[Om å målbinde Tine.]

Jenta jeg deler rom med er verdens søteste norske kineser. Det vil si, så kinesisk en trønder kan tillate seg å være. Om jeg skulle planlegge noe kriminelt noen gang ville hun stått øverst på listen over partners in crime. Ingen ville mistenkt henne, dog, alle ville nok skjønt det egentlig var meg.

Vi var i butikken i dag og handlet mat. Frokost i Kina er et måltid jeg tidvis har et ganske så ambivalent forhold til. For når godt brød i butikken begrenser seg til én type (og egentlig ingen) og antall spiselig pålegg i butikken egentlig er null, gjør det at den erkenorske frokosten uteblir. Ikke er jeg noen fan av frokostblandinger og havregrøt er egentlig flott, men oppvasken har en lei tendens til å bli stående noen dager, og dessuten blir man veldig fort lei.

Problemet er velkjent for de fleste vestlige jeg snakker med. Jeg ender som regel opp med egg og tomat, om tiden tillater det. Eller ingenting.

Uansett, vi var i butikken, og hun søte spør om ikke vi skal kjøpe en riskoker.

Roomie: Jeg begynner bli så lei yogurt om morgenen. Da er det bedre med ris.
Tine: Joda, det kan vi godt. Er du vant til ris til frokost?
Roomie: Ja, om vi ikke har brød spiser jeg alltid ris.
Tine: Hm. Hva spiser du ved siden av? Spiser du bare ris?
Roomie: Nei, selvsagt ikke. Grønnsaker og sånn. Hva spiser du ved siden av frokostrisen din?
Tine: ...

Her var jeg faktisk helt blank.

[Om barrierebryting.]

Jeg er ganske stolt, men æren er egentlig ikke min, alene. Jeg snakker om hvordan jeg knuste den kinesiske brannmuren.

Det som skjedde in short var at jeg satte som MSN-status at jeg lette etter en proxy som faktisk funket i Kina. To dager senere forteller en Taiwan-venninne at en av japanerne som gikk på Tunghai-universitetet da jeg gikk der, hadde sett meg i Shanghai, og tenk at jeg nok ville ha et proxyprogram som funket (av alle ting- han er egentlig litt av en figur, når sant skal sies). Han er av den heller sjenerte typen, og fordi han ikke kunne nok kinesisk til at vi virkelig ble gode venner da jeg var på Taiwan, turte han ikke gå bort til meg da han så meg.

Derfor hadde han kontaktet vår felles venninne og bedt henne om å gi dette fantastiske programmet til meg.

Så nå sitter jeg og er storfornøyd og surfer på nøyaktig de sidene jeg vil. I Kina. I like. A lot. Det er faktisk en sann prestasjon.

[Om Skilt i Kina.]

Det gjør ingenting at dette bildet er litt uklart. Registreringsnummeret er litt på kanten, men det var veldig morsomt da vi satt i taxien.

[Om midlertidig forflytning,]

Jeg sliter meg tilgang til flere av mine faster nettsider i Kina. Etter flere timers iherdig søk har jeg funnet en elendig proxy til blogger. Den er så ubrukelig at jeg hverken får redigert innlegg eller lagt til noen ekstra ting, som bilder eller tekstredigering. Har derfor opprettet ny (midlertidig) blogg:

www.tine.sier.no

[Om New Shanghai.]

Det nye Shanghai er spinnvillt. Det vil si, jeg tror det er det nye, hva vet jeg, jeg har jo aldri vært her før. Poenget mitt er allikevel at den nye delen av Shanghai er insane. I følge det jeg har hørt er området hvor luksushotellet jeg nå bor på et tidligere havneområde. Vi snakker en drøss med tomme containere, en helt drøy ghetto, og fint lite annet. De få restaurantene og at området faktisk ligger utenfor fjorårets bykart-område, bekreftet all mistanke.

Allikevel, det er spinnvillt. Vi kom og møtte omtrent tre restauranter i umiddelbar nærhet. Det er lite i Kina. Ihvertfall i storbyer som Shanghai. Men, allerede Dag 2 oppdaget vi hvor mye alt forandret seg. Vi er faktisk vitne til skapelsen av en helt ny bydel- og dette i en by hvor det opprinnelig bor nesten tjue millioner! For hver dag åpner det nye butikker, restauranter og ting man kan finne på, rett utenfor vinduet mitt. Vi kan gå ut av hotellet om morgenen, og om kvelden er enorme blomsterbed flyttet. Her om dagen gikk vi av på det vi mente var den nærmeste metro-stasjonen fra hotellet vårt (ettersom den nye linjen fortsatt ikke er bygget ferdig). Plutselig blir vi vare et enormt skilt hvor det står “Golden Glory Textile Market”. Vi går inn og det viser seg å være en markedsplass i ferd med å bli ferdig bygget. Det var enormt. Det var gedigent…. Og da vi var kommet over den verste lykkerusen, ble vi også klare over at det var i gåavstand fra der hvor vi bor.

Det virket som det var ferdig om en uke. De sier om Kina at det er fremtiden. Jeg hadde være ikke regnet med at jeg skulle være øyenvitne til hvordan de kom seg dit.

[Om den første dagen i Shanghai.]

Det er snart lunsjtid. Tiden er snudd inni hodet mitt allerede, vi snakker tross alt Dag 3 i Kina.

Kina er fortsatt stas. Det er fortsatt et kick å kunne få snakke kinesisk når som helst, at de forstår hva jeg sier, og at jeg nå på en måte vet hva jeg skal se og spørre etter. Jeg føler meg Kina-proff. Det skulle for øvrig bare mangle. Det er tredje gangen jeg flytter i denne retningen, og det var jo Taiwan som var skummelt for da var familien min så innmari alene, liksom. Nå skal jeg jobbe på den norske paviljongen på Shanghai EXPO. Herregud, det er nordmenn overalt! Det er for eksempel flere fra den norske kinesisk klassen min som er her, og det er veldig koselig. Nøyaktig hvor hyggelig det faktisk var skjønte vi egentlig første kvelden, da Nesten-Gjøvik og jeg i ekstase på likt oppdaget at det var forklær på den japanske spis så mye du vil-restauranten. Det var noe vi alltid hadde ønsket oss, noe vi uttrykte i kor. Så ble vi styggelig redde for gammelt ektepar-tendenser. Vi innså en time senere at det var uunngåelig, men i grunn helt greit. Men vet jo aldri når man får bruk for en bedre halvdel (vi stilte oss begge gladelig tilgjengelig for den øvrige part).

Jeg bor på hotell på EXPO området. Jeg skal bo på hotell de neste syv månedene. Det er kjempefint og superfancy og jeg våkner egentlig opp hver dag med virkelig en god følelse. Best er det å vite at det er ryddedamer som skal komme og rydde leiligheten vår tre ganger i uken- og jeg trenger ikke en gang å bestille dem!

Her er utsikten fra vinduet mitt. Mellom bygningene til venstre kan man såvidt skimte selve messeområdet, på andre siden av elven. Det er regn i luften, så man ser det ikke ordentlig, men det lå der ihvertfall dagen vi kom og det var fint vær og jeg kunne gå ut i den rutete sommerkjolen min.
Jeg lurer på hvor ghettoene er i Shanghai. Det må jo finnes, men den er ihvertfall ikke utenfor vinduet mitt, slik som i fjor. Shanghai er i det hele tatt en mye mer moderne by. Jeg skal ikke legge skjul på det. Jeg har sett minimalt av byen. Vi har handlet klær og sittet inne på et sliten kontor og vært inne i denne EXPO landsbyen. Det skal være sagt. Allikevel, Shanghai, jeg er forelsket. Jeg håper vi kan komme til enighet om forholdet vår, og jo før jo heller.
For øvrig er det enkelte ting som er annerledes fra sist. Listen over nettsider jeg liker, men som er blokkert i Midtens Rike er bl itt lengre, og proxylisten som burde redde det særs usosiale nettlivet mitt er betraktelig kortere enn sist. Etter åtte timers aktivt søk på alle sider tenkelig og utenkelig at kunne hjelpe meg (for eksempel proxysider forbeholdt nettbrukere i Storbritannia å komme på facebook) krøp jeg til slutt til korset. Jeg skaffet meg omtrent den ene bloggen det går an å ha i Kina, sier.no blogg. Det gjør meg litt vondt, jeg var slik en traust blogger-tilhenger. (RED! Er nå blitt ordnet!)

Men nå skal jeg ut og lunsje. En nærmere update kommer siden. Her er et elendig bilde for å vise hvor stort Shanghai er- og hagen jeg tenkte å worke tænnen i når solen jeg var blitt lovet kommer tilbake!

[Om Tine- clothified.]

Jeg har fått to ekstraordinære ting denne våren som virkelig er verdt å skrive hjem om.

Søsteren min hadde laget bursdagsgave til meg i år. Jeg fikk den i går. OMG. Fantastisk. Hun har tegnet selv på paint.

Julen 2008, sist jeg var i Taiwan, begynte venninnen min på det største strikkeprosjektet i moderne tid. Vel, kanskje ikke, men det er gresselig imponerende, og bildene lar faktisk ikke skjerfet virkelig komme til sin rett. Det er dessuten bittesmå bjeller og tinnhjerter på frynsene.
Nedenfra: Sommerfugl, en damesko, diamant, Hello Kitty, et hjerte og et norskt flagg.

Nedenfra: Meg, et nesehorn, solbriller, og en tepose.

Og baksiden er faktisk enda kulere.

Alvorlig talt, det er selve essensen av Tine i et plagg.

[Om ukens youtube-opplevelse.]

Fjorårets helt soleklare beste Youtube-opplevelse var 2NE1 og Big Bang med Lollipop. Nå har de faktisk kommet med en oppfølger: Lollipop Part 2. Jeg elsker den selvsagt.



Repeat! Repeat! REPEAT!

[Om Tyskland IV.]

Siste del i bildeserien som har tatt ulovlig lang tid.

Köln var egentlig en helt super by. Det overrasker meg at ingen andre enn Köln-tyskere selv har fortalt det til meg før. Alle vet jo at man skal være litt forsiktige med å tolke subjektive kilder. Her er et bilde av en kjempestor rosa gitar. Den var i grunn finere når den ikke bare var på et bilde.

Første Nyttårsdag, tidlig formiddag så vi tidenes Walk of Shame. Det snedde og midt i sneføyken spankulerte denne mannen barbeint nedover gågaten i en liten boxer. Balls of steel. Høhø.

Et halvannet meter høyt Hans og Grete-hus.

Köln er kjent for to ting: Dom-Kölch, som er lokalølet, og den store katedralen deres. Midt inne i katedralen møtte jeg på broren til den ene Beijing-tyskeren min, som jeg såvidt hadde møtt en kald vinterdag året før. Av frykt for å virke suspekt, valgte jeg å ta bevisbildet på avstand. Muligens litt for langt på avstand har i ettertid enkelte hevdet. De har muligens litt rett i det.


Et bilde av Jesus hvor han har sett sine bedre dager.


Vinduene hadde et helt fantastisk mønster. Kameraet mitt begynner å bli gammelt, men nå husker i det minste jeg at jeg syntes de var fine.


Beijing-Tysker og Snehvit.


Mann 1 og jeg på nyttårsaften. Jeg har egentlig ikke noe mer å utfylle her enn at vi strengt tatt ser fordømt bra ut, og at det overraskende nok var svært få andre i hele Köln by som hadde pyntet seg, enda det var nyttårsaften. Men det er nå en gang sånn at jeg drar til utlandet for å oppleve andre kulturer (og bruke lissom-penger).

[Om det neste punktet på merittlisten.]

Først så var det en tilfeldig utfylling av tidenes lengste arbeidssøknad en svett dag i juni i fjor, med Partner in Crime vrakliggende på sofaen min i Beijing. Deretter var det nervepirrende venting, før det plutselig dumpet inn en invitasjon til intervju i innboksen min i oktober, og deretter det mest ekstravagante jobbintervjuet jeg sannsynligvis kommer til å være på i mitt liv og sannsynligvis ditt også.

(Hvordan våger jeg å insinuere? Hvor mange jobbintervjuer har du vært med på hvor NRK var der, og den fremtidige arbeidsgiveren leide inn en hel liten strykerkvartett? Tenkte meg det, ja.)

Og deretter måtte jeg vente en hel måned til. Og så begynte papirstyret. Men nå er den delen over! Nå er visumsøknad levert inn, arbeidskontrakt utfylt og innsendt, vaksiner påfylt (så gammel er jeg blitt, altså), hybel oppsagt, flytting av eksamen klarert, permisjon for neste semester innvilget, og førerprøve bestått.

Dagene nå er mer enn lange nok, og består stort sett av altfor mye lesing og oppgaveskriving i hytt og gevær, men vet du hva, det er faktisk helt greit. Jeg vet nemlig at om under en måned flytter jeg til Shanghai for å jobbe på verdensutstillingen Shanghai EXPO 2010!

(Det er nesten så jeg hikster av fryd, her jeg sitter, mutters alene på biblioteket.)

Phew! SHANGHAI BABY!

[Om ekte menn.]

"Ekte menn kan sette inn frossen pizza i stekeovnen, dusje og rekke å kle på seg i tid til middag."

[Om oss som ikke liker katter.]

Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er så veldig glad i dyr, og da spesielt lite glad i katter. Sannheten er at jeg mener en død katt er en god katt, og etterhvert som jeg tør innrømme slike sosialt uaksepterte ting, har det vist seg at det har vært flere som har tilstått at de egentlig er ganske enige. Ikke misforstå, jeg er ikke for dyremisbruk og for pelsindustri. Dette er ikke et innlegg i debatten for eller imot en gang, men bare for å stadfeste det, og for å si at jeg vet ikke en gang om jeg hadde klart å slå ihjel en overkjørt katt selv om det hadde vært til kattens eget beste. Jeg synes de er ekle.

Uansett, jeg satt og snakket om hvor lite jeg likte katter med en jeg jobber sammen med. Til min store overraskelse kunne han fortelle at han heller ikke kunne fordra dem.

Han: Før så prøvde jeg å jage dem bort, men det er jo så utrolig mye jobb. Sant og si ble livet mitt svært mye bedre den dagen jeg oppdaget at frostvæske er søtt. Da dør de mye saktere også.

Jeg hikstet av latter. Men det er jo klart, det er ufint. Svært. *Humre*

[Om å være oppmerksom.]

Pappa har vært mye ute og reist det siste året. Siden jeg ikke bor hjemme, har jeg i grunn mistet helt oversikten over hvor han er, har vært, eller skal til. Heldigvis er det ikke bare meg som faller litt av i svingene.

Jeg ringte Benedicte her om dagen. Vi snakket om bursdagene våre, om bestemødrene våre, og alt det andre viktige, når hun sier:

Benedicte: Pappa skal ut å reise snart.
Tine: Hvor da?
Benedicte: Til Angola.
Tine: Til Angola?! Men det er jo konfliktområde. Er du sikker?
Benedicte: Nei, kanskje det var noe annet. Det var noe på A... Andorra, eller kanskje Afghanistan eller noe sånt.
Tine: Å. Gud. Benedicte, ser du på Frustrerte Fruer nå?
Benedicte: Eh... ja, hvordan det?
Tine: Nei, hadde bare en følelse.

[Om Tyskland III.]

Planen var å ta flyet fra Torp som gikk halv syv om morgenen. Jeg pleier aldri å være tidlig ute, og har løpt mine kilometer på flyplasser før. Mann I, vel vitende om dette her, og også en person som ALLTID er for tidlig ute, passet derfor på at vi dro hjemmefra klokken tre. Om natten. Det gikk forsåvidt greit. Han kokte vann til te til meg som jeg fikk med meg i bilen, og da var ikke morgenen så tung allikevel.

Det viste seg fort at frykten for å komme for sent til flyet egentlig ikke burde vært der. Flyet var nemlig kansellert, og vi måtte vente til halv to på neste fly. Allikevel ikke så dumt at det ikke var godt for noe, for jeg hadde jo ikke med meg pass, og selv om vi bare skulle til Tyskland, ville flyselskapet at alle passasjerene hadde med seg det. Jaja. Vi hadde jo plutselig fått nok av tid, og jeg hadde aldri hatt nødpass før, så egentlig var det nesten litt spennende. Det siste utsagnet var forresten ikke sant. Ikke i det hele tatt.

Så da satt vi der da, Mann I og jeg, på flyplassen i åtte timer. Dette var utsikten store deler av tiden.

Da vi kom til Amsterdam, var selvsagt flyet vårt forsinket, og vi måtte løpe for å rekke flyet videre. Flaks skulle ha det til at flyet videre også var forsinket, og vi brukte en god halvtime på å sitte og drikke øl i stedet. Mann I fordi han, som nevnt tidligere, ikke akkurat er noen flyfantast, og jeg, fordi jeg egentlig er ganske glad i å drikke øl.

Da vi endelig kom oss til Tyskland var det allerede blitt sent på kvelden, og det føltes ut som om vi hadde reist to ganger rundt hele verden. Men greit, reisen er halve opplevelsen, spesielt når man bare skal være borte noen dager, bare.

Den tanken var grei, helt til det kom en svær politi i sivil bort til oss og sa at han var fra narko-politiet. Sekunder senere oppdaget vi også at bagasjen til Mann I var igjen i Amsterdam. Mann I så ut som han var i ferd med å besvime. Jeg var i lykkerus. Det var tross alt i min bagasje.

Etter tre timer i kø for å finne ut av hva vi skulle gjøre med alt sammen, hadde vi fått en rabatt på KLMs flyreiser på 200 kroner, og flere ulike måter å komme seg til Mülheim, hvor hotellet vi skulle bo på lå. Flott. Vi valgte å gå for veibeskrivelsen hvor hotellet lå 15 minutter unna. Etter flere runder rundt i et område med en taxisjåfør som tilsynelatende kunne mer tyrkisk enn tysk, men mer tysk enn engelsk, var vi tilbake der hvor vi kom. Etter en enda lengre runde med tolkningsproblemer (Mann I: "Du snakker kinesisk, men tysk kan du ikke") hadde også vi oppdaget at det er to områder som heter Mülheim i Tyskland. Bare i forskjellige byer.

Atter noen timer senere hadde vi endelig sjekket inn på hotellet. Det var fint, og vi var så ødelagte at vi ikke visste hvor vi skulle gjøre av oss. Hele dagen var godt, og det eneste vi ville var å spise litt og legge oss. Da ringte en av Beijingtyskerne for å sjekke hvordan vi hadde det.

Beijingtysker: Tine, hvordan er det i Mülheim egentlig?
Tine: Det er kjempefint, tror jeg. Jeg har jo nettopp kommet. Hvorfor spør du, dette er jo din by?
Beijingtysker: Köln er min by. Mülheim er ikke det. Er det noen tyskere der i det hele tatt?
Tine: Vet ikke? Jo. Nei. Aner ikke.
Beijingtysker: Du skjønner, Mülheim er på en måte Tyrkerbydelen. Jeg kjenner ingen som noen sinne har vært der. Kan du ta bilder? Kan du spise kebab og sånt for meg? Kan du....

Jeg hørte han lo i det jeg la på. Og så gikk vi ut på gaten og rett over på det jeg er sikker på at må være den beste og koseligste og rimeligste italienske restauranten i hele Tyskland. Dagen, eller det som var igjen, tok seg betraktelig opp etter det.

[Om å finne tid til hverandre.]

For en uke siden ringte Svine-Tina, men jeg var opptatt og lovet å ringe tilbake med det samme.

Én uke senere fant jeg endelig tid til å ringe. Det er egentlig utrolig dårlig, med hensyn til dette ikke så altfor travle livet jeg faktisk lever.

Tine: Hei! Er du opptatt?
Svine-Tina: Nja... Nei. Eller, jeg ser på Gossip Girl.
Tine: Å ja, skal vi snakkes siden da?
Svine-Tina: Det hadde vært fint. Jeg kan ringe deg når det er ferdig.
Tine: Det funker dårlig. Jeg skal se på Ullared. Jeg kan ringe deg opp igjen når det er slutt?
Svine-Tina: Nei, det kan du ikke. For da skal jeg se på Hollywood-fruer. Skal jeg ringe deg etter det?
Tine: Det går heller ikke. Da skal jeg se Honningfellen.
Svine-Tina: Skal vi... ringes en annen dag, da eller?
Tine: Det er nok til det beste for oss begge.
Svine-Tina: Ok, hadet!
Tine: Cheerios!