[Om julen hos Venåsene - Del I.]

Det er en del øyeåpnere som kommer i juletiden. Spesielt for en som ikke har vært hjemme de siste tre julene, og som derfor kanskje legger litt mer merke til ting fordi man husket det annerledes?

Vi så på familiefilmer i går fra tiden da vi var små, Pappa hadde hår og Modern skulderputer som gjorde henne bredere enn pappa. Det er en av disse "nye" juletradisjonene våre. Vi så hvordan jeg faktisk alltid var det snille prektige barnet. Selv den ene natten i familiens historie vi tilbragte på campingplass satt jeg der og holdt på med mitt, passet på at guttene på ett og tre år gjorde det de skulle og plaget ingen. Selv da fikk jeg kjeft. Det gjentok seg på hver bidige film. Kristoffer løp rundt, hoppet høyest, ropte mest, og syklet nedover skråningen uten støttehjul før noen andre i barnehagen hadde skjønt konseptet av en trehjulssykkel. Alexander sang. Han sang "På låven sitter nissen" helt til juni. Da var teksten glemt, men da sang han noe annet i stedet. Det er kanskje derfor han er blitt det musikalske utskuddet i familien? Benedicte var selvsagt minst fra Dag 1. Hun ble derfor fulgt etter noter og vi har kanskje femti timer med film av en jente på to måneder som "snakker." Fryktelig begavet barn. Erhm.

I natt overnattet lillesøster i sengen min. Vi sto opp grytidlig og satte godteri utenfor rommet til foreldrene våre, og la oss igjen. Klokken elleve sto vi opp igjen, og var sjokkerte over å kun finne blader i strømpene våre. Vantro. Krise. Dobbelsjekk. Ingenting. Det viste seg at ingen av oss hadde mast om godteri i strømpene våre i år fordi vi trodde mamma fikset det. Hun hadde tatt det som en endelig bekreftelse på at vi var for store for slikt. Det var vi altså ikke, og Modern har lært at hun faktisk ikke har så store barn som det hun kanskje ønsket seg. Men så det er sagt, fortsatt ingen solskinnshistorie.

Kampen om årets Rosin i Grøten (vi har nøtteallergikere i familien) ble derfor beinhard... de første tre minuttene. Jeg hadde bevisst brent grøten for å lure de andre til å se rosiner som ikke var der, men til ingen nytte. Tradisjon tro fant Pappa Rosinen med en gang. Det var stor oppstand da det viste seg at ikke bare var foreldrene våre de eneste som hadde fått godteri av nissen. Reserveløsningen var også tatt og diverse konspirasjonsteorier ble lagt frem.

Etter et mindre smertefritt kompromiss ble sjokoladen felleseie, og det kristelige forslaget ble så godt tatt i mot at årets diskusjon om hvem som hadde tenkt seg i kirken ble tatt opp. Ikke overraskende ble påmeldingen direkte laber. Lillesøster var pålagt, da hun skal konfirmeres til høsten, men selv da jeg tilbød meg å følge henne, avslo hun tvert.

Hva kan jeg si? Jul hos Familien Venås har i grunn aldri slått meg som tung og tradisjonsfull, men den har jo sin sjarm, på vår måte.

[Om å ikke være best i alt.]

Mann I og jeg øvelseskjører ganske jevnlig. Han er fornøyd med denne ordningen fordi han er glad i å kjøre bil og Mann. Jeg, sett bort i fra det faktum at jeg har hatt (den taiwanske) lappen siden jeg var nitten, ikke er skikket til å kjøre bil. Og jeg skal ha oppkjøring før april. Angst.

For å gi et eksempel, her er et utdrag fra dagens biltur:

Mann I: Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah! Tine! Du får ikke LOV til å kjøre ut av veien sånn du nesten gjør! Det går ikke AN! Det er ikke lov! Det er farlig! Du er så lite konsentrert! Ta deg sammen!
Tine: Ok.

Pinlig stillhet.

Tre minutter senere:

Mann I: Det er ikke meningen å være så sint.
Tine: Nei vel.
Mann I: Jeg er i grunn ikke så veldig sint heller, jeg er bare veldig, veldig redd.

[Om julestemning.]

En god lillesøster er hun som sender pakkekalender i posten til en fattig student. Hun som er verdens beste passer på å pakke pepperkakedeig som den første pakken. Jul er litt mer stas i Norge.

[Om å finne sin personlige Jesus.]

Bjørn Eidsvåg skulle ha konsert i Molde, og han er jeg faktisk ganske glad i, så jeg tenkte det ville vært en koselig førjulsting. Den gladkristne afrikaneren er forlengst flyttet ut av studenthybelen vår, men vi møtes ofte på gaten, og hver gang er han like opptatt av at jeg skal være med til kirken hans for å møte Black Jesus og synge Halleleluja til hjertet mitt brister. Jeg tenkte derfor dette nok hadde vært interessant for han også å få være med på.

Tine: Hei! Vil du være med på konsert neste uke?
Afrikaner: Ja! Eller, hva slags konsert er det?
Tine: Den er kristen. En av norges mest kjente prester skal synge.
Afrikaner: Kult. Kommer Black Jesus?
Tine: Bjørn Eidsvåg synger dessverre bare på norsk, men han er faktisk kjent for å kun ha tekster som omhandler Black Jesus.
Afrikaner: Vi har en avtale.
Tine: Halleluja!

[Om de små lyspunktene.]

Det er de små gledene i livet som gjør skoledagen litt bedre. Som de fineste Big Bang-sokkene og Big Bang-matboksen min. Det gjør ingenting at klistremerket ikke passer helt. Det er det psykiske. Rett og slett.

[Om hvorfor trønderne er gale.]

Vi satt i sofaen hos meg og drakk noen av disse evindelige koppene te. Mann I så lenge på koppen sin før han ettertenksomt spurte,"Tine, du som drikker så mye te, har du noen gang hatt sprit i teen din?"

Før jeg rakk å svare på noe som helst kom det fra selveste Sjefstrønderen selv "Å ja, te-knert!".

Dæven så mye jeg lærer av disse trønderne.

[Om semi-koreanere.]

Gjett om jeg holdt på å besvime av lykke under morgenens kjøleskaps-raid. Innerst øverst sto det nemlig en liten gryte kimchi. Jeg elsker kimchi. Foreldrene mine ble også glad i kimchi i sommer, men jeg må innrømme at det var veldig uventet at de ikke hadde nevnt noe om kimchi-lagingen ovenfor meg. Og slik, sakte, men sikkert demret det for meg at til tross for all velvilligheten fra min side, den røde massen i gryten kunne på ingen måte være kimchi.

Aldri før har jeg vært så knust over å se bacalao.

--------------------------------------

Her er noe annet som ser koreansk ut, men som ikke er det - Big Bang som synger på japansk.

[Om den første hjemturen.]

Det var meg og halve Molde på vei til Oslo med fly. De i blått, jeg i en selvsagt heller mindre kledelig neon-whatevz. "Heia Molde" sa mannen foran meg da vi steg ombord i flyet. Flyvertinnen sa det samme tilbake. Fotball. Jeg ble litt kvalm.

Jeg hadde booket billetter tidlig og ordnet meg den beste plassen på hele flyet. Allikevel glemte jeg selvsagt dette da vi skulle sette oss i flyet, og kom først på det igjen da en dame-hooligan deiset ned på plassen jeg skulle ha. Jeg kremtet litt og unnskyldte, men jeg hadde satt meg feil. Kunne jeg få plassen min? Hun lo, dro på det kongeblå fotballskjerfet sitt, og sa at jeg ikke skulle tenke på det, hun var ikke så nøye med hvor hun satt, så det gikk helt fint. Jeg bannet inni meg. Selvsagt gjorde det det, hun hadde jo den beste plassen på hele flyet. Jeg lot det gå. Minutter senere kom det inn en same fra Finnmark med norges største snusleppe. Livet mitt er så alt for absurd til tider.

Da vi landet, lo jeg for meg selv. Moldensere i Oslo er akkurat som moldenserne i Molde. De klagde. Og klagde. De klagde over at det var kaldt. At det var langt å gå på flyplassen (Gardermoen er lengre enn hele Molde sentrum). De var stive og slitne etter den lange flyturen (55 minutter). Herregud, tenkte jeg. Da vi sto og ventet på bagasjen vår, tenkte jeg det enda tre ganger til. Herregud, herregud, herregud. For der sto alle og kjente hverandre. Det var teater-sjefen, og hun som jobber på posten, og på en helt uforklarlig måte følte jeg en viss tilhørighet til dem. Det var som om jeg var på tur med familien min og jeg var flau over noe de gjorde sånn som man bare kan være over noen man egentlig er veldig glad i.

Jeg er hjemme i helgen. Molde har gjort meg godt.

[Om dabbende forhold.]

Herregud. Drama på jobb i går. Har allikevel god samvittighet. Ikke min feil. Ikke mitt problem.

Kar: Er du singel?
Tine: Ja...
Dame: Men det er jo ikke du, så jeg skjønner ikke hvorfor du spør en gang. Det er kanskje det styggeste du har gjort mot meg noen sinne.

Og så rev hun med seg de to drinkene hun hadde kjøpt til dem og stormet ut av lokalet. Han sendte ut en overrasket ed til de høyere makter før han la etter henne. De kjøpte ikke flere drinker av meg resten av kvelden.

[Om selvinnsikt.]

Hørt på gangen min tidlig en søndag morgen:
"Når du snorker så mye at du pådrar deg selv tinitus, da burde du kanskje vurdere å få gjort noe med deg."

[Om TRHM III.]

De siste bildene.

Uka er Norges største kulturfestival, og dermed også en av de store it-tingene å gjøre denne høsten. Med andre ord: det var kjentfolk overalt. Det lot til at siste slump av Bærumsfolk som enda ikke har flyttet til Trondhjem (jeg visste ikke at det fortsatt eksisterte flere av oss) også hadde tatt turen. Ærlig talt, det skal ikke være meningen at jeg går inn i en helt tilfeldig domkirke, og støter på hele seks stykker jeg kjenner fra før.
Det skjedde så mye, og jeg var helt utslitt da vi kjørte hjemover igjen, ganske så fornøyd med at jeg faktisk ikke har postadresse Trondhjem. Helt ærlig, slike helger er jeg blitt for gammel til. Helgen gjorde meg utbrent. Vi var på Uka-revy og Postgirobygget-konsert, kafébesøk (i flertall), amokkhandling på Gina Tricot, Day of Fun på Ikea, lo av En Løkring eller Tre og Friday Fahrenheit, så Svidd Neger, kjørte handlevogner, var på Trønderfest og annen fest, drakk titalls kanner med te og spiste oss helt fordervet på alt for mange egg. Dessuten gjorde vi ganske mye annet, men det egner seg ikke på trykk. Modern er fortsatt min mest trofaste leser. Gådd dæm.

Mann 1 og jeg slet først med å finne parkering, men så, ut av intet, fant vi plutselig en hel parkeringsplass hvor det ikke sto noen andre biler! Lett å finne på kartet var det også, og alle visste hvor det var.

Her bor: Jan.

Dette er bilder fra Trønderfesten, selvfølgelig. For første gang i mitt liv hadde jeg på meg tennissokker. Det var en sjokkfølelse å kjenne hvordan det strammet seg i skoene av for tykke sokker, og hvordan det varmet rundt leggene av å ikke gå med halvsokker lenger. Tennissokker er fortsatt det mest harry jeg kan tenke meg, men nå har jeg tatt første skritt for å motkjempe min egen fremmedfrykt.

Av alle ting jeg savner fra Beijing, er Lille Bergen en av de soleklare toppene. Nå bor hun heldigvis i Trondhjem, og hun er like fantastisk som før. Som alle gangene før, endte hun også denne helgen med å kle seg ut som gutt, og da hun sto og kjemmet barten foran speilet kunne jeg ikke annet enn å le da hun ettertenksomt sa at "Du Tine, jeg kler jo faktisk bart." Jeg så bort på henne. Placebo-lillesøsteren min var på magisk vis blitt forvandlet til Super Mario.

Det skal ikke sies mye mer om sminkevorset, annet enn at mine venner eier et betydelig høyere antall skinnvester, lisseslips, flanellskjorter, og mokkasiner enn det jeg var klar over. Enkelte ting er greit at folk holder for seg selv.

Etter at jeg hadde kommet over det de verste pustevanskene klessjokket hadde gitt meg, dro vi på Åge Aleksandersen-konsert i Dødens Dal. Vi sang "Levva livet", "Fire pils og en pizza", og "Min dag" til filtbartene revnet og vi ikke hadde stemmer igjen, og så dro vi videre til Samfundet.

I køen for å komme inn ble jeg atter en gang kveldens dronning da jeg dro opp bartelimet fra vesken og delte rundhåndet til alle som hadde behov. Da vi kom inn, beinet vi ned trappen og rett ut på dansegulvet.

Aldri i mitt liv (kanskje med unntak av da vi var i Korea, men det er fortsatt en drøm jeg sliter med å tro at faktisk skjedde på ordentlig) har jeg blitt sjekket opp så mange ganger på en kveld som den gangen jeg dro med bart på byen, og ikke jentene mine heller. Til tross for at jeg var den eneste av trioen som ikke har kjæreste, we like.
Det ironiske forøvrig er jo selvsagt at om Lille Bergen kledde barten aldri så mye, det gjør ikke en Venås. Jeg har endelig forstått til hvilken grad Modern gremmes bilder av Pappa fra den tiden før hun fikk tvunget den av han, og hvorfor vi feiret den dagen at barten til Pappa ble klippet av da jeg var fire. Jeg antar det kan kalles en slags closure.

Enkelte innflyttere integreres lettere enn andre.

Dette bildet er fra et mindre rølpete øyeblikk. Planen om å ikke dusje før søndag gikk litt skeis på lørdagen. Kanskje like greit, ved nærmere ettertanke.

Venninnene mine dro på innflyttningsfest med 48 doruller som innflyttningsgave. De var mildt sagt rimelig skuffet da de ankom stedet og oppdaget at ikke bare var det noen andre som hadde tenkt på samme geniale gave, de hadde kjøpt dobbelt så mange.

[Om tap av uskyld.]

I går hadde jeg tre av Moldes kinesere på middag. Fiskeboller, en overraskende stor hit, bortsett fra den raspede guleroten, men det var i grunn forventet. Kinesere spiser jo ikke rå mat.

Etter på dro vi på disco-bowling. Det hadde ingen av de prøvd før, men den lengste av den kunne fortelle at moren hans hadde gjort det en gang.

Det var flere av vennene mine som var med også. I starten sto kineserne litt keitete på siden. Det er vanskelig å plutselig skulle forstå den norske sosial-kulturen, og spesielt for de tre guttene min, som er akademikere og liker å sette alt i system for å forstå det. De kommer fra toppskoler i Kina, og har tvilsomt gjort noe annet enn å henge over bøkene sine siden de var store nok til å kunne stå. Jeg lot det stå til, og løp mellom de to klikkene, helt til den ene kineseren plutselig fortalte at han ikke kunne noe norsk. To år i Norge, og det eneste han hadde lært var "Jeg kan ikke norsk".

Det ene ledet til det andre, og før jeg egentlig var klar over hva som foregikk, hadde de norske kameratene mine lært kineserne hvordan de skulle få seg noe på byen her i landet. De var med tungt hjerte at jeg hørte Xu stotre frem:

"Du var jævlig søt. Du må værra' med meg hjem, jævla hæstkuk."

[Om Trønderfest. TRHM II]

I går kjøpte jeg fire barter og et hendig bartelim man kunne putte i vesken når man var på fest. De var utsolgte for typen "Trønderbart," så det ble to av typen "Casanova" og to av typen "Partyboy." Tennissokker og flanellskjorter er ordnet, -byen er dessverre utsolgt for skinnvester og lisseslips.

Da Lille Gulli hadde dratt på seg kveldens outfit (Skjorte fra Gina Tricot til 279 kroner, silkevest fra Brukthandelen til 45 kroner, Levis 501 fra Brukthandelen til 55 kroner) og spurte om det kom til å bli noe på henne i dag, begynte vi andre bare å le. Jeg hadde ikke hjerte til å si til henne at selv om glasset skal alltid være halvfullt, men noen ganger må man faktisk fylle på litt ekstra selv.

Hurra for moteblogging, den mest givende av alle bloggsjangre. Nå venter jeg bare på at besøkstallene mine skal ganges med ti.

[Om kulturforskjeller - TRHM I.]

Jeg er i Trondhjem. Det er Studenthelg i UKA. Jeg kom i går kveld, slik at Verstevennen og jeg kunne slite hverandre ut før de andre rølpejentene mine inntar byen i dag.

Bærums mest harry skapråner, også kjent som Mann I i Molde, og jeg, kjørte opp i går. Da Mann I ikke er like innført i lokalkulturen som det jeg er, har jeg forlengst innsett at det nok er mitt ansvar å hjelpe han med. Man er da ikke halvt romsdaling og halvt sunnmøring for ingenting. At han da velger å si seg enig i at jeg bare later som jeg kommer fra Bærum, er noe jeg bare må ta. At akkurat det ikke gir så mye status i Molde uansett, er noe jeg resonnerte meg ganske tidlig frem til. Derfor, da vi sto i kafeterian på fergen og Mann I ikke ville ha noe når de ikke hadde vafler, brøt jeg gjennom og sa at vi måtte kjøpe sveler.

-Mann I, dette er jo kultur!

Man kan si så mangt om Mann I, men han er ganske ålreit når det kommer til stykket. Med det mener jeg at han som oftest medgir at jeg har rett. Dessuten var jo sveler ganske digg, bare han fikk tenkt seg om. Et par timer senere kjørte vi inn i Sør-Trønderlag. Jeg hadde gjort grundig background-research, og da vi stoppet igjen, kjøpte vi biffsnadder med bernaise. Biffsnadder med bernaise er et fenomen som nesten er å regne som høykultur for de innvidde kretser, og for resten av oss er det ganske så eksotisk. Hadde jeg ikke vært så gudsjammerlig kald og sulten hadde jeg nok klart å grave frem kameraet mitt, men dere får bare ta meg på ordet.

I Trondhjem er ting akkurat som det skal være, ting er riktig så stas. Det vil si, om man ser bort i fra at jeg er endt opp i en leilighet med Trondhjems tregeste nettverk, og norges kaldeste parkett. Det er i grunn helt greit, for ferie for meg har som minstekrav at man skal gjøre alt i sin makt for å være nettløs, og dessuten så har jeg bøffet ullsokkene til Verstevennen. Det er et par jeg akter å beholde, om ikke annet, så kun for å være slem. Sannheten er at jeg prøver å rydde opp i forholdet vårt. Verstevennen er ikke like spiss som hun pleier å være. Det var, (dette må ingen si til henne, hun blir cocky av mindre) regelrett hyggelig å se henne, etter at vi kun såvidt rakk å se hverandre én dag i sommer. Det er nok ikke bare jeg som synes det er lenge siden februardagene våre i Beijing, for da hun hentet meg, tilbød hun seg faktisk å bære den tyngste bagen min, og i dag lagde hun te nok til at jeg kunne drikke tre kopper. Det går seg nok til.

Jepp, jepp. Nå skal jeg sminke meg, og så skal jeg ut og se på alle menneskene. Mann I og jeg fikk nemlig nesten kultursjokk i går. Molde er jo veldig, veldig lite, og da blir Trondhjem veldig, veldig stort. Uttrykk som "ikke den gaten, men den" og "hvilket utested skal vi gå på?" føltes rart i munnen. Men, jeg er jo heldigvis temmelig tilpasningsdyktig av meg. Innstilling er alltid det viktigste, og om vi bare passer på å posjonere ut alle de nye inntrykkene, skulle nok den delen gå forholdsvis greit.

[Om når klokken er blitt for mange.]

Jeg skriver oppgave om politikk og sånn. Klokken er alt for mange, og en plutselig tolv timers utsettelse på innleveringen fra lærerens hold hjalp da strengt tatt ikke skippertaks-dronningen Tine. Så nå sitter jeg og leter meg febrilsk gjennom politiske ideologier og valgrapporter. Resultatet er lite, men jeg har i det minste funnet ut at jeg er svært like imponert over nett-butikken til Høyre, at jeg ønsker meg FrP vaffeljernet som lager FrP-epler, og at Rødt kanskje har den mest uinformative nettsiden i norsk politikk-historie.

Og oppi alt dette tok jeg meg selv i å tenke at det var da ergerlig at jeg ikke kjenner noen kommunister. Det var da jeg skjønte at det kanskje var blitt for sent selv for meg.