Jeg har vært på langtur. Jeg har vært en snartur innom Vietnam, tatt bussen fra Hanoi til Luang Prabang i Laos, og videre reist gjennom Laos og så endelig til Burma/Myanmar.* Fått nye venner. Nytt solen. Lært masse. Sett mye. Mesket meg.
 |
| J og jeg på tempelsightseeing i Yangon. Det regnet hester og kameler. |
Jeg har fått en del spørsmål om Myanmar. Jeg deler gjerne erfaringene mine, men la meg først og fremst understreke at jeg var i Myanmar i mai/juni 2015. Landet er i så rask utvikling at det kan godt hende dette er utdatert informasjon om kort tid. Lonely Planet-boken jeg hadde med var utgitt i fjor og dermed gammelt nytt. Mange av stedene nevnt var allerede stengt. Mye av informasjonen var feil. Nå er du advart.
Er det greit å reise dit nå? Er det ikke et totalitært diktatur?
Det korte svaret er at ja, det er helt greit og ikke nå lenger.
Det egentlige svaret er naturligvis mer nyansert. Fortsatt er det deler av Myanmar som er stengt av for utlendinger. Historisk sett er Myanmar litt som India. Det var egentlig ikke ett land, men en haug med småstater som ble bragt sammen som følge av britisk imperialisme. Britene tok sørdelen av det som nå er Myanmar rundt 1850, og var der til andre verdenskrig, da japanerne kom. Dette er kanskje mest kjent for nordmenn i filmen
Broen over Kwai. Etter krigen kom britene tilbake, men burmeserne var da klare for å bli selvstendige, noe som ble forhandlet frem av
Aung San, Nobels fredsprisvinneren Aung San Suu Kyis, far, i 1947. Han ble drept senere samme år og rakk aldri oppleve det et selvstendig Burma.
I 1962 kuppet militærjuntaen makten, og landet gikk etterhvert fra å være et av de mer velstående landene i regionen, til å bli et av de minst utviklede, ettersom utviklingen ble satt på stedet hvil. Militærjuntaen styrte med en blanding av brutalt diktatur og overtro. I 1988 kuttet myndighetene drivstoffsubsidier, som skapte et kraftig innhugg i økonomien til et allerede svært fattig folk. På grunnlag av at det betydde ulykke, ugyldiggjorde de samtidig alle sedler som blant annet hadde tallet ni på seg. Ledet av studenter trakk store folkemasser ut i gatene i 1988. Det ikkevoldelige opprøret ble slått hardt ned på. Flere tusen ble drept og enda flere flyktet. Siden lot juntaen det riktignok bli holdt valg, men selv om Aung San Suu Kyi vant en soleklar seier, ble hun satt i husarrest, hvor hun skulle sitte mer eller mindre sammenhengende de neste 20 årene.
Kraftige internasjonale sanksjoner og et regime som har insistert på at Myanmar skal være selvgående har, som nevnt, skakkjørt landets økonomi. Kina har vært det eneste landet som har drevet handel, men selv dette forholdet har bestått mer av kjøp av varer enn noe særlig salg. Siden 2012 har derfor juntaen - til verdenssamfunnets store overraskelse - på eget intiativ åpnet opp. Det er fortsatt de samme lederne som sitter ved makten, og det er mange som mener det ikke er så mye som har forandret seg, men det er store forventninger knyttet til høstens valg, hvor Aung San Suu Kyi også skal stille.
Når alt dette er sagt, som besøkende nordmann i Myanmar ble jeg svært godt tatt i mot. Folk flest hadde stor kjennskap til Norge, og hva norske myndigheter har gjort for burmesisk demokrati.
 |
Menn: Where are you from?
J: Norway.
Menn: What? No way!
J: My family is originally from China?
Menn: Oh! Bruce Lee! |
*Heter det Myanmar eller Burma?
Offisielt heter landet vest for Thailand 'Myanmar' i dag, etter at militærjuntaen endret det i 1989 fra det tidligere navnet Burma, et navn britene ga landet, oppkalt etter landets majoritetsbefolkning den gang da landet var koloni. Militærjuntaen var fordømt av praktisk talt hele den internasjonale arena, grunnet deres totalitære styreform, og derfor har mange insistert på å kalle det Burma i en slags protest. Siden 2012 har landet åpnet mer og mer opp, presidenten er fortsatt Thein Sein, men han er nå visstnok sivil og ikke militærleder. Det tar tid å bygge opp et land tidligere så lukket, men verdensamfunnet har anerkjent det som er i ferd med å skje, og det er nå generelt akseptert å kalle landet for Myanmar.
 |
| Inntil for fire år siden ble man fengslet om man snakket politikk. Da vi sa vi var norske ble vi invitert inn hos kioskeieren for å snakke om hvor mye Norge har gjort for burmesisk demokrati. |
I forbindelse med et skoleprosjekt i mai i år intervjuet jeg redaktøren for
Democratic Voice of Burma (Burmaradioen), Aye Chain Naing, og han innrømmet at han fortsatt bruker navnene litt om hverandre. Også ellers i landet merket vi at folk flest var svært inkonsekvente til hva de kalte det.
 |
| Noen barn jeg møtte på et marked. De syntes det var kjempegøy da jeg viste dem bildene kameraet mitt tok. Kort tid etter kom foreldrene og syntes det var minst like gøy. |
Hva med internett og sånn?
Da Myanmar var lukket, ble det tatt skjermbilder av nettsidene folk var på hvert minutt på alle internettkafeer. Dette er over, og det er i følge Burmaradioens redaktør, en svært stor interesse for journalistikk. Han mente ytringsfrihet krever opplæring, noe det dessverre ikke er så mange muligheter for i dag.
I følge Lonely Planet, var det i fjor 0,5 prosent av befolkningen som hadde tilgang til internett. I oktober i fjor var en venninne av meg i Myanmar på ferie. Det var måneden Telenor begynte å bygge telenett i landet, og de hadde en kampanje med gratis 3G til alle. Hun fortalte meg at det hadde vært fantastisk, hadde det ikke vært for at de jo nettopp hadde begynt byggingen, og det derfor var umulig å benytte seg av tilbudet. Selv om det har gått en tid og Telenor har gjort mye, er det allikevel en lang vei igjen. Jeg fikk knapt nok lastet opp en Snap i den perioden vi var der.
Hvordan er sikkerheten?
Det er visstnok svært strenge straffer for kriminalitet mot utlendinger. Vi gikk rundt i Yangons mørke gater på kveldstid og var egentlig bare engstelige for de enorme rottene som pilte rundt mellom beina våre. Når alt stenger så tidlig er det allikevel ingen grunn til å henge ute så veldig sent om kveldene. Ellers gjelder reglene som alle andre steder: Ikke vær dum, ikke skap bråk, så går nok ting bra.
Er det vanskelig å få visa til Myanmar?
Nope. Som utlending
må man fly inn til en av de internasjonale flyplassene, det går per dags dato ikke an å ta buss inn i landet. For nordmenn går det an å
forhåndsbestille visa på nett.
Om du vil inn til enkelte områder, som Inle Lake eller Bagan, må man betale en egen avgift, vi betalte ca. $25 per hode, og fikk en lapp vi egentlig skulle gå med hele tiden mens vi var inne på området. Med unntak av én gang ble jeg ikke spurt om å vise det frem.
Hvordan er standarden man kan forvente som turist?
 |
| En munk ved et lokalt marked. |
Folk flest er kjempefattige. Vi så nesten ikke tiggere, men det kan like så godt være fordi det nesten ikke fantes turister, og de lokale har nok med seg selv. Om du vil hjelpe samfunnet, forsøk å spre pengene dine, ble vi anbefalt. Ikke kjøp alt av samme fyr. Kjøp lokalt. Vårt budsjett tillot oss ikke fancy luksushotell på hele turen, men det føltes også bedre å sponse lokale familiehotell enn nok et Shangri-La hotell.
Myanmar som turistdestinasjon er nytt og lite utviklet. Landet er fortsatt litt i sjokk over at turistene kommer. Det er ikke masse å gjøre, om man skal sammenligne det med andre land i regionen, men det er jo det som gjør det spennende. Markedene er laget for lokalbefolkningen, det er overraskende lite suvenirræl til salgs. Foruten om akkurat i turistdistriktene, finnes det ikke pekemenyer på restaurantene, og folk forstår ofte ikke hvorfor du vil prute, de har jo oppgitt prisen det koster for varene.
Selv om ting fortsatt stenger relativt tidlig (klokken 22:00), er det i motsetning til for svært få år siden ikke lenger lovpålagt portforbud. Strømmen går ofte, selv på flyplassen gikk strømmen før jeg rakk å komme gjennom tollen, men de fleste steder hvor det er turister har de strømaggregater. Det holder til matlaging og kald nok øl, men i løpet av de to ukene vi var i landet spiste vi minimalt med iskrem.
I 2012 hadde Myanmar omtrent én million turister, i 2013 kom det to millioner og i fjor var det tre millioner. Hoteller må ha et eget løyve for å leie til utlendinger, noe det fortsatt er begrensede steder som har. Som følge av dette er hotellene betydelige mye dyrere enn i andre land i regionen, uten at dette betyr at standarden er så mye bedre. Vi reiste utenfor sesongen og bodde stort sett som de eneste gjestene uansett hvor vi var. Reiser du alene og er ukritisk til antallet gjester du deler rom med, finnes det rimelige hosteller på hostel.com, men book på forhånd om du er der i høysesong.
 |
| Viewpoint Ecolodge |
Vi bodde på Princess Hotel i Bagan og View Point Ecolodge ved Inle Lake. Førstnevnte ble valgt grunnet lokasjon og basseng. Sistnevnte ble jeg anbefalt av en venninne, og det gjør jeg også videre.
Hva med medisiner og sanitære forhold?
Det er ikke vanlig i Burma med innlagt vann. Vi så mange som vasket seg i elver, i parken eller på gaten. Det er også mange som ikke har tilgang på toalett, og derfor er tvunget til å gjøre fra seg ute i gatene.
Når det kommer til mat, er magen min godt trent til å spise lokalt. J og jeg spiste det samme gjennom oppholdet, men la oss bare si det slik at hans mage ikke er like herdet. Kulltabletter og Idoform er lurt å pakke med seg. Ikke spis uskrelt mat, og pass på at vannflaskene du kjøper er plombert, da mange vannselgere tjener penger ved å helle kranvann på brukte flasker.
Jeg hadde tatt alle mulige vaksiner for lenge siden og har ikke sjekket dette nærmere. Jeg valgte å ikke ta noen form for malariatabletter. Da vi kom frem, ble vi fortalt at det heller ikke var nødvendig om man var i turistområder, siden det er blitt gjort mye for å holde malaria unna siden turistene begynte å komme.
Blir du syk eller skadet er det verdt å merke seg at nærmeste kvalitetsykehus i Thailand.
Kan man dra til Myanmar på badeferie?
 |
| I Bagan finnes det mange eldgamle templer. Man kan leie elsykkel for en dag og sightse rundt. Området er så stort at jeg kjørte meg litt vill og måtte få hjelp av noen lokale gjeterkvinner. |
Helt sikkert, men vi badet ikke så mye. Reiseruten vår var bare innlands, og det begrenset litt mulighetene. Fordi vi reiste i regnsesongen ble vi anbefalt å holde oss unna kysten. Regnsesongen viste seg å være noe overdrevet, det eneste vi merket av det var mens vi oppholdt oss i Yangon, med skarve to timer midt på dagen.
Om Yangon står det skrevet på ymse sider at det går an å leie seg inn på flere av luksushotellene for en dag, slik at man kan bade i bassengene deres. Dette er ikke tilfelle lenger, og vi endte derfor opp på
Kokkine Swimming Club, som til tross for et helt
absurd stort regelverk, var perfekt for turens siste solslikk før vi dro hjem igjen.
Hva med cash?
 |
| Midt i det lokale markedet ved Inle Lake fant jeg plutselig et bord med suvenirer. |
Lonely Planet utgitt i juni 2014 anbefalte meg å ta med haugevis med ukrøllede amerikanske dollar, noe jeg gjorde, pliktoppfyllende som jeg er. Det var ikke nødvendig, med unntak av da vi betalte for å komme inn til Bagan og Inle Lake, men hadde vi bare hatt kyat hadde det også gått. Burmeserne selv foretrekker lokale kyat, og ga oss en knusende dårlig kurs de stedene hvor de noe motvillig gikk med på det. Det er ikke vanskelig å finne minibanker, men mange av de var i ustand og alle tok 5 dollar i uttakgebyr. Jeg vil derfor anbefale å ta ut mye på en gang, så er du sikret.
Hvordan kommer man seg rundt?
 |
| Hvor mange munker det er plass til i en gammel Toyota-pickup? Altfor mange. |
I Yangon fantes det taxier, i de andre byene kunne man bare til nød finne en sykkeldrosje eller pickups. En mer forutseende turist enn meg ville pakket i ryggsekk. De fleste steder er det ulike priser for lokale og turister når det kommer til inngangspenger og transport. De lokale pleier reise med pickupbiler. Billig og gøy for en liten tur, men ellers både ukomfortabelt og upraktisk.
Det går også an å ta et tog rundt hele Yangon, en overlevd dinosaur fra britenes tid. Togskinnene er så smale at det kjører i gåtempo, men det er en trivelig opplevelse om du har en dag til rådighet.
Da vi reiste rundt i landet tok vi nattbuss, både for å spare penger på overnatting og dagtid. Det går an å bestille bussbilletter på de fleste hoteller. Da ordner de sjåfør for deg, noe som er fint når busstasjonen er litt utenfor byen. Burmesiske busser er av ulik standard. De fleste av dem er slitne turistbusser fra Sørkorea. Favoritten vår var
JJ Bus Express. Komfortnivået er diskutabelt. Myanmar har bare én riksvei som er av en nevneverdig standard, busssjåførene har en uforklarlig hang til å spille videoer med burmesisk karaokepop med fullt volum, uavhengig av tid på døgnet, og dessuten har mange busser full innendørs diskobelysning. Som med det meste annet i Myanmar er det en real kulturopplevelse. Har du dårlig tid bør du ta flyet, er du kresen burde du kanskje vente ti år med å reise til Myanmar.
(George Orwell)
Veien til Mandalay (Kristoffer Rønneberg)
The Narrow Road to the Deep North (Richard Flanagan)
Mysteriet Myanmar (NRK Ekko)
.jpg)
.jpg)
