[Om Hiroshima del I.]

Jeg var i Hiroshima for delta på minnesmarkering og home stay. 6. august var det nemlig 66 år siden Hiroshima ble atombombet av amerikanerne. I klassisk Tine-stil meldte jeg må på uten å vite hverken hvor vi skulle eller hva vi skulle gjøre. Sant og si var det ikke jeg som skrev søknaden en gang, for den måtte skrives på japansk. Det skulle vise seg å være en helt fantastisk tur med nye vennskap og mange flere opplevelser enn først antatt.

Fordi byen jeg bor i er i midten av ingen steder, måtte vi reise dagen før for å rekke aktivitetene den første dagen. Bussen tok litt over seks timer, hvorav to av de var på ferge. Fergedelen var jeg tålelig fornøyd med kan du si.

Dette er hvorfor.

Fordi vi kom for tidlig til byen måtte jeg den første kvelden bo på hostell, da vertsfamilien sannsynligvis var like skeptisk til meg som det jeg var til dem. Hostellet jeg bodde på lå ypperlig til, midt i byen og rett ved siden av fredsparken, så etter å ha flyttet inn tingene mine, løp jeg meg en tur. Selvsagt løp jeg meg vill, og turen som skulle vart en time, ble fort til nesten to.

Det er allikevel noe jeg er blitt svært vant til, så jeg tok det ikke så veldig tungt. Å gå meg vill, altså. Da jeg kom tilbake var klokken godt over elve. Jeg dusjet, tok på meg pysj, og bestemte meg for å ta tannpussen utenfor rommet for å unngå å vekke de andre som allerede hadde lagt seg. Det hadde nok vært lurt, hadde det ikke vært for at jeg hadde glemt å ta med meg nøkler. Dette ble selvsagt oppdaget først etter at jeg hadde lukket døren. Jeg prøvde forsiktig å banke på, men ingen åpnet. Jeg gikk ned i resepsjonen, som viste seg å være stengt. Jeg prøvde nødnummeret som var lagt igjen, men vedkommende som skulle tatt telefonen la på, og siden også skrudd av telefonen. Jeg gikk opp til rommet for å banke på enda en gang. Denne gangen hardere, men fortsatt intet svar.

Jeg sto altså alene i Hiroshima i pølsepysjen min, uten penger, uten mobil, og uten sko midt på natten. Da klokken rundet slaget ett oppdaget jeg at jeg hadde trådløst nettverk som funket på itouchen min. Jeg rakk akkurat å sende ut nødrop på samtlige sosiale medieplattformer før batteriet mitt gikk ut. Vel vitende om at det er kun jeg som får til slike ting, innså jeg med tungt hjerte at jeg nok måtte tilbringe natten på gulvet utenfor døren (jeg la meg i hjørnet til høyre på bildet). Selvsagt var det svært sensitive lyssensorer der, så ved den minste bevegelse gikk lyset på. Jeg bannet høylydt. I verste fall ville noen bli irritert og åpne døren for meg. Rundt halv fire bestemte jeg meg for å gå ned i resepsjonen for å finne en bok å lese på. En kort stund etter at jeg kom opp igjen dukker det plutselig opp en japaner som tydeligvis skulle inn på samme rom som jeg bodde på. Jeg kastet meg om halsen på henne, uten at jeg tror hun noen gang skjønte hvorfor jeg ikke bare hadde låst opp døren selv.

Dagen etter spanderte jeg breakfast for champions på meg selv. En rask sjekk på nett bekreftet det jeg hadde mistenkt at ville skje: tyve svar, alle av typen "Ha ha, det der er så morsomt at jeg NEKTER å hjelpe deg." Eneste unntaket var en av lærerne mine som hadde sendt meg mail hvor han ville vite nøyaktig hvor jeg var, fordi han trodde han kunne hjelpe. Til alle dere andre som fanget opp ropet om hjelp, men ignorerte det: Takk for ingenting.

Jeg hadde god tid før vi skulle møtes, så jeg gikk en liten tur rundt i byen. Nå var jeg jo kjent. Hondori street, som er en av de største handlegatene i byen, var dekket med fredstegninger.

Vi skulle møtes ved atombombe-museet, men det skulle vise seg å være problematisk, da det tydeligvis skulle være en demonstrasjon mot atomvåpen der akkurat samtidig. Ettersom hele det forestående døgnet hadde vært traumatisk for mitt vedkommende, var jeg ikke akkurat overrasket.

Etterhvert fant vi frem til hverandre, og så fikk vi omvisning inne på museet. Jeg må innrømme at jeg ikke tok et eneste bilde. Utstillingene av blodige forbrente barneklær, bilder av stråleskadede kroppsdeler og smeltet glass ble litt i tøffeste laget for min del. Spesielt med hensyn til alle asiatene som selvsagt stilte seg opp med V-tegn og smilende ansikter. Det gikk ikke. Dere får nøye dere med dette bildet her, som en av de andre tok. Det er sykkelen til en liten gutt som døde. Faren syntes det var så trist å begrave gutten alene at han begravde først sykkelen ned sammen med gutten. Senere ble sykkelen gravd opp og donert til museet.

Senere på kvelden fikk vi utdelt vertfamiliene våre. Dette er barna i vertsfamilien min. Ryo er syv, Kazumi er fire. I starten var de kjempesjenerte, men jeg stakk til dem masse godterier og da ble vi venner ganske fort. Barn er greie sånn.

Dagen etter møttes vi på et senter for å bli bedre kjent med hverandre og for å lære mer om atombombingen og atomvåpen generelt. Jeg var fortsatt ganske forsmådd etter fallet jeg hadde tidligere den dagen, spesielt ettersom alle andre fant det kjempegøy og fortsatt lo av min halve første våkenatt.

Denne damen er et tidsvitne. Hun var omtrent 3 kilometer unna hyposenteret (der hvor bomben falt), og fortalte oss om hva hun hadde opplevd. Hun skildret smeltet hud og forbrente kropper. Den mørke delen av mønsteret på kimonoer hadde brent bort og kvinner med barn på ryggen hadde overlevd fordi barna deres hadde fungert som skjold. Selv hadde hun sluppet unna uten de verste skadene, men siden hadde hun hatt kreft mange ganger, i tillegg til alle døtrene hennes og selv barnabarna slet med sykdom som følge av strålingen hun var blitt utsatt for.

Etter å ha hørt henne snakke ble vi delt inn i grupper for å diskutere fred og sånn. Terrorangrepene i Norge ble nevnt flere ganger. Inderen snakket om hvor fint det var å kunne bo i Japan, for det føltes så trygt. Barnebarnet til tidsvitnet gråt. Selv om vi ikke hadde kjent hverandre så lenge var det fint å være sammen.

Senere hadde vi en kjempebuffé hvor alle vertsfamiliene hadde tatt med seg mat. Jeg skulle ønske jeg hadde tatt bilder av maten, men her må jeg innrømme at jeg var hakket for sulten til å tenke på det før det var for sent.

Vi fikk også sykler med navnene våre!

Her er min.

Dette er et bilde fra da jeg prøvde å bytte ut "Say Cheeeeeese" med "Say Tineeeee". Ingen videre suksess, som du kan se.

Syklene var vi derimot alle kjempeglade for.

Vertsmoren min jobber som lærer. I Japan skal lærere være pertentlig kledt til enhver tid, fargerike klær og smykker er upassende. Vertsøsteren min hadde derfor aldri sett negllakk før, og var svært begeistret for min. Tidligere på dagen hadde moren funnet Kazumi gjemt inne i et skap hvor hun hadde sittet og malt neglene sine med vannmaling. Søtingen.


(Mer følger)

Oppdatering

Falt på sykkel i går. En gammel mann kom løpende bort for å se hvordan det gikk, selv om jeg hadde med meg en kamerat. Det var fint.

Og ja, det gikk bra, men nå har jeg slått alt på andre siden også: kne, albue og håndflate. Plasterforbruket er høyere enn da jeg gikk i barnehagen.

[Om å bli slått i ansiktet med sin egen sko: japansk rasisme.]

Japan er kjent for mye rart. Blant annet er japanere kjent for å bare like andre japanere. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Jeg er som regel ganske kul i Japan, men man er ikke godkjent med mindre man faktisk har japansk blod i årene. Etterkommerne etter koreanerne som kom til Japan for snart hundre år siden blir eksempelvis fortsatt diskriminert. Det kan ofte være umulig å se det på dem at de er etnisk japanske, mange er enten ikke klare over det selv, eller velger å skjule det, da det kan skape vanskeligheter for dem både i jobbsøkningsprosesser eller når de velger seg livspartnere. Sannheten er at befolkningen er så gruppeorientert at det ville skape kaos om ikke alle gjorde nøyaktig som de andre. En utlending vil umulig kunne gjøre som alle andre, og da er det like så greit å unngå å ha noe med de å gjøre, for å kunne opprettholde harmonien.

Som hvit i Japan merker jeg strengt tatt ikke så mye til dette. Det er vanskelig å sette seg opp et sosialt nettverk med mange japanere, men det kan for min del være like fullt fordi det er en språkbarriere. Dessuten er jo nordmenn hjemme tidvis vanskelige å bli kjent for nye landsmenn også, har jeg blitt fortalt.

Allikevel har jeg to historier jeg vil fortelle om angående dette temaet.

Den første handler om da noen venner og jeg var på tur til Fukuoka. Fukuoka er en ganske stor by, faktisk den største på Kyushu, øya jeg bor på. De som bor der er derfor mer vant med utlendinger enn i Oita, hvor jeg fortsatt skaper en del blest hvor enn jeg befinner meg. Vi var ute i barstrøket en av kveldene, møtte på et par japanere, og ble dratt med inn på et utested, hvor vi ganske fort ble kongene og dronningene av dansegulvet. Det var kjempegøy. Vennene mine gikk inn på naborommet for å røyke, og jeg ble stående alene, da fire japanske hip hop gutter kom bort til meg. Den kuleste av de satte hatten sin på hodet mitt. De klarte å få meg inn i et hjørne, hvor de tydeligvis skulle ha en dansekonkurranse. Det skal nevnes her at jeg ikke akkurat er verdens flinkeste til å danse. Sant og si har flere hevdet at jeg danser som stratoskua i reklamen. Det er nok dessverre ikke så langt fra sannheten. At jeg hadde på meg flipfloper gjorde ikke at prestasjonen ble spesielt bedre. Jeg sparket dem derfor av meg inn i et hjørne. Guttene var rågode. De gjorde freezes og headspinns og en del andre ting jeg ikke kan navnet på. Jeg sto i midten av danseringen og fikk ikke lov å komme ut, men det var greit. De var kule. Vi lo. Jeg tror jeg lo mest. Hele situasjonen var så absurd. Allikevel, plutselig oppdaget jeg at gutten som ga meg hatten hans tok opp skoene mine. Før jeg visste ordet av det, slo han begge sandalene i ansiktet mitt, en på hvert kinn.

La meg gjenta dette: Jeg blir slått i ansiktet med mine egne sko.

Det var ikke spesielt hardt. Jeg fikk ikke vondt. Allikevel, sko er noe av det laveste og skitneste i Asia. Sko i ansiktet er ufint i alle kulturer så vidt meg er bekjent, og ihvertfall i Japan. Jeg ble selvsagt sjokkert. Mest av alt fordi det i løpet av noen snaue sekunder plutselig gikk opp for meg hvor hvit jeg faktisk er i dette landet. Jeg hører ikke til her, noe jeg ofte glemmer. Dette er når alt kommer til alt deres land. Jeg valgte derfor å ta av meg hatten hans, og legge den i hjørnet hvor skoene mine før hadde stått. Guttene gikk og leken var over.

En stund senere, etter at vennene mine var kommet tilbake, kom også gutten med hatten tilbake. Han ville danse mer. Jeg ga han fingeren, og han forlot utestedet like etterpå. Da vi dro kom en av vennene hans løpende etter oss, sannsynligvis flau på vegne av kameraten, bukkende inn i heisen og helt ut på fortauet. "Takk for at dere kom."

Jeg tror det verste sjokket faktisk var at jeg aldri hadde følt meg mer som en utlending. Det ville aldri skjedd med en Michiko eller en Yukiko. Det skjedde meg fordi jeg var hvit og han ville markere territoriet sitt.

Den andre handler om sykling, og er et litt mer typisk hverdagsproblem for min del. Japanere er verdensmestere i å følge regler, sannsynligvis fordi det er fatalt med en gang det ikke er regler å følge. På vei til skolen pleier jeg å sykle på en sykkelsti langs elven. Veien er bred nok til at det skulle gå greit når syklister passerer hverandre. Den er allikevel ikke bred nok til at tre japanere kan sykle ved siden av hverandre mens de sender tekstmeldinger med den ene hånden og snakker i telefonen med den andre og jeg skal passere. De svinger aldri til siden slik at jeg kan få komme forbi. Aldri. Ikke om jeg kommer gående heller. Opptil flere ganger daglig må jeg stanse eller kjøre ut i grøften fordi de rett og slett ignorerer at jeg er der. Regner det, blir jeg som regel tvunget til å måtte sykle i samtlige vanndammer. Jeg har snakket med flere venner om dette fenomenet. De med asiatisk utseende har aldri opplevd det, og blir overrasket når forteller om det. "Jeg trodde japanere likte vestlige" pleier de å si. Og det er også min oppfatning. Det er derfor dette er så rart. Andre vestlige har bekreftet at de har hatt de samme opplevelsene.

I forrige uke var jeg i Hiroshima. En morgen jeg var ute og jogget kom en syklist mot meg. Jeg løp på et ganske smalt fortau langs ved en bilvei. Plutselig ser jeg en syklist i det fjerne. Jeg sakner ned farten. Hun tråkker på. Vi kommer nærmere og nærmere. Jeg har praktisk talt stoppet, jeg har nemlig innsett at det er virkelig ikke plass til oss begge på fortauet med mindre hun også tilpasser seg. Det gjør hun ikke. Rett før hun er i ferd med å kræsje i meg, ser jeg meg derfor nødt til å hoppe ut i veibanen. All flaks i verden gjorde at det ikke var biler der akkurat da. All uflaks i verden gjorde allikevel slik at jeg hoppet feil og endte opp med et skikkelig mageplast på solvarm asfalt. Dama saknet farten. Hun hørte at jeg falt. Hun må ha hørt hylet mitt. Hun snudde seg, så at jeg lå nede, men allikevel valgte hun å kjøre videre.

Full av skrubbsår, blod og sand fikk jeg karret meg til en McDonalds i nærheten. Som alle andre McDonaldser i Japan var også denne full av videregående elever i uniform som gjorde lekser, til tross for at det nå er sommerferie. Jeg vet ikke helt om jeg hadde forventet noen videre sympati, men jeg hadde ihvertfall ikke forventet at de skulle le av meg. "Haha, se på amerikaneren".

Jeg har følt meg kulere.

Det er rart. Jeg har bodd i Asia i fem år nå. Jeg føler at er det noe jeg virkelig kan, så er det nettopp det. Allikevel, full integrering vil være umulig. Det skal sies at de japanske vennene jeg har har blitt like sjokkerte som meg. Dette er jo en del av deres kultur de, som japanere, ikke kjenner til. Jeg ler litt av det, for i det store og hele er jo de aller fleste hyggelige og synes det er staselig når de ser meg. Jeg er blitt tatt godt i mot, men overnevnte opplevelser har vært tankevekkere.

[Om et lite mysterium XXIV og XXV.]

Problemet med sommerferie er at det frister lite å oppdatere når man kan være ute i solen. Dette er postkortene jeg har mottatt siden sist:

Kort fra en dansk venninne. Det er kjøpt i Uganda, skrevet i Rwanda, og postlagt i Kenya, Hun har reist alene til Afrika på tur. Det er crazy, spør du meg.

Daytona Beach kort fra Lillesøster. Kortet er enormt. Jeg prøvde å legge en ølboks ved det for å vise hvor stort det er, uten at det var noen stor suksess.

Et enda mer mystisk postkort.

Dette var et mystisk postkort jeg var litt usikker på. Kortet var nemlig ulikt alle andre sendte kort: Valg av skriveredskap, det manglende "By airmail," skriften var ulik, det var ingen forvirrende tekst (bortsett fra fransken, selvsagt), det var en tegning... Jeg konkluderte med at det sannsynligvis var en copy cat. Kjørte en nettrunde blant mulige avsendere, uten at jeg fant ut noe mer.

Det som gjør det hele desto mer forvirrende er hvordan etternavnet mitt er stavet. Venas, ikke Venås. En norsk person ville stavet det riktig, hvilket igjen tilsier at det ikke er den opprinnelig mystiske avsenderen. Kortet er sendt fra Monaco. Jeg vet ikke om noen som har vært i Monaco.

Noen dager senere mottok jeg dette.

Hvilket gjorde det litt vanskeligere, men samtidig var det godt å vite at jeg i det minste hadde rett i mine antagelser. Det var noe rart med Monaco-kortet. Dette er forøvrig sendt fra Miami.

Partner in Crime har endelig rotet seg til å sende postkortet hun fortalte meg hun hadde skrevet for to og en halv måned siden. Det er mye kjærlighet i slikt. Hun kunne jo bare kastet det.

I postkassen lå også dette mystiske postkortet.

Det er også sendt fra Miami. Egentlig ikke så mye mer å si om det, på en måte.

En av de glamorøse jentene fra EXPO har vært på den Franske Rivieraen.

Mr. Lee, en koreaner jeg kjenner fra Beijing er på utveksling i Frankrike. Han tok turen til tyskerne i Frankfurt, hvor de sendte meg dette kortet.

Grand Prix-venninnen min har vært på tur til Mauritius. Vanligvis skriver hun på språket de snakker der hvor hun er. Fransk er unntaket. Det synes jeg er fint.

Det er rart hvordan det liksom er blitt helt greit å motta kort fra ukjente. Det er jo egentlig ikke normalt.

[Om den siste tiden i postkortform.]

Slapp av. Jeg har det bra.

Jeg har fått sommerferie. Jeg har vært på fredstur og minnemarkering i Hiroshima, blitt slått i ansiktet med min egen sko i Fukuoka, bodd hos en japansk familie, arvet tusen ting fra folk som er flyttet, og har endelig fått nyte livet og solen. Jeg skal fortelle om alt og legge ut bilder av de nye postkortene (nå er det to personer som sender meg postkort jeg ikke vet hvem er fra), men aller først skal jeg på stranden. Håper det ikke er mer enn femten grader og regnvær hjemme!

[Om helgen.]

Det har vært en absurd helg for oss alle. En absurd helg på den måten jeg skulle vært foruten.

Fredag til lørdag hadde jeg en kamerat fra Norge og kjæresten hans på besøk. Han er en type jeg gikk på videregående med, så naturligvis ble internettnyheter nedprioritert (jeg fråtser jo i alt av nyheter til vanlig), og vi fikk derfor ikke med oss noe av det som har skjedd hjemme før lørdag morgen. Jeg lager pannekaker, og kameraten min sitter på internett og bestiller nye togbilletter, når han kommenterer at for første gang har utenlandske venner begynt å spørre om hvordan det går med familien hans hjemme. Vi vet det er meldt mye regn og flom til helgen, men vi er begge fra Bærum, og der er det jo aldri flom. Dessuten, er det ikke bare nordmenn som snakker om været?

Han sjekker litt til, og så oppdager han at det har vært en bombe i Oslo. En bombe. Vi ler, og sier at det er typisk opphausning av noe som sannsynligvis ikke har vært noen ting. Jeg steker pannekaker videre, og kjæresten til kameraten min sminker seg. Så sier han at det er noe rart. Det har vært skyting også. Det er mange døde. Jeg spør om det er et gjengopprør eller en romanifamiliefeide. Han må jo ha lest feil. Det var tidlig og dessuten, det er jo gjerne det man tror. Det er jo alltid en årsak til ting.

To minutter senere må jeg skru av gassen på komfyren. Den norske venninnen min i etasjen under ringer og sier det samme som kameraten min. Det er sant. Det er ikke tull. Det er ikke folk som har gjort ting de ikke skulle. Det er barn og ungdommer.

Resten av dagen gikk med til twitter. RT og oppdater. Igjen og igjen. Lillesøster spør om vi kan skype. Klokken er fire om morgenen i Norge og hun får ikke sove og hun er veldig alene for de andre sover. Hun hørte eksplosjonen enda hun var hjemme i huset vårt. Vi gråter. Vi ser NRK nett-tv. Det er helt uvirkelig. Alle kjenner noen som har var der eller som kjenner noen som kjenner noen. Vi synes det er rart at skolen ikke kontakter oss. Det er en lærer som sender en melding til venninnen min og sier at det som er skjedd i Norge er forferdelig og at i Japan har man ikke lov å gå med pistol, så da dreper man med kniv og da går det saktere. Han håper det går bra med oss. Hun svarer at det gjør det. Det er liksom ikke så mye annet å si.

Japanske og koreanske nyheter har vært veldig flinke til å legge all skyld på Al Qaida. Frankly sier at alle koreanere er glade i Norge så det er forferdelig dumt å ta livet av unge nordmenn og at jeg ikke skal være så lei meg. Det er fint. De fleste av de som går på skolen min leser ikke nyheter overhodet. Det er ingen som har tv, og uansett ville det vært få av oss som skjønner nok japansk til å få med oss hva som blir sagt.

Vennene mine skjønner ikke omfanget før jeg forteller hvor lite Oslo faktisk er.

Det er eksamenstid og jeg har hjemmeeksamen. Det var absurd å høre på gudstjeneste mens jeg skrev om yellow fever.

Jeg har ikke flere ord. Det er forferdelig. Ta vare på hverandre.

[Om hva jeg lytter til.]

Jeg digger 非常 Fresh for tiden. Sannsynligvis noe av det beste Tyskland noen gang har produsert. Foruten om Blümchen kanskje.

[Om øl, trening og gamle damer.]

I helgen var vi på ølfest med treningssenteret mitt. En helt vanlig lørdag kveld med andre ord.

I Japan er det veldig vanlig å gå på en restaurant og betale en viss sum, og så spise og drikke så mye man vil i løpet av to timer. Da japanere er ganske stille i utgangspunktet er dette nok den beste løsningen for unngå at det skal bli kjempekleint på hver eneste sosiale tilstelning. Da vi ankom restauranten stoppet alle å spise og bare så på oss. Etter noe som føltes ut som minst fire evigheter, kom en av yogalærerne bort og henviste oss til innerst i det ene rommet. Vi satte oss og ingen våget å se noe mer på oss i frykt for å måtte starte en samtale. En av mennene bestilte en mugge øl. Da gikk det heldigvis over fort, og vi ble venner og vel forlikt.

Det kan vel sies i ettertid at vi ble kanskje for gode venner med enkelte.

Herlig uttrykk på han karen til høyre her.

Det sto ingenting om kleskode på invitasjonen vår, men jeg lurer allikevel på hvordan denne resoneringen fant sted: "Å, ølfest med treningstudioet? Da er nok det eneste passende denne kimonoen her." Han i rosa er forøvrig aerobicstreneren. Han har en egen forkjærlighet på Toy Box, Vengaboys, Scooter, Aqua og alle disse andre sangerne jeg trodde var bannlyst å spille etter milleniumskiftet. Naturligvis en egen grunn til å ta timene hans.

Da tiden på izakayaen gikk ut skulle alle videre. Det er kanskje nødvendig å si at medlemskapet jeg har kun lar meg trene på dagtid tirsdag til lørdag. Det er den tiden da folk flest er på jobb, så vi kjenner egentlig bare pensjonister og husmødre. De andre dro videre til en annen izakaya for å drikke mer. De gamle damene ville på karaoke. Hun andre norske og jeg fikk beskjed om at vi ikke hadde noe annet valg og ble bokstavelig talt dratt med. Lave som de er, dro de meg etter underarmenene, noe som var en ganske rar opplevelse jeg enda ikke har gjort meg opp en klar formening om. På veien møtte vi disse horene, som syntes det var kjempegøy å bli tatt bilder av. Tror det var en ganske treg dag på jobb.

Karaoke er seriøse saker for japanere. Her er en svært rørende ballade for at vi skulle skjønne hvor fint det var å ha venner. Eller noe sånt.

I Japan har du respekt for sjefen din. Sier sjefen at du må være med ut å på karaoke etter jobb, da må du virkelig ikke si nei, selv om du er aldri så sliten. Samtidig er det viktig å ikke være en kjip sjef som ikke tar med seg de ansatte ut på karaoke. Resultatet er derfor at du ofte finner gjenger som dette her, med folk i uniformer som har det krampekoselig. En av de gamle damene fant det forkastelig at de ikke drakk mer, så hun gikk like så godt bort for å sette i gang drikkeleker med dem. Dette måtte de selvsagt være med på alle sammen. Man har da respekt for de eldre i Japan.

Dette er Shakira. Eller nok en japansk ballade. Muligens begge deler.

Helt ærlig tror jeg dette var min beste kveld til nå. Hun til venstre er faktisk åtti år gammel. Da klokken var vel over to kastet venninnen min og jeg inn håndkleet og sa at nå var det på tide å dra hjem. Disse to var helt sjokkerte, det var jo så tidlig enda. De gamle er eldst, også i Oita.

[Om et lite mysterium XXII og XXIII.]

De siste ukene har virkelig bare blåst bort. Jeg skal legge ut bilder av alt det gøye og eksotiske jeg har fylt dem med, men dagens post skal handle om postkort, for jeg har mottatt en del postkort. Sommertid og fellesferie er jo høysesong, tross alt.

Kortet er sendt fra Albany, New York. Det vet jeg jo ikke en gang hvor er, vel bortsett fra at jeg vet hvor New York er da.

Lenken viser til denne youtubebrukeren, som kun har lastet opp én film, musikkvideoen til min favoritt sommerlåt:

MC Hot Dog med "我愛台妹"

Dessuten står det: "PS: 哈咯雷蕾“ Som betyr "PS: Hallo Lei Lei 雷蕾"

Lei Lei er min kinesiske nabo, som er svært opptatt av disse kortene mine. Lei Lei møtte jeg først tre måneder etter at det første kom, så der er jeg helt sikker på at det ikke er noen kobling ihvertfall. Det er helt greit. Ingen panikk enda.

Dette kortet er sendt fra Springfield. Det er jeg heller ikke sikker på hvor er, men Ghost of Goldwater kunne informere om at et av stedene er i nærheten av New York.

Dette kortet var det faktisk en del jobb med. Jeg har aldri skrytt på meg at jeg er god i klassisk kinesisk. Snarere tvert i mot. Tidligere har det allikevel ikke verdt noe problem å få oversatt kortene, da det alltid har ligget en engelsk oversettelse ute. Det gjorde det ikke denne gangen. Panikk. Til slutt fant jeg en spansk oversettelse. Og en estisk. Jeg kan ikke spansk, og ihvertfall ikke estisk. Dette resulterte i en panisk runde etter venner som kunne hjelpe meg. Det nærmeste jeg kommer spanske venner er søramerikanere og andre som har lært spansk i søramerika. De syntes det var kjempevanskelig selv, for dette er visstnok gammelspansk.

Teksten:

"文杏裁為梁，
香茅結為宇。
不知棟裏雲，
去作人間雨。

(Han er fortsatt best.)

Hei Lilly Nguyen!"

Så, etter flere timer, ringte det plutselig på døren. Det var den spanske jenta som nettopp har flyttet hit og som jeg ikke hadde møtt enda. Hun hadde hørt jeg trengte hjelp. Så oversette hun det til noe sånt som dette:

"Rolige aprikostre, grenene dine strekker seg mot bjelkene,
På den fjerde former den seg som en gruppe (bunch?) parfyrmedunstene [blomster]
Jeg vet ikke om det er skyene mellom bjelkene i taket som sprer regn i verden."

Diktet er skrevet av Wang Wei (Igjen). Tydeligvis en klar favoritt innenfor klassisk kinesisk litteratur.

Lilly Nguyen er den forrige jeg mistenkte sendte kort til meg. Jeg tror ikke det lenger, da.

Jeg mottok også dette postkortet fra den australske jenta som bor her. Det var et ganske informativt kort, tenkte jeg. Passende å gå så i dybden når det gjelder været, men jeg er jo en gang norsk, og veldig glad i å snakke om det. Det var først en stund senere at jeg fant ut at de hadde hatt postkortskriving om været i lekse.

Det har aldri vært noen hemmelighet at jeg har verdens beste søster. I sommer har hun vært i USA på ferie.

"Den første vi møtte på Times Square var The Naked Cowboy. Pappa og jeg lo. Mamma lo ikke."

Etter New York dro lillesøster til Florida.

Det må hun ha syntes var helt fantastisk.

...Hun lot nemlig bildet tale for seg selv.

Lillesøster var noen dager på Miami Beach:

"Mamma føler seg anorektisk her i USA i forhold til amerikanerne, bortsett fra da hun gikk inn på Abercrombie."

Og på Key West. Lillesøster er seksten. Hun er en av disse jentene med langt blondt hår som er ulastelig kledt og helt sikkert synes at Justin Bieber er dødskul. Nå synes jeg også det da, men du skjønner greia? Allikevel, det er få ting som er mer typisk henne å sende enn et bilde av nakne rumper.

Dette kortet fikk jeg i dag, med streng beskjed fra mor om at hun måtte ha det tilbake så de kunne lime inn oppskriften i fotoalbumet. Modern er mye, men spesielt god på ordspill er hun ikke, noe som gjør at dette kortet aldri skal leveres tilbake noen sinne.

Jeg har også mottatt postkort fra en kamerat som reiser rundt i Japan i disse dager. Dette er fra Kyoto.

-Fy banan, hvor jeg ønsker meg en apekatt-hatt.
-Ja, fytti-katta Fred. En apekatt-hatt hadde vært helmax. Fytti-katta.

Han vil nok for all fremtid hevde at det muligens ikke var helt frivillig at han sendte meg postkort. Det kan hende at han vil si jeg truet med at han ikke kunne sove på gulvet mitt når han kommer til helgen. Dette har jeg selvsagt aldri sagt. Jeg lar dette derfor være et kontroversielt tema, hvor han har vrangforestillinger til han bestemmer seg for det motsatte.

Til slutt, et postkort fra en av de taiwanske vennene mine. Det er snart tre år siden sist.