13. august 2009

[Om det store ultimatum.]

Jeg var fristet til å bytte. Noen ganger kan én Mr. Kim være bedre enn to Mr. Lee. Men igjen, jeg hadde en favoritt og den sto jeg ved.

-Lurt, sa han, og kastet seg atter en gang over de kinesiske frasene sine.

Jess, tenkte jeg, og frydet meg over at han for en gangs skyld ikke sa det med en overrasket tone. Det var ingen hemmelighet at han egentlig så på meg som en blond sak som ikke kunne noen ting. Han var imponert over mine sodokutalenter ("Står du fast? La meg hjelpe deg med denne... Å. Nei, glem det, jeg har noe jeg skal gjøre"). Kinesisken min mente han var 93% handicapet og 7% basert på flaks ("Midt-terminer, ja? Om det er noe du lurer på, har jeg faktisk studert et halvt år, så det er bare å spørre). Historiekunnskapene mine ringte han faktisk hjem om ("Ja, pappa, det er helt sant. Hun visste når 2. verdenskrig brøt ut.") I det hele tatt, det var lite i vårt vennskap som gikk i min favør, og det var blitt en regelmessighet at jeg spurte meg selv om hvorfor det i det hele tatt eksisterte.

Men, når det er sagt, til forskjell fra de fleste samtalene våre før, satt jeg nå og lurte litt på hvorfor jeg var lur. Etter ti minutter klarte jeg ikke dy meg lenger, og brøt tausheten. Han var mer enn dobbelt så selvtilfreds ut.

-Tine, tenk deg om. Du har fire koreanere og kun navn til å skille dem av. Om du velger Mr. Kim eller Mr. Cho, står du der med kun et alternativ. Har du Mr. Lee, kommer det to stykker løpende hver gang du roper på han. Oddsene er faktisk på din side for å finne en du liker.

Etter det elsket jeg Mr. Lee bare enda mer.

3 kommentarer:

Ghost of Goldwater sa...

*på randen av nervøst sammenbrudd*

ohingrid sa...

du er lærer. det er dagligdags. jeg frykter ingenting.

Tine sa...

Elsk.