til å lage en slags power point-presentasjon. På engelsk. I helgen fikk jeg den i retur. Den skulle nemlig være på japansk. Elevene hennes var betydelig mye yngre enn jeg antok. De hadde faktisk kun hatt noen få timer engelsk tilsammen noen sinne.

Nå har det seg slik at en del kinesiske tegn er de samme på japansk. Så det var ikke fullstendig umulig. Jeg satt oppe en natt i Taiwan, så var det gjort.

Flyet mitt landet i Fukuoka i går kveld. Klokken ti, sånn omtrentlig. Fukuoka er omtrent 2 timer unna Oita. Miljøskadet av hvor praktisk ting er i Taiwan, hadde jeg selvsagt ikke tatt forbehold om at jeg ikke skulle rekke siste buss tilbake samme dag som flyet landet. Da jeg ankom billettskranken hørte jeg en buss gå i det fjerne. Det var bussen min. Siste buss. Neste buss gikk om ti timer. Jeg bannet lavt på norsk og kjøpte bussbillett allikevel. Sendte en melding til Kanskje om at jeg ikke kunne bli hentet på busstasjonen den kvelden allikevel.

Tre minutter senere ringer hun og sier at det er et tog. Og om jeg løper så rekker jeg det akkurat. Jeg får pengene tilbake og sprinter. Den siste personen som stiger på toget er meg.

Halv tre om natten ankommer jeg Oita. Men jeg er groggy som få kjører Kanskje meg til skolen vi skal møtes på dagen etter. Jeg ser skolen. Jada, jeg husker bygningen. Hun er nøye, som japanere pleier å være, og spør om det er nødvendig å gå ut av bilen så jeg virkelig husker den. Nei da, sier jeg. Det går fint. Null stress. Jeg vil bare hjem.

Vel i seng får jeg selvsagt ikke sove før klokken er mer enn fem. Jeg skal opp ni. Selvsagt er det et umulig mål, og jeg står først opp kvart over ti, noe som gir meg forferdelig dårlig tid. Så dårlig tid at jeg legger igjen informasjonen om skolenavnet og alt mulig annet som hadde vært greit å ha med seg. Sykkelen min er punktert og det er som om hvoren jeg går blir trafikklyset rødt. Jeg rekker allikevel akkurat tidsnok frem til det avtalte tidspunktet. Løpende inn på skolen kommer jeg på at jeg egentlig skulle blitt stoppet av en vakt ved porten. Jeg skulle registrert meg et sted. Jeg ringer Kanskje, men hun tar ikke telefonen, og jeg går mot det jeg antar er resepsjonen. Der møter jeg på en dame som ikke vet hvem Kanskje er. Det er faktisk ikke noen ved navn Kanskje på skolen i det hele tatt. Jeg krangler på dette. Jeg skriver ned hele navnet hennes, og at hun egentlig er student, men at hun jobber her midlertidig i sommer. Jeg insisterer. Damen drar meg med inn på lærerværelset, hvor den eneste personen som visstnok kan engelsk er en gymlærer med fire stoppeklokker rundt halsen som spiller tetris i skjul mens han later som om han registrerer elever.

Ikke at det er så farlig. Jeg vil jo helst ikke at noen i dette landet skal snakke til meg på engelsk. Det er blitt flere damer som prøver å hjelpe meg nå. De peker på navnet jeg skrev ned og de peker i alle retninger. Jeg føler meg fryktelig i veien, og later som om jeg leser noe viktig i kalenderen min (en handleliste fra Taiwan). Etter en halvtime kommer det plutselig en kar og henter meg. Han spør om jeg heter Tine, jeg bekrefter, og han tar meg med. Ut av bygningen, ut av skolegården og ut på veien.

Jeg var på feil skole. Pinlig. Seriøst pinlig. Heldigvis er japanere så høflige at de ventet med å le til etter at jeg hadde forlatt området.

[Om en slags hjemtur.]

Jeg er i Taiwan. Jeg er i Taiwan! Og selv om det er tre år siden sist og Taiwan er så crazy som jeg husker det, så er det samtidig hjemme. Det høres like feil ut for meg som for deg, men tro meg, det er allikevel akkurat sånn det føles. Jeg vet hva jeg kan forvente av særhet nå, og det som i starten ville få meg til å rygge i panikk, får meg nå til å smile. Samtidig, jeg var litt stresset før jeg dro. Man vet jo aldri. Folk forandrer seg, og selv om jeg føler jeg har vennegjengen min, kan det jo hende at de har endret seg. Tre år er lenge.

Alt viste seg å være det samme. Taiwan er min lille boble. Jeg har allerede utsatt returen med en uke. Jeg sliter alltid med å reise fra Taiwan. Forskjellen denne gangen er at denne turen beviste at jeg kommer igjen. Jeg vet ikke når, men det gjør ting litt lettere. Lett nok til at en ukes ekstra ferie i Taiwan var greit.

Men nok om det. Som sagt, alt er som før, med det innebærer også frustrasjoner. For eksempel, det er sommer i Taiwan fortsatt. Det gjør det litt vanskeligere å skaffe morgenteen min enn det burde være. Jeg liker den varm, svart og uten sukker. Dette er derfor samtalen jeg må ha hver bidige gang jeg går til en te-sjappe:

Tine: En svart varm te uten sukker.
Te-person: Med isbiter?
Tine: Nei, varm.
Te-person: Det blir varmt. Du vil ikke ha iste?
Tine: Nei. Varm te. Ingen is.
Te-person: Ok.

Så pleier te-personen å lage en kopp iste. Utlendinger er jo gale, og skjønner ingenting. Når tekoppen blir satt i en pose og sugerøret slengt på toppen, nekter jeg å ta i mot.

Tine: Jeg ville ha varm te.
Te-person: Jammen, det blir jo varmt.
Tine: Nettopp. Varm te.
Te-person: Du vil ikke ha den lunken?
Tine: Nei, varm.
Te-person: Ok. Vær forsiktig da. Teen blir varm.

Deretter kommer en rekke advarsler om hvordan jeg ikke må drikke den, fordi jeg kan brenne meg. Til slutt gjerne en beskjed om at det lureste nok er å vente til den har blitt kald.

Hver. Eneste. Dag.

Ferien min i Taiwan er på litt over tre uker. Å herregud så stas!

[Om Japan Tent.]

Jeg har vært på Japan Tent. Japan Tent er en årlig tur arrangert av Ishikawa provinsen. Vi fikk hele turen gratis, inkludert reisen dit. Det var fint, for jeg bor langt unna og å reise rundt i Japan blir fort dyrt. 300 andre utvekslingstudenter var der også, og det er egentlig nesten umulig å komme med om ikke du har et sjeldent pass. Jeg har et sjeldent pass i Japan. Sannsynligvis var jeg den eneste nordmannen som hadde meldt meg på, men jeg liker å si at det var vanskelig for meg å komme med også.

Etter å ha reist i åtte timer fra Oita kom vi til Kyoto hvor vi skulle møte de andre. Vi fikk utdelt hver vår japanske matpakke. Litt mer spennende enn to skiver svett gulost. Japanerne legger mye stolthet i sin bento (som betyr matboks) så til de grader at det er egne konkurranser for husmødre om hvem som kan lage den beste bentoen. I tillegg til det du ser over er det gjerne en liten porsjon pasta, litt potetmos, kokte grønnsaker eller noe annet. Variasjon er et nøkkelord.

Etter å ha sittet på bussen i 14 timer til, kom vi endelig frem til Ishikawa. Alle var enige om at det hadde vært en forferdelig natt, og kamerat min og jeg var enige om at det er noen språk som er mer irriterende enn andre når du ønsker å sove på en buss halv fire om morgenen. Russisk er et av disse språkene. Amerikanere som skal introdusere seg selv med hele livshistorien sin like så, men det var heldigvis bare én av de. Velkomstseremonien da vi kom frem var temmelig langdryg. Fordi det er investert så mye penger i det hele og vi er i Japan, var det viktig at alle blir takket ordentlig. Dette resulterte i at enkelte av de på scenen og halve publikum sovnet. Meg inkludert.

Statsminister Kan snakket til oss. Jeg vet ikke helt nøyaktig hva han sa, men det var noe om fremtiden og at vi var velkomne selv om vi var utlendinger. Det siste kan være noe fritt oversatt.

Denne karen her holdt en tale i nesten 55 minutter uten manus. Jeg aner ikke hva han snakket om i det hele tatt. Tvilsomt at noen andre fikk det med seg heller. Tidvis ble han overdøvet av snorking. Litt uheldig, men svært få av oss hadde fått mer enn tre timers søvn natten i forveien.

Etter det og en hel bråte med nye høflighetsfraser ble vi geleidet inn på nye busser. Jeg var et vrak og sovnet i det jeg satte meg på bussen. Russerne snakket russisk og jeg var egentlig ganske sur, så jeg hørte på K-pop kjempehøyt. Jeg fikk ingen nye venner på bussturen ut til Komatsu, byen jeg skulle på homestay til. I Komatsu ble vi plassert i en stor gymsal med beskjed om at vi måtte bli venner. Jeg var heldigvis bare på gruppe med kinesere, afrikanere og en meksikaner. Alle var dritlei russisk. Etterpå måtte vi stå på en scene foran hundre japanere og introdusere oss selv på japansk, og så fikk vi familien vår utlevert. Familien jeg fikk var kjempesøt, og de kunne ikke noe engelsk i det hele tatt. Det synes jeg var fint. Moren hadde pugget noen fraser på norsk. "Er du sulten?" og "god aften" blant annet. Jeg svarte ja og god aften tilbake. Familien besto av en jente på tre, en gutt på åtte en mamma og en pappa.

Jeg fikk mitt eget rom og det var deilig. Jeg sa jeg ville dusje fordi jeg hadde sovet på en buss og luktet vondt. Japanerne, som igjen, aldri sier det de mener, sa de ikke syntes jeg luktet vondt, men moren fant allikevel frem syv forskjellige såper til meg i tilfelle jeg ikke hadde med meg noe. Jeg sa "god aften" igjen og hun lo. Da var isen brutt.

Til middag spiste vi sashimi. Det er ikke vanlig middag. Mer til bursdager og sånn. Du velger det du vil ha av ingredienser, legger på ris og spiser med nori. De hadde vært veldig bekymret på forhånd for at jeg ikke kunne spise japansk mat, så de hadde fylt opp hele fryseren med frossen pizza og loff for sikkerhetsskyld. Jeg digger sashimi. Heldige meg.

Dagen etter kunne vi velge mellom kalligrafi, porselensmaling og haikuskriving. Jeg lo og trodde det var en spøk. Jeg er elendig i kalligrafi, liker egentlig ikke å male, og sistnevnte alternativ sa seg selv at ikke er mitt sterkeste område. Vi dro derfor til malingen. Jeg valgte en stor kopp og tenkte at den kunne Modern få når jeg en gang kommer hjem, for hun er glad i mye kaffe. Samtlige andre i rommet spurte gjentatte ganger om jeg likte øl. Jeg bekreftet at det var ikke noe jeg sa ofte nei til, men syntes det var et pussig spørsmål å stille. Det viste seg at min store kaffekopp var et ølkrus for menn, både i Japan og Korea. Det fant jeg selvsagt ut etter at jeg hadde malt blomster på kruset. Pappa blir nok glad allikevel. Han er umulig å kjøpe ting til og det blir nok den siste selvlagde gaven han noen gang kommer til å få fra meg. Selvportrett av kunstneren på bildet nederst. Han er i det minste glad i meg.

Vertsfamilien min var også med. Jeg tror sønnen Sota og jeg delte manglende interesse for porselensmaling. Håper jeg ikke viste det like tydelig.

Fordi vi ble så fort ferdig, dro vi til kalligrafien også. Jeg skrev navnet mitt på kinesisk. Kalligrafilæreren rettet og viste meg hvordan jeg kunne gjøre det pent, men det ble like stygt andre gangen også. Stolt kalligraf her.

Det beste med den kombinerte kalligrafiskolen og klesbutikken, var at de også hadde en ølmaskin hvor det bare var å forsyne seg. Vertsmoren pushet meg derfor til å forsyne meg flere ganger. Det var jo gratis. Midt på dagen. Og det var hun som skulle ha med seg meg hjem. Japanernes forholdt til alkohol er for en nordmann så komplett uforståelig.

Fortsatt fort ferdig, så vi dro til en annen klesbutikk. Det var ikke lov å gå inne med sko, så vi fikk utdelt tøfler. Jeg prøvde å si at tøflene jeg hadde fått utdelt var en anelse for små, men det var visstnok helsebringende. Det er det nok ikke for nordmenn. Ihvertfall ikke de av oss som ikke er størrelse 34.

Etter det dro vi hjem, spiste lunsj og så dro vi på yoga til en venninne av moren. Det var veldig hyggelig, og etterpå spiste vi en haug med is og drakk minst femten kopper te mens vi lo av hvor lite fleksibel jeg er.

Den kvelden skulle vi ha japansk karrifest. Jeg hadde et håp om å lære å lage japansk karri fra grunnen av, men etter å ha sett vertsmoren min slenge oppi alt fra reker, og kaffe til sjokolade, ble det litt for avansert for meg. Faren i huset er journalist, så han tok alle bildene den kvelden. Jeg har ikke fått dem enda, så dette er det jeg har.

Dagen derpå skulle vi egentlig på kyudo, japansk buseskyting. Det er selvsagt heller ikke mitt største interesseområdet, så jeg var ganske takknemlig da foreldrene foreslo vi skulle finne på noe annet i stedet. Vi dro opp til et gjestgiveri oppe i fjellene.

Fantastisk utsikt.

Ute hadde var det en liten dam og et utendørs nakenspa, men det siste fikk jeg ikke lov å ta bilde av selv om ingen var der.

Barna fikk juice og de voksne drakk kaffe. Jeg fikk te. Datteren Mirei elsker å bli tatt bilder av, og hver gang hun ser et kamera pleier hun å si "Ta bilde av meg! Få se hvor søt Mirei er!" Kan dog være litt vanskelig når man skal spise samtidig.

[Om et lite mysterium XXVI.]

Jeg har vært ute på tur. Jeg liker å være på tur. Det er alltid litt vemodig å måtte reise hjem, men om man skal se lyst på det, så er det også ganske fint å komme hjem til full postkasse. Ihvertfall etter at regningene er luket ut. Selvsagt kommer det bilder. Jeg må bare få summet meg litt. Dessuten er postkort første prioritet.

Ukens postkort er sent fra Miami.

Og det sto at avsenderen snart er tom for blekk. Det kan jeg jo forstå. Allikevel, det er et problem om jeg ikke får vite hvem det er som sender meg postkort uten å vedkjenne seg det, om det er for lite blekk som er årsaken til at jeg ikke får vite det.

Kyotokort fra en Japansk venninne. Vi har jo sommerferie for tiden.

Bergenkort fra Lillesøster. Hun kunne fortelle at fint vær og verdens søteste valp kalt Pilsner gjorde bergenserne til muligens norskes hyggeligste folkeslag. Så har jo også jeg verdens beste lillesøster da.

Londonkort fra Victoria. Fine Tower Bridge. (Fordi London Bridge visstnok er den stygge).

Postkort fra Elisabeth fra Hellas om hvor galt alt er i Hellas. Jeg antar det må være deilig å kunne si at jammen er det godt ferien er over.