3. august 2015

[Om å reise til Hanoi.]

Jeg gjorde ferdig masteren min og stakk til Hanoi, Vietnam. Jeg drømte om foodcation, backpacking, soloreising og strandslacking. Det ble det, i tillegg til en hel del andre ting.

Rett før jeg dro sendte jeg mail til en vietnamesisk jente jeg var på minnemarkering i Hiroshima med i 2011, uvitende om hvor i verden hun var, eller hvor i Vietnam hun var fra. I det jeg gikk på flyet fikk jeg svar om at hun var tilbake i Vietnam og hun bodde i Hanoi. Ville jeg bo hos henne en natt?

Jeg takket selvsagt ja, og endte opp med å bo der en hel uke.


Den første natten hadde jeg booket meg inn på hostell i French Quarter, et område fullt av gaterestauranter, markedsboder, scootere og backpackere. Jeg la fra meg kofferten på hostellet og gikk til nærmeste restaurant og bestilte omtrent alt på menyen.

Teselskap i kommunistuniformer.

En av Hanois spesialiteter er eggekaffe, en slags tiramisu i væskeform, om du vil. Det sies at det en periode var melkemangel i Hanoi, og en kaféeier pisket egg som en slags erstatning. I dag serveres eggekaffe på de fleste kafeer i Hanoi. Kaffen er kullsvart, eggeskummet er fløyelsmykt og det hele søtes til med kondensert melk. 

Den franske kolonitiden etterlot seg en sterk kafékultur. Mens det i nord drikkes mest kaffe, er tekulturen mer utpreget i sør.

Stereotypisk gatebilde fra Vietnam.
Selv om området heter det franske kvartalet, preget den vietnamesiske nasjonalismen gatebildet. 
Fangerom for vietnamesere i Hoa Lo Prison.

Jeg besøkte Hoa Lo Prison, som ligger praktisk talt i Hanoi sentrum. Franskmennene brukte fengselet til å bure inne vietnamesere som gjorde opprør mot kolonimakten. Siden ble det døpt Hanoi Hilton av de amerikanske krigsfangene som satt der under Vietnam-krigen. Museumet var verdt et besøk, for det er svært godt vedlikeholdt, men en viss form for forhåndskunnskap om Vietnams historie anbefales, da propagandamaskineriet virkelige har gjort seg flid med plakatene: "Lykkelige amerikanske soldater feirer julen, en feiring mer storartet enn hjemme!"

En gaterestaurant av enkleste sort: båret på skuldrene. En liten minigrill til venstre, og baguetter, sauser og krydder på den andre siden. 
Ispause ved Hoàn Kiếm Lake.
Mangoselger i det franske kvartalet.
Jeg fikk et veldig godt forhold til moren i familien. Hun fortalte om hvordan hennes mor hadde vokst opp under svært gode kår i Thailand, for deretter bli sendt tilbake til Vietnam alene som 16-åring, av foreldrene som ville hun skulle lære litt vietnamesisk kultur. Kort tid etter brøt Vietnam-krigen ut, og det ble umulig å komme seg tilbake. Hun giftet seg med en mann og fikk tre barn. Mannen ble voldelig, og til slutt orket hun ikke mer. De ble skilt mens barna fortsatt var små, i et den gang fortsatt svært konservativt Vietnam. Ingen familie i nærheten og et ellers lite nettverk gjorde de påfølgende årene tøffe. Det var allikevel ikke de som hadde det verst, fortalte moren videre. Familien i Thailand sendte gaver via Hongkong, selv om bare en liten brøkdel av leveransen kom frem etter at alle mellommennene hadde tatt sin del av kaken.


Mens vi snakker om kommunismen, venninnen min tok meg med til en av Hanois hippeste kafékjeder, Cong Caphe. Kjeden har fem (seks?) filialer i Hanoi. Den er startet av en lokal kunstner, og skulle egentlig være et spydig sleivspark til hva den vietnamesiske kommunismen er blitt, og ble innredet i kommunistisk stil. Det ble dårlig mottatt av myndighetene, og nå er kafeene i stedet innredet i Vietnam-krigstil, som om det er noe bedre.
Kafeen serverte ørten typer kaffe og solsikkefrø. Vi bestilte kaffe med kokossorbet.  

Foreldrene til venninnen min hadde henholdsvis en mastergrad og en doktorgrad i kjernefysikk fra Russland. Begge to var medlemmer av kommunistpartiet, selv om det muligens var partigodene snarere enn sosialismens verdier som lå til grunn for dette. Vietnam har endret seg siden Ho Chi Minh kjempet for likhet og brorskap. Som venninnen min sa, "Det er interessant å se Vietnams utvikling. Mormor måtte lære seg fransk, min far lærte seg russisk, jeg lærte meg japansk, men mine barn kommer nok snakke kinesisk."

Gatepho med venninnen min. Oh. My. 

Jeg fikk eget rom med utsikt. Det er mitt longboard du ser der, ja. I fall du skulle være i tvil: Sørøstasia er ikke spesielt skatevennlig. 
Provisorisk gatefrisør utenfor Hanoi
Nok en ting Vietnam er kjent for: grisekjøring.
Spennende meny.
Gatene i Hanoi var fulle av provisoriske kjøkken frem til klokken ti, hvor alt plutselig stengte.


Jeg ble der helt til 17. mai, og tok like så godt med meg datteren i huset til den norske ambassadeboligen for feiring. Både vi og taxisjåføren slet med å finne veien, men vi rakk i det minste siste rest av barnetoget.
Pyntet til fest.
Rundkjøringen hvor det første kommunistflagget i Hanoi ble heist.
Det egentlig Hanoi Hilton, som forøvrig bare blir kalt Hilton, grunnet den litt uheldige historiske konasjonen. 
Hotel Metropole Hanoi, det historiske hotellet kjent fra blant annet Graham Greenes The Quiet American. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde hørt om hverken boken eller filmen da jeg ble dratt med inn, men det er jo noe å skryte av i ettertid.
Det kjente dukketeateret, Thang Long Wang.


St. Joseph's Catedral i Hanoi. 
Vietnamesisk hverdagsfrokost: Varme baguetter, enorme avokadoer fra familiens gård i Dalat, svart kaffe, bananbrød og hjemmelagd mangosmoothie. 
Ho Chi Minhs Mausoleum
Som enhver god kommunistisk leder, ligger også Ho Chi Minh balsamert i et mausoleum. Om man bare står opp tidlig nok, kan man fortsatt gå på likskue. Det er selvsagt strenge regler rundt dette, inkludert kleskode og bildeforbud. Etter å ha besøkt mausoleet, kan man besøke Ho Chi Minh museet, og også gå rundt i huset han bodde i.


Vietnamesiske soldater drikker Coca Cola i Ho Chi Minhs hage.
Soldat på Ho Chi Minh tour.
Utvalget suvenierer solgt på Ho Chi Minh museet ville nok fått lederen til å snu seg i graven. 
Tempelet i hagen til Ho Chi Minh, kommunistlederen. Hikst. 

Ho Chi Minh-statue.
Selv om kommunister visstnok skal være ateister, henger det fortsatt igjen mye religiøse tradisjoner. Her er familiealteret, godt plassert i midten av stuen. Da jeg skulle dra, var moren bekymret for at jeg ikke hadde med meg nok mat (jeg hadde det) og plukket med seg noen av mangoene egentlig ofret til hennes egen mor og farens grandtanter. 
Deler av middagen laget til meg kvelden før jeg skulle dra. 

30. juli 2015

[Om å reise til Shenzhen.]

Tidligere i år var Lillesøster og hennes to BFFs på besøk. Etter tre måneder med backpacking i sørøstasia satte de pris på å bo i et ordentlig hjem, og å kunne få lage sin egen mat. Ihvertfall i to dager, før vi dro på spaweekend til Shenzhen.

Shenzhen er en storby på fastlandssiden av grensen mellom Hongkong og resten av Kina. Fra Hongkong kan man ta t-banen til Shenzhen. Om man har norsk pass kan man kjøpe femdagers visum på grensen. Det går an å betale kort eller kontant og man trenger ikke bilder eller invitasjonsbrev eller noe som helst annet enn pass, selvsagt. I april kostet visumet omtrent 160 HKD (160 kroner da), det blir utgitt på stedet. Dette visumet er visstnok bare gyldig i Shenzhen, men med mindre man bor på hotell i Kina, skjønner jeg ikke hvordan noen overser dette. Det har ihvertfall aldri vært kontroll de gangene jeg har vært der.

Hvorfor dra til Shenzhen? Jeg var der første gang i 2009, og helt ærlig kan jeg ikke si at byen har utviklet seg noe nevneverdig. Grensebyen er fortsatt kjent for handel, prostitusjon, være naboen til Hongkong, Minsk World og turistattraksjonen Window of the World. Hvor det nok ikke er alle som føler at de tre første punktene er grunnlag nok for en tur til Shenzhen, er det stort sett kinesere som er begeistret for Window of the World, jeg kom meg aldri lenger enn til inngangen.

En annen mer typisk Hongkong ting å gjøre, er å dra på spacation. Det finnes utallige spa i Shenzhen, av ymse kvaliteter. Som regel betaler man rett under 100 kroner for inngang i et døgn. Dette inkluderer opphold, et sett ren pysj og som regel så mye frukt du vil. Noen opererer med åpen kaffebar (ekslusivt i Kina) mens andre tilbyr én kaffe og kanskje iskrembar i stedet. Man kan bestille ulike tjenester, som massasje, pedikyr eller frisør. Bruker man mer enn 100 kroner, slipper man å betale inngangsgebyret.

Det er derfor nesten rimeligere å bo på spa i Shenzhen enn på hotell.

Jeg aner ikke hvilket spa som er best i Shenzhen, jeg har bare vært på to: Oriental Palm Spring International Club og Queen Spa. Det er omtrent den samme dealen, bare at man får inkludert iskrem på den første og kaffe på den andre. Dessuten er det et evig mas på den førstnevnte etter tips, da gjerne mer enn det man i utgangspunktet har betalt for massasjen, som man i utgangspunktet har betalt service charge for. På Queen Spa var vi strengt tatt på budsjetttur, og chilla uten uten å gjøre spesielt mye.

Det er strenge fotoregler på Queen Spa, så mesteparten av bildene er tatt i smug, eller under intens ignorering av personalets lite subtile hint om at det ikke er lov å ta bilder.. 

Jentene nydusjet og i hver sin pysj.
To kinesere som skamløst snorket høylydt.

Fruktbuffet
Mer fruktbuffet
Italiensk iskrembar
Kinesisk barpynt
Dagen derpå frokost. 
Så lenge man har betalt kan man gå inn og ut av spaet så mye man vil. Vi dro på byen for å møte noen venner av meg den ene dagen, og da vi kom tilbake var alle sengene tatt, så vi måtte legge oss i en VIP avdeling.
Dagen etter våknet vi av at det lå noen ved siden av som ble massert. 
Mer iskrem.
Dagen på spa var så hektisk at vi ble bare liggende hele dagen. 
Skjerm ute i gangen. 
Det er ingen hemmelighet at det nok skjer litt av hvert på spaet som vi nok ikke var målgruppen for. I gangen sto maskiner hvor man kunne velge massøren eller negldamen, en avgjørelse man tilsynelatende kun tok basert på utseende.

Xiao Mei klar til jobb. 
Om man for eksempel skulle ta med seg en businesspartner på smøretur, ville det ikke vært unaturlig å ta med vedkommende på spahelg. Da bestiller man gjerne et større privatrom med karaoke, sofagrupper og massasjestoler. 
Spisestuen i VIP rommet.
Sminkerommet på spaet.


29. juli 2015

[Om flere spørsmål.]

De kinesiske klassekameratene mine spurte om så mye rart. (Oppfølger av denne:)



- Er søtpotet en kinesisk greie?
Man spiser det i andre land også.
-Kinesere er flinke til å forberede søtpotet. Det er nok en kinesisk greie.

- Hvordan sier man 眼袋 på engelsk?
Poser under øynene.
- Du har poser under øynene.

- Går det an å male seg brun med en kost?
Det går sikkert an, men jeg bruker selvbruning. Noen bruker spraytan.
- Men går man liksom over kroppen med en rull da?
Nei, enten bruker man en krem, eller så kan man bruke spray.
- Det hadde vært mye mer praktisk med en malingsrull.

Da jeg møtte en annen nordmann jeg hilste på på norsk, før vi slo over til engelsk:
- Kan dere fortsette å snakke norsk? Jeg er kristen, jeg blir glad når det høres ut som dere snakker i tunger.

- Kan jeg stille deg et personlig spørsmål?
Ja.
- Hva synes dere europeere om sør-europeere?
Er dette personlig?
- Ja.

- Har du planer om å gifte deg i nærmeste fremtid?
Nei.
- Men når du flytter hjem?
Jeg har ikke planer om å gifte meg med en gang jeg flytter hjem heller, nei.
- Du burde gifte deg.
Lurer du egentlig på om du kan få komme i mitt uplanlagte bryllup?
- Ja! Takk for invitasjonen! Jeg tar med meg noen venner. Kanskje et helt fly, ingen jeg kjenner har vært i et norskt bryllup.
Å.

- Jeg er blitt en partygutt.
Å? Har du festet mye?
- Nei, men de to festene jeg har vært på har vært nok til at jeg har forstått det er slik man bør leve livet.

- Er det uhøflig i vesten å sitte og leke med mobilen din om man er bare to personer ved et måltid?
Ja.
- Men kan ikke den andre personen også bare surfe på internett da?
Vel. Jo.
- Problem løst. I Kina sitter alle på mobilene sine.

Gaven jeg fikk:
Denne må du være forsiktig når du spiser fordi den smuler. Ikke spis den på et bibliotek.

Telefonsamtalen ringt fra ukjent nummer:
- Hei. Snakker du kinesisk?
Ja.
- Å. Ok, hadet!

23. juli 2015

[Om å reise til Myanmar.]

Jeg har vært på langtur. Jeg har vært en snartur innom Vietnam, tatt bussen fra Hanoi til Luang Prabang i Laos, og videre reist gjennom Laos og så endelig til Burma/Myanmar.* Fått nye venner. Nytt solen. Lært masse. Sett mye. Mesket meg.

J og jeg på tempelsightseeing i Yangon. Det regnet hester og kameler. 
Jeg har fått en del spørsmål om Myanmar. Jeg deler gjerne erfaringene mine, men la meg først og fremst understreke at jeg var i Myanmar i mai/juni 2015. Landet er i så rask utvikling at det kan godt hende dette er utdatert informasjon om kort tid. Lonely Planet-boken jeg hadde med var utgitt i fjor og dermed gammelt nytt. Mange av stedene nevnt var allerede stengt. Mye av informasjonen var feil. Nå er du advart.

Er det greit å reise dit nå? Er det ikke et totalitært diktatur?

Det korte svaret er at ja, det er helt greit og ikke nå lenger.

Det egentlige svaret er naturligvis mer nyansert. Fortsatt er det deler av Myanmar som er stengt av for utlendinger. Historisk sett er Myanmar litt som India. Det var egentlig ikke ett land, men en haug med småstater som ble bragt sammen som følge av britisk imperialisme. Britene tok sørdelen av det som nå er Myanmar rundt 1850, og var der til andre verdenskrig, da japanerne kom. Dette er kanskje mest kjent for nordmenn i filmen Broen over Kwai. Etter krigen kom britene tilbake, men burmeserne var da klare for å bli selvstendige, noe som ble forhandlet frem av Aung San, Nobels fredsprisvinneren Aung San Suu Kyis, far, i 1947. Han ble drept senere samme år og rakk aldri oppleve det et selvstendig Burma.

I 1962 kuppet militærjuntaen makten, og landet gikk etterhvert fra å være et av de mer velstående landene i regionen, til å bli et av de minst utviklede, ettersom utviklingen ble satt på stedet hvil. Militærjuntaen styrte med en blanding av brutalt diktatur og overtro. I 1988 kuttet myndighetene drivstoffsubsidier, som skapte et kraftig innhugg i økonomien til et allerede svært fattig folk. På grunnlag av at det betydde ulykke, ugyldiggjorde de samtidig alle sedler som blant annet hadde tallet ni på seg. Ledet av studenter trakk store folkemasser ut i gatene i 1988. Det ikkevoldelige opprøret ble slått hardt ned på. Flere tusen ble drept og enda flere flyktet. Siden lot juntaen det riktignok bli holdt valg, men selv om Aung San Suu Kyi vant en soleklar seier, ble hun satt i husarrest, hvor hun skulle sitte mer eller mindre sammenhengende de neste 20 årene. 

Kraftige internasjonale sanksjoner og et regime som har insistert på at Myanmar skal være selvgående har, som nevnt, skakkjørt landets økonomi. Kina har vært det eneste landet som har drevet handel, men selv dette forholdet har bestått mer av kjøp av varer enn noe særlig salg. Siden 2012 har derfor juntaen - til verdenssamfunnets store overraskelse - på eget intiativ åpnet opp. Det er fortsatt de samme lederne som sitter ved makten, og det er mange som mener det ikke er så mye som har forandret seg, men det er store forventninger knyttet til høstens valg, hvor Aung San Suu Kyi også skal stille.

Når alt dette er sagt, som besøkende nordmann i Myanmar ble jeg svært godt tatt i mot. Folk flest hadde stor kjennskap til Norge, og hva norske myndigheter har gjort for burmesisk demokrati.

Menn: Where are you from?
J: Norway.
Menn: What? No way!
J: My family is originally from China?
Menn: Oh! Bruce Lee!

*Heter det Myanmar eller Burma? 

Offisielt heter landet vest for Thailand 'Myanmar' i dag, etter at militærjuntaen endret det i 1989 fra det tidligere navnet Burma, et navn britene ga landet, oppkalt etter landets majoritetsbefolkning den gang da landet var koloni. Militærjuntaen var fordømt av praktisk talt hele den internasjonale arena, grunnet deres totalitære styreform, og derfor har mange insistert på å kalle det Burma i en slags protest. Siden 2012 har landet åpnet mer og mer opp, presidenten er fortsatt Thein Sein, men han er nå visstnok sivil og ikke militærleder. Det tar tid å bygge opp et land tidligere så lukket, men verdensamfunnet har anerkjent det som er i ferd med å skje, og det er nå generelt akseptert å kalle landet for Myanmar.

Inntil for fire år siden ble man fengslet om man snakket politikk. Da vi sa vi var norske ble vi invitert inn hos kioskeieren for å snakke om hvor mye Norge har gjort for burmesisk demokrati.  
I forbindelse med et skoleprosjekt i mai i år intervjuet jeg redaktøren for Democratic Voice of Burma (Burmaradioen), Aye Chain Naing, og han innrømmet at han fortsatt bruker navnene litt om hverandre. Også ellers i landet merket vi at folk flest var svært inkonsekvente til hva de kalte det.

Noen barn jeg møtte på et marked. De syntes det var kjempegøy da jeg viste dem bildene kameraet mitt tok.  Kort tid etter kom foreldrene og syntes det var minst like gøy. 

Hva med internett og sånn?

Da Myanmar var lukket, ble det tatt skjermbilder av nettsidene folk var på hvert minutt på alle internettkafeer. Dette er over, og det er i følge Burmaradioens redaktør, en svært stor interesse for journalistikk. Han mente ytringsfrihet krever opplæring, noe det dessverre ikke er så mange muligheter for i dag.

I følge Lonely Planet, var det i fjor 0,5 prosent av befolkningen som hadde tilgang til internett. I oktober i fjor var en venninne av meg i Myanmar på ferie. Det var måneden Telenor begynte å bygge telenett i landet, og de hadde en kampanje med gratis 3G til alle. Hun fortalte meg at det hadde vært fantastisk, hadde det ikke vært for at de jo nettopp hadde begynt byggingen, og det derfor var umulig å benytte seg av tilbudet. Selv om det har gått en tid og Telenor har gjort mye, er det allikevel en lang vei igjen. Jeg fikk knapt nok lastet opp en Snap i den perioden vi var der.

Hvordan er sikkerheten? 

Det er visstnok svært strenge straffer for kriminalitet mot utlendinger. Vi gikk rundt i Yangons mørke gater på kveldstid og var egentlig bare engstelige for de enorme rottene som pilte rundt mellom beina våre. Når alt stenger så tidlig er det allikevel ingen grunn til å henge ute så veldig sent om kveldene. Ellers gjelder reglene som alle andre steder: Ikke vær dum, ikke skap bråk, så går nok ting bra.

Er det vanskelig å få visa til Myanmar?

Nope. Som utlending må man fly inn til en av de internasjonale flyplassene, det går per dags dato ikke an å ta buss inn i landet. For nordmenn går det an å forhåndsbestille visa på nett.

Om du vil inn til enkelte områder, som Inle Lake eller Bagan, må man betale en egen avgift, vi betalte ca. $25 per hode, og fikk en lapp vi egentlig skulle gå med hele tiden mens vi var inne på området. Med unntak av én gang ble jeg ikke spurt om å vise det frem.

Hvordan er standarden man kan forvente som turist? 


En munk ved et lokalt marked.
Folk flest er kjempefattige. Vi så nesten ikke tiggere, men det kan like så godt være fordi det nesten ikke fantes turister, og de lokale har nok med seg selv. Om du vil hjelpe samfunnet, forsøk å spre pengene dine, ble vi anbefalt. Ikke kjøp alt av samme fyr. Kjøp lokalt. Vårt budsjett tillot oss ikke fancy luksushotell på hele turen, men det føltes også bedre å sponse lokale familiehotell enn nok et Shangri-La hotell.

Myanmar som turistdestinasjon er nytt og lite utviklet. Landet er fortsatt litt i sjokk over at turistene kommer. Det er ikke masse å gjøre, om man skal sammenligne det med andre land i regionen, men det er jo det som gjør det spennende. Markedene er laget for lokalbefolkningen, det er overraskende lite suvenirræl til salgs. Foruten om akkurat i turistdistriktene, finnes det ikke pekemenyer på restaurantene, og folk forstår ofte ikke hvorfor du vil prute, de har jo oppgitt prisen det koster for varene.

Selv om ting fortsatt stenger relativt tidlig (klokken 22:00), er det i motsetning til for svært få år siden ikke lenger lovpålagt portforbud. Strømmen går ofte, selv på flyplassen gikk strømmen før jeg rakk å komme gjennom tollen, men de fleste steder hvor det er turister har de strømaggregater. Det holder til matlaging og kald nok øl, men i løpet av de to ukene vi var i landet spiste vi minimalt med iskrem.

I 2012 hadde Myanmar omtrent én million turister, i 2013 kom det to millioner og i fjor var det tre millioner. Hoteller må ha et eget løyve for å leie til utlendinger, noe det fortsatt er begrensede steder som har. Som følge av dette er hotellene betydelige mye dyrere enn i andre land i regionen, uten at dette betyr at standarden er så mye bedre. Vi reiste utenfor sesongen og bodde stort sett som de eneste gjestene uansett hvor vi var. Reiser du alene og er ukritisk til antallet gjester du deler rom med, finnes det rimelige hosteller på hostel.com, men book på forhånd om du er der i høysesong.

Viewpoint Ecolodge
Vi bodde på Princess Hotel i Bagan og View Point Ecolodge ved Inle Lake. Førstnevnte ble valgt grunnet lokasjon og basseng. Sistnevnte ble jeg anbefalt av en venninne, og det gjør jeg også videre.

Hva med medisiner og sanitære forhold?


Det er ikke vanlig i Burma med innlagt vann. Vi så mange som vasket seg i elver, i parken eller på gaten. Det er også mange som ikke har tilgang på toalett, og derfor er tvunget til å gjøre fra seg ute i gatene.

Når det kommer til mat, er magen min godt trent til å spise lokalt. J og jeg spiste det samme gjennom oppholdet, men la oss bare si det slik at hans mage ikke er like herdet. Kulltabletter og Idoform er lurt å pakke med seg. Ikke spis uskrelt mat, og pass på at vannflaskene du kjøper er plombert, da mange vannselgere tjener penger ved å helle kranvann på brukte flasker. 

Jeg hadde tatt alle mulige vaksiner for lenge siden og har ikke sjekket dette nærmere. Jeg valgte å ikke ta noen form for malariatabletter. Da vi kom frem, ble vi fortalt at det heller ikke var nødvendig om man var i turistområder, siden det er blitt gjort mye for å holde malaria unna siden turistene begynte å komme.

Blir du syk eller skadet er det verdt å merke seg at nærmeste kvalitetsykehus i Thailand. 

Kan man dra til Myanmar på badeferie?


I Bagan finnes det mange eldgamle templer. Man kan leie elsykkel for en dag og sightse rundt. Området er så stort at jeg kjørte meg litt vill og måtte få hjelp av noen lokale gjeterkvinner. 

Helt sikkert, men vi badet ikke så mye. Reiseruten vår var bare innlands, og det begrenset litt mulighetene. Fordi vi reiste i regnsesongen ble vi anbefalt å holde oss unna kysten. Regnsesongen viste seg å være noe overdrevet, det eneste vi merket av det var mens vi oppholdt oss i Yangon, med skarve to timer midt på dagen.

Om Yangon står det skrevet på ymse sider at det går an å leie seg inn på flere av luksushotellene for en dag, slik at man kan bade i bassengene deres. Dette er ikke tilfelle lenger, og vi endte derfor opp på Kokkine Swimming Club, som til tross for et helt absurd stort regelverk, var perfekt for turens siste solslikk før vi dro hjem igjen.

Hva med cash? 


Midt i det lokale markedet ved Inle Lake fant jeg plutselig et bord med suvenirer.

Lonely Planet utgitt i juni 2014 anbefalte meg å ta med haugevis med ukrøllede amerikanske dollar, noe jeg gjorde, pliktoppfyllende som jeg er. Det var ikke nødvendig, med unntak av da vi betalte for å komme inn til Bagan og Inle Lake, men hadde vi bare hatt kyat hadde det også gått. Burmeserne selv foretrekker lokale kyat, og ga oss en knusende dårlig kurs de stedene hvor de noe motvillig gikk med på det. Det er ikke vanskelig å finne minibanker, men mange av de var i ustand og alle tok 5 dollar i uttakgebyr. Jeg vil derfor anbefale å ta ut mye på en gang, så er du sikret.

Hvordan kommer man seg rundt? 


Hvor mange munker det er plass til i en gammel Toyota-pickup? Altfor mange.
I Yangon fantes det taxier, i de andre byene kunne man bare til nød finne en sykkeldrosje eller pickups. En mer forutseende turist enn meg ville pakket i ryggsekk. De fleste steder er det ulike priser for lokale og turister når det kommer til inngangspenger og transport. De lokale pleier reise med pickupbiler. Billig og gøy for en liten tur, men ellers både ukomfortabelt og upraktisk.

Det går også an å ta et tog rundt hele Yangon, en overlevd dinosaur fra britenes tid. Togskinnene er så smale at det kjører i gåtempo, men det er en trivelig opplevelse om du har en dag til rådighet.

Da vi reiste rundt i landet tok vi nattbuss, både for å spare penger på overnatting og dagtid. Det går an å bestille bussbilletter på de fleste hoteller. Da ordner de sjåfør for deg, noe som er fint når busstasjonen er litt utenfor byen. Burmesiske busser er av ulik standard. De fleste av dem er slitne turistbusser fra Sørkorea. Favoritten vår var JJ Bus Express. Komfortnivået er diskutabelt. Myanmar har bare én riksvei som er av en nevneverdig standard, busssjåførene har en uforklarlig hang til å spille videoer med burmesisk karaokepop med fullt volum, uavhengig av tid på døgnet, og dessuten har mange busser full innendørs diskobelysning. Som med det meste annet i Myanmar er det en real kulturopplevelse. Har du dårlig tid bør du ta flyet, er du kresen burde du kanskje vente ti år med å reise til Myanmar.


Mer om Myanmar: 
Burmese Days (George Orwell)
Veien til Mandalay (Kristoffer Rønneberg)
The Narrow Road to the Deep North (Richard Flanagan)
Mysteriet Myanmar (NRK Ekko)

12. mai 2015

[Om slutten av Hongkong.]

Jeg flyttet fra Hongkong i går. Når jeg bare får skrevet ferdig den siste oppgaven har jeg en master i journalistikk. Nå sitter jeg på en balkong i Old Quarters i Hanoi og røyker passivt ved siden av tre middelaldrende vietnamesere fra Ho Chi Minh som åpenbart forsøker manne seg opp til å spørre om vi kan ta bilde sammen, mens mopeder tuter fra gaten under. Det er 28 grader og en frisk bris. Etter ett skoleår med Hongkongs forurensede luft virker Hanoi rent i forhold.

Livet kunne vært verre.

Jeg har hatt det fint. Etter flere år i Asia var Hongkong enkelt å flytte til. De selger Jarlsberg på Marks & Spencer rett over veien, og alle offentlige instanser har informasjon på engelsk og på kinesisk. Hongkongerne er standhaftige regelryttere. Det var ikke sjeldent at i motsetning til fastlandet, lå frustrasjonen i at de fulgte reglene snarere enn det motsatte.

Samtidig skal det ikke stikkes under en stol at det har vært beintøft. Det beste med skoleåret har definitivt også vært det verste, at jeg bare har gått i klasse med asiatere. Jeg har ringt hjem og vært hissig, urimelig og totalt mettet på kameler. Alle trenger å ventilere, og det er noe absurd når klassens inder er han du har de fleste kulturelle fellestrekkene med. Om det var verdt det? Helt klart.

(Det kommer en lengre anmeldelse om skolen min etterhvert. Jeg lover.)

De beste vennene mine, var de som glemte litt at jeg var norske Tine. Gjennom året hjalp vi hverandre, jeg leste over engelske hjemmelekser for dem, de fungerte som kinesiske stringere, og sendte meg tips og forklaringer på hva kinesere diskuterte i Kina. Hun som sa "vi" om henne selv og meg, og "de" da hun omtalte klassens tre andre ikke-kineserne. Jenta jeg delte rom med på klassetur til Kambodsja, som fnisende sent en kveld sa hun regnet meg som en zhongguo tongbao, en kinesisk kamerat. Jentene som jeg oppdaget først måneder etter at skolen, daglig hadde tatt en lang omvei for å følge meg til bussen, bare fordi de hadde spørsmål.

Jenta som siste skoledag takket meg for de vanskelige spørsmålene om demokrati, etikk og henne selv,  jeg hadde stilt gjennom året. Jeg hadde vært redd jeg hadde tråkket over en grense den gangen hun brukte to dager på å svare om Kina og Tibet. Hun sa det var noe hun aldri hadde tenkt på før.

Jeg er ikke spesielt begeistret for avskjedsfester, litt fordi jeg vet at jeg alltid kommer tilbake. Den breske guttejenta felte store krokodilletårer forrige lørdag, da jeg først fortalte henne da hun skulle dra at det nok ville være siste gangen vi så hverandre på en stund. Det er alltid fint å føle man har betydd noe.

Hva skjer nå?

De neste ukene skal jeg reise rundt i Sørøst-Asia. Jeg skal reise alene i Vietnam og Laos, før jeg får selskap på ferden i Burma. Foreløpig er dette på agendaen:

- Bo hos en vietnamesisk venninne i Hanoi
- Beache i Cat Ba
- Busstur til Laos
- Møte noen journalistvenner av en venninne i Vientiane
- Besøke Democratic Voice of Burma i Yangon

Alle reisetips mottaes med takk.

21. april 2015

[Om kinesiske drømmer.]

Hun er født i begynnelsen av 1992. Det er året Nelson Mandela besøker Kina, den nå ulovlige bevegelsen Falun Gong blir startet, og Hongkong får Chris Patten som sin 28. og siste guvernør. Hun vokste opp i et Kina hvor vestens gryende påvirkning plutselig ikke bare ble lovlig, det ble kult og tilgjengelig.

Kineser: Da vi var små, var McDonald's mat det absolutt beste vi visste.
Tine: For meg også! Mamma truet med å ta med de andre søsknene mine til McDonald's om vi noen gang ble sendt til rektor. Det funket som smør.
Kineser: Er det sant? For oss inkluderte dette all vestlig mat.
Tine: Hvorfor det?
Kineser: Det var så moderne. Så kult liksom. Men så kom vi på bedre tanker og innså at kinesisk mat, det er den beste maten i hele verden.

Venner for livet likte hun først på andre forsøk - serien virket nemlig litt for gammeldags. Det er ikke alltid at hun kjenner til 90-tallets større helter som Backstreet Boys eller Snoop Dogg. Det er greit. Hun tok valgfaget engelsk kultur på universitetet. Der snakket de om vestlige konsepter som feminisme og rasisme. Allerede på barneskolen pugget hun alle de viktigste kommunistiske teoriene. Hun kan de fortsatt å rams: Marx, Lenin, Mao, Deng Xiaoping, Jiang Zemin....

Så begynner hun å le.

Kineser: Vi har en vits i Kina om hva som er Xi Jinpings teori - at det bare er en drøm. For hva er egentlig Kinas nye mål?
Tine: Fremskritt og utvikling til folket?
Kineser: Men hva er nytt med det? Om du går rundt i Kina, ser du propagandaplakater over alt hvor vi blir oppmuntret til å drømme om Kina, men hva drømmer vi om? Ingen vet.

14. april 2015

[Om damen i Tsuen Wan.]

Dette er en del av en slags serie om kvinner i Asia. Vil du lese mer, kan du møte tedamen Chin,  horemammaen Cecilia, og massøren Un.




Joscelin kaller seg jernkvinnen. Snakker på utpust og på innpust. Hvert utsagn har minst tre støttende argumenter.

- Da jeg så The Iron Lady, så jeg delen hvor Margareth Thatcher svarer til frieriet igjen og igjen. Det talte til meg, hun ville ikke bare være hjemme og ta oppvasken, livet skulle bety noe.

Joscelin hadde hatt flere år med privatundervisning i både engelsk og mandarin da hun som åtteåring fikk plass på Hongkongs aller mest prestisjefylte pikeskole etter flere tøffe intervjurunder. Hver skoleplass har 200 søkere, de som kommer inn, sies å ha blått blod.

På fritiden deltok hun på Model United Nations og hadde kveldsundervisning i nesten alle fag. Skolens elever måtte kunne spille to instrumenter. Joscelin spilte fiolin, piano og fløyte. I motsetning til den typiske kinesiske undervisningsmetoden hvor elevene skal lytte, ble jentene oppmuntret til å stille spørsmål og debattere. Vant til å bli hørt, har de rykte som aggressive blant jevngamle.

- Skolen min bygget selvtillit, men det var også dette som ledet til alle problemene senere, sier Joscelin. Hun er nå tjue år gammel.

På universitet får hun det hun kaller et "kjønnsjokk." Frem til da har hennes forståelse av det motsatte kjønn vært basert på taiwanesiske dramaserier og hennes ett år yngre fetter. - Det var helt ukjent. Selv at guttene ikke var 180 centimeter høye, bare omtrent som meg selv, var overraskende.

Det første skoleåret handlet om å forstå konseptet menn. Joscelin har konkludert med at det er lite sannsynlig at hun finner en kjæreste med det første. Hongkongs idealjente bør snakke med myk stemme, se bra ut, gjøre feminine ting og kunne lage mat. Legge beina pent i kryss. Hun gjør ingen av delene. Venninnene sier dessuten at hennes qi (氣), som betyr indre kraft eller personlighet, er for sterk for menn å håndtere. Lederverv i studentorganisasjoner har derimot gitt henne mange kamerater. Hun sier det er maskulint å være sjef, men på pikeskolen måtte jo jentene ta ledelsen. Nå faller det henne naturlig.

- Det var først på universitetet jeg følte et behov for å tilpasse meg andres forventninger av meg selv, jeg brukte mye tid på å tenke på hvordan jeg kunne forandre meg. 

Selv om foreldrene gjerne helst skulle hatt henne hjemme, får Joscelin etter flere familiediskusjoner lov å dra utveksling til England. Hun velger selv å flytte inn i det eneste studenthuset bare for jenter. Med huskameratene sitter hun oppe til langt på natt og diskuterer kjønnsroller i ulike land, tidligere kjærester og tilfeldig sex. Jentene fra Frankrike og Italia deler velvillig livserfaringer langt utover hennes egne. Englands sene kvelder lærer henne at at det er greit at ikke alle deler hennes konservative syn på blant annet sex og forhold. Siden hun var liten har moren hennes formant at om hun gjør nok lekser, trenger hun ikke kunne kokekunst og at tid på kjøkkenet er bortkastet. 

Først i England, med hushjelpen milevis unna, lærte Youtube Joscelin å steke sitt første speilegg.

- Det er en av mitt livs største prestasjoner, sier hun med et smil.

Fanget mellom det gamle konfusianske og det moderne samfunn, må Hongkong kvinner innta rollen som både husmor, yrkesprofesjonell og mamma, mener hun. Dette bekymrer henne. I fremtiden hadde en sønn og en datter vært ideelt, men hun tviler på at hun vil ha råd eller tid til to barn.

Hjemme har hushjelpen fri på søndager. Da må Joscelins mor gjøre husarbeid. Faren ser på TV. Om fjernkontrollen ligger for langt unna stolen, hender det han ber moren hente den til ham. Joscelin ler litt av patriarkiet på hjemmebane, og håper at det vil være mer fordelte arbeidsoppgaver når det blir hennes tur. 

- Jeg kom til slutt frem til at om fremtidsmannen ikke kan ta meg for den jeg er, da er han nok ikke den rette.

11. april 2015

[Om Nike Womans 10K.]

Når det kommer til trening er jeg en gretten langdistanseløper. Jeg ikke liker løpe blant folk og ihvertfall ikke blant mange folk. Seansen ser jeg på som en høyst privat affære. Ved et par uforklarlige anledninger har jeg allikevel deltatt på arrangerte løp. Jeg kan ikke si å ha kost meg noe nevneverdige noen av gangene. 

Uavhengig av distanse, en iboende urimelig stahet gjør at jeg nekter meg selv å gå før jeg er fremme, en annen at jeg helst ikke skal la folk passere. Som langdistanseløper løper jeg egentlig sakte. Med andre tilstede, tvinger jeg meg ubevisst til å løpe raskere enn kroppen min er bygd til. Det er kvinne mot veien og verden, men i gjerningsøyeblikket mer som et neshorn brasende gjennom tid og rom. (Med unntak av en nylig ulykke jeg senere vil komme tilbake til,* har det gått bra til nå.)

Alt dette sier jeg bare for å bekrefte at underskrevne må ha vært bevisstløs da hun meldte seg på Nike Womans 10K.


Jeg var tidlig ute på selve løpsdagen. Faktisk så latterlig tidlig ute at jeg dro innom Ikea på veien for å kjøpe smågodt til påskeegget jeg ikke har fått. Om du mener at det er trangt på Ikea på lørdager, prøv lørdagsbesøk på Ikea i Kina. Her er et dårlig illustrasjonsbilde av hvilken ubehagelig opplevelse nettopp det er (iskremkøen).

3000 damer deltok i løpet. Selve opplegget er et evig merkevarepromo-prosjekt, men det funker som smør. De delte ut gulltatoveringer med Nike-logoen, hashtaggen som skulle brukes sto klistret på alle vegger, og selvsagt var det en masse salgsstands for Nike-produkter. Selv om jeg egentlig er prinsipielt i mot levende reklameplakater, jeg ble så revet med at jeg smelte en "Just do it" på låret og selveste Nike-logoen i gull på høyre kinn.


Før løpestart delte de ut typiske ting vi kvinner liker. Som gratis sukkerspinn...


...kandisert popcorn...

.
..kjeks og juice. Alle idrettsfolk vet jo at sukker gjør seg før en tøff treningsøkt, mitt tidligere besøk på Ikea var i rett kampsportånd.


Det var dessuten ikke bare sukkerbonanza på gang. Til 3000 deltagere hadde Nike også satt opp denne ekstravagante fruktbuffeen.

                     

En kommende tyfon gjorde luften så fuktig at det i utgangspunktet var tungt å puste. Alle bildene er derfor tatt i sukkerrus og gryende oksygenmangel. Jeg var utslitt nesten før løpet begynte. Overbevist om at døden var nær, ble jeg nesten litt emosjonell da jeg oppdaget at jeg hadde passert første kilometer. Etter tre svelget jeg faktisk unna en klump i halsen. Arrangørene hadde nemlig ikke satt opp kilometerskilt, og jeg ble bekymret over alle de som ikke løp med en app. Tvunget inn i min egen verden var alle problemer store, men disse selvoppfostrende tankene ga seg fort. Søkkvåt av svette ga årets første løpetur med shorts meg gnagsår mellom lårene etter kilometer nummer fire. Drikkestasjonen ved kilometer fem ga meg nærmest et astmanfall i det jeg kjørte to glass vann ned i luftrøret. Foruten om da jeg løp rett inn i en livredd motgående løper på tilbakeveien, er den resterende distanse i en grå tåke. Jeg var svimmel da jeg kom i mål som nummer 86. Etter løpet fikk jeg massasje og makeover av Clinique. Det siste hjalp på sett og vis på selvbildet.


Kinesere er nok det folkeslaget jeg har møtt som er gladest i suvenirer. Hvor gjør folk av alt dillet man mottar i løpet av et år? Jeg fikk dette smykket. Jeg kan ikke tenke meg én anledning hvor det ville vært passende for Tine (28). På området var dessuten Hongkongs lengste kø. Spent og naiv stilte jeg meg bak alle andre, i et håp om at det var mer sjokoladekjeks.


Det var ingen sjokoladekjeks, men en lilla strikk, matchende nivået mitt på Nikes løpeapp. Helt klart verdt tre kvarter i kø.


Om jeg ville gjort det igjen? Sannsynligvis.

1. april 2015

[Om virkelighetsflukt.]

Det er april. De offentlige bassengene i Hongkong har endelig åpnet, folk gjør seg klare for påskeferie, og jeg sitter inne og leser skolepensum som fornuftigheten selv, mens jeg virkelig skulle ønske jeg gjorde alt mulig annet.

Kom plutselig over denne sangen av 2000 Won jeg ikke har hørt på lenge. Tittelen, 서울이 싫어졌어, betyr "Jøss, jeg bare liker ikke Seoul."

Nå går jeg og venter på at den skal gjøre påvirke meg.