[Om Hiroshima del II.]

Dagen etter skulle bli en lang dag. Det var den store 66-årsmarkeringen. Vi sto opp grytidlig. Bomben falt kvart over åtte om morgenen, og halve Hiroshima skulle inn til byen for å delta på minneseremonien. Vi fikk utdelt like t-skjorter slik at vi ikke skulle komme bort fra hverandre. Lurt, for for en gangs skyld holdt det ikke være blond. Det var møtt opp folk fra hele verden.

Hiroshima i seg selv er en fantastisk, men sår by. Overalt sto det åpnede vannflasker. Ofrene ropte på vann før de døde, men det skulle man visstnok ikke gi dem. Derfor settes det frem vann, slik at i det minste nå skal de kunne få drikke så mye de vil.

Ved inngangen til fredsparken sto disse speiderne og delte ut blomster til alle.

Etter å ha sjekket kom vi inn på selve seremoniområdet. Vi hadde reserverte plasser.

Plassene vi hadde anvist var ikke akkurat på første rad. Jeg tror dette er Statsminister Kan. Jeg kan ta feil. Under seremonien ble det overrakt blomster til representanter for gjenlevende ofre, det ble lagt nye navn til protokollen over ofre døde som følge av atombomben og det ble sunget. Kvart over åtte ble det sluppet fri fredsduer.

Etter seremonien skulle vi på omvisning rundt i fredsparken. Til stadighet ble vi stoppet av japanere som ville gi oss brettede papirtraner- et symbol på fred, ha oss til å skrive under på ønsker om fred, eller som her, intervjue meg om hva jeg liker å spise når jeg er i Japan.

Nok en demonstrasjon mot atomvåpen. Det var rart å se japanere så høylydte.

Dette er et elendig bilde av minnestatuen for skolebarna som døde. Mange skolebarn jobbet med å rive ned hus i sentrum dagen bomben falt.

Koreansk minnestatue. Det døde omlag 20 000 koreanske arbeidere. Disse var svært fattige og en del av de koreanske overlevende ble nektet medisinsk behandling.

Her ligger det begravd over 70 000 mennesker, om ikke jeg husker feil. 100 av de fortsatt med ukjent navn.

Fredsbjellen.

Minnedomen var den bygningen nærmest hyposenteret som fortsatt sto oppreist etter bygningen. Den er restaurert for å se ut som den gjorde da bomben falt. Til venstre kan du så vidt skimte en bygning hvor FN-flagget og det japanske flagget henger på halv stang.

Minnestatuen til Sadako Sasaki. Hun var 2 år da bomben falt, og overlevde uten de større skadene. Allikevel, hun var utsatt for stråling, og som følge av det fikk hun kreft ti år senere. I Japan er det en gammel legende om at om man bretter 1000 papirtraner vil man få et ønske oppfylt. Sadako brettet mange tusen, men bare noen måneder etter at hun fikk diagnosen døde hun allikevel. Historien om jenta ble kjent, og hun er blitt et symbol på barna som døde av atombomben. Den dag i dag kommer det mange til statuen hennes med traner de har brettet.

Til lunsj spiste vi Hiroshima Okonomiyaki. Okonomiyaki er en slags pannekake hvor du kan legge til alt du synes er godt, i tillegg er det soyasaus og majones. I Hiroshima serveres den med nudler.

Etter lunsj hadde vi litt fritid. Vi dro til Hiroshima Castle, en kopi av det opprinnelige slottet, av overnevnte årsaker. Her sjokkerer jeg en japaner.

Her sitter vi på noe jeg ikke tror det var meningen at vi skulle sitte på.

Her er jeg med slottet i bakgrunnen. Mannen som tok bildet for meg, klarte ikke bare å IKKE ta bilde av slottet, han tok også bildet i svart-hvitt.

Her var det visst meningen at vi skulle hoppe. Det skjønte jo ikke jeg før det var akkurat for sent. Jeg er hun i grønt.

Denne bussen sto plutselig utenfor palasset. Det er ikke en japansk russebuss, dette er høyreekstremister. Jeg ser disse bussene av og til. De kjører kjempefort gjennom byen og sier masse ting fort på japansk så ingen riktig skjønner hva som blir sagt ut fra en stor høytaler. Høyreekstremistene vil ha et Japan uten utlendinger- men de har gjerne et større problem med koreanere og kinesere enn det de har med sånne som meg.

Etterpå dro vi til en park.

Den var kjempefin, og vi ble der helt til det stengte.

Så dro vi til kveldsarrangementet. Skolebarn fra Hiroshima hadde laget og dekorert lykter. Bildene mine er ikke gode nok til å uttrykket hvilken stemning det skapte.

Japan 66 år etter atombomben: One Piece er en av Japans mest populære tegneserier. Logoen til tegneserien er en hodeskalle. Kan jo diskuteres om det var passende for anledningen.

I dagene etter at bomben falt fløt det lik i denne elven. Lyktene som blir satt ut har derfor ofte navnene til døde påskrevet.

Noen av de som var med.

Kveldsopplegget var det aller fineste av turen for min del. Omlag 140 000 ble drept av bomben. Mer enn 100 000 til har senere dødd som følge av skader grunnet strålingen de ble utsatt for. Jeg hadde faktisk ikke trodd jeg skulle reagere så mye som jeg gjorde på lyktseremonien.

Det var folk overalt. Noen sang. En mann spilte rolig musikk. Ellers var det uvirkelig stille.

[Om Hiroshima del I.]

Jeg var i Hiroshima for delta på minnesmarkering og home stay. 6. august var det nemlig 66 år siden Hiroshima ble atombombet av amerikanerne. I klassisk Tine-stil meldte jeg må på uten å vite hverken hvor vi skulle eller hva vi skulle gjøre. Sant og si var det ikke jeg som skrev søknaden en gang, for den måtte skrives på japansk. Det skulle vise seg å være en helt fantastisk tur med nye vennskap og mange flere opplevelser enn først antatt.

Fordi byen jeg bor i er i midten av ingen steder, måtte vi reise dagen før for å rekke aktivitetene den første dagen. Bussen tok litt over seks timer, hvorav to av de var på ferge. Fergedelen var jeg tålelig fornøyd med kan du si.

Dette er hvorfor.

Fordi vi kom for tidlig til byen måtte jeg den første kvelden bo på hostell, da vertsfamilien sannsynligvis var like skeptisk til meg som det jeg var til dem. Hostellet jeg bodde på lå ypperlig til, midt i byen og rett ved siden av fredsparken, så etter å ha flyttet inn tingene mine, løp jeg meg en tur. Selvsagt løp jeg meg vill, og turen som skulle vart en time, ble fort til nesten to.

Det er allikevel noe jeg er blitt svært vant til, så jeg tok det ikke så veldig tungt. Å gå meg vill, altså. Da jeg kom tilbake var klokken godt over elve. Jeg dusjet, tok på meg pysj, og bestemte meg for å ta tannpussen utenfor rommet for å unngå å vekke de andre som allerede hadde lagt seg. Det hadde nok vært lurt, hadde det ikke vært for at jeg hadde glemt å ta med meg nøkler. Dette ble selvsagt oppdaget først etter at jeg hadde lukket døren. Jeg prøvde forsiktig å banke på, men ingen åpnet. Jeg gikk ned i resepsjonen, som viste seg å være stengt. Jeg prøvde nødnummeret som var lagt igjen, men vedkommende som skulle tatt telefonen la på, og siden også skrudd av telefonen. Jeg gikk opp til rommet for å banke på enda en gang. Denne gangen hardere, men fortsatt intet svar.

Jeg sto altså alene i Hiroshima i pølsepysjen min, uten penger, uten mobil, og uten sko midt på natten. Da klokken rundet slaget ett oppdaget jeg at jeg hadde trådløst nettverk som funket på itouchen min. Jeg rakk akkurat å sende ut nødrop på samtlige sosiale medieplattformer før batteriet mitt gikk ut. Vel vitende om at det er kun jeg som får til slike ting, innså jeg med tungt hjerte at jeg nok måtte tilbringe natten på gulvet utenfor døren (jeg la meg i hjørnet til høyre på bildet). Selvsagt var det svært sensitive lyssensorer der, så ved den minste bevegelse gikk lyset på. Jeg bannet høylydt. I verste fall ville noen bli irritert og åpne døren for meg. Rundt halv fire bestemte jeg meg for å gå ned i resepsjonen for å finne en bok å lese på. En kort stund etter at jeg kom opp igjen dukker det plutselig opp en japaner som tydeligvis skulle inn på samme rom som jeg bodde på. Jeg kastet meg om halsen på henne, uten at jeg tror hun noen gang skjønte hvorfor jeg ikke bare hadde låst opp døren selv.

Dagen etter spanderte jeg breakfast for champions på meg selv. En rask sjekk på nett bekreftet det jeg hadde mistenkt at ville skje: tyve svar, alle av typen "Ha ha, det der er så morsomt at jeg NEKTER å hjelpe deg." Eneste unntaket var en av lærerne mine som hadde sendt meg mail hvor han ville vite nøyaktig hvor jeg var, fordi han trodde han kunne hjelpe. Til alle dere andre som fanget opp ropet om hjelp, men ignorerte det: Takk for ingenting.

Jeg hadde god tid før vi skulle møtes, så jeg gikk en liten tur rundt i byen. Nå var jeg jo kjent. Hondori street, som er en av de største handlegatene i byen, var dekket med fredstegninger.

Vi skulle møtes ved atombombe-museet, men det skulle vise seg å være problematisk, da det tydeligvis skulle være en demonstrasjon mot atomvåpen der akkurat samtidig. Ettersom hele det forestående døgnet hadde vært traumatisk for mitt vedkommende, var jeg ikke akkurat overrasket.

Etterhvert fant vi frem til hverandre, og så fikk vi omvisning inne på museet. Jeg må innrømme at jeg ikke tok et eneste bilde. Utstillingene av blodige forbrente barneklær, bilder av stråleskadede kroppsdeler og smeltet glass ble litt i tøffeste laget for min del. Spesielt med hensyn til alle asiatene som selvsagt stilte seg opp med V-tegn og smilende ansikter. Det gikk ikke. Dere får nøye dere med dette bildet her, som en av de andre tok. Det er sykkelen til en liten gutt som døde. Faren syntes det var så trist å begrave gutten alene at han begravde først sykkelen ned sammen med gutten. Senere ble sykkelen gravd opp og donert til museet.

Senere på kvelden fikk vi utdelt vertfamiliene våre. Dette er barna i vertsfamilien min. Ryo er syv, Kazumi er fire. I starten var de kjempesjenerte, men jeg stakk til dem masse godterier og da ble vi venner ganske fort. Barn er greie sånn.

Dagen etter møttes vi på et senter for å bli bedre kjent med hverandre og for å lære mer om atombombingen og atomvåpen generelt. Jeg var fortsatt ganske forsmådd etter fallet jeg hadde tidligere den dagen, spesielt ettersom alle andre fant det kjempegøy og fortsatt lo av min halve første våkenatt.

Denne damen er et tidsvitne. Hun var omtrent 3 kilometer unna hyposenteret (der hvor bomben falt), og fortalte oss om hva hun hadde opplevd. Hun skildret smeltet hud og forbrente kropper. Den mørke delen av mønsteret på kimonoer hadde brent bort og kvinner med barn på ryggen hadde overlevd fordi barna deres hadde fungert som skjold. Selv hadde hun sluppet unna uten de verste skadene, men siden hadde hun hatt kreft mange ganger, i tillegg til alle døtrene hennes og selv barnabarna slet med sykdom som følge av strålingen hun var blitt utsatt for.

Etter å ha hørt henne snakke ble vi delt inn i grupper for å diskutere fred og sånn. Terrorangrepene i Norge ble nevnt flere ganger. Inderen snakket om hvor fint det var å kunne bo i Japan, for det føltes så trygt. Barnebarnet til tidsvitnet gråt. Selv om vi ikke hadde kjent hverandre så lenge var det fint å være sammen.

Senere hadde vi en kjempebuffé hvor alle vertsfamiliene hadde tatt med seg mat. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt bilder av maten, men her må jeg innrømme at jeg var hakket for sulten til å tenke på det før det var for sent.

Vi fikk også sykler med navnene våre!

Her er min.

Dette er et bilde fra da jeg prøvde å bytte ut "Say Cheeeeeese" med "Say Tineeeee". Ingen videre suksess, som du kan se.

Syklene var vi derimot alle kjempeglade for.

Vertsmoren min jobber som lærer. I Japan skal lærere være pertentlig kledt til enhver tid, fargerike klær og smykker er upassende. Vertsøsteren min hadde derfor aldri sett negllakk før, og var svært begeistret for min. Tidligere på dagen hadde moren funnet Kazumi gjemt inne i et skap hvor hun hadde sittet og malt neglene sine med vannmaling. Søtingen.


(Mer følger)

Oppdatering

Falt på sykkel i går. En gammel mann kom løpende bort for å se hvordan det gikk, selv om jeg hadde med meg en kamerat. Det var fint.

Og ja, det gikk bra, men nå har jeg slått alt på andre siden også: kne, albue og håndflate. Plasterforbruket er høyere enn da jeg gikk i barnehagen.

[Om å bli slått i ansiktet med sin egen sko: japansk rasisme.]

Japan er kjent for mye rart. Blant annet er japanere kjent for å bare like andre japanere. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg er som regel ganske kul i Japan, men man er ikke godkjent med mindre man faktisk har japansk blod i årene. Etterkommerne etter koreanerne som kom til Japan for snart hundre år siden blir eksempelvis fortsatt diskriminert. Det kan ofte være umulig å se det på dem at de er etnisk japanske, mange er enten ikke klare over det selv, eller velger å skjule det, da det kan skape vanskeligheter for dem både i jobbsøkningsprosesser eller når de velger seg livspartnere. Sannheten er at befolkningen er så gruppeorientert at det ville skape kaos om ikke alle gjorde nøyaktig som de andre. En utlending vil umulig kunne gjøre som alle andre, og da er det like så greit å unngå å ha noe med de å gjøre, for å kunne opprettholde harmonien.

Som hvit i Japan merker jeg strengt tatt ikke så mye til dette. Det er vanskelig å sette seg opp et sosialt nettverk med mange japanere, men det kan for min del være like fullt fordi det er en språkbarriere. Dessuten er jo nordmenn hjemme tidvis vanskelige å bli kjent for nye landsmenn også, har jeg blitt fortalt.

Allikevel har jeg to historier jeg vil fortelle om angående dette temaet.

Den første handler om da noen venner og jeg var på tur til Fukuoka. Fukuoka er en ganske stor by, faktisk den største på Kyushu, øya jeg bor på. De som bor der er derfor mer vant med utlendinger enn i Oita, hvor jeg fortsatt skaper en del blest hvor enn jeg befinner meg. Vi var ute i barstrøket en av kveldene, møtte på et par japanere, og ble dratt med inn på et utested, hvor vi ganske fort ble kongene og dronningene av dansegulvet. Det var kjempegøy. Vennene mine gikk inn på naborommet for å røyke, og jeg ble stående alene, da fire japanske hip hop gutter kom bort til meg. Den kuleste av de satte hatten sin på hodet mitt. De klarte å få meg inn i et hjørne, hvor de tydeligvis skulle ha en dansekonkurranse. Det skal nevnes her at jeg ikke akkurat er verdens flinkeste til å danse. Sant og si har flere hevdet at jeg danser som stratoskua i reklamen. Det er nok dessverre ikke så langt fra sannheten. At jeg hadde på meg flipfloper gjorde ikke at prestasjonen ble spesielt bedre. Jeg sparket dem derfor av meg inn i et hjørne. Guttene var rågode. De gjorde freezes og headspinns og en del andre ting jeg ikke kan navnet på. Jeg sto i midten av danseringen og fikk ikke lov å komme ut, men det var greit. De var kule. Vi lo. Jeg tror jeg lo mest. Hele situasjonen var så absurd. Allikevel, plutselig oppdaget jeg at gutten som ga meg hatten hans tok opp skoene mine. Før jeg visste ordet av det, slo han begge sandalene i ansiktet mitt, en på hvert kinn.

La meg gjenta dette: Jeg blir slått i ansiktet med mine egne sko.

Det var ikke spesielt hardt. Jeg fikk ikke vondt. Allikevel, sko er noe av det laveste og skitneste i Asia. Sko i ansiktet er ufint i alle kulturer så vidt meg er bekjent, og ihvertfall i Japan. Jeg ble selvsagt sjokkert. Mest av alt fordi det i løpet av noen snaue sekunder plutselig gikk opp for meg hvor hvit jeg faktisk er i dette landet. Jeg hører ikke til her, noe jeg ofte glemmer. Dette er når alt kommer til alt deres land. Jeg valgte derfor å ta av meg hatten hans, og legge den i hjørnet hvor skoene mine før hadde stått. Guttene gikk og leken var over.

En stund senere, etter at vennene mine var kommet tilbake, kom også gutten med hatten tilbake. Han ville danse mer. Jeg ga han fingeren, og han forlot utestedet like etterpå. Da vi dro kom en av vennene hans løpende etter oss, sannsynligvis flau på vegne av kameraten, bukkende inn i heisen og helt ut på fortauet. "Takk for at dere kom."

Jeg tror det verste sjokket faktisk var at jeg aldri hadde følt meg mer som en utlending. Det ville aldri skjedd med en Michiko eller en Yukiko. Det skjedde meg fordi jeg var hvit og han ville markere territoriet sitt.

Den andre handler om sykling, og er et litt mer typisk hverdagsproblem for min del. Japanere er verdensmestere i å følge regler, sannsynligvis fordi det er fatalt med en gang det ikke er regler å følge. På vei til skolen pleier jeg å sykle på en sykkelsti langs elven. Veien er bred nok til at det skulle gå greit når syklister passerer hverandre. Den er allikevel ikke bred nok til at tre japanere kan sykle ved siden av hverandre mens de sender tekstmeldinger med den ene hånden og snakker i telefonen med den andre og jeg skal passere. De svinger aldri til siden slik at jeg kan få komme forbi. Aldri. Ikke om jeg kommer gående heller. Opptil flere ganger daglig må jeg stanse eller kjøre ut i grøften fordi de rett og slett ignorerer at jeg er der. Regner det, blir jeg som regel tvunget til å måtte sykle i samtlige vanndammer. Jeg har snakket med flere venner om dette fenomenet. De med asiatisk utseende har aldri opplevd det, og blir overrasket når forteller om det. "Jeg trodde japanere likte vestlige" pleier de å si. Og det er også min oppfatning. Det er derfor dette er så rart. Andre vestlige har bekreftet at de har hatt de samme opplevelsene.

I forrige uke var jeg i Hiroshima. En morgen jeg var ute og jogget kom en syklist mot meg. Jeg løp på et ganske smalt fortau langs ved en bilvei. Plutselig ser jeg en syklist i det fjerne. Jeg sakner ned farten. Hun tråkker på. Vi kommer nærmere og nærmere. Jeg har praktisk talt stoppet, jeg har nemlig innsett at det er virkelig ikke plass til oss begge på fortauet med mindre hun også tilpasser seg. Det gjør hun ikke. Rett før hun er i ferd med å kræsje i meg, ser jeg meg derfor nødt til å hoppe ut i veibanen. All flaks i verden gjorde at det ikke var biler der akkurat da. All uflaks i verden gjorde allikevel slik at jeg hoppet feil og endte opp med et skikkelig mageplast på solvarm asfalt. Dama saknet farten. Hun hørte at jeg falt. Hun må ha hørt hylet mitt. Hun snudde seg, så at jeg lå nede, men allikevel valgte hun å kjøre videre.

Full av skrubbsår, blod og sand fikk jeg karret meg til en McDonalds i nærheten. Som alle andre McDonaldser i Japan var også denne full av videregående elever i uniform som gjorde lekser, til tross for at det nå er sommerferie. Jeg vet ikke helt om jeg hadde forventet noen videre sympati, men jeg hadde ihvertfall ikke forventet at de skulle le av meg. "Haha, se på amerikaneren".

Jeg har følt meg kulere.

Det er rart. Jeg har bodd i Asia i fem år nå. Jeg føler at er det noe jeg virkelig kan, så er det nettopp det. Allikevel, full integrering vil være umulig. Det skal sies at de japanske vennene jeg har har blitt like sjokkerte som meg. Dette er jo en del av deres kultur de, som japanere, ikke kjenner til. Jeg ler litt av det, for i det store og hele er jo de aller fleste hyggelige og synes det er staselig når de ser meg. Jeg er blitt tatt godt i mot, men overnevnte opplevelser har vært tankevekkere.

[Om et lite mysterium XXIV og XXV.]

Problemet med sommerferie er at det frister lite å oppdatere når man kan være ute i solen. Dette er postkortene jeg har mottatt siden sist:

Kort fra en dansk venninne. Det er kjøpt i Uganda, skrevet i Rwanda, og postlagt i Kenya, Hun har reist alene til Afrika på tur. Det er crazy, spør du meg.

Daytona Beach kort fra Lillesøster. Kortet er enormt. Jeg prøvde å legge en ølboks ved det for å vise hvor stort det er, uten at det var noen stor suksess.

Et enda mer mystisk postkort.

Dette var et mystisk postkort jeg var litt usikker på. Kortet var nemlig ulikt alle andre sendte kort: Valg av skriveredskap, det manglende "By airmail," skriften var ulik, det var ingen forvirrende tekst (bortsett fra fransken, selvsagt), det var en tegning... Jeg konkluderte med at det sannsynligvis var en copy cat. Kjørte en nettrunde blant mulige avsendere, uten at jeg fant ut noe mer.

Det som gjør det hele desto mer forvirrende er hvordan etternavnet mitt er stavet. Venas, ikke Venås. En norsk person ville stavet det riktig, hvilket igjen tilsier at det ikke er den opprinnelig mystiske avsenderen. Kortet er sendt fra Monaco. Jeg vet ikke om noen som har vært i Monaco.

Noen dager senere mottok jeg dette.

Hvilket gjorde det litt vanskeligere, men samtidig var det godt å vite at jeg i det minste hadde rett i mine antagelser. Det var noe rart med Monaco-kortet. Dette er forøvrig sendt fra Miami.

Partner in Crime har endelig rotet seg til å sende postkortet hun fortalte meg hun hadde skrevet for to og en halv måned siden. Det er mye kjærlighet i slikt. Hun kunne jo bare kastet det.

I postkassen lå også dette mystiske postkortet.

Det er også sendt fra Miami. Egentlig ikke så mye mer å si om det, på en måte.

En av de glamorøse jentene fra EXPO har vært på den Franske Rivieraen.

Mr. Lee, en koreaner jeg kjenner fra Beijing er på utveksling i Frankrike. Han tok turen til tyskerne i Frankfurt, hvor de sendte meg dette kortet.

Grand Prix-venninnen min har vært på tur til Mauritius. Vanligvis skriver hun på språket de snakker der hvor hun er. Fransk er unntaket. Det synes jeg er fint.

Det er rart hvordan det liksom er blitt helt greit å motta kort fra ukjente. Det er jo egentlig ikke normalt.

[Om den siste tiden i postkortform.]

Slapp av. Jeg har det bra.

Jeg har fått sommerferie. Jeg har vært på fredstur og minnemarkering i Hiroshima, blitt slått i ansiktet med min egen sko i Fukuoka, bodd hos en japansk familie, arvet tusen ting fra folk som er flyttet, og har endelig fått nyte livet og solen. Jeg skal fortelle om alt og legge ut bilder av de nye postkortene (nå er det to personer som sender meg postkort jeg ikke vet hvem er fra), men aller først skal jeg på stranden. Håper det ikke er mer enn femten grader og regnvær hjemme!